Tor Inge Østebø

Alder: 58
  RSS

Om Tor Inge

Tidligere misjonær i Japan for NLM

Følgere

De leder meg til den endelige løsningen og mitt mål som mennesket; ikke i å realisere meg selv (med mitt ”kjød”, dvs min falne natur), men i en relasjon til min skaper og frelser, og derigjennom å elske min neste. De trekker faktisk opp disse veldige og alvorlige kontrastene, - kontraster som jeg tror beskriver reelle virkeligheter. Men det fører ikke til avstand, for samtidig er de fylt av og drevet av en kjærlighet som er villig til å ofre sitt eget liv.

Det er ikke vanskelig å være enig med Nyhagen i at en kristendom som kun består av dogmer og fastlåste standpunkt, vil være en fallitt av hele kristendommens vesen, og vil vil bli uten kontakt både med våre medmennesker og ”livets realiteter”. Eller med kjærligheten, som Paulus ubønnhørlig avdekker i 1 Kor 13.

Men verken Jesus, Paulus eller Johannes setter det opp som to motsetninger. De beskriver nødvendigheten av levende tro og kjærlighet like ubønnhørlig som de avslører det falne menneskets vesen og situasjon, og åpenbarer vår ene mulighet for frelse,  De leder meg til den endelige løsningen og mitt mål som mennesket; ikke i å realisere meg selv (med mitt ”kjød”, dvs min falne natur), men i en relasjon til min skaper og frelser, og derigjennom å elske min neste. 

De trekker opp disse veldige og alvorlige kontrastene, - kontraster som jeg tror beskriver den reelle virkelighet. Om det virkelig forholder seg sånn, da kommer vi ikke unna med å se på det som "tolkninger" eller sette merkelappen "(datidens) dikotomiske tenkning" på dem. Da er det faktisk om å gjøre å ta imot lyset som kan fri meg fra mørket og mørkets makt, og ved Guds nåde å bli satt over i hans elskede Sønns rike, slik vi leser i Kol 1,13.

Jeg kan ikke takke dem nok for at de klart og utilslørt fortalte meg disse avslørende sannhetene om meg selv og vår verden, og om frelsen i Jesus Kristus. Og det skaper ikke avstand, for samtidig er de fylt av og drevet av en kjærlighet som er villig til å ofre sitt eget liv. Jeg får åpne meg for og ta imot den også. Men nettopp det at de så uomsvøpt forteller meg sannheten, gjør det mulig for meg å våkne, og søke Guds rike. Og finne tilgivelsen. Håpet, Trøsten. Freden.

Vel, Nyhagen, som du skriver: vi klarte ikke å få til noen god dialog. Takk likevel for å dele dine anliggende.

Så kjenner jeg ikke til om Arne Garborgs oversettelse av ”Lov Jesu namn og herredom” for ham bare var et (enestående) lyrisk arbeide, eller om han i 1898 innimellom tankearbeidet opplevde et like nødvendig behov for å vende sin ”hug og hått” mot det som tanken ikke kunne avdekke eller utgrunne, - at Gud sendte sin Sønn Jesus Kristus til oss, ikke for å dømme oss, men for at vi skulle bli frelst ved ham. Jeg vil håpe det.


Ja, gjev me med Guds kvite hær

av all vår hug og hått

syng songen ny for Herren kjær,

for Jesus, Jesus, Jesus!

Jesus, allheims drott!

Gå til innlegget

Frihetens øyeblikk

Publisert rundt 1 måned siden

For min del finner jeg frihetens øyeblikk i møtet med Jesus. Det som også er sannhetens øyeblikk. Ingen har sagt meg sannheten om meg selv og denne verden så klart som han. Jeg er blitt veldig klar over at å leve det livet jeg nå ønsker å leve, IKKE betyr å la alt i meg selv komme frem i lyset, og leve etter det. Det er i Jesus jeg blir fri fra mine destruktive eller villfarende tanker og tilbøyeligheter, og fra min skyld. Det er i ham der tennes et nytt håp, og veien åpnes til Guds rike.

Pål Georg Nyhagen kommenterer mitt innlegg ”Trosfrihetens pris”. Her er mange gjetninger på min virkelighetsoppfatning, mine bibeltolkninger og meninger (som han identifiserer med NLM?) som neppe har så mye for seg å kommentere.

Nyhagen opplever det vanskelig å komme til med kritikk. ”Ikke kan man kritisere fordi man ikke er bibeltro, anses som uvitende og mangler vesentlig «bibelsk innsikt». Og kritiserer man innenfra, så møtes man med taushet, seigpinet trenering, krav om ydmykhet og i verste fall subtile former for utstøtelse”.

Men om et fellesskap virkelig tror på noe, og denne troen har kommet styrket ut av møtet med den frie tenkning; og om dette fellesskapet også har en prøvet tillit til noe, - må man ikke da være forberedt på at kritikk ikke vil nå så langt? Er det så rart dersom noen som bevisst arbeider imot dette fellesskapets grunnlag, at de ikke kjenner seg så ønsket? Og er det egentlig mer å beklage, sett fra et samfunnsmessig ståsted, at ikke alle kristne har samme syn i alle ting, enn at venstresiden og høyresiden i politikken ikke har kommet til enighet? Ja, vi skulle ønske at der var enhet, - mye større enhet. Men jeg står fast ved at dette er en liten pris å betale for trosfrihet, i forhold til alternativene.

Så skjønner jeg ikke hvor Nyhagen vil hen med følgende avsnitt: ”Østebø har videre ikke spesielt tro på og tillit til det troende mennesket og Den Hellige Ånds virke hos sin neste og i kirken: han mener at et flertall av troende når som helst kan forandre den sanne troen og underminere tilliten til Jesus.”

Jeg er på mange måter avhengig av mine brødre og søstre i troen. Og jeg tror at Den Hellige Ånd vil veilede oss. Men spørsmålet som melder seg, er: Mener Nyhagen at det betyr at et flertall av troende ikke ”kan forandre den sanne troen og underminere tilliten til Jesus”? Mener han på ramme alvor at disse 2000 år er en garanti for at det aldri vil skje igjen at mennesker som selv anser seg som troende, faktisk og virkelig vil ”underminere tilliten til Jesus”? I så fall må jeg bare melde min dissens. Skriften advarer oss faktisk om at dette vil skje.

Men der hvor der nok er en reell forskjell på mitt eget og Nyhagens ståsted, er dette: ”Skal man tenke fritt, så må man også ville og våge det.” Og, ”med Guds velsignelse skal du nå få tro at du er din egen herre eller kvinne; du har regi i eget liv.”

Jeg kjenner ikke Nyhagen, og derfor ikke hva han legger i disse ordene. Men det minner jo om en variasjon i arven fra Nietzsche som mente at vi må lære kunsten å bli Gud i eget liv. Dersom vi tror på Gud, har vi ifølge Nietzsche nedvurdert oss selv som mennesker. Så vi må kvitte oss med Gud, og oppvurdere oss selv til selv å bli guder, eller bli det ”overmennesket” som tror på egen iboende visdom og makt, og erstatte Gud ved å bli vår egen lovgiver.

Nå mener Nyhagen at vi ikke trenger å kvitte oss verken med Gud eller med Jesus, men at vi kan bli vår egen herre med Guds velsignelse. Vel, det har han ikke lært av Bibelen. Og historien viser oss da også hvor galt det går om et menneske, eller en nasjon, prøver å kombinere ubetinget tro på seg selv med Guds velsignelse. ”Gott mit Uns” klinger ikke bra når det har sin bakgrunn i menneskets selvforhøyelse.

Nyhagens beskrivelse av utprøvelsen av den frie tenkning, og den medfølgende pris det koster, minner meg om Bjørneboes beskrivelser av temaet i hans bok ”Frihetens øyeblikk”. ”Du har friheten i hånden, men du våger ikke å gripe den. Du tør ikke være alene om det!” Den som vil være helt fri og uavhengig, kan ikke rådføre seg med noen. Du må våge å ta hvert eneste skritt alene, på en ukjent vei. Du må ikke la angsten for det ukjente, eller for konsekvensene, få hindre deg i å være deg selv, og leve ditt eget liv.

Det er ikke risikofritt: ”Det betyr undergang å tenke selv, hvis man ikke kan tenke.” Faktisk sier Bjørneboe at det egentlig er først innfor døden at man blir helt fri til å kunne gripe friheten. Der blir man ”seg selv uvedkommende” (det betyr ikke lenger noe hva andre vil mene om meg, eller hvilke konsekvenser det vil få) og man kan oppleve frihetens øyeblikk: ”å vurdere alle ting, et mord eller en livredning, på ny og uavhengig av enhver kodeks: for egen regning, her og nu. Det er en ny-vurdering av alle normer, på eget ansvar.” (Det er som å lese Nietzsche.)

Og prisen? Det koster deg livet. Den ultimate ensomhet.

Selv om mange ting i Bjørnebo’s oppvekst, arv så vel som miljø, var en del av det, så tror jeg likevel at dette livssyn, sammen med påvirkningen fra Steiner som førte til at han søkte de okkulte krefter, var medvirkende til at Bjørneboe ble ført inn i det mørket som til slutt tok livet av ham. Angst, ensomhet, depresjon, alkoholisme - og til slutt selvmord. Jeg kan ikke annet enn å ane mørkets makt, som Bibelen skriver om.

Jeg får som sagt ikke tak i hva Nyhagen selv egentlig mener. Om han mener som Bjørneboe at vi må ville og våge å tenke alene. Eller om han mener vi må ville og våge å tenke som flertallet av de troende. Jeg opplever det som at han argumenterer for begge deler.

Bibelen viser oss en annen vei, som jeg forsøker å følge.

Nyhagen skriver om nåden og kjærligheten: ”Der tolkninger av tekster og bud kommer på tvers av nestekjærlighet, omsorg og respekt har de førstnevnte alltid vikeplikt”. Ja. Men både nåden og kjærligheten kommer jo til oss fra Gud selv, og vil derfor ikke være motstridende til Jesu og apostlenes ord. Saken er at det ikke bare er tolkningen av tekstene som kan være feil, og som må vike. Det kan også være brister i vår oppfatning av hva som i det sanne perspektiv virkelig ER sann nestekjærlighet, respekt og omsorg. Hvem ser klarere her enn vår skaper?

Hvem så det ukristelige og falskheten i oppfatningen av at man gjorde en ”velgjerning” imot slavene ved å hente dem til det ”kristne” Amerika? Hvem skjønner i vår tid at det er respekt, omsorg og nestekjærlighet som ligger bak at mange av oss ikke kan akseptere fosterdrap, eller oppløsning av kjønnsidentitet? Og hvem skjønte at det var Guds kjærlighet og omsorg som drev ham til å la sin egen sønn bli korsfestet for at våre synder skulle kunne bli sonet? Så hvorfor insistere så sterkt på ”å ville og våge” å tenke fritt?

For min del må jeg si at verken Nietzsche, Steiner eller Bjørneboe er i nærheten av å vekke samme tillit og troverdighet i meg, som den jeg har funnet i Jesus og den sannheten Den Hellige Ånd ledet hans disipler til (Joh14,26; 16,12), og som jeg får del i ved å lese bibelens skrifter.

Jeg kjenner meg igjen i en del av hva de skriver, men derfra tar våre veier to helt ulike retninger. For min del finner jeg frihetens øyeblikk i møtet med Jesus. Det som også er sannhetens øyeblikk. Ingen har sagt meg sannheten om meg selv og denne verden så klart som han. Jeg er blitt veldig klar over at å leve det livet jeg nå ønsker å leve, IKKE betyr å la alt i meg selv komme frem i lyset, og leve etter det. Det er i Jesus jeg blir fri fra mine destruktive eller villfarende tanker og tilbøyeligheter, og fra min skyld. Det er i ham der tennes et nytt håp, og veien åpnes til Guds rike.

Ja, jeg tar mine tanker ”til fange i lydighet mot Jesu Kristus”. Ikke de troendes utviklede Jesus, men den Jesus Kristus som Bibelen viser meg. Det er ikke selvutslettelse. Det er troens og tillitens overgivelse. Det er gjensvaret på hans kjærlighet og frelse. Når min skaper fornedret seg slik for å frelse meg fra mine synder, - skulle jeg da som gjensvar opphøye meg selv i mine synder? Skulle jeg ikke krone ham til Herre i mitt liv?

Det betyr ikke å slutte å lytte til andres tanker og erfaringer. Det er heller ikke å slutte å grunne over bibelens tekster; alene så vel som sammen med andre.

Det er bare at jeg har fått en tro, og en tillit til Jesus så vel som til hans apostler, - en tro mange uttrykker at man ”ikke kan ha i 2021”.

Jeg ser det annerledes. Det skal være akseptert i et samfunn bygget på demokratiske prinsipper. ”Vi lever tross alt i 2021”.

”Du frelste hær av Adams ætt, løyst ut av naud og nott,

pris han som nåde gav for rett,

og kron han, kron han, kron han,

kron han, allheims drott!”

                               Oversettelse av Arne Garborg

Gå til innlegget

Trosfrihetens pris

Publisert rundt 1 måned siden

Vi skal legge vinn på å omtale hverandre og hverandres syn med respekt, men vi vil tidvis uunngåelig kjenne oss krenket og dømt på begge sider. Det er trosfrihetens og ytringsfrihetens pris. Du har rett til å hevde at du tror jeg tar feil. Men bare om du innrømmer meg samme rett til å si at jeg tror du tar feil. Alternativet, hvor en stat, et lokalsamfunn eller et demokratisk flertall skal fortelle oss hva som er lov å tro og ikke, og hva slags kirke vi skal gå i, vil koste langt, langt mer.

Pål Georg Nyhagen kommenterer i sitt innlegg ”Kristen tro og demokrati?” noe av det jeg skrev i mitt innlegg ”Kristen tro og demokrati.” Noen av hans bekymringer har adresse til meg. F.eks skriver han at ” henvisninger til styringsrett (er) et manipulerende maktgrep mot søstre og brødre i Kristus som i hellig overbevisning mener at bestemte normer, retningslinjer og vedtekter ikke autoritativt og betinget implisitt eller eksplisitt skal tilskrives Guds ord og vilje.”

Videre skriver han at ” Det blir videre like manipulerende som søkt når Tor Inge Østebø søker å mistenkeliggjøre «vår tids tenkning og lover» gjennom å skape et skille og distanse fra tenkning til «bibelens egen verdiverden og frelseslære».

Den kristne tro har siden opplysningstiden blitt tatt inn i tankesmiens smeltedigel av stadig flere mennesker som ønsker å beholde en form for kristen tro, men samtidig ikke ønsker å være bundet av Bibelen. Mange uttrykker at det viktigste for dem er at kirken har rom, språk og ritualer for de ulike livsfaser, for livskriser, og i møte med det uforklarlige og meningsløse.

En slik kristen tro vil i stor grad handle om kultur, ideer og verdier. Den henter inspirasjon fra Jesus og deler av Bibelen, men er bygget på og utviklet av egne og andres erfaringer og tanker. Samtidig ønsker man å benytte seg av kirkens rom, språk og ritualer. Slik sett dekker kirken et sosialt og religiøst behov.  Bak ligger likevel en bevissthet om å ville være sin egen herre. Noen vil endog si at det er min plikt som menneske å være min egen herre.

Så kan man sette dette opp mot en konservativ tenkning og tradisjonelle verdier. En tenkning hvor der ifølge Nydalen ofte er ”få som tenker mye”, og de som tenker er ”hemmet av vanetenkningens dype spor” og tenker ofte ”i sirkel”.

Jeg er imidlertid slett ikke så sikker på at dette er mer utbredt blant konservative enn liberale. Jeg mener absolutt at der er mye verdifullt å hente i tenkningens historie og i de erfaringer mennesker har gjort i løpet av de 2000 år som er gått etter Kristus og hans apostler levde. Men å si at vi ”med god samvittighet (kan) la være å grunne på hvordan historien om den kristne tro ville sett ut dersom møtet i Jerusalem omtalt i Apgj 15 hadde funnet sted på dagens premisser” fordi ”Vi har noe ikke de hadde: Nemlig 2 000 års erfaringer, livskamper og utvikling med Kristus og hverandre qua kirke” blir i mine øyne et uttrykk for en ukritisk og en smule overdreven tro på alt som er blitt tenkt, og hvordan man har tolket våre erfaringer.

Historien lærer oss om igjen og om igjen at det som i en tid synes tidsriktig, ikke nødvendigvis blir sett på som riktig av en annen tid. Hvor mye mer må ikke da vi - som er kommet til tro på den evige, den fullt ut sanne og rettferdige, som ser alle perspektiver, som kjenner alle tider både i fortid, nåtid og fremtid - prøve det til enhver tid ”tidsriktige” på Guds ord? ”Vi lever i 2021” er rett og slett ikke noe argument.

Dessuten: Den moderne verdikristendommens motstykke er ikke bare de tradisjonelle kristne tradisjoner og verdier. Det er de som ikke lenger er sin egen herre.

Vi har erkjent at våre tanker, så vel som våre følelser, ord og handlinger, ikke holder mål i møte med vår skaper; den evige, den beste, den sanneste og den edleste. Ja, vi har erkjent at vi ikke bare trenger nåde, men at vår synd må sones om vi skal kunne leve sammen med den Hellige. Så har vi i møte med Bibelen opplevd at nettopp Han er det som elsker oss mest, og som kan frelse oss ut av all synd og nød. Men dette kan bare skje langs de stier han selv gikk opp; det er i Jesu soningsdød og oppstandelse, og i hans ord, jeg får del i det evige livet og den sanne visdom og rettledning. De ord som hans utvalgte vitner har videreformidlet til oss. Ord som for meg er det mest troverdige jeg kjenner til. Ord jeg har bundet meg til for tid og evighet. Det var først DA de virkelig hjalp meg, og ble til frelse for meg.

Da gir jeg opp å være min egen herre. Jeg gir opp å definere mitt liv og min tro selv. Jeg lytter til menneskene rundt meg, men jeg har ikke, og kan ikke ha samme tillit til dem, som den jeg har fått til Ham. I det øyeblikk jeg erkjenner hvem Han er, blir det en ære å få bøye seg for ham. Ja, jeg får nesten si som Jesus: Min mat er å gjøre hans vilje. Vi som bekjenner Kristus som vår Herre, er blitt overbevist om at der er ingen som fortjener vår lojalitet mer enn han.

Nå betyr dette aldeles ikke at der ikke er behov for tankearbeid og grundig arbeid både med bibelens tekster og med den tid vi lever i. Men synet på Bibelen blir naturlig avgjørende for hvilken forståelse vi lander på. En som tror at det er Den Hellige Ånd som taler gjennom Bibelens skrifter (Hebr 3,7) vil avvise lesemåter og tolkninger som setter bibeltekster opp mot hverandre. Og min erfaring er ikke at nyere lesemåter og forståelse av bibelens tekster alltid er mer holdbare, eller mer troverdige, enn tidligere sådanne. Faktisk er det merkelig mye som ihvertfall jeg opplever som både sterkt tendensiøst, og som sterkt preget av tilpassing til vår tids tankegang.

At andre ”søstre og brødre i Kristus .. i hellig overbevisning mener at bestemte normer, retningslinjer og vedtekter ikke autoritativt og betinget implisitt eller eksplisitt skal tilskrives Guds ord og vilje”, må vi kunne leve med, med respekt for hverandre. Mitt poeng var, og er, at et demokratisk flertall ikke skal ha rett til å kreve at et bestemt fellesskap av troende forandrer vår tro og oppgir vår tillit og lojalitet imot Kristus, og påtvinger oss en annen tolkning av Jesus og Bibelen.

Vi skal legge vinn på å omtale hverandre, og hverandres syn, med respekt, men vi vil tidvis uunngåelig kjenne oss krenket og dømt på begge sider. Det er trosfrihetens og ytringsfrihetens pris. Du har rett til å hevde at du tror jeg tar feil. Men bare om du innrømmer meg samme rett til å si at jeg tror du tar feil. Alternativet, hvor en stat, et lokalsamfunn, eller et demokratisk flertall, skal fortelle oss hva som er lov å tro og ikke, og hva slags kirke vi skal gå i, vil koste langt, langt mer.

Jeg vil holde fast på at trosfrihet og ytringsfrihet er langt å foretrekke fremfor et autoritært styre av et demokratisk flertall. Det er ikke uten grunn kalt ”flertallets diktatur”, for det vil nettopp begrense den frie tanke som Nyhagen selv fremhever verdien av, og ensrette alt inn i en bestemt ”utvikling” med slagordet: ”Vi lever i 2021”.

200 år med demokrati bør ha lært oss at det er mulig å leve i fred og fordragelighet med ulike syn. Toleranse betyr jo å tåle, hverandre.

For det er et faktum: Vi tror ikke alle på den samme Jesus; vi tror ikke det samme; verken Bibelen som helhet, Jesus eller hans apostler er like bindende for oss, - og det bryter på dypt vann.

Den som leser NT, vil se at det fra begynnelsen var en kamp for å bevare den uforfalskede Jesus, den uforfalskede tro og lære, og et liv som svarte til det. Ikke all tro med kristent navn eller et visst kristent preg blir bekreftet. Det er ikke alt man kan få med seg gjennom den trange port, eller bære med seg på den smale vei. Men Jesus sa at den fører til livet. Det jeg må legge fra meg for å nå frem til der jeg blir møtt med nåde, tilgivelse, oppreisning og del i Guds rike, er ifølge Skriften lite og ingenting med tanke på det vi blir frelst fra, og det vi får.

Jeg er simpelthen kommet til tro på Jesus slik Bibelen vitner om ham. Som Han som ikke bærer på noe ondt, urett eller bare delvis erkjennelse, og som ikke skal og ikke trenger å utvikle eller forandre seg. Jeg tror på dem han utvalgte som vitner om sitt liv og sitt budskap; apostlene, som levde med ham og som han lærte grundig, og deretter gav myndighet som sine vitner.

Og det er nettopp i det å være bundet til ham og hans vitners ord, at jeg opplever sannheten og friheten. Min lojalitet er ikke bare til tanker og verdier. Den er til min skaper og forløser.

I samfunnet og i mitt arbeid lytter jeg gjerne til menneskers erfaringer og tanker. Ja, også i åndelige spørsmål. Men sjelen trenger noe mer, og lojaliteten mot Ham fordrer noe mer. At menneskene tier med sine tanker, og jeg får lytte til og næres av ordet fra Gud. Min sjel må, som Jesus selv sa, få høre og ta imot de ord som går ut fra Guds munn om den skal leve. Og om jeg skal nå frem til det evige liv. Joh 17,8.

Gå til innlegget

Kristen tro og demokrati

Publisert rundt 1 måned siden

Demokrati og gudstro basert på hellige skrifter spiller desverre ikke alltid på lag. Vi kan grunne på hvordan historien om den kristne tro ville sett ut, dersom møtet i Jerusalem omtalt i Apgj 15 hadde vært et medlemsmøte med stemmerett til alle som bekjente en tro på Jesus som Messias.

”NLM er ikke en demokratisk organisasjon” skriver Mirjam Syltebø Endalew på verdidebatt. Hun grunngir det med at kvinner ikke er valgbare til hovedstyret i NLM. Det samme vil kunne sies om andre definerte grupper.

Det er nok sånn at en organisasjon som frivillig ut fra tro og tillit har bundet seg til Guds ord, aldri vil kunne utøve sitt mandat ved å gi hele styringsretten til et flertall blant medlemmene.

Grunnen til det er at demokrati og gudstro basert på hellige skrifter ikke alltid spiller på lag. I sin reneste form er jo demokratiet gudløst. Det anerkjenner ingen hellig lov. En fullt ut demokratisk styreforfatning har prosesser som over tid med nødvendig flertall også kan endre grunnlover.

Demokratiske styreformer er ikke uten synd og urett. Det mest grusomme jeg tenker på, er at flertallet av ”medlemmene” i en demokratisk stat kan vedta at det skal være lov å ta livet av forsvarsløse foster og barn. For disses Skaper er det enda mer forferdelig.

Likevel synes alternativene til en demokratisk styreforfatning å være mer risikabelt og gi enda flere, i mine øyne, uønskede og urettferdige utslag.

En av de største verdiene med demokratiet, er ytringsfrihet. Det må innebære frihet til å danne organisasjoner ut fra et tros- og verdigrunnlag. NLM er en slik organisasjon, og dens tros- og verdigrunnlag er ikke hentet fra flertallet av medlemmene, men fra Bibelen, - hvor Gud har åpenbart oss sine verdier og rettledning, så vel som sin frelse.

NLM som organisasjon har likevel en ledelsesstruktur som i stor grad er tuftet på demokratiske prinsipper, - med et styre som rapporterer til en generalforsamling, og hvor generalforsamlingen velger sine representanter til HS. Vi har sågar en kontrollkomitē.

I NLM er også mennesker som ikke deler hele NLM’s tros- og verdigrunnlag velkommen til å bli medlemmer. De har dermed mulighet til, dersom de ønsker det, på demokratisk vis å kjempe for posisjoner og tillitsverv, for slik å få innflytelse til å forandre på organisasjonens forståelse og definering av sitt tros- og verdigrunnlag. (selv om endringer formelt sett ikke kan komme i strid med trosgrunnlaget)

Vi har sett dette skje i mange sammenhenger, som slik har blitt mer tilpasset vår tids tenkning og lover, og samtidig blitt fjernere fra Bibelens egen verdiverden og frelseslære. Vi kan grunne på hvordan historien om den kristne tro ville sett ut, dersom møtet i Jerusalem omtalt i Apgj 15 hadde vært et medlemsmøte med stemmerett til alle som bekjente en tro på Jesus som Messias.

Men demokrati handler ikke bare om rettigheter. Det handler også om å respektere andres (også en organisasjons) syn og meninger. Tillitsverv har aldri vært en menneskerett.

Jeg vil håpe og tro at NLM ikke først og fremst er en organisasjon, men mennesker som har den tillit til Gud og Guds ord at vi både tror det er sunn og god rettledning, og eier selvinnsikt og lydighet til å følge den.

Som Tomas utbrøt i møte med den oppstandne Kristus: Min Herre og min Gud!

Gå til innlegget

”God of the gaps” kritikk

Publisert 4 måneder siden

Vitenskapen kan lage teorier om hvordan ting startet, og hvordan liv oppsto og utviklet seg, men den vil ikke kunne gå bakom tidens begynnelse. Kristne påpeker derfor mer vitenskapens grenser, enn hullene i vår viten.

I debatten mellom de som tror på en skaper og de som tror på naturstyrt evolusjon, møter vi ofte en kritikk hvor det heter at førstnevnte putter et intelligent design (ID) eller Gud i hullene som ennå finnes i vitenskapens kunnskap om naturen og universet. Kritikken går under navnet ”God of the gaps”, og går i hovedsak ut på at troen på et slikt ID eller Gud står på meget tynn grunn, ettersom vitenskapen i fremtiden sannsynligvis vil ha en forklaring på de hull som ennå finnes, og følgelig vil der ikke lenger være noen ”hull” igjen for Gud, eller noe behov for ham. Dernest argumenteres det med at selv om vitenskapen ikke kan avdekke forklaringene, så betyr ikke det at der nødvendigvis står noe annet enn naturen og naturens lover bak.

Det første punkt treffer kun en karikatur av kristen tro, - og dessuten bæres den frem av en usannsynlig vid tro på vitenskapens muligheter.

En vitenskap i tid og rom kan ikke utforske bakom tid og rom. En kristen tro ser Gud bak alt i naturen, også i og bak de hendelser og naturlover som vitenskapen avdekker. En kristen vitenskapsmann trenger ikke overmotet. Troen på skaperen gjør det ikke mindre interessant og viktig å finne kunnskap til hjelp for våre liv i denne verden. Jeg er takknemlig for mange av de resultater vitenskapen har frembrakt. Skal et barn slutte å utforske verden, fordi de voksne allerede vet ”alt”? Hadde vi ikke hatt kunstgjødsel, ville vi ikke kunnet produsert nok mat. En lege ville ventet forgjeves på at Gud skulle la et røntgenapparat stå fiks ferdig på plass neste morgen. Vitenskapsfolk måtte finne det opp, og dyktige folk måtte lage det. Det var da også Guds mening da han skapte oss.

Men, vitenskapen vil aldri kunne avdekke hvorfor den første energi eller masse var der, eller hvor den kom fra. Den kan lage teorier om hvordan ting startet, og hvordan liv oppsto og utviklet seg, men den vil ikke kunne gå bakom tidens begynnelse. Kristne påpeker derfor mer vitenskapens grenser, enn hullene i vår viten.

Bevisene mange vitenskapsfolk mener å ha for at alt liv i sine enorme variasjoner har utviklet seg fra ēn urcelle, virker ikke overbevisende på meg. Hva de kaller ”overgangsformer”, behøver slett ikke være det, - de kan helt enkelt ha vært utdødde arter som var skapt sånn. Dessuten, hvordan de eventuelle ”overgangsformene” på veien mot de arter som fossilene viser, klarte seg, har ingen kunnet gi overbevisende svar på.

Det skjer unektelig mye utvikling og endring i naturen. Men ofte trekkes det helt ut av sine proporsjoner. Bevis på forandringer innen arter, fremsettes som bevis på evolusjon fra en art til en annen.

Selv om jeg personlig ikke tror på evolusjon fra en urcelle, er jeg ikke imot at der forskes på evolusjon og mutasjoner i naturen. Men uansett hva man tror, må vi alle erkjenne vitenskapen sine grenser: den vil ikke kunne avdekke hvorfor grunnlaget for at en slik eventuell utvikling kunne skje var tilstede, eller hvorfra det kom, og heller ikke hvorfor det skjedde. Bare hvordan. Den kan heller ikke sannsynliggjøre at en slik utvikling skjedde helt tilfeldig. For meg fremstår troen på en slik tilfeldighet som en utenkelighet.  

Vitenskapen vil heller ikke kunne forklare all hensikt som skaperverket er fullt av; som bl.a. fotosyntesen, frø og befruktning i planteverdenen, de to kjønn og forplantingen i dyreverdenen. Det gir ikke mening for meg å ”forklare” at alt ble slik fordi det var de beste forhold eller omgivelser for overlevelse og videre utvikling. Skulle noe sånt ha skjedd, måtte det være fordi noen ”programmerte” en slik utvikling. – en som visste hva han ville og gjorde.

Vitenskapen vil heller aldri kunne nå frem til en forklaring på det fint samstemte solsystemet vi lever i. Det er for naivt å si at ettersom der er så uendelig mange solsystemer i universet, så er det ikke så unaturlig at der også ble et hvor alt stemmer, så at liv kan leve. Ting er rett og slett for komplisert for det. Og jo mer komplisert og samtidig fungerende noe er, jo større er sannsynligheten for at der står en vilje og en plan bak det. Det lar seg simpelthen ikke benekte. Og når det kommer til vårt solsystem, er den sannsynligheten overveldende. I hvert fall overveiende, som det heter i rettsspråket.

I lys av det Bibelen forteller om et folk som opplevde å leve i nærkontakt med ham som kalte seg deres Skaper, Gud, Frelser og Herre, føres jeg fra ID til Gud. Jeg kan ikke forklare at Gud var fra begynnelsen, men Skriftens vitnesbyrd er det mest troverdige jeg kjenner. Og jeg tror også at det var Han som ved sitt Ord og sin Ånd viste meg sannhetene, og skapte den tro og tillit i meg som jeg nå får eie.

Slik kommer jeg også best til rette med andre forhold, - som forholdet til vår bevissthet om mening og hensikt, vår bevissthet om rett og galt, om urett, svik og ondskap. Ingen har tatt dette på alvor slik som Gud da han utførte en endegyldig soning for det i Jesus Kristus, og dermed gjorde det mulig for kjærligheten og godheten å omskape synderen og ta ham hjem til sin herlighet.

Faktisk er det ikke mulig for meg nå å ikke tro på Bibelens skrifter om jeg skal være sann. Det blir et svik imot den klareste sannhet og rettferdighet, for ingen fremstiller meg og vår verden sannere enn Bibelen gjør, og ingen har vist meg et sannere og mer edelt menneske enn Bibelens Jesus. Det blir derfor et nei til den største kjærlighet og godhet og den fineste skjønnhet, - og det blir en forfalskning og mistenkeliggjøring av de som skrev skriftene vi finner i Bibelen, som der ikke finnes noen troverdig unnskyldning for.

Jeg har møtt på tre typer ikke-tro. Den ene sier: ”Der finnes ingen makt utenfor vårt univers; følgelig har det aldri skjedd noe i vår tilværelse som ikke har sin forklaring i naturen.” Det er åpenbart at dette kun er et valgt ståsted/tro, og ikke noe resultat av verken vitenskap eller filosofi. Likevel, ene og alene på dette grunnlag tolkes mye i Bibelen som myter, selv om der ikke finnes mytologiske trekk.

Hvem kan si at f.eks Lukas’ beretning i Apgj 18-28 om Paulus’ møte med det romerske rettsvesen, hvor keisere og høytstående embedsmenn nevnes ved navn, og hvor alt skjer i en konkret og kjent setting, er diktverk? Her nevnes keiser Claudius; prokonsul i Akaia, Gallio (som for øvrig var bror til filosofen Seneca); sølvsmeden Demetrius, en kjent person i Efesus; byskriveren i Efesus; kommandanten for garnisonen i Jerusalem, Lysias; øverstepresten Ananias; den romerske prokurator i Judea, Feliks; hans etterfølger Porkius Festus; Kong Herodes Agrippa og hans søster Berenike.

For det første, teksten har ingen tegn på å være en oppdiktet historie. (Hva i all verden skulle f.eks søsteren til kongen ha å gjøre i en oppdiktet beretning hvor hun ikke spiller noen rolle?)  For det andre: Å komme med en usann historie om disse til dels høytstående embetspersoner ville straks ført til sterke reaksjoner og korreksjoner.

Noen har derfor kommet med den tanke at disse avsnittene i Lukas’ beretning likevel må være sanne, men at mye annet han skrev er oppdiktet. Men hvilken rett har man til å mene sånt? Hvilke grunner har man for å tvile på Lukas’ beretninger og øyevitner i det hele tatt, annet enn at man helt grunnløst i utgangspunktet har bestemt seg for at dette ikke har eller kan ha skjedd? Ser man virkelig ikke forskjellen på Lukas og Snorre, så har man ikke studert noen av dem.

En annen ikke-tro sier: ”Vi kan ikke vite hvorvidt der finnes ”høyere makter” som står over naturen. Derfor kan/må vi ikke forholde oss til dem”. Jeg mener, som Bibelen, at vår verden og universets tilværelse, i tillegg til Bibelens beretninger, vitner imot dem. Slik Gud klager i Jes 5,12: Herrens gjerning enser de ikke, de har ikke syn for hans henders verk.

En tredje sier: ”Der er nok mer mellom himmel og jord enn vi ser og vet om. Men vi kan ikke vite om det er den Gud Bibelen forteller om. Jeg føler meg ikke forpliktet til å tro på Bibelens Gud.”

Her tar man ikke på alvor at den som har skapt oss og verden, nødvendigvis må stå høyt over oss i alle henseender, og dermed kaller på respekt, ærbødighet og tilbedelse. Heller ikke tar man på alvor Bibelens troverdige øyevitne-skildringer. Det er da også ikke annet enn ventet at en slik Gud med mening og hensikt bak alt han gjorde, også ville henvende seg til oss som han skapte som tenkende mennesker med bevissthet og fornuft.

Alle disse ikke-troende velger seg noen ubegrunnede påstander som udiskutable utgangspunkt, og setter seg derved utenfor rekkevidde. Det fører til at man velger løgnen og sviket fremfor sannheten og oppgjøret. Man velger bevisst lojalitet mot en verden som ikke vil la seg styre av Gud. Slik setter man seg selv utenfor Guds rike, og alt Jesus ofret og led blir forgjeves for det mennesket! Alt han vil gi, blir ikke tatt imot! Alt på grunn av en grunnløs vantro som man trodde var friheten, og hvor man trodde man fikk mest ut av livet. I virkeligheten blir man til slutt stående tilbake ”i mørket utenfor”, med ingenting!

Det blir for sent å angre seg den dagen Gud har bestemt at spillet er over, og oppgjørets time kommer. Kan jeg annet enn å si med Paulus: Jeg ber deg på Jesu Kristi vegne: La deg forsone med Gud. Og, i dag om du hører hans stemme, så forherd ikke ditt hjerte. Du vet jo ikke om du er åpen for å høre i morgen, eller om du får en dag til.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere