Tor Martin Ødegaard

Alder: 73
  RSS

Om Tor Martin

Følgere

Tas som gisler

Publisert over 2 år siden

Ideelle og kristne organisasjoner er ingen erstatning for private aktører i omsorgs- og barnehagesektoren.

I debatten om private selskaper som tjenesteleverandører i omsorgs- og barnehagesektorene, de som famøst kalles velferdsprofitører, tas det for gitt at de ideelle organisasjonene er et alternativ. Så langt har ikke de ideelle organisasjonene kommentert sin rolle. Det kan se ut som at de venter på en ny æra innen disse tjenestene.


Kun en forlengelse

Jeg synes det er vanskelig å se at tjenester som er det offentliges ansvar, skal være et satstingsområde for ideelle organisasjoner. Hva kan begrunnelsen være for kristne organisasjoner at de skal avhjelpe det offentlige med tjenester som dekker den vanlige innbygger, og som kun er en forlengelse av det som kommuner skal drive med?

Ideelle/kristne organisasjoner som driver sosial virksomhet, er avhengige av at deres medlemmer og givere ser at gaver og innsamlede midler brukes på de deler av befolkningen som det offentlige ikke klarer å betjene på en god måte. Et godt eksempel er rusomsorgen. Et vesentlig virkemiddel overfor disse gruppene er å gi dem et fotfeste i den kristne tro som organisasjonene har sitt grunnlag fra. I eldreomsorg og barnehager er det ikke noe særlig spillerom for forkynnelse og aktiv påvirkning av barn og eldre. De kan heller ikke selv prioritere hvem som skal få den aktuelle tjenesten.

Kristne organisasjoner har som overordnet målsetting å forkynne et kristent budskap og påvirke de som de møter til å finne troen på Jesus. En slik aktiv påvirkning er vanskelig å få til i eldreomsorg og i barnehagene, der det offentlige legger premisser for innhold. I rusomsorgen er det mer åpenhet for den kristne påvirkning ved direkte kontakt mellom brukere og de som utøver tjenesten. Kristne blader og aviser er fulle av vitnesbyrd om personer som har funnet troen på Jesus i sitt møte med omsorgen i kristne institusjoner. Tilsvarende vitnesbyrd ser man aldri fra de som bruker tjenestene i eldreomsorg og barnehager.


Opptre nøytralt

Hvorfor skulle kristne organisasjoner være aktører i eldre- og barnehagesektoren når man må opptre nøytralt i livssynsspørsmål? Et mulig argument kunne være at man kan tjene penger på virksomheten (slik de private gjør), og så bruke pengene på annen medlemsvirksomhet. Men da faller jo også de ideelle/kristne organisasjoner innen det noen famøst kaller velferdsprofitører.

Det blir meningsløst når kristne organisasjoner satser store beløp på å bygge ut Omsorg pluss og barnehager når det ikke faller inn under kjernevirksomheten. Det er tross alt medlemmenes kapital som brukes på noe som faller utenfor den forkynnende virksomheten.

Kirkens bymisjon fokuserer så langt jeg kan se, på grupper som det offentlige ikke greier å nå ut til på en tilfredsstillende måte. Andre organisasjoner kjøper store tomter/bygninger for å satse på eldreomsorg og barnehager uten at det ligger en klar strategi bak som utgår fra kjernevirksomheten (kristen forkynnelse).


Ikke en erstatning

Min anbefaling er at de ideelle/kristne organisasjoner gir klar beskjed til overivrige politikere om at de ikke er en erstatning for private aktører i omsorgs- og barnehagesektoren. De ideelle må også tjene penger; de må også kunne kapitalisere på sine investeringer; de må kunne profittere slik at de kan betale øvrige deler av virksomheten (for eksempel menighetsvirksomhet). Dermed er man ikke forskjellig fra den private sektor. Man må uansett tjene penger for å dekke investeringer og utgifter.

Gå til innlegget

De lukkede organisasjoner og kirker

Publisert over 7 år siden

Kristne organisasjoner og menigheter som ønsker å skape utvikling og vekst, må åpne sine beslutningsprosesser, kommunisere med medlemmene og ta medlemmene inn i rommene der beslutninger tas.

Vårt land har hatt en rekke artikler og ledere som omhandler åpenhet eller mangler på åpenhet i kristne organisasjoner og menigheter. Senest 16.06. skrives det om Sjømannskirken og prosessen med at generalsekretær måtte gå. VL anbefaler sterkt at det nye styret informerer offentligheten om hva situasjonen bunner i. VL har poengtert på lederplass i den pågående debatten at åpenhet og medinnflytelse er forutsetninger for at organisasjoner kan få legitimitet og forankring hos sine medlemmer. Manglende åpenhet og medinnflytelse fører til at medlemsmassen forvitrer.

Dette er sterke og riktige ord i en tid der samfunnet blir mer og mer åpent, og hvor det foregår debatter i flere typer medier, både åpent og skjult. Det åpnes debattfora på Facebook, noen ganger som kompensasjon for manglende åpenhet og debatt i kirker og organisasjoner. Til tider kan slike fora bli arnested for misnøye og kritikk, som man ikke har mulighet til å ta opp i den aktuelle organisasjon, kirke eller menighet. 

Min påstand er at lukkede kristne organisasjoner der utvikling, holdninger og beslutninger ikke forankres i medlemsmassen, ikke vil ha livets rett i fremtiden. Nye generasjoner blir flasket opp på at de er deltakere i en åpen medieverden hvor det å ytre meninger og få være med i beslutningsprosesser, anses som selvfølgeligheter. Det kan ikke forventes at de slutter seg til organisasjoner enten de er kristne eller ikke, der det ikke foregår noen kommunikasjon mellom ledelse/styre og medlemmene. 

Det finnes eksempler på profilerte og store kristne organisasjoner hvor det overhodet ikke er noen dialog mellom medlemmene og ledelsen. Det finnes ingen demokratiske fora, ingen fora for gjensidig meningsutveksling; ledelsen tar alle beslutninger i lukkede rom; begrunnelse eller argumentasjon for beslutninger tilflyter ikke medlemsmassen. Samtidig forventer den samme ledelsen at medlemmene viser sin lojalitet til organisasjonen og til dens beslutninger!

Et annet kjennetegn i dagens kirkebilde, er at medlemmene lever i to parallelle verdener; den ene er den sekulariserte verden med dens debatter og utviklingstrekk, som de fleste av oss i den kristne veden deltar i uten de store motforestillinger. Den andre er deltakelse, i den for noen, lukkede og autoritære kristne organisasjon/forsamling. Dess større forskjellen mellom disse verdenene blir, dess vanskeligere blir det å forholde seg til dem for den enkelte person. Resultatet blir større trad av passivitet til den kristne del av tilværelsen, og for stadig flere, at man trekker seg ut. Hvis man leser statistikken for medlemsmassen til kristne kirker, menigheter og organisasjoner, så er reduksjon i medlemstall dramatisk de seneste årene. Men selv denne utvikling er det for noen organisasjoner uaktuelt å diskutere med medlemmene.

Hva vil jeg med dette innlegget? Kristne organisasjoner og menigheter som ønsker å skape utvikling og vekst, må åpne sine beslutningsprosesser, kommunisere med medlemmene og ta medlemmene inn i rommene der beslutninger tas.

Alternativet er en videre forvitring både av engasjement og medlemstall.

Gå til innlegget

Jan Risan, Frelsesoffiser og byråkrat i Oljedirektoratet skriver et interessant innlegg i Vårt Land for et par uker siden, der jeg har en sentral rolle. Jeg må ærlig innrømme at jeg oppfatter innlegget som noe tvetydig; er det ok at jeg i mine innlegg presenterer meg som medlem i Frelsesarmeen, eller er det uheldig? Jeg har i en årrekke presentert synspunkter i Vårt Land. Ofte har innleggene vært relatert til mitt medlemskap i Frelsesarmeen. Men jeg har også engasjert meg i den generelle kristne debatt. Da har det vært et poeng å presentere meg som frelsessoldat, nettopp for å vise takhøyde også i den organisasjonen. Dessuten er det viktig at leseren kan se hvilken referanseramme man uttrykker mening i forhold til.

 

En frelsessoldat er et frivillig medlem av organisasjonen; han har ikke noe ansettelsesforhold i kraft av det å være soldat. En frelsesoffiser er i ansatt i Frelsesarmeen, mottar lønn og jobber innenfor en ramme som ansatt. Da må man selvsagt opptre annerledes i medier. Jeg har selv hatt lederstillinger både i stat, kommune og i privat sektor, og har aldri ytret personlige meninger i den sammenheng i medier.

 

Det blir enda mer interessant å lese Risans innlegg når han på den ene siden uttrykker at han ikke som ansatt skal ytre seg i medier med egne meninger (selv om han tydelig til tider har hatt behov for det!). At han går innom storpolitikk når han nevner biskopens feilslåtte engasjement, må være tillatt når han ytrer seg som aktiv kristen person. Da er det hvem som ytrer seg han kommenterer, ikke innholdet, altså ikke politikken. (For ordens skyld: Jeg deler fullt ut hans synspunkter basert på min egne politisks synspunkter.)

 

”Løse kanoner på dekk” er negativt. Men det gjelder for elementer (kanoner) som man skal ha styring på fordi de har en særlig funksjon og rolle. En fritt-ytrende ansatt kan være en slik løs kanon. Selv har jeg samme rolle i Frelsesarmeen som et medlem av statskirken har i forhold til kirken; da liker jeg bedre begrepet ”fri sjel”, dog ikke friere enn at det styres av min åndelige tilhørighet til en felles bekjennelse.

 

Kanskje bør Brynjar Meling, Kjell Skartveit, Jan Risan og undertegnede gripe anledningen og skape et ”kirke-akademi” i Frelsesarmeen, et forum for frie sjeler?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere