Trygve Johannes Lereim Sævareid

Alder: 43
  RSS

Om Trygve Johannes

Sykepleier med interesse for de gamle pasientene. Stipendiat på Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.

Følgere

En fars død - hva kan vi lære?

Publisert over 9 år siden

Ketil Bjørnstad beskriver i en kronikk i dagens Aftenposten sine opplevelser av hans fars siste uke på sykehjemmet før han døde. Kronikken er et sterkt og viktig bidrag til måten vi behandler mennesker i sluttfasen av deres liv.

Bjørnstad skriver at faren fikk hjerneslag og fikk valget mellom å reise på sykehus en siste gang eller å bli på sykehjemmet hvor de lovet "å pleie ham". Faren valgte å bli på sykehjemmet. Etter dette valgte man å ikke gi mer væske eller næring, hverken gjennom munnen eller intravenøst. Dette kom overraskende på pasient og familie. Personalet overlot beslutninger til å bli å bli tatt av pårørende, Ketil Bjørnstad tok beslutningen om den siste morfin sprøyten. Bjørnstad mener faren ble utsatt for aktiv dødshjelp, både ved at han ikke fikk væske tilførsel, men også ved morfinen som ble gitt.

Det er en preget Bjørnstad som skriver kronikken, han beskriver den siste uken som forferdelig og at det var vanskelig å skrive sin historie. Jeg er sykepleier og jobber med eldre i det daglige. Kronikken gir oss som helsearbeidere nyttig tilbakemelding som vi må ta på alvor.

Jeg vil kommentere 4 elementer av behandlingen Ketil Bjørnstad og hans far fikk. Ettersom jeg ikke kjenner denne saken inngående blir kommentarene gitt på generelt grunnlag.

For det første, væske og næringstilførsel ble ikke gitt etter at beslutningen om å bli på sykehjemmet for pleie ble tatt. Ketil Bjørnstad opplevde dette som aktiv dødshjelp. Han og broren hadde et sterkt ønske om at faren ikke skulle tørste og sulte ihjel, slik faren hadde vært opptatt av i forhold til sin kone som døde på samme sykehjem. I mitt arbeide er jeg heller ikke vant med at det blir gitt væske og næring intravenøst i livets siste fase. Å gi væske intravenøst vil medføre å forlenge livet, noe som kan medføre forlenget ubehag for pasienten. Det er i dagens medisin ikke grunnlag for å kalle det å avstå fra å gi væske som aktiv dødshjelp. Ved å avstå fra å gi væske gjør man ingen aktiv handling for å forkorte livet, men lar naturen gå sin gang.

Er pasienten våken skal han/hun naturligvis få spise og drikke det de ønsker. Bjørnstad skriver at faren ikke ble tilbudt drikke. Ettersom faren hadde fått slag kan det hende at svelgefunksonen var nedsatt eller fraværende, og da skal man være forsiktig med å gi drikke/mat. Det finnes imidlertid hjelpemidler som kan være aktuelle for noen.

For det andre, personalet lot pårørende ta beslutninger. Ketil Bjørnstad tok for eksempel avgjørelsen om den siste morfin sprøyten. Han skriver om følelsen av å allerede ha drept faren etter tre dager. Det er ikke ønskelig at pårørende blir stilt i en situasjon der de må ta beslutninger om behandling og videre forløp. Pasient og pårørende må gjerne tas med i diskusjoner om behandling ved livets slutt, men det må være tydelig at det er legen/hlsepersonellet som tar beslutningene. Pårørende skal ikke belastes med å måtte ta beslutninger.

For det tredje, morfinen som ble gitt ble beskrevet som en del av aktiv dødshjelp. Blir morfin gitt for å fremskynde døden, er det aktiv dødshjelp. Imidlertid er det slik at morfin kan være en viktig del av god, palliativ behandling. Dersom morfin gis i individuelt tilpassede doser for å lindre pasientens smerter eller ubehag, vil det ikke være å betrakte som aktiv dødshjelp selv om livet blir forkortet som følge av det.

For det fjerde, hva betydde "å pleie ham"? Dette er kanskje det viktigste bidraget til debatten slik jeg opplever det. Sykepleieren som sa "å pleie ham" hadde en oppfatning av hva det innebar, pårørende en helt annen. Pasient og pårørende kjenner ikke alltid begreper som helsepersonellet bruker. Det er av avgjørende betydning at pasienter og pårørende får tydelig informasjon om hva som vil bli gjort når kurativ behandling avsluttes, og pasienten får palliativ behandling. Informasjonen må være konkret, deskriptiv og lettfattelig. Hadde Ketil Bjørnstad fått god nok informasjon ville kanskje vanskelige og tunge stunder vært unngått.        

 

Gå til innlegget

3. hver helg?

Publisert over 9 år siden

På Dagsrevyen 11.10 fikk vi høre at LO og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm ønsker at sykepleiere skal jobbe oftere enn hver 3. helg for å løse turnusutfordringer. Som sykepleier er det et lite spennende og attraktivt forslag.

Det er en kjensgjerning at det på mange arbeidsplasser i helsesektoren er en utfordring å få helgene til å gå opp med riktig antall sykepleiere og øvrig pleiepersonell på vakt. LO mener at dersom sykepleiere i kommunene jobber 2-5 helger mer i løpet av året vil disse utfordringene bli løst.

Norsk Sykepleierforbund er ikke enig i at sykepleiere skal jobbe utover hver 3. helg som er dagens ordning. Som medlem er jeg glad for at NSF har vært tydelig på dette.

I fremtiden vil det være behov for et større antall sykepleiere og annet helsepersonell enn det er i dag. Hver tredje som tar høyere utdanning må velge helsefag for at behovene skal bli møtt. Dersom sykepleiere blir pålagt å jobbe økt antall helger er jeg redd for at det vil være belastende og påvirke rekrutteringen negativt.

Sykepleieryrket må være attraktivt for at unge skal velge yrket. Å jobbe hver 3. helg er i utgangspunktet ikke attraktivt. Dersom forslaget til LO får gjennomslag vil sykepleieryrket bli enda mindre attraktivt for de som skal velge sitt yrke. Å være i turnusarbeid gjennom et yrkesaktivt liv vil også bli mindre attraktivt. Det er vel en målsetning at de som er sykepleiere skal fortsette i turnusarbeid i flest mulig år? Allerede i dag opplever jeg at mange velger bort turnusarbeid tidlig i yrkeslivet nettopp fordi det er slitsomt og lite attraktivt. Ved å øke antall helger å jobbe vil flere velge bort turnusarbeid.

Sykepleiere er ikke vanskelige. For å hjelpe med å få turnus til å gå opp er det mange som frivillig tar ekstravakter i helgene. Hos min arbeidsgiver får vi ikke ferie mer enn 3 uker om sommeren slik at sommerturnusen skal ha mulighet for å være forsvarlig. Mange benytter seg av tilbud om ekstra betalt mot å jobbe en halv eller hel helg ekstra om sommeren. NSF har også signalisert at dersom medlemmer frivillig vil inngå avtale med arbeidsgiver om mer enn 3. hver helg er det selvsagt mulig.

Dette innlegget er lite konstruktivt i det å løse turnuskabalen på mange institusjoner rundt om i landet. Det er allikevel min oppfatning at man ved å pålegge sykepleiere et økt antall helger å jobbe i året skaper man flere problemer enn man løser. 

Gå til innlegget

Hvor mye skal man måtte tåle?

Publisert over 9 år siden

Deler av media har fått kritikk for dekningen av terroraksjonen på Utøya. Er det nå påny nødvendig med en gjenomgang av hva som bør vises for folket av de tragiske hendelsene?

Flere av ungdommene som stod frem foran kamera med beskrivelser av hendelsene angret i ettertid, og media har fått kritikk på å ha vært for aggressiv i å få slike beskrivelser. 

For meg som ikke er direkte berørt av terroren som utspant seg ved regjeringskvartalet og på Utøya så må jeg innrømme en slags morbid nysgjerrighet på detaljer av det som hendte. Vitnebeskrivelsene viste med tydelighet grusomhetene og terroren.

De siste par dagene har vi i tillegg på nyhetene fått vist videoklipp der man zoomer inn drapsmannen stående ved sjøkanten med åpenbart flere døde AUFere liggende rundt seg. I vannet sitter en ungdom med armene strekt ut til siden og ser på Anders Behring Breivik som ser tilbake på ungdommen. Videoklippet stanser der, og man kan bare tenke seg hva som skjer videre..

Man kan ikke se hvem som sitter i vannet og venter på Behring Breiviks neste handlinger, men det spiller da heller liten rolle.

Det burde ikke være nødvendig å vise drapsmannen så tydelig i aksjon. Overlevende og pårørende har måttet tåle enormt mye fra hendelsene 22. juli. Dette videoklippet er etter mitt skjønn mer enn hva som skal måtte tåles for de etterlatte.

Media bør igjen bli fortalt hva som er greit i dekningen av saken.

 

Gå til innlegget

Idrettsglede

Publisert rundt 10 år siden

Blant idrettens mange positive sider er at den tilbyr herlig underholdning til publikum. Hvor mye skal imidlertid publikum la seg begeistre av billige stunts av idrettsfolk i seiersrus?

Nok en gang ble nasjonen vitne til fantastiske idrettsprestasjoner i VM i Holmenkollen i dagens herrestafett i langrenn. Norske utøvere har prikket inn gullformen i tide også til dette mesterskapet. For en følelse det må være å lykkes i sesongens viktigste renn på hjemmebane. Det er lett å forstå at følelsene tar overhånd når man har jobbet knallhardt mot noe og kan kalle seg verdens beste som resultat.

Petter Northug er verdens beste skiløper. For en idrettsmann! Heldigvis er det Norge som kan glede seg over hans idrettsprestasjoner aller mest. Det var deilig å se han avgjøre stafetten til sin, lagets og vår fordel i dag på en så overbevisende måte. Er det imidlertid flere enn meg som ikke er like overbevist over måten han krysset mållinjen på? Jeg stemmer i med svenske kommentatorer og andre som ikke lot seg begeistre av hvordan Northug følte behov for å demonstrere hvor suveren han var ovenfor sine konkurrenter. Måten Northug valgte å hovere ovenfor konkurrentene gav seieren en bismak for min del.

Å være toppidrettsutøver bør forplikte. Vi er alle forbilder for barn og unge, men det spørs om ikke Petter Northug vil være et større forbilde for de fleste enn jeg som ender langt nede på resultatlisten i Birkebeinerrennet. Holdninger og handlinger som utøvere med hans profilering viser vil bety mye for de som vokser opp. Northug har flere ganger vist raushet og rost sine motstandere. Det er allikevel hans vellykkede forsøk på å provosere som tar oppmerksomhet, og han blir av og til oppfattet som respektløs i behandling av motstandere. For Northug virker det å være uproblematisk at folk ikke liker han, det kan til og med hende at det er hans mål på et eller annet nivå. Heldigvis virker han å være tykkhudet og ikke bry seg stort om hvordan folk oppfatter han. Petter Northug er et godt forbilde på så mange måter som idrettsutøver, kanskje kunne han jobbet mindre med å provosere og dermed være et sunnere forbilde?

Idrettsglede dreier seg om å dele det positive ved idretten. Det er litt trist at det å provosere motstanderen har mest fokus når man går i mål som førstemann i VM stafetten, og ikke det å dele seiersgleden med lagkamerater.  

 

Gå til innlegget

Når døden blir underholdning...

Publisert over 10 år siden

NRK viste for noen dager siden tv-programmet "Når døden blir underholdning". Dokumentaren var en gjenskapelse, with a little twist, av det klassiske Milgram-eksperimentet. Men hvorfor ble vi vist det?

Programmet spurte i innledningen "Hvor langt er fjernsynet i stand til å gå?", etter blant annet å ha vist MTV sin underholdning med amatør klipp av folk som skader seg etter diverse stunts og japansk tortur av deltakere i gameshows. Professor i sosial-psykologi Jean-Léon Beauvois ledet et flerfaglig forskerteam som skulle finne ut om fjernsynet bevisst kunne organisere drap som en slags underholdning.

For å finne ut av fjernsynet sin makt gjenskapte de Milgram-eksperimentet, bare denne gang som game-show. Milgram-eksperimentet er et legendarisk psykologisk eksperiment hvor deltakerne ble forledet til å tro at de gav elektrisk sjokk til det de trodde var en annen deltaker sittende i et avlukke, hver gang denne svarte feil på spørsmål. For hvert gale svar økte spenningen i støtet med 20 volt. Hele 62 % gav støt opp til 460 volt, som var det maksimale i eksperimentet. Skuespilleren i avlukket hadde underveis skreket og tryglet om at de ikke skulle gi mer støt, og de siste gangene var det ingen respons i det hele tatt, for å gi inntrykk av at han var bevisstløs eller i verste fall død. Men, deltakerne fortsatte fordi lederen av eksperimentet fortalte deltakerne at de skulle fortsette, at det var nødvendig. Milgram-eksperimentet er kjent for å vise menneskers lydighet til autoriteter, og at man kan gå på kompromiss med egne verdier så lenge en autoritet gir ordre. Eksperimentet ble brukt til å forklare hvordan grusomhetene i 2. verdenskrig kunne skje.

Professor Beauvois og hans team prøvde å kopiere eksperimentet til Stanley Milgram i en game-show variant. 80 deltakere ble rekruttert, et studio ble bygget, og eksperimentet ble gjennomført foran et intetanende publikum. For hvert gale svar skuespilleren gav måtte deltakeren gi elektrisk støt, og som i Milgram-eksperimentet startet det med 20 volt og økte med 20 for hvert gale svar opp til 460 volt. Skuespilleren klagde over at det var vondt ved 120 volt, ved 180 volt sier skuespilleren at han vil gi seg, ved 240 volt trygler skuespilleren om at man slutter og at man slipper han ut av avlukket, etter 380 volt kommer det ikke lenger noen lyd, og det kommer ingen lyd fra skuespilleren helt til og med 460 volt. Deltakerne viser tidlig ubehag ved å gi støt, men fortsetter fordi programlederen forteller at de skal fortsette. 81 % av deltakerne fullførte til og med 460 volt. Dokumentaren konkluderte med at det ikke er noen tvil om at fjernsynet kan organisere drap for underholdningens skyld.

Hva er verdien av å lage et program som dette og bruke ett år i planlegging av prosjektet? Svært liten. Milgram-eksperimentet hadde allerede vist menneskers lydighet overfor og vilje til å adlyde ordre fra autoritet. Forskerteamet var overrasket over at flere deltakere enn i Milgram-eksperimentet gav 460 volt i støt. Det burde ikke overraske ettersom deltakerne trodde de var med i en produksjon for tv. Enkelte av deltakerne, selv om de viste seriøs frustrasjon og bekymring underveis, nevnte også tv-produksjon som årsak til at de fortsatte fordi de ikke kunne tro at man kunne alvorlig skade i en tv-produksjon.

Og hva med deltakerne? Deltakere gråt av fortvilelse på bakrommet etter "innspillingen". De lyste opp av glede da de så skuespilleren entre rommet smilende og i god form. I Milgram-eksperimentet var det flere deltakere som hadde problemer i etterkant da de innså hva de er i stand til å gjøre. Det forsker-etiske i hva man utsatte deltakerne i eksperimentet var et av områdene Milgram ble kritisert for. Fra mine studie dager på Clark University, med psykologi som hovedemne (jeg er ikke psykolog), husker jeg foreleseren fortalte at slike eksperiment aldri vil bli tillatt igjen på grunn av påkjennelsen det medfører for deltakerne. Tydeligvis gjelder ikke det i Frankrike hvor "Når døden blir underholdning" fikk lov til å gjennomført. Jeg kan ikke forstå at dette eksperimentet fikk lov til å bli realisert med bakgrunn i hva det kan påføre deltakerne. Deltakerne ble sikkert tatt vare på med at de ble velinformert om hva eksperimentet gikk ut på. Allikevel tror jeg flere kan bære på skyldfølelse i etterkant. Det hjelper naturligvis heller ikke at programmet viste skuespilleren komme inn i bakrommet og takke en som trakk seg for at hun "reddet livet hans" ved å slutte selv om programlederen insisterte på at hun skulle fortsette. Hva gjør det med selvfølelsen til de av deltakerne som ser dette og vet at de fortsatte selv om skuespilleren ikke gav noen lyd etter de gav elektrisk støt?

"Når døden blir underholdning" gir ingen ny kunnskap og kan ha påført mennesker belastninger som er helt unødvendige. Programmet skulle aldri vært laget.       

  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere