Tor Øyvind Westbye

Alder: 37
  RSS

Om Tor Øyvind

Lektor i historie og samfunnsfag. Gift, fire barn. Bor i Våler i Østfold.

Følgere

Spørsmål om credo

Publisert over 7 år siden

Verdidebatt er kanskje ikke riktig sted å stille spørsmål om alt man lurer på om teologi, men i disse kirkeutmeldingstider bør vel kanskje selve trosbekjennelsen også få litt oppmerksomhet. Derfor vil jeg gjerne spørre dere teologer og andre kloke hoder her på formumet om dere har noen tanker om en trossetning jeg har mistet litt logikken i. 

For hvorfor har den protestantiske kirke beholdt formuleringen i trosbekjennelsen: "Jeg tror på: (...) en hellig allmenn kirke." "Allmenn" er vel her bare en oversettelse av "katolsk"? Det kunne likegodt lydt: Jeg tror på (...) en hellig katolsk kirke.   Eller "den hellige katolske Kirke" slik katolikkene resiterer sin versjon av credo? 

Jeg henger meg også opp i ordet "en". Altså EN hellig allmenn kirke. Menes det "en" som i "en hvilken som helst"/"en av mange", eller "én", som i hel/udelelig? Hvorfor bruker DnK "en", mens DKK bruker "den"? 

Altså: formuleringen "en hellig allmenn kirke" virker for meg mer og mer merkelig dess mer jeg tenker på det. Et protestantisk kirkesamfunn kan vel ikke i sitt credo henvise til tro på en hellig katolsk (fra gresk: allmenn) kirke, like lite som kan den kan mene at det protestantiske kirkesamfunnet utgjør "én hellig allmenn kirke". 

Er ikke hele trosleddet paradoksalt å videreføre i en kirke som har brutt med den katolske kirke?

Gå til innlegget

DNK, abort og aktiv dødshjelp.

Publisert over 7 år siden

Læren i den Norske Kirke er på vei stadig lengre bort fra kirkelig tradisjon i lærespørsmål. Fortsetter dagens utvikling finnes det ingen garantier for at kirken i fremtiden ikke vil kunne akseptere også aktiv dødshjelp.

Jeg er ingen teolog, men jeg er interessert i teologi og kirkepolitikk. Som så mange andre som har en fot i frikirkelig sammenheng, har jeg siden jeg var barn vært oppmerksom på de uenighetene i lærespørsmål mellom den norske kirke på den ene siden og frikirkelige kirkesamfunn og ikke minst den katolske krike på den andre. 

Historisk er det selvsagt mange lærespørsmål som har vært kirkesplittende og ført frem til dagens fragmenterte kristne kirke, men jeg vil fokusere på de den norske kirkes utvikling bort fra den øvrig kristen tradisjon. Lærespørsmålet om kvinnelige prester er forlengst avgjort i den norske kirke, men som kjent er det er spørsmål der en har et helt annet læresyn i det meste av øvrig kirketradisjon. Lærespørsmåls-diskusjonene om homofili har rast i en årrekke, men nå ser det ut til at den norske kirke vil åpne for vigsling av homofile. Disse to sakene har jeg ikke skapt problemer for mitt forhold til kirken, utover at jeg har merket meg at kirken har bygget en teologi som innebærer et brudd på kirkelig tradisjon og en alternativ lesning av bibeltekster.

Spørsmålet om abort har ikke fått like mye oppmerksomhet, men i en rekke utspill fra teologer http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hvem-eier-barna-7503106.html#.UzlC1fl_v2Y og sist nå fra mellomkirkelig råd http://www.vl.no/samfunn/kirken-trygge-aborter-er-en-rettighet/ har vært en øyeåpner for betydningen av liberaliseringen av teologien i den norske kirke. Dersom mellomkirkelig råd kan si at abort må være en rettighet, og en professor ved teologisk fakultet som skal utdanne morgendagens prester kan mene at retten til selvbestemt abort skal stå som en påle for alle kvinner i alle situasjoner, hvor langt unna er vi da fra full kirkelig omfavnelse av selvbestemt abort? Dokumentaren "En prest og en plage" om Børre Knutsen vitner om hvor alene han, Nessa og de få andre aktivistene stod i kampen mot aborter i Norge. 

Det er ikke så mange samfunnsaktører som står opp mot abort i Norge i dag. Det er skremmende, for akspeten for abort er første steg på veien mot ny-eugenetikk, også kalt "sorteringssamfunnet". Forekomsten av Downs-syndrom er sterkt redusert, det er akseptert å fjerne det ene fosteret i tvillingpar og kjønnsbestemte aborter er nok langt mer utbredt enn det vi har oversikt over. Dette skjer i dag med stilltiende aksept av det meste av samfunnet, også kirken. Hva blir det neste?

Det vi vet står på trappene er aktiv dødshjelp. Folkeopinionen er i bevegelse og i likehet med Tyskland, Sverige og BeNeLux-landene jobbes det for å legalisere assistert selvdrap. Neste skritt er legalisering av autanasi som allerede er tillatt i Belgia, Nerderland og Luxemburg. Jeg har ikke tenkt å gå inn på den debatten her nå, men jeg tror ikke det vil gå mange årene med denne utviklingen i kirken før vi får de første utspillene fra teologer og prester til støtte for aktiv dødshjelp. Hvilke garantier har vi for at det ikke skal skje? Hvor går veien videre for den norske kirke? Er ikke disse utfordringene og bruddene med den kirkelige tradisjon symptomer på en kirke i krise?  

Gå til innlegget

De Grønne versus SV og Venstre?

Publisert rundt 8 år siden

Valgforsker Frank Aarebrot sier at Miljøpartiet De Grønne kan ødelegge for de andre partiene ved at partiet henter velgere fra SV og Venstre og dermed kan føre til at alle tre partiene havner under sperregrensa. Analysen er ikke uten svakheter:

For det første viser tall fra pollofpolls.no at De Grønne henter flere velgere fra Arbeiderpartiet enn fra SV og Venstre i faktiske tall, samt at partiet henter velgere fra alle stortingspartiene, inklusive Høyre og FrP. http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=1191 Det betyr at De Grønnes fremvekst ikke kan sies å være kanibalisering av tradisjonelle miljøvelgere, men en reell grønn mobilisering som fenger velgere fra hele det politiske spekteret. I det lyset blir den siste advarsel fra partilederne i hhv. SV og Venstre om å heller velge et miljøparti fra motstående blokk fremfor å stemme MDG fullstendig meningsløst. Miljøpartiet De Grønnes fremvekst rekrutterer nye miljøvelgere fra både fossilpartiene og sofaen, og ser ut til å være i ferd med å klare det verken SV eller Venstre har maktet; å samle miljøvelgerne under en fane!

Risikoen for at alle tre partiene skal falle under sperregrensen er dessuten liten dersom vi tar utgangspunkt i trendene i meningsmålingene så langt i år. Venstre ser heller ut til å havne omkring 5 % enn å ramle under sperregrensa, mens for SV ser det noe dystrere ut. Miljøpartiet De Grønne derimot har en svært positiv utvikling i meningsmålingene så langt i år, og de siste målingene viser at vi nærmer oss målet om å bryte sperregrensa. Så sant ikke den positive trenden stopper helt opp, er det sannsynlig at De Grønne snart vil se målinger over 4 %, og at vi har en god sjanse til å også få det resultatet på valgdagen. At alle tre partiene skal havne under sperregrensen er slik jeg ser det langt mer usannsynlig enn at vi får minst to miljøpartier over.

Men viktigst av alt er det at Miljøpartiet De Grønne, allerede før vi er etablert som et stortingsparti, makter å sette rikspolitisk dagsorden ved å tvinge de andre partiene til å snakke om klimapolitikk og oljeavhengigheten i valgkampen. På tirsdag kveld i NRKs valgsending så vi hvordan Høyre og Arbeiderpartiets utskremte representanter ble fullstendig avkledd når det gjaldt sammenhengen mellom klimaspørsmålet og norsk oljeavhengighet, takket være De Grønnes Rasmus Hansson. Også SV og Venstre kjenner presset og tvinges til å snakke langt mer om klimasaken enn det de nok egentlig hadde planlagt i forkant av valgkampen. På den måten løftes klimasaken høyere opp på agendaen i valgkampen, takket være De Grønnes fremvekst. Nå mangler vi bare at Jens og Erna selv må svare for sine respektive partiers unnlatelsessynder i klimaspørsmålet. Foreløpig har de sluppet billig ved at NRK og TV2 har stengt De Grønne ute av debatten mellom partilederne.

Heldigvis ser det ikke ut til at grønne velgere lar seg skremme av verken Aarebrot, Lysbakken eller Skei Grandes advarsler. Miljøpartiet De Grønne fosser frem og er i ferd med å få et sensasjonelt gjennombrudd på Stortinget. En stemme på De Grønne er ikke bortkastet, og uavhengig av om vi får en, to, tre eller syv representanter på tinget skal vi jobbe knallhardt for å flytte klimadebatten i norsk politikk. Tiden da SVere, Ap-folk og senterpartister kunne late som de gjorde en innsats for klimaet ved å utsette boring i Lofoten mens de samtidig åpnet langt større felt for aktivitet lenger nord er snart over, sammen med all annen symbolpolitikk i klimasaken. Slike taktikker vil ikke kunne lykkes når det finnes en reell opposisjon i oljepolitikken på Stortinget. Den opposisjonen får vi med De Grønnes inntok på tinget 9. september.

Gå til innlegget

100 år for barnas rettigheter

Publisert over 8 år siden

Vi feirer 100 år med stemmerett for kvinner og kamp for likestilling i samfunnet. Men hva med menns bidrag i likestillingskampen, og hva har vi gjort for barnas situasjon og rettigheter?

I forbindelse med 100 års jubileet for kvinners stemmerett, har det blitt presentert lister over de mest betydningsfulle kvinnene gjennom dette århundret. Anna Rogstad var første kvinne som møtte på stortinget i 1911, da som vara. Først i 1922 ble Karen Platou valgt som stortingsrepresentant. Marie Spångberg minnes som Norges første kvinnelige lege, og Invild Bjerkås som første kvinnelige prest. De var kvinner som inntok mannsbastioner og møtte stor motstand fra konservative miljøer. Om de så på seg selv som feminister vet jeg ikke, men det er klart at få har styrket den feministiske kampen som dem.

I løpet av dette århundret har også mange menn kjempet likestillingens sak, enten de har støttet opp om kvinnenes kamp om posisjoner, eller selv har utfordret fordommer og motforestillinger og tatt arbeid i tradisjonelle kvinneyrker. Men oppmerksomheten omkring den første mannlige sykepleier, jordmor eller dagpappa er forsvinnende liten. Kanskje burde også disse vies mer oppmerksomhet og vises mer honnør i feiringen av likestillingen?

Et annet perspektiv er barnas situasjon i et samfunn der få foreldre er hjemme med sine barn utover foreldrepengeperioden.  Hvem er egentlig garantist for barnas beste i dagens demokrati? Gi barna stemmerett, foreslår professor i sosiologi Stein Ringen. Bare slik kan vi sikre at deres interesser blir ivaretatt på en god måte. Jeg tror han har et poeng. 

Selv har jeg tatt på meg å være dagpappa til høsten for ett barn i tillegg til min egen jente, selv om vi fikk barnehageplass. Jobbsituasjonen tilsa at det var mer hensiktsmessig at jeg tok et friår for å være hjemme enn fruen. Det er hovedsakelig hensynet til småbarnets behov for trygghet og forutsigbarhet i de første leveårene som gjorde at vi valgte bort barnehage. 

Vi har de siste årene sett en stor vekst i antallet ettåringer i barnehage, selv om vi har en del forskning som viser at små barn får forhøyede nivåer av stresshormoner av å være i barnehage. Målet synes å være at småbarnsforeldrene, og særlig mødrene skal jobbe mer og tidligere etter fødsel. Konsekvensene på lang sikt vet vi ennå lite om.

Dersom vi nå i hundre år har kjempet for likestilling, bør vi kanskje bruke litt tid i årene som kommer på å fremme barnas rettigheter og posisjon i samfunnet? Hva med å sette barna først i saker som angår dem, og der deres foreldres handlinger påfører dem uforskyldte problemer og lidelser? Hvis vi bestemmer oss for at det neste århundret skal være barnas århundre, har jeg en liste med tiltak som burde på plass først som sist.

Avslutt praksisen med å kaste ut langtidsboende asylbarn. De er helt uforskyldt i situasjonen, men blir likevel deportert fra hjemmet i Norge til land de ikke kjenner der de og foreldrene risikerer forfølgelse.

Innfør en mer restriktiv alkoholpolitikk. Voksnes fyll rammer deres barn, særlig de som har rusavhengige foreldre. Barna rammes av de voksnes egoisme og manglende impulskontroll. Øk prisene og begrens utsalgsstedene så går overforbruket ned. Kontrollen av at utsalgssteder ikke selger til mindreårige må også skjerpes.

La ettåringene være hjeme sammen med far eller mor. Heller enn å sende babyer i barnehage, så må det bli enklere å finne fleksible løsninger slik at mor og far kan ta seg av omsorgen i størst mulig grad frem til barna er to år gamle og gjerne lenger.

Likestillingen har i det store og hele vært et gode for samfunnet og for enkeltindividet i Norge. Kvinnefrigjøringen har like mye vært en frigjøring av mannen på godt og på vondt. Nå er tiden kommet for å rydde opp i de uheldige konsekvensene for barna som følge av at begge foreldrene jobber og fester stadig mer. Arbeidstiden for begge kjønn bør reduseres, og det meste av denne arbeidstidsreduksjonen bør komme småbarnsfamiliene til gode. Forbruksveksten bør uansett bremses og gjerne reverseres. Få behøver reelt sett to fulle inntekter med dagens lønnsnivå, jobb mindre, lev mer! Og ta vare på barna. 

Tor Øyvind Westbye,
fylkesleder og førstekandidat for Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane. 

 

Gå til innlegget

Den Israelske ambassaden i Norge beklager fengsling, men har de dekning for å love nye rutiner ved Israelske flyplasser?

Bibelskolen i Grimstad har vært i oppvaskmøte med den Israelske ambassaden i Norge etter at tre av deres elever satt i Israelsk arrest i tre døgn etter en «visumtur» til Tyrkia underveis i et fire måneders langt opphold i Israel/Vestbredden. I et  velregissert møte mellom rektoren og linjelederen for bibelskolen og den Israelske ambassaden, kommer det frem at den israelske ambassadøren beklager sterkt hendelsene. Ambassadøren må gjerne beklage, men det endrer ikke politikken som føres ved de Israelske passkontorene. At reisende til og fra Israel opplever sikkerhetskontrollene som ubehagelig nærgående og orwellianske er en ting, det kan forklares i en viss berettiget paranoia som preger Israel etter mange terrorangrep gjennom årene. Men at reisende utsettes for trakassering og fengsling på bakgrunn av ulik form for støtte til palestinske organisasjoner og instutisjoner er noe helt annet, og selvsagt helt uakseptabelt.

Fengslingen av de norske bibelskoleelevene  synes å være politisk betinget. Det er avslørene at jentene som arbeidet i Jerusalem i første omgang gikk glatt igjennom, mens de som hadde sitt virke på Palestinsk område ble holdt tilbake. Lignende historier er det nok mange av, om ikke fullt så dramatiske. Jeg har selv opplevt å bli holdt igjen i passkontrollen på Tel Aviv, og det var selv om jeg var forhåndsklarert av den israelske ambassaden i Norge. Selv norske professorer på vei til konferanser ved palestinske universiteter lyver rutinemessig om sine formål med reisen for å unngå trakassering og utsettelser ved innreise. Om man er dum nok til å si noe annet enn at man er turist, risikerer en lange avhør og (tydeligvis) fengsling. Det er også vanlig å bli avkrevd passord for private epost-kontoer slik at sikkerhetstjenesten kan gjennomgå all din korrespondanse.

Og hva så? Israel er i dag et svakt demokrati preget av etniske motsetninger og militarisme. Besøkende til Israel bør vite hva en går til og hva en risikerer. Lærdommen en må ta er at skal en besøke palestinske universiteter eller hjelpe palestinske organisasjoner bør en lyve (om en har nerver til det) dersom en vil unngå ubehageligheter. Jeg vil derfor komme med en oppfordring til Israels ambassade i Oslo ved presse- og informasjonsansvarlig Hildegunn Hansen. Dere må gjøre en bedre jobb med å legge til rette for at frivillige fra Norge (og andre land) som skal gjøre en innsats på Vestbredden enklere kommer igjennom systemet ved innreise, og at trakasseringen av slike frivillige samt akademikere som samarbeider med palestinske utdanningsinnstutisjoner opphører. Å kalle seg Midtøstens eneste demokrati forplikter, og jeg tror den Israelske ambassaden i Norge har en jobb å gjøre overfor Israelske sikkerhetsmyndigheter dersom ambassadørens fagre løfter til norske frivillige skal omformes til nye holdninger ved Israels passkontroller. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere