Une Bratberg

Alder: 57
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Ikke sint nok?

Publisert over 12 år siden

Vi burde være mer sinna. Både feminister og kristenfolk. Det er nok å ta av.

Mange har snakket om copyright i det siste. Følt seg støtt og fornærmet. Hvem eier retten til et begrep, et ord? Da aksjonen kristenfolket.no lanserte seg selv, utløste det en rekke helt forståelige reaksjoner: Jeg regner meg som en del av kristenfolket, men overhodet ikke med kristenfolket.no.

Hvorfor så sterke følelser? Er ikke er ord bare et ord? De som er enige med det kristenfolket.no

har som mål, synes at dette er helt i orden. Det passer dem, og de er jo en del av «sitt» kristenfolk.

Det er mulig at enkelte tilhengere av kristenfolket.no også definerer seg som feminister. Sannsynligvis ganske få.

Jeg fikk den samme følelsen da jeg leste om lanseringen av boken Glitterfitter som da jeg leste om kristenfolket.no: Det er ikke meg.

Myter. Jeg definerer meg som feminist, men er lei av myten (sinna, stygg og lesbisk). Jeg definerer meg som en del av kristenfolket, men er dypt uenig i en aksjon som oppfordrer folk til å stemme Frp, Høyre KrF eller Venstre. Kristenfolk finnes i alle partier. Det er frekt å fraskrive folk på venstresiden tilknytning til kristenfolk.

Poenget ved begge begrepene er at de favner vidt. Det er mange som føler seg hjemme, enten som en del av kristenfolket, feministene. Eller kanskje begge deler.

Derfor kan det også bli kronglete, når vi alle har vår egen definisjon på det begrepet vi føler oss knyttet til. For eksempel når Hanne Nabintu Herland snakker om «de sinte feministene som ikke lar mannen snakke ut» og «som i snart 50 år har hakket løs på mannen med sine utspekulerte lister med krav» så skjønner jeg ikke hvem hun mener. Ordet feminisme risikerer å bli fjernt og ullent når det brukes i en politisk agenda. Og det fører igjen til en polarisering av debatten og kanskje sterkere fordommer mot et begrep mange blir sinte av. For mange blir provosert av feminismedebatt mens like mange mener det faktisk fremdeles er behov for å snakke om likestilling i 2009.

Definisjon. Marie Simonsen, Dagbladets politiske redaktør, påpeker at feminisme ikke bare er å konstatere at mann og kvinne er like mye verdt. Man må ønske å gjøre noe med maktbalansen – politisk, og gjennom lovverk og sosiale tiltak. Simonsen bruker Valgerd Svarstad Haugland som eksempel på en feminist hun ikke er politisk enig med. Men like fullt feminist.

Trenger begrepet kristenfolket en klarere definisjon? Eller holder det at hver og en definerer «sitt eget» kristenfolk? En kollega mener den beste definisjonen er som en venstrevelger: De favner vidt og bredt, og de fleste kan føle seg hjemme i noe, selv om de ikke er helt enige i absolutt alle spørsmål. Kollegaen er selvsagt en ihuga venstremann.

Sinna. I 1995 var FNs kvinnekonferanse i Kina, hvor daværende førstedame Hillary Clinton holdt en tale der hun plasserte seg selv som advokat og en stemme for kvinners rettigheter over hele verden.

Jeg vet ikke om Hillary Rodham Clinton da hun nesten 15 år senere som USAs utenriksminister krever å bli trodd når hun sier at kvinnesak er kjernespørsmålet i hennes utenrikspolitikk. På reisen i flere afrikanske land nylig, var kvinners rettigheter og situasjon stadig et tema. Spesielt mye oppmerksomhet fikk Clinton da hun besøkte Kongo og møtte blant annet ofre for gjengvoldtekter og overgrep. Forhåpentligvis er hun rasende fordi ulikhetene over hele verden fremdeles er så store. At kvinner voldtas i krig, blir giftet bort, blir drept som nyfødte, er ofre for menneskehandel, eller ikke får utdannelse.

Listen er altfor lang, og er en grunn til at vi alle burde være litt mer sinna.

Gå til innlegget

Besværlig begrep

Publisert over 12 år siden

Selv om kunnskap er makt, er det ikke sikkert det gjør deg mer høflig.

Et dannet menneske. Bare ordet får mange til å grøsse og ta på seg folkelig-hatten: Ingen skal tro de er bedre enn andre fordi de kan sin filosofi, klassisk musikk og litteratur. Det er det nok noen som gjorde etter å ha lest Janne Haaland Matlary sitt innlegg i Aftenposten sist uke.

Her bruker hun nordmenns generelle mangel på høflighet ( den «ytre dannelse») som et eksempel på at Norge i 2009 er blitt et samfunn der dannelse er et nesten ukjent begrep.

Veien fra å diskutere dannelse til anklager om elitisme er kort, og det kan ødelegge en ellers interessant samtale om hva dannelse er, og bør være, i 2009. Dette er blitt godt og grundig gjennomført blant annet gjennom debatter i Aftenposten siden januar i år i forbindelse med  arbeidet til Dannelsesutvalget for høyere utdanning. Utvalget la nettopp frem en 48 siders innstilling om hvordan høyere utdanning i Norge bør formes de neste årene. 

Egen erfaring

Vi liker ikke elitetenkning spesielt godt her til lands. Og dannelsesdiskusjoner ender gjerne der, som  Anders Lindseth  beskriver som et «uheldig trekk av snobberi». Han  er professor i praktisk filosofi og relasjonsetikk ved Høgskolen i Bodø, og medlem av Dannelsesutvalget. Han anfekter at høyere utdanning og forskning unngår å dra veksler på studenters og ansattes egne livserfaringer. Fagene blir hevet over utøvernes erfaringer, og høyere utdanning og forskning blir en egen og selvtilstrekkelig teoretisk praksis, «adskilt fra den praktiske praksis der livserfaring står på spill».

Det er interessant at når utdanningen ikke stemmer overens med vår egen opplevelse av livet, så gjelder det ikke like sterkt lenger. Vi er ikke fanget av konvensjoner og etikette som tidligere, hvor klassene var tydeligere og forskjellene større. Heldigvis.

Likhet

Nettopp det at vi ikke «liker» elitetenkning er en av grunnene til at vi er like direkte mot alle vi møter. Er det ikke sånn at jo mer hierarkisk et samfunn er, jo høfligere og mer formell er omgangsformen blant fremmede? I Norge er det nesten bare kongen som tiltales formelt, ellers spiller det ingen rolle om du snakker til ungen din eller ordføreren. 

Derfor er det lurt å ta vekk høflighet som et kjennetegn på dannelse, hvis man med dannelse mener kunnskap og utdannelse. Man må ikke ha gått på universitetet for å være høflig. Det er mange professorer som ikke reiser seg for gamlemor på toget og presser seg først inn gjennom døren for å få sitteplass i rushen.

Skolestart

Denne uken fylles skolene med barn igjen. Små førsteklassinger som i 12 år fremover skal fores med kunnskap og læring. Hva er dannelse for dem?  I Kunnskapsløftet, hvis du leter litt, ligger en tekst som heter «Det integrerte menneske».  Her er det listet opp en lang rekke mål for opplæring av våre mange små.  Målene er store og flotte, og det blir på et vis krevende lesning. Får lærerne mulighet til å gjennomføre dette?

Her står det blant annet: «Opplæringen skal bidra til en karakterdannelse som gir den enkelte kraft til å ta hånd om eget liv, forpliktelse for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet. Når øket kunnskap gir større makt, krever det sterkere betoning av det ansvaret som denne makten gir. Valgene som tas, må bygges på kunnskap om konsekvenser og sammenhenger, men også veiledes ved prøving mot verdier.»

Mer enn ord

 Å bli et «integrert menneske» rommer så mye mer enn «et dannet menneske»,  ialle fall i min forståelse av de to begrepene.

Listen er lenger. Skolen skal  også «skape bevissthet om hvordan vår tid og vår hverdag er bestemt av tidligere generasjoners valg - og om de føringer vi legger for kommende generasjoner.» Og:  «å gi fakta nok til å fatte og følge den løpende samfunnsdebatt - og formidle verdier som kan veilede i de valg som ny kunnskap åpner for.»

De har en stor oppgave, lærerne. Hvis skolen klarer denne oppgaven, og omsetter ordene til handling, behøver vi ikke frykte neste generasjons manglende dannelse. Uansett hvordan man tolker ordet.

Gå til innlegget

Besværlig begrep

Publisert over 12 år siden

Selv om kunnskap er makt, er det ikke sikkert det gjør deg mer høflig.

Et dannet menneske. Bare ordet får mange til å grøsse og ta på seg folkelig-hatten: Ingen skal tro de er bedre enn andre fordi de kan sin filosofi, klassisk musikk og litteratur. Det er det nok noen som gjorde etter å ha lest Janne Haaland Matlary sitt innlegg i Aftenposten sist uke.

Her bruker hun nordmenns generelle mangel på høflighet ( den «ytre dannelse») som et eksempel på at Norge i 2009 er blitt et samfunn der dannelse er et nesten ukjent begrep.

Veien fra å diskutere dannelse til anklager om elitisme er kort, og det kan ødelegge en ellers interessant samtale om hva dannelse er, og bør være, i 2009. Dette er blitt godt og grundig gjennomført blant annet gjennom debatter i Aftenposten siden januar i år i forbindelse med  arbeidet til Dannelsesutvalget for høyere utdanning. Utvalget la nettopp frem en 48 siders innstilling om hvordan høyere utdanning i Norge bør formes de neste årene. 

Egen erfaring

Vi liker ikke elitetenkning spesielt godt her til lands. Og dannelsesdiskusjoner ender gjerne der, som  Anders Lindseth  beskriver som et «uheldig trekk av snobberi». Han  er professor i praktisk filosofi og relasjonsetikk ved Høgskolen i Bodø, og medlem av Dannelsesutvalget. Han anfekter at høyere utdanning og forskning unngår å dra veksler på studenters og ansattes egne livserfaringer. Fagene blir hevet over utøvernes erfaringer, og høyere utdanning og forskning blir en egen og selvtilstrekkelig teoretisk praksis, «adskilt fra den praktiske praksis der livserfaring står på spill».

Det er interessant at når utdanningen ikke stemmer overens med vår egen opplevelse av livet, så gjelder det ikke like sterkt lenger. Vi er ikke fanget av konvensjoner og etikette som tidligere, hvor klassene var tydeligere og forskjellene større. Heldigvis.

Likhet

Nettopp det at vi ikke «liker» elitetenkning er en av grunnene til at vi er like direkte mot alle vi møter. Er det ikke sånn at jo mer hierarkisk et samfunn er, jo høfligere og mer formell er omgangsformen blant fremmede? I Norge er det nesten bare kongen som tiltales formelt, ellers spiller det ingen rolle om du snakker til ungen din eller ordføreren. 

Derfor er det lurt å ta vekk høflighet som et kjennetegn på dannelse, hvis man med dannelse mener kunnskap og utdannelse. Man må ikke ha gått på universitetet for å være høflig. Det er mange professorer som ikke reiser seg for gamlemor på toget og presser seg først inn gjennom døren for å få sitteplass i rushen.

Skolestart

Denne uken fylles skolene med barn igjen. Små førsteklassinger som i 12 år fremover skal fores med kunnskap og læring. Hva er dannelse for dem?  I Kunnskapsløftet, hvis du leter litt, ligger en tekst som heter «Det integrerte menneske».  Her er det listet opp en lang rekke mål for opplæring av våre mange små.  Målene er store og flotte, og det blir på et vis krevende lesning. Får lærerne mulighet til å gjennomføre dette?

Her står det blant annet: «Opplæringen skal bidra til en karakterdannelse som gir den enkelte kraft til å ta hånd om eget liv, forpliktelse for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet. Når øket kunnskap gir større makt, krever det sterkere betoning av det ansvaret som denne makten gir. Valgene som tas, må bygges på kunnskap om konsekvenser og sammenhenger, men også veiledes ved prøving mot verdier.»

Mer enn ord

 Å bli et «integrert menneske» rommer så mye mer enn «et dannet menneske»,  ialle fall i min forståelse av de to begrepene.

Listen er lenger. Skolen skal  også «skape bevissthet om hvordan vår tid og vår hverdag er bestemt av tidligere generasjoners valg - og om de føringer vi legger for kommende generasjoner.» Og:  «å gi fakta nok til å fatte og følge den løpende samfunnsdebatt - og formidle verdier som kan veilede i de valg som ny kunnskap åpner for.»

De har en stor oppgave, lærerne. Hvis skolen klarer denne oppgaven, og omsetter ordene til handling, behøver vi ikke frykte neste generasjons manglende dannelse. Uansett hvordan man tolker ordet.

Gå til innlegget

Republikansk røre

Publisert over 12 år siden

To innrømmelser om utroskap på litt over en uke,
er to for mye for amerikanske republikanere.

Guvernøren Mark Sanford i South Carolina sa at han dro på fjelltur. Egentlig var han i  Argentina og besøkte elskerinnen sin. Eller, som han sa: for å avslutte forholdet.

Den konservative senatoren John Ensign innrømmet nettopp at han hadde hatt et utenom-ekteskapelig forhold til en ansatt i valgkampstaben.

Dette er dårlig nytt for det republikanske partiet, blant annet fordi begge har blitt nevnt som mulige republikanske kandidater til presidentvalget i 2012.

 Renhet.

Senator John Ensign i Nevada har vært aktiv i Promise Keepers, et konservativt, kristent fellesskap, hvor medlemmene blant annet forplikter seg til å «praktisere åndelig, moralsk, etisk og seksuell renhet». De skal også forplikte seg til å «bygge sterke ekteskap og familier gjennom kjærlighet, beskyttelse og bibelske verdier.»

Han har vært en stadig mer lysende stjerne for de mest konservative republikanerne, han satt blant annet i ledelsen for partiets senatsgruppe. En skikkelig godgutt, som til slutt måtte innrømme at han i over ett år hadde hatt et forhold til en kvinne i valgkampstaben, som attpåtil er gift (eller muligens var gift) med en ansatt på Ensigns kontor i Washington.

Mark Sanford har også svekket sine muligheter for en glitrende politisk karrière ved å rett og slett forsvinne noen dager. Familien visste ikke hvor han var, kontoret hans hevdet at han var på fjelltur, men så viste det seg altså at han var i Buenos Aires. Det er fremdeles flere ubesvarte spørsmål om hvem som visste hva: Hans ansatte som sendte ut melding om at han var i Appalache-fjellene; løy de? Var staten South -Carolina faktisk uten ledelse i fem dager, fordi ingen fikk kontakt med guvernøren?

Sammen med med Mark Sanfords gråtkvalte unnskyldning på fjernsyn, kom informasjon om at Sanford og kona har deltatt i et intensivt bibelkurs de siste månedene.

 Salt i såret.

Det er enkelt å raljere og strø salt i såret når den uslåelige kombinasjonen synd, sex og Gud gjør seg gjeldende. Fristende er det og.

– Ikke gjør det, skriver skuespilleren Alec Baldwin på huffing-tonpost.com. – Ikke sluk agnet. Dette er en gylden mulighet for demokrater og andre å vise hva vi lærte av Clinton-saken, skriver han og henviser til jakten «helt inn i Monica Lewinskys klesskap. Bokstavelig talt».

Både John Ensign og Mark Sanford var klare i sin moralske indignasjon og fordømmelse av Bill Clintons (og andres) sidesprang. Nå er de der selv. «Seksuell steinkasting er en farlig sport» kommenterer Gail Collins i New York Times.

 Krise.

De siste to skandalene er dårlig nytt for republikanerne som har hatt sitt å stri med siden presidentvalget i fjor. Sanford og Ensign føyer seg inn i rekken av republikanske politikere som har innrømmet utenomekteskapelige forhold, blant dem Larry Craig fra Idaho og David Vitter fra Louisiana.

Og forholdet til den store delen av konservative kristne, som tradisjonelt sett har stemt republikansk, er svekket. Naturlig nok. Dette bekymrer en del republikanske strateger som må finne balansen igjen. Hvordan holde på disse velgere som er opptatt av familien, ekteskapet og Gud? Vel er de villige til å tilgi når  noen faller, men vil de stole på at de som bryter med gjeldende moralsk norm samtidig skal  styre og forvalte deres stemme?

– Republikanerne er mer sårbare enn demokratene for å bli politisk skadeskutt av sexskandaler. Det ødelegger ryktet om at partiet står for gode verdier og godt styre, sier lobbyisten Ron Kaufman til New York Times. Enkelte mener partiet er inne i en identitetskrise; hvordan skal de være et parti som tiltrekker seg verdiorienterte velgere dersom partilederne ikke lever etter de samme verdiene selv?

Gå til innlegget

Hårfint

Publisert over 12 år siden

Hva er likheten mellom Chelsea Clinton, Sarah Palin og Hanne Nabintu
Herland?

Det er mer som skiller enn forener en presidentdatter, en guvernør
fra Alaska og en norsk religionshistoriker. Men de har det felles at
de er grundig kommentert og kritisert for sitt utseende. Likheten
stopper der, kan vi gå ut fra.
I hvilken grad har et menneskes fremtoning, utseende og valg av
hårfarge noe med deres offentlige argumenter å gjøre?
Nå er ikke dette et nytt tema. Sammenligningen over er tilfeldig, for
eksemplene er så mange. Men noen ord om disse tre.
Hanne Nabintu Herland er religionsforsker og har gjort seg bemerket
med krasse uttalelser om mye, om muslimer, homofile, feminister og
det «nisselue-naive landet vårt». Hun har pådratt seg høylytt
oppmerksomhet i det siste for sin aparte kritikk av norsk
likestillingskamp og hennes råd til norske feminister om hva de bør
lære av sine utenlandske medsøstre:
«Andre kulturer har tradisjoner der kvinner fra tidlig alder
undervises om kjønnsforskjeller og oppmuntres til å imøtekomme
mannens seksuelle behov. Norske feminister har en del å lære av
våre utenlandske søstre. Jeg har stor forståelse for at mange
norske menn heller velger feminine kvinner fra Russland, Thailand
eller afrikanske land. Disse er i det minste opptatt av å ta seg godt
ut, glade i å lage mat og dyktige til å tilfredsstille mannen
seksuelt. Å betegne utenlandske kvinner som sexdukker er en ufyselig
karakteristikk som bekrefter norske kvinners diskriminerende
holdninger. »

Kamp mot mannen.

Hennes anliggende er blant annet at feminismen i
Norge har gått for langt og er blitt til en «knallhard kamp mot
mannen».
Utsagnene hennes er problematiske, til tider over grensen til det
komiske når hun også uttaler «Når kjønnskampen går så langt at
kvinner som liker å lage mat for å glede mannen blir uglesett, er vi
i ferd med å få et mannsfiendtlig samfunn.»
Herland slår kraftig til mange kanter, og får høre det tilbake.
Påstandene hun anfører er selvsagt å be om avisoppslag og debatter
i alle kanaler. Da kommer det også til syne hvordan man velger å
møte annerledestenkende- debattanter. I Herlands tilfelle har
kommentarer om utseende og hårfarge – ja, til og med øyenbryn,
vært enkle å ty til.
Men hva om hun hadde vært kraftig overvektig – og ikke
-«bedragersk blond» slik Bergens Tidende beskrev henne i et
portrettintervju – hadde det vært et argument mot hennes meninger?

Datter.

Da Chelsea Clinton flyttet inn i Det Hvite Hus i 1993, var
hun en sjenert tolvåring med tannregulering. Hun ante lite om hva som
ventet henne de neste 15 årene. Den konservative kommentatoren Rush
Limbaugh fyrte løs med følgende på sitt TV-show:
«Alle vet at Clintons har en katt; Socks er katten i Det hvite hus.
Men visste dere at det også er en hund i Det hvite hus?» Mens han
pekte på en TV-skjerm, som skiftet til et bilde av Chelsea.
Noen år senere slo guvernør, senere republikansk presidentkandidat,
John McCain til med en vits som faktisk ble dysset ned i amerikanske
medier. En selvpålagt sensur. Spørsmålet er om det var for å
beskytte presidentdatteren eller senator McCain. Under en
pengeinnsamling i 1998 ville han skru opp stemningen med denne
artigheten: «Hvorfor er Chelsea Clinton så stygg? Fordi faren hennes
er Janet Reno».
Janet Reno var da justisminister, og McCain klarte i en og samme
dårlige vits å si at Chelsea og Janet var stygge, samt antyde at
Hilary var lesbisk.
Nå vil mange si at det å ha utenomekteskapelige affærer med en
praktikant, president eller ikke, er verre enn å lire av seg
upassende morsomheter. Men Chelsea Clinton hadde ikke gjort noe annet
enn å være datter til far sin.

Unnskyldning.

Tidligere visepresidentkandidat, Alaska-guvernør Sarah
Palin, har vært i tottene på talkshowkongen David Letterman. Ti-på-
topp-listen «Høydepunkter fra Sarah Palins tur til New York»,
skapte på ett punkt mer bråk enn de ni andre: «Palin kjøpte sminke
på Bloomingdales for å oppgradere imaget som tøytete flyvertinne.»
Morsomt? Palin syntes ikke det, og tok til motmæle. Letterman
kommenterte også at Palin hadde tatt med datteren på en baseballkamp
og spøkte med at hun var blitt gravid med en Yankeespiller under
kampen. Han hadde ikke fått med seg at det dreide seg om 14 år gamle
Willow, ikke nå 18-årige Bristol. Bristol fikk en sønn i fjor, en
tenåringsgraviditet som ble viet mye oppmerksomhet under valgkampen.
En 14-åring er mindreårig også i USA, debatten tok en ny vending og
endte med en unnskyldning fra Letterman.
Under valgkampen druknet ofte fakta om Sarah Palins politiske
meninger og kunnskapsnivå i kritikker og kommentarer om kleskjøp,
utseende, frisyre, smykkevalg, og hælhøyde på skoene.


Tar ballen? Hanne Nabintu Herland fortjener kraftig motbør for sine
påstander, og det får hun. Eller så kan man velge ikke å ta utsagn
som «Er det rart afrikanere voldtar når de kommer til Norge og
erfarer hvor lite verdifull en kvinnes seksualitet er i den vestlige
kulturen?» Hun er en voksen dame som vet hva hun gjør. Det er Sarah
Palin også; hun kunne blitt USAs visepresident, og selv om hun ikke
var forberedt på hardkjøret som ventet, er hun vant til makt og
rampelys fra sin guvernørstilling i Alaska.
Hos noen er det enklere, som i fotball, å ta mannen eller kvinnen,
enn ballen. Det kan være underholdende, men vakkert er det ikke.
Chelsea Clinton er i dag ikke spesielt glad i å snakke med
journalister.

Une Bratberg,
featureredaktør
uneb@vl.no

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere