Henry Michael Ødegaard

Alder: 61
  RSS

Om Henry Michael

Beskriv deg selv her

Følgere

Meningen med livet

Publisert over 9 år siden

Vi lever og lurer på meningen med det hele. Vi skal gjerne ha meningen med stor M, men vi bekrefter jo simpelthen meningen med livet ved å være i live; små og store gleder, små og store sorger. For noen er ikke det nok. De begynner å lese filosofi. Filosofene tenker over meningen med livet. Der må det være noe å hente. Men er det det? De tenker så det knaker, men hva kommer det ut av det? For egen del prøvde jeg dette i mange år uten resultat – verden var fortsatt like meningløs. Så kom jeg over Wittgenstein. Han mente stort sett at filosofene pratet tull. Han erklærte like godt filosofien for død. Han skrev en kort bok som viste det. Men han angret seg og begynte å filosofere videre, noe han gjorde helt fram til sin død. Han filosoferte på en ny måte. Han var verken realist eller idealist. Verden var verken der ute eller inne i vårt hode. Verden er språklig. Språk er handling. Språk er praksis. Verden kan ikke forklares. Den kan kun beskrives i det uendelige. For å forstå hans deskriptive metode inkluderes vi i hans dialoger med seg selv, der spørsmålene står i kø, mens svarene er fraværende. Det finnes ikke svar. Det finnes fortellinger. Verden er full av fortellinger. En av disse er den kristne fortellingen om Jesus Kristus. Mange teologer har hentet inspirasjon hos Wittgenstein. Fortellingen om Jesus Kristus gir livet mening. Den kan vi tro på. Den kan vi sette vår lit til. Den kan vi legge til grunn for vårt liv. Fortellingen om Jesus Kristus endrer livets retning.

Gå til innlegget

Hvor går Den Norske Kirke ???

Publisert over 9 år siden

Jeg skjønner at det tar tid når kirken skal løsrive seg fra staten. Det hele er noe motstrebende både fra staten og kirken. Kirken vil gjerne være under statens beskyttelse, i hvert fall økonomisk. Staten vil gjerne ha kontroll over kirken som over alt annet i det norske samfunn, jfr. siste tider diskusjon bl.a. om reservasjonsretten.

 

Det er ikke uinteressant for kirken hvilke stat vi har. Det er det mange som kan ha meninger om. Det er i og for seg mange som kan ha meninger om kirken og. Den har jo nesten like mange medlemmer som staten. For ikke mange år siden gikk det ut på det ene og samme; du ble døpt inn primært som borger i nasjonalstaten, og i mindre grad som medlem av den verdensomspennende kristenhet.

 

Statens har umyndigjort kirken. Den har blitt en del av tjenesteapparatet, der folk etterspør tjenester og ikke har noen plikter. Tjenestene skal ytes og det er bare fantasien som setter grense for hva det forventes at kirken skal stille opp med i forbindelse med kirkelige seremonier.

 

Og siden kirkene er tømt for folk (jeg er klar over at statistikken viser slik og slik, men jeg er på gudstjeneste på søndagene og ser hvordan det er), er ikke kirken lenger en maktfaktor i det norske samfunnet. Ut fra et slikt perspektiv er det helt ufarlig for staten å kvitte seg med kirken. Men kontrollen glipper og det er ikke godt å vite hva kirken kan finne på i det lange løp. Det kan reise seg og bli en maktfaktor i det norske samfunn. Og Gud hjelpe oss om så skulle skje.

 

Kirkens selvstendighet dreier seg ikke bare om å velge sine biskoper selv. Kirken kan vokse fram nedenfra, slik som i gamle dager, i urmenighetene. Gudstjenestereformen innebærer at gudstjenesten skal være stedegen, den skal så å si ta utgangspunkt i den lokale kontekst. Dette er jo den virkelige utfordringen og den store muligheten når kirken skal selvstendiggjøres. Ikke at det ikke er viktig med biskoper, men i denne sammenheng blir dette ofte kirkepolitisk symbolpolitikk.

 

Det er heller ikke enkelt å selvstendiggjøre kirken i et samfunn der sivilsamfunnet er marginalisert og ufarliggjort. Kirken må skape seg rom. Hvorfor skal ikke kirken kunne ha sine egne institusjoner i langt større omfang enn i dag? Hvorfor skal staten være enerådende på hva våre barn skal lære på skolen?

 

Hvorfor skal staten finansiere kirken? Og hvor lenge gidder staten å holde på med det? Kan ikke kirken finansiere seg selv? Hvorfor skal alt først innom staten og så skal alle kirkesamfunn og alle andre få tildelt sine porsjoner fra staten, i en evig krangel om matbitene? I Sverige betaler medlemmene kirkeskatt. Det kan vel vi også gjøre - de som er interessert. Og alle andre som bare skal ha en flott seremoni, kan vel betale for den, på lik linje med alt annet vi betaler for.

 

Hvorfor skal kirken hete den norske? Hva er viktigst? Vår nasjonale identitet eller vår kristne identitet knyttet til en universell kirke?

 

Samme kirken, ny ordning, er nærmest blitt et slagord. Men vil vi virkelig ha samme kirke? Skal vi ikke ha endringer? Hva er poenget med ny ordning, hvis den nye ordningen ikke innebærer en reell selvstendiggjøring fra staten? Hvis staten uansett har kontroll, ikke lenger formelt (men det og), men mer gjennom økonomiske og andre mer subtile kontrollmekanismer!

Gå til innlegget

Halvhjerta kirkevalg

Publisert rundt 10 år siden

Den norske kirke kjører en bred kampanje for å få folk til å stemme ved kirkevalget. Og det er vel og bra. Men hva står kandidatene for? Og hvordan har de havnet på lista? Hvordan foregår nominasjonen? Spørsmålet er mest presserende på bispedømmerådsvalget. De lokale til menighetsrådsvalget vet vi som regel noe om. Men kandidatene til bispedømmerådet vet jeg ingenting om. Det har ikke vært noe om dem i lokalavisen. Ingen av dem har så langt jeg kan registrere der jeg bor, stått fram og fortalt noe om hva de står for. Å stemme ved bispedømmerådsvalget er et skudd i blinde! Det kan jo reklameres så mye det bare vil for kirkevalget, men når hva kandidatene står for er helt i det blå - hvem bryr seg? Bispedømmerådet kan jo nærmest kuppes på nominasjonsmøtet.

Hvorfor er det slik? Synes vi demokrati under Guds åsyn er en vits? Er vi skamfulle på vegne av vår kirke? Er det ingenting å være uenige om? Føler vi oss underlegne og skamfulle i et sekulært samfunn, der det sekulære har definisjonsmakta? Eller?

Jeg står selv på ei liste til et menighetsrådsvalg, men noe inspirasjon og motivasjon til å drive en aktivt valgkamp har jeg vondt for å finne! Dette kan gjøres bedre hvis vi vil, hvis vi går inn for det! Alt virker noe halvhjerta - det er noe med statskirkeforlik mv.  

 

Gå til innlegget

Den nordiske lutherske kirke?

Publisert over 10 år siden

Hvorfor skal vi tviholde på en nasjonal kirke når båndene til staten løses opp?

Jeg har fått med meg at det det økumeniske perspektiv sto i fokus på årets kirkemøte. Det bringer fram noe jeg egentlig har lurt på lenge. Når båndene til staten nå er  ferd med å løses opp, hvorfor ikke i større grad søke fellesskap med lutherske kirker i våre naboland? At kirken er verdensomspennende og i sin ånd enhetlig ble understreket på årets kirkemøte. Hvorfor skal vi i en slik situasjon tviholde på en nasjonal kirke?

Gå til innlegget

Ingen kommentar

Publisert nesten 11 år siden

Ingen kommentar, er det gjengse mantra når kirken er ute i trøbbel

Nesten hver gang kirken får oppmerksomhet er det negativ oppmersomhet, som nå i Gelius-saken. Og som også skjer nesten alle ganger overlates debatten til alle andre. De som har noe de skulle ha sagt; som har plikter og ansvar sier nesten uten unntak: Ingen kommentar. Og når de endelig kommer på banen er saken stort sett glemt.  

Hva skal vi med tillitsmenn og embetsmenn som lusker unna hver gang det dukker opp en mikrofon. Inntrykket som etterlates er selvfølgelig at det er kirkens ansvarlige som er skyldige; Det er pr. definisjon Den norske kirke som settes på tiltalebenken, gjerne av egne medlemmer, som en kirke som har glemt sitt opprinnelige budskap.

Hvorfor må det være slik hver gang? - bare et spørsmål, mulig jeg er på ville veier. Jeg har klar over at her er det rettslige og juridiske rettighetere som må iverates, men dog, og jeg gjentar: Må kirke hver gang slike saker dukker opp, sprinte rett ned i forsvar, og stå der stumme som østers med armene i kors?

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere