Trygve Johannes Lereim Sævareid

Alder: 43
  RSS

Om Trygve Johannes

Sykepleier med interesse for de gamle pasientene. Stipendiat på Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo.

Følgere

Aktivitets-hysteriet lindrer

Publisert over 5 år siden

"- Fri oss fra aktivitets-hysteriet". "- Gamle og skrøpelige må få slippe maset om aktivitet". De spisse ytringene, kanskje for å provosere frem holdningsendring, treffer ikke helt.

Sitatene er hentet fra Tidsskriftet Sykepleien i intervjuet av Runar Bakken, sykepleier og dosent ved Høgskolen i Telemark. Han er aktuell med sin nye bok, "Frykten for alderdommen". For ordens skyld, jeg har ikke lest boken, det er kun innholdet i intervjuet som blir kommentert her.

Som sitatene indikerer er Bakken kritisk til holdningen om at eldre og skrøpelige, som er blitt avhengig av helsepersonell for å kunne leve videre, absolutt skal bevege seg. Han vil "... slå et slag for at den fjerde alder må skjermes for aktivitetshysteriet". Aktivitetshysteriet kan i intervjuet tolkes som et resultat av at vi frykter alderdommen mer enn døden; "vi er reddere for å være vitne til at alt går i oppløsning, enn selve dødsøyeblikket". Istedetfor all fokuset på aktivitet mener Bakken at de skrøpelige eldre heller bør bli "omfattet av lindring". Mot livets slutt er det bedre å ha nærværet, men kanskje som følge av fokuset på aktivitet tror Bakken (min tolkning) at helsepersonell i hjemmetjenesten og på sykehjem fort kan glemme at avhengige eldre skal dø.

Det er mye fornuftig i det Bakken sier. Aktivisering er ikke noe som skjer for enhver pris, men skal være på pasientens premisser. Om pasienten ikke ønsker aktivisering, skal heller ikke pasienten aktiviseres. Tidsånden er preget av aktivitets-hysteri som Bakken kaller det, men tidsånden er også preget av et ønske om å sette pasienten i fokus. Pasienten i fokus innebærer blant annet å lytte til og samtale med pasienten om hva som er viktig for han eller henne. Gjennom for eksempel forberedende samtaler kan man få innblikk i pasientens preferanser for fremtidig helsehjelp. Å respektere pasientens ønsker så langt det er forsvarlig, også for aktivisering, er å sette pasienten i førersetet. Pasienten i fokus innebærer kanskje også at vi bør lene oss litt mer tilbake, spesielt når mennesker er blitt avhengige av andres hjelp, og fokusere mer på nærværet enn mobiliseringen. Overbehandling nevnes ikke i intervjuet, men glemmer vi at vi skal dø kan vi fort ende opp med å behandle for å kurere lengre enn vi bør. Samtidig som intervjuet bidrar i å rette oppmerksomhet mot nærvær i livets sluttfase, mener jeg det er viktig å komme med noen innvendinger.

For hva er bakgrunnen for at aktivisering får mye fokus? Aktivisering og trening har effekt hos eldre, også blant de mest skrøpelige. Dette er det forsket en god del på, blant annet ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Gjennom aktivisering kan man forebygge komplikasjoner som følge av inaktivitet. Aktivisering gir ikke bare fysisk stimulering for de skrøpeligste, men er også en sosial stimulering for en ellers understimulert gruppe av mennesker.

Bakken antyder at vi lurer oss selv til å tro at aktivisering kan være en kur mot alderdommen. Selvsagt kan man ikke kurere aldring. All verdens treningsformer kan ikke skru tiden tilbake. Aktivisering kan imidlertid bidra til å bevare funksjon lengre, bedre funksjon, og for de skrøpeligste kan aktivisering bidra til å forebygge uønskete hendelser, som for eksempel utvikling av trykksår. Så aktivisering kan bidra til nettopp det Bakken er opptatt av, lindring. For det er ikke slik at aktivisering er noe som skjer kun med det formål å kurere. Aktivisering og lindring er ingen motpoler, snarere tvert i mot. Når kurativ behandling ikke lenger er aktuelt for pasienten, går man over til palliativ, lindrende, behandling. Palliasjon, lindring, er også behandling, og aktivisering inngår i den behandlingen. Palliative team rundt omkring i helse-Norge er tverrfaglige, og fysioterapeut er en naturlig og nødvendig del av det teamet. 

Den fjerde alder definerer Bakken som når noen er "avhengig av helsepersonell for å leve videre. Når du ikke klarer å stelle deg eller få i deg mat eller medisiner selv". Det er nok denne pasientgruppen Bakken snakker om i intervjuet. Enkelte sitat, som for eksempel "gamle og skrøpelige må få slippe maset om aktivitet" bidrar likevel til at man kan få inntrykk av at han også snakker om eldre generelt i intervjuet. Selv om alle eldre skal få slippe å aktivisere seg om de ikke ønsker, og man kan fokusere på andre ting enn aktivisering, så er det uheldig å snakke ned aktivisering når man vet de gode effektene aktivisering har for eldre.

Overbehandling er en fare dersom man ikke ser helheten i mennesket, og legger for stort fokus på en eller noen få elementer i behandlingen av pasienten. Bakken nevner som tidligere skrevet ikke overbehandling direkte i intervjuet, men det er implisitt. Det er en velbegrunnet bekymring Bakken har, overbehandling skjer i Norge. Samtidig er det slik at underbehandling er et like stort problem, det skjer også i Norge.

Et for lite fokus på aktivisering vil bidra til å underbehandle og understimulere en gruppe pasienter som trenger nettopp det, behandling og stimulering. 

    

     

 

  

Gå til innlegget

Aktiv dødshjelp utfordrer helsevesenet

Publisert rundt 6 år siden

Flere ønsker mulighet for aktiv dødshjelp blir tillatt i Norge. Da må helsevesenet vise at det allerede finnes et alternativ.

Debatten om aktiv dødshjelp dukker opp med jevne mellomrom. Denne gangen er det særlig Brennpunkt-dokumentaren om Siv Tove Pedersen, som valgte å ende sitt liv i Sveits, som har stimulert debatten. Debatten er velkommen, det er viktig å diskutere de vanskelige spørsmålene som kommer i kjølvannet.

Ny meningsmåling viser økende oppslutning og at et flertall i befolkningenen er for mulighet til å gi aktiv dødshjelp. Også en fjerdedel av legene og over en tredel av sykepleiere er for muligheten til å gi aktiv dødshjelp. En viktig forutsetning for at befolkningen kan gi et veloverveid svar på spørsmålet om aktiv dødshjelp er at de er kjent med argumenter for og mot aktiv dødshjelp. Jeg er usikker på om det er tilfelle.

Nrk har fått mye kritikk etter Brennpunkt-dokumentaren, blant annet av KrF sin stortingsrepresentant Olaug Bollestad. Kritikken har gått på at det ble en for ensidig fremstilling av saken, som gjorde det enklere å sympatisere for aktiv dødshjelp. Media har et ansvar for å unngå at befolkningen får en skjev fremstilling av en sak, der et syn blir vektlagt/presentert urimelig mye.

Jeg har ikke selv sett Bennpunkt-dokumentaren. Selv om jeg har lest artikkelen på nrk.no vil det resterende være basert på generelle betraktninger og ikke denne saken spesielt.

Personer som velger å få aktiv dødshjelp gjør det av en grunn. Det er ofte lidelse og smerte som preger livene deres i for stor grad. Andre dokumentarer og undersøkelser viser også at ensomhet og et ønske om ikke å være til bry er en betydelig faktor i deres ønske om å ende livet. Jeg undres hvilken betydning ensomhet har for beslutningen leger i Nederland, Belgia, Oregon og Sveits tar når de får henvendelser om aktiv dødshjelp.

Et av de viktigste argumentene mot aktiv dødshjelp er at det allerede finnes et alternativ i helsevesenet. Vi har allerede mulighetene til å lindre smerte og hjelpe folk med funksjonshemminger. Jeg kan kanskje beskyldes for å bagatellisere vanskeligheter folk som ønsker aktiv dødshjelp har, men selv om det kan være vanskelig har vi mulighet til å hjelpe med de vanskelighetene de opplever.

Jeg tror utfordringen helsevenet har med å vise at de kan tilby et alternativ ligger på to plan: kommunikasjon og tilby palliasjon tidlig nok. 

Leger og sykepleiere må kommunisere med pasientene om deres vanskeligheter. Kun da får en frem hva som plager de og en mulighet til å tilby hjelp. Selv om det kommuniseres mye og godt i helsevesenet har vi et stykke å gå, og jeg frykter at pasienter som vurderer aktiv dødshjelp ikke blir fanget opp av helsevesenet på grunn av mangel på kommunikasjon.

Effektivitetskravet særlig i spesialisthelsetjenesten gjør heller ikke forutsetningene for den gode samtalen bedre. Rask utskrivelse blir belønnet økonomisk, og jeg er usikker på om eksistensielle samtaler blir kompensert økonomisk. Konsekvensen er en mindre helhetlig behandling av pasienten, og vanskeligere å fange opp omfanget av krisen pasienten opplever.

Fokus på palliasjon kan gi personer med ønske om å ende sitt eget liv et alternativ. For noen blir kurativ behandling, det å helbrede, forsøkt for lenge. Kanskje er det normale ved døden ikke anerkjent nok blant helsepersonell, slik at overbehandling forekommer? Kanskje er overbehandling en kilde til ønske om aktiv dødshjelp, nettopp fordi pasienten ikke er presentert for en alternativ, lindrende mulighet?

Det å avstå fra kurativ behandling er ikke det samme som at pasienten ikke vil få behandling. Palliasjon innebærer at man istedet for å søke å helbrede pasienten for sin sykdom, lindrer symptomene pasienten har. Smerter kan for noen være vanskelig å lindre, men også her finnes spesialister som kan hjelpe og for noen ytterst få kan kunstig koma være alternativ når smertene ikke kan reguleres. Poenget er at det ikke er nødvendig for pasienter å ty til aktiv dødshjelp for å få lindret ubehag. (Så skal det også nevnes at det går an å forsøke å kurere og lindre samtidig - underbehandling er også en utfordring for helsevesenet).

Problemet for samfunnet Norge i kjølvannet av denne debatten er at det kanskje er vanskeligere å hjelpe mot ensomhet enn det er å lindre smerte.     

 

Gå til innlegget

Marka: Må ha den, bare må ha den!

Publisert rundt 7 år siden

En hyllest av Marka. Og kanskje et forsvar av birkebeineren.

I går kunne vi på dagbladet.no lese et festlig innlegg som het Marka, my ass. Forfatteren skrev om sin frustrasjon over skryting på sosiale medier, og at det som raskest fører til skryt er langrenn. Det var ikke det at folk drar på tur som hun så som et problem, men at folk gjorde et så stort nummer ut av det. Langrenn ble hauset opp som en statusaktivitet, mens andre treningsformer ikke har samme verdi. Dette innlegget vil ikke angripe "Marka, my ass". Den hadde flere gode poenger, og noen mindre gode. Jeg vil snarere hylle Marka, og samtidig forsøke et lite forsvar av birkebeineren.

Ja, jeg er birkebeiner. Og Marka er sentral i den sammenheng. Jeg er ikke flink til å dra på fisketur, lage bål, slå opp telt, plukke bær eller sitte og nyte stillheten. Men, jeg bruker Marka til å jogge, sykle og gå på ski.

Ikke alt med det å være birkeiner er jeg stolt av. Iveren etter å komme ut og trene får konsekvenser. I dag reiste jeg hjemmefra på en fridag for å pleie egne interesser i 4-5 timer mens kona pleiet vår lille datter. Jeg er så absolutt en del av et utstyrshysteri som ikke er forbilledlig. Det koster dyrt å sikre seg glid i langrennssporet som kan spare noen få minutter i løpet av 5,4 mil, og jeg betaler gladelig.

Birkebeinere har et frynsete rykte. Mye har vært sagt, og endel skrevet om hvor lite hensynsfulle birkebeinerne er til og fra jobb, men også i skisporet eller sykketraseen i jakten på merket. Når birkebeinerorganisasjonen har blitt møtt med slik omtale av deltakerne, synes jeg de har svart godt. Jeg synes kritikken kan være berettiget, men går for langt. Det jobbes aktivt i miljøene med holdningsskapende tiltak, for eksempel har Team Skigo laget "skivettregler" for sine medlemmer som forteller hvordan de skal oppføre seg i sporet og under trening.

Det er allikevel mye jeg er stolt av som birkebeiner. Jeg har fokus på helse. Jeg trener for å holde meg i god fysisk form, og spiser noenlunde sunt for at kroppen skal ha det rimelig bra. Konkurranseelementet er sentralt. Jeg vil forbedre meg fra år til år, jeg vil prøve gjøre det bedre enn han foran eller ved siden, og jeg vil slå kameratene jeg reiser til Lillehammer og nyter fellesskap med hvert år i midten av mars. Det å sette seg mål for treningen gir god motivasjon. Så jeg deltar i ulike mosjons-løp, renn og ritt. Sesongens store mål er uansett Birken. Jeg har mye glede av å streve som best jeg kan sammen med tusenvis av andre på veien mot Lillehammer. Da jeg fikk vite at jeg hadde klart merkekravet første gang, fikk jeg så stor klump i halsen at det var godt ingen snakket til meg. Selv det å ende opp godt nede på resultatlista kan gi store opplevelser for en mosjonist. Og her bidrar Birken med mye sunnhet til folket. Mange har blitt bitt av basillen og fått motivasjon til å komme seg ut av sofaen.

Jeg elsker å trene. Jeg føler jeg må trene. Sykt? Ja, kanskje litt. Og Marka er den perfekte treningsarena. Selv når jeg forsøker å lange ut på ski, og forsere motbakkene på sykkelen, er jeg ikke uanfektet over hvor jeg er. Marka er vakker. Noen av de flotteste naturopplevelsene mine har jeg hatt under trening. Marka er kupert og gir variasjon og prøvelser. Skiforeningen tilrettelegger enormt for at jeg og andre skal få utfolde oss. Hvor mange mil husker jeg ikke, men det er mange. Så store muligheter for utfoldelse i naturen så tett opptil en storby er fantastisk.

I dag møtte jeg et eldre ektepar ved Appelsinhaugen som stoppet opp, smilte bredt og hilste. Jeg hilste tilbake, og rant forbi lykkelig, varm om hjertet. Det er Marka, og jeg elsker den! 

 

Gå til innlegget

Amour

Publisert nesten 8 år siden

Amour er en film om kjærlighet. Den er også en kraftfull påminner om det vanskelige ved tap av funksjon, pårørendes tunge og ensomme hverdag som pleiere, og de evigvarende vanskelige beslutninger om behandling i livets sluttfase.

Georges og Anne lever i en alder av over 80 år en trygg og god pensjonisttilværelse der de nyter sine hobbyer og hverandre. Livene deres endres dramatisk da Anne får hjerneslag. Amour er en film som anbefales, men det kan også anbefales at du ser filmen før du leser videre.

Hjerneslag er en sykdom som kan få store konsekvenser. 15.000 personer får hjerneslag hvert år i Norge. Det er den tredje vanligste dødsårsaken og en av de vanligste årsakene til alvorlig invaliditet. En av de viktigste risikofaktorene for hjerneslag er høy alder. Amour skildrer derfor hvordan livet kan snus på hodet for mange hvert år, og den gir et realistisk bilde av hvordan livet for en slagrammet kan arte seg. Det må allikevel også nevnes at mange som opplever å få hjerneslag går det godt med, og man kan gjenvinne god funksjon, også i høy alder.

Amour deler ut mange gripende øyeblikk og momenter, tross sitt nedtonede tempo og rolige kameraføring. Det som gjorde stort inntrykk på meg var hvor endret Anne ble psykisk etter hjerneslaget. Den tidligere livsglade damen ble tydelig på at hun ikke lenger ønsket å leve. Selv om hun var kognitivt velbevart og kunne kommunisere godt, var tapet av funksjon og det å være avhengig av hjelp en situasjon hun ikke kunne leve med. 

Annes endring av holdning til livet fikk meg til å tenke på erfaringer som sykepleier på enhet med hjerneslagpasienter. Enkelte av pasientene som kommer til oss er medlem av Foreningen Retten til en verdig død.  Flere av disse har skrevet et livstestamente der de angir ønsker for berhandling i tilfelle de ikke lenger er i stand til å gi tilbakemelding om ønsker for behandling. Det som går igjen hos disse pasientene er et ønske om ikke å få kurativ behandling (antibiotika, væske- og næringstilførsel, hjerte-lungeredning) i tilfelle sykdom der de ikke lenger kan formidle eget ønske, og som medfører store funksjonstap og/eller nedsatt bevissthet. Livstestamentet er gjerne skrevet før akutt sykdom og funksjonsnedsettelse. Det vi har opplevd ved noen tilfeller er at disse pasientene allikevel ønsker å leve, på tross av store funksjonstap. Livstestamente kan være et hjelpemiddel og lette beslutningsprosesser i livets sluttfase. Det er allikevel en fordel at det ikke er lovpålagt for legen å følge de ønskene som står der. En individuell vurdering av situasjonen må alltid gjøres. Et friskt menneske kan ikke alltid forutsi hvordan det er å leve med funksjonsnedsettelse. Mennesker kan endre oppfatning av hva et verdig liv er etter de opplever funksjonsnedsettelse.

For Anne ble et liv i avhengighet et liv som hun ikke kunne forsone seg med. Hun ønsket å ikke leve lenger, og er ikke det greit da? Såfremt man hadde forsøkt å avhjelpe henne med hennes legeskrekk og vurdert om hun var deprimert, så kan ikke jeg se at man skal tviholde på livet hennes. Det innebærer ikke at det er greit å sette en sprøyte eller gi en cocktail med medisiner som gjør slutt på livet, noe hun aldri ba sin mann om å gjøre. Anne var istand til å ta selvstendige valg, og om hun ikke ønsker livet, får man legge tilrette for at hun får det best mulig i den tiden hun har igjen.

Georges hadde vanskeligheter med å akseptere Annes endrete holdning til livet. Han ønsket å stille opp for sin kone og så det ikke problematisk å hjelpe henne i det daglige. Selv da Anne ble ytterligere redusert var det naturlig for han å tilby henne all hjelp. Frustrasjonen over at konen ikke hadde samme målsetting var til å ta og føle på. En scene illustrerte dette godt, da Georges i fortvilelse prøver å tvinge i Anne drikke, mens Anne spytter det ut igjen.

Situasjonen til Georges er en mange kan kjenne seg igjen i. Mange pårørende gjør en stor innsats for mennesker med demens, hjerneslag og andre sykdommer som medfører behov for hjelp i hverdagen, og gjør det av glede fordi det er naturlig å hjelpe. Karakteristikker av nordmenn som legger ansvaret for hjelp til syke over på det offentlige, er betydelig overdrevet. Pårørende stiller opp for sine nærmeste i stor grad. Som Georges kjenner nok flere på at innsatsen er slitsom. Pårørende trenger avlastning, og det kan det offentlige tilby.

Georges og Anne hadde levd et langt liv sammen. De kjente hverandre så godt man kan kjenne hverandre. Likevel hadde de svært ulik tilnærming til Anne sin nye situasjon, og hadde ulik oppfatning av hvordan behandling for henne skulle være. I USA er det ikke uvanlig å opprette pårørende, proxies, til å ta avgjørelser for seg om behandling når man ikke lenger kan ta avgjørelsene selv. Problemet er, som for Georges og Anne, at undersøkelser viser at ofte er besluningene proxiene tar ikke i samsvar med pasientens ønsker. Det er derfor viktig at legen spør pårørende hva pasientens ønsker ville vært. Det er pasienten som skal behandles, ikke de pårørende.

Når vi først er inne på gode filmer om nære relasjoner, kommunikasjon og død, så vil jeg også anbefale "Jag etter vind" som ruller på kinoer i disse dager. God film!              

Gå til innlegget

En fars død - hva kan vi lære?

Publisert over 9 år siden

Ketil Bjørnstad beskriver i en kronikk i dagens Aftenposten sine opplevelser av hans fars siste uke på sykehjemmet før han døde. Kronikken er et sterkt og viktig bidrag til måten vi behandler mennesker i sluttfasen av deres liv.

Bjørnstad skriver at faren fikk hjerneslag og fikk valget mellom å reise på sykehus en siste gang eller å bli på sykehjemmet hvor de lovet "å pleie ham". Faren valgte å bli på sykehjemmet. Etter dette valgte man å ikke gi mer væske eller næring, hverken gjennom munnen eller intravenøst. Dette kom overraskende på pasient og familie. Personalet overlot beslutninger til å bli tatt av pårørende, Ketil Bjørnstad tok beslutningen om den siste morfin sprøyten. Bjørnstad mener faren ble utsatt for aktiv dødshjelp, både ved at han ikke fikk væske tilførsel, men også ved morfinen som ble gitt.

Det er en preget Bjørnstad som skriver kronikken, han beskriver den siste uken som forferdelig og at det var vanskelig å skrive sin historie. Jeg er sykepleier og jobber med eldre i det daglige. Kronikken gir oss som helsearbeidere nyttig tilbakemelding som vi må ta på alvor.

Jeg vil kommentere 4 elementer av behandlingen Ketil Bjørnstad og hans far fikk. Ettersom jeg ikke kjenner denne saken inngående blir kommentarene gitt på generelt grunnlag.

For det første, væske og næringstilførsel ble ikke gitt etter at beslutningen om å bli på sykehjemmet for pleie ble tatt. Ketil Bjørnstad opplevde dette som aktiv dødshjelp. Han og broren hadde et sterkt ønske om at faren ikke skulle tørste og sulte ihjel, slik faren hadde vært opptatt av i forhold til sin kone som døde på samme sykehjem. I mitt arbeide er jeg heller ikke vant med at det blir gitt væske og næring intravenøst i livets siste fase. Å gi væske intravenøst vil medføre å forlenge livet, noe som kan medføre forlenget ubehag for pasienten. Det er i dagens medisin ikke grunnlag for å kalle det å avstå fra å gi væske som aktiv dødshjelp. Ved å avstå fra å gi væske gjør man ingen aktiv handling for å forkorte livet, men lar naturen gå sin gang.

Er pasienten våken skal han/hun naturligvis få spise og drikke det de ønsker. Bjørnstad skriver at faren ikke ble tilbudt drikke. Ettersom faren hadde fått slag kan det hende at svelgefunksonen var nedsatt eller fraværende, og da skal man være forsiktig med å gi drikke/mat. Det finnes imidlertid hjelpemidler som kan være aktuelle for noen.

For det andre, personalet lot pårørende ta beslutninger. Ketil Bjørnstad tok for eksempel avgjørelsen om den siste morfin sprøyten. Han skriver om følelsen av å allerede ha drept faren etter tre dager. Det er ikke ønskelig at pårørende blir stilt i en situasjon der de må ta beslutninger om behandling og videre forløp. Pasient og pårørende må gjerne tas med i diskusjoner om behandling ved livets slutt, men det må være tydelig at det er legen/helsepersonellet som tar beslutningene. Pårørende skal ikke belastes med å måtte ta beslutninger.

For det tredje, morfinen som ble gitt ble beskrevet som en del av aktiv dødshjelp. Blir morfin gitt for å fremskynde døden, er det aktiv dødshjelp. Imidlertid er det slik at morfin kan være en viktig del av god, palliativ behandling. Dersom morfin gis i individuelt tilpassede doser for å lindre pasientens smerter eller ubehag, vil det ikke være å betrakte som aktiv dødshjelp selv om livet blir forkortet som følge av det.

For det fjerde, hva betydde "å pleie ham"? Dette er kanskje det viktigste bidraget til debatten slik jeg opplever det. Sykepleieren som sa "å pleie ham" hadde en oppfatning av hva det innebar, pårørende en helt annen. Pasient og pårørende kjenner ikke alltid begreper som helsepersonellet bruker. Det er av avgjørende betydning at pasienter og pårørende får tydelig informasjon om hva som vil bli gjort når kurativ behandling avsluttes, og pasienten får palliativ behandling. Informasjonen må være konkret, deskriptiv og lettfattelig. Hadde Ketil Bjørnstad fått god nok informasjon ville kanskje vanskelige og tunge stunder vært unngått.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere