Une Bratberg

Alder: 57
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Verdi-kollisjon

Publisert rundt 4 år siden

Innreiseforbudet utfordrer samvittigheten til kristen-konservative Trump-tilhengere.

En av hjørnesteinene i den amerikanske nasjonen er religiøs frihet og muligheten til å utøve troen din som du vil. Det har skjedd mye med kristne i USA siden europeere kom seilende over havet for noen hundre år siden for å slippe unna religiøs forfølgelse, til kristenkonservatives uenighet om Donald Trump i dag.

Forsvar for tro. 

For noen ­dager siden sendte 33 teologer fra Princeton-universitetet i USA ut et brev med overskriften «Til forsvar for kristen tro og en ­demokratisk framtid». De skriver­ at selv om de har ulik politisk overbevisning, enes de uansett om dette: At president Donald Trump målbærer en Amerika først- nasjonalisme, som bryter med kristne verdier, som å ta imot en fremmed på samme måte som du ville tatt imot ­Jesus. Og å kunne skille mellom sannhet og bedrag og innbilskhet, og å tro på at ingen institusjon ­eller styresett kan kreve den type ­lojalitet som bare hører Gud til, skriver de.

Dette er et av flere eksempler på at det å være konservativ ­teologisk ikke nødvendigvis innebærer støtte til den politikken som målbæres i USA nå. Særlig merkbart var det etter Trump kom med sitt kontroversielle innreiseforbud. Da skrev over 4.000 religiøse ledere, mange av dem kristne, under på et opprop om ansvaret USA har for å ta imot mennesker som flykter fra krig til trygghet. Samtidig pågår kampanjen «100 dager, 100 brev» religiøse eksperter hver dag sender et brev til presidenten om hva de ser som sentrale verdier.

Konflikt. 

Noe av det som preget­ valgkampens siste ­måneder, og også tiden etter, var konfliktnivået – ikke bare i offentlig ­debatt, men i høy grad innad i familier og vennegjenger. ­Ville du starte en krangel, var det bare å trekke Trumpkortet. Eller Clinton, alt etter i hvilken leir du ­befant deg i. Men det var uten tvil for eller mot Trump som sørget for at både stemningen og ­maten ble kald under søndagsmiddagene. Noen hadde til og med forbud mot temaet; det ble rett og slett for vanskelig.

Den amerikanske journalisten Emma Green skrev tidligere denne­ måneden om mer alvor­lige konsekvenser av den politiske polariseringen. I ­enkelte kristne­ organisasjoner og menig­heter er det en sterk motstand mot politisk uenighet av alle slag. Og særlig gjelder det dersom folk snakker om Trump eller republikansk politikk.

Feie under teppet. 

Noen ­steder er det rom for å være ­uenig om tema som rasisme, flyktninger og valget, så lenge man er enige om det «fundamentale», for eksempel synet på abort og likekjønnet ekteskap. Andre ­steder, derimot, må man kjøpe «hele pakka».

Green skriver om folk som har merket konsekvensene av å kritisere Trump og hans ­politikk. USAs delte politiske miljø har fått mange konservative, reli­giøse organisasjoner til å bli mer oppmerksomme på hva med­arbeiderne sier og mener i ­sosiale medier. Impulsen blir å dysse uenigheten ned, kanskje særlig i små organisasjoner som er ­avhengig av donasjoner og pengestøtte. Noen har blitt bedt om å slutte å være aktive på ­sosiale medier, andre har faktisk mistet jobben, skriver Emma Green.

Miks

Fredag 3. og lørdag 4. mars arrangeres Oslo-symposium, det nærmeste vi kommer en amerikansklignende, kristenk­onservativ samling i Norge. ­Politikerne som er til stede på konferansen, kommer fra sentrum og høyresida. Tradisjonelt har det vært en sammenheng mellom konservativ kristendom og konservativ politikk, men det er ikke nødvendigvis en selvfølge. Kommer vi til å se den samme splittelsen vi ser i USA her hjemme også?

USAs grunnlov er tydelig på skillet mellom stat og kirke, men både bønn og bibel er vanlig i ­politiske samlinger. Hensikten med skillet mellom stat og kirke­ var å beskytte de lavkirkelige som kom over havet, flyktende fra religiøs forfølgelse: De skulle få tro hva de ville i Amerika. Dette­
 preger evangeliske kristne i USA fremdeles. De skiller mellom hva de som individer skal gjøre, og hva de forventer av staten.

Da kan man også si at det kan være logikk i å gi sin støtte til Trump, selv om de sosialetisk står et annet sted enn ham.

På flukt. 

Men innreiseforbudet har satt tankene i sving og gravd i selvransakelsen hos mange kristne Trump-støttespillere: Å sette en stopper for at flyktninger skal slippe inn i landet, har virkelig utfordret samvittigheten.

Nestekjærlighet er essensielt. Flere har påpekt hvor smertefullt akkurat dette spørsmålet er også for evangeliske kristne, fordi kjernepunktet er, og alltid har vært, å hjelpe de som er svake, fattige, de uten bolig og flyktninger. De som ingen andre bryr seg om.

Gå til innlegget

Førstedameklubben

Publisert rundt 4 år siden

Rollen som USAs førstedame har vært gjennom mange endringer. Nå kan Melania Trump endre den igjen.

I dag er det norsk premiere på Jackie, filmen om Jacqueline Bouvier Kennedy og hva som skjedde med henne dagene etter president John F. ble myrdet i Dallas 22. november 1963.

For bare et par dager siden kom bildene av Ivanka Trump, altså datteren til den nåværende presidenten i USA, sittende på stolen bak skrivebordet i det ovale­ kontor. Rundt henne sto faren Donald, og Canadas statsminister Justin Trudeau. Trumps kone Melania var ikke å se på bildet.

Jobben som førstedame i Det hvite hus er en til tider undervurdert posisjon, og det er flere eksempler på at andre enn presidentens ektefelle har tatt rollen som «førstedame». Bildene fra det ovale kontor nører opp under rykter om at det også kan skje under denne presidentperioden.

Stillingsinstruks

Hvilken rolle­ presidentens ektefelle tar, er ikke gitt, og opp til hver ­enkelt. Det finnes ingen stillingsinstruks, men likevel mange krav. For hun – det er fremdeles bare kvinner – skal være mye: Inspirerende leder med egen agenda. Street­smart i Washington. Kone og mor, selvfølgelig. Og selv om ikke alle kan være stilikoner som Jackie Kennedy eller Michelle Obama, skal førstedamen være i forkant og kle seg riktig, og holde gode taler. I tillegg skal hun styre Det hvite hus og være vert for talløse begivenheter. Kort sagt: Hun må være en dreven politiker.

FLOTUS

Posisjonen til FLOTUS (First Lady Of The United States) har utviklet seg, men minner om at det er ikke så lenge siden Hillary Clinton, som USAs førstedame høstet massiv kritikk for at hun ville ha eget kontor i Det hvite hus (Det tok for øvrig 22 år før dronning Sonja fikk eget kontor på Slottet).

I selvbiografien skriver Clinton om perioden: «Jeg personifiserte­ sosial forandring. Jeg hadde mine egne meninger, interesser og karriere. Jeg sa hva jeg mente, på godt og vondt. Jeg symboliserte en fundamental endring i kvinnerollen.»

Og: «Jeg forsto raskt at folk hadde en bestemt oppfatning av hvordan en presidents kone skulle opptre.»

1.200 brev

Abigail Adams var inne på noe av det samme, et par hundre år tidligere. Gjennom hele livet brevvekslet hun med mannen John. Brevene, som er bevart, gir et helt spesielt bilde inn i en annen tid. I et av dem beskriver Abigail hvordan hun vil bli nødt til å legge bånd på seg, når mannen skulle bli landets øverste leder.

«Jeg glemmer at jeg må bli mer forsiktig,» skriver hun. «Jeg har vært så vant til å si hva jeg vil. Nå må jeg gjennomgå hvert ord før jeg sier det høyt, og tvinge meg selv til taushet, når jeg ønsker å snakke.»

Uavhengighet

I 1776 skrev hun dette til ektemannen, to tiår før han ble president: «Ikke glem kvinnene når dere 
kjemper for uavhengigheten. (...) Husk på kvinnene og vær mer sjenerøs enn dine forfedre har vært. Ikke gi ektefellene ubegrenset makt. Husk at alle menn ville vært ­tyranner hvis de kunne.»

Abigail Adams var ikke helt som andre. Det var heller ikke Eleanor Roosevelt, som regnes som den som virkelig ­endret første­damens rolle i amerikansk politikk. Hun var den første som for eksempel holdt jevnlige presse­konferanser, hun ­arbeidet for menneskerettigheter, kvinne­sak og barns rettigheter. Roosevelt fikk selvsagt kritikk i sin samtid – for å politisere sin rolle.

Nummer en

Men den kritikken har stilnet. Ettertidens første­damer er blitt sammenlignet med henne. Det vises blant annet når amerikanerne skal stemme på hvem de setter høyest: Eleanor Roosevelt er på første plass. Abigail Adams, 
Hillary Clinton og Michelle Obama­ er langt oppe på den samme listen. Men etter åtte år med Michelle Obama, spørs det om hun snart tar over førsteplassen som den mest innflytelses­rike av alle. Hun har brukt sine åtte år på det hun mener er viktig.

Melania Trump har mye å leve opp til. Foreløpig har hun ikke engang flyttet til Det hvite hus, noe som ikke tidligere har skjedd i moderne tid. Dessuten er Melania knapt synlig i mediene. Det har selvsagt ført til spekulasjoner. Enkelte ser det slik: Det er på tide med en helt uavhengig kvinne som reflekterer realiteten i det 21. århundret; at kvinner ikke er definert av sine ektemenn. Melania Trump tar egne valg, blant annet ved å bli boende på Manhattan. Hun har også saksøkt en tabloidavis for å ha trykket rykter om at hun skal ha jobbet som eskorte. Det er ikke hverdagskost, hverken for presidenter eller andre.

Foreløpig har hun bare vært USAs førstedame i fire uker. Hvordan Melania vil definere sin rolle, vil nok vise seg etter hvert. For som Eleanor Roosevelt sa det:

– En kvinne er som en tepose, du vet aldri hvor sterk hun er før hun kommer i varmt vann.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.02.2017

Gå til innlegget

Smart tenkt ?

Publisert rundt 4 år siden

Donald Trump får ­kritikk han bør ta i mot med åpne armer og glede seg over.

Neil Gorsuch kan være nærmere den ledige plassen i USAs høyeste­rett etter at han kritiserte­ mannen som ­utnevnte ham: Presidenten selv.

De fleste som kritiserer Trump, får heftige meldinger tilbake, gjerne via Twitter. Og det er akkurat dette Gorsuch, som altså er kandidat til høye­sterett, skal ha uttalt seg om.

«Såkalt dommer». 

I et møte med en demokratisk ­senator – Richard Blumen­thal fra Connecticut – skal han ha sagt at Twitter-meldingene er «nedslående» og «demoraliserende». Han ­likte ikke at sjefen sjøl har kalt en ­kollega fra ­Seattle for en ­«såkalt ­dommer». Det er Jason Robart, som har satt en stopper for Trumps innreiseforbud, i alle fall så langt.

Detaljene.

Dette er ­interessant fordi konservative Gorsuch snakket med en ­demokraten Blumen­thal og som åpenbart ­ville fortelle detaljert fra sam­talen. Gorsuch er sett på som svært konservativ, grundig og ­reflektert, og en bokstavtro tolker av grunnloven. Han må godkjennes i Senatet, og han har gått fra møte til møte hos senatorene for å overbevise dem at valget av ham vil være det rette. Demokratene er skeptiske fordi han kommer til å vippe høyesterett i konservativ retning. Han er bare 49 år, og vil sitte på livstid. Dermed kan han være med å prege retten i tiår framover. Neil Gorsuch skal fylle den niende plassen i høyesterett, som har stått ledig etter at Antonin Scalia døde for litt under et år siden.

Hevn? 

Demokratene er fremdeles irriterte på hvordan republikanerne fikk stanset Obamas utnevning av den liberale Merrick Garland til høyesterett i fjor. De nektet å stemme over om han skulle bli godkjent, fordi de mente det var opp til den nye presidenten å utnevne etterfølgeren. Dermed ble Obamas forslag parkert, og veien åpen for at Donald Trumps egne forslag til kandidater. 


Tøff kamp.

Demokratene varslet en tøff kamp mot den foreslåtte dommeren, men Gorsuch sin kritikk av presidenten, kan ha gjort det vanskeligere for dem. For her har de en mann som ­viser at han ikke lar seg pille på ­nesen av presidenten, og sier hva han mener. Men Trump ­langet ut mot ­
Blumenthal i går, på Twitter, og mer enn antydet at Gorsuch ikke var korrekt referert. Det gjør ikke akkurat jobben med å få ­demokrater over på ja-siden lettere.


Gå til innlegget

Alle har sin historie

Publisert rundt 4 år siden

Noen ganger trenger vi nye veier inn til vanskelige spørsmål. NRK-serien Flukt er en av dem.

I dag samles EUs regjeringssjefer på Malta, som for tiden har presidentskapet i unionen. De skal snakke om EUs største utfordring: Flyktninger og migranter.

– Det dreier seg ikke om å jage folk tilbake, men om å kontrollere grensene våre, sa Maltas statsminister til Erna Solberg da hun var på besøk for et par dager siden.

Barna

Gjennom serien Flukt har NRKs Leo Ajkic gitt ­norske tv-seere ett innblikk i livene til folk på flukt. Han har vært i ­Libanon der hver fjerde innbygger er flyktning, på redningsoppdrag med supply-skipet Siem ­Pilot og i Italia, og han har snakket med innvandringsmotstandere i Øster­rike. Han fulgte i fotsporene til gambiske ­Sambujang Sanyang, som drømte om et bedre liv i Europa, men som ikke nådde fram. I Niger møtte han desperate migranter på et lasteplan i ørkenen. På Levsos snakket han med lokalbefolkningen om hvordan de tar i mot flyktninger. Han forteller også sin egen historie, og om personen som reddet ham. Gråt, latter, et ødelagt vognhjul som blir basketkurv og hoppetau. Og han følger en syrisk familie som ­håper på opphold i Norge.

Tenke sjæl

 – Dette burde være obligatorisk i undervisning i alle norske skoler!
– Se den sammen med ­ungene dine!

Begeistringen var stor allerede etter første episode. Hva er det som traff? Det treffer fordi det minner oss om at det er en historie bak hver eneste en av de som flykter, ­
uansett hva som er årsaken. Og at det går an å ha to eller flere tanker i hodet samtidig. 

Et eksempel: NRKs radioprogram Ekko var med da programlederen besøkte en sjuende­klasse for å snakke om serien — som elevene så på i skole­tiden, og diskuterte etterpå. Leo Ajkic forteller om familien han ­fulgte, som fikk opphold. Men han snakker også om søsteren, som har en ­liten sønn som ikke fikk ­
komme til Norge, og hvordan folk ­reagerer ulikt på det, ut i fra hvilket syn de har på flyktninger og innvandrere. Noen, sa Leo Ajkic, 
som er skeptiske til innvandring vil kanskje tenke at hun får gjenforening, og snart er det bare 
syrere her. Andre vil mene at hun fortjener å komme nå, og andre igjen vil tenke at sånn er verden; vi kan ikke hjelpe alle.

Programlederens poeng til elevene var: Dere må tenke over det selv.

Konkret

Syvendeklassingene kom med helt konkrete spørsmål tilbake: Hva var det beste og ­verste du opplevde? Da du kom til Norge, var det vanskelig for foreldrene dine å få jobb?

Lærere har meldt om at barn med innvandrerbakgrunn deltar 
på en ny måte i klassedisku­sjonene, og noen forteller om sin flukt etter å ha sett NRK-­serien. Større anerkjennelse er det ­nesten ikke mulig å få.

Mye på listen

Det er mye EUs regjeringstopper har på listen når de møtes på Malta. Først og fremst må de finne fram til en felles forståelse seg i mellom, og finne ut hvordan de skal for­dele byrder og oppgaver. Blant de viktigste spørsmålene er hvordan få kontroll over reise­rutene over havet, særlig fra Nord-Afrika. Ehar en skjør avtale med Tyrkia, mens strømmen fra særlig ­Libya til Italia øker. De vil ­styrke kontrollen med yttergrensene og samtidig ta vare på dem har kommet. De vil trappe opp innsatsen i land i nærområdene, ­altså rundt særlig Syria. Et selvsagt mål er å knekke menneskesmuglernes forretningsmodell.

Tar ikke slutt

For det er en humanitær krise som ikke ser ut til å ta slutt i Middelhavet. 5.000 mennesker druknet eller ble meldt savnet i fjor, og bare i januar i år omkom 246 mennesker på flukt. Hittil i år har nesten 3.900 flyktinger kommet til Europa.

Mohamed, Helen, Farah og Sara er ikke blant dem, men de er en søskenflokk en britisk ­dokumentar følger gjennom tre år fra krigsherjet, kaotisk Aleppo til Tyskland. Dokumentaren ­Watani: mitt hjemland er nominert til Oscar.

Tyskland 

I filmen, når de er på vei til sin nye hjemby i Tyskland, sier Mohamed:

– Jeg er så redd jeg aldri vil se hjemlandet mitt igjen.

Og: Jeg håper folk er snille.

– Ikke et eneste hus er bombet, kommenterer mor.

Dagen etter de hadde flyttet inn i sitt nye hjem, sitter en av jentene på en benk utenfor huset og lytter til fuglene.

– Da vi våknet i morges, sang fuglene velkommen til Tyskland, smiler hun.

– De synger så rart. Jeg tror de er glade. De er glade for at vi har kommet til Tyskland.

Hvor man står i den tidvis ­betente debatten om flyktninger 
er ikke så viktig. Å se menneskene bak tallene bør alle ta seg tid til.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 03.02.2017

Gå til innlegget

Stengte grenser

Publisert rundt 4 år siden

– De sa det ikke med ord, men med sine handlinger sa de at mitt liv ikke betyr noe. Iranske Nazanin Zinouri er en av dem som ble rammet av innreise­forbudet.

Hun har bodd i USA i syv år, og var på familiebesøk i Iran. Zinouri reiste fra Iran noen timer etter at Trump signerte presidentordren på fredag. I Dubai ble hun avhørt at grensevakter, før hun fikk komme om bord i flyet som skulle til Washington, D.C. Men før flyet tok av, ble hun beordret til å forlate flyet, skriver hun på Facebook: «Ingen advarte meg da jeg forlot USA. Ingen brydde seg om hva som ville skje med hunden min, jobben min eller livet mitt der. Ingen fortalte meg hva jeg skal gjøre med bilen min som er parkert på flyplassen. Eller hva jeg skal gjøre med huset mitt og alle eiendelene mine. De sa det ikke med ord, men med sine handlinger sa de at mitt liv ikke betyr noe. Alt jeg har jobbet for de siste årene betyr ingenting.»

Gjennom helgen har protestene vært mange og kraftfulle på president Donald Trumps beslutning om å stenge flyktninger og immigranter ute fra USA.


Plikt. 

Fre­dagens ordre fra president Donald Trump er urovekkende på flere plan. Ved å utelukke mennesker fra utvalgte land tar han begrepet «å skjære alle over en kam» til helt nytt nivå. Og når de sju landene har overveiende muslimsk befolkning, er det vanskelig å se det på en annen måte enn at det er muslimer generelt han rammer.

Og det kan virke mot sin hensikt i å bekjempe terrorisme.

Verdenssamfunnet har en felles plikt og ansvar for å hjelpe mennesker på flukt, som blant annet Erna Solberg påpekte i går. Dette perspektivet var dessverre fraværende i Trumps ordre.


Kontroversielle før. 

Det er i denne sammenhengen på sin plass å minne om at Trump, etter angrepene i Paris i 2015, sa at han ville ha et totalt og fullstendig forbud mot at muslimer skal kunne komme inn i USA. Denne mildt sagt kontroversielle uttalelsen ble sterkt kritisert.

I går ble den tidligere ordføreren i New York og nåværende rådgiver for presidenten Rudy Giuliani intervjuet på Fox News. Der hevdet han at Trump opprinnelig kalte presidentordren et «muslimforbud».

– Da han lanserte det, sa han «muslimforbud» og «vis meg hvordan jeg kan gjøre det på en lovlig måte», sa Giuliani da han ble spurt om innreiseforbudet knyttet seg til religion.


Ubestemt tid. 

Donald Trump skrev altså fredag under på en presidentordre hvor formålet er å «holde radikale, islamistiske terrorister» utenfor USA. Mennesker fra Irak, Iran, Syria, Jemen, Somalia, Sudan, and Libya får ikke visum til USA. Bosettingsprogrammet for flyktninger blir stanset i 120 dager, frem til nye regler for å vurdere flyktninger er kommet på plass.

Forbudet for syriske flyktninger gjelder på ubestemt tid.

Samme dag ble 1.000 syriske flyktninger reddet i Middelhavet, de kom fra Libya. Så langt i 2017 har 4.000 rømt over havet, meldte BBC i går.


Forvirring. 

Beslutningen skapte ikke bare sinne, men også forvirring, fortvilelse og kaos. Gjennom helgen kom historier om mennesker med gyldige innreisepapirer som ble stanset på vei til USA. Også folk som har bodd i landet lenge, ble nektet å komme inn igjen. Tusener demonstrert til støtte for flyktninger på amerikanske flyplasser. Historier strømmet på gjennom helgen. Den iranskfødte mannen med amerikansk statsborgerskap som skulle ha besøk av broren sin. En syrisk kvinne, med visum, som skulle besøke sin syke mor i USA, ble stanset i Chicago og til slutt satt på et fly til De forente arabiske emirater. En passasjer med et Norwegian-fly ble i helgen nektet innreise i USA. Flyet måtte ta med seg kvinnen tilbake.


Big stuff

Men ifølge Donald Trump selv, fungerte det fint. – Du ser det på flyplassene, du ser det overalt, sa han lørdag.

– Vi kommer til å ha et veldig, veldig strengt forbud, og vi kommer til å ha ekstrem kontroll, noe vi burde hatt i dette landet i mange, mange år.

USA har allerede svært strenge regler for å få opphold.

– Big stuff, sa han da han skrev under papirene.


Null. 

Den konservative tankesmien Cato Institute har sett på samtlige terrorangrep på amerikansk jord fra 1975 til 2015. – Hvor mange amerikanere ble drept av folk fra de syv landene trump har utpekt? Null, skriver Kristoffer Rønneberg i Aftenposten. Derfor er det ikke godt å forstå hvordan denne presidentordren skal styre USAs sikkerhet når det kommer til terrorangrep.

Statsminister Justin Trudeau var som Canadas svar på Marte Svennerud, da han skrev på Twitter: – Til dem som flykter fra forfølgelse, terror og krig: Kanadiere ønsker dere velkommen, uavhengig av hva dere tror på.

Hans kolleger, blant annet i Frankrike, Tyskland, Storbritannia og de nordiske landene er samstemte i sin kritikk.

Det er viktigere enn noen gang å holde fast på kjernen: Mennesker på flukt må hjelpes, ikke stenges ute.




Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere