Trude Thomassen

Alder:
  RSS

Om Trude

Følgere

Går drikkevannet samme vei som strømmen?

Publisert over 7 år siden

Hva skjer med vannforsyningen i Norge? Går det med den, som med strømmen? Vil vi få ett selskap for renseanlegget og et annet for levering av vann? Og vil offentlige eller private aktører kunne håve inn fortjeneste på drikkevannet, slik de gjør på kraftverkene og strømnettet?

Erna Solbergs meritter

Erna Solberg rakk å gjøre svært mange forberedelser til en kommersialisering av drikkevannsforsyningen, mens hun var kommunalminister under Bondevik. For å ta det siste hun gjorde først:

Hun ba SINTEF utrede en organisering av vannforsyningen, som tilsvarer den vi har for strømmen. Det vil si at vannverket blir delt i to: Renseanlegget skal være ett selskap, mens et annet skal stå for levering av vannet.

SINTEFs mandat

Mandatet som ble gitt SINTEF var å vise at prisen på vann ble lavere med dette systemet. Nå vet vi jo hvordan det er gått med strømprisene. Ingen med vettet i behold vil påstå at strømmen er blitt lavere. Ofte er nettleien høyere enn prisen på strøm. I tillegg har vi fått en forbruksavgift. Det er også moms på avgiften. SINTEF var naturlig nok ikke i stand til å vise at prisen på vann ville bli lavere, slik mandatet etterspurte.

Hva gjør en forskningsinstitusjon, som ønsker oppdrag fra staten en annen gang? Da holder det ikke å komme med et annet svar, enn det man er bedt om. Løsningen ble å anbefale myndighetene å fokusere på dårlig drikkevann, slik at befolkningen ville forstå hvorfor vannet ble dyrere.

Dårlig drikkevann

Det gikk ikke mer enn to dager etter at rapporten ble offentliggjort, før Aftenposten på første side, og med krigstyper, fortalte oss at mange vannverk leverer dårlig drikkevann. Det var Folkehelseinstituttet som sto bak opplysningene. De var basert på en undersøkelse over 15 år, og viste tilsynelatende at det først og fremst var de små vannverkene, som hadde så forskrekkelig dårlig vann.

Enhver med minimal innsikt i logikk eller vitenskapelig metode, kunne umiddelbart fastslå at Folkehelseinstituttet bedrev tautologiske slutninger, ikke forskning. Det var ingen nødvendig sammenheng mellom premisser og konklusjon. Etter en påpekning av dette i en artikkel i Tidsskrift for den norske lægeforening, ble det aldri mer henvist til rapporten som bevismateriale for dårlig drikkevann.

«Betalingsvilligheten økte»

Men så kom giardia-epidemien i Bergen og noen år senere funn av en giardia-cyste i Oslos drikkevann. Jon Røstum i SINTEF bemerket i ettertid at «betalingsvilligheten hadde økt».

Benchmarking og rammefinansiering

Det som foreløpig er gjennomført av planene for omorganisering av vannforsyningen er en liksom-konkurranse mellom vannverkene, det som på ny-norsk kalles benchmarking. Det vil si at resultatene fra en bred innsamling av data fra vannverkene skal danne grunnlaget for rammefinansieringen av ledningsnettet.

Rammefinansiering betyr at ledningseieren får tillatelse til å ta en nærmere bestemt fortjeneste, som gjennomsnittlig skal være av en viss størrelse over et visst antall år. Beregningen av fortjenesten på strømnettet er esoterisk for en uinnvidd. Men grovt sagt innebærer det at nettleverandøren kan beregne seg en gjennomsnittlig fortjeneste på 20 % over en periode på 5 år.

Et slikt regime blir forberedt for drikkevannsforsyningen gjennom benchmarking-systemet.

Endret definisjonen på selvkost

Erna Solberg syntes å vite hva hun drev med og hvilke skritt som skulle til for å nå målet om kommersialisering av drikkevannet. I løpet av sine fire år som kommunalminister rakk hun å endre definisjonen på selvkost, slik at det er mulig å beregne fortjeneste på vann og fremdeles kalle det selvkost. Det er det George Orwell kaller ny-tale i fremtidsdystopien «1984». Grepet er så snedig gjort at det ikke kommer frem i regnskapet at det dreier seg om profitt. Tvert imot regnskapsføres profitten som kostnad.

«Kostnaden» beregnes på denne måten:
Man tar verdien av alle anleggsmidlene, det vil si renseanlegg, ledninger, pumper og høydebasseng – alle realverdiene – og tenker seg at disse blir solgt. Deretter tenker man seg at pengene investeres i aksjer eller annet som kan gi avkastning. Den avkastningen man kunne ha fått, men som man altså ikke får, blir bokført som kostnad. Nå er det ikke slik at man alltid får en avkastning på børs-investeringer, derfor er det utarbeidet en mal for hvor høy avkastning det er naturlig å beregne innenfor selvkost.

For ti år siden, da Erna var kommunalminister, tok man utgangspunkt i gjennomsnittlig avkastning på børsen det foregående år. Nylig sendte regjeringen Solberg ut et rundskriv, der man anbefaler å benytte en 5-årig swap-rente + ½ prosentpoeng. Da kommer man for tiden opp i ca. 4,5 %.

Årsaken til at noen overhodet kan synes at dette regnskapsjukset er tilforlatelig, skyldes den utbredte misoppfatning at vannverkene er, og alltid har vært, eiet av kommunene og at det er kommunene som har utgifter med legging av vannledninger m.m. Men slik er det ikke. Det sier seg egentlig selv, i og med at vannavgiftene er beregnet til selvkost.

Selvkost vil, i normal språkbruk, si at inntektene skal tilsvare de faktiske utgiftene. Det er abonnentene som betaler hele kalaset. Kommunene har ingen utgifter. Så hvorfor skal de kunne ta fortjeneste på investeringer de ikke har gjort? Kommunene har ikke lidd noe tap ved ikke å investere i andre foretak. Det er ikke deres penger, det er våre.

EU forlanger at offentlig investeringer skal gjøres med tanke på profitt – «markedsinvestorprinsippet»

Solberg-regjeringen mottok før jul en utredning vedrørende kommunal virksomhet i lys av EØS-avtalen. Der kan man lese at EU forlanger at alle offentlige investeringer skal gjøres med tanke på profitt. Det kalles Markedsinvestor-prinsippet. «Det offentlige kan altså ikke foreta en investering (...) for å ivareta sosiale, regionale eller sektorpolitiske hensyn hvis det ikke samtidig er «god business».»

Det er interessant å merke seg at Erna Solberg endret definisjonen på selvkost lenge før Markedsinvestorprinsippet dukket opp i EU-horisonten. Men samtidig hadde det seg slik at man også i EU hadde endret definisjonen på selvkost. Der kalles den Cost+.

Generell uvitenhet

Under den rød-grønne regjeringen ble det dessverre, men i god tro, fremsatt et forslag om at vannverkene skulle eies av kommunene. Forslaget ble fremmet for å unngå privatisering og kommersialisering. Resultatet er imidlertid det motsatte. Hadde vannverkene forblitt eiet av abonnentene, ville ikke EU ha kunnet fremme krav om konkurranseutsetting eller andre former for kommersialisering.

Det er imidlertid ikke mange politikere som er klar over hvordan det forholder seg med vann, avløp og renovasjon. I bystyret i Sandefjord har undertegnede ikke truffet en eneste representant som er klar over at disse tjenestene er uavhengig av kommuneøkonomien. Noen er kanskje klar over det nå, men slik har det ikke vært.

Da renovasjonen i Sandefjord ble utsatt for anbuds-konkurranse første gang, var begrunnelsen at «kommunen ville spare 2 millioner kroner». Faktum var at innbyggerne fikk 50 kr. mindre pr. år i renovasjonsavgift. Det ble ikke mer penger til andre formål, slik politikerne som stemte for å overlate renovasjonen til Ragn-Sells trodde. I stedet førte det til at det lille lokale Sandar Renovasjon, som hadde hatt renovasjonen i 40 år, ble lagt ned. Siden er det bare transnasjonale selskaper som konkurrerer om oppdraget. Ragn-Sells forsøkte etter noen år å reforhandle avtalen, for å få 2 millioner mer; nøyaktig samme sum som de bød under Sandar Renovasjon. I dag er oppdraget gitt til Reno-Norden, Skandinavias største renovasjonsselskap. Små selskap som Sandar renovasjon er for alltid ute av konkurransen.

Jo større investeringer, desto mer fortjeneste

I Sandefjords Blad kan man til stadighet lese om mangelfull utskifting av vannledninger, der årsaken underforstått skyldes kommuneøkonomien. Eller at Tjøme har den største gjelden pr. innbygger, grunnet store investeringer i vann, avløp og renseanlegg. Det siste er i grunnen ganske interessant. For jo mer kommunen investerer i vann og avløp på våre vegne, desto mer kan den beregne i skjult fortjeneste.

I Bergen skal man nå bruke 3 milliarder kroner på utskifting av vann- og avløpsledninger. Det vil kunne gi kommunen 135 millioner kroner i økte inntekter. Vannavgiften vil øke med 17% og avløpsgebyret med 54%.

Kommuneloven, KF og IKS

Som kommunalminister endret Erna Solberg Kommune-loven, slik at kommunale tjenester måtte organiseres i egne foretak, som om de var private bedrifter. Hun skapte to nye selskapsformer: kommunalt foretak (KF) og interkommunalt selskap (IKS). Det siste fikk en egen lov, som ligner på aksjeselskapsloven.

Lov om samvirker

Etter påtrykk fra EU begynte hun også arbeidet med en lov for samvirker. Denne ble vedtatt under den rød-grønne regjeringen. Tidligere var ikke samvirker og andelslag regulert av noen særlov. De kunne være så ideelle de bare ville. Og det var gjerne det de var, kanskje spesielt andelslagene, som somregel var veldig små.

EU: lovreguler samvirkene – forby andelslag

Så godt som alle private vannverk i Norge var tidligere organisert som andelslag. Men fra og med 1. januar i fjor måtte de organiseres som samvirker, etter den nye loven.

For EU-kommisjonen dreier alt seg om avkastning og økonomi. Virksomheter uten profittmotiv er ikke bare uinteressante, de er rett og slett en trussel mot grunnpilarene i EU-prosjektet. Ergo ble det forbudt med andelslag. De må organiseres etter Samvirkeloven, som igjen er utformet etter prinsippene fra aksjeselskapsloven. Det vil si at det tas for gitt at virksomheten er basert på profitt.

Nå er altså Erna blitt statsminister. Vil hun sette i verk de siste planene fra tiden som kommunalminister, med en organisering av vannverkene slik strømforsyningen er organisert?

Plan- og bygningsloven

Med den rød-grønne regjeringen fikk vi, som nevnt lovendringer, som gjør at en kommersialisert vannforsyning er rykket flere skritt frem. Foruten Lov om kommunalt eie av vann- og avløpsanlegg, ble det gjort en tilsynelatende mikroskopisk endring i Plan- og bygningsloven:

Tidligere var det slik at ny bebyggelse hadde plikt til å koble seg til kommunal vannledning, hvis det gikk en slik i rimelig nærhet. I 2010 ble dette endret til også å gjelde for eksisterende bebyggelse. Det innebærer at når kommunen legger vannledning til, eller forbi et område der det allerede er etablert en vannforsyning, blir de som bor der tvunget til å koble seg til den kommunale ledningen. Slike tvangstiltak forekom også før den siste paragrafen trådte i kraft.

Hvitsten vannverk

Det groveste eksempelet vi kjenner til er andelslaget Hvitsten vannverk. Her benyttet man en grunnvannskilde og vannverket var godkjent av myndighetene. Vestby kommune skulle imidlertid legge vann- og avløpsledninger forbi området og ville ha abonnentene til Hvitsten vannverk inn på den kommunale ledningen. Vestby får vann fra Vannsjø, som er en av Norges mest forurensede innsjøer. Selv om vannet selvsagt blir renset, betyr det ikke at det har god kvalitet som drikkevann. Abonnentene i Hvitsten vannverk var godt fornøyd med eget vann og ønsket ikke det kommunale vannet. Men for sent ble de klar over at kommunen ikke hadde hjemmel til å tvinge dem over på kommunal ledning.

Saken endte med at kommunen vederlagsfritt tok over vannverket, abonnentene fikk beholde sitt eget vann, men måtte betale vannavgift til kommunen. Den ble det dobbelte av hva den hadde vært. Abonnentene måtte også betale tilkoblingsavgift. Dette var før kommunene i 2010 fikk hjemmel i lov til slike tvangstiltak.

Juli 2010

Den nye paragrafen satte i gang et rush av konflikter. I mange kommuner var det, kanskje mer enn 30 år tilbake, lagt vannledninger parallelt med avløpsledningene. Det kan skyldes praktiske årsaker, siden vann og avløp gjerne blir lagt i samme grøft. Men mens det var frivillig, og ofte ikke ønsket, å bli koblet til vannledningen, var det gjerne kjærkomment å få kommunalt avløp. Ifølge forurensingsloven har kommunene et ansvar for at husholdningene har tilfredsstillende avløp, enten dette er privat eller kommunalt. Men kommunene har aldri hatt ansvar for å levere vann. Altså var det frivillig om man ville koble seg til vannforsyningen. I dag er det imidlertid slik at du må koble deg til kommunal vannledning og betale graving, rørlegger og tilkoblingsavgift. Men ingen kan tvinge deg til å bruke vannet.

Du kan beholde ditt eget vann, men du må betale fastavgift til det kommunale vannverket. Det er mange som velger denne varianten.

Kommunalt vann før konkurranseutsetting

Vestvågøy kommune

Vestvågøy er en liten kommune med spredt bebyggelse. Den har ett kommunalt vannverk og 15 private (andelslag). Kommunens hovedplan for vannforsyning går ut på å få alle innbyggerne inn på kommunal ledning. Når det er fullført, skal driften konkurranseutsettes.

Søndre Land

I Søndre Land er det mange små vannverk. Her jobbes det iherdig for å tvinge alle inn på den kommunale ledningen. I motsetning til kommunen, har andelslagene vann som er godkjent av Mattilsynet, mens kommunens vannverk driver på dispensasjon. Allikevel forlanger kommunen tilknytning.

Det er klaget til Fylkesmannen, som har avvist klagen. Fylkesmannen forutsetter samtidig at kommunen leverer tilfredsstillende vann, noe han vet at kommunen ikke gjør. Nå skal saken til Sivilombudsmannen.

Sammenhengende vannledninger = overføring av strøm

Over det ganske land legges det ledninger som forbinder det ene vannverket med det andre. Man kaller det «å ha reservevannforsyning». På Østlandet er det et sammenhengende nett rundt hele Oslofjorden.

Da Vestfold Interkommunale Vannverk la en ledning til 500 millioner kroner fra Farris til Eikeren, var begrunnelsen «reservevannforsyning». Men helt siden vannverket i Eikeren sto ferdig, har det levert vann parallelt med vannverket i Farris. Vestfold Interkommunale Vannverk, som nå kaller seg Vestfold Vann, har i dag mulighet til å levere dobbelt så mye vann som behovet tilsier. Det var slik liberaliseringen av strømforsyningen begynte:

Først bygget man flere kraftverk enn nødvendig og fikk et overskudd på strøm. Det ble brukt som argument for eksport og økonomisk liberalisering. Deretter bygget man ut overføringsnettet, slik at strøm kunne føres fra ett område til et annet. I dag har vi enorme kabler som leverer strøm til Kontinentet. Strømmen leveres til dem som betaler best. Tidligere eksisterte det en naturlig plikt til å levere strøm lokalt. Denne ble opphevet.

For drikkevannets del har kommunene, som nevnt, aldri hatt noen forpliktelser. Og i 2008 ble den første vannledningen lagt til utlandet. Den går fra Halden kommune til et område nord for Strømstad.

«Kan leve av å selge vann når oljen er slutt»

For litt under en måned siden ble det avholdt en konferanse i regi av Miljødirektoratet, Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Enova, Norsk Vann, Vannforsk, Smart Water Cluster og Vannklyngen, en blanding av myndigheter, vannverk, næringsliv med økonomiske interesser innen vannforsyning, i tillegg til offentlige organisasjoner som gir økonomisk støtte til forskning og ideer for næringsvirksomhet.

En av foredragsholderne på konferansen var Jesper Bo Jensen ved Institutt for Fremtidsforskning i Århus. Herr fremtidsforsker Jensen eier sitt eget forskningsinstitutt og holder foredrag om og for næringslivet. Han fortalte forsamlingen at når oljen tar slutt, kan Norge leve av å eksportere vann.

Tanken er langt fra ny. Den har tvert imot vært et premiss for investeringer i kommunale vannverk i årtier. Og den har vært premiss for en rekke lovendringer og endringer av forskrifter og retningslinjer.

Tidligere daglig leder i Vestfold Interkommunale Vannverk, (nå altså Vestfold Vann), uttrykte det slik for ti år siden: Striden mellom ham og styreformannen gikk ikke ut på om det skulle eksporteres vann, men om det skulle foregå via ledning eller med skip fra Slagentangen. Mosseregionen vann, avløp og renovasjon, MOVAR, så frem til at det skulle legges ledning over fjorden. Så vidt jeg vet, er ikke denne lagt ennå, men det går en ledning fra Asker til Hurum. Oslo Vann og Avløp er imidlertid godt i gang med hovedvannledning nedover i Østfold.

Fremskrittspartiet

Fremskrittspartiets syn på verdiskaping er preget av en spesiell økonomisk tankegang. Ja, det gjelder vel Høyre også. Her skilles det ikke mellom realverdier og finansielle verdier, det vil si papirpenger. Fremskrittspartiet er blant annet motstander av hjemfall på kraftverk. Man er av den oppfatning at kraftverkene skal kunne selges til hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Og desto oftere et kraftverk selges, til stadig høyere pris, jo mer verdiskaping er det tale om, ifølge denne lite subtile tankegangen.

Det er imidlertid ikke tale om at det skapes nye verdier. Det er bare prisen som stiger. Og det er innbyggerne i dette landet, som betaler prisstigningen.

Hva har vi så i vente fra tospannet Erna Solberg og Siv Jensen, for hvem verdi er det samme som penger og ingenting har egentlig verdi?

Hjelp fra venstresiden

Erna og Siv får dessverre nyttig hjelp fra venstresiden: Det skyldes et misforstått solidaritetsbegrep, en enorm tiltro til det offentlige og en ditto mistillit til enkeltmennesker.

Et av verdens største selskap innen vannforsyning, Veolia, som lenge har ønsket seg inn i vannforsyningen i Norge, er ikke interessert i å drifte et av Vestvågøys 15 private vannverk – med bare – la oss si – 10 abonnenter. Men hvis Vestvågøy får alle vannverkene inn på det kommunale nettet, forholder det seg annerledes. Da snakker vi om et titalls tusen innbyggere + fiskeindustri og flyplass. I tillegg øker folketallet med turistbesøk. Og hvis Vestvågøy sørger for reservevannforsyning fra nabokommunene, som igjen fører ledningen til sine naboer, så begynner vi å se konturene av en lukrativ virksomhet.

I solidaritetens navn

I 2010 fikk vi, som nevnt, en tilføyelse til Plan- og bygningsloven, som sier at kommunen kan kreve at eksisterende bebyggelse, og det betyr hus med egen vannforsyning, blir koblet til kommunal ledning – i solidari-tetens navn. Det er kostbart å legge vannledning og derfor, argumenteres det, bør alle være med på prosjektet og dele på kostnadene. Det høres rett og riktig ut. Men ser man konsekvensene av denne solidariteten, fortoner det seg noe annerledes.

Da Titanic gikk på et isfjell, var det ikke nok livbåter til alle. Mannskapet hadde ordre om å redde kvinner og barn på 1. klasse. Det førte til at noen av de overlevende levde med dårlig samvittighet, for at nettopp de ble reddet.  Ingen vil imidlertid finne på å anklage dem for å ha vært usolidariske, fordi de ikke hoppet i sjøen og omkom de også.

Når det gjelder vannforsyningen skal vi alle hoppe i havet og drukne i solidaritetens navn.  I solidaritetens navn tvinges vi inn på kommunal vannforsyning – før den overlates til Veolia eller et annet transnasjonalt selskap.

Vi har altså en lov som gir kommunen rett til å koble alle til kommunal vannledning. Men vi har også lover som, ikke bare gir kommunen rett til å konkurranseutsette driften, men også sørger for at de har plikt til det. Vi har Konkurranseloven, innført under Bondevik II, mens Erna var Kommunalminister og vi har EØS-avtalen, som gjennom diverse direktiver tvinger kommunene til en slik praksis. Det er bare ikke riktig aktuelt ennå, fordi så mange fremdeles har egen vannforsyning.

Offentlig vannforsyning har vært både et hygienisk og sosialt tiltak vi har kunnet glede oss over i noen få generasjoner. Men det langstrakte og spredt bebygde landet vi bor i, har ikke gjort det naturlig å påby kommunene å levere vann til innbyggerne. Det har vært opp til den enkelte å sørge for egen vannforsyning. Svært mange har fremdeles egen brønn og mange er knyttet til små lokale vannverk de selv har vært med å bygge opp. Det kan være alt fra 5 til noen tusen husstander som har samlet seg om en slik løsning. Det finnes fremdeles ca. 500.000 brønner og 5.000 små private vannverk drevet av abonnentene selv.

De kommunale vannverkene har i utgangspunktet enten vært private eller de er utvidet ved at kommunen har overtatt ett eller flere private vannverk. Det er bare i sentrum av byene at kommunen har vært pådriver for å skaffe innbyggerne vann. Til å begynne med dreide det seg ofte om en enkel vannpost på torget, der alle kunne hente vann vederlagsfritt.

Den første eiendomsskatten var visstnok betaling for kommunalt vann, avløp og renovasjon. Siden ble det innført avgifter, som skulle dekke de faktiske utgiftene kommunen har ved å drifte disse tjenestene. Derfor har vann, avløp og renovasjon alltid i det store og hele vært betalt av dem som får levert vann og fjernet kloakken og søpla. Derfor spiller det heller ingen rolle om en kommune er fattig eller rik. Men i grisgrendte strøk kan det fort bli svært kostbart for innbyggerne om politikerne vedtar at den kommunale vannforsyningen skal bygges ut. For det er innbyggerne som betaler utbyggingen.

Nå skal det presiseres at Vannbevegelsen ikke er imot at folk skal ha ordentlig drikkevann eller vann levert av kommunen. Men vi er kommet i en lei knipe, fordi begrepene 'privat' og 'offentlig' er snudd på hodet. Offentlig sektor kommersi-aliseres under press fra EU, Verdens handelsorganisasjon, OECD og FN. Og drikkevannsforsyningen er intet unntak.

De små private vannverkene har kun til formål å levere vann til abonnentene. Det har aldri vært tale om fortjeneste, ganske enkelt fordi abonnentene også er eierne. De private vannverkene operer derfor mer i overensstemmelse med tankegangen til offentlig sektor, slik den var tidligere, mens offentlig sektor på sin side, er blitt big business.

Den nevnte rapporten, som konkluderer med at EØS-avtalen forlanger at offentlige investeringer skal gjøres ut fra profitthensyn, gir Erna støtte for grepet hun gjorde allerede i 2003, da hun endret definisjonen på selvkost.

Kunstig skille mellom kommunen og innbyggerne

EU-kravet om at offentlige investeringer skal baseres på profitt, har skapt et kunstig skille mellom kommunen og innbyggerne. Kommunen var en gang identisk med oss.  Nå er den i ferd med å bli administrator av avtaler med store selskaper. Det er de store selskapene som skal levere oss samfunnstjenestene, tjenester vi dels har krav på utfra lovverket, dels er forpliktet til å benytte. Det siste er mest interessant i vår sammenheng.

Plikt til å forsyne Veolia med fortjeneste

Vi har plikt til å koble oss til kommunal vannforsyning, mens kommunen ikke har plikt til å levere vann. Vi har med andre ord, ifølge lovverket, plikt til å forsyne Veolia med fortjeneste.

Det er på denne bakgrunn Vannbevegelsen påpeker, og hele tiden fremhever, at det ikke er kommunen som eier vann-, avløp- og renovasjonstjenestene. Det er oss. Vannverkene er våre. Det er vi som har betalt dem. Kommunen bare drifter dem for oss.

En ny offentlig sektor

Når det er blitt slik at kommunen driver business på vår bekostning, må vi skape en ny offentlig sektor. Kanskje er det bedre å kalle den allmenn. Så lenge vi har EØS-avtalen, er medlem av OECD, WTO og FN, kan denne almene sektoren bare eksistere på siden av det offentlige. Vi må skape en privat allmenn sektor, så som ideelle samvirker.

Vannbevegelsen er en medlemsorganisasjon som arbeider for bevaring av vann som fellesgode. Vi har mange enkeltmedlemmer, men også vannverk. Det er private vannverk som kjemper for retten til å holde drikkevannet unna profittjaget.

Vannbevegelsen har oppfordret folk til å samle seg om det kommunale vannverket sitt og kreve at det organiseres som samvirke eiet av abonnentene. Dessverre er det altfor få som ser nødvendigheten av dette. Kanskje må vi i Norge gjenta de kampene som har vært ført på Kontinentet og i andre deler av verden, etter mange år med konkurranseutsetting?

F-35 – Kan det gå med Norge som med Hellas?

Det verst tenkelige fremtidsscenariet er situasjonen den greske befolkning befinner seg i. Det internasjonale pengefondet, EUs sentralbank og EU-kommisjonen har forlangt at de to største vannverkene i Hellas skal selges. Den økonomiske krisen i landet skyldes blant annet våpenkjøp fra Tyskland og Frankrike.

Norge står foran et historisk innkjøp av jagerfly. Og vi er tilsynelatende rike på grunn av oljefondet. Men investeringene har ingen garanti. Det er papirpenger. Går oljefondet dukken og inntektene fra oljeindustrien synker eller faller bort, gjenstår vannet. Jesper Bo Jensens visjon kan bli virkelighet. Men kanskje må vi også selge vannverkene.

Vannforsyningen en økonomisk tjeneste

Norske myndigheter har valgt å kalle vann en vare og å karakterisere vannforsyningen som en økonomisk tjeneste. Det vil si at den ifølge EØS-avtalen skal konkurranseutsettes. Det hadde ikke behøvd å være slik.

I EU-landene har det vært en underskriftskampanje som samlet nærmere 1,7 millioner underskrifter mot konkurranseutsetting. EU-kommisjonen har derfor godtatt at vann skal være unntatt fra Konsesjonsdirektivet i tre år, før saken revurderes. I Norge er dette viet svært liten oppmerksomhet. I mediene er det taust.

Bryt stillheten!

*****************************

Signer opprop for å verne drikkevannet i grunnloven

Innholdet i denne artikkelen ble første gang presentert som et foredrag i Sandefjord Bibliotek 9. april 2014. Arrangør var Miljøpartiet De Grønne i Sandefjord. Foredragsholder var Trude M. Thomassen.

Video og lydfil (MP3) fra foredraget kan sees og lastes ned her.

Hvordan er det mulig å endre på definisjonen av Selvkost, på den måten Erna Solbergh gjorde det, uten at dette må behandles på Stortinget, og uten at dette resulterer i massiv motstand?
Finn ut mer om hva slags politiske grep som gjør dette mulig her:
Ondskapens banalitet - kommersialisering av vannet 

Denne artikkelen ble første gang publisert torsdag 10. april 2014, på Vannbevegelsen.no i Vannposten nr. 143

Foto benyttet i artikkelen: Juha ROININEN
Statsminister Erna Solberg besøker presidenten i EUs ministerråd Herman Van Rompuy Brussel, Belgia 3. desember 2013 
 

Gå til innlegget

Gjør vi vann til vare, overskrider vi en grense for alvorlig dehumanisering. Vi tar oss til rette overfor alt liv! Hvordan og hvorfor skal vannet i norge kommersialiseres?

En artikkel i Sandefjords Blad om at Vestfold interkommunale vannverk (VIV) skulle omorganiseres til eget foretak, gjorde at undertegnede tok kontakt med noen samfunnsengasjerte venner, og vi ble enige om å finne ut hva dette kunne bety.

Tre damer i 2003

Tre damer dro til Sejerstad vannverk og leste seg gjennom styrepapirer fra 1968 og fremover.  Vi fant noen tråder som syntes å gå i en bestemt retning og kopierte alt som kunne være av interesse. Vi hadde den fordel at vi gjennom flere år hadde beskjeftiget oss med EU og Verdens Handelsorganisasjon. Det gjorde det enklere å danne seg et overblikk.

Det gikk ikke lenge etter besøket på vannverket før Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode var en realitet. For de tre damene sto det ganske raskt klart at omorganiseringen av VIV til eget foretak var ledd i en prosess for å gjøre vann til vare. Vi hadde funnet papirer som uttalte at det var viktig for vannverket «å posisjonere seg i markedet med tanke på en kommende konkurranse pga. EØS-avtalen»

Eget foretak – Interkommunalt selskap

Vårt første skritt ble å forsøke å stoppe omorganiseringen. Det ble skrevet en rekke leserinnlegg i Sandefjords Blad og vi delte ut løpesedler. En av disse, om forbud mot egen brønn, ble lest høyt i Bystyret, hvoretter alle brølte av latter.
Fire år senere ble et slikt forslag fremsatt på en vann- og avløpskonferanse.

Vi greide å få utsatt omorganiseringen av VIV en god stund. Vi reiste rundt til kommunestyrene og informerte så godt vi kunne om hva det ville innebære at vannverket ble eget foretak. De fleste kommunestyrene tok heldigvis saken alvorlig og behandlet den nok en gang. Alle kommunene måtte være enige i omorganiseringen. Hvis én kommune gikk imot, ville det stoppe prosessen. Det skulle det vise seg at ingen torde ta ansvaret for.

Vi møtte ingen problemer da vi første gang gjennomsøkte arkivene til vannverket. Siden skulle det bli annerledes. Vannverket var underlagt offentlighetsloven, men allikevel forsøkte både daglig leder, styreleder og vannverkets advokat å kaste oss ut fra styremøtet som skulle vedta omorganiseringen i desember 2003. Vi hadde imidlertid sørget for å få en bekreftelse fra Fylkesmannen på at vi hadde rett til å være til stede. Det var om å gjøre å være til stede, fordi vi visste at representanten fra Holmestrand ikke hadde mandat til å vedta omorganiseringen. Holmestrand skulle behandle saken på ny over nyttår.

Det hadde vært valg og Holmestrand hadde ny ordfører og nytt politisk flertall. Men den gamle ordføreren satt fremdeles i styret til vannverket. Han sa ikke et ord om at han ikke kunne være med på omorganiseringen, og styret vedtok enstemmig omdanning til eget foretak. Da møtet ble hevet, opplyste vi at vedtaket var ugyldig, fordi representanten fra Holmestrand ikke hadde mandat. Det ble almen hakeslepp. Den tidligere ordføreren måtte innrømme at det var sant.

Pinligheten gikk over til en frenetisk aktivitet fra vannverkets side. Daglig leder og styreformannen reiste sporenstreks til Holmestrand og truet det politiske flertallet til å akseptere det første vedtaket som endelig.

Riset bak speilet var at vannverket måtte betale registreringsavgift til Brønnøysund, hvis omorganiseringen ble gjennomført etter nyttår. Erna Solberg hadde lovet avgiftsfritak før årsskiftet og nå var det allerede slutten av desember.   2 millioner kroner i omregistrering kan synes mye, men det ville ikke blitt mer enn 50 kr. pr. abonnent. Det er lite å risikere i forhold til den veien man bega seg inn på. Eget foretak er et skritt mot kommersiell vannforsyning. Blir vannet vare, vil prisen på vann raskt øke med mer enn 50 kr. året.

Samtidig med at Vestfold interkommunale vannverk ble eget foretak, og nå kunne ta avgjørelser uten å bekymre seg stort om kommunestyrene, ble Folkebevegelsen omdannet til en landsomfattende medlemsorganisasjon under navnet Vannbevegelsen. Vannbevegelsen har nå eksistert i 10 lærerike år.

Kommersialiseringsbestrebelsene hadde allerede foregått gjennom flere tiår. Et vesentlig arbeid i denne retning har vært å knytte små vannforsyninger sammen til store enheter. Det er først når forsyningsområdene er store at det kan bli penger av vann. I Norge er det tale om milliarder av kroner.

Samme strategi som strømforsyningen

Vi kjenner den samme strategien fra strømforsyningen. Først bygget man flere kraftverk enn det som var nødvendig for å dekke innenlands behov – og fikk et overskudd på strøm. Overskuddet ble benyttet som argument for å liberalisere (markedsorientere) strømforsyningen.

I 1991 fikk vi en ny energilov, som opphevet vannkraft-verkenes plikt til å levere strøm til lokale abonnenter. Parallelt med kraftutbyggingene ble også nettet bygget ut og koblet sammen på tvers av kommuner, fylker og regioner. Overføringsnettet til utlandet ble radikalt forsterket. Strømmen begynte å flyte fritt. Så mye nettet kunne tåle, gikk til utlandet. Dermed steg prisene. Det var ikke lenger kraftverkenes oppgave å forsyne oss med lys og varme, de skulle tjene penger.

Når det gjelder vannet, nærmer vi oss en tilsvarende situasjon: Det eksisterer i dag et sammenhengende nett rundt Oslofjorden og en ledning går allerede fra Halden til Sverige.

Strategen Erna Solberg

Som kommunalminister fikk Erna Solberg utredet et system for vannforsyningen, som tilsvarer strømforsyningen; med et selskap for vannledningene og et for vannverket. Nettselskapet skulle få en rammefinansiering, slik strømnettet har.

SINTEF fikk oppdraget med å vise at vannet ville bli billigere med en slik løsning. Det var umulig. Derfor anbefalte SINTEF å fokusere på dårlig drikkevann. Da ville befolkningen forstå hvorfor vannet ble dyrere!

Endret Kommuneloven

Erna Solberg hadde endret Kommuneloven og ville tvinge kommunale tjenester over på Kommunale Foretak (KF). De interkommunale samarbeidstjenestene ville hun ha inn under en ny selskapslov; Interkommunalt Selskap (IKS). Etter at fristen for omorganisering nesten var utløpt, ble hun nødt til å trekke kravet tilbake, grunnet motstand i mange kommuner. De største vann- og avløpsverkene ble imidlertid omorganisert til egne foretak.

«Lurt å begynne med Interkommunalt selskap»

I VIVs arkiver fant vi en plan om tre vannverk rundt Oslofjorden; ett på vestsiden, ett på østsiden og et i Oslo-området. Vannverkene skulle være koblet sammen. De skulle helst være organisert som AS, til nød interkommunale selskaper. Arbeidsutvalget i VIV ville helst at VIV skulle bli AS. Men styret nøyde seg med å foreslå interkommunalt selskap.
En rapport utarbeidet av Rådet for Drammens-regionen uttalte imidlertid at det kan være lurt å begynne med interkommunalt selskap, før senere omdanning til AS.

Vestfold interkommunale vannverk ser ut til å stå sentralt i omdanningen av vannforsyningen i Østlandsområdet, med en planlagt kobling til utlandet. Interessant var det å merke seg at en uenighet mellom daglig leder og styreformann i 2003 ikke dreide seg om man skulle satse på eksport, men om eksporten skulle gå via tankskip fra Slagentangen eller med ledning til Østfold og videre til Kontinentet. I en årsrapport fra MOVAR kommer det frem at Mosseregionen vann, avløp og renovasjon ser frem til at det blir lagt ledning over fjorden fra VIV.

Etter at VIV ble eget foretak ble det lagt mange hindringer i veien for at Vannbevegelsen skulle kunne følge med på vedtakene som ble gjort. Styremøtene ble lukket og det var vanskelig å få tak i sakspapirene. Nå er styremøtene åpne igjen, men vannverket nekter å sende ut innkalling til oss.

Etter at VIV ble eget foretak gikk det meste på skinner når det gjaldt å forme organiseringen med tanke på kommersialisering, konkurranse og eksport. Skjult for offentligheten kunne selskapet i samarbeid med to andre vannverk opprette et selskap som bare har til oppgave å kjøpe og selge vann.

Retten til vann kan selges

I dag ser vannforsyningen i Vestfold slik ut:

  1. 10 kommuner er medeiere i VIV, men har eget kommunalt nett.
  2. VIV eier Sejerstad vannverk ved Farris, Eidsfoss Vannverk ved Eikeren og hovedvannledningene mellom kommunene. 500 millioner kr. ble investert i ledning mellom Farris og Eikeren.
  3. Sammen med Glitrevannverket i Drammen og Øvre Eiker Vannverk har VIV opprettet Eikeren Vannverk IKS (EVIKS), et selskap som bare har til oppgave å kjøpe og selge vann.
  4. VIV har ikke konsesjonen for vannuttak fra Eikeren.

500 millioner kroner ble brukt på ledning til Eikeren, uten av VIV noen gang hadde til hensikt å søke om rett til vannuttak. En rådgiver for Glitrevannverket kvad i den anledning (om VIVs styreformann, Erik Carlsen):

Erik Carlsen --- modig mann
Han har rør, --- men ikke vann
Er han ikke riktig frisk?
Mannen tar en kjemperisk!

Mangelen på konsesjon (rett til vannuttak) ble holdt skjult for styret. I styrepapirene sto det imidlertid at «VIV har søkt om vannuttak...».

Det ble en fjær i hatten for Vannbevegelsen, da et av styremedlemmene stilte med en avisartikkel som påpekte den feilaktige informasjonen til styret, og styreformannen måtte innrømme at påstanden vår var korrekt.

  1. VIV hadde hele tiden planlagt at Øvre Eiker Energi AS (ØEE) skulle ha konsesjonen for vannuttak.
  2. Dette er ganske dramatisk, fordi energiverket er så lite at det ikke er underlagt hjemfall. Det kan altså selges til hvem som helst for evig tid. Blir det solgt, vil retten til vann følge med i salget. Dette er bekreftet av NVE til undertegnede.

Vannrammedirektivet

I søknaden fra ØEE om rett til vannuttak ble det vist til det kommende Vannrammedirektivet. ØEE har et nedlagt kraftverk i motsatt ende av Eikeren i forhold til der drikkevannet skulle tappes, men kraftverket hadde fremdeles konsesjon for regulering av vannstanden i innsjøen. Dermed mente energiverket at det var i henhold til Vannrammedirektivets krav om helhetlig forvaltning at ØEE også fikk konsesjon for drikkevannsuttak. Dette argumentet ble akseptert av NVE.

Kraftverk har tidligere hatt fallrettigheten for vannet, men ikke kunnet selge vannet. Det er nytt at kraftverk også kan selge vann.

Vann blir vare

VIV's daglige leder og styreformannen, som i årevis hadde holdt sakens faktiske forhold skjult for styret og omverdenen, la med dette opp til at retten til vann skal kunne selges. Og gjennom opprettelsen av selskapet, som bare har til oppgave å kjøpe og selge vann, gjør vannverket vannet til vare. Man har også gjort forsøk på å overta enkelte kommunale ledninger og høydebasseng, men uten å lykkes. Man arbeider stadig for å overta små private vannforsyninger.

Erna Solberg startet ranet av abonnentene

I Norge har vannforsyningen bestått av samvirker og enkeltmannsbrønner. Så godt som alle vannverk var eid av de abonnentene som til enhver tid var knyttet til det enkelte vannverk. Eierskapet fulgte boligen. Dette gjaldt også for de vannverk som ble kalt offentlige. Det var ikke kommunen som eide dem, men abonnentene. Derfor hadde heller ikke kommunen tillatelse til å ta fortjeneste på vannet. Vannavgiften skulle utelukkende dekke kostnadene for driften. Regnskapet holdes adskilt fra kommunebudsjettet og skal ikke blandes sammen med kommuneøkonomien.
(Det samme gjelder forøvrig for avløp og renovasjon.)

Da Vestfold interkommunale vannverk, og en rekke andre store vannverk, etter påtrykk fra kommunalminister Erna Solberg, ble omdannet til egne foretak i perioden 2000-2004, skjedde det juridisk sett et eierskifte fra abonnentene til kommunen.  Få gjennomskuet dette den gangen. Men i dag omtales forholdet av flere enn Vannbevegelsen, som et grovt ran av abonnentene. Det dreier seg tross alt om anlegg verd milliarder av kroner. (Og da regner vi ikke med verdien av vannet.)

Mange bekker små....

De største vannverkene driftes av kommuner. I tillegg er det ca. 4.000 vannverk som drives av samvirker. Og rundt 400.000 familier har egen brønn. Bare 1/3 av alle vannverkene leverer vann til flere enn 20 familier. Det eksisterer altså et stort antall veldig små vannforsyninger, som hver for seg er uinteressante for de store utenlandske selskapene. Men liksom VIV forsøker å overta stadig flere samvirker innenfor sitt område, tvinger en rekke kommuner samvirker og brønner over på kommunalt nett.

Vestby kommune

Vestby kommune tiltvang seg f.eks. Hvitsten vannverk – vederlagsfritt – og under trussel om ekspropriasjon. Hvitsten vannverk var imidlertid godkjent etter Drikkevannsforskriften. Men tvangstiltaket ble begrunnet med at det var ledd i en langsiktig og overordnet vannforsyningsplan. Det siste er det ikke i tvil om, for på den måten samlet man kundemassen og fikk hånd om flere vannressurser.

Samvirket ønsket ikke det kommunale vannet, som kommer fra Vannsjø. Vannsjø er en av Norges mest forurensede drikkevannskilder og vannet gjennomgår en omfattende renseprosess, som ikke nødvendigvis gir godt vann. Abonnentene fikk til slutt lov til å beholde vannet fra sitt eget tidligere vannverk, men som kommunen nå hadde overtatt. De måtte imidlertid betale vannavgift til kommunen, foruten tilknytningsavgift(!). Vannavgiften ble det dobbelte av hva den hadde vært.

Tvangsovertakelsen hadde den gang ingen hjemmel i lovverket, men det forsto samvirket først da saken var kommet så langt at ingen orket å reversere prosessen.

Vestvågøy

Vestvågøy kommune har én kommunal vannforsyning og 15 såkalt "private" vannverk, som stort sett betyr samvirker. Kommunen har laget en hovedplan for de "private", der tanken er at kommunen skal overta alle abonnentene. Men deretter skal vannforsyningen konkurranseutsettes!

Bruden pynter seg....

Ved å skylde på alt fra utskifting av ledninger, vann til nye boligområder, rensekrav og reservevann vokser forsyningsområdene og gjør seg stadig mer lekre for de transnasjonale selskapene. I Bergen er syv vannverk slått sammen til ett og omdannet til eget foretak.

På Østlandet ligger det rør som forbinder Vestfold, Buskerud, Oslo, Akershus, Oppland, Hedmark og Østfold. Sannsynligvis er Vestfold også forbundet med nabofylkene sør- og vestover. Oslo har for mange år siden planlagt en ledning til Tyrifjorden. Renseanlegget i Maridalen er bygget med tanke på store vannleveranser derfra. Men innenfor de enorme, sammenhengende nettene finnes det fremdeles tusenvis av brønner og samvirker. For de transnasjonale selskapene, som venter på å kaste seg over vannforsyningen, er det viktig at brønner og samvirker først blir innlemmet i offentlig vannforsyning.

Stoltenberg, Tjenestedirektivet og Konsesjonsdirektivet

Vannforsyningen i Norge faller inn under Tjenestedirektivet. Vannforsyningen er av Stoltenberg-regjeringen betegnet som et økonomisk gode. Det ventede Konsesjonsdirektivet vil igjen øke presset fra Tjenestedirektivet for å få konkurranseutsatt vannforsyningen.

Lov om offentlig vannforsyning

I 2007 ble det fremmet et forslag til lov om offentlig vannforsyning. Like før jul samme år var det høring i Kommunal- og regionalkomitéen, der Vannbevegelsen var en av 8 høringsinstanser. De øvrige 7 var:

  1. Veolia, et av verdens største selskap innen vannforsyning,
  2. Anox Kaldnes, som eies av Veolia,
  3. NHO, der Veolia er medlem,
  4. Norsk Vann, der Veolia er assosiert medlem,
  5. Kommunenes sentralforbund, der direktøren for KS Bedrift gikk over til Veolia like etterpå,
  6. Bekkelaget Vann AS, som driftes av et svensk-basert transnasjonalt selskap, (Läckeby Water Group), og til slutt
  7. Fagforbundet.

Vi tok kontakt med de tre representantene fra Fagforbundet før høringen. Alle tre ble imidlertid skiftet ut i siste liten. Fagforbundet sendte i stedet en ung gutt, som snakket varmt for vannforsyning i Afrika!

Ingen av instansene, bortsett Vannbevegelsen, stilte seg negative til at eierskapet til vann og avløp skal være offentlig. Vannbevegelsen ga all støtte til intensjonen bak lovforslaget. Men ikke ordlyden. Alternativet til offentlig vannforsyning var og er, etter vår mening, en Lov om vannsamvirker.

Et paradoksalt fenomen

Mange vil ha registrert det paradoksale fenomen at det foregår en kommersialiseringsprosess i det som kalles 'offentlige vannverk' (ja, i offentlig forvaltning generelt), mens de som kalles 'private', men er organisert som samvirker, opererer mer i tråd med hva vi tidligere tok som en selvfølge når det gjaldt offentlig sektor.

Som Steinar Bastesen fra Kystpartiet så klingende ga uttrykk for fra Stortingets talerstol: Posten skal ikke gå med overskudd, den skal gå med posten!

Konklusjonen vi må trekke er at:

Skal vi redde vannet fra kommersialisering, er det nødvendig at vannforsyningen organiseres som samvirker.

Lov om kommunalt eierskap til vann- og avløpsanlegg må endres!

Alle vannverk må tilbakeføres til abonnentene. Det er viktig at vann forblir et fellesgode. Vi kan ikke velge bort vann, om vi ikke skulle ha råd til å betale for det. Alt liv er avhengig av vann, og vannets verdi lar seg ikke vurdere etter en økonomisk målestokk.

Vannbevegelsen har 4 krav politikerne:

  1. Overfør eierskapet til vannverkene til abonnentene.
  2. Gjør om Vannressursloven, slik at ingen kan eie vannet.

Under Bondevik I ble det fremmet et forslag til endring av Vannressursloven, som gikk ut på at den som eier grunn med vann også eier vannet. Tidligere var det bare mulig å eie grunnen over eller under vannet, ikke selve vannet, slik det til alle tider har vært i hele Europa.   Fra og med 2001 skiller Norge seg radikalt fra resten av Europa ved å ha privatisert vannressursene!

  1. Olje- og energidepartementet må forby NVE å gi konsesjon for drikkevann til energiverk. Retten til vann skal ikke kunne selges!
  2. Kommunaldepartementet må også trekke tilbake Retningslinjer for beregning av selvkost, som gjør det mulig å beregne fortjeneste samtidig som man kaller det selvkost.

Et grunnlovsforslag

Vann er en forutsetning for alt liv. Ingen kan klare seg uten vann. Norge er så heldig å være rikt på naturlig godt drikkevann. For lettere å kunne motstå den fristelse det kan være å la kommuner, offentlige eller private selskaper eller privatpersoner berike seg på den vesentligste av alle naturens gaver, fremsetter vi et forslag til grunnlovsvern av fellesgodet vann:

De fleste land i verden har nok vann til at innbyggerne burde få dekket sine behov. Om de faktisk får det, er i stor grad et spørsmål om fordeling. Hvorvidt fremtidige generasjoner får dekket vannbehovene sine, handler om hvordan vannressursene blir brukt. Vann inngår i et kretsløp, det blir ikke borte. Men det kan ta hundrevis av år å erstatte overutnyttet grunnvann.

Det er dessverre slik at verdens ferskvannsressurser utsettes for overforbruk, misbruk og forurensing, slik at vannmangel er i ferd med å bli en alvorlig trussel for stadig flere.
Land som Canada og Tyrkia eksporterer allerede vann. Samtidig erfarer vi at Canada overforbruker og forurenser rike ferskvannsressurser i oljeutvinnings-prosjekter.
Her i landet synes den største trusselen mot at vann skal forbli et fellesgode å ligge i en kommersialisering, ikke ulik den vi har erfart for strømmen. Vannforsyning vil eksempelvis kunne bli en ny inntektskilde, blant annet for kommune og stat. Kommersialiseringen av strømforsyningen har «bare» gått utover industrien og landets innbyggere, mens eksporten ikke har gitt mottagerne høyere strømpriser enn de allerede hadde. Det vil bli annerledes – og verre – med vannet. Strøm og varmekilder er til en viss grad utbyttbare. Men ingenting kan erstatte vann!

Når oljeinntektene ebber ut, fiskebankene er tømt eller ødelagt av oljeboring, vil ferskvann lett kunne fremstå som løsning på en økonomisk krise.

Det er heller ikke vanskelig å forestille seg at eksport av vann lett vil kunne gjøres allment akseptabel ved å vise til tørke, vannmangel og nød. For vi vil selvsagt hjelpe. Fordi vi har rike vannressurser, ligger ikke problemet først og fremst i eksport til nødlidende. Den ligger i kommersialiseringen.

Gjør vi vann til vare, overskrider vi en grense for alvorlig dehumanisering. Vi tar oss til rette overfor alt liv!
Før vi blir stilt overfor en slik fristelse, må ferskvanns-ressursene grunnlovsbeskyttes mot kommersialisering, forurensing og overutnyttelse.

Når forhold som tidligere var politiske gjøres til rettslige spørsmål, svekker det den utøvende makt, det vil si politikerne. Hvis en grunnlovsfester vann som fellesgode, vil det gi politikerne mindre makt til å forvalte vannressursene våre etter forgodtbefinnende. Domstolene vil kunne stoppe lover som tillater kommersialisering av vannforsyningen, fordi de strider mot Grunnloven.

Professor i folkerett, finske Ugo Mattei hevder at fellesgoder som vann trenger en grunnlovsbeskyttelse mot politikeres vilkårlige og opportunistiske vedtak. Når en stat gjennom «demokratiske» beslutninger kommersialiserer vann-forsyningen eksproprierer den noe som ikke tilhører staten, men hvert medlem av fellesskapet.

Tradisjonelt er privat eiendom beskyttet mot staten. Staten er pålagt å betale erstatning for eksproprieringen. Men det finnes ikke noe juridisk rammeverk som beskytter mot den nyliberale staten, når den overfører fellesgoder til kommersialisering. Det åpner for at de sittende regjeringer fritt kan kommersialisere goder som tilhører alle, for å finansiere sin politikk. Men de politiske myndigheter skal tjene et suverent folk, og ikke omvendt.

Spørsmålet om fellesgoder er i første instans konstitusjonelt, fordi det er i grunnloven de politiske systemene fastsetter de langsiktige valgene de ønsker å unndra fra skiftende regjeringers innfall. Dermed er det avgjørende å utarbeide et teoretisk rammeverk der fellesgodet vann er en selvstendig juridisk kategori i opposisjon til både privat og offentlig eiendom.

Vi fremsetter følgende forslag til tilføyelse i Grunnloven:

Vann er en forutsetning for alt liv. Ingen kan klare seg uten vann. Vann er et fellesgode ingen kan eie. Ferskvann skal ikke tappes og utnyttes i kommersiell hensikt. Det står enhver innbygger fritt å benytte ferskvann til eget hushold. Vannforsyningsanlegg skal levere vann til selvkost.

Det foreslås at tilføyelsen kommer inn under §110, f.eks. som §110 d.  

...

Besøk nettsidene til Vannbevegelsen

Les ogsåOndskapens banalitet - kommersialisering av vannet

Foto:
Stortinget: Håvar og Solveig
Foto er endret av Tore B. Krudtaa i Photoshop / HDR Efex Pro  

Gå til innlegget

I Vannbevegelsen har vi undret oss over hva som får antatt fornuftige mennesker til å arbeide for tiltak som vil føre til kommersialisering av drikkevannet, noe vi anser for å være en forbrytelse mot menneskeheten. Altså ondt.

Hannah Arendts syn på det onde gis ny aktualitet i den biografiske filmen om henne, der hun følger rettssaken mot Eichmann i Jerusalem. Hun er kjent for utsagnet «ondskapens banalitet». Det onde er selvsagt ikke banalt, men det settes ut i livet takket være middelmådige mennesker. Der et menneske hverken har hjerte på rette sted eller evner å tenke selv, gis det onde rike muligheter for utfoldelse.

I Vannbevegelsen har vi undret oss over hva som får antatt fornuftige mennesker til å arbeide for tiltak som vil føre til kommersialisering av drikkevannet, noe vi anser for å være en forbrytelse mot menneskeheten. Altså ondt.

Vi har gjennom årenes løp gått hardt ut mot mennesker vi har ansett for å være sentrale i arbeidet med kommersialisering av drikkevannet – som om de var onde. I ett tilfelle førte det til at vedkommende presenterte seg som Djevelen! Mannen hadde humor og vi har etter hvert lært ham å kjenne som et svært sympatisk og kultivert menneske. Det gjelder også en del andre sentrale aktører. Så hvorfor handler de som de gjør?

En vesentlig årsak er jobben. Vi er alle avhengig av en inntekt. Og på det området er det ikke mange som velger å være redelige eller integrerte personer, fremfor å ha noe å leve av. (Jfr. hvordan det går med varslere.) Vi har opplevd at byråkrater ikke tør svare oss eller hjelpe til med å finne dokumenter, når vi har mistanke om at det har foregått noe ulovlig. Vi blir henvist til en overordnet, som raskt avfeier det hele og avviser at det i det hele tatt finnes dokumenter. Men i et tilfelle, der vi tok kontakt igjen i sommerferien, fikk vi umiddelbart hjelp av en vikar, som straks fant dokumentene vi søkte!

I andre tilfeller har folk ringt opplysninger de ikke tør sende pr. e-post.
Redsel for å miste jobb og inntekt synes å være en årsak til uredelighet. Men det synes også å eksistere en omfattende naivitet. Mange kan ikke tro at noen er ute etter å tjene penger på andres lidelser. Eller at selskaper og organisasjoner setter store ressurser inn i lobbyvirksomhet for å drive politikken i en for dem ønsket retning. Hos disse selskapene er det så visst ikke mangel på tankevirksomhet og kreativitet. De trenger imidlertid naive politikere og/eller ideelle organisasjoner for å drive propagandaen et skritt videre. Nettopp her har Hannah Arendts analyse en viktig funksjon: Vi må tilegne oss en tilsvarende kritisk tenkning.

Nytale

George Orwells visjoner i «1984», som for kort tid tilbake kunne synes å ligge langt frem i tid, er blitt høyst aktuell. Han har bl.a. gitt oss et nyttig verktøy i begrepet nytale: ord og uttrykk betyr ofte det motsatte av hva det gjorde tidligere. Høyre har vært en vesentlig bidragsyter i så måte. F.eks. uttalte Olje- og energiminister Thorhild Widvey i Bondevik II-regjeringen at: Vi trenger ikke endre loven, vi bare omdefinere noen begreper. Kommunalminister Erna Solberg (samme regjering) endret definisjonen på 'selvkost'. Det ble mulig å beregne fortjeneste innenfor selvkost. Ja, fortjenesten kalles ikke 'fortjeneste', men 'kapitalkostnad'. Resultatet er imidlertid det samme, fordi kapitalkostnaden er fiktiv. Den beregnes utfra verdien på vannledninger, renseanlegg m.m. Den begrunnes med at kommunen kunne ha solgt anleggene og investert pengene på børsen. Da ville kommunen fått en avkastning. I stedet taper den inntekter. De tapte inntektene legges til på kostnadssiden og gir en skjult fortjeneste i regnskapet.

Kapitalkostnaden er i høyeste grad fiktiv, fordi abonnentene (vi) har betalt anleggene, ikke kommunen. Det er det som ligger i selvkost; at alle kostnader belastes abonnentene. Det var også abonnentene som eide vannverkene, inntil vi fikk Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg. Loven gjorde at kommunene overtok eierskapet – vederlagsfritt. Kommunene har ingen rett til å beregne avkastning på dette ranet!
Regnskapene for vann og avløp holdes adskilt fra kommunens regnskap. Og kommunen har foreløpig ikke tillatelse til å hente profitt på disse tjenestene. Et tverrpolitisk utvalg i KS foreslo imidlertid å endre dette, etter at Erna Solberg hadde endret definisjonen på selvkost.

Bondevik II innledet en offensiv med å tyne kommuneøkonomien. Helse-reformen under Stoltenberg har ikke gjort situasjonen bedre. Med Solberg som statsminister vil eiendomsskatt og inntekt på vannforsyningen være to sikre inntektskilder, for å få dekket stadig nye krav (fra staten) til velferdstjenester i kommunene. Tjenester som ikke blir dekket av staten. Både eiendomsskatt og fortjeneste på vannforsyningen ble initiert av Solberg i 2003/2004.

Finans tjener allerede på vann og avløp

Til tross for at vi har nydt godt av tidligere generasjoners investeringer i vann og avløp, påståes det at det samme er urimelig for generasjonene etter oss! Dette er argumentet for at vann- og avløpsverk ikke skal legge opp fond til senere utbedringer. I stedet er de tvunget til å ta opp lån – til glede for bankene. Det er selvfølgelig ingen fordel for oss, som må betale renter av lånene. For vann og avløp betales i sin helhet av abonnentene, det vil si oss.

Strengere krav til kommunal vannforsyning

Som vi har nevnt tidligere (Vannposten nr. 127 om Konse-sjonsdirektivet), planlegger EU nye og strengere krav til kommunal vannforsyning. Hvis ikke kommunene greier å oppfylle kravene, må vannforsyningen konkurranseutsettes. Bevisstløse, naive politikere vil lett tro at kravene er hensiktsmessige for en sikker vannforsyning. Man er ikke i stand til å tro at dette er enda en fallgrube fra lobbysterke vannselskaper som Veolia og Suez.

Et nyord vi har advart mot tidligere er 'rent vann'. Dette har stadig mindre med friskt, naturlig vann å gjøre. Uttrykket er definert av de transnasjonale selskapene. Og det utvikles i tråd med renseteknologiene deres. Den administrerende byråkrat er EU-kommisjonen. EØS-avtalen sørger for at våre egne ukritiske, administrerende byråkrater viderefører nytalen i norsk lovverk.

Det ligger mye utspekulert tankearbeid bak offentlige utredninger og EU-direktiver. Snirklede juridiske og byråkratiske vendinger gjør det tilnærmet umulig med demokratisk innsyn og deltakelse, for ikke å tale om en opplyst offentlig debatt. På den ene side vanskeliggjøres tilgangen til informasjon, på den annen side druknes vi i en informasjon, som skjuler djevelen i detaljene.

Eichmann var, i Arendts øyne en pliktoppfyllende byråkrat. Et tenkende menneske ville ikke kunne ha utført de samme handlingene, etter hennes oppfatning.

Foruten befolkningen generelt, må våre politikere slutte å være så naive. For noen legger strategier, tenker og planlegger. Det bør vi også gjøre.

Hvor, hvordan og hvorfor foregår denne omdefineringen av begreper?

Lover vedtas i Stortinget.

Forskrifter utarbeides i departementene og hjemles i lov. Det vil si at forskrifter er en slags detaljert forklaring knyttet til en bestemt lov.

Når det kommer Forordninger fra EU, blir disse som regel innarbeidet i lovverket som forskrifter. Det skyldes at Stortinget er fratatt muligheten til å vedta (eller avvise) Forordninger. De må innføres uten behandling. Da er forskrift eneste mulighet, siden Forordninger gjelder fra det øyeblikk de er vedtatt i EU. De må imidlertid være hjemlet i eksisterende lov. Norske myndigheter synes å følge godt med på hva som ventes fra EU, slik at lover eventuelt kan endres før forordningene kommer. Da blir kommentaren til Forordningen knapp: «Krever ingen endring av norsk lovverk.»

Også andre EU-saker kan bli innført som forskrifter. Da slipper man behandling i Stortinget med alt hva det innebærer rundt et lovarbeid. Man unngår også oppmerksomhet rundt strømmen av EU-direktiver. Saken går da direkte fra Den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen til rette departement, som får i oppgave å utarbeide forskriften i forhold til den eksisterende lov den skal hjemles i. Den utvidede utenriks- og forsvarskomite har referatforbud og taushetsplikt.

Veiledninger til forskriftene er måter man kan eller skal forstå forskriftene på.

Retningslinjer er vagere enn lover, forskrifter og veiledninger. De angir hvordan man kan bruke lovverket. Retningslinjer utarbeides av departementene, etter ønske fra statsråden. Slik kunne f.eks. Erna Solberg, som kommunalminister i Bondevik II, utarbeide retningslinjer for beregning av selvkost, der innholdet i selvkost-begrepet ble et ganske annet enn tidligere. Gro Harlem Brundtland, på sin side, sendte et rundskriv til alle departementer i 1988, der hun skriver at «... Regjeringen har besluttet at utformingen av norske lover og forskrifter ... skal vurderes ... med henblikk på en ... harmonisering med EFs regelverk.» Erna Solbergs definisjon på 'selvkost' tilsvarer EUs 'Cost+'.

Retningslinjer for betaling av selvkost for kommunale betalingstjenester

Deler av denne artikkelen ble publisert første gang onsdag 25. september 2013 på Vannbevegelsen.no i Vannposten nr. 135

Foto:
Norges lover: commons.wikimedia.org

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere