Tore Christiansen

Alder: 50
  RSS

Om Tore

Bor i Øksnes. Kirkeverge

Følgere

Hvem taler menighetenes sak i kirken?

Publisert over 4 år siden

Den norske Kirke er fristilt fra staten og vi står foran store diskusjoner om hvordan kirken skal organiseres i framtida. Ikke vet vi hvordan finansieringen skal bli, ikke vet vi hvem som skal ha arbeidsgiveransvaret og kanskje blir det diskusjoner om kirken fortsatt skal ha ansvar for gravplassdriften.

Mens det offentlige Norge er inndelt i 3 nivåer – kommuner, fylker og stat, snart kommuner, regioner og stat – så har vi delt kirken i hele 5 nivåer. Vi har menigheter (sokn), fellesråd, prostier og bispedømmeråd, og vi har kirkemøtet som øverste organ med kirkerådet som nasjonal ledelse imellom de årlige kirkemøtene. Det er jo ikke det enkleste utgangspunktet for rasjonell drift. I tillegg har vi delt arbeidsgiveransvaret i to linjer, og noen steder også på flere nivåer. Prester og ansatte i bispedømmene har bispedømmet som arbeidsgiver. Prestene har prosten som sin nærmeste overordnede og biskopen som øverste leder. De fleste andre i kirken er ansatt av kirkelig fellesråd, men noen steder har de også ansatt medarbeidere for egen regning i menigheten. Ingen kan beskylde kirken for å gjøre ting enkelt.

Når vi skal drøfte framtidig fordeling av oppgaver og ansvar, vil enkelte, meg selv inkludert, hevde at kirkemøtets sammensetning innebærer en viss slagside. Kirkemøtet består av bispedømmerådene. Det er ganske sammenlignbart med om stortinget skulle bestått av fylkestingspolitikere. Ingen kommunepolitikere ville sagt det var greit at fylkestingene skulle bestemme arbeidsdelingen mellom kommuner og fylker.

Nå har en arbeidsgruppe invitert lederne for de 25 største fellesrådene til en samling for ”å avklare om og hvordan man går videre med arbeidet om å etablere et nasjonalt nettverk for å ivareta lokalkirkelige interesser i Dnk.” Jeg hilser ethvert initiativ for å drøfte og belyse framtidig organisering i Den Norske Kirke velkommen, også dette. Det er viktig at andre enn de som er direkte medlem av kirkemøtet også er tydelige i debatten. Det er derfor både viktig og naturlig at noen taler fellesrådenes sak. Så kan en kanskje spørre seg om en gruppering av de 25 største er representativt for fellesrådene. Det er de naturligvis ikke. Noen av disse fellesrådene har flere medlemmer, flere ansatte og større budsjett enn de minste bispedømmene. Disse store er like lite representative for fellesrådene som storbygrupperingen i KS er for kommune-Norge. En gruppe som skal tale på vegne av alle fellesrådene må derfor ha en helt annen sammensetning.

Et av de store spørsmålene, kanskje det som framstår mest presserende og hvor utålmodigheten blant kirkeverger og fellesrådsledere er størst, er spørsmålet om arbeidsgiveransvar for prestene. Jeg ser ikke bort fra at utålmodigheten etter endring er størst i de store fellesrådene. Disse fellesrådene har ressurser nok til at de kunne overtatt arbeidsgiveransvaret for prestene i sine menigheter nesten over natta, så sant pengene fulgte med. Uten å ha sjekket vil jeg anta at en betydelig del av disse fellesrådene er på størrelse med, og gjerne sammenfaller, med prostier. Noen få rommer flere prostier. De fleste argumentene om profesjonalitet, faglig oppfølging, økonomisk soliditet med mer, som framholdes som argument mot at fellesrådene skal være arbeidsgiver for prestene, de er lite relevant for disse store fellesrådene. Kirkevergen vil neppe ha samme forutsetninger for tilsyn som biskopen har, men biskopens tilsyn vil jo kunne videreføres selv om fellesrådet skulle bli arbeidsgiver. Slik jeg ser det er det ikke disse store fellesrådene som er utfordringen med tanke på å finne løsningen for framtidig organisering.

Det er i fellesråd som det jeg jobber i som kirkeverge – en liten ettsoknskommune med under 5000 innbyggere, under 5 årsverk lokalt tilsatt og 2 prester som skal yte et halvt av de 2 årsverkene andre steder i prostiet – det er slike fellesråd som ofte ikke tilfredsstiller prestenes forventninger til en framtidig arbeidsgiver. Jeg ønsker gjerne disse 25 store lykke til, men det er faktisk ført og fremst vi små fellesråd som må finne svar på utfordringene knyttet til små og sårbare enheter.

Så har jeg likevel en utfordring til disse 25 store som skal samles. I min kirkeforståelse er det lokale nivået i kirken menigheten. Selvsagt ikke bispedømmet. Naturligvis ikke prostiet. Men faktisk heller ikke fellesrådsområdet. Det er menigheten – med menighetsrådet, soknepresten, staben og kanskje en daglig leder knyttet til den lokale menigheten som er det reelle lokalnivået. For menighetsrådet og for staben i menigheten er det ikke så veldig stor forskjell på om arbeidsgiveransvaret forvaltes hos en kirkeverge eller en prost hvis disse uansett sitter på et kontor annet sted i kommunen og sjelden besøker menigheten. Det avgjørende er at de får den støtte og oppfølging de trenger – og enda viktigere – at de får frihet til å disponere ressursene i egen menighet slik de selv finner tjenlig for nettopp sin menighet. Jeg vil derfor utfordre disse store fellesrådene til å ha minst like mye fokus på hvordan de kan delegere mer myndighet til menighetene som på hvordan de kan tilegne seg ansvar og oppgaver fra prost og bispedømme.

I diskusjonene om framtidig organisering i Den norske Kirke må vi bygge opp om menighetene. Bispedømmeråd, prostier, fellesråd – ingen av dem har livets rett hvis menighetene forvitrer. Hele deres eksistensberettigelse er menighetene. I mange kommuner, og særlig i de store, vil avstanden fra den lokale staben i menigheten til kirkevergen være identisk med avstanden til prosten. For meg er det viktigere å drøfte hvordan vi kan gi menighetene mer innflytelse over bruken av penger og ansatteressurser enn å drøfte om prestenes lønn skal komme fra fellesrådet eller bispedømmerådet. Jeg er ikke uenig i målet om en linje, og jeg er enig i at den diskusjonen bør ende med å samle arbeidsgiveransvaret i fellesrådene. Men diskusjonene om framtidig organisering i kirken må handle om hvordan vi styrker menighetene, ikke bli en maktkamp mellom bispedømmet, prostiet og fellesrådet. De har alle samme oppgave – å legge til rette for vekst i menighetene.

Gå til innlegget

Prestetjeneste og arbeidstid

Publisert over 5 år siden

Når summen av alt en vil ha blir mer enn en kan bære, må en finne ut hva en skal legge fra seg.

Min kollega i Måsøy sparket i gang en debatt som har tatt av. Menighetene og de ansatte i fellesrådene savner prestene sine. En rekke godt begrunnede ordninger medfører at prestene er mye borte fra den daglige tjeneste i menigheten.

Noen har ekstra ferieuke, noen har avstander som gjør at prostimøter krever hele dager, i verste fall overnatting, noen har rett til studiepermisjon, de fleste har arbeidsveiledning. Så lenge prestenes arbeidstid egentlig var uten grenser bare de fikk sin tilmålte fritid, har det til en viss grad latt seg løse. Så kom to nye elementer - prestene fikk regulert arbeidstid i stedet for regulert fritid, og vi fikk avspasering for beredskap.

Tiden for at hele yrkesgrupper ikke skal ha regulert arbeidstid er over. Det er lenge siden kommunelegen sluttet å være på 24 timer i døgnet alle årets dager. Selv om mange, både prester og andre, uttrykker skuffelse over et system med timetelling som oppleves rigid, er det lite sannsynlig at vi skal tilbake til en ordning uten ordnet arbeidstid for prestene.

De ekstra utfordringene i Nord-Hålogaland med 4 uker studiepermisjon (som vel egentlig skal være 12 uker etter 3 år i tjenesten) og ekstra ferieuke må de finne lokale løsninger på.

Som kirkeverge i Øksnes i Vesterålen har jeg også prester med ekstra ferieuke, og den unner jeg dem gjerne. Når jeg ser hvor vanskelig det er å rekruttere prester til stillinger i Nord-Norge vil jeg ikke finne på å foreslå å kutte ut dette. Ei heller vil jeg frata prosten mulighet for å samle sine prester minst en gang pr mnd eller kutte ut veiledning og fagdager. I en ett-sokns kommune, der vi selv kan sette opp våre arbeidsplaner sammen med prestene, og prosten sjelden forkludrer dette, finner vi stort sett gode løsninger.

Den nye utfordringen - som stjeler mye prestetjeneste - er avspaseringen etter berdskapsuke. 17 timer avspasering etter en uke med vakt gir 884 timer avspasering i et vaktdistrikt. Da har jeg ikke lagt til ekstra for fridager og røde dager. Dermed bruker i et prosti med 10 prestestillinger  mer enn 5% av prestetjenesten på beredskap. Det oppleves som sløsing. Når antall "utrykninger" på vakt ligger mellom 0 og 2 for en prest med 5-6 vaktuker pr år, er det særdeles kostbart. I Sør-Hålogaland er det 8 eller 9 vakt-distrikter. Det betyr at det avspaseres nesten 5 presteårsverk. Det er 4 millioner kroner om en forutsetter at et presteårsverk koster 800.000 (og det er nok en undervurdering når en tar med kostnadene utenom lønn).

Vi trenger ikke bare flere prester - vi trenger også mer prestetjeneste. Da må ordningen med avspasering for vakt endres. Enten må prestene betales for vaktene. Eller så må en vurdere om hele ordningen med beredskapsvakt kan avvikles. Hvis ordningen avvikles - hva vil skje? Det mest naturlige er at de som før har kontaktet en prest på vakt, må få tak i en prest som ikke er på vakt. Det finnes eksempler på kommuner med stor avstand til legevakten, der de som trenger det har oversikt over telefonnummer til de lokale legene, og ringer de få gangene i året den hjelpen ambulansen kan gi før transpor til legevakten ikke er nok. Hva om vi fikk en slik ordning for prestene. At politi, og eventuelt andre som trenger å få tak i presten ved akutt behov, har en oversikt over alle prestene i prostiet. Så ringer de først den lokale presten, og hvis han eller hun er opptatt i selskap, har tatt en glass vin eller av en eller annen grunn ikke vil rykke ut, ringer de den neste på lista. Det skal mye til for at ikke en av prestene i prostiet kan rykke ut. Og utrykningen kan betales ganske godt. For oss som har utrykninger veldig sjelden, kan vi gjerne betale 10.000 kroner pr utrykning. Når vi har betalt for 5 utrykninger i løpet av året, har vi spart 350.000 hvis vi forutsetter at et halvt presteårsverk koster 400.000. Prestene slipper den begrensningen det legger på fritidien å være på vakt ei hel uke. Vi får frigjort en mengde presteårsverk til aktiv prestetjeneste. Ofte kan de som trenger prest få den lokale presten i stedet for presten fra nabomenigheten. Og prestene vil kunne tjene litt ekstra - i stedet for at de skal avsparere for en vakt. Og så ser jeg ikke bort fra at i noen prostier i noen byer er antall utrykninger såpass høyt at beredskap faktisk kan være en god løsning.

Det er lett å rette skytset mot Presteforeningen som har stilt så store krav. Og der er relevant å spørre presteforeningen om de synes det er ønskelig at så mye av en prest sin arbeidstid skal knyttes til aktiviteter utenfor menighetens daglige virke - selv om mye kan begrunnes med ønske om faglig kvalitet og rekruttering. Men først og fremst burde vi som savner prestene i aktiv tjeneste i menigheten rette skytset mot staten som har gitt prestene disse ordningene. Det unisone kravet fra hele kirken må være økte overføringer som gir rom for å betale prestene lønn for utrykninger og/eller beredskap i stedet for at dette skal avspaseres. Når prestemangelen allerede er stor, og er forventet å bli større, kan vi ikke leve med en ordning som innebærer at flere titalls årsverk med prestejeneste forsvinner til avspasering.

Følg hele debatten, de nyeste innleggen øverst:

• Tore Christiansen: Prestetjeneste og arbeidstid

• Gunnar Thelin: Det er muligens en tid for alt

• Martin Enstad: På sviktende grunnlag, Lerø

• Magne Lerø: Time-telleren

• Even Borch: Trenger prester fritid?

• Ingvild Osberg: Prestene har fortsatt stor frihet

• Even Borch: Prestene kirkens gjøkunger?

• Arne Dahl Nygaard: Fra forkynner til byråkrat

• Martin Enstad: Veiledning og videreutdanning er ikke ‘ko ko’

• Arne Dahl Nygaard: Prestene som kirkas gjøkunge

• Martin Enstad: Prestenes arbeidstid endelig under kontroll

• Arne Dahl Nygaard: Prestenes arbeidstid ute av kontroll

Gå til innlegget

Hva nå - Knut Arild?

Publisert rundt 6 år siden

KrF sto fremst i rekken av de som ville kjempe for folk på flukt fra krig og forfølgelse. Vi ville hjelpe – mest mulig ute (der de er), men også gi noen opphold og hjelp i Norge. Nå er situasjonen endret.

Vi sto sammen med andre i fremste rekke i kampen for at vi skulle bruke mye ressurser på å hjelpe i nærområdene – og samtidig ta på alvor at ikke alle kan hjelpes i nærområdet – noen må vi gi opphold i Norge. 

Høyre og FrP har lagt fram sin kravliste. Jeg hadde fryktet noe langt verre. Kanskje var forventningene mine lave. Det er mye KrF bør kunne diskutere og kanskje være med på. Dels fordi noe framstår fornuftig i den situasjonen vi har fått. Men hovedgrunnen til å at KrF bør vurdere et forlik er å sikre at noen av de som er med har hovedfokus på å sikre rettighetene til de som faktisk trenger hjelp, og ikke bare på hvordan vi skal unngå at de som faktisk ikke trenger hjelp skal komme hit. Det blir ikke minst viktig i forhold til alle de forslagene der regjeringen skal komme tilbake med presiseringer og konkrete forslag etter hvert. Det tjener ikke de som virkelig trenger beskyttelse og opphold i Norge om det skal bli en løsning i skjæringspunktet mellom FrP, Høyre og AP, det vil være langt bedre og KrF og Venstre også er med og taler de forfulgtes sak.

Hva så med de 15 punktene Høyre og FrP har lagt fram. Mange av dem framstår, i hvert fall ved første øyekast, som helt kurante. Forslag som har til formål å unngå at det kommer folk hit som ikke har grunnlag for opphold bør en i utgangspunktet kunne støtte. Det blir først problematisk om det går ut over de som faktisk trenger opphold. 

Det bør ikke være umulig å si at de som har hatt opphold i Russland ikke er de vi skal prioritere når det er så mange andre som ikke har opphold i et trygt land. Det bør heller ikke være vanskelig å prioritere arbeidet med rask retur av de som har fått avslag. Tvert imot. Det må også være greit å prioritere saksbehandling og eventuell utsending innenfor de gruppene der de fleste ikke får opphold. Det er til det beste både for Norge og for de som vurderer å komme hit uten at de har grunnlag for opphold at det gis et signal om nettopp det - at de ikke kan forvente opphold her. Den vurderingen som skal gjøres, må gjøres. Og det tjener verken den som venter på avgjørelsen eller Norge om vi venter uker eller måneder med å gjøre vurderingen. Å endre budsjettposten for dette til en overslagsbevilgning vil ikke gå ut over noen. H og FrP foreslår å bidra til trygge sentre i opprinnelseslandet for mindreårige på flukt. Dels for å unngå at de legger ut på farefulle reiser, dels for å muliggjøre trygg retur. Retur av mindreårige kan nok til tider være vanskeligere, men der det kan gjøres trygt, kan det kanskje drøftes.

Litt mer utfordrende er forslaget om fornyet vurdering av beskyttelsesbehov i flere runder. Selvsagt bør det være en hovedregel at når grunnlaget for opphold ikke lenger er til stede, eksempelvis fordi det er blitt fred i hjemlandet, da skal en reise tilbake. Men samtidig må en som har fått midlertidig opphold og har etablert seg i Norge med bolig og jobb på et tidspunkt få permanent opphold. Det er uholdbart å leve i mange år med den usikkerheten det er at en dag kan en plutselig få beskjed om at grunnlaget for opphold er borte og en må dra hjem. Hvor den grensen skal gå er en vurdering – ikke et prinsipp.

Forslaget om at noen midlertidige oppholdstillatelser skal kunne være midlertidige i mer enn 5 år er selvsagt vanskelig. Men nå kommer det mange flere enn før. Kanskje må vi i en slik situasjon stramme inn noe. Hvis vi skal ta imot de som har reelt behov for beskyttelse, må vi kanskje, enten vi liker det eller ikke, si at det går noe lenger tid før retten til opphold blir endelig. På den annen side – motivasjonen for å integreres og etablere seg med egen jobb og egen inntekt er sannsynligvis større hos de som får permanent opphold enn de som har midlertidig opphold, så om det skaper en bedre situasjon totalt sett er jeg langt fra overbevist om. Her skal jo uansett departementet fremme et forslag, og kanskje må en se forslaget før en konkluderer.

Innstrammingene i forhold til familiegjenforening er også vanskelige. Men det trenger ikke være en selvfølge at en familie som har flyktet og som er spredt i forskjellige trygge land nødvendigvis skal ha rett til å forenes i Norge. Hvorvidt en skal ha rett til gjenforening når situasjonen er slik at en kan returnere trygt til hjemlandet er også grunn til å vurdere. Men nok en gang – en må vurdere forslaget når det er lagt fram.

Å droppe regelen om automatisk rett til opphold om en ikke har fått svar innen 15 måneder er selvsagt ikke ønskelig. Men med så mange som søker opphold, kan vi ikke ha en situasjon der mange som ikke har reelt beskyttelsesbehov får opphold bare fordi vi ikke rekker å behandle alle søknadene i tide. Da blir det ikke plass til de som virkelig trenger det.

Selvsagt skal vi sammenligne norsk praksis med land det er naturlig å sammenligne seg med. Men hva er mest naturlig – Sverige eller Danmark? Vi kan ikke delta i en konkurranse om å være strengest eller kjipest. Men vi kan samtidig ikke ha regler som betyr at enkelte grupper får avslag i resten av Europa, men opphold i Norge. Det vil neppe bety at vi hjelper de som trenger det mest. Hvis KrF står utenfor et mulig forlik er jeg redd dette punktet strekkes lenger enn om KrF er med.

Jeg håper ikke KrF støtter forslag om at ytelsene til asylsøkerne skal være minst like lave i Norge som i andre sammenlignbare land. Norge er et dyrt land å leve i. De som kommer hit må få verdige forhold. Jeg håper KrF avviser forslaget om kuponger. Hvis det er et problem at noen av de som har fått opphold sender alle pengene de får dagen etter og så kommer og spør etter mer – så får en vurdere kuponger for de dette gjelder. Matkuponger bidrar ikke til integrering, det bidrar ikke til normalisering og integrering. Matkuponger er egnet der en kan risikere å bli frastjålet pengene, eller der tilgangen til mat er så dårlig at en matkuponger er en form for rasjonering. 

Botidskrav for kontantstøtte kan vel like gjerne være en løsning i forhold til utlendinger som jobber i Norge og mottar kontantstøtte til barn som oppholder seg i hjemlandet, mer enn det er en viktig problemstilling i forhold til flyktninger. Å gå gjennom særordninger for flyktninger og asylsøkere i folketrygden bør også være kurant. Hvilke innstramminger en kan være med på, og om noen særordninger bør videreføres trenger en ikke konkludere på før utredningen er gjort. Og igjen – det er bedre om KrF er del av forliket og del av diskusjonen om hvordan dette skal gjøres enn å stå på sidelinjen når de konkrete forslagene kommer til Stortinget.

Om det er et godt forslag å heve botidskravet for norsk statsborgerskap vet jeg ikke. 

Forslaget om å arbeide fram modeller og tiltak for å styrke det frivillige arbeidet med integrering og aktivitetstilbud i mottak kunne like gjerne vært fremmet av KrF, og bør enkelt kunne støttes.

Ønsket om å forhindre migrasjon og fremme returmuligheter, blant annet gjennom å legge press på land som mottar bistand er problematisk, men sikkert mulig å vurdere. Forutsatt at det er den direkte stat til stat-bistanden som vurderes redusert. Prosjekter i regi av bistandsorganisasjoner, som drives til beste for de fattige, og kanskje delvis på grunn av myndighetenes feilslåtte politikk, må fortsatt kunne støttes. Og antallet flyktninger i verden blir neppe mindre om vi reduserer innsatsen for utvikling og bekjempelse av fattigdom.

Det kanskje vanskeligste punktet er å sette i gang en vurdering av internasjonale konvensjoner for å se om de er tilpasset store migrasjonsutfordringer. Det er nettopp i slike kriser det er viktig at vi har noen prinsipper for humanitet vi legger til grunn, som skal gå foran vår egen egoisme. Som skal sikre at vi gjør det som er rett, også når det koster.

Til slutt. Det er mange, rikelig mange, som står på for å forhindre at personer uten reelt behov for beskyttelse skal slippe inn i landet eller få opphold. Nå mer enn noen gang er det viktig at noen fortsatt kjemper for de som har et reelt behov for beskyttelse. Som ikke aksepterer tiltak som kaster ut en reell flyktning for å unngå en, to, tre eller ti “lykkejegere”. Det er nå KrF må vise at vi står opp for de svakeste ikke bare når det er populært, men også i motvind. Men kanskje får vi gjort mer for de som trenger det mest som del av et forlik enn med høylytte protester fra utsiden?


Gå til innlegget

Ikke pulveriser den lokale kirkeledelse

Publisert over 6 år siden

Biskop Nordhaug og stiftsdirektør Fjelltveit foreslår en organisering av kirken som pulveriserer arbeidsgiveransvaret i kirken og flytter myndighet og ansvar lengre bort fra soknet.

Biskop Nordhaug og stiftsdirektør Fjelltveit skriver i Vårt Land 13. april «Ikke ta fra biskopene presteledelsen».

Målsetningen med forslaget deres er å beholde biskopens styring med prestene. Les innlegget til Nordhaug og Fjelltveit her

Innlegget reiser flere spørsmål enn det svarer på. Det første spørsmålet er hvilken presteledelse det er biskopen utøver som det er viktig å beholde, og som en må ha formelt arbeidsgiveransvar for å kunne utøve. Den daglige ledelse av prestene, i den grad prostens ledelse av prestene passer en slik betegnelse, er det nettopp prostene som har. Bispedømmet forholder seg meg bekjent ikke til arbeidsplaner, ferieplaner eller beredskapsplaner. Det konkrete eksempelet som trekkes fram som bispedømmets fortrinn er at bispedømmene med sine mange prestestillinger lettere kan omplassere en prest om det skulle oppstå krevende personalsaker.

Det andre spørsmålet er hvordan de konkret ser for seg den daglige ledelse i prosti, fellesråd og sokn. Innlegget sier ikke noe om hvem som skal lede aktiviteten på fellesrådsnivå eller i soknet.

For å kunne beholde prestene tilsatt i bispedømmet og under biskopens ledelse, og samtidig imøtekomme tidligere kirkelige vedtak om en linje i kirken, foreslår de å flytte alle andre kirkelig ansatte fra fellesrådet til bispedømmet. Slik jeg leser innlegget er begrunnelsen for at alle skal ansettes i bispedømmet at fellesrådene ikke har kompetanse til å være arbeidsgiver for prestene. Det er noe underlig i hele debatten om kirkelig organisering, hvordan fellesrådenes arbeidsgiverkompetanse synes å være utilstrekkelig når det kommer til prester, mens fellesrådene altså har vært gode nok for alle andre yrkesgrupper. Er prestene spesielt vanskelige å lede?

Det framføres ikke et eneste argument for at tilsetting av kirkens ikke-geistelige bør ligge hos bispedømmet. Ingen verken teologiske, personalpolitiske, organisatoriske eller økonomiske argumenter for at kirketjenere, kirkeverger, kirkegårdsarbeidere, kateketer og diakoner bør være ansatt i bispedømmet. Kun å beholde biskopens ledelse av prestene uten å bryte med tidligere vedtak om en arbeidsgiverlinje i kirken. 

I tillegg til at bispedømmet tilsetter prester skal de etter forslaget også tilsette i andre vigslede stillinger, mens det kan delegeres til fellesrådsnivå å tilsette i andre stillinger. En slik organisering skaper langt flere utfordringer enn den løser. Forslaget fjerner ikke to linjer i kirka, det viderefører to linjer med prester ledet av biskop og prost og de andre av kirkeverge. Det er mer nærliggende å si at vi får to linjer på flere nivå – helt opp til bispedømmenivået. I tillegg skaper forslaget et nytt skille mellom vigslede og ikke-vigslede stillinger, et A-lag og et B-lag. 

Resultatet av forslaget blir en struktur der prester er ansatt av og i bispedømmet, og ledes av biskopen gjennom prosten. Vigslede kateketer og diakoner er ansatt av og i bispedømmet, men ledes av kirkeverge. Kirkeverge vil bli tilsatt i bispedømmet etter vedtak i fellesrådet. Kirketjenere, kirkegårdsarbeidere, trosopplærere, kantorer/organister og alle kirkens øvrige ikke-vigslede tilsatte vil være ansatt i bispedømmet, etter tilsettingsvedtak i fellesrådet. Det blir et paradoks at kirkevergen som skal lede diakon og kateket er ansatt i bispedømmet, men av fellesrådet, mens kateket og diakon er ansatt i og av bispedømmet. 

Hvilken autoritet vil kirkeverge ha til å utøve sin daglige ledelse overfor ansatte fellesrådet verken har tilsatt eller er arbeidsgiver for? Har forslagsstillerne tenkt over hvorvidt overtallige i et fellesråd skal ha fortrinnsrett til ny stilling innen samme bispedømme når det blir ledig noe vedkommende er kvalifisert for, slik det er i kommunene? Selv om bispedømmet aldri har tilsatt dem.

Det viktige i spørsmålet om to linjer er ikke å få alle formelt tilsatt på samme sted, men å få en mer enhetlig ledelse av aktiviteten i fellesrådet og i soknet. Et viktig mål med å få alle ansatte i en linje er at arbeidsplan for prest, kirketjener og organist kan avklares på samme nivå. Slik kan en unngå at kirkevergen setter opp en arbeidsplan for kirketjener, kirkegårdsarbeidere og organist som ikke passer den arbeidsplanen presten har fra prosten. Hvis prosten fortsatt skal lede prestene og kirkeverge alle de andre er vi ikke noe nærmere. Problemet med to linjer er ikke hvem som ansetter eller hvilken konto lønnen kommer fra, men koordinering av den daglige virksomheten, koordinering av kursdager, av avspasering, av ferie.

Forslaget fra Nordhaug og Fjelltveit innebærer videre en sterk sentralisering og ensretting. Med felles arbeidsgiver er det vanskelig å se for seg noe annet enn en tilnærmet lik arbeidsgiverpolitikk i alle fellesråd og sokn. Det betyr felles reglement for avspasering, felles reglement for overføring av ferie fra et år til et annet, felles reglement for permisjoner. Felles arbeidsgiver skaper også små muligheter for lokale lønnsforhandlinger og en lokal personalpolitikk og lønnspolitikk. Forslaget undergraver den daglige leders autoritet og handlingsrom, og det fjerner ikke utfordringene vi har knyttet til to linjer all den tid prestene synes å skulle ledes på samme måte som i dag. 

Nordhaug og Fjelltveit skriver at «Dernest vil muligheten for å utøve en god personalpolitikk for presteskapet reduseres.» Dette er direkte provoserende. Fellesrådene har altså ikke mulighet for å utøve en like god personalpolitikk som bispedømmene. Jeg kunne godt tenke meg å se dokumentasjonen som viser at prestene er mer fornøyde med bispedømmenes utøvelse av arbeidsgiveransvaret enn de fellesrådsansatte er med sin arbeidsgiver. Som viser at de ansatte foretrekker en arbeidsgiver som i Sør-Hålogaland sitter en flyreise unna i stedet for på kontoret ved siden av.

 «I en fremtidig kirkeordning vil det være viktig at forvaltningen ikke blir for omfattende, men at ressursene i størst mulig grad kan brukes til menighetsbyggende arbeid lokalt. Dette tilsier etter vår vurdering snarere en samling enn en spredning av ansettelsesforholdet.» Jeg er grunnleggende enig i at ressursene i størst mulig grad kan brukes til menighetsbyggende arbeid lokalt. Nettopp derfor trekker jeg motsatt konklusjon. All erfaring tilsier at det blir mer byråkrati med større systemer. 

Det er i seg selv ikke noe mål å styrke verken kirkerådet, bispedømmet, prostiet eller fellesrådet. Spørsmålet er hvordan vi som kirke kan legge til rette for vekst i menighetene. For meg betyr det å styrke tilknytningen mellom menigheten og de tilsatte som har sitt virke i menigheten. Min vurdering er at det legger vi ikke til rette for om arbeidsgiveransvaret flyttes så langt fra soknet som det er mulig. 

For meg er det ikke viktig at kirkevergene skal styre prestene. Tvert imot tror jeg det er viktig at vi ganske raskt klarer å bli enige om hvilke deler av prestenes virke som ikke kan underlegges kirkevergenes eller andre ikke-geisteliges styring. Jeg ønsker ikke å frata biskopen ansvaret for å føre tilsyn med prestene, deres forkynnelse og forvaltning av sakramentene. Samtidig må kirkevergen, som fellesrådenes daglige leder, ha den nødvendige makt om myndighet innenfor sine ansvarsområder. Og jeg ser ikke helt at det er nødvendig å være ordinert prest for å sette opp arbeids- og ferieplaner for prestene innenfor et fellesrådsområde eller et prosti.

La oss ikke kaste barnet ut med badevannet. La ikke målet om en linje i kirken bli så bindende for diskusjonen videre at vi ender opp med strukturer som skaper mer av de problemene vi ønsket å komme til livs. Hvis valget står mellom å beholde to linjer slik det er i dag opp mot en modell der prester og andre vigslede er ansatt av og i bispedømmet, de andre er ansatt av fellesrådet, men i bispedømmet, der prestene fortsatt ledes av en prost med delegert myndighet fra biskopen mens resten ledes av en kirkeverge, da foretrekker jeg å beholde det som i dag. Inntil vi klarer å finne en bedre modell, som i større grad har fokus på hvordan vi kan styrke menighetslivet. 

Så lenge denne debatten tar utgangspunkt i biskop, prost og prest, prosti, fellesråd eller kirkeverger vil vi neppe finne de gode svarene. Vi må ta utgangspunkt i soknet, i menighetslivet. Hvordan kan vi styrke den lokale kirke? I min verden betyr det at vi skal flytte mer ansvar, mer myndighet, mer ressurser fra bispedømme, prosti og fellesråd - til soknet. Så vil noen oppgaver fortsatt løses av fellesrådet å vegne av soknet. Og helt sikker også noen oppgaver av prosti og/eller bispedømme. Men vi skaper ikke en levende folkekirke med å gjøre sokn og fellesråd til filialer av en toppstyrt kirke.

Gå til innlegget

Biskopen vil også i framtida trenge noen til å bistå i den oppfølgingen av prestene biskopen i framtida vil ha ansvar for. Men det er ikke nødvendig å lovfeste at det må være proster fordelt etter temmelig rigide prostigrenser.

Ønsker ikke KA proster - trenger vi proster?

Den sentrale enheten i kirken er menigheten. Verken prostiet, bispedømmet, kirkemøtet eller fellesrådet. Uten menigheten ville ingen av de andre vært relevante. Jeg er så heldig å være kirkeverge i en ett-sokns kommune. Jeg anser utvikling av menigheten som det viktigste jeg kan bidra med. Av og til gjør jeg det gjennom å lede og å administrere. Av og til gjør jeg det gjennom å være katalysator for strategiske prosesser knyttet til hva menigheten skal prioritere. Hele tiden er det min oppgave å gjøre dette i tråd med menighetsrådets (fellesrådets) prioriteringer. Og hele tiden jobber vi som team – uavhengig av om lønnen kommer fra bispedømmet eller fellesrådet.

Jeg stortrives når vi kan bruke tid i menighetsråd, trosopplæringsutvalg og stabsmøter på å diskutere hva vi kan få til av nye tilbud innen trosopplæring og hvordan vi kan gjøre det vi allerede har av tilbud enda mer attraktive. Hvis min rolle som kirkeverge skulle bli redusert til å administrere økonomi, sette opp arbeidslister og forvalte bygninger og kirkegårder ville mye motivasjon falle bort. Jeg søkte en lederjobb i kirken for å bidra til kirkens oppdrag. Min erfaring etter snart to år i jobben er at det gjelder svært mange av mine kolleger. Derfor blir jeg litt provosert når jeg leser avslutningen på Gustav Danielsens innlegg – ”Det trengs proster for å bidra til at kirken fortsetter som kirke, og det trengs kirkeverger som bidrar til god administrasjon.”

Danielsen uttrykker med dette et syn på kirkevergenes rolle som rene administratorer og det er å undervurdere en mengde kirkevergers motivasjon (for ikke å snakke om kall). Det er ikke sikkert det er ment slik, men det er fort gjort å lese det også som et syn på ledelse som jeg ikke kan gå god for. I tillegg avdekker det et syn på prostenes rolle som det, sett fra et kirkevergeståsted, ikke er grunnlag for. (Jeg så det heller ikke som fellesrådsleder, det er ikke noe jeg har lært av KA.) Vi trenger ikke verken proster eller prostier for å fortsette som kirke! Vi trenger ikke kirkeverger heller – kirken var der før den stillingsbetegnelsen ble funnet opp. Strengt tatt trenger vi bare menigheten, og en hyrde for menigheten. Realiteten er imidlertid at vi også kommer til å ha et kirkemøte og vi kommer til å ha biskoper. Det vi blir nødt til å diskutere er om vi trenger fellesråd – og om vi trenger proster/prostier. Kanskje beholder vi begge deler – kanskje fjerner vi begge deler. Så lenge kommunene skal finansiere kirkens drift, er det lite sannsynlig at vi skal fjerne det nivået som sammenfaller med kommunene – selv om det ikke har noen kirkelig begrunnelse.

KA må selvsagt svare for seg selv. For egen del ser jeg at biskopen trenger noen som kan bistå i hans ansvar for oppfølging og veiledning av prestene i bispedømmet. Men jeg mener det er fullt mulig å se for seg en organisering av kirken der arbeidsgiveransvaret for prestene er organisert på en annen måte enn ansettelse i bispedømmet med prosten som nærmeste leder. Jeg skal gladelig innrømme at de fleste av oss kirkeverger ikke har kompetanse til å være verken faglige ledere eller veiledere for prestene. Derfor vil biskopen fortsatt ha en viktig rolle, og han vil trenge noen å støtte seg til. Tilsynsoppgaven som ligger til biskopene er også naturlig at videreføres. Men er det nødvendigvis slik at behovet for geistlig ledelse gjør det tvingende nødvendig å lovfeste en prost i hvert prosti. Jeg kan se for meg flere alternativer. Prestene ansatt i fellesrådet, og en større stab ved bispekontoret som står for faglig veiledning og tilsyn er en mulighet. En ny kommunestruktur kan gi større fellesråd – og det kan bli naturlig at leddet mellom biskop og prester er en prest som leder prestetjenesten i fellesrådets område. I realiteten ikke nødvendigvis veldig ulikt dagens prostier, men sammenfallende med en ny kommunestruktur. Det er jo unektelig litt merkelig at vi klarer å styre nasjonen Norge med kommuner, fylker og storting, mens vi trenger sokn, fellesråd, prostier, bispedømmer og kirkemøte – totalt 5 nivåer – for å styre kirken. Et relevant motspørsmål er derfor – hvor mange styringsnivå trenger vi i kirken – og hvis et eller to nivåer skal tas bort – er det ikke naturlig å vurdere om det nivået som ikke har noe valgt organ og ikke er en egen juridisk enhet er noe av det første en bør vurdere om en kan klare seg uten? Kanskje er framtidens løsning mer i tråd med fortidens løsning. Da var det presten med lengst ansiennitet (eller var det den eldste) som var prost. Kanskje er framtidens løsning at biskopen gir noen prester sånn passe fordelt rundt i bispedømmet i oppdrag å være veiledere og bistå i tilsynsrollen ut fra personlig egnethet. Det burde jo være unødvendig at en prest som fungerer godt i sin menighet skal måtte søke seg til nabomenigheten for å kunne gå inn i en slik rolle. For ikke å snakke om at en hel familie må flytte med mindre det blir vesentlige endringer i boplikten.

Biskopen vil også i framtida trenge noen til å bistå i den oppfølgingen av prestene biskopen i framtida vil ha ansvar for, uavhengig av om prestene fortsatt er ansatt i av bispedømmet eller i fellesrådene. Men det er langt fra nødvendig å lovfeste at det må være proster fordelt etter temmelig rigide prostigrenser. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere