Tomas Øvergaard

Alder:
  RSS

Om Tomas

Følgere

Dette framgår av en spørreundersøkelse gjennomført av den israelske tankesmien, The Israel Democracy Institute, og omtalt i Vårt Land 16. november 2011.

I spørreundersøkelsen er 613 israelere intervjuet om alt fra synet på eventuelle fredsforhandlinger til FNs anerkjennelse av en palestinsk stat. Spørreundersøkelsen konkluderer med at Norge regnes som det mest uvennlige land i Europa i sitt syn på Israel.

Dette er isannhet en sørgelig konklusjon, men egentlig ikke egnet til å overraske. Hvorfor er det blitt slik? Svaret er nærliggende: når Israel åpenbart har et omdømmeproblem i Norge, skyldes det nok medienes mangeårige og vedvarende kritikk av israelsk politikk, og norske myndigheters ensidige støtte til den palestinske siden i Midtøsten-konflikten. Dette til tross for at Norge offisielt – helt fra Oslo-avtalen – gjerne vil fremstå som en brobygger og fredsmekler, opptatt av dialog med begge parter i konflikten.

I praksis velger likevel Norge som oftest å gi sin støtte til den palestinske siden. Helt ferskt kommer dette til uttrykk i Norges stemmegivning under UNESCOs generalkonferanse for noen uker siden. I en pressemelding fra UD 31. oktober heter det at ”UNESCOs generalkonferanse i dag har vedtatt å ta opp Palestina som medlem av organisasjonen. Norge stemte ja for palestinsk medlemskap”. Det hører med til historien at totalt 107 land stemte for, 14 stemte imot og 52 land avsto.  Brasil, Russland, Kina, India, Sør-Afrika og Frankrike var blant de 107 landene som stemte for å la palestinerne bli medlem av UNESCO.
USA, Canada, Tyskland og elleve andre land stemte mot, mens 40 land avsto fra å stemme. De nordiske land delte seg i sin stemmegivning:Mens Norge stemte ja, valgte Sverige å gå imot forslaget, mens Danmark avsto fra å stemme.

Et hovedargument fra de land som stemte mot eller valgte å avstå er atPalestina bare kan bli en stat på verdenskartet etter at det er forhandlet fram en fredsavtale.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre begrunner i pressemeldingen Norges stemmegivning med et ønske om å ”bekrefte at de palestinske forventningene og behovene når det gjelder beskyttelse av deres nasjonale kulturarv er legitime”, og understreker at ”det er viktig at det internasjonale samfunn og palestinske myndigheter sammen styrker kontrollen over den kulturarv som ligger på det palestinske territorium og som er truet av uklare grenser”. Støre fremholder endelig at stemmegivningen ikke innebærer noen formell anerkjennelse av staten Palestina fra norsk side. Han viser i den forbindelse til at dette spørsmålet for tiden er til behandling i FN i New York, og at Norge vil avvente den videre behandling.

Det er i denne sammenheng interessant å merke seg at palestinernes søknad om fullt FN-medlemskap nå synes å ha gått i vranglås: New York Times skriver i en artikkel 11. november i år at foreløpige forhandlinger i Sikkerhetsrådet viser at palestinernes ikke vil kunne få tilstrekkelig flertall blant rådets medlemmer, og at palestinernes framstøt for å oppnå anerkjennelse som selvstendig stat er i ferd med å kollapse, uavhengig av et eventuelt veto fra USAs side.

.

.

Situasjonen er altså den at FNs organisasjon for vitenskap, utdanning og kultur som den første av FNs organisasjoner har gitt palestinerne fullt medlemskap på linje med andre stater. I UNESCOs egen oppsummering av ”highlights” fra årets generalkonferanse fremheves det at Palestina nå sammen med Sør-Sudan er opptatt som organisasjonens 194. og 195. medlemsstater. Man kan undre seg over at UNESCO på denne måte opptar som medlemsstat et omstridt landområde og et folk som pr. i dag ikke har folkerettslig status som selvstendig stat, og at Norge valgte å støtte dette.

Både for UNESCO som organisasjon og for palestinere fremstår dette i ettertid som en ”pyrrhos-seier”. 1) Ifølge amerikansk lov vil palestinsk medlemskap føre til kutt i landets økonomiske bidrag til UNESCO. USA står for 22 prosent av den samlede finansieringen. Vedtaket er dermed en økonomisk katastrofe for UNESCO, og vil få vidtrekkende konsekvenser for organisasjonens program. 2) For palestinerne ser det ut til at vedtaket i denne omgang ikke har fungert som en brekkstang for fullt medlemskap i FN.

UNESCO-medlemskapet åpner for at palestinerne kan søke om å få historiske steder lagt til på FN-organisasjonens verdensarvliste. Det knytter seg stor prestisje til å komme med på denne lista over såkalte verdensarvsteder. Noen av de verdensarvsteder palestinerne etter alt å dømme vil fremme er allerede omstridte, ettersom israelere og palestinere er nært knyttet til flere av de samme religiøse og historiske stedene i området. Vestbredden utgjør selve kjernen i det bibelske Israel, med en rekke steder fulle av religiøs og symbolsk betydning for det jødiske folk: Jerusalem, Betlehem, Hebron, Shilo, Sikem (Nablus). Kan man forvente at palestinske myndigheter vil være særlig opptatt av å sikre den jødiske kulturarven som slike steder representerer? Enkelte uttalelser gitt av representanter for de palestinske selvstyreområdene er i så måte illevarslende.

Den israelske avvisen Haaretz omtaler i en artikkel 24.10.2010 en rapport utarbeidet av den palestinske viseinformasjonsminister, Al-Mutawakil Taha. I rapporten hevder Taha at ”Klagemuren”, jødedommens helligste sted, aldri har vært en del av det jødiske tempel, og han avskriver derved entydig arkeologisk kunnskap og dokumentasjon av det motsatte.  Ingen seriøs forsker vil bestride at denne muren, av israelerne i dag omtalt som ”the Western Wall”, er det som gjenstår av de to jødiske templer som ble oppført her for mer enn to tusen år siden, og som ble ødelagt av romerne i år 70 e. Kr.. Rapporten konkluderer med at jødene ikke har noe krav på området, det er hellig muslimsk territorium, og må bli en del av et palestinsk Jerusalem.

Denne og tilsvarende påstander inngår etter mange israeleres oppfatning i et bevisst forsøk på å omskrive historien, et forsøk på skape en alternativ realitet på bakken, der det jødiske folk så å si er fremmedelementer.

Den samme Taha har som ansvarlig for arkeologiske utgravinger hos de palestinske selvstyremyndigheter ledet et titalls arkeologiske utgravinger, med støtte fra bl.a. UNESCO, noen av disse på steder som står sentralt i Bibelens beretninger om det jødiske folks historier. Det dreier seg bl.a. om Nablus, eller det bibelske Sikem i Samaria, der israelittene begravde Josef, etter å brakt levningene hans tilbake fra Egypt. Men ifølge Taha er stedet mange jøder i dag ønsker å hedre som Josefs grav, i virkeligheten gravstedet til en muslimsk sjeik, Yusuf Dukat, som bodde her for omkring 150 år siden.

Tilsvarende omskrivning av historien gjøres også for jødiske ”hellige” steder som Shilo, Rakels grav i Betlehem og patriarkenes grav i Hebron. Det fører for langt å utdype dette her.

Man kan forstå at palestinerne i sin identitets- og nasjonsbygning har et behov for å verne om sin kulturarv. Dette burde kunne gjøres uten å fornekte jødisk historie og den jødiske kulturarven i området. Men verden vil bedras! Så kan man spørre: hva om verdenssamfunnet gjennom UNESCO kunne være like opptatt av å verne om den jødiske kulturarven ”på det palestinske territorium”?

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere