Une Bratberg

Alder: 57
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Kortet fra Påskeøya

Publisert nesten 3 år siden

Folk ser ikke hverandre lenger. De sitter bare og skriver postkort.

‘Kjære dere’. I vinduskarmen står kortet jeg fikk fra Påskeøya i fjor. Hun reiser mye, dattera til venninna mi, og sender alltid postkort fra turene. Det har hun gjort siden hun lærte å skrive.

Når det nærmer seg bursdag, får jeg alltid et kort eller lite brev i postkassen, fra tanta mi på Biri. Det har hun gjort i over 40 år, hver eneste mars måned. Og selvsagt til jul.

Disse to skiller seg ut, for det er ikke ofte det skjer lenger. Å finne et kort med feriehilsener fra fjerne strøk i postkassa, med navnet ditt håndskrevet, blant reklamer og papirutgaven av Vårt Land.

Noen har sittet et sted i verden og tar seg tid til å tenke på – og skrive til – meg. Det er en god følelse.

Melankolsk. 

For et par år siden­ ville litteraturprofessoren og forfatteren Antoine Compagnon finne­ ut hva vi har vunnet og hva vi har tapt i digitaliseringens tidsalder. I boka Digital melankoli skriver han om hvordan ny teknologi beriker tilværelsen samtidig som den gjør den fattigere. Vi har mistet noe på veien, mener han. «Den forandrer våre hverdagslige gester, våre daglige aktiviteter og arbeidsmetoder, vår væremåte og våre nære relasjoner­, måten vi leser og skriver på, vårt forbruksmønster og tidsfordriv, måten vi elsker på. Vi har sluttet å skrive brev; vi gjør alltid flere ting på en gang», skriver Compagnon.

Tvang. 

På 80-tallets interrail-turer ville vi sannsynligvis tatt i mot muligheten til å sende samme­ hilsen til mange på en gang med skrivekrampe og åpne armer. For jeg skal ikke underslå elementet av plikt som lå i postkortskrivingen. På ferieturer var det visse personer som skulle ha kort, slik var det bare: Foreldre, besteforeldre, tanter og onkler. Venninner fikk mest tekst, skrevet over hele kortet, rundt adresse-
feltet og frimerkene. De fikk vite andre ting enn familien, der var det mer informasjonsplikt.

Postkortskriving var, uansett om du likte det eller ikke, en del av reisen.

Rosa filter. 

Antoine Compagnon skriver om digital melankoli, men det er melankolien over det tapte som vi med fordel kan dvele over en gang i mellom, og hvorfor vi så gjerne vil filtrere fortida. Vi farger minnene med flatterende retusjeringer, men glemmer det andre. Det var fint å lime inn papirbilder i fotoalbum. Men det er ganske fint å lage fotoalbum fra datamaskinen også. Der løsner dessuten ikke limet og bildene faller ikke ut.

Melankolien er angsten for ikke å klare å følge med på det nye. Som da postkortbølgen sveipet over Europa på begynnelsen av 1900-tallet. Da var det enkelte som mente dette nye ikke bare var vidunderlig.

– Man snakket om et «postkorthysteri» og at Europa ville bli begravet­ i dem. Skeptikerne mente dette nye, sosiale mediet ville ta helt overhånd, i følge Anne-Catrine Edlund. Den svenske professoren har studert postkortenes historie og betydning.

Alle lag. 

Storhetstiden var fra 1900- 1920. Alle som kunne lese og skrive, og de ble stadig flere, begynte å sende postkort. I Sverige­ nådde det toppen i 1903–04 da 43 millioner kort ble sendt gjennom posten. Bare ti år før var tallet en million. Edlund mener dette beskriver­ hvor raskt postkortskriving ble etablert som en hverdagslig og folkelig skrivepraksis.

Kritikken gikk på at folk ikke omgikk hverandre eller så seg rundt lenger, de satt bare og skrev postkort.

Ikke ulikt angsten for å ha nesa ned i mobilen til enhver tid.

Lite plass. 

Postkortet ble introdusert­ som det nye mediet for korte og raske beskjeder. Det var dessuten bilde på ene siden, som også var nytt. Den begrensede plassen til tekst endret måten de skrev på, det var rett og slett ikke plass til de lange høflighetsfrasene som var vanlige i brev.

Praktisk og nytt var det i 1869, da forgjengeren til postkortet, korrespondansekortet, ble lansert i Østerrike. Det skulle være et tilskudd til brevet, men raskere, mer effektivt og økonomisk.

Forskeren Edlund påpeker den åpenbare likheten mellom dagens deling av bilder og tekst, og skepsisen til «det nye», og hvordan det forandrer vi kommuniserer med hverandre.

Nå sender vi nesten ikke håndskrevne brev og kort i posten mer. Det ser du i postkassa. Julebrev holder stand. Men de blir også færre, nå er det noen trofaste igjen.

Så tusen takk for kortene, Nora på tur, og tante Ingebjørg på Biri.

Bildet av postkort er fra unsplash.com

Gå til innlegget

Bambis hevn

Publisert nesten 3 år siden

Kan en tegnefilm fra 1942 gjøre deg til et bedre menneske?

En dommer i den amerikanske delstaten Missouri har gått nye veier for å få en dømt mann til å angre sine synder. David Berry skal, sammen brødrene og faren, i ti år ha skutt og drept rådyr i hundretall. Ingen vet nøyaktig hvor mange. De skal ikke ha vært interessert i kjøttet, men i gevirene. Familien drev krypskyttervirksomhet for å ha gevirene som trofé, mens dyreskrotten ble etterlatt.

Dommeren Robert George har vært kreativ i sin oppdragende straff overfor David (32). I tillegg til ett års fengsel, må han se animasjonsfilmen Bambi minst en gang i måneden. Startdatoen er lille julaften. Å skyte dyr for moro skyld skal straffe seg. Med å se en 73 år gammel Disneyfilm.

Morløs

Lille Bambi og mamma hadde nettopp funnet noe grønt å spise, gress som stikker opp av snøen. Snart er det vår. Så værer hun jegeren, og de løper. Et skudd høres. Så et til. Bambi løper foran, tror de har klart seg begge to, og roper på moren sin i skogen. Det kommer ikke noe svar.

De heftige scenene har satt en støkk i generasjoner av småbarn siden filmen kom i 1942. Jegeren som dreper Bambis mor er på 20. plass over de «beste» skurkene i amerikansk film. På første plass er Hannibal Lecter i Nattsvermeren, med Norman Bates fra ­Psycho som en god nummer to. Det sier litt om hvilket inntrykk den ansiktsløse og navnløse ­jegeren i Bambi har gjort.

LES OGSÅ: Effekten av dette bildet varte i seks uker

Nemo og Simba

Men vil en Disneyfilm få David Berry til å slutte og skyte dyr for moro skyld?

Vil alle som kaster plast i naturen slutte hvis de blir tvunget til å se Nemo og Den lille havfruen i hele 2019? Eller krypskyttere som dreper løver for moro skyld, holder de opp etter noen måneder med Simba i Løvenes Konge på repeat?

Dommeren George ville lære David Berry en lekse. Han mente de var blitt så avhengig av drepingen, at de ga blaffen i alle regler, lover og dyre-etikk. Far og sønner har nemlig holdt på med dette nattestid i mange år. Dette er den største krypskyttersaken i Missouri, og sammen med en rekke andre, ble de funnet skyldige i å bryte en haug med jaktlover, blant annet å jakte utenfor sesong, bruke ulovlige våpen, og å blende dyr med skarpt lys. De er også dømt for å skyte dyrene fra bilen.

Hevn

Det er flere eksempler på juridisk kreativitet, med ulik hensikt. En huseier ble tvunget til å avtjene straffen sin i husarrest i en av sine egne utleieenheter. Seks måneder måtte han bo i en av sine egne falleferdige rønner, etter å ha blitt dømt for flere brudd på husleieloven.

En kvinne som ble dømt for å sulte to hester, fikk 30 dagers fengsel, og de første tre dagene skulle hun få bare vann og brød. «Mer enn hva hestene fikk», som dommeren sa. Det skulle også henges opp bilder av sultende hester i cellen for å minne henne på det hun hadde 
gjort.

LES OGSÅ: Før var Disneys helaftens spillefilmer snille og tannløse. De siste ti åra har de begynt å lefle med livets store spørsmål.

Filmer datteren

Tidligere denne uka har en video hvor en far kjører sakte etter datteren, som går til skolen blitt delt tusenvis av ganger. Datteren ble utestengt fra skolebussen, fordi hun hadde mobbet. Faren ville lære henne en lekse, og tvang henne til å gå, mens han filmet. Og delte på sosiale medier.

Disse amerikanske eksemplene handler om hevn og om å påføre andre skam. Å tilpasse straffen etter ugjerningens ­karakter, er én ting. Og det er langt fra uproblematisk med dommere som deler ut straff etter eget forgodtbefinnende. I disse tilfellene får vi ikke høre mer om bakgrunnen til at folk handler som de gjør. Ikke at det skal gi straffefrihet, men gapestokk er i alle fall ikke rehabiliterende.

Det viste seg at jenta som ble kastet av bussen, selv hadde blitt mobbet. På toppen har hun altså en far som ydmyker barnet sitt på sosiale medier.

LES OGSÅ: Kanskje er du litt slem hvis du slakter. 

Empati

Bambistraffen kan ikke akkurat sies å være hevn. Dommerens idé må være at jo flere ganger David Berry fra Missouri ser Bambis store, triste øyne, jo lettere blir det å sympatisere med dyrene. Hensikten er at han skal skjønne noe han ikke har skjønt fra før: At du ikke dreper dyr for moro skyld.

Selv om dommeren skal ha for oppfinnsomhet, er det tvilsomt om Disney-filmen fra 1942 vil ha ønsket effekt. Kanskje familien heller burde sett mer på Bambi da Berry var barn.

Gå til innlegget

Høyre om på de anda­lusiske sletter

Publisert nesten 3 år siden

For første gang siden Francos død har ytre høyre en plass i spansk politikk.

‘Velkommen i klubben.’

Frankrikes ­Marine le Pen var den ­første som gratulerte Santiago Abascal. Hans inn­vandringsfiendtlige parti Vox fikk 11 prosent av stemmene og vant 12 seter i regionforsamlingen i Andalucía i Spania i begynnelsen av desember.

«Klubben» er hennes ­parti ­Nasjonal Samling (tidligere ­Nasjonal Front), Alternativ for Tyskland (AfD), Lega i Italia, Frihetspartiet i Østerrike og partier på ytre høyre i andre europeiske land.

Sjokk og vantro. Valgresultatet sendte sjokkbølger gjennom landet, også fordi Spania ikke har hatt høyre­populistiske ­bevegelser og partier etter ­Franco-regimet. Ikke siden ­politikeren Blas Piñar tapte plassen i parlamentet i 1982, har noen med så ekstrem ideologi satt sine bein i et regions­parlament i landet, skriver den spanske avisa El Pais.

Politikere har gjerne påpekt nettopp det – at Spania har skilt seg ut fra sine europeiske naboer, hvor ytterliggående partier har hatt tildels stor framgang.

Partier, som har vokst til å ­prege nasjonal politikk, også der de ikke sitter i regjeringsposisjon.

Størst og fattigst. I ­Spania snakker vi riktignok om et ­regionvalg. Men Andalucía er Spanias største region med rundt 8 millioner innbyggere. Tidligere var det også den fattigste, med høyest arbeidsledighet.

Partiet Vox ble startet for bare fem år siden, og fra å være nærmest usynlige i den politiske ­debatten, er de nå på alles lepper. Ikke alle er begeistret. ­Resultatet i Andalucía er et signal på at Spania står foran et veiskille. Hva kommer til å skje ved neste parlamentsvalg, og ved EU-valget til våren?

Samme oppskrift. Vox sin vei mot økt støtte følger samme oppskrift som andre høyrepopulistiske partier: De får næring av misfornøyde og fremmedgjorte velgere. Oppslutningen til Vox har dessuten økt i takt med at rekordmange flyktninger og migranter har kommet til Spanias kyst i år. Andalucía har blitt en av de viktigste ankomsthavnene for migranter til Europa. Innvandringsskepsis og muslimfrykt preger partiets politiske retorikk.

Men Vox' kjernesak – og det som skiller dem fra andre partier i ­Europa, er motstanden mot selvstendighet for Catalonia. Landet er truet av ­separatistene, ulovlig ­migrasjon, og stadige ­angrep på ­familieverdier. Spanske ­patrioter må stå opp og kjempe for sitt­ ­fedreland, er gjennomgangs­tonen. Vox er motstandere av like­kjønnet ekteskap, vil ha strengere abortlov, utvise udokumenterte ­immigranter for alltid. De vil også oppheve en lov som skal beskytte kvinner mot vold i hjemmet, og «all ­annen lov­givning som diskriminerer mot et av ­kjønnene.» I en liste på 100 ­punkter, finner du også ja til oksekamp, flagg på alle ­offentlige ­bygninger og nei til islam­undervisning i ­offentlig ­skoler.

Gjenerobre. Etter valget tvitret lederen Santiago Abascal at gjenerobringen starter på andalusisk jord og vil utvides til resten av Spania. En åpenbar referanse til gjenerobringen – la reconquista – etter muslimsk styre på spansk jord. Partiet brukte dette gjennom hele valgkampen. Partiets kall er å gi kristne en stemme, sa toppkanditaten i Andalucía, Francisco Serrano. Han hevdet at de har blitt forlatt av alle andre partier i verdispørsmål.

Konservative Partido Popular (PP) er en av grunnene til at ­Spania ikke har hatt et ytre høyre-parti. De har «holdt lokket på», fordi partiet hadde plass til alt fra konservative sentrumsfolk til nostalgiske fascister, mener Berta Barbet, som er redaktør i analysebyrået Politicon i Barcelona. Men etter krisen der statsminister Mariano Rajoy måtte gå av, så folk at det kunne være alternativ, mener Barbet.

Alvor. Frankrikes tidligere statsminister Manuel Valls er nå ordførerkandidat i Barcelona. Valgresultatet i Andalucía bør minne spanske politikere at man ikke må fornærme velgerne, men forstå deres misnøye. Han sier andre partier må ta tilbake patriotismebegrepet og «gjenopprette et moderat sentrum».

Å lytte til folk som velger å s­temme på ytre-høyre-­partier er en utfordring for alle land i ­Europa. Faren er at konservative partier heller adopterer ­ytterliggående retorikk enn å ­parere den.

Foto:  Santiago Abascal appaluderes. Han er leder for VOX, et parti på ytre høyre som fikk 11 prosent av stemmene i et regionalvalg i Andalucía. Manu Fernandez/AP Photo/NTB scanpix

Gå til innlegget

Jeg reiser alene

Publisert nesten 3 år siden

Det krever en landsby å oppdra et barn. Verden er en landsby, og barna trenger oss.

‘Du må jo ha håp’, sier Robel, som kom til Storbritannia i fjor, alene. I seks uker satt han i et interneringssenter i Libya. Der ble han utsatt for vold og seksuelle overgrep. Den unge vest-afrikanske gutten forteller at han drømmer om å være sammen med hele familien igjen, før han våkner til virkeligheten. Han vet faren ble drept, antageligvis også søsteren. Han tror kanskje at moren og et søsken har klart å komme seg til Europa. Men hvor aner han ikke.

– Jeg er helt alene, sier han.

Distanse? Hans fortelling er en av mange. Historiene om unge mennesker, barn som må klare seg alene er vanskelig å ta innover seg, fordi det er så hjerteskjærende. Noen ganger er det «enklere» å distansere seg fra fortellinger om krig, sult og konflikt. Men det kommer fort nært igjen når du tenker at det kunne vært ditt barn eller barnebarn. Uansett hvor du står politisk, eller hva du mener om antall flyktninger som skal få opphold i landet der du selv bor, er barn et kollektivt ansvar.

Vi er landsbyen, og landsbyen er verden. Barn som flykter fra vold, krig eller fattigdom til USA og Europa er ekstremt sårbare for å bli utsatt for overgrep. Når, eller hvis, de kommer fram, er det ikke gitt at overgrepene stopper.

Krysser ørkenen. «Akkurat nå, når du leser dette, er det titusener av unge gutter og jenter som er på flukt helt alene». Innledningen til Røde Kors sin dystre rapport «Alene og utrygg. Barn, migrasjon og seksualisert og kjønnsbasert vold» fortsetter slik: Enten de krysser en ørken, er innesperret i en leir, i slummen, fanget av menneskehandel eller om de prøver å finne seg til rette et nytt sted i verden. De er alene og utrygge. Det som skjer med disse barna på flukten, vil forme dem og prege dem, i tiår framover. Mye mulig resten av livet. Og: verden svikter disse barna som blir utsatt for utenkelige overgrep.

I fjor var det 300.000 som var på flukt uten foreldre eller familie, en femdobling siden 
2012.

Må selge sex. De kan ha flyktet fra voldtekter i hjemlandet, eller bli utsatt for seksualisert vold under reisen – og når de kommer fram. Langs rutene er de unge ekstra utsatt når det ikke er familie eller trygge voksne som passer på dem. De blir lett bytte for menneskesmuglere, og kan bli solgt til slavearbeid og prostitusjon. I en interneringsleir kan ungene bli seksuelt utnyttet av vakter og voksne internerte. I Agadez i Niger, som regnes som et knutepunkt på migrasjonsruta gjennom Sahara, er det 150 bordeller. Her selger migranter sex for tre dollar per kunde. Slik skaffer de seg penger til å reise videre, skriver rapporten.

Blindsone. Barna, særlig gutter havner i flyktningpolitikkens blindsone. Overgrep mot gutter og LHBT-barn er underrapportert. For vi vet ikke nok om hva barn blir utsatt for og opplever underveis. For eksempel er jenter generelt mer utsatt enn gutter. Det betyr at de få tiltakene på reiserutene er for dem, og ikke guttene. I tillegg, siden det er flere enslige gutter enn jenter som reiser alene, kan de bli sett mer som en trussel enn som ofre.

Hva kan gjøres? Rapporten fastslår at heller ikke hjelpeorganisasjoner har vært flinke nok til å se det ekstreme presset barna er utsatt for. Konkrete tiltak må til. Blant annet bør det opprettes steder langs migrasjonsrutene der barn kan få helsehjelp og psykososial støtte. Men da er det viktig at disse stedene er adskilt fra andre immigrasjonskontor og folk – så barna skal tørre å komme uten å frykte å bli sendt tilbake der de dro fra.

Våpen. Om en uke er det tid for den store FN-konferansen i Marrakech, der FNs migrasjonsplattform skal vedtas. Det er derfor Røde Kors kommer med denne rapporten nå. Global Compact on Migration er omstridt og svekkes når flere land ikke vil være med å vedta den. Plattformen er ikke juridisk bindende, men hensikten er at medlemslandene skal ha en «felles tilnærming til migrasjon». Det betyr ikke at enkeltland må oppgi sin egen migrasjonspolitikk, slik enkelte har ment.

Men målsettinger og forpliktelser kan komme barn og unge som reiser alene til gode. De er allerede det svakeste leddet.

Fredsprisen. Samme dag, 10. desember, er det fredsprisutdeling i Oslo. Voldtekt i krig og konflikt er et masseødeleggelsesvåpen, sier en av prisvinnerne, den kongolesiske legen Denis Mukwege. Den andre vinneren, Nadia Murad , ble selv bortført og misbrukt av IS sammen med søstrene sine, og hun mistet begge foreldrene og seks av de ni brødrene sine. Hun vil være en stemme, sa hun, og bringe rettferdighet for alle kvinner som har vært utsatt for seksuell vold, både i Irak og i verden.

De stemmene er det behov for, både for dem som opplever overgrep i hjemlandet, eller på 
flukt.

(Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave, tirsdag 4. desember)

Bildet: Et flyktningsenter i Serbia i fjor. Blant 3.200 barn her, var én av tre alene. De siste årene har FN registrert minst 300.000 barn, altså unge under 18 år, som er migranter, uten voksne med seg. Foto: Darko Vojinovic/NTB scanpix

Les Geir Ove Fonns analyse: Pris mot krigens nedrigste våpen

Her kan du lese rapporten fra Røde Kors

Hva er FNs migrasjonsavtale? Faktisk.no har laget denne saken etter debatten rundt avtalen.

Gå til innlegget

Lyden av landet

Publisert nesten 3 år siden

Er det nasjonalistisk å pynte juletreet med norske flagg? Og er det i så fall ille?

‘Hver gang jeg skal pynte juletreet og finner esken med remsen av norske flagg, blir jeg usikker’, forteller en kollega. Kan hun henge det på treet? Hun beskriver følelsen av at noe ikke stemmer når hun ser den gamle juletrepynten: Burde hun ikke hatt med flagg fra alle mulige land? Blir det litt feil å bare ha de norske?

Følelsen er forståelig. Nasjonalismen er på frammarsj. Og da snakker vi ikke om juletreflagg og 17. mai, men den ekskluderende nasjonalismen, som trekker et skarpt skille mellom «oss» og «dem». Det er dystre bilder som tegnes i Europa og verden de siste årene.

Nasjonalisme er en av populismens farlige følgesvenner. Den nativistiske nasjonalismen går lengst, og bygger på at stater bør befolkes av de opprinnelige. Ideen om at ett folk ­representerer dette rene og moralske får farlige konsekvenser: Det «naturlige» neste steg er å si nei til de andre – som da blir sett på som truende mot nasjonal identitet og «vår leve­måte ». Det er bare å se til Ungarn, hvor en demokratisk valgt leder, Viktor Orbán, helt åpent sier at landet hverken skal være fargerikt eller multikulturelt. Han gikk til valg på å beskytte fedreland mot den «muslimske fare» som vil ødelegge de kristne verdiene.

Blylodd

Spørsmålet er om nasjonalisme kun er ekskluderende. Kan nasjonalisme også være noe positivt og samlende? Er det i det hele tatt mulig å bruke nasjonalisme uten å ekskludere når historien henger som tunge blylodd på ordet? Og når høyrepopulistiske partier har overtatt og kapret det i en stadig sterkere oss mot dem-retorikk?

I den ferske boka Nationalist response to the crises in ­Europe, gjennomgår antropolog Cathrine Thorleifsson hvordan den populistiske nasjonalismen har fått gjennomslag i land ­etter land. Årsaken til nasjonalismens­ ­appell varierer, men noe er felles­. ­Nasjonalistene sier de representerer hele folket og setter nasjonen først. De tilbyr både økonomisk og kulturell proteksjonisme.

Fiendebilder

Fienden er «de andre», og hvem det er, blir som oftest definert gjennom religion eller etnisitet. I vår nære historie har minoriteter som jøder og romfolk blitt ansett som truende mot nasjonal enhet og identitet. At jøder og romfolk ble ekskludert fra nasjonen, ledet til folke­mord.

I dag er det migranten, spesielt fra muslimske land som blir stemplet som en trussel mot nasjonal identitet, levesett, velferd og sikkerhet.

Motstand mot innvandring er den kraftigste driveren for økt støtte til høyreradikale partier. Og når folk i tillegg opplever at jobber automatiseres bort, innvandringen øker, økonomiske forskjeller blir større, så øker samtidig følelsen av avmakt.

Endret mening

Statsviteren Yascha Mounk sier vi må ta begrepet nasjonalisme tilbake. En inkluderende, sunn form må være mulig, sa han da han ­besøkte Norge forrige uke. Han mener nasjonalismen er en sterk kraft, som høyresiden tapper og utnytter, mens venstresiden løper­ fra.

Strategien er å si – hei, vi har vår egen versjon av nasjonalisme­. Det er å ikke diskriminere andre, men å ta vare på alle som bor her. Men tar du da vare kun på deg og dine? Hvis man mener vi er viktigst – hva med alle de andre? En inkluderende nasjonalisme er også et å ønske at andre skal ta del i det du selv mener er et godt og trygt sted å bo.

Sylo Taraku i tankesmien Agenda er klar: I møte med ­nasjonalistisk retorikk må vi ikke gå i fellen og snakke nasjonalstaten ned. Den er den viktigste garantisten for demokrati og fri­heter som statsborgere, ­mener han.

Halvt temmet

Halvt vilt, halvt temmet dyr. Slik beskriver Yascha­ Mounk nasjonalisme. Så lenge vi har det under kontroll, kan det være svært nyttig, og ­berike livene våre. Men trusselen er at dyret kan rømme, og da er det dødelig. Selv kaller Mounk seg idealist – og dras mot ideen om en verden uten nasjonalisme, hvor man ikke trenger å dvele ved sine etniske eller kulturelle forskjeller, og kan definere oss i et fellesskap: Menneskeheten.

Likevel mener han at det «nasjonalistiske udyret» lever i beste velgående.

«Udyret» er i Emmanuel Macrons øyne den fremmed­fiendtlige og autoritære nasjonalismen, som setter sine «egne interesser høyere enn alt annet, uansett hva konsekvensene blir for andre, og ødelegger det som i virkeligheten gjør et land storartet, nemlig dets moralske verdier.» Han klinket til i en tale ved markeringen av 100-årsdagen for freden etter første verdenskrig. Adressen til Donald Trump var klar, som nylig proklamerte at han var nasjonalist og stolt av det.

Nasjonalisme er patriotismens svik, sa Macron. Han vil hevde at patriotisme er positivt og ukomplisert, mens nasjonalisme er bare ondt. Yascha Mounk mener det er som Dr Jekyll og Mr Hyde; to sider av samme sak.

Velferdsstaten, demokratiet, barselspermisjonsordningen. Det er mange gode ting med norsk samfunnsliv vi kan være stolte av, uansett partipolitisk tilknytning. At Norge som første land i verden fikk et eget barne­ombud, er et eksempel på noe som gjorde meg stolt. Særlig at andre land også syntes det var en god idé og innførte det samme. Det betyr ikke at man må være enig i alt som skjer i nasjonen Norge.

Filosofen Edmund Burke har sagt at skal «vi elske vårt land, bør vårt land være til å elske».

For at et land er verdt å elske, betyr ikke at alt er bra i det landet du er glad i, eller at du bare kan være glad i ett land. Men det betyr at du likevel kan rope ut, protestere og krangle om alt du er uenig i.

Nasjonalisme som begrep har såpass mange heftelser at det er vanskelig å bruke, selv om man argumenterer for den inkluderende formen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere