Une Bratberg

Alder: 57
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Hårfint

Publisert over 12 år siden

Hva er likheten mellom Chelsea Clinton, Sarah Palin og Hanne Nabintu
Herland?

Det er mer som skiller enn forener en presidentdatter, en guvernør
fra Alaska og en norsk religionshistoriker. Men de har det felles at
de er grundig kommentert og kritisert for sitt utseende. Likheten
stopper der, kan vi gå ut fra.
I hvilken grad har et menneskes fremtoning, utseende og valg av
hårfarge noe med deres offentlige argumenter å gjøre?
Nå er ikke dette et nytt tema. Sammenligningen over er tilfeldig, for
eksemplene er så mange. Men noen ord om disse tre.
Hanne Nabintu Herland er religionsforsker og har gjort seg bemerket
med krasse uttalelser om mye, om muslimer, homofile, feminister og
det «nisselue-naive landet vårt». Hun har pådratt seg høylytt
oppmerksomhet i det siste for sin aparte kritikk av norsk
likestillingskamp og hennes råd til norske feminister om hva de bør
lære av sine utenlandske medsøstre:
«Andre kulturer har tradisjoner der kvinner fra tidlig alder
undervises om kjønnsforskjeller og oppmuntres til å imøtekomme
mannens seksuelle behov. Norske feminister har en del å lære av
våre utenlandske søstre. Jeg har stor forståelse for at mange
norske menn heller velger feminine kvinner fra Russland, Thailand
eller afrikanske land. Disse er i det minste opptatt av å ta seg godt
ut, glade i å lage mat og dyktige til å tilfredsstille mannen
seksuelt. Å betegne utenlandske kvinner som sexdukker er en ufyselig
karakteristikk som bekrefter norske kvinners diskriminerende
holdninger. »

Kamp mot mannen.

Hennes anliggende er blant annet at feminismen i
Norge har gått for langt og er blitt til en «knallhard kamp mot
mannen».
Utsagnene hennes er problematiske, til tider over grensen til det
komiske når hun også uttaler «Når kjønnskampen går så langt at
kvinner som liker å lage mat for å glede mannen blir uglesett, er vi
i ferd med å få et mannsfiendtlig samfunn.»
Herland slår kraftig til mange kanter, og får høre det tilbake.
Påstandene hun anfører er selvsagt å be om avisoppslag og debatter
i alle kanaler. Da kommer det også til syne hvordan man velger å
møte annerledestenkende- debattanter. I Herlands tilfelle har
kommentarer om utseende og hårfarge – ja, til og med øyenbryn,
vært enkle å ty til.
Men hva om hun hadde vært kraftig overvektig – og ikke
-«bedragersk blond» slik Bergens Tidende beskrev henne i et
portrettintervju – hadde det vært et argument mot hennes meninger?

Datter.

Da Chelsea Clinton flyttet inn i Det Hvite Hus i 1993, var
hun en sjenert tolvåring med tannregulering. Hun ante lite om hva som
ventet henne de neste 15 årene. Den konservative kommentatoren Rush
Limbaugh fyrte løs med følgende på sitt TV-show:
«Alle vet at Clintons har en katt; Socks er katten i Det hvite hus.
Men visste dere at det også er en hund i Det hvite hus?» Mens han
pekte på en TV-skjerm, som skiftet til et bilde av Chelsea.
Noen år senere slo guvernør, senere republikansk presidentkandidat,
John McCain til med en vits som faktisk ble dysset ned i amerikanske
medier. En selvpålagt sensur. Spørsmålet er om det var for å
beskytte presidentdatteren eller senator McCain. Under en
pengeinnsamling i 1998 ville han skru opp stemningen med denne
artigheten: «Hvorfor er Chelsea Clinton så stygg? Fordi faren hennes
er Janet Reno».
Janet Reno var da justisminister, og McCain klarte i en og samme
dårlige vits å si at Chelsea og Janet var stygge, samt antyde at
Hilary var lesbisk.
Nå vil mange si at det å ha utenomekteskapelige affærer med en
praktikant, president eller ikke, er verre enn å lire av seg
upassende morsomheter. Men Chelsea Clinton hadde ikke gjort noe annet
enn å være datter til far sin.

Unnskyldning.

Tidligere visepresidentkandidat, Alaska-guvernør Sarah
Palin, har vært i tottene på talkshowkongen David Letterman. Ti-på-
topp-listen «Høydepunkter fra Sarah Palins tur til New York»,
skapte på ett punkt mer bråk enn de ni andre: «Palin kjøpte sminke
på Bloomingdales for å oppgradere imaget som tøytete flyvertinne.»
Morsomt? Palin syntes ikke det, og tok til motmæle. Letterman
kommenterte også at Palin hadde tatt med datteren på en baseballkamp
og spøkte med at hun var blitt gravid med en Yankeespiller under
kampen. Han hadde ikke fått med seg at det dreide seg om 14 år gamle
Willow, ikke nå 18-årige Bristol. Bristol fikk en sønn i fjor, en
tenåringsgraviditet som ble viet mye oppmerksomhet under valgkampen.
En 14-åring er mindreårig også i USA, debatten tok en ny vending og
endte med en unnskyldning fra Letterman.
Under valgkampen druknet ofte fakta om Sarah Palins politiske
meninger og kunnskapsnivå i kritikker og kommentarer om kleskjøp,
utseende, frisyre, smykkevalg, og hælhøyde på skoene.


Tar ballen? Hanne Nabintu Herland fortjener kraftig motbør for sine
påstander, og det får hun. Eller så kan man velge ikke å ta utsagn
som «Er det rart afrikanere voldtar når de kommer til Norge og
erfarer hvor lite verdifull en kvinnes seksualitet er i den vestlige
kulturen?» Hun er en voksen dame som vet hva hun gjør. Det er Sarah
Palin også; hun kunne blitt USAs visepresident, og selv om hun ikke
var forberedt på hardkjøret som ventet, er hun vant til makt og
rampelys fra sin guvernørstilling i Alaska.
Hos noen er det enklere, som i fotball, å ta mannen eller kvinnen,
enn ballen. Det kan være underholdende, men vakkert er det ikke.
Chelsea Clinton er i dag ikke spesielt glad i å snakke med
journalister.

Une Bratberg,
featureredaktør
uneb@vl.no

Gå til innlegget

Nå tør de si Jesus

Publisert over 12 år siden

Tony Blair var redd for skremme velgere vekk hvis han uttalte seg for mye om det som var viktigst for ham: troen. Barack Obama snakker i vei. 

Som president har Obama nevnt Jesus flere ganger i viktige taler. Overraskende nok oftere enn forgjengeren George W. Bush, i følge nettstedet politico.com. Og hans kristne tro var som kjent kjernen i hans politikk og livssyn.  Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair konverterte til katolisismen etter at han gikk av. Men under årene som landets leder snakket han aldri om troen sin.  – Folk ville tro jeg var helt koko (a «nutter») , har han uttalt.

Drivkraft

Likevel, i en nylig utgitt bok, skrevet av Blairs mangeårige rådgiver, kommer det igjen frem at troen var Blairs viktigste drivkraft. Boken heter «We don´t do God», som var pressetalsmannen Alastair Campells standardsvar da journalister ville vite hva Blair mente om ulike religiøse spørsmål (sitatet er forøvrig tittelen på boken).

Det virker lettere nå, ikke bare for Blair. Å snakke om sin egen tro er blitt mer vanlig, i allefall å snakke om religion, selv i det sekulære Europa.  Slik som muslimer gjør i mye større grad enn statskirkekristne.

– Gud er tilbake – nå også i nye, kule versjoner, skrev Simen Ekern i en kommentar i Dagbladet nå nylig. Han tar for seg boka «God is back», hvor forfatterne hevder at religiøs tro er i ferd med å forandre verden på overraskende vis. Troen har vist seg konkurransedyktig i den moderne verden. Derfor må alle som vil forstå seg på samfunnet, også forstå religion. Ikke minst politikere. Barack Obama siterte fra Koranen i sin tale i Kairo forrige uke, der han blant annet referete til fortellingen om  Mohammed, Moses og Jesus som ber sammen.

Mer åpen

Obamas forgjenger ble ofte oppfattet som ekskluderende ved sin tilknytning til såkalt gjenfødte, evangeliske kristne. For Bush Jr var det rett og slett mer politisk risikabelt å snakke for mye om tro og dermed bli identifisert mer enn han ville med den kristne høyresiden i USA, og da risikere å skyve unna de «vanlige», sekulære velgerne.

Fra den hjemlige politiske arena hadde Kjell Magne Bondevik som prest noe av samme dilemma som George Bush jr.  Bondevik  var jo også forsiktig med referanser til Gud, Jesus og Bibelen. Han snakket i stedet om kristne verdier.

Frihet

Barack Obamas uttalelser kan enkelt tolkes som inkluderende - overfor alle, også de ikke-troende. I innsettelsestalen sa han at USA er en nasjon for kristne, muslimer, jøder, hinduer og ikke-troende. Ved å velge denne tilnærmingen, gir det ham selv større frihet til å snakke åpent om sin egen tro. Og det kan det virke som om amerikanske ikke-troende er villige til å la passere, enn så lenge, i følge nettavisen poltico.com. Obama er så mye bedre enn forgjengere, og det er så mange viktige saker å ta tak i, at her må man trå varsomt og bare la ham holde på.

Presidentens kristentro og forståelse for det religiøse kan også tolkes som smart politisk håndtverk: Ved å snakke mye om tro, kan han koble til seg flere velgere, i et land hvor 83 prosent sier de tror på Gud. Ved å nevne Jesus ofte nok, vil alle de som fremdeles tror han er muslim (11 prosent, faktisk), minke.  En åpen, «moderne» religiøse retorik kan vekke en sovende, kristen venstreside, som kan bli en sterk kraft i amerikansk politikk.

Makt

Dagsavisens Ivar A. Iversen skrev i går: Obama er seg mye mer bevisst hvilken betydning religionen har, både i USA og verden forøvrig. 

Er vi i ferd med å forstå dette i det her også? Alle som har vært, om enn bare en snartur innom USA, merker forskjellen i hvordan man snakker om Gud, Jesus, tro og livssyn. Ekte eller ikke, unaturlig føles det for den gjennomsnittlige nordmann. Få vil påstå at et er vanlig å si for eksempel «Gud velsigne deg» når de tar farvel, eller har holdt en 17. mai-tale. 

Presse

Alle er inspirert av sitt livssyn når de driver politikk, det burde ikke være noe merkverdig om også kristne også er det.

Men kristne mistenkes for å ville bruke makt for å presse sitt livssyn på andre -  mer enn ikke-troende mistenkes for det samme. Ikke så rart, kanskje, eksemplene hvor tro og politikk er en farlig blanding mangler dessverre ikke.

 I dag angrer Tony Blair på at han ikke snakket om troen dra han var statsminister, han ville ikke gjort det samme i dag. – Religion og hvordan den oppstår vil være like viktige i det 21. århundre som politisk ideologi var i det forrige, mener han.

Gå til innlegget

Stress,hipp, hurra

Publisert over 12 år siden

Bilene bulker, foreldrene krangler og bunadsskjorten krøller seg. Men vi rekker barnetoget i morgen. Såvidt.


- Husker du da du låste ham inn i boden på 17. mai? Dere kranglet alltid! Vi så det da dere kom ut av døren klokka åtte, alle så like sinna ut. Dette minnet kom nylig fra gode venner, som mimret tilbake fra tidligere naboskap i en liten gate der alle så hverandres gode og mindre gode sider. Amper 17.mai-morgenstemning var en av de dårlige for oss, men et gladminne for naboer som fulgte med. Men boden har vi fortrengt. Jeg har til og med ringt en annen nabo og lurt på om det ikke var hun som stengte sin mann inn i deres bod. Men nei. Ingen av oss husker det. Men vi husker mange andre krangler.


Drama. Det må være noe med livets iboende/vedvarende underlighet/uregelmessighet som fører til at at vakre, fine ting blir det motsatte. Når solen skinner, barna smiler og vifter med flaggene sine blant blomstrende epletrær og nyutsprungen bjørk, er det vanskelig å forestille seg de familiære dramaer bak lukkede dører få timer tidligere. Men når haglbygene pisker mot tenåringsjentenes flortynne 17. maikjoler, og alle med bunad takker for at stakken er av rent ull, har vi det bra der vi går i tog, eller står og ser på. Det er ikke været det kommer an på. Vi er da nordmenn og vant til ruskevær.


Stryke eller ikke? Dramaet i det norske hus starter på ulikt vis. Hos noen er bunadsskjorten den utløsende faktor; enten hvem som skal stryke, og når. Eller verre: Hvor er skjorten, egentlig? Har noen sett den etter at den ble lagt ut til bleking på snøen i vinter? For de verst stilt av oss kommer skjortestryking, flekkfjerning og leting etter sko samtidig, på nasjonaldagsmorgenen, tre minutter før 17.mai-frokosten begynner hos naboen. Det kan ende med et ufrivillig opphold i boden eller krasse ord som ikke sømmer seg på en nasjonaldag - ja, ikke på andre dager, heller. Vi stresser for å få det hyggelig slik at dagen blir bra for alle. Klart at det er et paradoks. Et farlig paradoks, faktisk. For mai måned er statistisk sett ikke bra for bilførere. Antall personer som skader seg i trafikken øker med ti prosent fra april til mai. Og dagene før 17. mai kolliderer flere biler enn ellers i mai. 

Bilbulking. - Vi ser en klar tendens til at stress i forbindelse med inngangen til ulike høytider gir seg utslag i form av flere bilskader, sier senior skadesjef Ketil Voll i TrygVesta til NTB. Han mener at vi stresser når vi skal handle inn til nasjonaldagen, blant annet. Mye bilbulking skjer utenfor kjøpesentre når pølser og ballonger, og muligens et par billige bunadssko skal kjøpes inn i siste liten. På selve dagen er det motsatt; nesten ingen kolliderer. Da har vi roet oss ned. Kapitulert. Slik er statistikken TrygVesta Forsikring har kommet til etter å ha analysert alle bilskader meldt til selskapet i perioden 2002- 2008:  Det skjer så mye som 40 prosent flere skader 15. mai enn andre dager denne måneden. Dagen etter: 39 prosent flere.


Sløyfer. Med slike bilbulk-fakta i bakhodet er det lett å skjønne hvor store konflikter stress kan utløse. Hva hvis Barack Obama hadde måttet stå opp to timer tidligere enn vanlig den dagen han skulle si ja eller nei til fortsatt krig i Irak, for å stryke skjorter og finne pen-skoene, samt å flette håret til småjentene og påse at de ikke sølte syltetøy på kjolene før festen begynte? Eller vil Jens Stoltenberg snuble i 17.mai-talen sin i morgen på Solgården i Costa Blanca fordi han ikke klarer å huske hvor han la 17.mai-sløyfene fra i fjor? Butikkene er jo ikke åpne i Norge. Hadde han valgt å holde tale i Molde, kunne han ha stukket innom Kiwi, som har provosert befolkningen når de åpner byens første søndagsåpne brustadbu på selveste nasjonaldagen.


Politikk. Det var sikkert ikke stress over manglende logistikk i hjemmet som førte til at Kristiania hadde to barnetog i 1924. Det var politikk. Barnetogene i hovedstaden var et politisk virkemiddel. Den store jernstreiken toppet seg da politimesteren innførte møteforbud 15. mai for å hindre oppstand. Bråket endte med at arbeiderklassen arrangerte et eget rødt barnetog på østkanten, der barna gikk med røde flagg og sang Internasjonalen. Det borgerlige barnetoget gikk som vanlig opp til Slottet for å hilse kongen. Det er lenge siden. Men i fjor var det oppstand igjen: Skal andre flagg enn det norske brukes i barnetoget? Høylydt krangling og harde ord. Lurer på hvor mange av debattantene som underveis tenkte mest på hvor balkongflagget lå hjemme? På loftet? Innerst i klesskapet til minstemann? Og småflaggene, da? Med navn skrevet på med sprittusj fra i fjor? Hvor er de rullet sammen og pakket bort? Sammen med julelysene?

Gå til innlegget

«Du og jeg» anbefales!

Publisert over 12 år siden

 

– Hva gjør vi som foreldre når datteren vil ha kjæresten på overnattingsbesøk? Vi vet de har sex, men er det riktig at vi sier nei til overnatting? Dette er spørsmålet til Du og jeg-spaltist Hanne Strømsvik i dagens Vårt Land.

Strømsvik  er psykolog og svarer på brev - blant annet fra usikre foreldre i spalten Du&jeg i Vårt Land. Les hva hun skriver på verdidebatt.no .

Jeg har ansvar for fredag og lørdagsavisenes helgesider og kan sterkt anbefale å følge med på hva våre fire eksperter skriver. Her er det mye som berører menneskelivet og samlivet på ulike plan. Gode råd, og ikke minst: Et ønske om å få høre hva dere der ute er opptatt av! Skriv inn, enten her eller på mail til duogjeg@vl.no. (Spørsmål og brev blir anonymisert på trykk). 

Våre fire spaltister har ulike temaer de skriver om:

Hanne Strømsviks spesialfelt er barn og ungdom.  

Sogneprest og forfatter Steinar Ekvik skriver om sorg, tro og tvil.

Kristin Breda er leder ved Familievernkontorene Fredrikstad og Halden. I Vårt Land skriver hun om temaet «Leve sammen» – om samliv og familieliv.  

Torbjørn Nordvoll skriver om sex og samliv. Han er lektor og coach og har skrevet flere bøker.

Tidligere artikler fra våre Du og jeg-skribenter finner du på:
http://www.vl.no/magasin/duogjeg/

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere