Øyvind Woie

Alder: 58
  RSS

Om Øyvind

Generalsekretær i KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte, Tidligere kommunikasjonssjef i Signo, har vært journalist og prosjektleder i Vårt Land fra 1996-2011. Har vært generalsekretær, redaksjonssejf og journalist i KABB - Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte fra 1984-1998, og kommunikasjonssjef i Kirkens Sosialtjeneste (vikariat 1 år) Engasjert i Den norske kirke i menighetsarbeid, menighetsblad, barne- og ungdomsarbeid. Gift og far til fire.

Følgere

RE: RE: RE: Gå derfor ut

Publisert nesten 12 år siden

19.03.10 kl. 19:39 skrev Lars Randby:
19.03.10 kl. 17:51 skrev Øyvind Woie:
Jeg tolker ikke misjonsbefalingen som en invasjonoppfordring i andres liv. Jeg tolker den sammen med det evangeliene forteller meg om hvordan jeg skal møte andre mennesker.

 Spørsmålet er om du i det hele tatt har overveiet hva de du misjonerer ovenfor oppfatter. Du hevder din rett ut fra hva du tror på og forventer at andre skal se med velvilje på dette.

Hei Lars, her blir jeg bare et stor spørsmålstegn - hva mener du egentlig med dette?

Gå til kommentaren

RE: Svaret er ja!

Publisert nesten 12 år siden

20.03.10 kl. 07:42 skrev Gunnar Lund:

Overskriften var: "Kan hvem som helst helbrede"?

Svaret er ja.

Men å gå å ringe på hos fremmede mennesker for å spørre om de kan be for deres døde datter, er kanskje ikke riktige måten å gjøre det på. Det hadde vel vært bedre om disse foreldrene selv hadde kontaktet troende for forbønn om dette om de ønsket det.

Nå hørte jeg i går at moren til denne jenta var prest. Samtidig sa hun at forslaget til ungdommene om å be for deres døde jente var "groteskt", noe jeg syntes var merkelig. Med forbehold da at denne kvinnelige presten var en troende, for hun må da ha lest Jesu ord om at de troende skal vekke opp døde. Håper ikke dette gjenspeiler prestenes innstilling og tillit til Jesu ord i dette landet. Mange flere i dette landet burde be for syke å også oppvekke døde, men gjør det med visdom.

Gunnar Lund, hva mener du med "Med forbehold at denne kvinnelige preseten var troende, for hun må da ha lest Jesu ord om at de troende skal vekke opp døde. Håper ikke dette gjenspeiler prestenes innstilling og tillit til Jesu ord i dette landet"

Hvorfor trekker du denne kvinnens tro i tvil? Har hun ikke nok å stri med om du i full offentlighet skal trekke hennes tro i tvil?

Og hva har denne tragiske hendelsen med "prestenes inntilling og tillit til Jesu ord i dette landet"?

Gå til kommentaren

RE: Gå derfor ut

Publisert nesten 12 år siden

Er ikke misjonsbefalingen i like stor grad å invadere menneskers liv?

Jeg har vært med å banke på en god del dører i Jesu navn, og jeg angrer ikke på det. En går som sagt på en knivsegg, men folk kan jo si nei dersom de ikke er interessert?

Dette tilfellet er selvfølgelig helt i en særstilling, når det er snakk om død og sorg kreves det at en utviser stor varsomhet og respekt og verner om de som er berørt. Jeg synes det blir helt unaturlig å trenge seg på i en slik situasjon.

Men å be for syke eller gå på "treasure-hunting" det tror jeg både er bibelsk og bra. Jesus sendte jo ut disiplene for å helbrede, og over 40 % av aktivitetene som er beskrevet  vedrørende Jesu virke på jorden omhandler helbredelse.

Jeg tolker ikke misjonsbefalingen som en invasjonoppfordring i andres liv. Jeg tolker den sammen med det evangeliene forteller meg om hvordan jeg skal møte andre mennesker. Jeg kan ikke finne et eksempel på at Jesus kaster seg over vilt fremmede for å helbrede dem. Jesus møter mennesker med respekt, kjærlighet og omsorg. 

Når jeg leser det du skriver om «treasure hunting» - merkelig ord, har vi ikke noe norsk for dette - så forstår jeg jo at disse ungdommene foretar seg det de gjør siden du som leder faktisk oppfordrer dem til det og sier at dette er bibelsk og bra. Har du ingen tanker for de som blir utsatt for dette? Mener du det er det samme hvordan det går med dem etterpå? 

Gå til kommentaren

RE: RE: Kan hvem som helst helbrede?

Publisert nesten 12 år siden

19.03.10 kl. 16:27 skrev Frank Håvik:
19.03.10 kl. 10:52 skrev Øyvind Woie:

Hvem har ansvaret når unge mennesker kaster seg over vilt fremmede for å vekke dem opp fra døde eller å helbrede dem?

Overskriften kan jo få en til å tenke og fabulere. Hmm, ... kanskje skulle vi få en nasjonal komite som vurdere hvem som kan få lov til å be for syke. Kanskje kan en innføre en skolering og en utdannelse på MF på en 2-3 år, med avsluttende eksamen og så få et helbredelsesbevis? Hva med å innføre en spesiell bekledning, eller helbredelsesdrakt så folk ser hvem som er autorisert? Gjerne med stjerner på skuldrene etter hvert som en lykkes og helbredelsene er vurdert i en egen legekomite oppnevnt av et råd bestående av ledere fra alle kirkesamfunn?

Frank Håvik!

For meg blir dette svært respektløst med tanke på de dårlige erfaringene mange har med helbredelsesforkynnelse. Du fleiper med noe som er dypt alvorlig og personlig. 

Du viser lite respekt for mennesker som er i alvorlige livskriser. 

Gå til kommentaren

RE: ...

Publisert nesten 12 år siden

19.03.10 kl. 11:55 skrev Gúnnar Skeid:

Synes historien om Andrea var trist og lei. Den vitner om svært dårlig dømmekraft hos disse ungdommene.

Når det gjelder resten av innlegget, så vil jeg bare spørre: Hvor gjorde Jesus de fleste av sine mirakler, i kirka (synagogene) eller utenfor? Og har Jesus har sagt at vi skal gjøre som ham, eller ikke?

Jesus stormet ikke inn hos familien til døde, men var invitert. Men samtidig stilte han seg til stadig til rådighet for mennesker han møtte, på gata, og andre steder. Jeg kan ikke se noe galt i at vi gjør det samme. Og det teologiske grunnlaget for det, all den tid man legger Bibelen som Guds ord til grunn, er ganske veldokumentert både ved Jesu og disiplenes livsførsel. Hva med Peter og Johannes, som bare dro en lam tigger på beina?

Å prøve å definere en gruppe og dens kultur, for å derpå prøve stimatisere den med bakgrunn i en dårlig hendelse, blir veldig tynt. Jeg håper de som var knyttet til hendelsen tar til seg lærdom av det som skjedde. Og det virket jo som om de ungdommene etterhvert skjønte at de ikke handlet riktig.

Apg 3,1:

Peter og Johannes gikk en dag opp til templet ved den niende time, som er bønnetime.  2 En mann som hadde vært lam hele sitt liv, ble hver dag båret dit opp og satt ved den tempelporten som kalles Fagerporten. Der tigget han almisser av dem som gikk inn på tempelplassen.  3 Da han så Peter og Johannes på vei inn, bad han om en almisse.  4 De så fast på ham, og Peter sa: «Se på oss!»  5 Han gjorde det og håpet de ville gi ham noe.  6 Men Peter sa: «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn befaler jeg deg: Reis deg og gå!»  7 Og han grep hans høyre hånd og reiste ham opp. Straks fikk han styrke i føttene og anklene,  8 han sprang opp, kunne stå og gikk så omkring.

Handlet Peter og Johannes riktig, eller ikke?

Jeg er ikke ute etter å stigmatisere noen? Hvor har du det fra?

Jeg vil at vi skal diskutere om det er sunn praksis at unge mennesker oppsøker vilt fremmede for å helbrede dem. Finnes det ikke noen etiske og moralske grenser så lenge man opptrere i Guds navn?

Kan vil alltid skyve bibelordene foran oss og si at det er ok fordi det står i Bibelen? Så får konsekvensene bli hva blir, så lenge vi gjør det vi tolker som det rette?

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere