Torleiv Haus

Alder: 58
  RSS

Om Torleiv

Er utdannet teolog og arbeider nå i den videregående skolen. Hovedinteressene mine er teologi og filosofi. Apologetikk er også en spesialinteresse innen teologien. Har egen blogg: http://torleiv.wordpress.com

Følgere

Den kristne revolusjon

Publisert over 10 år siden

Mye tyder på at selve hovedsaken i den kristne tro går oss hus forbi. Kan det være at tiden er moden for en besinnelse på hva som er hovedbudskapet i Det nye testamente?

 

Under vielsen til et kjent par i London forleden, ble det lest fra apostelen Paulus’ brev til romerne fra kapittel 12. Et anslag jeg hørte gikk ut på at så mange som to milliarder mennesker, eller over 20 prosent av verdens befolkning, hørte disse versene bli lest. Men en ting er å høre versene lest, noe ganske annet er det om de som hører forstår det som blir lest og innretter livet sitt etter det. Om en promille, eller 2 millioner av de som fulgte overføringen, hadde forstått og praktisert det som ble lest, ville verden sett annerledes ut og vært et bedre sted å leve. Men dessverre er det mye som tyder på at budskapet går de fleste forbi, kristne så vel som ikke-kristne.

Kapittel 12 i Romerbrevet inneholder selve konklusjonen av den læremessige delen i brevet. Etter at Paulus har skrevet utførlig om det som vi kan kalle de kristne kjernesannhetene om Gud og mennesket, og forløsningen i Kristus Jesus, konkluderer han slik i kapittel 12: Derfor formaner jeg dere. Med andre ord oppfordrer apostelen de troende til å trekke de praktiske konsekvensene av disse sannhetene. Det er særlig to konsekvenser han understreker. Den første er at den kristne kan overgi seg selv og sitt liv til Gud. Den andre konsekvensen er at forvandling eller transformasjon er en mulig og naturlig følge av det første.

”Bli forvandlet ved fornyelsen av sinnet” er hovedformaningen. Det er egentlig dette alt handler om. Den kristne har fått lagt fortiden og alle dens synder bak seg ved Guds tilgivelse. Det er ikke lenger nødvendig å streve for å bli godtatt av Gud, fordi Gud i Kristus har gjort det som skal til. Men Guds vilje for den troende er noe mer enn tilgivelse. Alle som kjenner Jesus og har fått ham kjær, ønsker å bli lik ham lik, først og fremst i det indre. Guds hensikt er at en kristen skal bli forvandlet i sin indre verden er til å bli lik den indre verden til Jesus, og at dette skal sette sitt preg på det livet vi lever som mennesker i denne verden.

Det greske uttrykket som blir brukt for å beskrive denne forvandlingen er metamorfose. Vi har det samme ordet i metamorfe bergarter. Slike bergarter har gjennom ytre påvirkninger i form av sterk varme og trykk blitt forandret tvers gjennom slik at de har endret karakter og egenskaper. Det er en slik gjennomgripende forvandling eller metamorfose som er selve hovedsaken i den nytestamentlige forståelsen av frelsen. Resultatet vil bli at det nye liv i stadig større grad dominerer i den troendes liv, og at dette er det gode liv, som skal vare i all evighet.

Grovt sagt er hovedtemaet i Det nye testamente denne forvandlingen. Det sier ganske mye om hvorfor forvandling er nødvendig, det sier ganske mye om hva som må til at forvandlingen skal skje og det sier ganske mye om hva som kan gå galt og hindre forvandlingen. Alt dette er det mulig å studere og forstå for så å sette ut i praksis. Til alle tider har denne kunnskapen og innsikten vært tilgjengelig for Guds folk, men den har ofte vært glemt eller neglisjert.

Den kristne historien inneholder nok eksempler på mennesker som har blitt radikalt forvandlet til å bevise at slik forvandling er mulig. Derfor finnes det ingen unnskyldning for de som sier det ikke er mulig. Et navn kan nevnes blant mange mulige, kjente og ukjente. Richard Wurmbrand opplevde grusom og umenneskelig tortur i rumenske fengsel under kommunisttiden. Likevel var han i stand til å elske sine torturister og vise dem kjærlighet. For min del er hans liv et av de sterkeste vitnesbyrd fra moderne tid om hvordan det er mulig å bli forvandlet til Kristus-likhet og elske sine fiender.

Men på den annen side inneholder den kristne historien også nok eksempler på at denne forvandlingen ikke har skjedd eller at den har gått aldeles galt. Kristne som har trodd de gjorde Herren en tjeneste ved å drepe sine fiender har ikke vært Kristi etterfølgere. Og dette blir brukt som bevis eller unnskyldning på at forvandlingen er umulig, eller at den skaper fanatikere eller eksentrikere eller hyklere.

Går vi til de fleste kirkesamfunn og menigheter i dag, er ikke personlig forvandling hovedsaken. Noen er opptatt av snarveier til forvandling og synes å tro at dusinvis av ”demonutdrivelser” gjør susen. Noen av retninger legger også så mye vekt på Åndens ”manifestasjoner” at ensidigheten blir påfallende, mens andre skaper massesuggesjon og gjør mennesker mottakelige for hva som helst. Andre har så stort tro på forkynnelsen og den rette lære at man ikke kommer i kontakt med det levde liv og virkelige liv slik at kristendom forblir et hodesak. Men andre, mer liberale, retninger lover mennesket frihet stort sett med å akseptere menneskene slik de er, uten behov for noen transformasjon. Slik er det vel i det store og hele i Den norske kirke. Her er det ”befriende” budskap at bare man er døpt, så er man en god kristen. Behovet for gjennomgripende forvandling av de døpte kirkemedlemmene er ikke, slik det ser ut for meg, noe tema på ”kirkemøter” og ”prestesamlinger”, men derimot omtrent alt annet som knapt er nevnt i Det nye testamente.

For min del drømmer jeg om en menighet hvor forvandling blir gjort til selve hovedsaken som alltid har topp prioritet. I en slik menighet vil undervisning og forkynnelse handle om hvorfor forvandling er nødvendig, og hvordan forvandling er mulig og mye annet som er relevant for at denne forvandlingen kan skje. Det vil si at viljen til å lære av den visdom som finnes i kirkens historie er stor, og det utvikles desentraliserte strukturer med veiledning og oppfølging som gir rom for de utfordringer og vanskeligheter den enkelte har med denne transformasjonen. I en slik menighet leses og studeres for eksempel en bok som ”Renovation of the Heart” av Dallas Willard. (Dessverre ser det ikke ut til at bøker av Willard er oversatt til norsk, men dette må det vel være noen som kan gjøre noe med?)

I en ”transformasjonsmenighet” vil mennesker det har gått i stykker for bli tatt være velkomne, og de vil få hjelp til å komme inn i en prosess, som kan være tidkrevende og smertefull, hvor bitene av et liv i ruiner kan bli satt sammen igjen. Jeg tror fullt og fast at transformasjon er mulig og at intet annet er i stand til å berøre mennesker i dag så sterkt som transformerte mennesker og menigheter. Det er dette som den kristne revolusjon.

Gå til innlegget

Et argument mot kristen tro?

Publisert over 10 år siden

For meg er det historisk sannsynlig at Jesus stod opp på påskedag og at de kristne sannhetspåstandene ellers er holdbare. Men det er et argument som taler mot og fyller meg med tvil.

Deltakelse her på VD har vært en blandet opplevelse for å si det mildt og forsiktig. Jeg har arbeidet meg gjennom mange spørsmål til kristen tro og kommet til den konklusjon at grunnlaget for troen er holdbart. Alt tyder for meg på at Gud finnes og at Jesus døde og stod opp på påskedag. Den eneste tilstrekkelige, og etter min mening, nødvendige, forklaring på den kristne menighets opphav, er at Jesus virkelig stod opp som kirken alltid har bekjent. Derfor biter ikke kritikk mot denne troen særlig hardt.

Men den form for kritikk som biter, og som jeg må erkjenne har mye for seg, er den kritikken som Gandhi formulerte med usedvanlig stor presisjon, og som ble sitert i en kommentar tidligere i dag: "Jeg liker deres Kristus, men jeg liker ikke dere kristne. For dere kristne er så ulike deres Kristus”. USA er trolig det landet med størst kirkesøkning i hele verden, og det er vel samtidig det landet med størst skilmisserate og størst fengselsbefolkning i verdenshistorien. Halvparten av alle barna i USA vokser opp i dysfunksjonelle hjem. Situasjonen i Norge er kanskje ikke så ille som i USA, men også her er det mange dysfunksjonelle hjem og andre tegn på at ikke alt står bra til. Norske turister i Sverige på Skjærtorsdag er ikke akkurat representanter for norsk høykultur, for å trekke fram et banalt eksempel.

Ronald J. Sider skriver at situasjonen i USA holder på å rive hjertet hans i stykker og få ham til å tvile på det kristne budskap. Han siterer professor Wolfhart Pannenberg som sier at ingen burde tvile på oppstandelsen, hadde det ikke vært for følgende to grunner. For det første er det en veldig uvanlig hendelse, døde mennesker har en tendens til å forbli døde. For det annet bør det få oss til å endre måten vi lever på om vi tror det er sant. Det siste sitter langt inne.

Det er et problem at mange kristne og ”kirken” har utviklet svært ensidige forståelser av den kristne tro. Noen kristne tror at det eneste vi skal gjøre er å lede mennesker til Kristus. Andre kristne har mer tro på at kirkens oppgave er å arbeide for sosial rettferdighet. Sannheten om de fleste av oss som bekjenner troen vel helst at vi ikke er så opptatt av verken det ene eller det andre. I den grad vi er med i en menighet handler det vel helst om å delta i en sosial klubb for religiøst interesserte.

Men det finnes noen unntak som taler for seg. Ronald J. Sider forteller om Wayne Gordon, en venn. Han vokste opp i et kristent hjem i Midtvesten, og gikk på søndagsskolen i 8 år, dog uten å kjenne Jesus. På en leir endret dette seg, og han lærte Kristus å kjenne og overgav seg til ham. Et par dager senere bad han følgende: ”Gud, jeg vil gjøre alt du vil at jeg skal gjøre med mitt liv”.  Nesten umiddelbart var det som han hørte følgende ord: ”Jeg vil at du skal være med afroamerikanere – med svarte mennesker”.  Han gikk ned til foreldrene og sa at jeg har et kall fra Gud om å arbeide i den indre byen. Etter college flyttet han til den indre byen i Chicago og lot seg involvere i livet til afroamerikanerne. Han var fotballtrener og han var den eneste læreren som levde i området. Han begynte å samle ungdommene til bibelgrupper og de begynte å komme til tro på Jesus. Han var sammen med dem gjennom alle slags vanskeligheter de slet med. Det ene ledet til det andre. Millioner av dollar ble investert i rehabilitering av boliger, et medisinsk senter ble opprettet, og mye mer. Virkningen av hans tjeneste har vært at et stort område i den indre bydelen har blitt transformert. Verden hadde trolig sett annerledes ut om det hadde vært noen tusen som Wayne Gordon.

Kritikken som humanetikere og andre fremfører mot ”kirken” bør få kristne til å tenke alvorlig over om vi virkelig har grepet Mesterens budskap, eller om det er noe som har gått tapt på vegen. Hvorfor finnes det så få som Gordon?

Ronald J. Sider argumenterer for at de kristne har en feil forståelse av skapelsen og av evangeliet. Når det gjelder skapelsen mener han vi er påvirket av gresk tankegang om den materielle verden er ond, og at sjelen er fanget i denne onde verden. Følgelig vil frelse handle om å komme bort fra kroppen og denne onde verden til ”himmelen”. Den bibelske tro er radikalt forskjellig. Den materielle verden er begrenset men god fordi den kommer fra Skaperens hånd. Den materielle verden er så god at Guds sønn ble kjøtt, og stod legemlig opp fra de døde. Og ved denne tidsalders slutt skal Gud fornye og gjenopprette denne jorden.

Når det gjelder evangeliet trenger vi også en ny forståelse. Av erfaring vet jeg at svært mange av vanlige kristne ser på evangeliet som utelukkende et budskap om syndenes forlatelse. Heldigvis for meg er evangeliet tilgivelse for synder, jeg trenger mye tilgivelse, mens dersom evangeliet ikke er noe mer enn tilgivelse, da kan vi bekjenne troen på veien til himmelen og fortsette å leve akkurat som før, enten vi er rasister eller barnemishandlere eller skattesnytere eller hva som helst.

Når Jesus forkynner evangeliet gjør han det omtrent alltid ved å henvise til Guds rike. Jesus kommer og sier at han er den lovede Messias, som er i ferd med å la det riket profetene hadde talt om, bryte inn i verden. Han dannet et nytt samfunn, og dette samfunnet begynte å leve på en annen måte, som et liv i Guds kongedømme. Jesus utfordret samfunnet på alle måter der samfunnet var galt, og han brydde seg om hele mennesket, ikke bare dets sjel. Han hadde særlig omsorg for de fattige, de marginaliserte, de svake. Vi ser det tydelig i måten Jesus behandlet kvinnene. Aristoteles hadde sagt at kvinner var ufullstendige menn og at de mer var å sammenligne med slaver og barn. Jesu samtidige sa det var bedre å brenne et eksemplar av Toraen enn å gi det til en kvinne. Jesus tok et oppgjør med alle former for mannssjåvinisme. Han utfordret menn på en annen måte også. Vanligvis var det svært lett for en mann å bli kvitt kona, om det var ønskelig, omtrent like lett som det er for en muslimsk mann å bli kvitt kona. Et skilsmissebrev var alt som skulle til. I dag vel like enkelt for kvinnene, men Jesus løsning var å kalle menn og kvinner til å leve sammen i en livslang pakt. Jesus utfordret også de revolusjonære i samtiden. Selotene trodde at Messias ville komme dersom hele folket reiste seg i væpnet kamp mot okkupasjonsmakten. Men Jesus kalte dem til å elske sine fiender.

Jesus utfordret samtiden. Men samtidig begynte en ny form for fellesskap å ta form. Og dette er en viktig grunn til at de første kristne hadde så stor suksess med sin forkynnelse av evangeliet. Mennesker så på dette samfunnet og det var ikke til å unngå at de merket at Guds kraft var i virksomhet. Menn og kvinner, rike og fattige, ulike språk og folkegrupper, var sammen og behandlet hverandre som likeverdige.

Evangeliet er ikke utelukkende budskapet om at syndene er tilgitt. Syndenes tilgivelse er kjernen i evangeliet, men det er noe mer. Det er også budskapet om at Guds rike har brutt inn i verden, og at vi ved Åndens kraft kan begynne å leve nye og transformerte liv. I dette riket får vi tilgang til ressurser som kan lege alle sår, enten de er sosiale, etniske, emosjonelle eller økonomiske.

Undervisning, forkynnelse og helbredelse var det Jesus drev med. Han hadde omsorg for hele mennesket. Og mennesker som slapp ham til i livet sitt ble transformerte. Deres tankeliv, følelsesliv, viljesliv og sosiale liv ble gradvis ved Åndens gjerning totalt forvandlet. Dermed fikk også de første kristne stor troverdighet. Det gjorde inntrykk på de utenfor at de troende var villige til å ta seg av de syke, sørge for de fattige, gi et hjem for de foreldreløse og være vitner i ord og gjerning.

I vår tid trengs det kanskje mer enn noen gang fellesskap som synliggjør evangeliet og som gir rom for hele mennesket. Alle forsøk på manipulering av mennesker må bannlyses, men det må være rom for å nærme seg det kristne budskap med tvil og spørsmål og mulighet for å gå inn i prosesser som gir helbredelse og vekst. Kort sagt er det et skrikende behov for fellesskap som gir rom for disippelskap til Mesteren og vekst i Guds rike. Det sterkeste vitnesbyrd om evangeliets sannhet og kraft er transformerte menneskeliv og transformerte fellesskap. De er et sikkert tegn på at Guds rike kommer til oss.

Gå til innlegget

Konstantin og kirkelig forfall

Publisert over 10 år siden

Da kristendommen fikk en priviligert monopolsituasjon på 300-tallet, begynte det åndelige forfallet. Tiden er nå overmoden for en endring bort fra konstantinsk tenkning.

 

Kristendommen begynte som en jødisk sekt i en utkant av det romerske imperium. I løpet av vel 300 år hadde den sekten erobret hele Romerriket, og det fantes store kristne menigheter i tilnærmet alle de store byene og landsbyene. Alt dette skjedde i et Romerrike hvor det var stor konkurranse mellom ulike religiøse retninger, og til tross for at det periodevis ble utøvd relativt sterk undertrykking og forfølgelse av de Jesustroende.

Konstantin hadde intet å gjøre med kristendommens triumf, men kristendommen spilte heller en avgjørende betydning for Konstantins triumf. De kristne gav Konstantin tilgang til et velorganisert og omfattende nettverk som gav ham støtte i bestrebelsene på å bli keiser, og dette visste han å utnytte til fulle. Dessverre medførte Konstantins omfavnelse av kristendommen også begynnelsen på en transformering av kirken på en negativ måte vi enda sliter med ringvirkningene av.

Fra å være en forfulgt og undertrykt minoritet, ble kirken en privilegert og favorisert organisasjon. Imperiets ressurser ble stilt til kirkens disposisjon. En bevegelse som stort sett hadde vokst fram i private hus fikk nå tilgang til praktfulle bygninger. Kirkens lederskap som hadde vært rekruttert fra vanlige medlemmer, ikke sjelden var de slaver, fikk plutselig stor makt, høy status og en velstand på høyde med senatorer. Presteskapets privilegier åpnet opp for nye karrieremuligheter for aristokratiet. Tilgang til kirkelige embeter ble mer og mer et spørsmål om å ha de rette kontaktene eller å tilhøre de rette slektene. Simoni, eller handel med kirkelige embeter, ble så vanlig at det etter hvert ble normen.

Med andre ord fikk kirken etter hvert monopol på utøvelse av religion. Presteskapet var stort sett fornøyd ved å gjenskape en situasjon som minnet om de statsfinansierte tempelreligionene i antikkens sivilisasjoner. Disse tempelreligionene, som i Egypt, ivaretok elitens behov, men neglisjerte vanligvis den jevne manns og kvinnes religiøse behov. Enhver fikk klare seg som en best kunne.

Konstantins transformering av kirken hadde fatale konsekvenser på mange områder. Ikke minst virket monopolsituasjonen ekstremt pasifiserende. Historikere synes å være enige om at det europeere i middelalderen var mindre religiøse enn det som er tilfellet i dag. I store områder av Europa var det ytterst få mennesker som gikk til gudstjeneste. Keith Thomas skriver om kirkesøkningen i England: ”Det er problematisk om enkelte segment av befolkningen på denne tiden hadde en religion overhodet”. Det samme kan sies om Italia. Selv når mennesker i middelalderen gikk til kirken, gikk de som oftest uvillig, og de oppførte seg kritikkverdig. Strikking, harking og spytting, fortelling av groviser og vitser, geværskyting og annen tvilsom oppførsel ting presteskapet rapporterte om.

Visitasberetninger fra 1700-tallet i Oxfordshire rapporterer om at mindre enn 5 % av befolkningen hadde deltatt i nattverden siste året. Tilsvarende rapporter fra vår tid blir vanligvis oppfattet som bevis på sekularisering.

Reformasjonen førte ikke til noen endring på kirkens monopolsituasjon. De protestantiske kirkene var i større grad underlagt statlig kontroll enn de katolske i sør, og de protestantiske prestene var vanligvis enda slakkere i sin embetsutførelse enn de katolske. Resultatet er at de protestantiske kirkene på det jevne er enda mindre besøkt enn de katolske.

Rodney Stark har utviklet en modell hvor han legger vekten på eksistensen av et religiøst marked. Han utgangspunkt er at det religiøse behovet i en befolkning stort sett følger normalfordelingskurven. Noen få har et sterkt religiøst behov, noen få har ikke noe religiøst behov, og den store mengden befinner seg et sted i mellom. Han hypotese er at det religiøse behovet er rimelig konstant i ulike kulturer, og at det har holdt seg relativt konstant gjennom historien.

Starks teori går ut på det er graden av det religiøse tilbudet som avgjør graden av religiøs aktivitet i en befolkning. Begrenset tilbud, slik tilfellet vil være i en monopolsituasjon, vil ha som konsekvens religiøs pasifisering, men ikke nødvendigvis at folk slutter å tro. Europa er i følge Stark karakterisert ved en form for religiøsitet som er uten deltakelse i en kirke. Denne unormale tilstanden skyldes at de statsfavoriserte kirkene med statlig garanti av økonomien stimulerer til slakkhet. En statskirke behøver ikke kjempe om medlemmene i konkurranse med andre, og den er ikke avhengig av medlemmenes oppslutning for å holde det gående.

Til å begynne med var de amerikanske koloniene preget av den samme religiøse slakkheten som preger Europa. Før den amerikanske revolusjonen var den kirkelige deltakelsen lav, fordi man hadde etablerte kirker. En pensjonert guvernør skrev følgende til en venn: ”Dersom prestenes lønn blir tatt fra folket med makt og betalt til dem, så sørger vel det for deres underhold, men de kommer ikke til å omvende mange”. Han bemerket videre at religionen hadde en langt sterkere stilling i kolonier som ikke hadde en etablert religion.

Den viktigste årsaken til at etablert religion ble forbudt i den amerikanske konstitusjonen var at ingen denominasjon var tilstrekkelig dominerende. Følgelig ble de amerikanske kirkene stilt i samme situasjon, og de måtte konkurrere om medlemmene. Pluralismens fordeler viste seg hurtig. I 1860 tilhørte over 37 % av befolkningen en lokal forsamling. 50 % ble passert i 1900 og har i de siste 30 år ligger på over 60 %.

De denominasjonene som har tjent mest på pluralismen er de som har holdt fast på tradisjonell kristendom som evangeliske protestantiske grupper av ulike avskygninger. Metodister, episkopalere og presbyterianere har hatt en dramatisk tilbakegang, men de har også vært de mest liberale kirkene.

Norge framstår i dag som et av de mest sekulariserte landene i Europa med en kirkesøkning som også er blant de laveste i Europa. Statskirkesystemet er ideelt for en kirke med liberal og konturløs teologi eller og den fungerer da som en sivilreligion. Ved å holde seg med et offentlig religionsvesen sørger staten effektivt for kontroll med religionen, samtidig som man kan tilpasse religionen til statens behov. Som kirkeminister Hernes i sin tid sa ved utnevnelsen av Køhn til biskop: ”Noen må gå foran”. Det norske sosialdemokratiet har fulgt opp tradisjonen fra Konstantin og det finner kirken nyttig for sine formål, akkurat som Konstantin gjorde.

Alt tyder på at virkelig religiøs pluralisme ville ha virket revitaliserende på kristenlivet i Norge. Staten bør overlate kirken og religionene til seg selv, og la dem få være i fred. Alt annet er i grunnen i strid med all sunn fornuft.

(Innlegget er i stor grad basert på Rodney Starks bok ”Discovering God”, særlig kapittel 7 om kristendommen)

Gå til innlegget

Jesu oppstandelse og kognitiv dissonans

Publisert over 10 år siden

Det må betraktes som et udiskutabelt faktum at troen på Jesu legemlige oppstandelse oppstod ganske kort tid etter at Jesus ble korsfestet langfredag. Det store spørsmål er hvordan denne troen skal forklares. Er teorien om kognitiv dissonans holdbar?

 

En stor del av befolkningen synes å bruke påskedagene til å lese krim for på den måten å få noe spenning inn i livet. For min del gir historien om det som skjedde i Jerusalem den påsken Jesus ble henrettet og, etter hva den kristne menighet har bekjent like siden denne påsken, reist opp fra de døde. Absolutt intet tyder på at interessen for disse hendelsene kommer til å avta. Bare siden 1975 skal det være skrevet over 3400 fagartikler og bøker på engelsk, tysk og fransk om Jesu oppstandelse. Det finnes vel knapt noen kriminalgåte som kan måle seg med den interesse som har vært rettet mot Jesu død og oppstandelse, og hvordan troen på oppstandelsen oppstod.

Det synes mer og mer klart for meg at det store og grunnleggende spørsmål når det gjelder kristen tro er om Jesus faktisk stod opp fra de døde eller ikke. En verden hvor oppstandelsen har skjedd er en helt annen verden enn en verden hvor den ikke har skjedd. Dersom Jesu legemlige oppstandelse er en historisk hendelse, da er i grunnen alle andre problemer knyttet til Bibelen eller den kristne tro mindre viktige eller sentrale.

Det som for alltid må bli stående som et ubestridelig faktum er troen på Jesu legemlige oppstandelse oppstod svært tidlig etter Jesu død. Alle de eldste kildene vi har tilgjengelige i dag om de første troende indikerer at den tomme grav og den oppstandnes åpenbaringer av seg selv for disiplene var helt sentral i deres tro. Det store spørsmål som jeg mener ethvert tenkende menneske bør overveie nøye er hvordan denne troen kan ha oppstått. Med andre ord står vi overfor et fenomen som må ha en eller annen forklaring.

En forklaring som synes å ha mange tilhengere er teorien om kognitiv dissonans, som ble populær blant samfunnsforskere i 1950-årene. Teorien handler om den spenningen eller dissonansen som oppstår hos en person som har kunnskap om ulike forhold som ikke konsistente. Siden det er ytterst vanskelig å leve med denne dissonansen over tid, vil personen søke en løsning eller rasjonalisering som bringer dissonansen til opphør. En slik rasjonalisering vil vel i de fleste tilfeller ikke være noe annet enn en bortforklaring som tillater den troende til å fastholde en illusjon.

Leon Festinger og hans gruppe klarte å infiltrere en liten sekt som hadde etablert en kult til ære for flygende tallerkener. Den lille gruppen med flygende tallerkener troende hadde en kvinnelig leder som hadde klart å overbevise dem om at hun hadde mottatt et budskap fra det ytre rom med forutsigelser om at store deler av Amerika ville bli rammet av en storflom. Men medlemmene av sekten kom til å bli berget av en flygende tallerken på et gitt tidspunkt.

Forventningen om den kommende vannflom og kosmiske redning vakte betydelig interesse i media i dagene før det gitte tidspunkt selv om sekten selv ønsket minst mulig publisitet.

Da den gitte dag passerte uten at noe skjedde, endret gruppen strategi. Et nytt budskap fra det ytre rom gitt ut på at Gud hadde berget verden og holdt tilbake flommen på grunn av denne gruppen og lyset og kraften den hadde spredd utover verden denne natten.

Fra nå av ønsket gruppen publisitet og forsøkte å vinne nye tilhengere. Forklaringen på dette var, om vi skal tro Festinger, at gruppen ved å vinne nye medlemmer, kunne redusere den kognitive dissonansen som hadde oppstått mellom deres tro og kunnskapen om at budskapene fra det ytre rom ikke hadde vært korrekte. Økt sosial oppslutning ville hjelpe gruppen til å holde fast på en tro de innerst inne visste var falsk.

Teorien var ment å forklare hvordan Jesu disipler ble forvandlet fra engstelige tilhengere til frimodige vitner og misjonærer, som søkte å vinne mennesker for den nye troen. Bare slik kunne de opprettholde troen på Jesus som Messias, en tro som hadde blitt utfordret på det sterkeste da deres Mester ble henrettet.

Det merkelige er at argumentet om kognitiv dissonans har blitt tatt alvorlig. N.T. Wright peker i sitt monumentale verk ”The Resurrection of the Son of God” på en rekke vanskeligheter som gjør at kognitiv dissonans synes å være en ytterst lite plausibel forklaring på de første kristnes oppstandelsestro.

For det første peker Wright på at den opprinnelige studien av den flygende tallerken kulten var beheftet med alvorlige problemer. Sosiologene som infiltrerte gruppen måtte overbevise medlemmene om at de var sanne troende. De fikk etter hvert så stor tillit at de ble betrodd oppgaver som å svare på telefonen eller være pressetalsmenn. Gruppen var så liten at på enkelte møter må sosiologene ha vært de som gav inntrykk av å være de sterkest troende. Tre sosiologer kan ha en betydelig innflytelse på gruppens tro og selvforståelse, særlig når de ved enkelte anledninger kan ha vært en tredjedel av de tilstedeværende.

For det annet tyder intet på at gruppen opprettholdt sin identitet i mer enn en måned, eller så lenge sosiologene var observatører. Profetien om den flygende tallerken ble etter hvert borte, og medlemmene måtte starte livet på nytt.

Det grunnleggende problem med teorien om kognitiv dissonans er at den stemmer ikke med det de første kristne selv rapporterte. De hadde ingen problemer med å erkjenne at de hadde tatt feil i sine forhåpninger. De faktiske forhold er at de var mer enn villige til å reorientere sine liv på grunnlag av kjensgjerninger om at de hadde tatt feil. Denne reorienteringen kom ikke på grunnlag av en hemmelig åpenbaring, men på grunnlag av noe som hadde hendt.

De første Jesustroende hadde i utgangspunktet en jødisk tro som ikke kjente til noen form for legemlig oppstandelse i historien. Jødedommen regnet med en oppstandelse for alle ved denne tidsalders utgang slik som vi blant annet kan lese om hos Daniel. Men det var absolutt utenkelig for en jøde å forestille seg at Messias skulle dø og stå opp igjen. Tanken finnes ikke i samtidig jødedom, og det er rett og slett langt utenfor det en jøde ville hatt fantasi til å forestille seg.

Følgelig kan ikke en oppstandelse ha vært det de første disiplene håpet på. Dette blir bekreftet av at det i perioden mellom 150 f.Kr og 150 e.Kr fantes flere messianske bevegelser som endte med at lederen døde en voldsom død. Skjebnen til Simon Bar Giora under det første jødiske opprøret i årene 66-70 e.Kr illustrerer dette. Titus erobrer Jerusalem i år 70 og tar Simon til fange. Han føres til Roma og henrettes ved Jupiter templet slik skikken var når en hær vendte tilbake til Rom i triumf. Titus hadde knust det jødiske opprørert totalt, og dette ble feiret som en stor seier som ville sikre Roms fred og velstand.

Simon hadde mange tilhengere mens han levde. Det er absolutt umulig å forestille seg at noen av dem noen dager etter henrettelsen kunne ha sagt: ”Jeg tror faktisk Simon var Messias”. Enhver ville tenkt at vedkommende var blitt gal. For selve det faktum at Simon ble henrettet beviste for en jøde at han ikke var Messias. Det ville ikke ha hjulpet det minste om vedkommende påberopte seg visjoner og åpenbaringer av Simon. For intet av dette ville ha bevist at Simon var Messias. Jødiske oppfatninger om Messias utelukket at han skulle dø en skamfull død som tillott romerne å feire en overlegen seier.

Når en Messiaskandidat ble knust av romerne fantes det i virkeligheten to muligheter. Medlemmene kunne enten gi opp bevegelsen og dra hjem for å bygge seg et nytt liv, eller de kunne finne en ny Messias kandidat. Tilhengerne av en død profet kunne selvfølgelig fortsette å tro at han var en sann profet. Men den muligheten er ikke åpen når det gjelder Messias. For en Messias skulle opprette et nytt rike, og ikke dø. Følgelig var det ingen som ventet en Messias som kulle stå opp fra de døde.

Troen på Jesu legemlig oppstandelse er basert på to hendelser som er omtalt i de eldste kildene vi har. Den første hendelsen er den tomme graven. Kvinnene og disiplene fant Jesu grav tom. I og for seg var ikke den tomme graven tilstrekkelig grunnlag for troen på oppstandelsen. For gravrøveri skjedde fra tid til annen, og en tom grav kan forklares på flere måter. Den andre hendelsen som utgjør grunnlaget for troen på Jesu oppstandelse er tidlige rapporter om at den oppstandne viste seg for de 11 disiplene og andre troende. Disse åpenbaringene skjedde flere ganger og ved ulike anledninger. Ved en anledning skal mer enn fem hundre ha vært tilstede. Heller ikke åpenbaringene av den oppstandne ville i seg selv ha vært tilstrekkelig for troen på oppstandelsen.

Men det er kombinasjonen av den tomme grav og åpenbaringene av den oppstandne for disiplene som kan forklare den radikale reorienteringen de gjennomgikk disse påskedagene.

Det er viktig å være klar over at teorien om kognitiv dissonans ikke kan anvendes på den tomme graven og åpenbaringene. Den kan eventuelt kun anvendes til å forklare hvordan troen på Jesu oppstandelse oppstod. Men dermed kommer teorien i konflikt med sentrale elementer i oppstandelsestroen, og den virker dermed lite plausibel siden den ikke kan gjøre rede for alle omstendigheter rundt oppkomsten av denne troen.

Når oppkomsten av oppstandelsestroen skal forklares er det nyttig å skjelne mellom nødvendige og tilstrekkelige betingelser for denne troen. Den tomme grav og åpenbaringene er til sammen tilstrekkelige til å forklare troen på Jesu oppstandelse. Enhver med historisk imaginasjonsevne bør kunne sette seg inn i situasjonen til de elleve disiplene etter Jesu korsfestelse. Først fant de den tomme graven, og deretter viste den oppstandne seg for dem, og de begynte å tro at det umulige hadde skjedd.

Det store spørsmålet er om den tomme graven og at den oppstandne viste seg for disiplene i kombinasjon er en nødvendig betingelse for å forklare at disiplene begynte å tro på oppstandelsen.  Dersom det finnes andre omstendigheter som gir tilstrekkelige betingelser for oppstandelsestroen, kan vi konkludere at vi ikke har med en nødvendig betingelse å gjøre.

Når alternative forklaringer på oppstandelsestroen skal vurderes, må den historiske konteksten tas med i betraktningen. For en jøde under det annet tempel hadde oppstandelse en konkret betydning som utelukker de fleste alternativer. Det handlet om en legemlig eller kroppslig oppstandelse, og ikke en ”åndelig” eller ikke-fysisk oppstandelse som gikk ut på den døde hadde gått til himmelen eller blitt ”opphøyet” på en eller annen måte. Alle forklaringer som forutsetter at jøder på Jesu tid regnet med at oppstandelser skjedde og at dette forklarer troen på Jesu oppstandelse feiler i utgangspunktet. Mange messiaskandidater døde, men ikke i noen tilfelle er det kjent at noen hevdet at vedkommende hadde stått opp fra de døde.

Den beste alternative forklaringen på oppstandelsestroen synes å være teorien om kognitiv dissonans. Imidlertid er denne teorien beheftet med så alvorlige svakheter at jeg finner det tilnærmet ubegripelig at noen kan ta den på alvor. For meg virker det snarere slik at teorien om kognitiv dissonans med større utbytte kan anvendes på dem som benekter realiteten som ligger til grunn for oppstandelsestroen. For en som benekter oppstandelsen fungerer teorien om kognitiv dissonans som en rasjonalisering av ikke-troen på oppstandelsen. To sett med fakta står mot hverandre. På den ene side synes det tilnærmet umulig å komme fra at den tomme grav og åpenbaringene av den oppstandne både er tilstrekkelige og nødvendige betingelser for å forklare oppstandelsestroen. På den annen side lever vi i en verden hvor vi ikke observerer at døde mennesker blir levende igjen. Vi står med andre ord overfor en situasjon hvor det synes å være en kognitiv dissonans mellom to sett av fakta. Den som tror på Jesu oppstandelse kan fastholde begge faktasett fordi det er et sentralt element i oppstandelsestroen at Jesu oppstandelse var en unik historisk hendelse. Den som benekter Jesu oppstandelse må bringe den kognitive dissonansen til opphør ved å bortforklare den nødvendige historiske hendelsen som gav opphav til oppstandelsestroen. Derfor passer teorien om kognitiv dissonans etter min vurdering bedre på fornekteren av oppstandelsen enn bekrefteren av den.

Gå til innlegget

Nietzsches verden

Publisert over 10 år siden

Friedrich Nietzsche står for meg som en profetskikkelse ved modernismens gjennombrudd. Men hva slags "åpenbaringer" var det egentlig Nietzsche fikk om verden etter Gud?

Friedrich Nietzsche (1844-1900) hadde en sensitivitet som satte ham i stand til å se og forstå det som få andre så og forstod av tendenser i samtiden. En idéhistorisk utvikling som startet ved middelalderens utgang på 1300-tallet var i ferd med å nå sin fulle modning, og resultatet var den erkjennelse som Nietzsche så smertelig tok inn over seg, nemlig at Gud var død.

Med Guds død tenker Nietzsche på at kristendommen ikke lenger har noen som helst relevans for det moderne menneske. Blant kunstnere og intellektuelle hadde det lenge vært en reaksjon mot det som vi kan kalle for kulturell eller ”ideologisk” kristendom, en ideologi som nok hadde et ytre ferniss som kunne minne om kristendom, men som hadde mistet den åndelige vitaliteten eller livsformende kraft.

Kristendommen var fundamentet som samfunnet var bygget på, og formelt satte dette sitt preg på dets institusjoner. Vår grunnlov av 1814 slår fast at den evangelisk lutherske religion er statens offentlige religion, og vi må anta at grunnlovsfedrene hadde en intensjon om at dette skulle være et reelt fundament for samfunnet.  Men utover på 1800-tallet ble det mer og mer tydelig, også i Norge, som nok en stund hadde vært utenfor idéstrømningene i Europa, at kristendommen mer fungerte som en konserverende ideologi enn som en livsformende tro, i alle fall hos den borgerlige samfunnseliten.

Nietzsche så hykleriet som det borgelige, kristeliggjorte samfunnet var basert på. For oss i dag er det antakelig umulig å forestille seg i hvilken grad samfunnet og universitet eksplisitt bygget på kristendommen. Men det var formelt. I realiteten var Gud blitt irrelevant i det akademiske og kulturelle liv. Nietzsche så også at søkenen etter sannhet bare var et spill for galleriet, og at det lå noe bak systemet som han ville gripe. Denne avskyen mot et system som han tvers gjennom opplevde som hyklerisk forklarer antakelig at han bare etter noen få år sa opp sin stilling som professor. Han maktet ganske enkelt ikke å være en del av et system som han avskydde. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn et sunnhetstegn.

Både i Europa, og etter hvert i Norge, skilte vitenskapen og teologien lag. Dallas Willard forteller en historie som illustrerer dette forholdet perfekt. Presidenten på Yale i 1880 årene het Noah Porter.  William Graham Sumner, som var professor ved Yale, skulle ha et kurs i sosiologi og ville bruke en bok av Herbert Spencer, en bok som ikke hadde et ord å si om Gud. Yale leste gjennom boken og tok kontakt med Sumner for å forhøre seg om årsaken til at boken ikke sa et ord om Gud. Svaret som Sumner gav uttrykker fullkomment klart at noe radikalt var i ferd med å skje: ”Grunnen til at boken ikke er noe å si om Gud er at Gud har ikke noe å gjøre med innholdet i den”.

I dag er vel ikke dette på noen måte sjokkerende for de aller fleste, men helt til dette tidspunktet ble det antatt at teologien var dronningen blant vitenskapene. Nietzsche fikk i aller høyeste grad med seg hva som hadde skjedd, og han fikk dessuten med seg at folk flest ikke var ærlige om det som hadde skjedd. Fra nå av ville Gud kunne være død eller ikke-eksisterende uten at det overhodet ville få noen som helst konsekvens for kulturen og samfunnet.

Nietzsche står for et syn på kunnskap som Dallas kaller for konstruktivisme. Etter denne oppfatningen er verden slik vi kjenner en konstruksjon av den menneskelige bevissthet, av språket eller av sosiale strukturer. Måten vi danner begreper og klassifiserer verden på hjelper oss til å realisere våre hensikter.

Vårt språk og våre begreper handler ikke lenger om sannhet, om hvordan virkeligheten egentlig er, men de er uttrykk for makt. Fra nå av er det makt og viljen til makt som avgjør hvordan vi skal definere verden og organisere livet i den. Slik blir viljen til makt for Nietzsche selve nøkkelen til å forstå politikk, religion, akademia, lovgivning, og alt hva du kan komme på. Alle filosofiske dyr, betegnelsen han bruker om menneskene, streber etter optimale betingelser for å kunne utøve makten, og avskyr og forakter alt som vil hindre dem på vegen mot denne tilstand.  Nietzsche ville antakelig ha kalt det sosialdemokratiske ideal om størst mulig lykke for flest mulig borgere for en filosofi verdig griser. Alt hva menneskene gjør blir et uttrykk for denne viljen etter makt.

Dette gjelder også kristendommen. Nietzsche har en lang forklaring på hvordan kristendommen ble dominerende. Kort fortalt klarte de undertrykte å dupere de med makt til å tro at de var onde fordi de var sterke. De kristne sa at de fattige og svake var salige, mens Nietzsche sa at de sterke og rike var salige.

I innføringen til Nietzsches bok ”Antikrist” skriver Bjørn C. Grønner følgende om viljen til makt: ”Viljen til makt er metaforen for livet selv, for livet som tilblivelser, sett fra tilblivelsens innside. Det er den drivende skaperkraft immanent i enhver kraftkonstellasjon, enhver bevegelse, enhver retning, ethvert tildriv. Ingenting er statisk, alt er vilje til makt, dypest ubevisst. Alle livsprosesser er uttrykk for vilje til makt, fra den minste organiske forbindelse til mennesket: Alt vil seg selv, alt vil sette seg selv igjennom, utbre seg selv, makte, bemektige seg, øke sin makt og sin makting” (s.15).

Nietzsche gjør altså viljen til makt til det underliggende prinsipp for alle menneskelige handlinger. Dette synes å være en smule kunstig, men er egentlig en nødvendighet så lenge vår erkjennelse ikke er i stand til å fatte en virkelighet som eksisterer uavhengig av oss. Fornektelsen av denne muligheten er konklusjonen på historien før Nietzsche. Når mennesket ikke kan gripe virkeligheten og dens egen struktur, er det henvist til å forklare hvorfor vi lever og tenker ut fra indre prinsipper i mennesket selv. Kognitiv, moralsk og sosial konstruktivisme er vel egentlig den eneste mulighet som står igjen.

I og med at Nietzsche benekter muligheten av en objektiv erkjennelse av virkeligheten, er det egentlig bare fenomener eller perspektiver som er fattbare. Det finnes ikke noe mer enn perspektiver som vi kan forsøke å organisere og manipulere på bestemte måter i samsvar med vår vilje.

Som sagt er konstruktivismen eneste mulighet når erkjennelsen av virkelighetens struktur blir umulig. Det gir seg også praktiske utslag i moral og samfunn. Den tradisjonelle familiestrukturen med far og mor og barn dekonstrueres som et uttrykk for patriarkatetet og undertrykkelse. Den nye familien og dens medlemmer konstrueres så fritt etter den enkeltes vilje. Få i Norge skriver så treffende om dette som Nina Karin Monsen: Motstanderne har dekonstruert den kristne til et irrasjonelt, formørket og seksuelt forpint menneske. De vil konstruere det nye menneske til ”jo skeivere, jo bedre”, det skal bli kaos og minimalt med orden. Man skal løse og oppløse bånd, ikke minst mellom foreldre og barn. Homofile skal overta pedagogikken og sannheten. (Nina Karin Monsen: Inn i virkeligheten. Side 8.)

Snart er det mulig å konstruere barn med de ønskede egenskapene, rett hårfarge og øyenfarge, rett kjønn og rett intelligens. Vi er antakelig foreløpig ved den spede begynnelse av en utvikling ingen vet enden på.

Nietzsche synes for meg å bli stående som det store symbol på modernismen og dens konsekvenser. Willard gir følgende enkle forklaring på hva modernismen står for: ”Modernism comes to stand for the rejection of the past as a guide to the present”. Egentlig er modernismen er fornektelse av at det eksisterer universalier eller allmenbegreper. Kastes allmenbegrepene over bord, kastes også muligheten for objektiv kunnskap og sannhetserkjennelse over bord. Men dermed har man også kvittet seg med fortiden, eller i beste fall gjort den tvilsom som moralsk veileder.

Et viktig motiv bak modernismen er ønsket om å bli kvitt religionen som ble oppfattet å virke splittende. Urolighetene relatert til ”sekterisk strid” på kontinentet og England på 1600-tallet førte uvilkårlig og ikke helt ubegrunnet til en økende skepsis til religionen. Man så for seg at løsningen på dette problemet ganske enkelt var å legge fortiden bak seg og skape en moralitet som utelukkende var begrunnet i universelle prinsipper utledet av fornuften.

Dersom man altså godtar modernismens forutsetninger om at vi ikke har tilgang til universalier og dermed sann virkelighetserkjennelse, fordi vi så å si er stengt inne i vår egen bevissthet, uten mulighet for virkelig kontakt med virkeligheten utenfor, oppstår problemet om det kan eksistere universelle moralske prinsipper. ”How can we say we have universals when we can’t even escape our own mind”, spør Dallas Willard. Jeg har ikke sett noen løsning på akkurat det problemet. Men dermed er det umulig ut fra modernismens forutsetninger å begrunne at for eksempel menneskerettighetene skulle være universelle. Noe å tenke på.

Det som til syvende og sist blir stående igjen som det endelige resultatet av modernismen er at det eneste som eksisterer er den individuelle viljen. Den eneste basis for handling som står igjen etter en lang historisk prosess er viljen eller det personlige ønsket.

For Nietzsche handler det ikke bare om religionen. Filosofene eller vitenskapsfolkene narrer seg selv og andre når de snakker om sannhet. Det som ligger under alt de gjør er viljen til makt. Alle vitenskapelige teorier gir ikke noe sannhet, men de er nyttige redskaper for å skaffe seg og utvide sin makt. Evolusjonsteoriens reduseres til et skalkeskjul for det rene maktbegjær. Kort sagt enhver påstand om et hvilket som helst tema kan dekonstrueres og oppløses ved denne metoden. Dette er Nietzsches verden, og det er den de store massene har slukt rått. Er det merkelig at Nietzsche fikk et nervøst sammenbrudd og ble sinnsyk de siste årene av sitt liv?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere