Tor Øyvind Westbye

Alder: 37
  RSS

Om Tor Øyvind

Lektor i historie og samfunnsfag. Gift, fire barn. Bor i Våler i Østfold.

Følgere

I dette innlegget drøfter jeg det religionsfilosofiske grunnlaget for troen på et liv etter døden. I del 1 gir jeg en historisk og religiøs kontekst, i del 2 drøfter jeg tre perspektiver for troen på et liv etter døden, og i del 3 konkluderer jeg og sier noen ord om mine egne tanker om problemstillingen.

1 Hva skjer med oss når vi dør?
Alle religioner har tanker omkring hva som skjer med oss etter vi dør. Helt tilbake til steinalderen kan vi spore begravelsesritualer. Fra gravfunn i Midtøsten, f.eks. Jeriko ser vi eksempler på såkalte sekundærbegravelser, der hodeskallene blir tatt løs fra resten av skjelettet og begravet inne i husene, noen ganger etter å ha blitt dekorert av skjell eller lignende. Dette regnes som de første utrykk for organisert religion, og tolkes som dyrking av avdøde forfedre som de trolig tenkte fortsatte å utøve innflytelse over deres etterkommere også etter døden (Roaf, 2004, s. 33).

Forfedredyrking finner vi igjen i dag innen asiatiske kulturer som er inspirert av Konfusiansk tankegang og i afrikanske stammereligioner. Innen polyteistiske religioner som norrøn, gresk eller romersk mytologi finner vi forestillingene om døden som en reise til en annen verden,
der den døde kan ha nytte av gravgods som våpen og mat med seg på reisen. Hinduister og buddhister har forestillinger om gjenfødsel, mens de abrahamittiske religionene har forestillinger om evig liv. Spørsmålet om hva som skjer med oss etter vi dør, synes å være fundamentalt i alle religioner, og muligens viktigere enn spørsmålet om hvorvidt Gud finnes (Peterson et al., 2013, s. 230).


2 Ulike syn på livet etter døden
I denne delen skal jeg ta for meg tre religionsfilosofiske perspektiver på livet etter døden: dualisme, buddhisme og materialistisk monisme. Hva mener vi med liv etter døden? Vi er som mennesker tilsynelatende ikke udødelige. Likevel holder vi fast på tanken om at det finnes et liv etter døden. Hva enn dette livet skulle innebære, kan det være nyttig å legge til grunn følgende premiss: Det gir ikke mening å snakke om et liv etter døden dersom vi ikke kan beholde vår personlige identitet. Dette premisset har vært rådende i vestlig religionsfilosofi, og har lagt grunnlaget for hvorfor vi har forestillinger om at en del av selvet på et vis kan overleve døden og nedbrytningen av vår fysiske kropp.

Dualisme
Innen tradisjonell katolsk tankegang har vi en sjel som kan tjene den funksjonen, og som kan være bærer av vår personlige identitet frem til dommedag da vi vil få en ny kropp som blir forent med sjelen slik at vi igjen kan leve et fysisk liv samtidig som at vi har bevart vår personlige identitet fra før døden (Peterson et al., 2013, s. 238). Ulike varianter av ideer om hvorvidt man opplever bevissthet som sjel uten kropp etter døden i forkant av dommedagen, lever side om side innen ulike kristne tradisjoner. Innen bevissthetsfilosofien omtales denne ideen som dualisme, ettersom det betyr at det mål finnes to «ting», det fysiske (kroppen) og den mentale (sjelen). Dualismen står i opposisjon til monismen som fastslår at virkeligheten består av bare en «ting».

Argumenter for og imot dualisme
Det finnes mange filosofiske og vitenskapelige argumenter mot at dualisme er gyldig: (kausal interaksjon, det fysiske argumentet, hjerneskade argumentet mf. (Wikipedia, Mind-body dualism)). Fenomenet med nær-døden-opplevelser kan på den andre siden tale til støtte for dualismen. Personer som har vært erklært klinisk døde, eller har vært i livstruende tilstander har rapportert om påfallende sammenfallende opplevelser der svever ut av kroppen og observerer seg selv utenfra. De kan også gjengi ting som har blitt sagt i rommet i den tiden de skal ha vært klinisk døde. Selv om historiene til de som har hatt disse opplevelsene er påfallende like, kan mange av de samme opplevelsene fremprovoseres ved hjelp av kraftige hallusinerende medikamenter, som f.eks. ketamin. De tilfellene der  overlevende har gjengitt samtaler de har hørt mens de har vært klinisk døde er imponerende men foreløpig anekdotiske. Det er dessuten foreløpig ingen som kunnet gjengi sekvenser av hemmelige tall plassert på oversiden av utstyr plassert i rommet som kun er mulig å se for en person (eller sjel?) som befinner seg svevende oppunder taket
(Peterson et al., 2013, s. 253).

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er beyond-602060.jpgImage by Karin Henseler from Pixabay


Buddhisme – selvet er en illusjon
Hinduistisk eller buddhistisk tankegang om reinkarnasjon/gjenfødsel kan man ikke forstå som et liv etter døden i tråd med premisset i punkt 2.1, ettersom de tradisjonene ikke har de samme forestillingene om å kunne bevare sin personlige identitet i det man blir født på nytt inn i verden (Peterson et al., 2013, s. 230). 

Innen vedisk hinduisme har man forestillingen om at det finnes et grunnleggende selv, atman, som overlever døden, hvis mål er forening med brahman, universets værensgrunn (Jacobsen, 2020, SNL). Buddhismen derimot avviser at det finnes noe grunnleggende selv. Faktisk er det ifølge Buddah tanken om et udødelig selv som leder til lidelse i tilværelsen. Opplevelsen av personlig identitet tilskrev Buddah til de fem khandaer, eller tilknytninger (bevissthet, følelser osv.) Det fantes intet dypere selv bak disse. Det er altså ikke selvet som overlever døden og blir gjenfødt i  buddhistisk tankegang, men den dødes handlinger kan gi kausal gjenklang i den nyfødtes liv, på en slik måte at karmisk rettferdighet kan gjøre seg gjeldende (Peterson et al., 2013, s. 251).

Materialistisk monisme
Moderne filosofi avviser vanligvis dualismen og tanken om at vår personlige identitet kan overleve døden. Materialistene vil peke på moderne neurovitenskap som langt på vei kan forklare de fleste mentale fenomener som fysiologiske funksjoner av hjernen. De vil også fastholde at identiteten og forståelsen av selvet er knyttet til hukommelse, og at hukommelse avhenger av hjernens nevroner. Når hjernen dør og brytes ned, er det ikke rimelig å anta at det er mulig for selvet å overleve (Peterson et al., 2013, s. 252).

Gjenskapelse og romtemporal kontinuitet
Innen kristen tenking har det vært gjort forsøk på å forene materialistisk monisme med kristen tro på et liv etter døden. Felles for disse er at de tar høyde for at noe fysisk fra kroppen må bevares for å sikre at den personlige identiteten skal kunne overleve (Inwagen, Corcoran mf.).

Disse forslagene er etter min mening ikke spesielt vellykkede ettersom de krever mirakuløs inngripen fra Gud og dessuten støter på en rekke paradokser: hvor skal den fysiske biten av kroppen som kreves for å bevare den personlige identiteten oppbevares, hvordan skal den overleve nedbryting osv. (Peterson et al., 2013, s. 243). Beslektede tanker kan vi faktisk finne igjen i russisk immortalisme (Nikolai Federov mf.) og kryonikk (nedfrysing av døde kropper i håp om at de skal kunne vekkes til live i fremtiden når teknologien er tilstrekkelig avansert).

Dobbel-aspekt monisme og panpsykisme
Hovedproblemet til de som fastholder det materialistiske monistiske synet, er hvordan vi skal forstå bevissthet. Filosofen David Chalmers er kjent for å ha introdusert begrepet «hard problem of conciousness». Det tar utgangspunkt i at bevissthet er et reelt fenomen: vi har en første-persons opplevelse av hva det vil si «å være som noen» (Wikipedia, panpsycism). Jeg kan ikke observere bevissthet i andre, men jeg vet at jeg selv har det. Det harde problemet går da ut på å forsøke å forklare hvordan bevissthet oppstår ut ifra kjemiske og elektroniske signalprosesser i hjernen. Som et svar på dette, har panpsykisme vokst frem som en stadig mer anerkjent filosofisk teori. Den fastslår at bevissthet ikke oppstår av seg selv i f.eks.
menneskehjerner, men at bevissthet er fundamentalt. Denne tankegangen kalles også dobbelaspekt monisme, ettersom den fastslår at virkeligheten består av bare en «ting», men at den har to aspekter, nemlig det mentale og det fysiske.

Konsekvensene av panpsykismen for hva slags tanker man kan ha om livet etter døden er foreløpig ikke godt utviklet. Noen ser ut til å knytte den opp mot en slags natur-religiøs panteisme, mens andre tenker at den kan passe godt med vedisk-hinduisme. I tillegg til menneskers og dyrs bevissthet, later panpsykismen i hvert fall til å åpne for muligheten for en slags kosmisk bevissthet som kan forstås som Gud. I dette perspektivet går det også an å tenke seg at individets bevissthet kan smelte sammen med den kosmiske bevisstheten etter at døden inntreffer. I så tilfelle kan man forstå dette både innenfor en gresk ortodoks forståelse av theosis, og i lys av atman-brahman dynamikken.

Oppsummering
Jeg har i denne artikkelen drøftet ulike syn på muligheten for liv etter døden. Det tradisjonelle kristne perspektivet kan forstås som et dualistisk perspektiv og avhenger av at selvet kan overleve som en kroppsløs sjel etter døden. Det buddhistiske perspektivet avviser selve tanken om selvet, og oppfordrer oss til å frigjøre oss fra det. Likevel kan man i en viss forstand leve videre etter døden gjennom tanken om gjenfødelse og karma.

Det rådende materialistiske paradigmet står på solid vitenskapelig grunn når det argumenterer mot det dualistiske perspektivet. Kristne som tar konsekvensene av det og forsøker å forene monistisk materialisme med tanken om livet etter døden støter på en rekke paradokser og problemer. Materialistene har egentlig bare ett stort problem, og det er det harde problemet innen bevissthetsfilosofien. Det beste svaret på det er muligens panpsykismen.

3 Konklusjon
Vi kan legge til grunn at vi alle skal dø. Dersom vi også legger til grunn at det kun gir mening å snakke om et liv etter døden dersom vi kan bevare vår personlige identitet (noe som nødvendigvis må inkludere minner), vil vår forståelse av nevrovitenskap tilsi at vi er avhengige av at i hvert fall hjernen blir bevart på en fysisk måte for at våre minner og dermed personlige identitet skal overleve døden. Det er vanskelig å se for seg at det skal være mulig. Det må i så fall kreve at Gud griper inn på en mirakuløs måte som er utenfor vår fatteevne. Sterke filosofiske og argumenter tilsier at vi bør se bort ifra dualismen som helhet. Det ser dermed mørkt ut for livet etter døden. Åpner vi for at vi kan snakke om et liv etter døden uten at vår personlige identitet bevares, ser bildet annerledes ut. Dersom vi aksepterer panpsykismens påstand om at bevissthet er en fundamental egenskap ved virkeligheten, kan vi se for oss at bevissthet kan overleve døden og tapet av hjernen der minnene lagres og dermed også selvet. Vi husker jo ikke noe fra vi var to år, men min sønn på to er selvsagt bevisst likevel. Vi er også dårlige på å huske drømmer, men det betyr ikke at vi ikke har opplevd dem. Kanskje er livet også slik, som en begrenset periode der en udødelig bevissthet har evne til å lagre minner og bygge et selv.

Hvis vi ser på hukommelse i et større perspektiv, så legger vi ned deler av oss selv i de tingene vi setter spor etter oss i verden med, og ikke minst i vårt DNA dersom vi får etterkommere. I det perspektivet har vi alle mulighet til å leve evig.


4 Litteratur
• Roaf, M. (1990). The Cultural Atlas of Mesopotamia and the Ancient Near East. Facts on File.
• Peterson, M., Hasker, W., Reichenbach, B., & Basinger, D. (2012). Reason & Religious Belief: An
Introduction to the Philosophy of Religion (5th ed.). Oxford University Press.
• Jacobsen, K. A. (2020, December 22). atman. Store norske leksikon. https://snl.no/atman
• Wikipedia contributors. (2021d, May 18). Mind–body dualism. Wikipedia.
https://en.wikipedia.org/wiki/Mind%E2%80%93body_dualism#Arguments_against_dualism
• Wikipedia contributors. (2021d, May 5). Panpsychism. Wikipedia.
https://en.wikipedia.org/wiki/Panpsychism

Gå til innlegget

Gud kan ikke være både god og allmektig

Publisert 6 måneder siden

Etter å ha gått i dybden på problemstillingen og vurdert ulike løsningsforslag, har jeg kommet til følgende konklusjon: Det finnes ingen gode løsninger på det ondes problem. Vi som strever med denne problemstillingen står dermed overfor et valg: Er Gud god eller allmektig?

Det ondes problem er kjent helt tilbake til førkristen tid, fra Epicures via Lacantius til Humes som formulerte det slik: 1. Er Gud villig til å gripe inn mot det onde, men ikke i stand til det? Da er han ikke allmektig. 2.  Er han i stand til det, men ikke villig? Da er han ikke god. 3. Er han både villig og i stand til det? Hvor kommer så det onde fra? 4. Er han verken i stand til det, eller villig til det? Hvorfor da kalle ham Gud?

Teologiske forsvar for Gud i møte med det ondes problem kalles teodicé. Den teodicéen de fleste kjenner til handler om at ondskap i verden skyldes menneskenes fri vilje. Det finnes det mange innvendinger til, men det er nok nyttigere å heller skille mellom ulike typer ondskap, som f.eks. moralsk ondskap og naturlig ondskap. Fri vilje-forsvaret (i den grad man aksepterer det) er nemlig bare relevant som forklaring på moralsk ondskap, altså lidelse forårsaket av mennesker som følge av deres frie valg. Naturlig ondskap er lidelse som påføres individer av årsaker som ikke kan knyttes til menneskenes frie vilje. Det kan være lidelse påført som en konsekvens av sykdommer og parasitter, men det aller klareste eksempelet der man ikke kan se for seg at mennesker på noen måte kan være involvert er lidelse som følge av vulkanutbrudd, jordskjelv og tsunamier. 


En teodicé formulert av blant andre John Hick i møte med naturlig ondskap/lidelse, handler om at all lidelse er til gode til syvende og sist, ettersom det fører til moralsk utvikling av menneskene og fremmer deres spirituelle utvikling. Hvis vi hopper over at dette er den samme tankegangen som foreldre som driver med korporlig avstraffelse av sine barn har, så gjenstår fremdeles ett problem, nemlig unødvendig lidelse/ondskap (eng.: gratuitous evils). Her finnes det mange eksempler, men vi kan tenke på barn som dør etter jordskjelv. Her er det da altså etter logikken til de som forfekter moralsk utvikling-argumentet, foreldrene til barnet, eller dersom de også er døde, den utvidede familien eller samfunnet som skal herdes og få forbedret sin moralske og spirituelle utvikling som følge av dette barnets dødsfall. Det er mange grunner til hvorfor vi ikke burde akseptere en slik logikk, men hvis vi likevel gjør det: hvorfor må barnet lide så mye og så lenge? Det er stadig tilfeller der barn blir fanget i hulrom i nedraste bygninger som overlever i mange dager inntil de dør av dehydrering. De befinner seg da alene, uten mat og vann, fra seg av angst og fortvilelse og i samme håpløse situasjon i dagevis inntil de dør av tørst. Hva slags nytte kan det tjene noen? Ingen får jo se lidelsen og utfallet er uansett det samme, så hva er poenget? Hvis det finnes en Gud som er allvitende, allmektig og god: hvordan kan Gud da tillate barnets langtrukne unødige lidelse? 


Karakteren Ivan i Dostoyevskys roman “Brødrene Karamazov” tar et oppgjør med Gud og sier at han vil returnere billetten til himmelen, ettersom han ikke kan rettferdiggjøre lidelsen i verden om bare ett barn ble torturert uten at Gud grep inn. Ingen form for høyere målsetning om moralsk utvikling for menneskeheten kunne rettferdiggjøre det, og dermed vil heller Ivan ta avstand fra frelsen og det han erfarer som en umoralsk Gud. 


Det finnes flere teodicéer og varianter av disse, og det finnes til og med teologer som fremmer anti-teodicéer, altså de problematiserer det å i det hele tatt forsøke å rasjonalisere lidelsen. Det ondes problem består. Jeg kan vanskelig se for meg at det vil komme nye revolusjonerende gode forklaringer på hvordan Guds egenskaper godhet og allmakt samtidig kan være gyldige. For meg er det klart at vi må velge: Er Gud god eller allmektig?

Sett at du aksepterer min argumentasjon ovenfor og at Guds allmakt og godhet ikke samtidig kan være gyldig. Hva slags Gud velger du å tro på? En god Gud som gjerne ville men ikke har evne til å gripe inn, eller en allmektig Gud som kan gripe inn og stanse unødvendig lidelse, men velger å ikke gjøre det? 

Gå til innlegget

Den amerikanske våren

Publisert over 5 år siden

Store aksjonsgrupper mobiliserer for demokratireformer i USA. Samtidig er det Bernie Sanders presidentkampanje som er den største demokratikampanjen av dem alle. Er det den amerikanske våren vi er vitne til?

Fredag 15. april ble den amerikanske skuespilleren Rosario Dawson, kjent fra Sin City og Daredevil arrestert i Washington DC. Hun hadde deltatt i en sivil ulydighets-aksjon i regi av kampanjegruppen Democracy Spring som representerer en rekke organisasjoner som jobber for demokrati og borgerrettigheter i USA. Innen Rosario ble arrestert, hadde over 1000 aksjonister før henne blitt arrestert på bakgrunn av den samme aksjonen. Aksjonistene gjennomfører “sit ins” på trappene til Kapitol-bygningen der kongressen holder til iden amerikanske hovedstaden. Inspirert av borgerettighets forkjempere som Martin Luther King jr. og Rosa Parks, kjemper de med fredlige virkemidler for å få frem sitt budskap. Men hva er det egentlig de vil oppnå? Kampropet til aksjonistene er: “one person, one vote”, på norsk: “en person, en stemme”. Altså kjemper de for demokrati. Så vil mange sikkert innvende: Men er ikke USA allerede et demokrati?

Ikke i følge forskere fra Princeton og Northwestern universiteter. En rapport skrevet i 2014, konkluderte med at de amerikanske styresmaktene representerer lobbyister og særinteresser, og ikke folket. Gjennom å se på 1800 myndighetsvedtak fra 1981 til 2002 kunne de se at politikken ble ført til fordel for de rike og mektige, på bekostningen av resten av befolkningen. Det er særlig store selskaper som skaffer seg innflytelse over beslutningsprosesser i Washington via lobbyister og valgkampbidrag. Denne formen for legaliserte bestikkelser har foregått i mange tiår, men situasjonen endret seg til det verre med en kjennelse i den amerikanske høyesterett i 2010, der den konservative kampanjeorganisasjonen Citizens United vant over den føderale valgkommisjonen over spørsmålet om ubegrensede valgkampbidrag. Kjennelsen har ført til at private selskaper kan bruke ubegrensede midler til å støtte kampanjene til kongressmedlemmer, senatorer og presidentkandidater gjennom såkalte super-PACs (Political Action Committee). Pengene brukes hovedsakelig til reklamekampanjer der det spres negativ omtale av motkandidater. Dette har ført til at kandidater som ikke har sterke selskaper i ryggen har liten eller ingen sjans til å oppnå offentlige verv i USA. Dette gjelder også på delstatsnivå, om enn i mindre grad. Resultatet er at kongressen og senatet vedtar politikk som gavner de selskapene som har betalt for valgkampene deres. Konsekvensen er stadig økende sosiale forskjeller.

Et styresett der de rikeste har all makt og innflytelse, og der vanlige folk har liten mulighet til å oppnå politiske verv eller i det hele tatt påvirke politikkutvikling, kan ikke kalles et demokrati. Det er i stedet et oligarki, eller kanskje mer presist: et plutokrati, som betyr rikmannsvelde. Det er derfor vi nå ser en økende mobilisering for demokratiske reformer i USA. Den første bølgen av protester så vi med Occupy Wall Street-kampanjen i 2011 der titusene marserte i protest mot økende ulikhet og finansnæringens grådighet. Nå mobiliseres det igjen til kamp for reformer i Washington DC. Men det er selvsagt presidentkandidat Bernie Sanders kampanje som utgjør den største mobiliseringen for forandring i USA. Han er en uttalt motstander av kjennelsen i høyesterett som legaliserer store pengebidrag fra selskaper til valgkamp, og han har selv valgt å klare seg uten noen super-PAC. I stedet for å hive seg på med negative kampanjer, har han valgt å bruke reklameflaten til å fokusere på saker. Pengene til å drive sin kampanje får han fra vanlige folk, som bidrar med mindre gaver, snittet er på 27$. Men når antall givere passerer seks millioner, blir det likevel mye penger som kommer inn. Sanders kampanje samler store grupper av tilhengere som slutter opp om budskapet om inntektsutjevning, høyere minstelønn, gratis helsevesen til alle og gratis adgang til offentlige universiteter og høyskoler. Mange av Bernie Sanders ivrigste tilhengere, som nevnte Rosario Dawson, er opptatt av særlig en sak som er selve forutsetningen for å kunne gjennomføre reformer på alle andre saksfelt. Det er å vinne makten tilbake fra oligarkiet, og ta tilbake folkets mulighet til å påvirke de politiske prosesser. 

Den arabiske våren som begynte med protester mot regimet i Tunisia i 2010 og senere spredte seg til mange land i den arabiske regionen, har fått et par positive utfall og ellers ført til krig og konflikt. Er det starten på en amerikansk vår vi er vitne til nå? Svaret på hvor veien går videre får vi i løpet av sommeren. Skulle Bernie Sanders tape primærvalget om nominasjonen fra demokratene, vil store deler av hans tilhengerskare ha vondt for å slutte opp om Hillary Clinton som de fleste oppfatter som en del av problemet, ikke løsning for de demokratiske utfordringene USA står overfor. Aksjonistene som stod bak Occupy Wall Street og Democracy Spring kommer kanskje til å holde seg for nesen og stemme på Hillary dersom alternativet er Donald Trump eller Ted Cruz, men kampanjene for demokratireform vil nok bare bli sterkere dersom Bernie taper nominasjonen. Anklagene om at partiet har rigget valgprosessen i Hillarys favør er mange, og de store pengegavene til Hillarys kampanje fra selskaper innen olje, våpenindustri og legemiddelselskaper er kontroversielle for å si det mildt. For å ikke snakke om talene hun holdt for storbanker som Goldman Sachs etter at hun gikk av som utenriksminister, som hun ble betalt 225.000 $ for, per tale! Republikanerne vinner presidentvalg i USA når valgdeltakelsen er lav. Bernie Sanders har vist at han kan mobilisere nye velgergrupper og partiuavhengige som støttespillere. Det samme kan ikke Hillary vise til. Selv om Sanders etter demokratenes landsmøte skulle snu om og drive valgkamp til fordel for Hilary, er det ikke sikkert det vil være nok til å lokke uavhengige og førstegangsvelgere til urnene. Konsekvensen kan bli fire år med republikansk styre. 

De store selskapers innflytelse over Washington på bekostning av folkestyret har nådd en smertegrense i den amerikanske befolkningen. Om den neste presidenten har Clinton, Cruz eller Trump som etternavn, vil det ikke ha så mye å si for demokratiaksjonistene som lar seg arrestere på trappene til Capitiol i Washinton DC denne våren. Det er bare én kandidat som blir trodd på at han vil gjøre noe for å vinne makten tilbake til folket, og det er Bernie Sanders.

westbye.wordpress.com 

Gå til innlegget

Bernie Sanders presidentkampanje handler ikke bare om å ujevne forskjellene mellom fattige og rik. Den er også en kamp mot organisert politisk korrupsjon, og for å gjenvinne den demokratiske makten over USAs politiske prosesser.

Bernie Sanders kampanje er ikke død, selv om norsk presse ikke kan vente med å begrave ham levende. Super Thuesday 1. mars gav som ventet et stort forsprang til Hillary Clinton, men over helgen 5. - 6. mars har fire stater avholdt sine primærvalg, og av disse vant Bernie tre. Kansas, Nebraska og Maine gikk for Sanders, mens Louisiana valgte Clinton. I delegatfordeling kom de noenlunde likt ut, men Sanders gjorde det totalt best med 66 delegater mot Clintons 63. Det mest interessante resultatet var kanskje Kansas som har valgt “riktig” primærvalgvinner de siste 50 årene. Det vil si at delstatens valgvinner også har endt opp som partiets nasjonale kandidat i 100% av tilfellene de siste 50 årene. Kansas er den eneste staten som har spådd riktig utfall i alle valgene. Statistikk som dette er selvfølgelig ingen sikker vitenskap, men det kan hende at primærvalgsvelgerne i Kansas har en egen evne til å velge riktig kandidat. Så gjenstår det å se om Bernie Sanders kan gå videre til å overbevise nok velgere i de gjenstående statene til å ta igjen Hilarys forsprang. Han har allerede tatt igjen Hillarys ledelse med 50 prosentpoeng, og så lenge han fortsetter å vinne primærvalg er kampen langt fra over.

Her hjemme har media allerede konkludert. Hillary Clinton er den antatte vinneren av demokratenes primærvalgkamp. Derfor velger de å heller skrive om hvem hun kan ende opp med å velge som visepresident-kandidat enn om Sanders seiere over helgen. De fleste later til å være fornøyde så lenge demokratene vinner. Trump virker skremmende, mens Hillary Clinton fremstår som det trygge valget. Hennes ektemann, Bill Clinton var en godt likt president, trass kontroverser og skandaler, og han ble enormt populær i Norge da han som første sittende amerikanske president besøkte Oslo i 1999. Så burde vi ikke slå oss til ro med det? Være fornøyde med Hillary Clinton og feire den første kvinnelige amerikanske presidenten? Nei. Det er nemlig en grunn til at Robert Reich, den amerikanske økonomiprofessoren og tidligere arbeidsminister i Bill Clintons administrasjon heller har gitt sin støtte til utfordreren Bernie Sanders. Det handler blant annet om en høyesterettsavgjørelse kaltCitizens United v. Federal Election Commissionfra 2010, og konsekvensene den har fått for private selskapers innflytelse i amerikansk politikk. I enkle trekk kan vi si at avgjørelsen slo fast at private selskaper er å regne som mennesker, og at penger er å regne som ytringsfrihet. I praksis førte dette til at private selskaper fikk mulighet til å bruke ubegrensede midler på valgkampbidrag til sine foretrukne politiske kandidater, samt at de nå kunne finansiere kampanjer gjennom såkalte super-PACs (political action committee) med negativ omtale av de kandidatene de ikke likte. Det hadde ikke tidligere vært tillatt. I dissensuttalelsen fra høyesterettsdommer John Paul Stevens kan vi lese hva han mener om konsekvensene av dommen. "(it) threatens to undermine the integrity of elected institutions across the Nation. The path it has taken to reach its outcome will, I fear, do damage to this institution." Og videre: "A democracy cannot function effectively when its constituent members believe laws are being bought and sold."

Dette er et poeng som har blitt underkommunisert i den norske dekningen av den amerikanske valgkampen. Hillary Clinton er på alle måter en del av den politiske eliten i USA. Mer enn det, hun utgjør sammen med sin ektemann, Bush-familien og andre deler av toppsjiktet i de to partiene et amerikansk aristokrati av superrike yrkespolitikere og maktmennesker. Hun mottar enorme valgkampbidrag fra de store bankene og andre selskaper innen oljenæringen, våpenindustrien og den private fengelsindustrien, og har tjent mange titalls millioner på taleoppdrag for de samme institusjonene. Hun er allerede en del av det amerikanske oligarkiet, fåmannsveldet som gjennom sine allianser med de store konsernene og pengekreftene dominerer amerikansk politikk på bekostning av et reelt folkestyre. Det amerikanske oligarkiet har stått for avregulering av finansindustrien, motstand mot fornybar energi og har støttet kriger og intervensjoner i Midtøsten og andre steder i den 3. verden i årtier. Akkurat som Barack Obama gav et falskt løfte om “change” til amerikanske befolkningen og verden ellers, vil Hillary Clinton først og fremst representere de superrike og deres interesser og fremholde deres posisjoner i de internasjonale fora. Med Hillary Clinton kan vi vente oss flere kriger i Midtøsten, vi må se lenge etter effektive begrensninger på olje- og gassvirksomhet og de superrikes interesser i internasjonale handelsspørsmål vil gå fremfor interessene til utviklingslandene. Dermed er ikke Citizens United vs. FEC et smalt amerikansk spørsmål, men et globalt spørsmål ettersom ringvirkningene av den organiserte korrupsjonen som følger dommen når alle land i verden. 

Bernie Sanders er en diametralt motsatt kandidat når det kommer til disse spørsmålene. Han er et sterk motstander av dommen i høyesterett, og har uttalt at det vil være noe av det viktigste han kan gjøre som president å sørge for at dommen blir omgjort. Han har heller ikke etablert noen super-PACs til fordel for egen kampanje, og den store majoriteten av hans snart 5 millioner individuelle bidragsytere er vanlige folk som har gitt i snitt 27 dollar hver. Dette er i stor kontrast til Hillary Clinton som har storbanker som CitiGroup og GoldmanSachs som største bidragsytere. Begge bankene spekulerte i såkalte subprime-lån og måtte ta imot enorme hjelpepakker fra myndighetene og President Obama for å unngå å kollapse i 2008. Disse bankene var “too big to fail” under finanskrisen, men er faktisk bare enda større nå. Mens disse bankene finansierer Hillarys kampanje, har Sanders et helt annet budskap. “If a bank is too big to fail, it’s too big to exist. I would break them up!”. Ikke rart de ikke kan få kastet nok penger etter Hillary Clinton. Bernie Sanders har sterk støtte i befolkningen for sin tøffe linje mot de store bankene og Wall Street generelt, og Hillary Clinton forsøker å fremstå som like tøff for å fri til de samme velgerne. Troverdigheten hennes på dette spørsmålet er derimot svært lav, og det er lite overraskende tatt i betraktning de store donasjonene hun mottar fra disse bankene.  

Så spørs det om det holder for Bernie Sanders i 2016 å være den eneste ærlige og rene politikeren i valget, i et felt der motstanderene har enorme ressurser å hente hos de private selskapene og lobbyistene. Så langt i kampanjen har Clinton fått et sterkt forsprang. Skulle Bernie Sanders tape, ville det ikke bare være et tap for venstresiden i amerikansk politikk. Det ville også være et alvorlig tap for det amerikanske demokratiet. For nok en gang ville elitens kandidat ta seieren som følge av en enormt kostbar politisk kampanje, og som følge av super-PACs og de elite-dominerte amerikanske mediers definisjonsmakt. Citizens United og den organiserte korrupsjonen ville bestå, olje-, våpen-, og fengselsindustriens makt over de politiske prosessene ville bestå, og den amerikanske stat ville fortsette å fungere som den forlengede armen til multinasjonale konserners interesser i internasjonale fora. Selv om Sanders sjanser i valgkampen fremdeles er større enn det norske medier evner å formidle, er det nok mye å håpe på at han skal bli den neste amerikanske presidenten. Men den bevegelse han har skapt, og den økte politiske bevisstheten han har bygd omkring den politiske korrupsjonen blant USAs unge, vil uansett være en kime til en ny folkelig motstand mot eliten og de superrikes politiske dominans. Det er å håpe på at amerikanerne kan evne å vinne tilbake demokratiet og kontrollen over sine demokratiske prosesser fra de multinasjonale konserner og finansinstitusjoner, og at de selv om det politiske oligarkiet igjen kan notere seg en seier i 2016, så vil det være en pyrrhosseier. Vi kan håpe på at vi ved neste korsvei vil kunne se at de progressive kreftene samler seg igjen med ny dedikasjon og motivasjon bak nye kandidater. Kampen for demokratiet i USA er nemlig av global betydning. I en tid der fascisme og krig brer om seg, og klimaendringer truer selve livsgrunnlaget, trenger vi at USA igjen kan bli vestens skinnende ledestjerne, med en uttrakt hånd til fattige og krigsherjede land verden over. For det viktigste vi kunne fått i Bernie Sanders, var en president som tok faren for klimaendringer på virkelig alvor, som ledet an internasjonalt i en ny ambisøs klimapolitikk, og som vi kunne stole på ikke var påvirket av donasjoner fra oljebransen og deres allierte.

westbye.wordpress.com

Gå til innlegget

KrFs demografiske problem

Publisert rundt 6 år siden

Valgforsker Bernt Årdal mener det er et "mysterium" at ikke KrF gjorde det bedre i lokalvalget trass i å ha gjort en god valgkamp. Ikke så rart spør du meg. Partiet har demografien og langsiktige trender imot seg.

De fleste kommentatorer er enige i at KrF gjorde en god valgkamp. De ble til og med kåret til valgkampens vinner av bransjenettstedet "Kampanje". Likevel endte partiet på 5,4% i årets lokalvalg. Det er en nedgang på 0,2 prosentpoeng fra de to foregående valgene som begge endte på 5,6%. Det dårligste resultatet i partiets etterkrigshistorie var fra stortingsvalget i 2009, da partiet endte på 5,5 %. 

Ser man på statistikken over valgresultater, ser vi at KrF jevnt over har gjort det noe bedre i stortingsvalg enn lokalvalg. Derfor var det godt gjort av Hareide å klare å løfte partiet opp fra 5,5% i stortingsvalget i 2009, og lande på 5,6 i 2011 som var et lokalvalg. Men tiden jobber mot partiet. De demografiske gruppene som har sluttet opp om partiet blir mindre, og medlemsmassen til partiet har blitt redusert med over 1000 medlemmer hvert år. Medlemsmassen til partiet er veldig gammel, og hvert år dør det antegeligvis flere medlemmer enn de klarer å rekruttere nye. 

Dersom KrF og Hareide ikke klarer å finne noen nye store saker å mobilisere på, slik de gjorde på slutten av 90-tallet med kontantstøtten, vil partiet måtte regne med fortsatt nedgang. Hvis ikke noe dramatisk skjer og Hareide fortsetter å gjøre en god jobb som partileder, vil en statistisk fremskriving av valgresultater sett opp mot det fallende medlemstallet medføre at valgene i 2017 og 2019 begge vil ende på omkring 5,0% for KrF. 

Men fremskrivingen viser samtidig at partiet kan holde det gående lenge. Først i stortingsvalget i 2025 vil partiet havne under sperregrensen. Så spørs det om dette er utviklingstrekk som er hugget i sten, eller om partiet kan klare å tiltrekke seg helt nye velgergrupper. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere