Trond Danielsen

Alder: 57
  RSS

Om Trond

Bonde. Far til tre. Opptatt av det meste, men særlig livssyn, filosofi og samfunnspørsmål. Jada. Man kan skrive dikt i grønn kjeledress :-) Hvis jeg tar feil, og Gud finnes, så må jeg jo straffes. Men da håper jeg at det står i den store boka Dette mennesket har spredd mer glede enn sorg, mer latter enn gråt. Da skal jeg være fornøyd. Og ta min straff uten å kny

Følgere

De forskjelligste Guder

Publisert over 11 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page WordSection1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.WordSection1 {page:WordSection1;} -->

Nå kan det hende at jeg provoserer noen mennesker. Men det er slettes ikke formålet med å skrive dette. Det er ment som en oppsummering av inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha vært på VD en stund. Jeg trodde faktisk at religion var enklere jeg. Enten tror man, eller så gjør man det ikke. Og så viste jeg jo at det var variasjoner i det og tro eller ikke. Men jeg ante ikke at forskjellene var så store, og Gudene så mange.

Når jeg ser for meg min barndoms Gud. Så ser jeg min bestemor. Hun hadde alltid handarbeidet i nærheten. Og i ledige stunder lagde hun lester og grytelapper. Disse ble solgt på basar og inntekten gikk til misjonen ”Dæ e så mange sultne negeronga i Afrika, og mett pussel kain fø non av dæm” sa hun. Og i årevis hadde hun handarbeidet sitt i en fin liten plastpose som var så velegnet til formålet. Og ingen hadde noensinne hjerte til å fortelle henne at det var en polpose. Bestemor var snill, for det hadde hennes Gud sakt at det skal man være. Og hvis det går an å hekle seg inn i himmelriket, ja så tror jeg hun klarte det.

Bestemors Gud var en snill Gud. Han var glad i skaperverket sitt, og satte pris på alle som var snille med det. Og han var nok litt som den bonden beskreiv, som fikk kjeft av presten fordi han ikke var i kirken en søndag i slotta. ”Det må jo være bedre at jeg sitter på høylasset og tenker på vår herre, enn at jeg sitter i kirken og tenker på høyet” sa han. Fornuftig vil de fleste si. Altså var bestemors Gud en som hadde forståelse med menneskers slit, og ikke hadde så store krav til menneskers levesett. Det var liksom nok at man leste for maten, og ikke bråkte når andakten var på radioen. Og at man var snill med naboer og negerongan i Afrika.

Jeg viste at det fantes en annen Gud. Jeg har hørt om Westboro baptist church. Og jeg har sett intervjuer med lederne der. Men jeg trodde faktisk at den Gud de snakker om, var en sjelden fugl. Altså den fordømmende Gud. Kravstore Gud. Den som forlanger å bli tilbedt, og ikke bryr seg om mennesket er snilt eller ei. En Gud som står der med svepen, og straks smeller til hvis ikke den arme synder viser tilstrekkelig anger for sin brøde. En Gud som lager regler for hva du skal tenke, hvor ofte du skal be eller hva du skal spise. Men jeg har etter hvert oppdaget at denne Guden er vanligere enn jeg trodde.

Nå kan du sikker mange bibelvers som forsvarer denne holdningen. Men det er egentlig ikke så interessant. Ikke for meg i alle fall, for jeg har ingen Gud jeg. Nei det som er av interesse for meg er hvorfor du valgte akkurat din Gud, eller ditt syn på hva Gud er, hvis det er lettere å forholde seg til. For en ting er helt sikkert. Noen må ta feil. Enten jeg, du eller noen som har andre leveregler. Men fordelen med bestemors Gud, er at han sikkert kommer til å slippe inn også de som har den strenge Guden, men ikke motsatt.

Til slutt vil jeg gjerne komme med et sitat. Husker dere Dave Allan? Han hadde noe fint han avsluttet alle programmene sine med. Da sa han. ”May your God be with you”

Gå til innlegget

Når barn ikke ble slik de skulle

Publisert over 11 år siden

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-fareast-language:EN-US;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page WordSection1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.WordSection1 {page:WordSection1;} -->

Litt info før du leser videre. Formålet med å skrive dette, er å formidle hvordan det er å få barn med funksjonshemming. Og det er ikke så lett å få til uten å bli sentimental. For det er så mange følelser innblandet i den prosessen. Sterke følelser. Og et annet moment er å balansere på kniveggen mellom å informere og utlevere. Hva som er hva,  er svært personlig, og noen vil kanskje synes at jeg faller ned av den eggen. Og det skal de få lov til å synes, men jeg er overbevist om at åpenhet er bare positivt i det lange løp. Jeg vet at noen som leser dette kommer til å oppleve noe tilsvarende. Og kanskje hjelper det litt å lese andres erfaringer. Og kanskje du kjenner noen som dette har skjedd med. Kanskje du da skjønner litt mer av hvilke prosesser som skjer i hodene til dem. Du klarer aldri å fatte dybden av følesene de går gjennom, men det hjelper at du forstår litt.

 

Bildet er et portrett av min datter, og det heter "Annerledes"

Jeg vet ikke helt om det går an å beskrive følelsen av å bli far. Jeg har prøvd, og det næreste jeg har kommet, er i et dikt med setningen. ”Hvis dager er stjerner, var den dagen sola” Og den gangen hadde vi barn. Vi viste ikke at vi egentlig hadde fått diagnoser.

Ungene vokste, og etter hvert kom et og annet ord. De var nok vanskeligere å ha med å gjøre enn unger flest. Men vi hadde jo ingenting å sammenligne med. Så vi reagerte ikke på det. Vi syntes til og med at måten vår sønn lekte på var snodig og morsom. Han satte bilene sine på rekke, organisert etter størrelse og farge, og alle sammen i samme retning. Og vi hadde moro med å bytte rekkefølgen når han ikke så det. Og han korrigerte så snart han kastet et blikk på bilene. Vi viste ikke da, og på en måte var det bare bra. For virkeligheten fikk vi fort nok slengt i trynet.

Min far er logoped. Og han har jobbet mye med barn med autisme. Han så ting vi ikke så, og bekymringen hans vokste. En dag fortalte han om sin bekymring, og ba oss om å be om utredning for autisme. Først ble jeg sint, veldig sint. Jeg måtte gå meg en tur å tenke litt. Og så falt det meg inn. ”Hvorfor sa pappa det der?, Var det for å være slem? Ikke tale om” Da gikk jeg hjem igjen, og begynte å spørre. Det var vondt å høre på at pappa fortalte om hva han så, hvilke tegn som gjorde at han var bekymret. Jeg gråt ikke da, for jeg kunne ikke gråte. Men angsten og sorgen lå der som en verkebyll midt i brystet mitt. For jeg skjønte at min far hadde rett. Jeg hadde nok sett de samme tingene, men jeg ville ikke se. Ville ikke tenke på konsekvensene av mine egne observasjoner.  Det ble for vondt å ta til seg. Første steg i sorgprosessen, er alltid fornekting. Noen klarer aldri å komme videre fra dette steget. Det er i denne prosessen at mennesker behøver at noen er glade nok i dem, til at de tørr å være ”slem”

Jeg og min kone snakket mye i den tiden. Og noen dager senere besluttet vi å ta kontakt med helsesøster. Nå er ikke en slik kontakt helt uten risiko. Man bretter ut sin bekymring for et annet menneske som skal vurdere betydningen av denne. Og mange blir møtt med ”hysterisk mor”-blikket. Derfor ble vi enig om to ting. For det første så skulle jeg som far dra med barnet (av en eller annen grunn, så oppfattes bekymring som mer seriøst hvis det kommer fra far. Det har jeg jo selvfølgelig ingen dokumentasjon på, men jeg står for den følelsen av at det er slik) Og innimellom så hadde jo vår sønn fine dager. Og vi viste at vi ville bli møtt med kritiske kommentarer hvis vi stilte opp med en solstråle. Så vi besluttet at ungen skulle være våken et par timer ekstra dagen før, for vi viste at dette ville gjøre ham sur. På en måte førte vi helsesøster bak lyset. Men jeg har bedt om unnskyldning i etterkant, og vi har fremdeles kontakt med henne selv om det er mange år siden hun flyttet fra kommunen.

Om det fungerte? Å ja da. Sjelden har vel et så lite barn klart å rasere så mye inventar, i løpet av en halvtime. Hun spurte litt frem og tilbake, så på barnet vårt med undring. Og så gikk hun inn til legen og fikk denne til å skrive ut en henvisning til sykehusets barneavdeling. Vi ble trodd. Loddet var kastet.

En stund senere reiste vi derfor til Bodø og ble innlagt på sykehuset. Vår sønn gjenomgikk en del tester av nevrologisk karakter. De testet også syn og hørsel, og han var to ganger til en logoped. Vi var også en tur til autismeteamet, og de gjennomførte en del tester på ungen og intervju av oss foreldre. I slutten av uka hadde vi et møte med barneleger, vernepleiere og sykesøstre. Og vi fikk spørsmålet ”Vi er sikker, men vil dere ha diagnose nå eller flere tester” Vi valgte å hoppe i det, og reiste hjem med et papir som fortalte at vår sønn hadde infantil autisme. Vi reiste til Bodø med et barn, vi dro hjem igjen med et kasus. En diagnosekode i trygdesystemet. Et lite menneskefrø som mange store etater skal forholde seg til, og si sin mening om. Andre steg i sorgprosessen. Man aksepterer sitt barns diagnose, og må lære å forholde seg til et hjelpeapparat. Noen foreldre kommer aldri hit, og nekter barnet sitt nødvendige tiltak.

Uka etter var nok den vondeste jeg noensinne har opplevd. Vi var utslitte etter sykehusoppholdet, og bildene jeg hadde i hodet den uka, egner seg ikke på trykk. Jeg overlater heller til dere å bruke fantasien. Men noe kan jeg fortelle. Diagnosen var en giljotin som hadde falt ned og maltraktert barnet vårt. Fornuften fortalte meg at det var riktig, og nødvendig for at han skulle få den hjelp han behøvde. Men det gjorde ikke prosessen mindre vond av den grunn. Den uka måtte jeg gjøre noe jeg sjelden gjør. Jeg måtte sove midt på dagen. Jeg lå der i senga mi og så på min sovende sønn. Han pustet rolig og sov søtt i sprinkelsenga si. Og da kom det. Mine tårekanaler som hadde vært tørrlagt i mange, mange år, fikk plutselig full åpning. Jeg gråt for min sønn. Gråt for den skjebnen han hadde fått. Gråt for at det voksne mennesket han skulle ha blitt, hadde avgått med døden. Jeg gråt for meg selv, og den sorgen jeg selv følte. Den dagen gav jeg min sønn et løfte. Jeg vil aldri gi opp den kampen jeg vet vil komme. Og du min sønn er skapt av kjærlighet, og ingen hindringer kan overvinne den. Tredje steg i sorgprosessen. Man møter bunnen, og alt er bare svart. Men dette stedet er utgangspunktet, og helt nødvendig for all forbedring. Og man møter aldri bunnen så hardt igjen. Selv om stegene tilbake blir mange.

Fire måneder etter at min far fortalte om sin bekymring, var hele hjelpeapparatet i sving. Vår sønn reiste daglig til barnehagen hvor han hadde tre sesjoner med øving hver dag. Vi foreldre dro på kurs og lærte oss teknikker og strategier for barnets utvikling. Vi lærte oss et helt nytt vokabular av utrykk, og klarte å forholde oss til mange forskjellige strategier. Vi leste hauer av bøker, og fortalte om autisme til naboer og alle som kom i kontakt med vår sønn. Vi priser oss lykkelig over at vi bor i et land med en sosiallov som sier ”Å få et funksjonshemmet barn, kan ramme hvem som helst. Vi vil derfor at fellesskapet skal være med å lette belastningen for dem som rammes” Det er loven. Realiteten er ofte ikke like skjønn. De aller fleste konkurrerer med mange fornuftige tiltak i det samme budsjettet. Og her ligger den tyngste jobben for de fleste foreldre. Man må vise at man kjenner loven, og ikke la seg avspise med smuler. Ofte må man bruke sterke virkemidler som aviser og advokater får å oppnå det man har krav på. Men løftet jeg gav min sovende sønn ligger alltid i bunnen. Og gjør at ingen lovlige virkemidler blir uakseptabelt. Fjerde steg i sorgprosessen. Man ser fremover og leter etter konkrete løsninger på problemer. Sorgen er der ennå, men man har lært seg å leve med den. Og man klarer å hente styrke i alt det positive som tross alt skjer.

Det er nå 9 år siden. Men det virker som om det var i går. Også jeg har mørke dager. Men da tar jeg frem de gode tingene. Minnene om første gangen jeg holdt mitt barn i mine armer. Minner om det første steg, det første ord. Og det sterkeste av dem alle. Minnet om den første gangen jeg fikk en klem fra deg. Du var fem år den gangen, og jeg hadde vært borte på kurs. Bare et slikt minne, kan oppveie for hundrevis av vonde erfaringer. Giljotinen står der ennå, men den skjærer ikke like dypt som den en gang gjorde.

Hvis du har mistanke om at noe er rart med din venns barn, vurder å være den "slemme" Du risikerer å miste den vennen, men alternativet er et barn som ikke får hjelp. Mange foreldre makter ikke å se det selv, og da trenger de vennene sine mer enn noen gang.

Gå til innlegget

Å slippe taket

Publisert over 11 år siden

Min datter er nå 13 år. Det betyr at om tre små år må hun forlate hjemmet vårt for å gå på skole. Hele oppveksten går jo egentig ut på å forberede barnet på selvstendighet. Lære seg å klare seg selv. Men jeg er ikke så sikker på at jeg er like godt forberedt.

Det er så mange tanker som svirrer rundt det å slippe taket. Særlig vanskelig er tanken på å ikke å være der å beskytte henne lengre. I alle fall ikke til daglig. Vondt er det også å tenke på at selv om vi har klart å lære henne å akseptere sin annerledeshet, men hva med alle de hun kommer til å møte på. Jeg skjønner at de hun kommer til å dele skole med, neppe kommer til å ha like stor toleranse som vi har. Som barneskola har. Som naboene har.

Og så er hun vakker. Vil dette gjøre at hun er mer utsatt for de predatorene som man vet finnes der ute? Mange slike tanker. Vonde tanker når barnet ikke er barn lengre.

Stekk ut vingene å fly godt barn. Pappa sitter igjen og tygger negler. Men ennå en stund må flytreningen skje i beskyttet luftrom

Gå til innlegget

Midtøstenfri sone

Publisert over 11 år siden

Har grubla litt igjen. Det fine med å være bonde, er at man tenker så godt når man sitter under ei ku. Jada de 10.000 første gangene man melker, så er det lurt å bruke tankene på hva man gjør. Men etterhvert, så flyter man på rutine. Og når jeg sitter slik, med panna hvilende mot en varm flanke, ja da tenker jeg best.

For lenge siden så var jeg veldig opptatt av politikk. Jeg var aktiv i organisasjonsarbeid og dro på lokale møter,  landsmøter og sammlinger. Og som alle andre partipolitiske ungdomsorginisasjoner, så var det jo vår jobb å komme med de radikale ideene. Husker spesielt en gang på et landsmøte. Da klarte vi å få Kåre Willoch så sint, at hele skallen hans lyste som et overmodent bringebær :-) Jada han smiler sikkert selv ved minnet, for også han har forandret seg.

Kanskje er det slik at meninger forandrer seg i takt med kroppen. Begge blir litt rundere med årene. Jeg merker at det ikke lengre er så viktig å ha rett, få det siste ordet. Det er ikke lengre så vanskelig å si "Unnskyld. Jeg tok feil" Kanskje årsaken til et det er slik, er at man har oppdaget at det ikke finnes så mange absolutte sannheter. At sannheten heller befinner seg et sted mellom det sorte og det hvite. Noen mørkere eller lysere, men alle med en gråtone.

Nå må dere ikke tro at jeg ler av ungdommelig påståelighet og pågangsmot. Det er det alt for alvolig til, men for meg tilhørte det en annen tid. Og på samme måte klarer jeg ikke helt å finne den helt store entusiasmen for å engasjere meg i Midtøstenproblematikken. Vet ikke om det er latskap, eller om det rett og slett er slik at det er så mye annet jeg synes er viktigere. Står mitt hjerte nærmere.Men jeg er glad for at andre engasjerer seg så sterkt. Tar til seg kunnskapen. Leser alt som skrives. Selv skummer jeg bare gjennom noe av det.

Ha en lys dag, men grå meninger :-)

mvh Trond

Gå til innlegget

Stavekontroll

Publisert over 11 år siden

Jeg har et spørsmål til redaksjonen av VD. Jeg har dysleksi. Det plager meg ikke, men jeg ønsker å skrive korekt. Og ofte unnlater jeg å bruke ord jeg er usikker på.  Jeg er med i flere andre forum. Og disse har en automatisk stavekontroll, eller rettere sagt at stavekontrollen til Firefox fungerer når man skriver innlegg. Er det mulig å få til på VD også? Jeg kan jo selvfølgelig bruke tekstbehandler og lime inn, men som oftest blir det ikke til det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere