Une Bratberg

Alder: 57
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Ikke storme inn i stua

Publisert rundt 12 år siden

Man skal reise seg for eldre mennesker på tog, trikk og buss. Men det er ikke så mange som gjør det.

 En togkupé er som en liten smak av Norge; alle typer er representert. Når kong Olav kunne ta trikken, kan alle. Buss, trikk og tog -  på en tur med kollektivtrafikken lærer vi mye om oss selv, gamle som nye nordmenn, våre særegenheter og oppførsel.

Og uhøflighet. 

Jeg tar toget hver dag, og det er ofte fullt. Det er interessant å observere hvordan folk oppfører seg i disse kritiske reise-fasene: Påstigning, sitteplass-leting. Utenfor dørene er det trangt, og menn (ja, det er flest menn) forstår ikke at de faktisk blir nesten dobbelt så store med datasekken på ryggen. Ønsket om en sitteplass, så fort som mulig, er så stort at barnevogner og gamle damer ofres for å nå målet.

Få sier unnskyld når de har deiset sekken i ansiktet på den som uheldigvis befant seg nærmest. Enda færre lar andre slippe foran seg inn en åpen bussdør.

Nesten ingen reiser seg for gamle damer og menn lenger.

Nå er det slik at dagens eldre ikke er så lette å få øye på; de holder seg godt. Vi kan risikere at de blir fornærmet.

Da lar vi heller være.

Er dette typisk norsk uhøflighet? Eller er det et utslag av typisk norsk usikkerhet? Vi vil gjerne unngå oppmerksomhet. For hva ligger egentlig bak en ikke-handling som å la være å si «unnskyld», «takk» eller «vil du sitte?»

En klassisk full kupé-situasjon utspant seg denne uken, som hver uke, over hele landet. Det er ettermiddag, folk er slitne, det er fullt og usedvanlig trangt.  En hvithåret kvinne  kommer inn, hun er gammel, men ser sprek ut. Hun ser utover, men ingen reiser seg. Jeg sitter innerst på en rad og tenker: Reiser jeg meg nå, må fem andre flytte seg for at jeg kommer frem. Og jeg må rope ut for å få kontakt med den ene eldre. Det kan bli flaut. Særlig hvis hun sier nei. Kan ikke noen andre, som sitter litt nærmere, gjøre det?

Dermed blir jeg sittende. Som de andre i kupeen, bøyd over en datamaskin, en bok, en avis. Ingen reiser seg. Før en mann, som tilfeldigvis snur seg og oppdager fadesen med den gamle i midtgangen. Med en gang henvender han seg og spør: Vil du ha plassen min?

Hun sier nei, hun skal snart av. Men takker høflig og smilte.

Om nordmenn sies det at vi er innesluttet, tause og ikke så lette å få kontakt med. Men har du først vunnet hjertet hans, har du en venn for livet. Dette er en klassisk forklaring på hvorfor nordmenn ikke er mestere i små-snakk eller generell, vennlig høflighet. Noe helt annet en disse overfladiske amerikanerene, som spør hvordan du har det hele tiden, selvsagt uten å mene noe med det. Vi, nordmenn, vi spør ikke uten at vi ønsker et skikkelig svar, og vi mener det vi sier.

Dette er en sannhet med store modifikasjoner, det vil mange som kommer til Norge fra andre land skrive under på. Er virkelig ovefladisk høflighet verre enn mutt uhøflighet?

Vi har  problemer med små vennlighetsritualer som i andre samfunn letter omgang mellom mennesker, i følge professor i sosialaltropolgi, Anh Nga Longva. For noen år siden skrev hun en kronikk om nettopp dette; kunsten å omgås fremmede. Hun skriver: «Fra min primære sosialisering fra Vietnam har jeg ervervet et dypt forankret syn om mellommenneskelige relasjoner som en arena hvor høflighet spiller en naturlig og viktig rolle. Faktisk hadde jeg lært at det til en viss grad er evnen til å opptre høflig mot sine medmennesker som gjør et individ til en moralsk person».

Kronikken er like aktuell i 2009, fordi den sosialantropologiske tilnærmingen - sammen med undringen fra en som kom til dette kalde landet -  er tankevekkende. Hun kaller ikke høflighet en moralsk dyd, men at høflighet i Vietnam blir vedsatt for dens «systemiske funksjon».

Setter du deg ved et restaurantbord syd for Danmark, proklamerte en kollega, så hilser de ved nabobordet på deg. I alle butikker hilser de. I Marokko håndhilser folk hele tiden. I Frankrike, for eksempel, er det enkelte feil man bare gjør en gang som turist. Det er å glemme det magiske ordet; s'il vous plaît, vær så snill.

Sikkert fordi vi bruker det så sjelden her hjemme.

Listen med historier om norsk uhøflighet er lang. Det er ikke fordi vi er så slemme, vi er heller litt keitete. Litt rare og usikre som kan lære ett og annet.

Forresten, mannen som tilbød den gamle damen sitteplass på toget, han var ikke norsk.

Une Bratberg

Gå til innlegget

Høyres viktigste kamp?

Publisert rundt 12 år siden

Oslo kommune fikk nei til å innføre karakterer for elever i syvende klasse. Dette gjorde skolebyråd  Torger Ødegaard (H)  kraftig provosert. Så provosert at han mente  Utdanningsdirektoratet var instruert av politisk ledelse i departementet til å si nei - fordi karakter-forsøket ikke passet inn i regjeringens politikk.

- Dette viser at vi har en ideologisk trangsynt regjering. De rir heller ideologiske kjepphester enn å tenke på hva som er best for barna, sa Ødegaard til Aftenposten torsdag.

Det var ti skoler i hovedstaden som skulle være med i et forsøk med å gi karakterer til elever på siste trinn i barneskolen. Forsøket skulle ha gått over tre år, i basisfagene norsk, engelsk og matematikk. Utdanningsdirektoratet avslo altså, blant annet fordi «Oslo kommunes søknad om forsøk vil bryte med grunnleggende prinsipper i gruppeopplæringen.»

Ødegaards uttalelser fikk Bård Vegard Solhjell til å be ham ta det litt med ro. 

- Ødegaard må nå trekke pusten og se på den faglige begrunnelsen som er gitt fra fagfolk, og ikke spre uriktige opplysninger om politisk innblanding. Det er en sterk faglig vurdering bak vedtaket, sier han til Aftenposten.no.

Lærer barn mer av å få karakterer? Et av skolebyråd Torger Ødegaards argumenter for karakterer er at det kan hindre stort frafall i videregående skole (30 prosent dropper ut).

– Jeg har tro på at vi kan hindre dette ved å gå inn med mer strukturert og presis tilbakemelding allerede på barnetrinnet, uttalte han til Aftenposten i mars.

– Målet med forsøket er å få det beste ut av hver enkelt elev, sa han.

Skole er viktig for Høyre. Og karakterer. Men er det det viktigste? Ødegaard sa på NRK at dersom det blir borgerlig flertall til høsten, vil det å sende en ny søknad om karakterer være det aller første han vil gjøre.

Han er overbevist om at det beste for barna er å få karakterer.  

Men er det nødvendig?  Vil elevene bli flinkere av det? 

Vil ikke flere lærere og gode læringsmuligheter gjøre jobben bedre?  

Gå til innlegget

Hva gir man en som har alt?

Publisert rundt 12 år siden

Til: Elizabeth

Fra: Barack og Michelle

Dronning Elizabeth fikk en iPod i presang av det amerikanske presidentparet. I retur fikk de et signert foto, i ramme av sølv, av dronningen og ektemannen prins Philip. Fine, men unødvendige ting, ettersom de har mye mer enn de trenger, alle sammen. Dronningen har til og med iPod fra før, den fikk hun av barnebarnet William for to år siden. Ryktene vil ha det til at hun bruker den for å lytte til Last night of the Proms.

Mange hensyn. Det er en kjensgjerning at det kan gå galt når man er ute på gavegaleien. Å gi en presang er ikke alltid lett, for det er mange hensyn å ta: Hvor mye skal den koste, er det uhøflig å bytte? Gir mottakeren en mye dyrere gave tilbake? Eller har jeg brukt tusen kroner og fått en DVD til 59,50 fra Platekompaniet?

Da er det ikke lett å si at det er tanken som teller.

President Barack Obama har høyst sannsynlig lagt mye tanke i gaven til dronningen, etter at hans siste gave endte som en flopp som ikke virket. Da statsminister Gordon Brown ble beæret med et ettdags-besøk hos Obama, var gaven fra ham til Brown en samling med 25 av Hollywoods beste filmer – på DVD. Flere hvisket i gangene, på bloggene og i kommentarspaltene om at dette ikke var helt statsmannsaktig. Heller flaut. Man har da videosjapper i England også. Ekstra ille ble det da det viste seg at filmene ikke virket. Da Gordon Brown etter en lang dag på jobben, slang seg i sofaen i Downing Street nr. 10 for å hygge seg med klassikeren «Psycho», virket ikke filmen. Den var kodet for USA, ikke for Storbritannia.

Enda pinligere må det ha blitt for Obama og hans stab da de åpnet esken fra Gordon Brown: Der lå en penneholder, laget av tre fra anti-slaveskipet HMS President. Til alt overmål er skrivebordet i Obamas ovale kontor laget av tre fra søsterskipet HMS Resolute. Så her var det tenkt en del før gaven ble valgt.

Gavefelle. Dette er eksempel på en klassisk gavefelle, som ender opp med å være pinlig for begge parter. Giverne, i dette tilfelle Gordon Brown, forstår at han har lagt mye mer følelser i presangen enn mottakeren, her ved USAs president. Obama blir på sin side rødmende klar over at han får så mye mer enn han gir.

Dette er det vanskelig å rette på. Det er som om man har brukt tid og kjærlighet, ikke nødvendigvis penger, på å finne den perfekte 10-års bryllupsdagsgave, og ektefellen har glemt hele dagen.

Presangproblemer på presidentnivå er ikke stort forskjellig enn hva folk flest baler med. I en artikkel om julegavedilemma i Vårt Land, sto følgende hjertesukk på trykk: «Jeg liker å gi gaver, men ikke alle gir meg gave tilbake. Da ender jeg opp med å måtte unnskylde meg fordi jeg gir. Folk får dårlig samvittighet når de ikke gjengjelder. Skal jeg blåse i at andre sitter igjen med en dårlig følelse, eller skal jeg fortsette å gi?»

Se den andre. Forsker Anita Borch på Statens Institutt for forbruksforskning har en mer vitenskapelig definisjon enn sårede følelser:

– Ved å gi en gave uttrykker vi som et minimum at vi ønsker å opprettholde eller ha kontakt med mottaker. Gaver blir en materialisering av følelser vi har for den andre. En ideell gave skal røpe mer om mottakeren enn hva mottakeren tror den andre vet om en. Du skal vise at du ser den andre og har forstått hvor mottakeren er i livet.

Dette har Barack Obama tatt innover seg før møtet med dronning Elizabeth (I alle fall rådgiverne hans). Ipod-en var nemlig full av bilder og videoklipp fra dronningens besøk i USA to år tidligere. Personlig og gjennomtenkt. Ikke nødvendigvis dyrt.

Et alternativ er å spørre noen hva de ønsker seg. Kanskje noe hjemmelagd? Eller ikke gi noen ting til dem som har alt.

Une Bratberg, featureredaktør

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere