Une Bratberg

Alder: 57
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Ekteparet krangler om navn

Publisert rundt 9 år siden

Hva skal paret hete: Hvorfor er det verre for menn å endre navn når de blir gift?

I dag kan både kvinner og menn velge om de vil beholde sitt eget navn eller ta ektefellens ved ekteskap. Dette har gjort at mange par krangler om hva de skal hete etter at de er gift, skriver Vårt Land i dag. For når bindestreksbarn gifter seg med hverandre, kan barna deres fort ende opp som Olsen-Hansen Nilsen-Jensen. Og mange menn som insisterer på å beholde sitt etternavn, har liten forståelse for at kvinnen insisterer på det samme. Fortsatt er det slik at kvinnene tar mannens etternavn og ikke motsatt. Renee Thørnblad, sosiolog og forsker ved Universitetet i Tromsø, intervjuet voksne kvinner med høy utdanning som hadde valgt å ta mannens etternavn ved ekteskap i sin hovedoppgave i 2003. 

– Alle kvinnene jeg intervjuet, beskriver det som et fritt valg. De opplever ikke at de er tvunget til å bytte etternavn, men at det er et individuelt og reflektert valg. 

– Mange ønsker å markere enhet med mannen og være ett, forteller Thørnblad.

Navneloven som påla kvinner å ta ektemannens navn kom i 1923, men siden 1979 har kvinnene hatt anledning til å beholde sitt eget etternavn når de gifter seg. Likevel er det mindretallet som gjør det.

– Det er ingen som sier at de ble pressa til å bytte. De forteller at mannen setter pris på at de tar hans navn, og det samme gjør svigerforeldrene, forteller Thørnblad.

En undersøkelse SSB gjorde i 2003 viser at omtrent halvparten norske kvinner beholder pikenavnet sitt som mellomnavn når de gifter seg. Rundt en tredjedel tar mannens etternavn som det eneste etternavnet, og kun én av fem velger å beholde sitt eget etternavn.

Les mer i dagens papirutgave og Vårt Lands nettutgave

Diskuter: Hvorfor er det verre for menn å endre navn etter ekteskapet? Hvor viktig er navnet ditt for deg, og er du villig til å ta ektefellens navn?

Gå til innlegget

Tøystykker og andre problemer

Publisert rundt 11 år siden





Nå må alle innvandrere stå opp om «morran» og kaste hijaben etter frokost.


Onsdag sa statsminister Jens Stoltenberg til NRK at innvandrere må stå opp om morgenen.
Trolig var det en del mennesker, mange av dem på jobb allerede, som stusset over akkurat det utsagnet. Riktignok hadde han mer å si, blant annet at det aller viktigste integreringstiltaket er å få alle i arbeid, og en vei mot det målet er norskopplæring og jobbsøkerkurs.
Det er vel og bra, men i rekken av overopphetede debatter og oppslag i det siste, gikk også Stoltenberg i forenklingsfellen og snakket i t. Forenkling fører dessverre ofte til forvirring, noe det er det mye av i den pågående hijab-debatten her til lands.

Jeg er forvirret. Og jeg føler meg litt lurt.
Forvirret fordi jeg må lete etter og velge hvem jeg skal lytte til. Det er så mange.
Lurt fordi hode- eller klesplaggdebatten har dekket til mer enn den har avslørt.
– Jeg er kjempelei av å snakke om hijab og burka. Jeg vil snakke om likestilling og lik rett til likt arbeid, uttalte Bushra Ishaq til Vårt Land tidligere denne uken. Hun er leder i Muslimsk studentsamfunn og sier at arbeid for kvinner er nøkkelen til god integrering.
- Da jeg jobbet i barnevernet så jeg selv foreldre som slo sine døtre som på vei til skolen hadde tatt av seg hijaben, sier Loveleen Rihel Brenna til Aftenposten. Hun er leder for Foreldreutvalget for grunnskolen, integreringsrådgiver og medlem av Kvinnepanelet, som inkluderingsminister Audun Lysbakken etablerte i februar i år.
– At noen blir banket opp fordi de ikke går med hijab, er jeg ikke overrasket over i det hele tatt. Jeg synes tvert imot at det er rart at vi ikke hører om flere. Mange jenter får ikke engang lov til å snakke med norske gutter, og det er vanskelig i det norske samfunnet, sa legen Tina Shaguta Kornmo til Vårt Land under den forrige store hijabdebatten i mars i fjor. Da var spørsmålet hijab i politiet. Gerd Fleischer etterlyste en stemme i debatten for jentene som opplever tvang.

Debatt
Hijaben, tørkleet som dekker en kvinnes hode og hår, har igjen blitt en symbolsak i norsk offentlighet. Denne gangen gjelder det skolen. Bare de siste dagene har vi lest og hørt at Fremskrittspartiet vil ha forbud, Kristin Halvorsen vil ha hijab ut av skolen, Jens Stoltenberg tar den letteste løsningen og sier at det er opp til skolen selv å bestemme. Flere rektorer forstår ikke spørsmålet, det aldri har vært et problem at jenter bruker hijab.
Når hodeplagget blir et symbol for alt vi frykter med islam, og alt vi ikke forstår eller har fordommer mot, forsvinner nyansene i debatten. Det har lett for å sause seg til. Hva er motivet til en som ønsker et forbud i skolen, for eksempel? Er det fordi hijab er kvinneundertrykkende, fordi det er tvang, eller er det frykt for islam? Og hvorfor vil muslimske foreldre at jentene skal dekke håret fra de er små og ikke kan velge selv? Hvem skal håndheve et eventuelt forbud - og hvordan skal det håndheves?

Tvang
Det er umulig å akseptere at jenter blir tvunget til handlinger, oppførsel eller å bære klesplagg fordi de er jenter. Men det skjer. Derfor tror jeg mange  ikke helt vet hva de skal mene. Hvis man setter valgfrihet opp mot kvinneundertrykkelse,  vil de mange sette likhetstegn mellom hijab og den heldekkende burkaen og niqab. Skal det ene være lov, men ikke det andre?
Å være i mot forbud av hijab er ikke det samme som å være naiv og å tro at ingen muslimske jenter blir tvunget til å bære plagget. Det er heller ikke det samme som å tro at saudiarabiske kvinner lever et fritt og likestilt liv.

Trøstens ord
- Jeg vet dere er redde og føler dere utrygge, det gjør man når det kommer noen eller noe fremmed.
Forfatteren Kader Abdolah har noen trøstens ord til engstelige dansker i et intervju i danske Weekendavisen denne uken. Men han smiler også. For han mener vi skal nyte tiden. Det er ikke hver dag vil hører.
– Hver generasjon har sin utfordring, vår er at Europa er i ferd med å forandre seg fordi så mange muslimer er kommet tett på befolkningen i vest.  Sier forfatteren som flyktet fra Khomeinis Iran til Nederland i 1985 og i fjor kom «En vandring gjennm Koranen» og «Sendebudet Mohammad» ut på norsk. Mange forbinder ham med suksessen «Huset ved moskeen».
– Islam i Nederland må være nederlandsk islam, islam i Norge må være norsk islam – ikke saudiarabisk islam, ikke Khomeinis islam. Og nordmenn må si direkte det de mener; at slik er våre lover og regler. Vær direkte, vær ærlig, ikke skjul dine meninger, åpenhet skaper kontakt. Innvandrerne er ikke et handikappet folk vi skal synes synd på, sa Abdolah til Dagbladet i fjor.
Her er han inne på noe vesentlig: Kan du si meningen din og holde hodet hevet, er det kanskje ikke så farlig om det er en hijab på det.

Gå til innlegget

Forbrytelse og straff

Publisert rundt 11 år siden

Voksne som mishandler eller dreper sine barn, får mildere straff enn voksne som mishandler en annen voksen. Overraskende at det ikke er omvendt, ikke sant?


Det var mange som stusset da de hørte tallene NRK presenterte denne uken. NRK har gjennomgått 75 voldsdommer fra lagmannsretten de siste ti årene og sett at foreldre som slår barna sine   også slik at de nesten dør   risikerer mildere straff enn om de hadde mishandlet naboen sin.

Disse sakene havnet imidlertid i domstolen. Tall TV 2 har hentet inn, viser at 42 prosent av voldssaker mot barn blir henlagt, etter å ha gjennomgått barnevoldssaker fra 2006. Til sammenligning henlegges 28 prosent der en voksen er offeret. I tillegg er det slett ikke sikkert at voldelige foreldre blir fratatt omsorgsretten for barna de har mishandlet.

  Toppen av isfjellet. Veldig mange av sakene når aldri rettssystemet i det hele tatt, sier Ingeborg Vea i organisasjonen Voksne for Barn. Jo yngre barnet er, jo hardere kan man slå, uten å risikere annet enn en kort straff, sier bistandsadvokat Arne Seland til NRK.

Motsatt.

Historiene og eksemplene er grusomme og utenkelige, men vi vet at det skjer. Vår allmenne rettsoppfatningen er at jo svakere og mer uskyldig en part er, jo strengere bør straffen for gjerningsmannen være. Men så er det altså stikk motsatt. For eksempel faren som ble dømt til fire måneders fengsel etter å ha kastet sitt to måneder gamle spedbarn rundt i leiligheten. Babyen fikk brudd på hjerneskallen og var nær ved å dø. For å sammenligne: I går kunne vi lese meldingen om en mann som ble dømt til fengsel i to år og ni måneder for å ha unndratt skatt for drøyt 11 millioner kroner. Det henger ikke på greip.

Lukket dør.

Barn blir sparket, dunket mot gulvet, får slag mot hodet, blir tatt kvelertak på. Barn lever i terrorregimer hjemme, med evig angst og merket på kropp og sjel for alltid. Hver uke er det 1.600 barn og unge i Norge som blir berørt av vold mot seg selv eller noen i familien.

Barnepsykolog Magne Raundalen mener vi må inn bak de lukkede dørene. For det er det familievold er: Privat. Det er en sterk samfunnsfaktor. Raundalen, som jobber ved senter for krisepsykiatri i Bergen, holder fram to overskrifter: Foreldrenes suverenitet og privatlivets fred. Privat holder vi oss for oss selv og lar andre være i fred også.

Lojaliteten. Og så er vi voksenlojale. Til og med barn er voksenlojale. Vi har så lett for å ta de voksnes parti, høre på deres (våre) stemmer og ikke på barna. Tenk på den gangen du vegret deg for å si fra til en far som oppførte seg dumt på sidelinjen under en fotballkamp. Det er ikke akkurat barnemishandling, men det forteller litt om hvor forsiktig vi er for å sette voksne på plass. Når vi aner at noe er ordentlig galt, hva gjør vi da? Særlig når murene rundt familien   ifølge Magne Raundalen   er enda tykkere enn før?

Vi er reddere for å ta feil på grunn av den voksne, enn å bli glad for å ta feil   for barnet skyld.

  Det er veldig alvorlig å ikke gjøre noe, sier Raundalen. Fysisk smerte trenger ikke å være skadelig, men å leve med frykt er det.

At justisminister Knut Storberget vil hasteinnføre skjerpede straffer for vold i nære relasjoner, er viktig. Da kan han bidra til at politi og påtalemyndighet, skole, naboer, barnevern og helsepersonell   alle, egentlig   kan riste av seg voksenlojaliteten. Dette er utfordrende kriminalitetsområde, med store mørketall og mest utrygghet. Voksenverdenen må se hva som skjer bak de lukkede dørene og ta vare på de uskyldige, små ofrene.

Une Bratberg, helgredaktør verdidebatt.no/une


Gå til innlegget

Kan ikke noen bare bestemme?

Publisert over 11 år siden


 
Noen ganger merker man behovet for et vennlig, velmenende enevelde.
Som akkurat nå.
 
  I snart to uker har klimatoppmøtet i København pågått.   
Statsministre og presidenter har kommet flyvende inn i den danske  
hovedstaden for å få til noe som kan ligne en forpliktende avtale.
– Dette er det viktigste møtet verden har sett på mange år, har Jens  
Stoltenberg slått fast. Det er vi enige i, alle sammen,. Men hverken  
han, Ban  Ki-Moon eller Barack Obama kan reise seg opp og si: Hør  
her, gutter og jenter, sjefer og demonstranter, eksperter og alle  
dere andre. Nå gjør vi følgende...
Ingen kan det, dessverre.

Klimasjef
Det er i slike øyeblikk man kan la seg  henfalle til drømmen om den  
vennlige, eneveldige herskeren, som alle må lytte til. Denne Sjefen  
over alle sjefer har makt – og bruker den til alles beste. I denne  
situasjonen ville Sjefen fått i stand en klima-avtale som alle måtte  
gå med på, for at vi skal redde verden. Miljøfyrsten har svaret på  
hvordan vi skal klare å redusere utslippsveksten i den rike delen av  
verden, og i u-land, og ikke minst hvordan man skal fordele byrdene  
mellom rike og fattige.
Det kan være naiv ansvarfraskrivelse å ønske seg én som bestemmer  
over hva vi andre skal gjøre. På den annen side er det ikke lett å  
vite hva som er riktig, å bestemme rekkefølgen og  
prioriteringslisten. Politikere, velmenende som de fleste er, har  
sjelden med seg det lange perspektivet som kreves for å redde verden.
Vi må faktisk ta avgjørelser nå, hvis ikke vil kloden ta  
avgjørelsene for oss.

Sette sammen gruppa
Oppgaven som verdenssjef og klimaredder er ikke noen ni-til-fire- 
jobb. Klimaets kaospilot må spille på alle universets strenger,  
kunnskap, godhet, rettferdighetssans, og evnen til å ta upopulære  
avgjørelser. Derfor trenger Sjefen et sterkt lag fra hele verden som  
hjelpere. Vi kan se for oss livlige gruppemøter med Barack Obama,  
Jonas Gahr Støre,  Gro Harlem Brundtland,  Nelson  
Mandela, Desmond Tutu, Paven, Madeleine Albright, Hillary Clinton,  Natur og Ungdoms Ingeborg Gjærum,  Shirin Ebadi, Oprah Winfrey, dronning Rania av Jordan og et utvalg miljøengasjerte fra alle verdensdeler. Listen over hvem som skal være med, vil det være uenighet om.  
Også det må vi akseptere. Poenget er å trekke veksler på mennesker  
som er kloke, ser utover egne behov og tenker på fellesskapets beste.

Demokrati
– Det fundamentale problemet er forholdet mellom demokrati og  
kapitalisme. Begge hevder at alle kan, og burde, ha rett til mer,  
sier Robert og Brenda Vale. Arkitektekteparet har i tre tiår jobbet  
med bærekraftig boligbygging og levesett. Tidligere i år ga de ut  
boken «Time to eat the dog». De argumenterer for at demokratiet  
kanskje ikke er best egnet for det som kommer. Hvilket annet system  
som ville virke, har de ikke svaret på.  
Møtet mellom kapitalismen og totalitære regimer er ikke  
  redningen for globale klima-avtaler og grønn nedrustning.

Pose og sekk
– Folk vil ikke høre at vi skal si stopp. Politikere som sier vi  
skal bremse, blir ikke valgt. Du kommer ikke inn i politikken hvis  
du ikke lover mer. Folk tror de kan ha mer, bare det er «grønt». Vi  
vil ha både i grønn pose og miljøvennlig sekk.
For politikere på gjenvalg er det viktigere å tenke i fire års- 
syklus enn å tenke på hva som skjer om 30 år.  – Politikere er  
avhengige av at fremtiden vil se lik ut som fortiden. Sannheten er  
at fremtiden må forandres dramatisk hvis vi skal overleve, sier  
Robert Vale.
Det er en fallitt-erklæring bare å tenke tanken: At demokratiet ikke  
vil løse det vi står foran.
Så, hva gjør vi?
En kollega svarte dystert: Hver gang vi fordobler helsebudsjettet,  
øker forventet levetid med stadig mindre. Seismikkteknologien blir  
hele tiden bedre, men rekord i oljefunn ble satt i 1965, og i 25 år  
har vi brukt mer olje enn vi har funnet. De lavthengende fruktene er  
høstet, nå er det bare å klatre oppover til det ikke er noe igjen.

Gå til innlegget

Kan ikke noen bare bestemme?

Publisert over 11 år siden


 
Noen ganger merker man behovet for et vennlig, velmenende enevelde.
Som akkurat nå.
 
  I snart to uker har klimatoppmøtet i København pågått.   
Statsministre og presidenter har kommet flyvende inn i den danske  
hovedstaden for å få til noe som kan ligne en forpliktende avtale.
– Dette er det viktigste møtet verden har sett på mange år, har Jens  
Stoltenberg slått fast. Det er vi enige i, alle sammen,. Men hverken  
han, Ban  Ki-Moon eller Barack Obama kan reise seg opp og si: Hør  
her, gutter og jenter, sjefer og demonstranter, eksperter og alle  
dere andre. Nå gjør vi følgende...
Ingen kan det, dessverre.

Klimasjef
Det er i slike øyeblikk man kan la seg  henfalle til drømmen om den  
vennlige, eneveldige herskeren, som alle må lytte til. Denne Sjefen  
over alle sjefer har makt – og bruker den til alles beste. I denne  
situasjonen ville Sjefen fått i stand en klima-avtale som alle måtte  
gå med på, for at vi skal redde verden. Miljøfyrsten har svaret på  
hvordan vi skal klare å redusere utslippsveksten i den rike delen av  
verden, og i u-land, og ikke minst hvordan man skal fordele byrdene  
mellom rike og fattige.
Det kan være naiv ansvarfraskrivelse å ønske seg én som bestemmer  
over hva vi andre skal gjøre. På den annen side er det ikke lett å  
vite hva som er riktig, å bestemme rekkefølgen og  
prioriteringslisten. Politikere, velmenende som de fleste er, har  
sjelden med seg det lange perspektivet som kreves for å redde verden.
Vi må faktisk ta avgjørelser nå, hvis ikke vil kloden ta  
avgjørelsene for oss.

Sette sammen gruppa
Oppgaven som verdenssjef og klimaredder er ikke noen ni-til-fire- 
jobb. Klimaets kaospilot må spille på alle universets strenger,  
kunnskap, godhet, rettferdighetssans, og evnen til å ta upopulære  
avgjørelser. Derfor trenger Sjefen et sterkt lag fra hele verden som  
hjelpere. Vi kan se for oss livlige gruppemøter med Barack Obama,  
Jonas Gahr Støre,  Gro Harlem Brundtland,  Nelson  
Mandela, Desmond Tutu, Paven, Madeleine Albright, Hillary Clinton,  Natur og Ungdoms Ingeborg Gjærum,  Shirin Ebadi, Oprah Winfrey, dronning Rania av Jordan og et utvalg miljøengasjerte fra alle verdensdeler. Listen over hvem som skal være med, vil det være uenighet om.  
Også det må vi akseptere. Poenget er å trekke veksler på mennesker  
som er kloke, ser utover egne behov og tenker på fellesskapets beste.

Demokrati
– Det fundamentale problemet er forholdet mellom demokrati og  
kapitalisme. Begge hevder at alle kan, og burde, ha rett til mer,  
sier Robert og Brenda Vale. Arkitektekteparet har i tre tiår jobbet  
med bærekraftig boligbygging og levesett. Tidligere i år ga de ut  
boken «Time to eat the dog». De argumenterer for at demokratiet  
kanskje ikke er best egnet for det som kommer. Hvilket annet system  
som ville virke, har de ikke svaret på.  
Møtet mellom kapitalismen og totalitære regimer er ikke  
  redningen for globale klima-avtaler og grønn nedrustning.

Pose og sekk
– Folk vil ikke høre at vi skal si stopp. Politikere som sier vi  
skal bremse, blir ikke valgt. Du kommer ikke inn i politikken hvis  
du ikke lover mer. Folk tror de kan ha mer, bare det er «grønt». Vi  
vil ha både i grønn pose og miljøvennlig sekk.
For politikere på gjenvalg er det viktigere å tenke i fire års- 
syklus enn å tenke på hva som skjer om 30 år.  – Politikere er  
avhengige av at fremtiden vil se lik ut som fortiden. Sannheten er  
at fremtiden må forandres dramatisk hvis vi skal overleve, sier  
Robert Vale.
Det er en fallitt-erklæring bare å tenke tanken: At demokratiet ikke  
vil løse det vi står foran.
Så, hva gjør vi?
En kollega svarte dystert: Hver gang vi fordobler helsebudsjettet,  
øker forventet levetid med stadig mindre. Seismikkteknologien blir  
hele tiden bedre, men rekord i oljefunn ble satt i 1965, og i 25 år  
har vi brukt mer olje enn vi har funnet. De lavthengende fruktene er  
høstet, nå er det bare å klatre oppover til det ikke er noe igjen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere