Une Bratberg

Alder: 57
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Merkels hodepiner

Publisert over 3 år siden

Tyskland er i ingenmannsland. Det er ikke greit hverken for dem eller ­naboene i EU.

Rett før Angela Merkel samlet rekkene for å diskutere koalisjons-regjering, kom Ungarns høyrepopulistiske og svært innvandringskritiske statsminister Victor Orbán på besøk til Merkels bayerske allierte.

Blant annet sa han at de «hundretusener som kommer hit til Europa har skapt et demokratiproblem», at europeere ikke ønsker «å leve under terroristtrusselen» og «de vil at grensene­ skal bli beskyttet». Besøket skapte sterke reaksjoner i det sosial-­demokratiske partiet SPD, som et par dager senere skulle ha sonderingssamtaler om en ­mulig regjeringskoalisjon med Merkels CDU og søsterpartiet i Bayern, CSU.

Låste seg inn

Helt siden valget i september har Tyskland vært styrt av et forretningsministerium. I november mislyktes CDU/CSU i regjeringsforhandlinger med De grønne og Fridemokratene. Denne uka gjør Angela Merkel nok et forsøk. Partene nærmest låste seg inn på søndag, og skal etter planen bruke fem dager på å sondere om det er grunnlag for regjeringsforhandlinger.

Det er altså langt fram. En ny regjering vil tidligst være klar ved påsketider. Kanskje enda ­senere. Det er ikke bra for Tyskland, og ikke bra for Europa. For hva skjer egentlig i en periode der Europas viktigste land er i et styringsmessig vakuum?

Selv om tysk – og europeisk – økonomi går så det suser, er særlig Frankrikes president ­Emmanuel Macron avhengig av at Angela Merkel får en regjering opp å stå. Et eksempel er et felles fransk-tysk forslag om nytt veikart for reform av eurosonen som skulle være på plass innen mars. I desember var flere ­reformforslag allerede på bordet, men å komme videre i diskusjonene er ikke lett, når den tyske regjeringen ikke er på plass.

«Vi håper vår viktigste partner er sterk, slik at vi sammen kan bevege oss framover», har Macron blant annet sagt.

Svekket Merkel

– Oppgaven er enorm, sa Angela Merkel før hun gikk inn til samtalene mandag. Hennes posisjon er svekket, og hun er avhengig av et positivt resultat.

(I dag, torsdag, sa hun til journalister møtet: – Det er fortsatt store hindringer på veien som må løses.)

Merkel må kjempe på flere fronter. Hun må overbevise kritikere i egen leir og overbevise sosialdemokratene om at det er verdt å gå inn i en koalisjonsregjering igjen. Victor Orbáns besøk har de helt sikkert snakket om.

CSU-leder Horst Seehofer krever blant annet at flere flyktninger sendes tilbake til opprinnelseslandet, og hadde derfor en heftig kravliste over flyktning- og innvandringsfeltet med seg til samtalene. Den inkluderer reduksjoner i velferdsordninger for asylsøkere og alderstester for unge flyktninger.

SPD-leder Martin Schulz krevde­ på sin side at CSU-­ledelsen skulle trekke opp klare­ grenser om flyktningpolitikk og pressefrihetsspørsmål før de traff Orban.

Ville være i opposisjon

Martin Schulz og SPD var i utgangspunktet ikke interessert i å styre Tyskland sammen med Merkel & co. Sosialdemokratene gjorde sitt dårligste valg siden 1949, og var innstilt på å være i opposisjon. De har mistrivdes i skyggen av CDU, og ikke opplevd gevinst av å være i koalisjon, tvert i mot.

Men da regjeringsforhandlingene brøt sammen i november, presset president Frank-Walter Steinmeier hardt på: Nasjonens interesser først. Den tidligere utenriksministeren er selv sosialdemokrat. Selv om flertallsregjeringer ikke er formelt forankret i Tyskland, er det et premiss som har utviklet seg fra 30-tallet. Situasjonen nå, er altså uvanlig for tyskerne.

Scenarier

Det er flere ting som kan skje:

Blir partene enige om å forhandle, kan regjeringsspørsmålet være avklart rundt påsketider. Et eventuelt resultat skal også ut til uravstemning hos sosialdemokratene.

Dersom SPD ikke synes resultatet er godt nok og sier nei, er det presidenten Frank-Walter Steinmeier som har myndighet til å oppløse forbundsdagen og utlyse nyvalg. Da kan Tyskland befinne seg i et politisk ingenmannsland i et helt år. Angela Merkel har selv sagt at hun ikke ønsker et nyvalg, men enda mindre en mindretallsregjering.

Så Europas mektigste regjeringssjef er avhengig av å finne en styringsdyktig koalisjon.


Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave torsdag 11. januar 2018


Bilde: Tysklands statsminister Angela Merkel og sosial-demokratenes leder Martin Schulz før samtalene som startet tidligere denne uka.
Foto: Bernd von Jutrczenka, AP/Scanpix

Gå til innlegget

Frykten for hudfargen

Publisert over 3 år siden

På nettstedet Document.no har konspirasjonsteoriene sittet løst i romjulen: En Lindex-annonse oppfattes som «multikulti reklame-porno».

‘Dessverre er barna mine hvite. Dermed må jeg nok finne en annen butikk enn Lindex siden de tydeligvis ikke lager klær for denne målgruppen.’

Kommentaren kommer fra en av leserne på document.no. I romjula publiserte nettstedet artikkelen «Hvilke kunder ønsker Lindex seg?». Her var det bilder tatt fra en TV-reklame. Under følger tekster som beskriver bildene, tilsynelatende nøytralt: «En liten gutt har gjemt seg bak sofaen». «Små, søte unger som gleder seg over julen, og pakkene, selvsagt.»

Så, under et av bildene: «Men her må det ha skjedd en glipp! En hvit unge i Lindex multikulturelle drømmeverden».

Etnisk norsk

Nettstedet reagerte på en reklame fra kleskjeden, som viste flere barn med mørk hud enn med hvit. Mange som kommenterte mente at dette var nok en spiker i kista for det etnisk norske. Globalisme, multikulturalisme, omvendt rasisme, hjernevask og manipulering er begrep som er brukt i kommentarfeltet til artikkelen. Én følte seg støtt av denne «multikulti reklame-pornoen av ikke-hvite mennesker».

Lavere terskel

Terskelen er blitt lavere for hva som er akseptabelt å si i debatter. For noen er frykten for et multi­kulturelt Norge så stor, at selv barn i en reklame blir en del av en større konspirasjonsteori, der jule­reklame for klær med glade, smilende barn, altså blir framstilt som om butikkjeden har en skjult, multikulturell agenda.

For eksempel skriver en: «Dette er et eksempel på ‘Hvit, gul og svart – multikulturhjernevask’. Media, reklame og til og med ungenes lærebøker på barneskolen renner over med slik propaganda. Selv blir jeg såpass støtt av slik reklame at jeg boikotter firmaene bak den.»

Ubehagelig

Barna blir i denne sammenhengen et redskap og et bilde på en større «trussel». For mange av debattantene er faren med et flerkulturelt samfunn så stor at hensikten helliger middelet: De dytter bilder av barn foran seg i sitt narrativ:

«Vi snakker om nasjonal­staten og den kyniske og manipulerende måten man bruker mediene på for å fremme multikultur i homogene land. Vi snakker om manipulasjonen.»

Politikken bak

Nettstedet og mange av debattantene understreket at det ikke var barna i seg selv, men politikken bak, som ble kritisert. Redaktøren, Hans Rustad, måtte også ut og forklare hensikten bak artikkelen, for det var flere av leserne som reagerte negativt. Og til avisa Klassekampen sa han at det var for «å vise hvordan også kommersiell reklame er blitt redskap for å kommunisere et etnisk mangfoldsideal».

– Vi forsto på kommentarene at noen trodde vi skrev om menneskene på bildene. Vi skrev om de som laget reklamen og deres hensikter, sa Rustad.

Altså: Ikke om barna. Uten at det gjør saken bedre.

Hvilke kunder ønsker Lindex seg? spurte document.no.

Kjetil Rolness stilte motspørsmålet på sin Facebook-side: Hvilke lesere ønsker document.no seg?

Fryktretorikk

Tonen i debattene blir stadig råere. Det henger også sammen med hvordan politikere og partier bruker frykt­retorikk, skaper krisestemning, og slår politisk mynt på flyktningekrisen. Det har vi sett tydelig i de høyrepopulistiske parti­ene i Europas språkbruk og beskrivelse av immigranter som «masseinnvandring», særlig av muslimer. Islam og immigrasjon sees på som trusselen mot det genuint franske, tyske, nederlandske eller ungarske, og så videre. Vi så også hvordan Donald Trump ukritisk retvitret filmer fra en rasistisk bevegelse i Storbritannia.

Verden har krympet i globaliseringens tidsalder. Den samfunnsmessige og økonomisk omveltningen gjør at enkelte grupper opplever avmakt og å miste sin kulturelle identitet. At det er grupper som har tapt på globaliseringen, er åpenbart. Også lille Norge har blitt et langt mer mangfoldig etnisk, kulturelt og religiøst samfunn siden 1980. 30–40 år er svært kort tid. Vi ser at fremveksten av høyrepopulistiske bevegelser i Europa øker i takt med frykten for innvandring og økende skepsis til minoriteter. Fremveksten av høyrepopulistiske bevegelser i Europa i dag, kan også beskrives som nativisme. Nativismens idé er eks­kluderende, fordi det handler om å beskytte en kulturell gruppe i en nasjon, de «innfødte», de opprinnelige innbyggerne, mot «de andre».

Representativt

I kjølvannet av dette virker det som om døren er åpnet på vidt gap når det gjelder hva man kan tillate seg å si i diskusjoner – og om hvem. Det er legitimt å debattere innvandring, og ha ulike meninger.

Men når toleransen er så lav for andre at selv bilder av juleforventingsfulle barn får noen til å ville boikotte en kleskjede, er det dessverre langt igjen. Den som føler seg truet av barn som gleder seg til jul, ser virkelig spøkelser på høylys dag.

Gå til innlegget

Rykker tilbake til start

Publisert over 3 år siden

Det er ikke så nøye med likestillinga, bare julestjerna henger der den skal.

De pyntet treet sammen, han og hun. Etter de var ferdige, gikk hun en ekstra runde og rettet litt, flyttet på noen glasskuler og danderte glitteret slik at det ble sånn hun ville ha det. Så det ble riktig .

En kollega fortalte om de ­lysende juledingsene leiligheten hennes er fylt med fra starten i desember.

– Men han jeg lever sammen med, sa hun, skrur ikke på en eneste en. Ikke adventsstaken i kjøkkenvinduet, en gang. Det gjør jeg når jeg kommer fra jobb.

For julestemninga er hennes greie.

Chill og dill

Kvinnene styrer jula. Det er ikke bare strømpebuksene som rakner i desember, også likestillingen kastes i glemselens hav, sammen med de uskrevne julekortene.

Julefeiringen er likestillingens siste skanse, sier sosiologen ­Kristine Warhuus Smeby.

Vi vet det, men liker det ikke. Kvinner skårer høyere på julestemning, pynting og ikke minst organisering. «Menn chiller og kvinner diller» er en tittel på en av mange undersøkelser om jula som siger inn i desember om pengebruk, gavekjøp og tradisjoner.

Menn vil slappe av og spise, kvinner vil pynte og lage god stemning, kom det fram i en av dem. En annen informerte om at 240.000 menn venter for til siste uka før de handler gaver. Det er tolv prosent av mennene. Bare fire prosent av kvinnene venter til siste liten. Bortsett fra juletreet (det er det mannen som fikser) og en julemiddag dann og vann, er det kvinnene som ordner til jul. Og det markedsstyrte nett- stedet Norsk juleindeks, som ­måler julestemninga dag for dag i desember meldte tidlig denne uka at 81 prosent av kvinnene, mot 55 prosent av mennene, hadde­ julestemning.

Forskjell

Men hvorfor skjer dette julemysteriet? Hva er det som gjør at vi dropper likestilling og fordeling bare stemninga er på plass?

Det handler blant annet om det tredje skiftet.

Kristine Warhuus Smeby vier et helt kapittel til jula i doktorgradsprosjektet «Mellom hjem og barnhage; Likestilling i det tredje skiftet». Hun har intervjuet 13 par småbarnsforeldre i 30-40-årsalderen, alle i full jobb og alle med uttalte idealer om å ha likestilling i heimen.

Det var i jula hun fant den største kjønnsforskjellen mellom ­parene. Forberedelsene forvaltes av mødrene. De fornyer og tilpasser barndommens jul til sin posisjon som likestilt og fulltidsarbeidende. Men når den arven ligger på henne og han ikke ­føler samme trang til å videreføre ­julens tradisjoner, blir desember en utfordring.

Tre skift

Forskeren deler en families døgn inn i tre skift. Lønnsarbeid er det første. Det andre skiftet er vedlikehold og omsorg – som å lage middag, hente og levere barn i barne-­hagen. Det tredje skiftet er usynlig, og vanskeligere å definere: Det er tankearbeid, koordinering, planlegging og organisering. Det mentale ansvaret for at familien går på skinner. Det er altså ikkedill.

Fedrene er mer på de to første skiftene enn det tredje. Warhuus Smeby sier mye av likestillingen i familien blir styrt av dette tredje skiftet, selve delegeringsjobben. Ting skjer ikke av seg selv, og det er kvinnen som fordeler oppgaver og presser på for å få ting gjort. Særlig i jula.

Nedsiden er at god planlegging synes jo ikke. Da bare går det som det skal. Dårlig planlegging synes derimot veldig godt.

Som at det var slutt kalendergavene 13. desember.

Eller at gavene til slekta i Tromsø og venner i Bodø ikke ble ferdige i tide før postfristen.

Kreve plass

At mor er administrasjonssjef og fedre hjelper til, er ikke akkurat nytt, og også blitt forsket på internasjonalt, blant annet kalt «maternal ­gatekeeping». Kvinnene stopper mennene i døra og beholder definisjonsmakten over hvordan hjemmet skal være. Så får heller kvinnene skylde seg sjøl, mener forskere.

De vil jo ikke slippe kontrollen. Særlig på pyntingen. For kvinnene er forvalter av familiens smak.

Juletreet er mannens eneste kulturelle plikt, de andre tingene tar kvinnene seg av, mener forskeren Kristine Warhuus Smeby. Jula er tradisjonstung, og det er kvinnene som har hovedansvaret for å videreføre tradisjonene – akkurat som deres mødre gjorde før dem.

Mannen må med andre ord kreve en plass i det tredje skiftet. Hvis mennene fortsetter å koble seg av og damene ikke lar dem koble seg på, fortsetter det bare.

Alternativt kan kvinnene legge vekk listene, holde pusten og håpe at mannen tar en del av jobben.

Men da må du akseptere mer enn at julestjerna henger litt skjevt.

Gå til innlegget

Høyt spill

Publisert over 3 år siden

Konservative ­kristne som ga alt for ­Donald Trump, kan våkne opp til en blåmandag de ikke hadde forventet.

De satset høyt. Og fallet kan bli desto ­større. Hva konsekvensene kan bli, er ikke gitt. I verste fall en mørketid for en gruppe som bestemte seg for å stå last og brast ved en mann som står for det motsatte av de idealene de forfekter.

Denne gruppen religiøse i USA, de evangelikale kristne, stemte i all hovedsak på Trump. 80 prosent valgte ham.

Paradokset

Stephen Mansfield har skrevet flere bøker om tro og amerikanske presidenter. Hans siste bok handler om det som for mange framstår som paradoksalt: At dypt konservative kristne støttet en som åpent har skrytt av å ­grabbe kvinners kjønnsorganer, er kjent for utroskap, som nesten aldri går i kirken, og så ­videre, likevel valgte å støtte ham. Man skulle ikke tro han var det åpenbare valget. I boka Choosing ­Donald Trump: God, Anger, Hope, and Why Christian Conservatives ­Supported Him , som kom i o­ktober, prøver han å forklare hvorfor. Mansfield er selv en konservativ kristen som ikke støttet presidenten, og ­mener de visste hva de ­gjorde. Det viktigste var at Trump kunne levere på noen få, men avgjørende felt. Blant annet å utnevne abortmotstandere til høyesterett.

Slitne

For denne gruppen var det overordende viktigst: Religiøs frihet i en tid der kristne verdier er under press. De var slitne etter åtte år med Obama og skrekkslagne av utsikten til fire år eller mer med Hillary ­Clinton. De så forbi tvilsomme, moralske disposisjoner fra Trump, for å sikre et høyere og viktigere mål, som for eksempel å sikre en konservativ utnevnelse i amerikansk høyesterett.

Historieprofessoren Alec Ryrie har sagt at det ikke var styrken til det religiøse høyre som var overraskende i valgkampen og tiden etter. Det var svakheten til det religiøse venstre. Det var mange kristne ledere som kritiserte Trump, men stemmene deres var ikke like høylydte som stemmene til de evangelikale lederne. Forfatteren Stephen Mansfield sier at de, i stedet for å være kritiske rådgivere, ble en del av PR-maskineriet til Trump.

Risiko

Han mener de har tatt en stor risiko. Ved å ta ­eierskap til Trump og alt hans vesen, kan det slå hardt tilbake. De kommer til å betale en høy pris hvis det viser seg at han er en ­politisk og moralsk katastrofe. Mange vil si at det løpet er kjørt allerede, men når du har satset alt du har på ett kort, skal det mye til å innrømme at du har tatt feil.

Mansfield mener det kristne høyre kan risikere å bli kalt hyklerske, selv om han ikke vil si at kristne lederne som for eksempel Franklin Graham, en trofast Trump-støttespiller, er hyklersk. Mange er oppriktige i sin overbevisning om at presidenten er den beste til å kjempe for deres religiøse frihet.

De religiøse konservative eier Donald Trump, og der ligger ­risikoen for tilbakeslag. Mansfield er ikke i tvil om at det religiøse høyre kan bli skadet for lang tid framover. Hvis de står ved Trump uansett hva han gjør, risikerer de å bli irrelevante i den politiske debatten i lang tid framover. De vil ikke lenger bli lyttet til. De blir stående alene, bundet til masten med Trump. Mansfield tror ­dette vil vare i hvert fall en generasjon framover, kanskje lenger.

Tiden er forbi for at religiøse konservative automatisk støtter det republikanske partiet, er Mansfields spådom. Han forventer en bølge av kristne velgere som går mot midten, som uavhengige.

Etikk

En fersk undersøkelse viser at flere amerikanere i dag mener at en politiker kan utføre sine plikter på en etisk korrekt måte, selv om de har gjort noe umoralsk som privatperson. Det er de hvite, evangelikale kristne som i aller størst grad har skiftet mening, ifølge undersøkelsen fra Public Religion Research Institute (PRRI). De ønsker seg noen som kan forbedre samfunnet i tråd med de verdiene de anser som rette og viktige. Trump er ikke perfekt, han gjør feil, men han er den rette for dem.

Men prisen kan bli for høy. Tiden vil vise hvor mye det har kostet.

Gå til innlegget

‘Hun er ferdig’

Publisert over 3 år siden

Halvannen uke før det amerikanske valget, ble Clintons epostsak gjenåpnet. Det redefinerte valgkampens siste dager, og kan ha kostet henne seieren.

28. oktober 2016 var det god stemning i hangaren i den amerikanske byen Manchester, New Hampshire. Over 3000 Trumptilhengere hadde som hadde kommet for å høre på – og aller mest se – Donald Trump.

Og da presidentkandidaten entret scenen, så han enda mer fornøyd ut enn vanlig. Han har med seg en nyhet. Daværende FBI-sjef James Comey hadde nettopp annonsert at FBI ville gå gjennom nye eposter fra ­Hillary Clintons private epostserver, og at etterforskningen kunne bli gjenopptatt.

«Hun er ferdig.»

Vår amerikanske venn snur seg alvorlig mot oss. At løpet var kjørt akkurat der og da, var hun ikke et øyeblikk i tvil om. Hun fikk rett. 11 dager senere vant ­Donald Trump etter en valgkamp de færreste hadde sett for seg. Ikke bare var valgresultatet sjokkerende; det sendte det demokratiske partiet ned i kjelleren. Hillary Clintons skjebne ble også demokratenes skjebne.

Villrede. 

Et år etter valget er det demokratiske partiet splittet og bygger seg opp igjen. Republikanerne er i villrede. Forsøkene på å forklare hvordan Trump kunne vinne, har vært gjenstand for utallige analyser, kommentarer, diskusjoner, bøker og tusener av artikler siden 8. november i fjor. Bare 37 prosent som mener han gjør en god jobb som president. USAs 45. president er faktisk historisk upopulær. 59 prosent mener han gjør en dårlig jobb. Det er enda mindre støtte enn Bill Clinton hadde i 1993. Men Trump var upopulær også før han ble valgt. Hillary Clinton var heller ikke amerikanerens yndling, selv om hun fikk tre­ 
millioner flere stemmer enn Trump under valget.

Vekkelsesmøte. 

De som hadde tatt turen til Manchester, New Hampshire den oktoberfredagen i fjor, koste seg og vandret rundt i hangaren og småpratet som om de hadde kjent hverandre i årevis. En hadde kledd seg ut som Trump. Det var hatter og skilt med «Make America Great Again», t-skjorter med «I am a deplorable». En venninnegjeng hadde reist i flere timer til byen i delstaten New Hampshire for å få med seg begivenheten. De måtte bare oppleve stemningen, kjenne på følelsen av å være med på noe nytt, noe stort, en bevegelse. Da må man bære over med at han ikke er perfekt.

Det var en blanding av vekkelsesmøte og søndagsutflukt. En happening.

Eliten. 

Men hatet mot «elitene» og «skurken Hillary» var også det som holdt dem sammen. Det var tydelig da Trump i talen om Clintons eposter sa at kanskje endelig ville rettferdigheten seire. Responsen fra publikum var nevene i været og «Lock her up! Lock her up!»

For dem var dette nok et eksempel på hvordan elitepolitikerne kunne gjøre som de ville, også ulovligheter uten at det fikk konsekvenser. Trump-tilhengerne oppfattet at de bodde i et delt Amerika, hvor makta i Washington har glemt dem. Trump var en businessmann som visste hvor skapet skulle stå.

Denne virkeligheten var det mange som ikke forsto før valget. Historier om liberale demokrater fra storbyer som aldri hadde møtt en eneste Trump-velger, forteller litt om hvor polarisert og delt samfunnet er. Derfor ble sjokket desto større over at Trump faktisk vant.

Viktige valg. 

Et år etter er han fremdeles president. Mange har fabulert om hvordan man kan ta i bruk det 25. grunnlovstillegget for å få ham avsatt, eller håpet på russiske forbindelser helt inn i det ovale kontor. Men det er fånyttes, både for demokrater og republikanere som ønsker seg en annen leder enn Donald Trump.

Innsatsen settes inn mot de viktige mellomvalgene i 2018 Kongressvalget er viktig fordi det viser hvilken retning amerikanerne heller mot – to år før de skal velge president igjen.

På årsdagen for valget – 8.november - kom den første testen: Guvernørvalg i New Jersey og Virginia.

Demokratene vant og mange trakk et lettelsens sukk. Seirene kommer veldig godt med for et parti som har sultet etter politisk framgang. Og et hint til republikanere at det å støtte Trump, kan ha en pris.

To dager før valget i fjor, slo FBI fast at epostgranskingen var over. De hadde ikke funnet noe i de nye epostene som var straffbart. Trump sa at hun ble beskyttet av et manipulert system.

(Les om hvordan dagen utviklet seg i en artikkel fra CNN her)

Men oktober-overraskelsen, som den ble kalt, var med på å redefinere valgkampen. Clinton ledet på de fleste meningsmålinger før dette skjedde. I et TV-intervju tidligere i år sa Clinton at dersom valget hadde vært 27. oktober, altså dagen før, hadde hun vært president i dag.

På trykk i Vårt Lands papiravis 9. november, 2017

Foto: Donald Trumps valgkampmøte i Manchester, New Hampshire, 28. oktober 2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere