Une Bratberg

Alder: 57
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Fortsetter å angripe

Publisert rundt 4 år siden

Pressen bør passe ekstra godt på når Donald Trump sier han vil ­kommunisere direkte med folket.

Det kan virke som om USAs 45. president, Donald Trump, fremdeles er i valgkampmodus. For trenger en president og hans medarbeidere fortsatt å gå i strupen på alle som er uenige eller har andre synspunkter?

Et talende eksempel er Sean Spicers første møte med pressen i helgen, hvor han beskyldte mediene for å lyve om hvor mange som var tilstede under innsettelsesseremonien. Det var spesielt, både fordi det ikke var vanskelig å faktasjekke påstandene, og dessuten svært unødvendig å bruke det første møte med pressen til frontalangrep.

I krig 

Presidenten sa selv under møtet med CIA i helgen: «Som dere vet, har jeg en pågående krig med mediene. De er blant de mest uærlige folkene på jorda.»

Det er kraftig kost, men ligner det vi har blitt vant til å høre fra valgkampen. Forskjellen er at det ikke er valgkamp lenger.

Trumps strategi er muligens å opprettholde konflikten og ideen om at amerikansk presse er ute etter å «ta» den ferske presidenten. Det kan gi mediene stadig mindre legitimitet, særlig blant tilhengerne. Når ubehagelige saker dukker opp, blir «uærlige medier» en kjærkommen syndebukk, ikke Trump-administrasjonens politiske valg.

Ansvarlig

Pressetalsmannen Sean Spicer sa også til frammøtte reporterne at det har vært mye snakk om hvordan pressen skal holde Trump ansvarlig.

– Jeg er her for å fortelle dere at det går begge veier. Vi skal holde pressen ansvarlig også.

(Her er en lenke til et intervju på NBC, der presidentrådgiver Kellyanne Conway bruker  «alternative fakta» som forklaring på Spicers uttalelser)

Spicer la til at presidenten «vil bringe sine beskjeder direkte til det amerikanske folk», som fortjener bedre.

Det er i hans fulle rett, men samtidig er det bekymringsfullt hvis det går utover medienes mulighet til å gjøre jobben sin. For er det noen som bør granskes ekstra av pressen, er det presidenter som ser ut til å ha et avslappet forhold til fakta.


Gå til innlegget

Presidenten

Publisert rundt 4 år siden

«Alle kjolene i Washington er utsolgt. Det blir vanskelig å finne en flott kjole til denne innsettelsen.»

President Donald Trump la på litt ekstra da han for halvannen uke siden skulle beskrive hvordan han så for seg gårsdagens begivenhet. USAs ­45. president er kjent for å overdrive og ikke være så nøye med fakta eller kildekritikk.

Forhold til fakta

Utsagnet er ikke akkurat et spørsmål om verken liv eller død, verdens­freden, arbeidsplasser eller ­nasjonens sikkerhet.

Likevel. Selv om historien om de utsolgte kjolene viste seg ikke å være sann, forteller den noe om Trumps forhold til fakta, pressen, falske nyheter og impulskontroll.

Det er kanskje ikke noe å henge­ seg opp i,og i den store­ sammenhengen er dette en uviktig detalj. Men den er samtidig en del av beskrivelsen av USAs president. Og ikke bare av ham, men også av tilhengerne og motstanderne. Og av hans forhold til Twitter.

Liten løgn. 

Flere amerikanske aviser gjorde det åpenbare: Ringte­ til klesbutikker i Washington og spurte om de var tomme­ for kjoler. Det var de slett ikke.

Denne usannheten er så ­liten og ubetydelig, at man må spørre­ seg om hva som er vitsen. Hvis man velger å lyve om noe så ­etterprøvbart som kjolebeholdningen i den amerikanske ­hovedstaden, hvor sikre kan folk være på at han snakker sant i de sakene som virkelig betyr noe?

Selv om noen vil avfeie hele greia som en spøk, en overdrivelse, føyer det seg inn i rekken av Trump sin lemfeldige omgang med fakta.

Falske nyheter

Falske nyheter har blitt en del av mediehver­dagen på en helt annen måte enn før Trump kom på banen som ­politiker. Å jukse med fakta­, i stor eller liten skala, har vært brukt i propaganda til alle ­tider. Men nå er det blitt en del av daglig­talen, og falske nyheter har ­preget ­nyhetsbildet og dekningen av valgkampen mer enn noen gang. Det er ikke akkurat en styrke for demokratiet.

Usannsynlige historier og påstander har alltid eksistert, men tidligere har ikke folk flest fått høre om dem. Nå kan alle teorier og påstander nås på nettet. Som Donald Trump selv uttalte da han ble konfrontert med en av sine mange udokumenterte påstander: – Jeg vet bare hva som finnes på internett.

Twitter

Den ferske presidenten har tidligere sagt at han vil fortsette å tvitre. Ifølge ­meningsmålinger synes folk flest at bør han slutte med det. Nesten 70 prosent av de spurte i en NBC-måling, mener Trump må trappe alvorlig ned på Twitter-aktiviteten. Men for Trump har Twitter vært en arena hvor hver korte melding har blitt «breaking news». Og siden han mener mediene bare sprer falske nyheter om ham, vil han fortsette å ha sin arena der han sier «sannheten».

De fleste hadde regnet med, ­eller i alle fall håpet på, at Trump ville opptre mer statsmann­saktig da han vant valget. Men nå, når han kan kalles verdens mektigste mann, bør han bruke for ­eksempel Twitter på en annen måte dersom han vil bli tatt på alvor. Kanskje lytte til datteren Ivanka, som har oppfordret faren til å kutte ned på de mest kontroversielle meldingene.

Uklart farvann

Mediene har en viktig oppgave i tiden fremover, når de skal navigere i ganske uklart farvann. Jay Rosen, professor i journalistikk ved New York University, har analysert og skrevet om det han kaller trusselen mot amerikansk presse. Å rope ut om «falske nyheter» hver gang det dukker opp reportasjer som ikke stemmer med deres verdensbilde, er den ferskeste taktikken, skriver han.

Tilliten til mediene og myndighetene er lav, særlig blant Trumps tilhengere. Derfor blir kjolehistorien i Washington latterlig for dem. Den bare bekrefter deres oppfatning av en presse som er anti-Trump: En fillesak det ikke er noen vits i å henge seg opp i. De sa det samme om langt alvorligere avsløringer. For eks­empel videoen der presidenten skryter av at han kysser og ­
griper tak i kvinner mot deres vilje.

– Ikke lurt, men USAs fremtid er viktigere, var gjennomgangstonen blant ivrige Trump-velgere vi møtte i New Hampshire uken før valget.

Overgang.

Likevel viser men­ingsmålinger at amerikanerne­ ikke er veldig fornøyd med hvordan Donald Trump håndterte overgangen fra valgvinner til president. Målingen viste at 40 prosent synes han har gjort en god jobb. Til sammenligning mente 84 prosent at Obama gjorde­ det bra i overgangen fra valgseier til presidentrollen.

I går flyttet Obama-familien ut, og Donald Trump inn i Det hvite hus. Usikkerheten om hva han egentlig vil, og hva han egentlig står for, har forplantet seg ned i det republikanske partiet, og blant folk flest. Kommer han til å skrote helsereformen, bygge muren, krangle med Kina, hva med Putin, hva med Nato? Det er flere spørsmål enn svar.

Tøff overgang. 

Gi ham tid. Det er rådet fra Karl Rove, tidligere rådgiver for George W. Bush. Han ber kritikerne vente og se. I et intervju sier han at republi­kanerne som var lunkne til Trump, var egentlig aller mest glad for at ikke Hillary Clinton vant.

Det er mye han skal bevise de første 100 dagene, hvetebrødsdagene, som startet i går. Ikke så mye for kjoleselgerne i Washington, men hele det amerikanske folket. Han trenger alle råd han kan få.

– Gi ham en sjanse, sier datteren Ivanka.

– Min far er utrolig samlende.


Gå til innlegget

Umusikalsk krangel med borgerrettslegende

Publisert over 4 år siden

Donald Trump i krangel med en av USAs mest prominente afro-amerikanske ledere. Det lover ikke godt.

Den kjente borgerrettighetsaktivisten og kongressmannen John ­Lewis (76) sa rett 
før helgen at han ikke anser Donald Trump som en «legitimt valgt president». For første gang på 30 år vil han ikke være til-
stede under presidentinnsettelsen.

Det er ikke spesielt konstruktivt å hevde at Trump ikke er ­legitimt valgt, rett før valgets vinner blir tatt i ed. Men å starte­ en Twitter-tirade mot Lewis, er heller ikke smart. Dette skrev den kommende presidenten, blant annet:

«Kongressmannen John Lewis burde bruke mer tid på å fikse og hjelpe sitt eget distrikt, som er i en begredelig tilstand, og som faller fra hverandre (for ikke å nevne infisert av kriminalitet) i stedet for å klage over valgresultater som ikke stemmer.»

Og så: «All talk, talk talk – no action or results. Sad!»


King-venn. 

Dette er Trump i etter hvert kjent stil. Han slår til høyre og venstre, særlig når han føler seg såret, som ikke skal så mye til. Han er ikke spesielt god på å tåle kritikk, for å si det forsiktig.

Reaksjonene lot ikke vente på seg denne gangen heller, og det er det flere grunner til. John Lewis var en av Martin Luther Kings nære støttespillere, og en av de fremste i den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Han var med å arrangere den store borgerrettsmarsjen mot Washington i USA i 1963 – da Martin Luther­ King jr. holdt sin berømte «jeg har en drøm»-tale. John Lewis var en av lederne i marsjen fra Selma­ til Montgomery i Alabama i 1965. Den 7. mars, kalt «Bloody Sunday», ble han skadet da politiet angrep demonstranter på Edmund Petus-broen i Selma.


Stereotypier. 

Kritikerne påpeker det umusikalske i å lange ut mot en så respektert mann, og at han viser en total mangel på kunnskap, og enda verre, ignoranse overfor det afro-amerikanske USA.

 For eksempel, i sine twitter­meldinger gikk han ut fra at velgerne til Lewis er fattige, selv om Lewis distrikt i Atlanta, Georgia, er det motsatte.

Dessuten skjedde dette helgen før Martin Luther King Day, som er en nasjonal fridag og feires den tredje mandagen i januar hvert år.


Russerne

Flere kongressmedlemmer har sagt at de ikke vil være tilstede når Trump innsettes som president på fredag, på grunn av Donald trumps utfall mot Lewis. I intervjuet med TV-kanalenvl.n før helgen, sa John Lewis blant annet:

– Jeg tror på tilgivelse. Jeg tror på å forsøke å jobbe sammen med folk. Det kommer til å bli veldig vanskelig. Jeg anser ikke den kommende presidenten som en legitim president. (...) 
Jeg tror russerne og andre var delaktige i å få denne mannen valgt. Og de hjalp til med å ødelegge Hillary Clintons kandidatur.


Dobbelmoral. 

Kommentator Michael Gerson, tidligere taleskriver for George Bush, sier det slik, etter å ha poengtert at det å stille spørsmål ved en valgt presidents legitimitet vil sette en effektiv stopper for samarbeid og høflighet: – Hykleriet er så stort at det er synlig fra månen.

Med det mener han Donald Trumps åpenbare dobbeltmoral når han kritiserer John Lewis, all den tid han selv i langt tid hevdet at Barack Obama er født i Kenya, og dermed var diskvalifisert for presidentembetet.


Slå tilbake. 

Men akkurat dette blir et dilemma for demokratene. For hvis de støtter John Lewis sine uttalelser om at Trump er en illegitim president, kan de falle i «birtherism»-fella selv.

Påtroppende visepresident, Mike Pence, sa i 2010 at han var beæret over å få gå ved siden av en mann som John Lewis. John McCain har kalt ham «en av de mest respekterte menneskene i Amerika». Flere, også politiske motstandere, har uttalt støtte til ham, selv om de er uenige i ­utspillet.

KOMMENTAR

Gå til innlegget

Kraften i sangen

Publisert over 4 år siden

O helga natt har fått ny dimensjon etter Skam.

Den 3. desember 1847 fikk vinhandleren Placide Cappeau en forespørsel fra presten i den franske byen Roquemaure. Om han kunne tenke seg å skrive et dikt om julen? Cappeau var på vei på forretningsreise til Paris, og midtveis ble han inspirert og skrev ned Minuit, Chretiens.

Da han kom fram til den franske hovedstaden, skal han ha vist diktet til komponisten Adolphe Adams, som var kjent for blant annet å ha komponert musikken­ til balletten Giselle. På få dager skrev Adams melodien, og sangen ble første gang framført i kirken­ i Roqemaure julaften samme år.

Lite kunne presten i Rogemaure ane at «O helga natt» 150 år senere skulle synges av Nils Bech, i en kirke i Norge. E­ller at tenåringer i 2016 skulle få et helt spesielt forhold til sangen, som ble sunget i et sentralt øye­blikk i NRK-serien Skam: Når Isak sitter i kirkebenken og leser en viktig­ tekstmelding fra Even, nemlig kjærlighetserklæringen som ­fører dem sammen igjen.

Nye øyne

«Hvor mange ganger kan jeg se dette klippet? Dette­ er så utrolig vakkert. Jeg ser på verden rundt meg med nye øyne, mannen på trikken er en som kanskje sliter, jenta på kafeen har et liv jeg ikke aner noenting om. Alle er hudløse og sårbare, alle trenger kjærlighet. Selv om jeg føler en enorm lettelse for at Even lever og at de er sammen igjen, klarer jeg ikke å slutte å grine.»

Dette er en av mange kommentarer under klippet fra Skam. Det er vanskelig å vite om det er sangen, at den synges i kirkerommet, eller tekstmeldingen med Evens rørende unnskyldning til Isak som treffer sterkest. Men det er åpenbart at kombinasjonen har hatt en virkning på seerne. Og at det ikke hadde vært det samme med en annen julesang.

Kraftfullt

Førsteamanuensis i religions­pedagogikk Elisabeth Tveito Johnsen sa i et intervju med Vårt Land nylig at det ikke er forsket mye på hvordan religiøsitet blir aktivert i møte med personlige­ hendelser, men at forskning med elektroder viser at sang er et kunstuttrykk som virker dypt på oss. I kirkerommet har salmer størst innvirkning, mens prekenen virker minst.

– I denne scenen virker sangen og tekstmeldingen kraftfullt sammen. Det er ikke sikkert han ville handlet som han gjorde om han ikke var i en kirke. Styrken, det sanselige og sensuelle gjør at han handler. Dette høres romantisk ut, men jeg står for det, sa Johnsen til Vårt Land.

Kraften i sangen

For mange har nok «O helga natt» fått nytt innhold etter Skam-episoden. Sanger har kraft, og får ny mening når de knyttes til historier og hendelser. Og ikke minst bety helt ulike ting for ulike mennesker. Vi eier våre egne tolkninger, og det trenger ikke ha noe med tro å gjøre.

Men en sang som «O helga natt» kan få nytt lys over seg når man leser historien bak. For selv om vinhandleren Placide Cappeaus tekst ble en suksess, ble den også omdiskutert og senere kritisert av kirken i Frankrike. Cappeau ble regnet som politisk radikal, fritenker, sosialist og ikke kristen. Han var motstander av ulikhet, slaveri og undertrykkelse, og dermed ikke helt innafor det gode selskap i sin tid. En fransk biskop mente sangen var preget av «manglende musikalsk smak og totalt fravær av kristendommens ånd». At det også ble sagt at komponisten Adams var jøde gjorde ikke saken bedre på den tida.

Frihet, likhet, brorskap

Ty frälsar’n krossat våra tunga ­bojor./Vår jord är fri, himlen ­öppen nu är./Uti din slav du ser en älskad broder,/och se, din ovän blir dig kär.

Nils Petter Enstad skriver i en artikkel om sangen at dikteren i det andre verset av sangen gjør et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var i 1847. «Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt. Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap i en julesang», skriver han.

Heldigvis kunne ikke franske biskoper hindre at sangen spredte seg. Allerede i 1855 var sangen oversatt til mange språk. Den mest kjente engelske, «O holy night», ble ført i pennen av John Sullivan Dwight – en sterk motstander av slaveri, slik som Cappeau.

Aktuell

En annen fortelling om «O helga natt», er fra julaften 1870, under den fransk-prøyssiske krigen. Plutselig skal en fransk soldat ha kommet opp fra skyttergraven og begynt å synge sangen. En tysk soldat reiser seg fra sin skyttergrav og synger Luthers Vom Himmel hoch da komm ich her.

Det er ikke så viktig om det skjedde akkurat slik historien forteller. Men det er et eksempel på at en tilsynelatende enkel julesang kan ha radikal kraft i seg. Med ord som virket sterkt da, og like sterkt i 2016.

Gå til innlegget

Glassknuserne

Publisert over 4 år siden

Det er mulig Hillary Clinton sendte noen tanker til Victoria Woodhull valgnatten, den første kvinnen som stilte som presidentkandidat i USA.

Den historiske seieren uteble. Clinton, den klart best kvalifiserte kandidaten, stanget ikke gjennom USAs tykkeste glasstak.
Året var 1872. Victoria Woodhull bestemte seg. Hun ville stille som presidentkandidat for «Partiet for like rettigheter.»

Men, hun ville uansett ikke ha kunnet stemt på seg selv, siden dette skjedde nesten 50 år før kvinner fikk alminnelig stemmerett i USA.
Woodhull var en progressiv foregangskvinne, og ledet kvinnesaksbevegelsen. Partiets program sto for likestilling, reformer i arbeidslivet og «fri kjærlighet». Med det mente hun at folk skulle stå fritt til å gifte seg, skille seg og få barn uten myndighetens innblanding.
Selvsagt ble hun ikke valgt. For Woodhulls program var banebrytende radikalt. Derfor opplevde hun mye hets og latterliggjøring.

Fasit. Hva som er vesentlig for en historisk utvikling kommer an på hvem som forteller den. Det blir ofte sagt at de som vinner, får retten til å skrive historien. Ukjente og nye fortellinger om et lands historie, kommer ofte til i ettertid. For eksempel at det har flere kvinner forsøkt å nå den politiske toppen i USA, inkludert nevnte VictoriaWoodhull. Hun ble forøvrig tvunget til å gifte seg med en tyrann som 15-åring. Det var en av grunnene til at hun kjempet for kvinners rett til å skille seg fra udugelige menn. Hun kritiserte samfunnet for hykleri og dobbeltmoral som fordømte skilte kvinner, men tolererte at gifte menn holdt seg med elskerinner.

Lærer ikke. I en artikkel i Huffington Post har skribenten Rebecca Bohanan samlet fortellinger om flere kvinner som har stilt som president- og visepresidentkandidater i USA fra Woodhull og fram til Clinton. Hun gremmer seg over at hun har visst så lite om disse pionerene. Fordi historietimene i skolen var å bli «gjenfortalt de samme, gamle historiene om kjente, heterofile menn.»
Ingen lærte meg at en afro-amerikansk kvinne stilte til valg i 1972, skriver hun.

Den gode kampen. Det var Shirley Chisholm, den første, svarte kvinnen som ble valgt inn i Kongressen. Chisholm ble ikke nominert. Demokratenes presidentkandidat ble George McGovern. Året etter skrev Chisholm dette i boka «The good fight»: «Det ble sagt at USA ikke var klar til å velge en katolikk som president da Al Smith stilte til valg i 20-årene. Men hans nominasjon kan ha banet veien for John F. Kennedys vellykkede kampanje i 1960. Hvem kan forutsi? Det jeg håper mest på er at det nå vil komme andre som vil føle seg like i stand til å stille til valg som en velstående, kjekk, hvit mann.»

Gråt og smerte. Smerten i ansiktene til de mange, unge kvinnene etter at Donald Trump seiret onsdag, var talende. Mange av dem hadde helt sikkert tenkt på hvordan det ville være å oppleve at den første svarte presidenten overlot det ovale kontoret til den første kvinnelige presidenten i USAs historie. Slik ble det ikke.

Jeg føler jeg aldri vil oppleve en kvinnelig president. Og jeg er bare 34 år gammel, skrev læreren Rachel Monday på Twitter.

Ikke fordi hun er kvinne. Hvordan skal historien om Hillary Clinton fortelles? Den åpenbart mest kompetente av presidentkandidatene, men som likevel ikke ble valgt. Som vi har hørt så mange, mange ganger i denne valgkampen, også etter Trumps seier var et faktum: Det handler ikke om kjønn, at hun kunne bli den aller første kvinnelige presidenten. Nei, gjennomgangstonen er at hun har vært en del av eliten, hun forstår ikke folk flest, hun er for liberal.

Kvinnelige velgere vil ikke ha på seg at de ikke ville stemme på henne fordi hun er kvinne, men fordi de ikke støttet hennes politikk. De var ikke kvinnefiendtlige. De var Clinton-fiendtlige.
Vanlig reaksjon. Aud Valborg Tønnessen, dekan ved Det teologiske fakultet og Ingrid Bjerkås-biograf påpeker at det er en vanlig reaksjon mot kvinnelige pionerer: Man kan være enig i at det burde være en kvinne. Men akkurat denne kvinnen er feil.

– At denne første som bryter gjennom lydmuren og som tør, ikke er den rette, ikke er verdig, ikke smart nok, ikke moralsk nok, ikke kvinnelig nok, og så videre. Dette er vel kjent fra vår egen nære historie, sier hun. Da Tønnesen skrev biografien om Norges første kvinnelige prest, ble dette gjentatt hele tiden.

Fristelse. I 1984 valgte Walter Mondale kongresskvinnen Geraldine Ferraro som visepresidentkandidat. Det var historisk. Under valgkampen ble hun stilt spørsmål som ingen ville ha spurt enn mannlig kandidat:

«Tror du at sovjeterne muligens blir fristet til å utnytte deg bare fordi du er kvinne?»

Mondale og Ferraro tapte stort mot Ronald Reagan og George Bush.
Flest stemmer. Hillary Clinton fikk flest stemmer ved valget. Flertallet av amerikanerne ville ha henne. Valgmannsystemet i USA, som skal sikre at også små stater får innflytelse, har igjen skapt debatt: Clinton tapte selv om hun har fått minst 300.000 flere stemmer enn Trump.
Samtidig ble Ilhan Omar valgt inn i delstatsforsamlingen i Minnesota. Hun er den første somalisk-amerikanske lovgiveren i USA. Omar er praktiserende muslim og bruker hijab.

En uke før valget fikk somaliske immigranter i Minnesota attesten «disaster» av Donald Trump.

Ilhan Omar kom til USA fra en flyktningleir i Kenya som 14-åring. Til radiokanalen NPR sa hun etter valget: Dette var en seier for alle som blir fortalt at de må begrense sine drømmer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.11.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere