Tor Albertsen

Alder: 66
  RSS

Om Tor

Teolog med sjelesorg som fokus.

Følgere

Om profetpresters brukbarhet

Publisert 2 måneder siden

Er "profetprester" uheldige? En fare? Hva med de utdannete prestene?

Jeg var i 16 år prest, måtte av helsemessige årsaker slutte og jeg har de 22 årene etterpå nesten ukentlig vært kirkegjenger - til både jubel og hoderystelse!

Det betydde mye for meg de 16 årene å være fagmann. Teologi og liturgi - i teori og praktikk - var min trygghet og min oppgave, og hvor mye jeg ellers ikke alltid lyktes, var mitt fag der. Det holdt meg også oppe i helsesituasjonen og i krevende arbeid som prest. Jeg kunne egentlig ikke fatte at prester uten særlig faglig teologisk grunnlag ville oppleve seg vel og trygge i yrket.

I kirkebenken nå spør jeg meg ofte: Hvor mye tas dette på alvor i prestestanden? Når jeg hører mange av prekener og lever i gudstjenestens liturgi er mange tilfeller til å grine over. Slik det fremføres får jeg det inntrykk at hensikten med gudstjenesten er at den må bli ferdig raskest mulig.

Det er her profetprestene blir spørsmålet: I gudstjenester ledet av uutdannete prestevikarer eller ordinerte ganske uutdannete blir det derimot grundig forberedte prekener og liturgi der den uutdannete lever i den. Det forundrer meg ikke at mange menigheter nettopp i "profetprestene" finner bibelkunnskap, åndelig liv, ekte sjelesorg og samtidig er han eller hun en av dem.

Jeg skjønner likevel ikke hvordan det i dag med et samfunn med så liten allmenn innsikt i trosspørsmål er mulig å være prest uten ganske grundig teologisk bakgrunn. Det tar sin tid for å finne trygghet til konsis formulering av forståelige svar på vanskelige spørsmål, og i forskjellige situasjoner som krever mot av presten for ikke å svare med svada som egentlig ikke sier noe som helst. For eksempel må treenighetslæren formuleres eller beskrives på en forståelig måte. Og mye annet kunne vært nevnt i prestens forskjellige møter og anledninger med mennesker. Uten prest med mastergrad eller mer kan menigheten heller ikke være trygg på grundig svar enten det er spørsmål innenfor Skriften, troslære eller andre tema der trosretninger delvis er uenige. Det har med at menighetene blir tatt på alvor å gjøre. 

Men kan ikke "profetpresten" i de fleste tilfellene be om litt tid for å svare og først ta en prat med en kollega om det? Eller ordne det slik at den andre utdannete presten tar en prat med den som tar opp spørsmålet? 

Eller: Er problemet å av og til måtte komme til rette med profetprester som beklageligvis er blitt prester? Det er jo prester i samme prosti som bærer byrdene. Er for mange profetprester ikke greie å hanskes med? Jeg tror det er nettopp biskopene som her må være dyktige - ikke minst i evne til å ane søkers personlighet - uten 6-7 års modning i teologisk miljø - i møte med forskjellige situasjoner som prest. Er biskopene flink nok til det?

Jeg tror likevel at pga en mangel  på mange hundre av prester om få år, vil også de med mindre utdannelse - selv om det defineres mer tydelig - være helt nødvendig for å berge folkekirken. Og det er heller ikke noe som tyder på en økning med betydning av teologiske studenter, så langt jeg skjønner. Men teologer må ha en overordnet rolle og ha rettledende ansvar innenfor de prestelige funksjoner. Kravet som "profetprester" må gå god for er å godta sin "rolle".

Og kanskje profetprestene kan være en hjelp for de utdannete til å ta sitt fag på alvor - både foran alter og på prekestol! En preken av den utdannete burde vel ha mest tyngde?


Gå til innlegget

Pandemi og ensomhet?

Publisert 3 måneder siden

Selvsagt føler i år mange flere enn normalt seg ensomme. Men hvem gjelder det? Jeg mener med sikkerhet at mange opplever 2020 som det motsatte. Særlig de ensomme.

I reportasjer og faglige artikler tas det daglig opp problemet med krisen ved ensomhet i pandemien. Men ensomhet blir lite definert. Hvem gjelder det? Syke hjemmeboende som er vant med bistand og nødvendig hjelp fra frivillige, eldre som er vant med slekt og venner, yngre enn dem (i alle aldre) som føler seg avhengig av fellesskap for at livet skal være ekte, og så videre? 

Men de som sjelden blir nevnt er de som er ensomme mennesker og i årevis har vært det. Av forskjellige grunner. For mange oppleves denne tiden som en lettelse! Endelig andre som får oppleve hva det vil si å ikke ha noen å prate med, gråte med, holde i handa, spise sammen med, gå på tur med, løse livets problemer med, og så videre. Hvorfor ser mange aleneværende helgene som en befrielse? Fordi de vet at mange flere da er å ligne med den som alltid er det!

Jeg skulle ønske at pandemien kan ha den gode frukt at flere som har et vanlig sosialt liv får en anelse av den ensommes liv. Kanskje pandemien gir dem opplevelse av hva som er nødvendig for den som alltid er alene og hva den sosiale hjelper kan bidra med. Ikke de daglige treff, men av og til, kanskje et par dager hver måned. Ikke nødvendigvis personlige fellesskap, men tilhørighet i gruppe og fellesskap. Og livet er i den gode sirkel!

Gå til innlegget

Assistert død kalles det også, og Venstre har det som sak nå. Lederen Trine kjemper i mot. Hva mener de som føler seg mest aktuelle?

Mer enn halvparten av nordmenn mener at  mennesker skal få hjelp til å dø som har en uløselig og vedvarende smerte og ønsker å dø. For mange er det også snakk om å bevare verdigheten og ikke ha makabre måneder og kanskje år igjen.

Er prosenten noen gang målt med bare de mest aktuelle som stemmegivere? Eldre og kronisk syke - i større eller mindre grad? Siste kategori i alle aldere. 

Dem dette angår trenger andre, de nærmeste, helse- eller sosialvesen, de som styrer samfunnet og så videre. Deres bidrag og nærhet. Selv har de ikke så mye energi, betydning (for å si det mildt!), og ofte ikke nok selvrespekt. Deres verdi kommer i stor grad an på andres syn på dem. Noe annet er umulig! Jeg mener at frykten som lammer mange eldre og kronisk syke er en frukt av det individualistiske menneskesyn som nå er så inngrodd i Vesten.

Etter noen år i løpet av livet som innlagt på sykehus vet jeg at om ikke bevisst, så ligger det likevel for de fleste pasienter en grunnleggende trygghet ved det at dyktige leger har plikt til å gjøre det beste. Ja, det er ikke noen fare selv hvor mye man av og til bare vil dø! Legene og deres plikt for livet gjør at jeg trenger ikke være redd meg selv! 

Det er noe av den samme følelsen som i min tro: at den siste slutt kan overlates til Gud - og ikke til meg selv! Det er snakk om en guddommelig verdi: Min død er Guds sak! Slik livet er det.

Men til denne sak: Hva mener eldre og kronisk syke om assistert død? Gjør en undersøkelse, Venstre!

Gå til innlegget

Er humanisme blitt humanetikk?

Publisert over 3 år siden

Hva ligger i humanisme? Et nøytralt ord med vektlegging av det menneskelig og ikke det religiøse? Men ikke i motsetning til det religiøse? Eller har Human-Etisk forbund overtatt?

Onsdag 26. d.m. var det debatt i NRK Dagrevyen (kl. 19:25-32) om det religiøse i en gravferd. Diskusjonen var mellom en ateist, sønn til en nylig død kirkemusikk-elsker, som ville ha med det religiøse i en gravferd, og særlig at Andrew Webbers "Pie Jesu" ble spilt. Human-Etisk forbund hadde regien i begravelsen, og forbundet reprsentant Brun-Pedersen fortalte at de har regler som mest mulig unngår religiøst betonede utrykk. Forbundet er ikke nøytrale i innholdet av aktuelle gravferd, sa han.

Men det som stusset meg var debattantenes bruk av ordet "humanisme", "humanistisk" eller "humanistisk gravferd" i betydningen ateistisk og/eller ikke-religiøs. Hver setning innholdt ordet. Har begrepet forandret både mening og eierskap? Burde de "ikke-religiøse" få lov til å overta betydningen?

 

Gå til innlegget

Folketro om sine kjære i himmelen?

Publisert over 4 år siden

Det er flere grunner til kristentroen. Tilgivelsen, Guds Sønn, styrke til nestekjærlighet, Guds rike, trøst og mot, Sannheten, og livet som meningsfullt. Slik kan det listes opp. Enn om himmelen og møtet med sine kjære? Hva er prestens svar?

Jeg opplever at mange ser den viktigste grunn til troen på Jesus at han gir et evig liv sammen med deres kjære. Religion har neppe stor betydning i det daglige liv, sies det ofte. Eller sagt som mange ikke-troende: Jeg er ikke kristen fordi jeg tror ikke på noe møte "på den andre siden" med mine kjære.

Himmelen, Guds rike, himmelens rike og det evige liv er ord som vi finner mange steder i Det nye testamente. Bortsett fra om nestekjærlighet, Jesu helbredelser, beskrivelse av Jesu person, lidelseshistorien før påske og om oppstandelsen, refererer evangeliene fra Jesu forkynnelse om himmelen, Guds rike og det evige liv. Jesu liknelser har himlenes rike/Guds rike som innledninger. Det står mye om Guds rike som skal komme, ja, allerede er på vei. Guds eller himlenes rike forklarer Jesus som den virkelighet han kommer med i møte med mennesker.

Himmelen brukes utelukkende om Gud, Guds bolig og at fra himmelen kommer Guds budskap og handling. Våre kjære døde nevnes ikke i noen av disse sammenhengene. Og om det evige liv står det heller ikke noe konkret som at det er et fellesskap med våre kjære.

Jeg har aldri hørt prester ta dette opp i forkynnelsen. Særlig gjelder det i begravelser. I høymesser tegnes det derimot ofte et bilde av himmelen som Guds rike og evighet. Det forkynnes slik Det nye testamente setter ord på det både i evangeliene og i Paulus sine brev. Men folketroens oppfatning om himmelen tør man ikke rokke ved. Derfor sies det ikke noe om det fra prekestolen. Og det burde vel presten gjøre?

Er grunnen en fare for at mange da vil forlate troen? Eller kanskje er det dårlig sjelesorg å ødelegge manges trøstefulle håp om evig samvær med sine kjære? Men er det ikke uærlig og urett av kirken å holde i hevd en tro på himmelen som noe konkret og ikke annerledes fra livet her bortsett fra at det er evig? Og vil ikke Det nye testamentes bilde av Guds rike og det evige liv derfor fremdeles ikke bli forstått?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere