Tor Øyvind Westbye

Alder: 37
  RSS

Om Tor Øyvind

Lektor i historie og samfunnsfag. Gift, fire barn. Bor i Våler i Østfold.

Følgere

Satan-pop, hvorfor reagerer ikke kirken?

Publisert rundt 9 år siden

Tegn og symboler regjerer verden, ikke ord og lov. - Confucius.

Dette innlegget skal handle om okkult symbolbruk i populærkulturen og hva det betyr, men før jeg går inn på det, må jeg først si litt om symboler og hvordan de skal leses.

Jeg har i perioder brukt mye mer tid enn hva sunt er på å sette meg inn i okkultisme og mysterietradisjoner. Inngangsporten var som for mange andre fantasylitteratur, siden goth-subkulturen og metallsjangeren innen rock. Senere har jeg lest mye litteratur om ulike mysteriekulter og nyreligiøsitet samtidig som jeg har tatt utdanning som historiker. Fascinasjonen for det okkulte var en del av et ungdomsopprør mot en trygg kristen oppvekst som sikkert flere kan kjenne seg igjen i. I dag ser jeg på meg som selv som en relativt solid familiefar med sunne interesser. Det som sitter igjen etter dykket ned i det mørke er en innsikt i et symbolspråk som går utenpå hva «massen» besitter. Det er denne innsikten som får meg til å reagere når en spesiell gruppe megakjendiser av artister fra USA fremmer okkult symbolikk gjennom sine musikkvideoer. Jeg skal komme tilbake til symbolbruken i slike videoer.

Innen mysterietradisjonene er symbolene et eget språk de innvidde kommuniserer med. Mest kjent blant disse i Norge er frimurerne som gir seg ut for å være en kristen, selvutviklings-orden, men som jeg mener i større grad formidler gammelt mysterie-ritus som kan spores tilbake til gnostisismen og andre tidlige kulter. Frimureri er en form for okkultisme, all den tid seremonier og ritualer hemmeligholdes som en del av en stegvis erkjennelsesprosess der innholdet i symbolene gradvis skal avsløres for de innvidde.

Men frimurerne liker å fremstille seg selv som en kristen orden, og mange prester er sågar medlemmer. Så kan en stille spørsmålet: Hvis frimureriet er en kristen tradisjon, og frimurerne kristne, hva er det for slags opphøyd sannhet er det de til slutt får del av i enden av den «pedagogiske dannelsesprosessen» som frimureriet mener de selv er? Er det sannheter i det kristne budskapet som er skjult for oss andre kristne? Er det noe vi ikke har skjønt? Nei, bibelen er autoriteten på det kristne budskapet, og en når ikke en høyere erkjennelse av Jesu budskap med et dypdykk i frimureriets okkulte symboler og ritualer. Heller blir man forledet. Det er mye som tyder på at «erkjennelsen» i enden av frimureriet ligger i en forståelse av den judeo-kristne skapende Jahve som brutal og hevngjerrig Gud og underlegen den egentlige Gud, den rettferdige og opplyste verdensarkitekten, aka. morgenstjernen, aka. Lucifer. Denne påstanden vil nok provosere mange frimurere som mener de er gode kristne, og den svenske ritus som de norske losjene tilhører er nok mer subtil på dette feltet enn for eksempel de amerikanske losjene. Men tegnene er der, og kildene peker i den retningen.

Det som er det viktige å forstå om frimureriet i denne omgangen er at symbolene er et språk som de innvidde benytter til å kunne kommunisere med hverandre over hodene på oss andre. Symbolene betyr dessuten mer enn én ting. Det samme symbolet kan tillegges mange lag av mening, og dess dypere man blir initiert, dess dypere forståelse av betydningen av et symbol får man. Symboler ble tidligere gjerne gjemt i kirkelige utsmykninger, slik at bare de innvidde var klar over dem. Det har jeg sett eksempler på i mange norske kirker, for eksempel Ål kirke. Det kan være en måte for de innvidde å si til hverandre: «De får tro hva de vil, vi vet hva den egentlige sannheten er».

På samme måte forgår det en okkult kommunikasjon mellom amerikanske mediekjendiser og de som er innvidde i deres symbolbruk. Samtidig er det mye som tyder på at den okkulte symbolbruken som blir eksponert i musikkvideoer er et forsøk på å desensitivere, eller til og med initiere det brede publikum for okkulte symboler. Musikkvideoene inneholder ofte også elementer av sado-masochisme, seksuelle overgrep og tortur. Av musikkpressen er det oftest det rent seksuelle som får oppmerksomheten, som i denne artikkelen om Kanye Wests nye kortfilm/musikkvideo: http://www.kjendis.no/2012/07/04/kjendis/kanye_west/kim_kardashian/anja_rubik/erotisk_kortfilm/22408322/ Her er det nakenheten som får oppmerksomheten, mens de åpenbare referansene til satanisme, sado-masochisme, seksualisert vold og hypnose/mind-control blir ignorert. Slike referanser finnes i mange musikkvideoer fra Jey Z, Rihanna, Britney Spears, Kanye West og ikke minst Lady Gaga. Sistnevnes musikkvideoer er de reneste parademarsjene av okkulte symboler.

Så skal jeg ikke gå videre derfra til å belære noen om hva dette betyr. Men jeg synes det er underlig at dette er så lite diskutert blant akademikere og innen kirken. På grasrotnivå er det svært mange som er opptatt av disse tingene, og det finnes utallige nettsteder dedikert til å forklare symbolbruken. I Norge har vi en historie for å være opphavet til Black Metal, eller satan-rock som det også er kjent for med Varg Vikernes, platebutikken Helvete og band som Dimmu Borgur. At disse bandene har blitt tatt inn i mainstream-musikkulturen blant annet gjennom Dimmu Borgurs samarbeid med NRK synes jeg er svært underlig. De kristne miljøene var også da helt tause, med et hederlig unntak i Rebekka Rossland fra KrF i Bergen. Men det som bekymrer meg mest, er at det tilsynelatende ikke finnes noen debatt eller oppmerksomhet omkring den okkulte symbolbruken i pop-musikken. Dette er tross alt en sjanger som henvender seg til et mye bredere publikum og særlig barn og unge. Betyr det ingen ting at Beyonce bærer en Baphomet-ring på konserter? Eller at Lady Gaga promoterer satanisme og sado-masochisme i sine musikkvideoer? Reagerer dere ikke på dette, eller har dere bare skrudd av TV-en for lengst? Problemet er at barna deres har ikke skrudd av. De er koblet denne pop-kulturen gjennom alle mulige slags kanaler på internett. De har sett disse musikkvideoene på you-tube, og nynner på sangene i friminuttene på skolen. Bryr det deg?  

Gå til innlegget

Beredskap, ikke overvåking.

Publisert rundt 10 år siden

La oss håpe at erfaringene fra 22. juli lærer oss at vi er nødt til å styrke den hjemlige beredskapen. Overvåkingssamfunnet er ikke noe vi ønsker oss, da er det bedre å ha en beredskap som kan reagere kjapt og effektivt når det først gjelder.

I etterkant av 22/7 er det naturlig at debatten om hvordan vi skal hindre lignende terroraksjoner å skje igjen kommer. Stoltenberg har sågar erklært: «Aldri mer 22. juli!». Det forplikter. Noen mener svaret ligger i en sterkere grad av overvåking. Samtidig har vi PST sjefens uttalelser om at «Selv ikke STASI kunne stoppet Breivik». Noen mener dette er en bortforklaring for slett arbeid og feil fokus, men jeg tror det langt på vei stemmer. En enkelt person som bevisst går innfor å unngå sikkerhetspolitiets søkelys er ikke lett å oppdage. En sterkere grad av overvåking er dessuten prinsipielt galt. Hvis vi skal ha et åpent demokrati, må vi slippe å bekymre oss for at politiet kan gripe inn i privatlivets fred for å kontrollere oss.

Men det er klart at Norge ikke var forberedt på det som skjedde. Vi var ikke forberedt på at det usannsynlige kunne skje. At en av våre egne skulle begå en massakre blant ungdommer på en sommerleir. Men vi må alltid huske på, som Kåre Willoch sa kort tid før terroren rammet oss: «Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje.» Det må ligge til grunn for vår beredskap. Vi må forberede oss ikke bare på det som vi venter kan skje, men også på det usannsynlige som det er mulig kan skje. Det er derfor bekymringsverdig at vi kun har én beredskapstropp i politiet i Norge. Hvis vi skulle bli rammet av skolemassakre av det kaliberet vi har sett i USA eller Finland i en annen landsdel enn på Østlandet, vil det kunne få katastrofale følger, ettersom det er mange timers reisevei for Oslos beredskapsstyrke til andre landsdeler. Det er derfor naturlig at vi får en prosess som leder frem mot etablering av flere beredskapsstyrker i de store byene Bergen, Trondheim og gjerne Tromsø i tillegg til Oslo.

Jeg er også oppgitt over prosessene internt i forsvaret som ledet frem mot nedleggelsen av heimevernets spesialavdeling HV-016. I den forbindelse har det vært et høyt konfliktnivå mellom forsvarssjefen og befal og tillitsvalgte i 016 som nå har ledet frem til at de tillitsvalgte nå har anmeldt forsvarssjefen. HV-016 var en avdeling som bestod av svært erfarne, høyt motiverte og godt trente operatører. De hadde en kapasitet som kunne egnet seg for for samme type oppdrag som politiets beredskapsstyrke i Oslo. 016 avdelingene var dessuten spredt utover hele landet, og ville kunne ha mye kortere utrykningstid til steder utenom det sentrale Østlandet enn det beredskapsstyrken har. Disse avdelingene må gjenopprettes snarest mulig for å ta vare på kompetansen og den regionale beredskapen de representerer.

Heimevernet generelt er kronisk underfinansiert. Den delen av våre forsvarsgrener som består av vernepliktige og frivillige som ellers er vanlige samfunnsborgere, er uten tvil best egnet til å håndtere lokale kriser. Heimevernet har i mange sammenhenger gjort en uvurderlig innsats i forbindelse med flom og andre naturkatastrofer og i forbindelse med søk og redning. Særlig heimevernets innsatsstyrker har en avgjørende kompetanse i forhold til å beskytte samfunnskritiske gasseksport- og kraftinnstallasjoner. Det er forstemmende at den lokalt forankrede forsvarsberedskapen blir underprioritert til fordel for regjeringens utenrikspolitiske ambisjoner i Afghanistan og nå nylig i Lybia. Det er i beste fall en feilslått trusselvurdering som ligger bak denne prioriteringen. Heimevernet må få midler til å øke treningsmengden til et forsvarlig nivå, og prosessene med fornyelse av materiell må fremskyndes.

La oss håpe at erfaringene fra 22. juli lærer oss at vi er nødt til å styrke den hjemlige beredskapen både sivilt og militært. Overvåkingssamfunnet er ikke noe vi ønsker oss, da er det bedre å ha en beredskap som kan reagere kjapt og effektivt når det uventede først skjer.  

Gå til innlegget

Det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, og det betyr noe hvordan vi velger å møte andres holdninger.

Fra Kronprins Håkon Magnus appell på Rådhusplassen:

”(…) Tydelig og forferdelig har vi sett hvor store konsekvenser enkeltmenneskers handlinger kan få.

Det viser samtidig at det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, hva vi velger å bygge livene våre på. Og hvordan vi velger å bruke det til beste for hverandre og samfunnet vi lever i.

Etter 22. juli kan vi aldri igjen tillate oss å tenke at våre meninger og holdninger er uten betydning. Vi må møte hver dag, rustet til kamp for det frie og åpne samfunnet vi er så glad i.

(…)

Det er opp til hver enkelt av oss nå. Det er opp til deg og det er opp til meg.

Sammen har vi en jobb å gjøre. Det er en jobb som må gjøres rundt middagsbordet, i kantina, i organisasjonslivet, i det frivillige, av menn og av kvinner, i distriktene og i byen.

Vi vil ha et Norge hvor vi lever sammen i fellesskap med frihet til å mene og ytre oss, hvor vi ser forskjeller som muligheter, hvor friheten er sterkere enn frykten.”

 

Det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, og det betyr noe hvordan vi velger å møte andres holdninger. Anders Behring Breivik har vært aktiv i nettdebatter der han både har inspirert andre og selv blitt inspirert. Dokument.no regnes som et innvandringsfientlig nettforum der ABBs holdninger og kommentarer ikke har blitt oppfattet som ekstreme eller ytterliggående i forhold til det som finnes der av holdninger fremmet av andre debattanter. Det synes for meg som at ABBs tanker om at vi i Europa blir utsatt for en bevisst islamistisk agenda om å utslette den europeiske kristne kultur (hva nå enn det egentlig er), finner klanggrunn også i dette (verdidebatt.no) forumet. En del debattanter har i rene ord utrykket en slik bekymring, og disse og andre bruker (som ABB) utrykk som multikulturalister om meningsmotstandere og danner fiendebilder omkring dette utrykket. Dette reiser noen spørsmål:

Er det slik at alle som har slike holdninger er potensielle terrorister og massedrapsmenn? – Nei, men en av dem er det, og han påstår at det finnes flere som er villige til å begå liknende handlinger. 

Mener jeg at alle som har slike holdninger er delaktige i ABBs ugjerninger? – Nei, men de mest ytterliggående må dele et ansvar for ugjerningen ettersom de har fremmet og fremmer holdninger som kan skape en hatefull stemning og at de indirekte har oppfordret til vold, ved å tegne et bilde av en situasjon der vold er den eneste utvei (uten å si det i klartekst). 

Ytringsfrihet er garantien for demokratiet. Det betyr ikke at vi ikke skal forsøke å bekjempe, protestere på og korrigere hatefull retorikk, oppfordringer til vold og holdninger som er samfunnsnedbrytende. Men vi skal kjempe med ikkevoldelig kommunikasjon! Vi har en jobb å gjøre sier Kronprinsen. Rundt middagsbordet, i kantina, i organisasjonslivet og ikke minst i nettdebattene. Det er den jobben jeg ønsker å stå i, og jeg håper så mange som mulig kan være med å bidra. Det er ikke sikkert at vi kunne stoppet terrorhandlingene om vi hadde deltatt i de debattene som Anders Behring Breivik fikk utrykke sine menneskefientlige holdninger i. Men det er antageligvis den eneste måten å forebygge slike handlinger på. Vi har et ansvar for å komme med saklig og beroligende argumentasjon i debatter med islamofobe ”counter-jihadister”, om ikke for å omvende dem vi adresserer, men for at unge påvirkelige mennesker som leser debattene skal få presentert flere sider av saken og på den måten forebygge ytterligere rekruttering og radikalisering innen disse miljøene.

Hvordan skal vi gjøre dette? Jeg har ikke alle svarene, men jeg har noen tanker. I de trådene jeg har lest i dette forumet som handler om disse spørsmålene, fremstår debattanter med (slik jeg ser det) ekstreme holdninger som noe hårsåre. De kan oppfatte kritikk av holdningene som personlige angrep, og de vil ofte søke å plassere seg i en offerrolle. Det må vi ta høyde for når vi tar til motmæle mot deres synspunkter. Vi bør unngå personangrep og heller møte argumentasjonen. Men det er lov å vise at man reagerer. I stedet for å si: ”Du er rasist”, kan man ta utgangspunkt i sin egen subjektive opplevelse av innlegget og si: ”Jeg oppfatter disse holdningene som rasistiske.” (Jeg vet jeg selv har syndet mot dette, jeg skriver på bakgrunn av den erfaringen). Man kan også presisere i kommentarer at man ikke kan stå inne for det den andre står for. Det kan man gjøre med formuleringen: ”Jeg tar avstand fra det menneskesynet/de holdninger som kommer frem i dette innlegget/kommentaren.” Så kan man deretter møte argumentasjonen. 

Dette er ikke meningen å være en ferdig mal, kun eksempler. Jeg håper at vi kan få en debatt om hvordan vi best mulig ved hjelp av ikkevoldelig kommunikasjon kan møte destruktiv og voldsfremmende retorikk. Det bør være klart for alle at ABBs handlinger er ytterst forkastelige og ikke kan tjene til noe godt, verken nå eller om 60 år. Det som dessverre ikke er klart for alle er at hans verdensbilde og frykt for islamsk verdensovertakelse er paranoid, fullt av misforståelser og menneskefientlig. Der har vi en jobb å gjøre. 

Gå til innlegget

Mye av det som har rammet Inger Lise, har skjedd før i partiet. Intet er nytt under solen.

Mye av det som har rammet Inger Lise, har skjedd før i partiet. Det rammet også meg selv for noen år siden, bare i mindre skala: http://www.ba.no/nyheter/politikk/article2438686.ece

Vi var en generasjon radikale KrFUere rundt årtusenskiftet som kom inn i partiet kanskje av andre årsaker enn det som var vanlig. Vi ønsket å tenke at all politikk skulle bygges fra de tre grunnprinsippene: Nestekjærlighet, forvalteransvar og menneskeverd. Det var jo det vi ble kurset og drillet på i organisasjonen. Vi var enige i at det var forbudt å hente politikk rett fra bibelen. Vi måtte for all del forsøke å skape en argumentasjon som var mer allmenngyldig når vi fremmet våre saker. Vi var ikke særlig opptatt av Israel, ei heller homofili. Dette var i tiden da KrF var på sitt sterkeste og åpneste, og det kom nok inn en del aktive som aldri hadde blitt med i KrF slik partiet fremstår nå.

David Hansens periode som leder for KrFU er for meg gullalderen til organisasjonen. KrFU var mer innflytelsesrike, progressive og fremadstormende enn vi noen gang hadde vært tidligere. Det var spennende tider å være ung og politisk aktiv. David Hansen ble rådgiver i bistandsdepartementet, og president i YEPP. KrFU hadde direkte innflytelse i viktige fora. Så fikk den progressive fløyen et tilbakeslag da Per Steinar Osmundnes med hjelp fra Filip Rygg og Hordaland KrFU kuppet landsmøtet, og innsatte et verdikonservativt, høyrevendt sentralstyre med en stor slagside mot Vestlandet. De såkalte "skjorteguttene". http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/06/27/340124.html Valgjerd Svarstad Haugland ble erstattet med Høybråten. Plutselig ble både KrF og KrFU noe ganske annet. Det åpne, radikale og progressive ungdomspartiet jeg trodde jeg var en del av, utviklet seg etter hvert til å bli et "kristen-høyre" med fientlig retorikk særlig mot homofile. http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/06/26/339966.html http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/06/26/340028.html

Etter Per Steinar ble Inger Lise Hansen leder i ungdomspartiet. KrFU styrket fokuset på bistand og utvikling og fikk til mange bra kampanjer. Det ble også et fokus på at KrFU skulle kjempe for de som ble utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep i vårt eget samfunn. Et arbeid jeg selv deltok aktivt i. Selv flyttet jeg til Bergen for å studere, og ble først leder i Bergen lokallag av KrFU, siden fylkesleder. Jeg hadde noen utspill i forhold til motstanden mot utbyggingen av Mongstad, og fikk fort høre at jeg var for radikal. Flere meldte seg også ut av partiet i det de fikk med seg at jeg så at det var to sider av Midtøstenkonflikten. De kunne ikke være med i Hordaland KrFU hvis ikke lederen var fullt og helt med Israel i alle ting. Jeg må si jeg ble sjokkert. Enden på min karriere i organisasjonen var en litt sleivete kommentar jeg gav til homonettstedet Gaysir, etter at jeg uforberedt hadde blitt oppringt av deres journalist. De hadde sett at jeg hadde uttalt meg kritisk mot Pastor Torp etter at han hadde oppfordret til å få avsatt alle mektige homofile i Norge: http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=9102

En liten kommentar er alt som skal til. Bjarte Ystebø satt i nominasjonkomiteen i Bergen KrF og var samtidig var redaktør i Norge I Dag. Han hadde full oversikt over hva som ble publisert på homonettstedet, og begynte en dobbeltkampanje mot meg i begge de nevnte fora. http://www.bt.no/nyheter/lokalt/--Redaktoer-blander-rollene-319461.html Jeg ble deretter vraket i lokallag etter lokallag som Ystebø reiste rundt til. Siden ble jeg også presset til å innkalle til ekstraordinært årsmøte i fylkeslaget i KrFU, og gi meg som fylkesleder. "Skjortegutta" hadde vunnet igjen, antageligvis uten en gang å ha vært klar over begrepet.

Det har opp i gjennom vært mange progressive og radikale ungdomspolitikere i KrFU og KrF. Disse har kommet inn i partiet på bakgrunn av den radikale politikken i forhold til bistand og utvikling som har blitt ført. At det fremdeles snakkes om 1 % målet i forhold til regjeringens bistandsbudsjetter kan man takke disse for. "Skjortegutta" derimot har i alle år hatt en klam hånd over både KrF og KrFU. For dem har det vært viktig at Israel for all del ikke skal kritiseres, de har stått på bakbeina i forhold til å utvikle en bærekraftig miljø- og klimapolitikk, og de har ivret for samarbeid til høyre, gjerne også med FrP.

Vrakingen av Inger Lise Hansen, er jeg redd er den siste spikeren i kista for KrF som et fremtidsrettet og progressivt parti. Skjortegutta peker på "grunnfjellet", og roper nå hurra for at de er kvitt Inger Lise. Hun er blitt erstattet med ei middelaldrende bedehuskone fra bibelbeltet med erfaring fra lokalpolitikk og KS. Stort tydeligere kan man ikke si det. Jeg tror KrF nå har forspilt alle sine muligheter til å være attraktive for idealistiske unge som tidligere har sett på KrF som en arena for å kjempe mot verdens urettferdighet. KrF kan si farvel til urbane og utdannede kristne unge som mener fattigdom og klima er de store utfordringene vi står overfor. Velkommen til de som ønsker å vie sitt engasjement til kampen mot homo-ekteskap og vinmonopolet. Gratulere Filip Rygg, Bjarte Ystebø, Anita Apeltun Sæle, Tomas Moltu, Kristian Helland, og alle dere andre som nå sitter selvtilfredse og ber deres aftenbønn om at KrF skal holde seg over sperregrensa i hvert fall et valg til. Dere har vunnet. "Skjortegutta" har seiret. Dere skal få lov til å styre KrF-skuta inn i partiets solnedgang. God tur!

 

Gå til innlegget

Israel vil beholde diktatoren

Publisert over 10 år siden

Israel er bekymret over utviklingen i Egypt, og ber nå USA og andre vestlige land om å støtte president Mubarak.

Israel har i alle år likt å fremstille seg selv som det eneste demokratiske landet i Midtøsten. Det er for det første en sannhet med mange modifikasjoner (for å ikke si en usannhet), men det ser ut som om de ønsker at det skal fortsette å være slik. De ønsker heller at vesten skal støtte diktatoren Mubarak enn demokratibevegelsene i Egypt. Det er avisen Haretz som har fått tilgang til en e-post der dette kommer frem.

Israelsk UD ønsker ikke å kommentere saken, men en anonym minister i Netaynahus regjering sier nå at Mubarak uansett kommer til å overleve som president, på tross av den folkelige oppstanden. Også dette i følge Haretz. Så kan vi spørre hvorfor Israel er så sikre på dette. Man kan jo bare spekulere i hvordan Israel eventuelt vil forholde seg til en demokratisk valgt regjering i Egypt med det muslimske brorskap med i kabalen. En slik regjering vil nok gjerne forsøke å gjøre noe med den blokkerte grensen til Gaza for å komme Palestinerne der til unnsetning. Hamas er jo en ren avlegger av det muslimske brorskap så det ville ikke være unaturlig at de fant sammen. En slik situasjon vil føre til en veldig spenning i forhold til Israel, og skape en ustabil situasjon og potensielt en ny krig mellom Egypt og Israel. Ikke rart Israelerne helst vil ha Mubarak ved makten og det samme Status Quo. Og dermed også fortsatt blokade av Gaza.

 

http://westbye.wordpress.com/

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere