Une Bratberg

Alder: 57
  RSS

Om Une

Kommentator. se også: http://twitter.com/unebr

Følgere

Fra vondt til verre

Publisert rundt 4 år siden

Donald Trump ser ikke på Russland som fiende. Det har mange republikanere store problemer med.

Donald Trump junior har forsøkt med skade­begrensning etter den pinlige ­avsløringen fra avisa New York Times om hans kontakt med Russland. Historiefortellingen har endret seg i takt med stadig nye ­avsløringer.

– Min sønn er en kvalitetsperson og jeg applauderer åpenheten hans, skrev han på Twitter, etter at sønnen offentliggjorde epostutvekslingen som viser at Donald jr. får beskjed om at russiske myndigheter har informasjon som kan rette mistanke mot Hillary Clinton og hennes forhold til Russland.

Presidenten kalte det også for «den største heksejakten i historien.»

Krise. 

Men uansett er dette krise for presidenten og hans nærmeste på så mange plan. Ikke minst moralsk.

– I etterpåklokskapens lys ville jeg nok taklet dette annerledes, sa presidentens eldste sønn i et intervju med Fox News.

Selv om drittpakker er vanlig, er det ikke spesielt etisk tillitsvekkende. Men tilbud om «drittpakke» fra en fremmed makt, burde fått Trump junior til å gjøre noe helt annet enn å svare «I love it».

Tilstede på møtet var forøvrig også Trumps svigersønn, Jared Kushner og daværende valgkampsjef Paul Manafort. Og når e-postutvekslingen mer enn antyder at informasjonen kommer fra russiske myndigheter, burde den korrekte responsen være å ta kontakt med for eksempel FBI. – Enhver ­ansvarlig valgkampsjef eller advokat som ble tilbudt denne typen hjelp fra den russiske regjeringen, burde ha løpt ropende i motsatt retning, skriver jusprofessor Randal Eliason i Washington Post.

Men Trump junior gjorde altså det motsatte. Og vi har antageligvis ikke sett alt ennå.

Russiagate. 

Det er ikke sikkert han har gjort noe kriminelt. Men politisk kan det få store konsekvenser. Republikanerne betrakter russerne som fiender. Donald Trump synes snarere å se dem som forretningskonkurrenter man kan gjøre en handel med. Så langt har partifellene tolerert det. Men «Russiagate» gjør tilliten tynnslitt.

(På trykk i Vårt Land 13.juli)

Foto: Donald Trump jr. intervjues av Fox News. Scanpix

Gå til innlegget

Sommeren som Rune

Publisert rundt 4 år siden

– Det er Rune, sa han og pekte på meg. Jeg sa ingenting.

Det var sommer og varmt. Vi var på teltferie et sted i Norge. Sjuåringer trenger sjelden lang tid på å finne ferievenner, så snart hang lillebroren min og jeg med en gutt på samme alder.

– Det er Rune.

Henslengt forklarte han foreldra sine en dag hvem jeg var. Vi hadde lekt i vannkanten, klatret i trær og hoppet fra brygga. Klassiske sommeraktiviteter.

Jeg husker jeg ble perpleks. Hørte jeg feil? Men nei, han trodde den nye feriekompisen het Rune.

Det var så behagelig at jeg lot ham fortsette å tro han lekte med korthåra gutt med stavanger­dialekt.

Det var tross alt tidlig 70-tall, med foreldre som syntes det var praktisk å kle opp søskenparet med like, oransje t-skjorter og lik hårfrisyre.

Fornærme

Det er voksne som presser kjønnsforventningen på barna allerede fra de er spedbarn. Fremdeles er vi redde for å fornærme nybakte foreldre, hvis vi ikke ser om nurket er jente
 eller gutt. Vi vet ikke hva vi skal si. Men hvorfor har vi behov for å plassere merkelappene så tidlig?

For et år siden ble det mulig å
endre juridisk kjønn uten å ha fått en diagnose, kun basert på egenopplevelse. John Jeanette Solstad Remø er en av de 655 personene som har søkt om å skifte kjønn i folkeregisteret. 

Til Vårt Land lørdag fortalte hun at hun omtrent daglig måtte forklare hvorfor hun så ut som en dame, men var mann på papiret. Det er ikke overraskende, men sier likevel noe om forventningen samfunnet har til hvordan en mann eller en kvinne skal se ut og oppføre seg. At vi blir usikre når noen bryter med forventningene, sier noe om hvor smale de definerte rammene for kjønn faktisk er.

LES MER: 665 ønsket kjønnsskifte

Jenteklubb

I fjor kom reaksjoner da en SFO i Trondheim laget egne gutte- og jenteklubber. Jentene skulle lage såpe og armbånd og ha neglespa, mens på guttenes plan sto det «fart og moro i gymsalen» og guttefilm. Skolen skjønte ikke problemet før foreldrene reagerte. De hadde bare gjort som elevene ønsket.

Nettopp derfor er det et godt eksempel på at det eksisterer kjønnsdeling, nærmest uten at vi tenker over at det er et problem. Ungene vil ha det sånn, hvorfor skal vi ikke gjøre det da?

Fotball og prinsesser 

En av grunnene er at kjønnsinnde
ingen begrenser barna. Når gutter og jenter blir satt i bås så
 tidlig, blir det vanskelig for de som ikke umiddelbart lar seg plassere i gutt eller jente-boksen.

Som åtte-årige Milos Henandez 
fra Nebraska, som liker å spille fotball. Nylig ble laget hennes utestengt fra en turnering, fordi noen trodde hun var gutt.

– Fordi jeg ser ut som en gutt, betyr ikke at jeg er det, sa Milos, som liker å ha håret kort når hun spiller fotball.

Som en jente 

En reklamefilm som ble vist under Superbowl i 2015, viser hvor forskjellig 
unger og tenåringer tolker ­begrepet «som en jente».

– Vis hvordan en jente løper. Hvordan en jente kaster. Det første du tenker på, var blant spørsmålene bindprodusenten Always stilte.

De eldste, kanskje sent i tenårene, løp keitete, viftet med armene og ga opp tidlig. Barna, som var rundt ti år, løp mest og viste styrke og besluttsomhet. Forskjellen på barnets og tenåringens måte å vise det på, var slående.

– «Som en jente» høres ikke bra ut. Det høres ut som om du prøver å fornærme noen, sier en ung tenåring i filmen.

En tiåring ble også stilt spørsmålet: Hva betyr det å løpe som en jente?

– Å løpe så fort du kan, svarte hun.

Ryggen fri 

Jeg trivdes med å være Rune i en uke. Som sjuåring brukte jeg ikke tid på å fundere på hvorfor. Jeg hadde nettopp slutta på speideren fordi jenter og gutter ble så ulikt behandlet. Toppen var nådd da jentene måtte sitte inne og lære korssting mens guttene fikk gå på oppdagelsesferd i fjæra.

Senere har jeg skjønt at jeg kunne oppføre meg som jeg
 ville den sommeruka, uten å tenke 
på at jeg samtidig var jente. Og at han ikke tenkte på at jeg var 
jente. Det var gøy å være en annen, ­
uten å ha med seg alle forventningene til hva ei jente kan og ikke kan gjøre.

Ville den nye lekekameraten behandlet meg annerledes om han hadde visst hva jeg egentlig het? Det vet jeg ikke, men det er ikke viktig. Vi bare lekte.

For ham var vi like. Spørsmålet er om det også gjelder sjuåringer i dag.

Gå til innlegget

Ny giv for USAs liberale kristne

Publisert rundt 4 år siden

Liberale, religiøse krefter i USA hisser seg opp over Donald Trumps politikk. Nå mobiliserer de.

Hvem skal sette den moralske dagsorden – fra en religiøs synsvinkel – i USA? De siste 40 årene har konservative, evangelikale kristne gjort jobben. De har alltid stemt republikansk, men ved valget i november ga 81 prosent av dem sin stemme til Donald Trump.

Jimmy Carter. Alliansen mellom de konservative kristne og det republikanske partiet er med andre ord sterkere enn alliansen mellom de venstreorienterte religiøse og det demokratiske partiet.

Magasinet Newsweek utropte i sin tid 1976 til det evangelikale år. Da var baptisten og søndagsskolelæreren Jimmy Carter nyvalgt president. Demokraten Carter regnet seg som evangelikal kristen, og fikk stor støtte fra denne gruppa.

Fire år senere hadde de evangelikale kristne byttet side til 
Ronald Reagan. De kom aldri tilbake.

(Lenker til flere interessante artikler her og her)alec Ryrie


Styrke og svakhet. – Det er ikke styrken til det religiøse høyre som er overraskende. Det er svakheten til det religiøse venstre.

Slik oppsummerer den britiske historieprofessoren Alec Ryrie dilemmaet for alle de millioner av troende som ikke stemte på Donald Trump i fjor, og til de som har fått moralske anfektelser etter valget. Både konservative og liberale religiøse ledere mener at president Donald Trump målbærer en Amerika først-nasjonalisme som bryter med kristne verdier, blant annet at du skal ta imot en fremmed på samme måte som du ville tatt imot ­Jesus.

Oppvåkning. For de som ikke deler de konservative kristnes syn, men regner seg som kristne, må det være frustrerende å se hvordan dominansen og innflytelsen til det religiøse høyre preger offentligheten, kommenterer skribenten Mark Tooley.

Men noe er i ferd med å skje. Å ta vare på flyktninger er en av de sakene som har skapt nye
allianser mellom kristne, jøder og muslimer. I tillegg er innvandring, helsereform, miljøsaken, fattigdom og forslaget om innreiseforbud det som har mobilisert den delen av det religiøse USA.

Protester, demonstrasjoner og engasjementet vokser. Som Vårt Land skrev tidligere i vår, har den Washington-baserte Sojourners-bevegelsen, som fremmer progressiv kirkelig aktivisme, opplevd en økning på 30 prosent i gavebidrag etter valget. På Union Theological Seminary i New York avvises tusener av studenter til forelesninger om sosial rettferdighet. Det er ikke plass til dem.

Velgerblokker. En stor minoritet av hvite protestanter stemmer på demokratene, og et stort flertall i svarte menigheter gjør det samme. Det religiøse venstre har alltid vært der. Men hvorfor har de ikke klart å samle seg til å bli en politisk mer organisert kraft?

Det er flere grunner.

Der det republikanske partiet plasserte det kristne høyre som en hjørnestein i partiet, gjorde demokratene det motsatte med det kristne venstre: – De var så opptatt av å skille kirke og stat at de ikke var interessert i å kurtisere noen religiøse velgerblokker, analyserer tidligere presidentkandidat Gary Hart.

Avvisende. Der det ene partiet har brukt religion for hva det er verdt, har det andre vært mer avvisende og negative til religiøse spørsmål, mener pastoren Jim Wallis, en av grunnleggerne av Sojourners.

– Nesten alle progressive, religiøse ledere jeg har snakket med føler seg sviktet av venstresida. Den er kontrollert av sekulære fundamentalister, mener han.

Abortsaken. Abortsaken er sannsynligvis den mest polariserende saken, også for liberale religiøse. USA har vært åsted for harde kamper mellom pro-life og pro-choice-bevegelsene, som går på tvers av tradisjonelle skille­linjer basert på klasse, rase og kjønn, helt siden høyesterettsdommen Roe mot Wade i 1973, som legaliserte abort. Historikeren Alec Ryrie mener synet på abort paralyserte det religiøse venstre. De ble dratt mellom å være for feminisme og mot abort.

Det var også en utfordring for Jimmy Carter. Han støttet ikke abortloven, men ville ikke drive valgkamp mot loven, heller. Dermed skuffet han både abortmotstandere og tilhengere.

Kobling. Dette spennet lever mange progressive religiøse i USA fremdeles.

Det er et mål å ta tilbake den «moralske dagsordenen». Pastor William Barber er en av dem. Han vil ikke bli satt i noen bås, kaller seg evangelikal, støtter homofiles rettigheter og fastslår at Bibelen sier mye mer om å ta vare på de fattige enn homofili og abort, skriver New York Times. Han har lært opp flere tusen aktivister i 32 stater, og samlet 80 000 mennesker til Moral March i Nord Carolina i februar.

Samtidig sier mange at de «står med lua i hånda» og unnskylder seg sin religiøse overbevisning, i takt med det kristne
høyres stadig sterkere kobling til en bestemt, politisk retning. Der har vi noe å lære, sier presten Jennifer Butler. Den kristne høyresida er godt organisert, og ikke redde for å si hva de står for offentlig.

Denne kommentaren sto på trykk i papirutgaven fredag 16. juni



Foto: William 
Barber tok initiativ til Moral Monday-demonstrasjoner 
i Nord Carolina i USA. (Foto: Gerry Broome)

Gå til innlegget

May-valg i gang

Publisert rundt 4 år siden

15 år gammel annonserte Theresa May at hun ville bli statsminister. I dag vil hun at Storbritannias velgerne skal bekrefte det.

Allerede da hun var 12 år, erklærte hun seg som konservativ, ifølge biografen Rosa Prince, som har skrevet boka Theresa May – The Enigmatic Prime Minister.

Britenes statsminister viste tidlig å sikte høyt. Og høyt siktet hun også ved å skrive ut ­nyvalg i april. Men valget i dag blir mer spennende – og annerledes ­– enn hun hadde sett for seg for syv uker siden.

På to av de siste menings­målingene ligger Mays konser­vative Tory-parti bare et lite prosentpoeng foran det ­britiske arbeiderpartiet Labour. Begge målingene ble utført før terror­angrepet i London på lørdag. 
Hvordan det vil påvirke stemme­givningen, er vanskelig å 
si.

Ikke valgt av folket. 

Da Theresa May overraskende, og mot sine egne løfter, skrev ut nyvalg, var situasjonen anner­ledes. Partiet hennes ledet trygt på meningsmålingene, opptil 20 prosent over hovedkonkurrenten Labour, ledet av Jeremy Corbyn, og May klarte ikke å motstå fristelsen til å skrive ut nyvalg.

Hun overtok nøklene til ­Downing Street 10 i fjor sommer, uten folkets mandat, men med partiets støtte etter at statsminister David Cameron valgte å gå av ­etter sjokkvalget da britene stemte for utmelding fra EU.

Med nyvalg ville May sikre seg et sterkere mandat fra velgerne foran krevende brexit-forhandlinger. Med den voldsomme ­ledelsen på meningsmålingene så hun en eventyrlig mulighet til å knuse Labour for mange år framover. Og ved en valgseier i dag, ville hun ha fem trygge år ved makten.

Dag for dag

Det har ikke gått helt som planlagt. Den ukarismatiske Jeremy Corbin har vært utskjelt og ansett som en uvalgbar gammelsosialist, men er nå plutselig i støtet. Avstanden på meningsmålingene er blitt knappere dag for dag, og det er de unge som nå flokker seg om den hvithårede 68-åringen.

Hva har skjedd? Regien May valgte i valgkampen ser ikke ut til å ha fungert. Hun 
ville at den skulle dreie seg om sterkt og stabilt lederskap som britene vil behøve inn 
mot brexit-forhandlingene.

Men valgkampen kom i stedet til i stor grad å dreie seg om vanlige, hjemlige spørsmål som dukker opp ved ethvert valg: Helse, skole, velferd og skattepolitikk. Og da tok Labour innpå.

Ubåt

Statsministeren har dessuten deltatt lite i debatter, noe som har forsterket hennes rykte som «ubåt-politiker»: En som dukker opp til overflaten på strategiske tidspunkt, uttaler seg, men ellers holder seg borte.

I denne valgkampen har ikke ubåt-linja vært en heldig strategi. I den siste TV-debatten 
stilte hun ikke opp. Jeremy Corbyn skulle egentlig ikke delta heller, men ombestemte seg og skåret 
poeng på det.

Prestedatter. 

Theresa May er, som sin tyske kollega Angela Merkel, prestedatter. Hun beskrives som hardtarbeidende, selvoppofrende og styrt av nøysomhet og plikt.

Avisa The Guardian skrev da hun tok over som statsminister at hennes gjerning ville bli uforutsigbar og interessant, fordi hun alltid har vært mindre drevet av ideologi enn moral. Selv har hun påpekt at oppveksten som prestedatter har innprentet henne hvor viktig det er å tjene offentligheten.

– Noen politikere søker høye posisjoner fordi de er drevet av ideologisk glød eller på grunn av ambisjon eller berømmelse. Mine grunner er mye enklere: Jeg vokste opp som datteren av en lokal sokneprest. Offentlig tjeneste har vært en del av den jeg er så lenge jeg kan huske, har hun sagt.

Les Geir Ove Fonns artikkel om prestedøtrene her

Kontroll. 

May ble ansett som best egnet til å være den samlende figuren for de konservative, og i den korte tida hun har vært statsminister, har hennes sosialt baserte konservatisme og brobygger-rolle blitt respektert.

Likevel, denne valgkampen blir kalt både «sensasjonell», «uforutsigbar», «katastrofe», «verste valgkamp noensinne», «tidenes snuoperasjon for Corbyn».

Selv om Storbritannias statsminister sannsynligvis fortsatt heter Theresa May, kan hun ende opp med en svakere regjering enn før valget. Et scenario er et såkalt «hung parliament», altså at ingen av de to store partiene får rent flertall. I så fall vil det største av dem måtte søke støtte hos noen av de mindre partiene.

Det var ikke det Theresa May så for seg da hun skrev ut nyvalg.

På trykk i Vårt Lands papirutgave, torsdag 8. juni 2017

Foto: Theresa Mays besøker Smithfield-markedet i London, onsdag 7.juni. (Stefan Rousseau/PA via AP) 

Gå til innlegget

Forakt for fakta

Publisert rundt 4 år siden

Mange bryr seg ikke lenger om sannheten. Ydmykhet eren nøkkel i faktaresistensens tid.

Da Donald Trump fremdeles var presidentkandidat, refererte han til «hendelsen» der ­tusener av muslimer heiet og feiret i New Jersey, mens tvillingtårnene gikk i bakken.

Det var ikke sant, selvsagt.

Men likevel kan man i kroker på nettet, som i Facebook-grupper og andre diskusjonsfora, f­inne folk som fremdeles snakker om denne «hendelsen».

Velkjent. 

Propaganda og desinformasjon er velkjente tiltak for å sverte motstandere eller å presse fram sin versjon av en sak. Falske nyheter har blitt et hverdagsbegrep. Ubegrenset tilgang til informasjon på nett (sann ­eller ikke) kombinert med lavere tillit til etablerte medier, kan få et uheldig utslag: Faktaresistens.

En definisjon på faktaresistens er at man ikke lar seg påvirke av fakta som går imot ens egen oppfatning. Så hvis din egen mening er basert på konspirasjonsteorier du har lest deg opp på, blir det ditt faktagrunnlag som du handler og tenker ut ifra.

Som vann på gåsa

Se for deg en skikkelig god, vanntett jakke i øsende regn, og hvordan dråpene treffer og spretter av igjen. Eller antibiotikasresistente bakterier og flammeresistente klær. Det er kraftige saker. Som diskusjoner med folk som simpelthen ikke lar seg overbevise til å skifte mening, uansett hvor mye fakta de blir foret med.

Det skal mye til å snu faktaresistens.

Hensikt. 

Det er ikke bare vond vilje som er grunnen. Vi er i utgangspunktet mer faktaresistente­ enn vi liker å tro. Vitenskapsjournalist og forfatter Maria Isabel Garcia mener at det ligger i oss, fordi det å akseptere noe annet som sant enn det vi er overbevist om, dypest sett går på din egen identitet løs.

Hun trekker fram temaene ­politikk og religion spesielt, hvor diskusjon oppfattes som angrep på hvem du er, mer enn meningene du forfekter.

Vi går automatisk i forsvar for å kjempe for det vi holder for sant. Vi kjemper for det vi ­mener. I gitte­ situasjoner – ganske ofte – er det å være konsistent og overbevist.

Men når en ukuelig standhaftighet røres sammen med følelser og falsk informasjon, kan det bli farlig. Som da konspirasjonsteorier ville ha det til at Hillary Clinton, sammen med en tidligere kampanjeleder, skulle ha drevet en pedofiliring i kjelleren på en pizzarestaurant. Det endte med at en 28-årig mann dukket opp, bevæpnet for å redde barna. Han fortalte senere at en artikkel om den angivelige barneprostitusjonsringen ledet til en ny. Og til stadig flere. Men ingenting av det han hadde lest, var sant.

Kritisk tenkning

Noen bryr seg ikke om sannheten lenger, sier Anne Appelbaum, kjent amerikansk forfatter og skribent. Sist uke var hun i Norge, i forbindelse med Oslo Freedom Forum.

– Når folk ikke en gang er enige om hva som var gårsdagens ­nyhet, og har helt ulik oppfatning hva som er fakta i en sak, kan det få alvorlige konsekvenser. Du kan leve et helt liv på ­sosiale ­medier og bare finne støtte for det du mener.

En gang var det de nasjonale mediene som filtrerte for oss, og eliminerte de verste konspirasjonsteoriene. Det var også en tid da mediene formet den nasjonale samtalen, selv om det åpenbart hadde sine negative sider. I dag er det flere om beinet, og følelser teller nesten like mye som fakta.

– Du kan leve i en verden hvor alle er enige om at tusener feiret i gatene, og det blir ikke motbevist, sier Anne Appelbaum og refererer til påstanden om muslimer og 11. september.

Sosiale medier gjør at vi kan leve i parallelle virkeligheter. Å innse det, mener Appelbaum er svært viktig for å forstå hvordan populismen har fått fotfeste de siste årene.

Moderne verden. Den danske professoren Johannes ­Nørregaard Frandsen mener den moderne verden i bunn og grunn er i ferd med å bli faktaresistent. For å få sin egen virkelighet til å gå opp, benekter man eller dreier på sannheten, helt til det passer inn. Litt som Askepotts stesøster, som strevde fælt for å få glass-skoen til å passe.

Vi mangler ydmykhet for hva andre sier og mener. Kanskje vi skal bli flinkere å sette oss ned og lytte til hverandre, og tørre å innrømme at andre også kan ha et poeng.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 26.mai 2017.

Foto: Scanpix/Ap 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere