Tormod Tobiassen

Alder:
  RSS

Om Tormod

Følgere

Globalisten Paulus

Publisert rundt 1 måned siden

Trigget av to interessante innslag på YouTube 'måtte' jeg ta for meg Paulus-brevene igjen. Det ene innslaget er en forelesning av Rabbi Skobac, en kanadisk jøde, som betrakter Paulus som en jødekristen avsporing. Det andre innslaget er et intervju med to begeistrede israelske forskere, Ophir og Rosen-Zvi, som har gjenoppdaget Paulus og hevder at det var han som fant opp begrepet hedning.*

Det fantes Jesus-tilhengere før Paulus, og Rabbi Skobac har rett når han antyder at Paulus sto for en revidert utgave av kristendommen. På grunn av dette møtte han kraftig kritikk fra jøder og jødekristne (nazoreere?) som ikke godkjente hans budskap og prosjekt. Hva var det ved Paulus' budskap som vekket så sterk motstand, og hvordan argumenterte han imot?

Som jødekristen hadde Paulus et aktivt mål om å omvende flest mulig hedninger til Kristus og dermed til sin form for jødedom. Paulus var overbevist om at Kristus-troen oppfylte jødedommens frelseshistoriske mening i verden. Hans tolkning var den eneste rette, men han innrømmet samtidig at troen representerte en grundig revidert utgave av jødedommen. Den var planlagt av Gud selv og tilpasset en ny tid, 'tidens fylde'. Hvilket innebar at jødenes etterlengtede Messias/Kristus var kommet, at det var apokalyptiske tilstander og at synagogen ubetinget måtte åpne opp for grekere og alle andre uomskårne hedninger som omvendte seg og lot seg døpe. Dåpen var tegn på tro og tilhørighet til Kristus og det nye gudsfolket, den erstattet omskjærelse.

OmskjæreIse av menn var for Paulus det mest karakteristiske kjennetegnet på tilslutning til jødedommen. For voksne menn ikke uten fare, og omskjærelsen innebar forpliktelse på Moselovens mange krav om å følge en uoversiktlig mengde moralske og kultiske skikker. Interesserte hedninger var ikke utelukket fra synagogen, men ville noen konvertere og bli fullverdige jøder, måtte de få opplæring, akseptere lovens krav og fromt følge de jødiske skikkene. Her skar det seg for Paulus. For han mente at «jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven» (Rom 2,29; 2 Kor 3,6).

Gjennom sin egen refleksjon og hedningenes 'briller' så Paulus at kravet om omskjærelse og hele Moseloven var massive hindringer på veien mot målet. Han ble engstelig når andre jødekristne kompromissløst insisterte på loven. For hvis Kristus-troende hedninger ikke ble akseptert som fullverdige Guds barn, ville det bli klasseskille i kirken, og det stred mot evangeliet. Det gikk med andre ord opp for Paulus at Moseloven egentlig var unødvendig som betingelse for Guds nåde og ånden som gave. I og med Kristus' død og oppstandelse hadde nemlig Gud selv åpnet for hedningenes frelse, uten at de – på gammeldags vis – måtte gå via loven. Nå dreide det seg om en ny og annerledes pakt og om nyskapelse (2 Kor 5,17).

Paulus måtte forsvare dette (sitt) evangelium og legitimere seg som apostel. Han viste da til guddommelige åpenbaringer, og til Guds egen tale i Bibelen, dvs. bibelbevis. På den ene siden innviet Kristus ham personlig i sitt himmelske mysterium og ga beskjed om Guds epokegjørende nye beslutning om freIse og håp om evig liv (Rom 16,25-26; 1 Kor 2,1.7). På den andre siden ga Bibelen beskjed om at hedningene etter Guds plan hørte med i frelsesverket på lik linje med jødene.

F.eks. i Rom 15,8-13 gjengir Paulus hva profeten Jesaja sier om Messias, kong Davids sønn, at han skulle herske over folkeslagene så vel som over Israel. Det som bandt alle Kristus-troende sammen, var Guds barmhjertighet eller nåde, ikke loven. Om dette utviklet Paulus sitt mest sentrale teologiske stykke, nådens, troens, åndens og håpets evangelium inkl. den såkalte rettferdiggjørelseslæren: Gud er fri og suveren, men han er god - også mot ugudelige (Rom 9,15.16.25.26; 4,5 og 5,6). Han er rettferdig som erklærer alle mennesker som tror på Kristus for rettferdige, uomskårne så vel som omskårne (Rom 3,21-30; jfr. 1,16-17; Gal 2,16).

Det var Guds løfte til jødenes stamfar, selveste Abraham, som ble oppfylt når også folkeslagene kom til tro, forklarer Paulus (Rom 4 og 9). Abraham skulle nemlig ifølge løftet bli far til mange folk, og dette tolket Paulus som far til mange folkegrupper og folkeslag, ikke bare som far til en stor slekt med mange klaner. (Jfr. Ophir og Rosen-Zvi.) Abraham hadde tatt Gud på ordet – han adlød Gud blindt, men i full tillit til hans makt og gjennomføringsvilje – uten å ha synlige bevis og mot alle odds. Og denne holdningen var mer grunnleggende og sikker enn det gudsforholdet loven etablerte. Løftet til Abraham kom før omskjærelsen, og loven kom mye senere med Moses. Men ved Guds siste store frelseshistoriske inngrep – Kristus’ stedfortredende død og oppstandelse – ble evig liv garantert gjennom tro og tillit. Lovens krav om ytre fakta falt bort (Gal 5,5-6).

Rom 3,29-30 er viktig å merke seg. Der minner Paulus om kjernen i den jødiske tro – troen på én Gud – som begrunnelse for likestillingen mellom omskårne og uomskårne. "Hør Israel, Herren er vår Gud, Herren er én!" (5 Mosebok 6,4) skulle alle jøder resitere minst to ganger daglig som en bekjennelse (Shema'). Det skal jøder fortsatt gjøre, hvor de enn befinner seg. (Men Rabbi Skobac ser ikke ut til å kjenne godt nok til hva Paulus her anfører og utleder av dette viktige punktet.) Paulus framstår som en radikal globalist på sikker monoteistisk grunn.

Israels Gud er alles Gud. Om det tidligere hadde vært forskjell på Israel og andre folkeslag, så er det ikke lenger sånn; nå anerkjenner Gud alle Kristus-troende som sine barn med de samme arverettighetene (Gal 3,11.14). Så troen er det nye skillemerket på tvers av alle folk, inkl. jødefolket. Og mellom de som tror, er anseelse irrelevant og statusmessige forskjeller opphevet sammen med det etniske:

"Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet." (Gal 3,28-29; jfr. 2,6, og se 1 Kor 12.5-6.)

I og med Paulus' erkjennelse at hedningene ikke skulle påtvinges Moseloven, fulgte, som antydet, en annen like radikal slutning: Heller ikke jødene trenger loven (lenger), Rom 10,4:

"For Kristus er lovens ende, så hver den som tror, skal bli rettferdig." (Jfr. Gal 3,23-25; 5.1.)

For Rabbi Skobac og jødene er Paulus’ løsning uaktuell. Når det gjelder andre folk viser han til Apostlenes gjerninger 15, der det står at Paulus og de jødekristne lederne på et forsoningsmøte i Jerusalem ble enige om at hedningekristne måtte forplikte seg på de sju levereglene fra Noahs tid. Skobac anbefaler den samme løsningen for hedningene: 'den noahittiske koden'. Det gikk altså ikke Paulus inn for; han mente nemlig at hedningene hadde loven skrevet i sine hjerter (Rom 2,14-15). Og etter hvert skilte de to partene – Paulus og lederne i Jerusalem – lag; det ble en praktisk arbeidsfordeling dem imellom. At et apostelmøte fant sted i Jerusalem, bekrefter ikke Paulus i det hele tatt (Gal 2).

Jødene omkring år 50, da Paulus virket, fulgte ikke Paulus' resonnement med tilslutning, og jødedommen forble en etnisk orientert religion med liten utbredelse. De opprinnelige jødekristne gikk etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 over til å bli en sekt som døde ut i løpet av 300-tallet. Mens Paulus slo igjennom i Romerriket med sitt lovfrie evangelium, og kristendommen ble et ideologisk fundament for en verdensvid bevegelse og mektig, katolsk kirke med global(istisk)e ambisjoner.

---------------

* - Rabbi Michael Skobac, Jews for Judaism: "Did Paul Invent Christianity?": https://youtu.be/gWfOd-6pTNI

- Adi Ophir og Ishay Rosen-Zvi: GOY: Israel's Multiple Others and the Birth of the Gentile, Oxford 2018. MythVision Podcast 4.1.21: https://youtu.be/h59M2_pxtTQ


Gå til innlegget

"Da juleevangeliet ble til" heter innlegget her. Jeg prøver å forklare det eldste vi har. Hvis du syns det er fremmed og rart, er det kanskje fordi det reflekterer Bibelens verdensbilde, som er førvitenskapelig og mytisk. For øvrig like mytisk som det klassiske Juleevangeliet de fleste er vel kjent med fra før. Men likevel annerledes:

Av Tormod Tobiassen

Mange vil i løpet av julehøytiden ha hørt eller lest det velkjente juleevangeliet i Bibelen. Men den trolig eldste utgaven av dette er annerledes. Der er ikke Jesus' mor Maria, og faren er selveste kong David, som levde tusen år før Jesus.

I de klassiske kildene, Matteus- og Lukas-evangeliet i Nytestamentet, understrekes det at barnet i Jomfru Marias mage har et himmelsk (mytisk) opphav allerede fra befruktningen. Markus-evangeliet var deres litterære forelegg, som de redigerte og utvidet bl.a med julefortellingene. Markus mangler slike, så Jesus blir guddommelig i dåpen. Det yngste av evangeliene, Johannes, er mer spesielt. Det har en prolog som godt kan fungere som juleevangelium, men Jesus (Ordet) var guddommelig fra evighet, som byggmester ved verdens skapelse.

Også apostelen Paulus, som skrev sine brev lenge før evangeliene ble til, tangerer juleevangeliet, men han gjør det ikke samlet og i narrativ form. Perspektivet hans ligner mer Johannes-prologens, når han forklarer at mysteriet om Jesus Kristus og Guds nåde var holdt hemmelig fra verden ble til, men er nå blitt kjent av noen få og forkynnes for alle folk. Og når Paulus gir menigheten i Filippi en etisk belæring om ydmykhet, peker han på den guddommelige Kristus som forbilde:

Han som var i Guds skikkelse, så ikke på det å være Gud lik som noe man må tviholde på. Men han ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneskelig, ydmyket han seg og ble lydig til døden, ja, døden på et kors. Derfor har også Gud opphøyd han til det høyeste og gitt han navnet over alle navn.

Her gjenkjennes vesentlige momenter i evangeliene, som Jesus’ menneskelige sårbarhet, hans ydmykhet og offervilje, og ikke minst hans guddommelighet først og sist. Men det står ingenting om f.eks et barn i en stall og krybbe, når og hvor han eventuelt levde osv. Han kom fra himmelen – høyt oppe, og leter vi i paulusbrevene etter noe om Jesus som et jordisk vesen, finner vi faktisk ingenting som tyder på at Paulus kjente til ham som en historisk person. Det er Kristus’ himmelske frelses-handling og betydningen av denne for verden Paulus utelukkende fokuserer på – vel å merke som ubestridelige fakta.

Det Paulus skrev om Jesus Kristus (jødenes ventede Messias) var basert på sterke personlige møter med en himmelsk Herre som kommuniserte med ham om at Gud – for å nå ut til alle mennesker – hadde satt jødenes Moselov til side som frelsesvei og satset på nåden og det lovfrie evangeliet i stedet. Det hadde Kristus åpnet for ved å ofre sitt eget liv og beseire Satan og døden. Snart ville han komme fra himmelen og hente sine jordiske trostilhengere. Nå i Paulus’ samtid hadde Gud overraskende gitt beskjed om det frelseshistoriske paradigmeskiftet, en sensasjon som bare Paulus og noen til, som Peter før ham, følte seg tvunget til å forkynne.

Å forstå det bibelske og paulinske verdensbildet er vesentlig for å forstå hans argumentasjon angående Jesus Kristus. Verdensbildet (kosmologien) er før-vitenskapelig, mytisk, mystisk og magisk: Gud eksisterer, naturlovene er ikke selv-stendige, og både de og historien styres av Gud. Kristus kan ha eksistert fra verdens skapelse av. Verden oppfattes som langt mer omfattende, åpen og innholdsrik enn vi tenker til vanlig, ‘alt’ er mulig og reelt. Himmelen har flere etasjer, øverst troner Gud. Paulus opplevde at han virkelig ble rykket opp til den tredje himmel, og der fikk han konkret se inn i Paradiset. Livet på jorda utfoldes i nær kontakt med det som skjer i himmelen, som er ‘befolket’ med guder, engler og demoner, og kommunikasjon foregår bl.a gjennom tegn, åpenbaringer, drømmer, visjoner og hallusinasjoner. I himmelrommet romsterer «denne verdens herskere», men disse kjenner ikke Guds hemmelige plan, i motsetning til utvalgte mennesker, som profeter og apostler på jorda. Himmelske ånder – som Kristus’ ånd – kan flytte inn i mennesker. Når mennesker som er døde og de som blir rykket opp levende, kommer til himmelen, får de nye kropper som Gud lager og kler dem med.

Paulus’ virkelighetsforståelse var også sterkt preget av at han gransket de hellige skriftene, dvs Det gamle testamentet, nøye. Han leste dem gjennom samtidens jødisk-hellenistiske briller: Skriftene inneholdt Guds ord og hans planer om de siste tider. Dette tilsvarte måten esseerne ved Dødehavet også tydet Bibelen på, og hele Det nye testamentet er farget av at de kristne oppfattet seg som endetidens gudsfolk, som de hellige skriftene spesielt var myntet på.

Vi har allerede sagt en del om Paulus' juleevangelium; det handler om Guds frelses-initiativ «i tidens fylde». Kristus hadde allerede tidligere, under ørkenvandringen, reddet sitt folk Israel i det skjulte; nå hadde han også utført en redningsdåd for hele menneskeheten i det skjulte. Gjennom sin død og oppstandelse hadde han da bekreftet at han var guddommelig – men altså som voksen! Hva så med det guddommelige barnet og hans herkomst? Paulus nevner jesusbarnet to steder, først i Romerbrevet 1,3, der han sier at Kristus, dvs Messias, stammer direkte fra jødenes store helt, kong David: Jesus er som «[Guds] Sønn, med hensyn til kroppen, dannet av sæd fra David». På gresk står det sperma, og teksten refererer seg til 2 Samuels-bok i Det gamle testamente (7,12-13). Der gir Gud dette løftet om en kongesønn: «Det skal skje, når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, at jeg vil vekke til live igjen din sæd (gresk: sperma) etter deg, ut av din mage, og jeg skal fornye hans kongedømme. Han skal bygge meg et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans trone til evig tid. Jeg vil være en far for han, og han skal være en sønn for meg.» Paulus og de kristne, som altså leste Bibelen frelseshistorisk, tolket dette om Jesus og seg selv: Davids slekt er gjenreist i og med Jesus som den første kongen av det nye, åndelige Israel. Huset er det nye templet, åndens bolig, kirken.

Den andre paulusteksten der Guds Sønn nevnes, er Galaterbrevet 4,4. Der handler det også om moren: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, kommet fra en kvinne, kommet under loven.» Her er talen mer enn åndelig, den er symbolsk og mytisk, en billedtale med dypere mening eller allegori som Paulus selv skriver på gresk lenger nede. Når tiden for Moseloven nærmet seg slutten, handlet Gud til beste for menneskene. De levde alle som ufrie slaver under grunnkreftene i verden, men Gud hadde nå sendt sin Sønns ånd inn i dem, så de kunne leve som frie mennesker. Kvinnen (moren) det her er tale om, er egentlig det himmelske, nye og frie Jerusalem, som frambringer frie barn – fri fra Moselovens krav om ofringer, kultisk rein mat, omskjæring og sabbatsfeiring m.m. Det nye Jerusalem er Jesus’ mor og mor til alle hans tilhengere av samme ånd. Jfr Johannes Åpenbaring 21.

I de to refererte tekstene sier ikke Paulus at Jesus ble født eller avlet. Det er spesielt, så Paulus valgte nok sine ord med omhu. Istedenfor føde eller avle brukte Paulus et verb som betyr tilvirke, produsere, lage, skape, bli (til) o.l, som jeg har oversatt med 'kommet fra' og 'dannet'. Bakgrunnen er antakelig at Paulus, som også andre i samtiden, trodde at Jesus – Den siste Adam – var skapt omtrent sånn som Adam og Eva, som jo ikke ble født men skapt. Som i den gamle jødiske boka Adam og Evas liv forestilte Paulus seg muligens helt reelt at Paradiset lå i himmelen, og der oppholdt Adam og Eva seg til de etter syndefallet ble jagd ut og ned på jorda. Og i 1 Mosebok fortelles det at Gud dannet Adam av litt leire og Eva av et ribbein, hentet ut av Adams mage. Derimot var stoffet Gud brukte til å forme davidsætlingen Jesus av, kongelig sæd tatt ut av Davids mage og deponert i himmelen til seinere bruk. I Paradiset hadde jo Paulus vært selv, og vi kan spørre: fikk han se Nattens engel der også, han som ifølge jødisk tradisjon sies å ha til oppgave å ta seg av befruktning?

Mens Paulus proklamerte evangeliet og utredet betydningen av det, supplerte Matteus og Lukas Markus-evangeliet med utbroderende fortellinger om Jesus’ opphav, dramatiske fødsel og livsoppdrag. I scenen der engelen Gabriel viser seg for Jomfru Maria (Bebudelsen) ser vi en mulig refleks av tilsvarende kunnskap som den Paulus hadde. Men det blir i evangeliene fortalt mer anskuelig, noe ekstraordinært men – for datidens mennesker – begripelig.

Gå til innlegget

I kildene til det klassiske juleevangeliet, Matteus og Lukas i Nytestamentet, understrekes det at barnet i Jomfru Marias mage har et himmelsk (mytisk) opphav allerede fra besvangringen. 

Matteus og Lukas brukte Markus som litterært forelegg som de redigerte og utvidet, bl.a med julefortellingene. Hos Markus mangler det slike, og Jesus blir guddommelig i dåpen. Det fjerde evangeliet, Johannes, er enda mer spesielt. Det har en prolog som godt kan fungere som juleevangelium, men Jesus (Ordet) var guddommelig fra evighet, som byggmester ved skapelsen: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. … Og Ordet ble legeme og tok bolig hos oss. Og vi så hans utstråling, en utstråling lik den en førstefødt har fra far, full av nåde og sannhet.» 

Også Paulus forkynte noe om Jesus Kristus som tangerer juleevangeliet, men han gjør det ikke samlet og i form av fortellinger sånn som Matteus og Lukas. Perspektivet hans ligner Johannes-prologens, når han f.eks i Romerbrevet 16 og 1 Korinterbrev 2 forklarer at mysteriet om Jesus og Guds nåde var holdt skjult fra verden ble til, men nå er det åpenbart og forkynt i verden. Og når Paulus i brevet til filipperne (kap. 2) gir menigheten en etisk belæring om ydmykhet og fraråder selvhevdelse og tom ærgjerrighet, gjengir han en eldre hymne om den guddommelige Kristus Jesus som forbilde: «Han som var i Guds skikkelse, så ikke på det å være Gud lik som noe man kan røve til seg. Men han ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, ydmyket han seg og ble lydig til døden, ja, døden på et kors. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.»

Her gjenkjennes vesentlige momenter i evangeliene, som Jesus’ menneskelige sårbarhet, hans ydmykhet og offervilje, og ikke minst hans guddommelighet – fra begynnelse til slutt. Men her står det ingenting om f.eks et barn i en krybbe, når og hvor han eventuelt levde osv! Han kom fra himmelen, og leter vi i paulusbrevene etter noe om Jesus som et jordisk vesen, finner vi faktisk ingenting som tyder på at Paulus kjente til ham som en historisk person. Det er Jesus som voksen, hans himmelske frelseshandling og betydningen av den for verden Paulus utelukkende fokuserer på - som ubestridelige realiteter. Hvordan henger dette sammen?

Det Paulus skrev om Jesus var basert på sterke personlige møter med en himmelsk Herre som kommuniserte med ham om at Gud – for å nå ut til alle mennesker – hadde satt jødenes Moselov til side som frelsesvei og satset på nåden og det lovfrie evangeliet i stedet. Det hadde Jesus åpnet gjennom å beseire Satan og døden ved å ofre ditt eget liv. Snart ville han komme fra himmelen og hente sine jordiske, troende tilhengere (1 Tess 4,13; 1 Kor 15,35-). Nå i Paulus’ samtid hadde Gud overraskende gitt beskjed om det frelseshistoriske paradigmeskiftet (Rom 16,25). Det var en sensasjon som bare Paulus og noen til, som Peter før ham, følte seg tvunget til å forkynne.

I Bibelen oppfattes virkeligheten som langt mer åpen og innholdsrik enn vi gjør til vanlig. Alt er mulig og virkelig. Livet på jorda utfoldes i kontakt med det som skjer i himmelen, f.eks kan ånder – som Kristus’ ånd – flytte inn i mennesker (Gal 2,20; Rom 6,5-). Når de som er døde og de som rykkes opp levende, kommer til himmelen, får de nye kropper som Gud lager og kler dem med. Himmelen har flere etasjer, øverst troner Gud. Paulus opplevde at han ble rykket opp til den tredje himmel, og der fikk han konkret se inn i Paradiset. «Denne verdens herskere» gjør seg gjeldende i himmelen òg, men disse kjenner ikke Guds hemmelige plan (1 Kor 2,6-; 2 Kor 12,1-). 

Vi har allerede sagt en del om Paulus' juleevangelium. Kristus, som tidligere i historien hadde reddet sitt folk Israel i det skjulte (1 Kor 10,1-4), hadde også utført en frelseshandling for menneskeheten i det skjulte. Gjennom sin død og oppstandelse hadde han da bekreftet at han var guddommelig – men altså som voksen! (Rom 1,4). Hva så med det guddommelige barnet og hans herkomst – har Paulus noe om det? Ja, han nevner jesusbarnet to steder, først i Romerbrevet 1,3 der han sier at Kristus/Messias stammer direkte fra jødenes store helt, kong David: Jesus er som «[Guds] Sønn, med hensyn til legemet dannet av sæd fra David». På gresk står det sperma, og teksten refererer seg til 2 Samuel 7,12-13, et løfte fra Gud ved hoffprofeten Natan: «Det skal skje, når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, at jeg vil gjenreise din slekt (gresk: sperma) etter deg, ut av din mage, og jeg skal sette i stand hans kongedømme. Han skal bygge meg et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans trone til evig tid. Jeg vil være en far for ham, og han skal være en sønn for meg.» Paulus og de kristne tolket dette om Jesus Kristus og seg selv: Davids slekt er gjenreist i og med Jesus som den første kongen av det nye, åndelige Israel. Huset er kirken, det nye templet, åndens bolig (1 Kor 3,16).

Den andre paulusteksten der Guds Sønn nevnes, er Galaterbrevet 4,4. Der handler det også om moren: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, kommet fra en kvinne, kommet under loven.» Her er talen mer enn åndelig, den er symbolsk og mytisk, billedtale med dypere mening eller allegori som Paulus selv skriver på gresk i vers 24. Når tiden for loven nærmet seg slutten, handlet Gud til beste for menneskene (først for jødene, Rom 1,16). De levde som ufrie slaver under grunnkreftene i verden, men Gud har nå sendt sin Sønns ånd inn i dem, så de kan leve som frie (v. 3). Kvinnen (moren) det her er tale om, er egentlig det himmelske, frie Jerusalem, som frambringer frie barn - fri fra Moseloven. Hun er Jesus’ mor og mor til alle hans tilhengere av samme ånd (1 Kor 6,17 og 19; Rom 8,9-11 og 14-17). 

I de to refererte tekstene sier ikke Paulus at Jesus ble født. Det er litt spesielt, så Paulus visste nok hva han skrev. Han brukte et annet verb som betyr tilvirke, produsere, lage, skape, bli (til) o.l. Jeg har oversatt med 'kommet fra' og 'dannet'. Bakgrunnen er antakelig at Paulus, som også andre i samtida, trodde at Jesus – Den siste Adam (1 Kor 15,45-) – var skapt omtrent sånn som Adam og Eva, som jo ikke ble født. Som i den jødiske boka Adam og Evas liv forestilte Paulus seg muligens helt reelt at Paradiset lå i himmelen, og der oppholdt Adam og Eva seg til de etter syndefallet ble jagd ut og ned på jorda. Og i 1 Mosebok 2 fortelles det at Gud dannet Adam av litt leirjord og Eva av et ribbein, hentet ut av Adams mage. Derimot var stoffet han brukte til å forme davidsætlingen Jesus av, kongelig sæd tatt ut av Davids mage og deponert i himmelen til seinere bruk. I Paradiset hadde jo Paulus vært, og vi kan spørre: fikk han se Nattens engel der også, han som ifølge jødisk tradisjon sies å ha til oppgave å ta seg av besvangring? (bab. Talmud Nidda 10b)

Mens Paulus fyndig proklamerte evangeliet og utredet dets betydning, supplerte Matteus og Lukas Markus-evangeliet med utbroderende fortellinger om Jesus’ herkomst og fødsel. I bebudelsen ser vi en mulig refleks av tilsvarende kunnskap som den Paulus hadde. Men det ble i evangeliene fortalt mer anskuelig, noe ekstraordinært men – for datidens mennesker – begripelig.

Gå til innlegget

Politisk bånd-tvang

Publisert rundt 2 år siden

Skulle KrF gå inn i regjeringa, må Jeløya-avtalen revideres. Sammen med Venstre bør de ta grep om klima-, natur- og miljøsaken. Da Venstre kom med i regjeringa etter at Høyre og Frp hadde staket ut kursen, fikk de erfare at avtalen er en hindring. I Stortinget 28.11 innrømmet Elvestuen at regjeringsplattforma la bånd på ham: Ting som var bestemt før, måtte følges opp av den nye partneren også, derfor ingen omkamp om Repparfjorden og Førdefjorden.

Nullstilles. Akkurat som Venstre har KrF ambisjon om å være grønt. Da bør de kreve at ingen tidligere fastlagte standpunkt fra Jeløya skal anses for ukrenkelige, at plattforma nullstilles og alt drøftes på nytt. Ellers blir småpartiene bastet og bundet i viktige miljøspørsmål. La-det-skure-holdninga til de blå partiene hindrer en effektiv jobb; de tror at industrien selv vil fikse grønt skifte raskt. Derfor må småpartiene gå i bresjen, og dette må gjenspeiles i den nye plattforma. Vi kan ikke lenger godta at fortjeneste skal være tunga på vektskåla. Miljøets bærekraft og føre-var-regelen må tas på alvor.

Det grelleste eksemplet her er striden om etterbruk av gruvene i Brevik. De kan tjene sunne formål, men i jaget etter profitt vil utvinneren etter gamle metoder fylle dem opp med farlig avfall, det meste importert; det er ikke noe nasjonalt behov.

Forgifte miljøet. Avfallet inneholder giftige tungmetaller som med tida vil løse seg opp og forgifte miljøet. Det kan utvikle eksplosive gasser som siver opp i det sprukne fjellet over gruvene, dit tusenvis av mennesker bor. De frykter for hva som kan skje under og rundt dem i all framtid. Hvis Staten sier ja til Noah, brytes reglene for farlig avfall nær folk. Naturlig nok har Porsgrunn og hele regionen sagt nei, men Staten har overkjørt det lokale selvstyret og vist at de mangler egen fagkompetanse og vilje til overprøve Noahs skjønnmaling av prosjektet.

Mye tyder på at det også her ligger gamle, truende bindinger. Om regjeringsforhandlerne får vi da håpe: «Dog våkner de vel opp en gang og bryter lenker, bånd og tvang.»

Gå til innlegget

Evangeliene som puslespill

Publisert rundt 4 år siden

Det store puslespelet II. Mysteriet i mumiemaska, av H.J. Sagrusten (Verbum 2016, 222 sider. ISBN 978-82-543-1356-5). En nøktern omtale, v. Tormod Tobiassen

  

Denne boka er en fortsettelse av Det store pusle­spillet. Jakten på de tidligste manu­skript­ene til Bibelen, som kom i 2014, av samme forfatter. De to bøkene bør leses i sammen­heng. Den siste er på nynorsk, den første på bokmål.

Hans Johan Sagrusten er ansatt ved det private, konservativt kristne Kvitsund Gymnas i Telemark. Jeg gjetter på at det er der han har utviklet sin karakterist­iske form for popularisering av det innfløkte men spennende stoffet om Det nye testa­mente og oldkirken. Fengende kombinerer han sakprosa med gjen­fortelling og fiksjons­fortelling i sin undervisning av hhv. nynorsk- og bokmål­talende ungdommer, som stiller med en viss interesse for faget.

Den nye boka kan best forstås om du har lest den første først. Det skjønner du nok allerede når du sammen­ligner undertitlene, for Mysteriet i mumie­maska kan vanskelig forstås uten mer opplysning, mens Jakten på de tidligste manu­skript­ene til Bibelen umiddelbart sier en hel del om mål og inn­hold. Men det er vanskelig å finne på gode boktitler, så Sagrusten må roses for sine. De signali­serer slektskap med krim­sjangeren. Og, da det er mye poesi i Sagrustens bøker, gir de en viss assosiasjon til romanen Det store spelet av telemarks­forfatteren Tarjei Vesaas.

I bok II blir mye av stoffet i bok I utdypet med flere interessante momenter og supplert med fascinerende fortellinger. Men Mysteriet i mumiemaska viser en ny vri: Som en rød tråd eller bærebjelke i framstillinga går Mumie­maska igjen som tema i sju omganger, den første fortellinga som innledning og den siste som bokavslut­ning; de andre fem (II – VI) fungerer som overgangsfortel­linger mellom kapitlene DEL 1, 2 … 6. Mysteriet får sin løsning i fortelling IV (s. 124) og særlig i fortelling VII (s. 215) som har overskriften Manu­skript­et som ingen har sett. En vignett som får en til å tenke på Shakespeares Mye ståhei for ingenting.

Sagrusten har altså kastet seg på den moderne trenden med å blande sakprosa og fortelling. Det kan være ok. for å konkretisere, illustrere og dramatisere, enten det gjelder historiske hendelser eller personer – hvis det gjøres i moderate mengder og former for å pirre leserens nysgjerrighet og opplevelse. Men i denne boka, mer enn i den første, overdriver forfatteren med fri dikting om ‘historiske’ (d.e. fingerte) personer etter eget hode. I enkelte tilfeller er dette noenlunde etterrettelig, som i tilfellet Markion (s. 146-). Men når det gjelder den gjennom­gående historien om mumiemysteriet, blir det – etter min smak – for mye f(r)iksjon i en ellers spennen­de fakta-historisk innføring med gjenfortel­linger. Dette historiske stoffet har i seg selv så mange usikre og diffuse sider, at det skurrer med enda flere spekukasjoner. Er alt sammen spekulasjon?, kan man da komme til å spørre.

 

Saker jeg vil kommentere spesielt

I bok I kunne vi lese mye interessant om det store og dyrebare håndskriftet Codex Sinaiticus fra 300-tallet. I bok II, del 1, får vi vite enda mer om dramatik­ken rundt funnet og hvordan kodeksen ble tatt, eller stjålet, fra Santa Katarina-klosteret i Sinai. Eller om det hele var falskneri.

I del 2 hører vi mer om bokproduksjon i antikken og bl.a. om når og hvordan den kjente episoden i Johannes­evangeliet 7,53-8,11 om kvinnen som ble tatt i ekteskapsbrudd, kom inn i teksten som et seinere, uekte tillegg. Momentet streifes igjen andre steder (s. 166); i bok I vies det stor oppmerk­somhet. I det hele tatt gjentar Sagrusten mange saker og ting, ofte på en måte som om vi ikke har lest om det før. Et annet eksempel er biskop Papias av Hierapolis (s. 59, 135, 165-). Hebreer­evangeliet, et jødisk evangelium som ikke kom med i kirkens bibel, men som gamle skrifter (kirkefedre) vitner om, nevner han stadig. Han er også inne på at Hieronymus, den store overset­teren av bibelen til latin (Vulgata, ca. 400) ‘visste’ at det tradisjonelt greske Matteus­evangeliet hadde en hebraisk eller arameisk forløper. Disse faktaene sier oss bl.a. at det i oldkirken foregikk forandring av tekstene og vraking av hele bøker. En særdeles viktig opplysning er at man begynte å telle verse­linjene (stikjoi) i bibelbøkene og bestemte antallet for hvert evangelium nøyaktig, for å kunne kontrollere at ingenting ble lagt til eller trukket fra. Dette foregikk fra ca. 300, hvilket forteller oss at tekstene deretter lå nokså fast. Men også at bibelbøkene før det, var utsatt for vekst og rediger­ing, noe Sagrusten ikke legger vekt på å meddele oss. Tvertimot understreker han allerede fra s. 38 tekstenes kontinuitet og stabilitet bakover. Om teksthistorien i den første fasen, før år 70, hører vi ingenting.

I del 3 får vi den oppsiktsvekkende historien om hvordan et falskt papyrus­fragment med en antydning om Jesu sivilstand, ble til for få år siden. Dette er bra beskrevet av Sagrusten, og det illustrerer hvordan sjarlataner som vil skaffe seg berøm­melse og penger, opererer i arkeologi-markedet. Og om hvor lett seriøse forskere kan la seg lure.

Del 4 utgjør kanskje det viktigste kapitlet når det gjelder forfatterens egentlige anliggende: han vil gå «lag på lag attende i historia» for å demon­strere at de nytestamentlige skriftene har en ubrutt og stabil overleverings­histore; de er som historiske kilder pålitelige og til å stole på fra første stund, ja, enda lenger tilbake.

Det er nærmest et under at evangeliene ble til, at de i løpet av historien ikke ble borte under kristenforfølgelser og branner, at de bestod prøvene under de til dels rystende lærestridighetene i kirken og slapp unna grådige antikvitets­handlere og lyssky håndskrift-samlere. Det er «ei utruleg reise», slik Sagrusten begeistret ordlegger seg (s. 127). Miraklet summeres opp på s. 134: «Nærare seks tusen større og mindre delar av manuskript frå Det nye testa­mente har over­levd til vår tid. Slik har forteljingane om Jesus frå Nasaret overlevd gjennom historia, nærast mot alle odds.» Så stilles spørs­målet: «Men er dei gode nok som dokumentasjon?» Og Sagrusten svarer selv med å erklære tillit til apostlene og evangelistene: «Målet til dei som skriv bøkene i vårt nytesta­mente, er å vise at historia om Jesus frå Nasaret er påliteleg.» (s. 137). Og da er de det også! Som om dette er noen garanti for guds­troen.

Sagrusten glir her fra det historie-vitenskapelige nivået og over i troens rom. Han kommenterer noe man kan høre «frå tid til anna» - vel egentlig ganske ofte – at folk etterlyser bevis for historien om Jesus, om de skal tro den. Og så prøver han å gi dem det de spør om, ved å gjenta at tekstene er pålitelige fordi deres overleveringshistorie er ubrutt. Her og der går de sågar tilbake til øyenvitner av Jesus! Men her strekker Sagrusten ‘strikken’ lenger enn den tåler.

«Det er ganske utruleg!» sier han på s. 187. Sånn kan man uttrykke seg om det man bør få tro av. I dette tilfellet gjelder det et ‘norsk’ manuskript-fragment med slutten av Matteusevangeliet 28, som tilhører den såkalte Schøyen­samlinga. Det kan ha sine røtter tilbake til 100-tallet. Sagrusten er altså ute etter de eldste tekst­(bit)ene til Det nye testa­mente. Inntil nylig var det kun to små biter av Johannes­evangeliet, Papyrus 52, man regnet som det eldste (s. 124-126 og bok I). P52 blir datert til 125 tidligst. (Men det kan godt være seinere). Nå er det sannsynliggjort at Codex Schøyen bevit­ner noe som er like gammelt.

Det store puslespillet har flere brikker. I de to siste kapitlene, del 5-6, gir forfatteren oss glimt fra den seinere tidas forskning på manuskriptfronten. Det er en spen­nende historie med visse oppsiktsvekkende funn, om ikke så betydnings­fulle som Sagrusten vil ha det til. Det er altså oppdaget nye fragmenter av tekst fra Markus­evangeliet og fra Paulus-brev som ser ut til å være langt eldre enn dem vi hadde fra før! Av Markusevangeliet har vi fra tidligere kun ett fragment (P45), datert så seint som ca. 250. Det nye funnet kan være fra siste del av det første århundret, eller som Sagrusten sier: fra «Jesu eige hundreår». Dvs. at vi nå kan ha fått håndfast bevis på at et evangelium faktisk eksisterte om lag 170 år tidligere – i beste fall. En bragd av de amerikanske forskerne som har gjort jobben, selvfølgelig! Noen av dem er behørig nevnt i fortellingen om funnet, f.eks. Craig Evans og Daniel Wallace (som du for øvrig også kan møte på YouTube).

Det som allikevel gjør at det nye funnet av Markus-tekst ikke er så epoke­gjørende, er at bibelvitenskapen lenge har ‘visst’ hvor gammelt Markus­evangeliet må være. Ved å undersøke evangeliet selv, slik det er overlevert oss, har man kommet fram til enighet om at det må være forfattet omkring år 65-70 – som det første av de fire evangeliene. Og dette faktumet endres ikke med det nye funnet som Sagrusten interessant nok rapporterer om.

Det som imidlertid er den store utfordringen for forskningen og for dem som vil skrive om den, er at vi vet så å si ingenting om eventuelle forstadier til evangelier fra tida før 70. Og når det gjelder utenomkristne kilder om personen Jesus, finnes det ingen. Som den genierklærte NT-forskeren Bart Ehrman sier:

«I løpet av hele det første kristne hundreåret er ikke Jesus nevnt en eneste gang av noen gresk eller romersk historiker, religionsviter, politiker, filosof eller poet. Navnet hans dukker aldri opp i en eneste innskripsjon, og det har aldri vært funnet i et enkelt stykke privat korrespondanse. Null og niks referanser!» (Se appendiks.)

Så i kristendommens – evnt. evangelienes – formative periode er det ingenting håndfast å finne av Jesus-biografier. Men dette forholdet gir ikke åpning for å prøve på, som Sagrusten gjør, å overbevise sine lesere om at de seinere evangeliene er å stole på som dokumentasjon fra første stund. Evangeliene har en sein fødsel – 40-50 år etter hovedpersonens evnt. død(!) – og en lang vekst- og utviklings­historie før de foreligger ferdige. Hva som skjedde i perioden før år 70 utgjør derfor det virkelig store puslespillet! Det lille vi kan vite om dette, må vi gå til Paulus-brevene for å avdekke. Og de gir et annet bilde av situasjonen i urkirken. Dette kan du lese mer om i boka The Jesus Puzzle, av Earl Doherty 2005.

___________________________________________

Du kan evnt. skaffe deg boka til Doherty lett på Amazon.com: https://www.amazon.com/s/ref=nb_sb_ss_c_2_16?url=search-alias%3Dstripbooks&field-keywords=the+jesus+puzzle&sprefix=the+jesus+puzzle%2Caps%2C318&crid=2FCMRQRV9WUGU

 

Denne omtalen på min blogg: http://ttsblogg.blogspot.no/2017/01/evangeliene-som-puslespill.html

 

Og på følgende bloggadresse kan du lese min omtale av Sagrustens første bok Det store pusle­spillet. Jakten på de tidligste manu­skript­ene til Bibelen, 2014: http://ttsblogg.blogspot.no/2015/02/et-ufullstendig-puslespill.html

 

Appendiks:

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere