Henry Michael Ødegaard

Alder: 61
  RSS

Om Henry Michael

Beskriv deg selv her

Følgere

Å forsøke å komme til rette med oppstandelsen

Publisert nesten 11 år siden

Uten Jesu oppstandelse, ingen kristendom, så mye har jeg skjønt – oppstandelsen som historisk betingelse for framveksten av kristendommen. Å få tak på oppstandelsen som historisk hendelse har imidlertid vært svært vanskelig. Ikke mindre vanskelig har det vært å få tak på oppstandelsens relevans for min, eller i og for seg, for enhver samtid.

 

Forkynnelsen i våre kirker går ut på at vi rett og slett må tro. Vi må tro på at Jesu legeme bokstavelig for opp til himmelen slik det skildres i himmelfarten. Vi må tro på Gud som en overnaturlig realitet med overnaturlige krefter. Men dette er å gjøre vold mot tanken. Døde mennesker står ikke opp.

 

Noen synes det er enklere å se for seg at det kun var Jesu ånd som for opp til himmelen. Det gjør prinsipielt ingen forskjell, og bidrar bare til et skille mellom kropp og sjel, og en nedvurdering av kroppen.

 

De som tror og de ikke som tror er fanget i en endimensjonal oppfattelse av språket. Språket blir betraktet som en avbildning av en objektiv virkelighet. Språket er gyldig bare i den grad det referer til seg til en objektiv virkelighet. Bevisgrunnlaget er tynt, den tomme grav og historiene om Jesus som etter sin død viser seg for sine disipler. Det er godt nok for de som tro på oppstandelsen som en objektiv overnaturlig realitet. For andre er det meningsløst.

 

Dette er desto mer problematisk for de av oss som er sympatisk innstilt til kristendommen. For de av oss som betrakter kristendommen som verdifull for den enkelte og samfunnet. At det til grunn for det hele skal ligge noe som vi ikke kan tro på, noe som strider mot tanken. At kristendommen som vi opplever som verdifull, så verdifull at vi gjerne skulle vært innenfor, men vi klarer det ikke, for vi kan ikke gjøre vold mot tanken. Vi kan ikke tro på oppstandelsen som en overnaturlig hendelse.

 

Troen alene – troen skal redde deg - mon det. Burde det ikke vært litt plass for tanken, for refleksjonen. Å hjelpe mennesker til rette. Å sette oppstandelsestroen inn i en sammenheng som gir betydning og mening. Evner ikke kirken, eller vil den ikke.

Jeg har sjelden eller aldri opplevd en gudstjeneste eller en prest som evner. Jeg har gått dit på tross, en vakker dag, kan noe skje...............

 

Guds veier er uransakelige, og for meg har de ikke gått via Den norske kirke og dens prester.

 

Virkeligheten er mangfoldig og språket rikt. Språket er ikke bare avbildning av en objektiv realitet. Språket skaper virkelighet. Språket er handling. Språket er poesi, diktning, allegorier, metaforer.

 

Noe skjedde med Jesus, noe som ingen ventet. Det ga seg uttrykk i ulike fortellinger om noe som hadde hendt, som de på ulike måter gjennom metaforer og billedbruk, forsøkte å komme til rette med. Jesus ble omtalt som Herren, Herrens salvede, den oppstandne. Den mest overbevisende metaforen, den oppstandne Jesus hadde størst gjennomslagkraft og ble for ettertiden den metaforen, det billedlige uttrykk, som ble stående.

Fortellingene var samtidig allerede fortolkninger. Fortolkninger i lys av Jesu liv og virke her på jorden. Fortolkninger i lys av det gamle testamente. Fortolkninger i troen på at Jesus var Guds sønn, ikke som biologi, men billedlig uttrykt Guds sønn. Det er ingen motsetning mellom dette og at Jesus biologisk kunne være Josefs sønn.

 

Jesus sa nei til denne verdens politiske makthavere og religiøse ledere. Gud sa nei til dette nei og reiste Jesus opp. Uten en levende Jesus, uten en oppstanden Jesus, ingen kirke. Uten oppstandelsen hadde kirken ikke vært kirke, men en klubb for å dyrke en historisk helt. Dåpen hadde vært uten kraft, og nattverden en offerhandling med kannibalistiske assosiasjoner. I dåpen dør vi med Kristus og står opp med Kristus. I nattverden deler vi måltid med den oppstandne, med den levende Jesus.

Gå til innlegget

Personlig kristen?

Publisert over 11 år siden

Ser i Vårt Land i dag at det fortsatt opereres med begrepet personglig kristen. Halvparten av de som stemte ved siste kirkevalg var personlig kristne. Implisitt i denne ordbruken, ligger at de andre ikke hadde like god rett til å stemme, de burde ikke ha telt like mye.

Når skal denne håpløse ordbruken opphøre? Det er bare gjentatte forsøk på å sette skille mellom de ordentlig kristne og de andre. En ekskluderende språkbruk som er med på å sementere kirken. Det er de som er bra nok og de som ikke er bra nok.

Mye av denne språkbruken finnes i egosentrerte hallelujamiljøer, som etter mine begreper knapt kan kalles kristne. For hva ligger egentlig i å være personlig kristen? Det høres ut som det motsatte av mesterens bud om å tjene din neste.

Hva med rett og slett å kalle seg kristen? Treffer jeg på erklærte personlig kristne, skygger jeg banen, kan ikke tenke meg noe mer idiotisk. Når skal alle kristne være like mye verdt? Det neste blir vel stemmerett ved kirkevalg kun for selverklærte personlig kristne.

Gå til innlegget

Heia Inger Lise Hansen

Publisert over 11 år siden

Plutselig ble det aktuelt å stemme Krf. Endelig ei som har skjønt det, tenkte jeg, at Krf har et stort potensiale. Jeg har aldri skjønt at et parti som til de grader kunne vært på parti med framtiden, er til de grader tilbakeskuende; partiet for de gamle sannheter i beste fariseer-ånd. Hele det moderne velstandssamfunnet er jo sekularisert kristendom, der ideologien har forvitret. Et enormt tomrom skriker etter næring. Velferdssamfunnet gir velferd, men ikke mening. Grøden ligger klar, innhøstingen kan starte. Vi kan ikke leve av fornuften alene. Det er religion som gir livet retning og mening. Selv om læren kan være ulik, er overensstemmelsen i praksis, slående lik. Og det er praksis som teller. Hvorfor ikke heise fanen langt der framme, og legge de marginale kasuistikkene bak seg. Hvorfor slå i hjel mygg, når hele verden kan vinnes. Heia Inger Lise Hansen, sier nå jeg.     

Gå til innlegget

Spongs nye bok: Eternal Life: A New Vision

Publisert nesten 12 år siden

Jeg har lest Spongs nye bok: Eternal Life: A New Vision. Det er den første av Spongs bøker jeg leser. Jeg har hørt om ham lenge, men ut fra det jeg har sett og hørt, og slik Spong bl.a. har blitt presentert av Helge Hognestad, har jeg ikke funnet det verdt å lese.

Det som gjorde at jeg beit på nå, var at jeg på min data hørte et foredrag Spong holdt på teologisk institutt, da han var på besøk i Norge. Det var et gnistrende og glitrende foredrag om  den nære sammenhengen mellom jødedommen og kristendommen. Nå må jeg bare lese ei bok, tenkte jeg. Og det har jeg gjort. Jeg har lest boka som kom ut i høst.  

Jeg synes Spong er gnistrende når han demonterer de kristne dogmene, mang en ateist må være misunnelig, bedre kan det ikke gjøres. Det er deilig med folk som går tilbake til originalen, tar ny ansats, og forsøker å stable på beina en kristendom for vår tid.

Den første halvdelen av boka var medrivende, nærmest forførende. Det bygde seg opp til noe som burde bli et klimaks: Her kommer det endelig – det jeg har søkt i mange år; en kristendom frigjort fra dogmene, frigjort til å frelse og sette menneskene fri i en moderne verden.

Men det ble et antiklimaks. Et rent spekulativt foretagende om selvbevisstheter som vokser og forener seg i en universell bevissthet. Jeg satt og tenkte på Hegels verdensånd. Og datt helt av.

Mens den første delen var strengt rasjonell, sprenglærd, med argumentativ analyse, var den siste halvdelen til de grader svevende og spekulativ, med et innhold som faktisk er enda vanskeligere å forholde seg til enn de kristne dogmene.

Sentralt i Spongs prosjekt står naturvitenskapene. Med henvisning til Darwin er det sentralt for Spong at menneskene hele tiden utvikler seg. Derfor har det aldri vært prefekte mennesker slik de framstilles i skapelsesberetning. Det har vært en utvikling fra encellede organismer til mennesket som foreløpig høydepunkt.

Jeg har aldri tenkt på kristendommen som naturvitenskap. Jeg har tenkt på skapelsesberetningen som et bilde på menneskenes grunnvilkår  i verden. Og om solen eller jorden står i midten, om vårt solsystem ligger i midten eller perifert i Melkeveien, er ikke avgjørende for mitt liv. Jeg er uansett i midten. Jeg er i midten i mitt liv. Det har mennesker vært til alle tider, så lenge de har vært mennesker.

I meg er avleiret generasjoners tradisjoner og kultur. Og kjernen er kristendommen. Den kan ikke bare velges bort, slik vi velger varer i konsumsamfunnets store katedraler. Men den kan fornyes, og må fornyes, men Spong ble for meg et spor ut i tåkeheimen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere