Torleiv Haus

Alder: 58
  RSS

Om Torleiv

Er utdannet teolog og arbeider nå i den videregående skolen. Hovedinteressene mine er teologi og filosofi. Apologetikk er også en spesialinteresse innen teologien. Har egen blogg: http://torleiv.wordpress.com

Følgere

Det evige menneske

Publisert over 10 år siden

Noen bøker er farlige og får konsekvenser. "Det evige menneske" av G. K. Chesterton er slik bok.

Det er i år 75 år siden en av de virkelig store kristne apologetene i det 20. århundre døde. Gilbert Keith Chesterton var den fødte skribent, men oppdaget det vel ved en ren tilfeldighet. Han kunne skrive om nær sagt alt mulig, med en originalitet og formuleringsevne helt uten om det vanlige, og det meste er verdt å lese et par generasjoner senere.

En av de bøkene som av mange regnes for hans aller mest vellykkede, er ”Det evige menneske” eller ”The Everlasting Man”. C. S. Lewis regnet ”The Everlasting Man” som en av de bøkene som hadde hjulpet ham mest. I ”Surprised by Joy” skriver han om hvordan han kom til å lese boken og hvilken betydning den fikk: ”Deretter leste jeg Chestertons Everlasting Man og for første gang så jeg hovedtrekkende i en kristen historieforståelse forklart på en måte som syntes å gi mening for meg. Jeg tenkte ut hvordan jeg skulle unngå at dette ble en for omstyrtende erfaring. For du vil erindre at jeg allerede var av den oppfatningen at Chesterton var det mest fornuftige menneske i live ”dersom man ser bort fra hans kristendom”. Nå tenkte jeg at kristendommen var i seg selv ganske fornuftig”.

Boka er skrevet som en tilbakevising av H.G. Wells populære bok: ”An Outline of History”. Wells’ verdenshistorie er skrevet ut fra et materialistisk historiesyn. Chesterton anklager Wells for å hoppe over de to viktigste sannhetene i verdenshistorien. Den første sannheten han hoppet over var det unike med den skapningen som kalles et menneske. Og den andre sannheten han så bort fra var det unike med det mennesket som ble kalt for Kristus.

Det eneste vi med sikkerhet vet om det første mennesket var at det var en kunstner. For hulemennesket etterlot seg sine tegninger og malerier på veggene i hulen. Skapningen som etterlot seg disse tegningene, var forskjellig fra alle andre skapninger fordi det også var en skaper. ”Kunsten er menneskets signatur”, sier Chesterton.

Det andre som utelukkende tilhører mennesket er religionen. Religionen er like gammel som sivilisasjonen, og sivilisasjonen er like gammel som historien. Chesterton argumenterer for at det var religionen som skapte sivilisasjonen. For det var religionen som var opptatt med meningen i ting, og som søkte å utvikle og tyde symboler. Symbolbruken fremmed samkvem og samling av kunnskap, nødvendige elementer for å bygge sivilisasjoner.

Videre hevder Chesterton at dersom vi studerer historie, vil vi oppdage at etter fremskritt kommer forfall og tilbakegang. Mennesket begynner å kjede seg, ikke på grunn av ondskap, men på grunn av godhet. De slutter med å tilbe den ene Gud og begynner å tilbake avguder, deres egne etterligninger av den ene Gud. De starter med å tilbe naturen, og blir unaturlige. De dyrker sex, og blir perverterte.

Men når det ser som mørkest ut, skjer det noe i verden, også denne gang i en hule eller grotte, i Betlehem. I Betlehem møtes det ekstreme, himmelen møter jorda. Herren kom for å ta bolig i verden, og fant seg selv hjemløs.

Den som nærmer seg evangeliene objektivt vil ikke finne noen plattheter i dem. De tegner selvfølgelig et bilde av et menneske som gjorde under. Men det samme mennesket taler også i gåter og utfordrer samtiden. Hans lære var like vanskelig å godta i samtida som den er i dag. Ingen kritikere ser ut til å bry seg om i hvor liten grad Jesu lære er avhengig av den sosiale kontekst han levde i, og hvordan hans budskap transcenderer den historiske periode han levde i. Selvfølgelig finnes det utallige eksempler på kritikere som prøver å skape en Kristus som passer med deres egne ønsker. De forsøker alltid å gjøre ham mer menneskelig, enten han er sosialist eller revolusjonær eller gal. Siden det er mulig å skape så mange ulike kristusbilder av ham, må det virkelig være noe mysteriøst og mangesidig ved ham.

Men det virkelig påfallende med Kristus slik han beskrives i evangeliene er at han ikke utelukkende gav seg ut for å være en lærer, men også gav seg ut for å være Gud selv. Muhammed gav seg ikke ut for å være Allah. Buddha gjorde ikke krav på å være Gud. Men Kristus gav seg ut for å være Gud selv.

Enda mer påfallende og unikt er det at dette mennesket som gav seg ut for å være Gud, hele livet var på veg mot døden på korset. Denne døden på korset er det merkeligste av alt. For hvordan kan de ha seg at henrettelsen av en opprører i en avkrok av verden har blitt til verdenshistoriens sentrale begivenhet? At Gud dør, eller at Gud for et øyeblikk var forlatt av Gud, er mer mysteriøst enn selve skapelsen. Og det ender ikke med døden, men med en tom grav og en vandring i en hage, som en ny begynnelse.

Det er historien om oppstandelsen som forklarer at kristendommen har gjort noe mer enn bare å overleve. Flere ganger i historien har det virket som kristendommen var i ferd med å dø, men den har gang på gang overlevd og blomstret på nytt. Ellers om Chesterton sier: ”Den døde mange ganger og stod opp igjen, for den hadde en Gud som visste vegen ut av graven”.

 

(Dette korte sammendraget bygger i sin helhet på Dale Ahlquists artikkel om The Everlasting Man på nettstedet til The American Chesterton Society.

Jeg har laget et litt lenger sammendrag av de viktigste argumentene i boken, og dette sammendraget kan leses her.

På Internett kan boken lastes ned og leses i sin helhet her. )

Gå til innlegget

Humanisme og humanetikk

Publisert over 10 år siden

Humanisme er et positivt ladet ord for de fleste. En tendens de senere årene har vært å kalle humanetikken for humanisme. Hva skal vi mene om dette i lys av historien?

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Humanetisk Forbund er en organisasjon jeg har store problemer å forholde meg sympatisk til. Nå har jeg heldigvis sluppet å vokse opp i et humanetisk hjem og er glad for det. Antakelig ville jeg vært like bitter og grinebitersk som jeg opplever enkelte sentrale representanter for HF å være på grunn av sine opplevelser og erfaringer med en oppvekst i en kristen familie. Det er få mennesker jeg i det offentlige rom opplever som mer selvhøytidelige og furtne enn akkurat humanetikere.

En som imidlertid har vokst opp i et hjem dominert av humanetikken er Nina Karin Monsen. I boken ”Inn i virkeligheten” skriver hun om hvordan hun ble berøvet muligheten for å bli kjent med Gud i barndommen og hvilke vanskeligheter det skapte for henne. Sjelden blir det trukket fram at det å bli fratatt muligheten for å utforske eller bli eksponert for en del av virkeligheten i barndommen, er også en form for overgrep.

Hennes erfaringer i HF var heller ikke gode. Som hun selv skriver: ”I mine år som medlem i forbundet forsto jeg fort at humanetikere ikke var nevneverdig saklige. Noen var hyggelig og varme mennesker, jeg hadde gode venner der, med de snakket bittert om prester og kirken. Jeg fikk ingen nye ideer om viktige spørsmål av å være sammen med dem. Tvert imot, jeg traff en del fanatikere jeg fikk lite sans for. Møtet med en del av medlemmene i Humanetisk forbund i Oslo den gangen var et møte med selvgodhet, selvrettferdighet og dogmatisk vitenskapstro” (Nina Karin Monsen: Inn i virkeligheten, side 144). Det merkelige er at hennes erfaringer stemmer så forbausende godt overens med det inntrykket jeg har fått av humanetikere gjennom media. Kort formulert er min innvending mot humanetikere ganske enkelt at de ikke er humanister selv om de gir seg ut for å være det.

Det er særlig Egil A. Wyller som har fått øynene mine opp for denne kjensgjerningen. I en utmerket artikkel i boken ”Spor etter mennesket, Essays til minne om A.H. Winsnes”, drøfter han dette på en opplysende måte. Hans far, advokaten Trygve Wyller, var en av dem som bar fram tanken om ”borgerlig konfirmasjon”. Med andre ord vet Egil A. Wyller hva han snakker om, også som en av landets fremste kjennere av den greske kulturarv.

Og den klassiske forståelse av humanismen er nettopp at den representerer ”den greske ånd” eller arven etter Sokrates.  Perioden rundt år 500 f.Kr. regnes av religionshistorikere for en ”aksetid”. I Kina og India dukket Konfusius og Siddharta Gautama opp. Og omtrent samtidig dukket Sokrates opp i Hellas. Om disse sier Wyller: ”Hver især representerer disse skikkelsene et høydepunkt av menneskelig innsikt og yteevne, en slags ”mandeviljens quantum satis, og for de jødiske profeters vedkommende kom også noe guddommelig i tillegg, da de – kristent forstått – pekte framover mot Gudsåpenbaringen i Jesus Kristus”(”Spor etter mennesket”, side 122).

Noen har villet betrakte Jesus Kristus på linje med Konfusius, Buddha og Sokrates og omtale dem som stiftere av hver sin ”religion”, mens man på den annen side betrakter ”humanismen” som den vestlige livsanskuelse som er frigjort fra religionen. Men ifølge Wyller er dette forkjær tilnærming.

For det første er humanismen, i den vide betydning av ordet, religiøs på sin måte. Den tror på mennesket, og menneskets mulighet, men likevel er den ikke ateistisk i sitt vesen. I sitt indre har den, slik Paulus påpeker i sin tale på Aeropagus, reist et alter for den ukjente Gud. Humanismen er med andre ord i sitt vesen agnostisk, ikke ateistisk.

For det andre framtrer Jesus Kristus med en pretensjon om selv å være Gud eller Herren. Hans selvforståelse er radikalt annerledes enn vismannens. For å tale som Jesus taler, må han enten være forskrudd, eller så sprenger han rammen for en human visdomslære. Kierkegaard formulerte dette paradoksalt. ”Likheten mellom Sokrates og Kristus består hovedsakelig i ulikheten”.

Humanisme må forstås, stadig i følge Wyller, som ”det greske åndsinnslag i Vestens kulturmønster”. Tidlig oppstod spørsmålet om den greske ånd stod i et motsetningsforhold til den kristne tro. For en kirkefader som Tertullian var nok det tilfelle: ”Hva har vel Jerusalem med Athen å gjøre, templet med akademiet…?” Senere ble bildet mer nyansert. Klemens av Aleksandria er kjent for sine ord om at ”tanken er for grekerne hva loven er for jødene, troens forstadium”. Her er det ikke snakk om noe absolutt motsetningsforhold, men et underordningsforhold. Den greske ånd er underveis og spørrende, ikke ved målet og med fasiten.

Etter hvert som den vestlige kristenhet gikk inn i den ”mørke middelalder” fikk den greske ånd trangere kår, og den ble vel periodevis helt fortrengt. Som Wyller uttrykker det: ”Når vår vestlige middelalder er blitt kalt ”mørk”, ja når den overhodet har fått det noe nedsettende navn ”middelalder”, så skyldes det humanistiske forskere og skjønnånder som i denne 1000-årige epoke ikke har funnet det humanismens lys de selv mener å torgføre. I største delen av denne epoke glimrer faktisk det ”sokratiske” ikke bare litterært og tradisjonelt, men også qva ”human” åndstype med sitt fravær.

Men Wyller mener kristne åndshistorikere bør vokte seg for å kalle middelalderen ”mørk”: ”I klostercellens kontemplative fordypelse virket et indre, åndelig lys, ble det utvirket åndelige lys-konsentrater, som all følgende både human og kristen åndstradisjon, også den lutherske reformbevegelse, betegner en utfoldelse og videreformidling, en almengjørelse og offentliggjørelse av.”

Men det finnes også hendelser i middelalderen som tåler sammenligning med moderne barbari. Det fjerde korstog, som vendte seg mot vår kristne brødre i den bysantinske kirken, kan ikke forstås på noen annen måte enn trosfanatisme som har alliert seg med de anti-humane kreftene i menneskesinnet.

Renessansen er gjenoppdagelsen av den greske humane kultur. Den ble en åndsbevegelse som var basert på lærdom og som fikk navnet humanisme. Humanismen innebar at vårt menneskelige perspektiv ble verdsliggjort. I kombinasjon med den framvoksende naturvitenskapen ble humanismen den toneangivende kraften på den historiske arena. En viss type humanisme la grunnlaget for den franske revolusjon, mens naturvitenskapen la grunnlaget for teknologisk utvikling og den industrielle revolusjon.

Men den innskrenkede form for humanisme som ledet fram til den franske revolusjon er det grunn til å advare mot. ”Det greske” bør ikke forbindes for sterkt med en bestemt filosofisk retning som idealisme eller realisme. For ifølge Wyller står ”humanisme for en grekeråndens fellesnevner – det humane – som mer er en (fri) måte å tenke på, enn en fullført tanke, mer en livsholdning enn et livssyn, mer en forming og dannelse av personligheten i henhold til uskrevne kvalitetsfornemmelser, enn et sosial-moralsk adferdsmønster i følge vedtatte lover og regelverk” (side 127).

Det meste av dette går ikke på dypet. Det angår livet, ikke døden; robusthet ikke syndighet, trivsel og overskudd, ikke lidelse og offer, politikk, diktning og kunst, og annen menneskefrembrakt åndskultur. Disse humane grunnverdiene, som Wyller kaller dem, utelukker eller motsier på ingen måte kristne grunnverdier. De humane grunnverdiene hører jo nettopp til de gode gjerningenes felt som vi kan lese om i Filipperbrevet 4: Og nå, brødre, idet jeg avslutter dette brevet, la meg få si enda en ting: Ha tankene deres rettet mot det som er sant og godt og rett. Tenk på slikt som er rent og elskelig, og vær opptatt med det fine og gode som dere finner hos andre. Tenk på alt dere kan prise Gud for og være glade for.

Videre gjør Wyller oppmerksom på to forhold jeg ikke har vært klar over. Vern om ekteskapet og det ufødte liv kan føres tilbake til den klassiske humanismens kilder. Det monogame og livslange ekteskap, basert på troskap, lar seg spore tilbake til den homeriske sivilisasjon 1000 år før Kristus. Polygami var for grekerne et kjennetegn på barbari. Alle gode krefter bør stå sammen om vern om denne kristent-humane grunnverdi.

Allerede Platon var klar over at livets begynnelse ikke var fødselen, men unnfangelsen. Platon kaller svangerskapet og forplantningen for ”hellig”. Dette kommer også konkret til uttrykk i den hippokratiske legeed, som leger har bøyd seg for i 2500 år, men som nå, i en tid som regner seg ”human”, er opphevet. Her heter det blant annet:”Jeg vil ikke gi kvinnen midler til å tilintetgjøre det spirende liv” (Wyllers oversettelse).

Wyller argumenterer for at Grunnloven, som vi skal feire 200 år jubileum for i 2014, er resultatet av tre selvstendige kulturimpulser. Foruten kristendommen regner han med prinsippene fra den franske revolusjon og den industrielle revolusjons teknisk-naturvitenskapelige prinsipper. Videre mener Wyller at det som holdt disse tre tradisjoner og metoder i hop var den kristne kjærlighetskraft som satte sitt preg på brede lag av folket, særlig etter Hans Nielsen Hauges virksomhet ved inngangen av 1800-tallet. Også våre store diktere som Wergeland bidro til det samme. Men det skulle ikke komme til å vare lenge.

”For det første tok i forrige århundre naturvitenskap og teknologi et så sterkt oppsving at det bidrog til å splitte den etablerte treleddede enhetskultur. Den objektiviserende naturvitenskapelighet skiller gjerne mellom realitet (verden slik den er) og verdi eller idealitet (verden slik den bør være), og så konsentrerer den seg om det første, såkalt ”realistiske perspektiv”; ”verdi”-feltet overlates teologi og humaniora m.v.” Dette realistiske perspektiv fortrengte etter hvert det ideale perspektiv og gjorde seg selv til ideal. Konsekvensen ble verdi-nihilisme og verdi-nøytralisme.

Dette perspektivet er naturligvis skremmende fordi nihilismen er det. De som erkjente dette forsøkte å bygge opp normerende verdisett for menneskelig refleksjon og atferd. Den engelske humanitaristiske bevegelse forfektet et darwinistisk kultursyn og ville avlede verdier fra dyreriket. Man bør oppføre seg slik det oppleves naturlig å opptre, og slik som man faktisk opptrer. Også en åpenhet for et utilitaristisk perspektiv hører med til bildet.

For det andre førte industrialiseringen til at den sosialistiske form for humanisme brøt gjennom. Denne arbeiderklasseideologien stiller seg stort sett avvisende til prestestandens høykirkelighet, borgerstandens klassiske humanisme og bonde- og fiskerstandens kristelighet. Derimot stiller den seg på den fremadstormende naturvitenskaps og teknologis side. Den overtar den agnostiske holdningen fra naturvitenskapen og spisser den gjerne til ren ateisme. Dermed blir sosialisme og ateisme langt på veg to alen av samme stykke. ”Basert på grunn-normen medmenneskelig solidaritet søkte man å fremme etiske imperativer til frigjørelse av undertrykte klasser og folkeslag. Herunder ble den klassiske humanismes individual-etikk avsvekket og de etiske kvalitetsnormer fullstendig skjøvet til side” (s.133).

”For nærmest som en illegitim frukt av en svært så løsaktig forbindelse mellom disse to mektige moderne kulturimpulser- naturvitenskapeligheten og sosialismen- oppstod i mellomkrigstidens Norge en human-etisk bevegelse som en markant anti-kristen, men også skjult u-sokratisk grunnholdning – anti kristen for så vidt dom den systematisk vil oppløse kristne normer og erstatte kirkelige handlinger med såkalt ”borgerlige”, og u-sokratisk for så vidt som den i naturvitenskapelighetens navn blåser seg opp ti en skinn-viten om Gud, mennesket og verden/naturen, som faktisk avskaffer Gud og i mennesket bare ser et høyeste artsvesen innen den naturlige dyrerekke” (s.134).

I 30-årene dukket det også opp en rekke kristne humanister. Kjente navn fra deres rekker er Ronald Fangen og A.H. Winsnes. Disse ønsket å bygge et vern om den menneskelige person, skapt i Guds bilde, og med et metafysisk evighetsperspektiv over sin bestemmelse. Det skulle snart vise seg at det ikke lot seg gjøre å kombinere denne kristne humanismen med den ikke-kristne.

Dessverre havnet den kristne humanismen mellom barken og veden. En markant kristen leder som Ole Hallesby, som Wyller, treffende, sammenligner med den verdensfornektende Tertullian, ville ikke ha noe verdifellesskap med denne verden. Det er ikke til å legge skjul over at vesentlige deler av den norske kristenheten hadde en kulturfiendtlig holdning som ikke lot seg forene med den annen fronts eller de kristne humanistenes idealer.

På den annen side ble den kristne humanismen presset av den nye typen ”human-etiske” humanister. Arnulf Øverland står vel som en typisk representant for denne bevegelsen: ”Stryk kristenkorset av ditt flag og heis det rent og rødt. La ingen by deg det bedrag at frelseren er født”.

I sin kjerne er det vanskelig for meg å betrakte humanetikken annerledes enn Wyller gjør. Når det kommer til grensespørsmålene går humanetikken hånd i hånd med en flat lykkemoral, basert på dette livet alene. Perspektiver utover dette livet finnes ikke, og det finnes ikke noen dypere sans for livets mysterium i et evig perspektiv.

Wyller forteller til slutt i sin artikkel om hvordan han opplevde å være tilstede i en nærstående persons ”borgerlige” begravelse. ”Avdøde ble stedt til hvile til toner av Beethoven og ord av Arnulft Øverland, og ordene lød slik: Ofte var døden kun en befrier som av fornedring løste deg ut … Enkelte syntes visst det var svært så ”vakkert”. Men faktisk taler Øverlands ”vakre” ord, tatt så bokstavelig som et begravelsesritual forlanger, til den i mennesket dypt forankrede dødsdrift. Kunne man bare ”slukne” – En metafysisk nihilisme avdekkes her bak human-etikkens så vennligsinnede fasade, en døds-nihilisme som i lengden også vil måtte sette seg som tomhet i dette det levede liv” (s.138).

Klassisk humanisme må forstås som mer som en holdning enn som et fasttømret livssyn. Den humanistiske holdningen finnes i større eller mindre grad i alle religioner, og den står da som en motsetning til en totalitær og doktrinær holdning.

Det er vel slik jeg oppfatter det bare et spørsmål om tid før Humanetisk Forbund skifter navn til Humanistisk Forbund og krever enerett på begrepet humanisme. Forbundet kaller jo allerede alle sine ”seremonier” for humanistiske, og det synes rimelig å forvente at det særnorske begrepet ”humanetikk” snart tilhører historien.

I en tid hvor det mer enn noen gang er behov for å samle seg om den humane holdning, må denne utviklingen beklages på det sterkeste. I dag er det kanskje mer behov enn noen gang før å samle seg om det humane for å stå i mot de totalitære og antihumane kreftene som truer menneskeheten og vår sivilisasjon mer enn noen gang før. Ved å kreve eneretten til begrepet humanisme bidrar i virkeligheten HF til å skape unødvendige fronter og til å dekke over begrepets historiske betydning. For uansett hvordan man ser det representerer ikke HF den klassiske humanisme, slik Wyller og mange andre forstår den, men snarere en form for epikureisme eller muligens stoisisme. ”Epikureisk Forbund” ville ha vært et langt mer treffende navn enn ”Humanistisk Forbund”.

Gå til innlegget

Argumenter for den kristne tros plausibilitet

Publisert over 10 år siden

En vanlig påstand om de kristne er at de tror utelukkende på grunn av noe som står i en gammel bok. Er dette korrekt, eller finnes det andre argumenter for at den kristne tro er sann?

Det er stor forskjell på å vite at noe er sant og å vise at noe er sant. Eksempler på det er ikke vanskelig å finne. Jeg kan vite hva jeg tenkte for et minutt siden uten at jeg er i stand til å vise at jeg tenkte. Eller jeg kan vite at jeg er uskyldig i en kriminalsak selv om retten dømmer meg skyldig og alle spor tilsynelatende peker mot meg.  Jeg kan til og med vite dette uten at jeg er i stand til å vise det.

Det forholder seg på en lignende måte med den kristne tro. Jeg kan ha subjektiv overbevisning om at den kristne tro er en sann tro selv om jeg ikke kan vise eller demonstrere at den er sann. Denne subjektive overbevisningen er i følge kristen tro og selvforståelse et resulatat av Åndens vitnesbyrd i min egen ånd.

Selv om argumenter ikke er nødvendige for troen, betyr ikke det at argumenter er mot troen eller ikke kan ha en viktig funksjon for troen. Argumenter kan bidra til større tro på kristendommens rasjonalitet og plausibilitet, og det er en viktig grunn for å studere argumentene for kristentroens plausibilitet og deres holdbarhet grundig.

Nå finnes det flere argumenter som kan tas i bruk i et forsvar for kristendommen. Her vil jeg bare kort referere de fem argumentene som William Lane Craig ofte bruker når han deltar i debatter om Guds ekistens og kristendommens sannhet.

1. Gud er den beste forklaringen på universets opphav.  Omtrent alle vitenskapsmenn erkjenner i dag at universet har en absolutt begynnelse.  Siden intet kan oppstå av intet, må universet ha en forklaring på sin eksistens. Et ikke-fysisk, allmektig, evig, uskapt, nødvendig vesen må stå bak.  Dette vesenet kalles vanligvis for Gud.

2. Gud er den beste forlaringen på finjusteringen av universet. Universet har ser ut til å være finjustert for liv. Dette kan være nødvendig, tilfeldig eller et resultat av design.  Det kan ikke være nødvendig. Sannsynligheten for at det er tilfeldig er tilnærmet uendelig liten. Ergo må universet være designet av et intelligent vesen.

3. Guds eksistens gir moralen et objektivt grunnlag fordi Gud per definisjon er et fullkomment vesen og godhet er en egenskap ved hans natur. Under ateismen er moral bare en utviklet konvensjon, og den er egentlig ikke moral. Alt tyder på at objektive moralske verdier eksisterer, og den mest sannsynlige forklaringen på dette er at Gud eksisterer. Om Gud som grunnlag for objektiv moral var nylig temaet i en debatt mellom William Lane Craig og Sam Harris, en debatt hvor Craig for øvrig, etter de fleste kritikeres mening, knuste Harris.

4. Jesu oppstandelse beviser hans påstand om å være Guds Sønn. Jesu oppstandelse ser ut til å være en historisk kjennsgjerning. Begravelsen av Jesu legeme av Josef fra Arimatea, den tomme grav, den oppstandnes åpenbaring av seg selv for disiplene og den totale forvandling av disiplene til frimodige vitner om oppstandelsen er fakta som best forklares ved at Jesus faktisk stod opp fra de døde. Oppstandelsen er beviset på at Jesus er den han gir seg ut for å være.

5. Guds eksistens vil ha som følge at det er mulig av å kunne erfare Gud direkte. Noen troende opplever at de blir grepet eller overveldet av Guds nærvær. Denne subjektive erfaringen av Gud er hva man må forvente dersom Gud eksisterer, og den er vanskelig eller umulig å forklare i en gudløs verden.

Disse fem argumentene, som selvfølgelig kan utvides og begrunnes i mye større grad, gir for svært mange et godt grunnlag for at kristendommen er sann. Ethvert tenkende menneske bør etter min mening sette seg grundig inn i hva argumentene går ut på, og på grunnlag av dem gjøre seg opp en mening hvilket virkelighetssyn som er mest plausibelt eller sannsynlig.

Gå til innlegget

Geniet Muhammed

Publisert over 10 år siden

Profeten Muhammed er et navn de fleste gjør vel i å stifte nærmere bekjentskap med. Han er en av historiens mest omstridte personer. Hva skal vi egentlig mene og tenke om denne mannen?

Rundt år 570 e. Kr fikk Amina, den unge enken etter Abdullah ibn Abd-al-Muttalib, en gutt som fikk navnet Muhammed. Fødselen skjedde i byen Mekka, en by som de arabiske stammene i området lenge hadde regnet for hellig. For helligdommen Ka’aba stod der, og den var målet for de årlige pilegrimsreisene. Med andre ord var Mekka den perfekte by for en kommende profet.

Hedenske arabere var ikke de eneste beboerne i området. Kristne av ulike retninger og bekjennelser og et stort antall jøder bodde også der. Kontakten mellom de ulike gruppene var tett, og store grupper arabere hadde konvertert til de to trosretningene.

Blant en stor del av den arabiske befolkningen utviklet det seg etter hvert en følelse av mindreverd. De bodde i et område uten stat og uten kultur, og noen begynte å lure på om Allah hadde glemt dem siden de var utenfor de store sivilisasjonene. Noen begynte å tro at det ville komme en profet. En av dem som kom med slike profetier var Waraqa ibn Naufal, som var søskenbarn til Khadijah, Muhammeds hustru. Han tilhørte en gruppe som ble kalt ”hunafa” (flertall av ”hanif”). En hanif forkastet flerguderiet, og holdt seg til en primitiv form for monoteisme. Abraham regnes gjerne som den første hanif, og han blir følgelig senere regnet som en god muslim.

De fleste biografier om Muhammed er mest opptatt av ham som grunnlegger av en ny religion. Noen få biografier tar nesten utelukkende for seg hans funksjon som grunnlegger av den arabiske stat og er mest opptatt av hans verdslige bedrifter i politikk og krig. Men de to aspektene av hans liv lar seg ikke skille fra hverandre. Uten de politiske og militære bedriftene hans er det overveiende sannsynlig at Muhammed raskt ville blitt dekket av historiens slør. Uten det religiøse aspektet av hans liv, ville det mest sannsynlig ikke vært noen imperiebygging eller militære seire.

Religiøs sannhet og politisk makt var altså uoppløselig forbundet med hverandre. Den religiøse sannheten sanksjonerte den politiske makten, og den politiske makten holdt oppe den religiøse sannheten. Det er denne unike kombinasjonen som forklarer Muhammeds store suksess og som gjør ham til et av historiens største genier.

Andre har oppnådd større politiske og militære bedrifter i historien enn Muhammed. Aleksander den store erobret store deler av den antikke verden og ble dermed en banebryter for spredningen av den hellenistiske kulturen. Etter hans død viste det seg raskt at hans rike gikk i oppløsning. Selv om gresk språk og kultur ble spredd til store områder, fikk det likevel ikke varig virkning.

En kriger som Djengis Khan vant også store seirer og fikk kontroll over enorme landområder. Men hans rike var likevel i et historisk perspektiv kortvarig og uten varige spor av betydning.

I moderne tid kan vi nevne politiske ideologer og herskere som Lenin, Stalin, Mao eller Hitler. Lenin, Stalin og Mao bygde på den kommunistiske ideologien og bygde sine imperier på denne.  For Sovjetunionens vedkommende varte det kommunistiske regimet fra 1917 til 1991. For Kinas vedkommende gjenstår det å se hvor lenge kommunistpartiet kommer til å holde det gående. Der gjelder det vel at selv om Kina er styrt av et regime som i navnet er kommunistisk, så har dette partiet langt på veg innført en økonomisk politikk som er i strid med den kommunistiske ideologien.

Hitlers nazistiske ideologi hadde vel ikke politisk betydning ut over en periode på om lag et kvart århundre. I og med Hitlers død var i realiteten nazismen død som en politisk formende kraft.

Det finnes også mange store religiøse genier i verdenshistorien. Mange av disse har fått en regional betydning og blir æret for det, men ytterst få har fått en verdensomspennende betydning, i alle fall før moderne media og kommunikasjoner i praksis har gjort alle verdens religioner tilgjengelige over alt i verden.

Navn som Mahavira, Swami Prabhupada, Valentinus, Li Hongzhi, John Paul Twitchell, Al-Darazi, Mary Baker, Ngo van Chieu og Bahá'u'lláh er vel neppe navn som folk flest på gata umiddelbart drar kjensel på, selv om de alle i større eller mindre grad har stiftet sine egne religioner. Men ingen av disse navnene, og ingen av de religionene de har stiftet, er i nærheten av å være globalt kjent.

Et av de største religiøse geniene i verdenshistorien er nok Siddharta Gautama, også kjent som Buddha, eller den opplyste. Rundt regnet finnes det kanskje noe sånt som 500 millioner buddhister i verden. Buddhismen har nok periodevis hatt en politisk betydning, men Siddharta selv var ingen politisk leder.

Av dette trekker jeg den konklusjon av politiske eller militære ledere som utelukkende baserer seg på en sekulær ideologi kan etablere varige imperier preget av erobrernes kultur. Det samme gjelder også religionsstiftere og religiøse ledere, muligens med kristendommen som det store unntak.

Muhammed er den eneste så langt som jeg vet som kombinerte det religiøse og det politiske på en så unik måte som han gjorde. I hans samtid var denne kombinasjonen ekstremt vellykket. Som politisk og militær leder kunne Muhammed bruke utsikter til krigsbytte som motivasjonsfaktor for sine tilhengere. Plyndring av karavaner var jo i virkeligheten den eneste virkelige innbringende næringsvirksomheten i Medina perioden. Hans støttespillere fikk derfor tidlig inn vanen med plyndringstokter, noe som fortsatte etter Muhammeds død, ut over Arabias grenser.

Utsikter til krigsbytte har alltid vært en viktig motivasjonsfaktor for krigere. Her skiller ikke Muhammed og hans menns seg ut i forhold til andre krigere. Men Muhammed innfører en ny motivasjonsfaktor, og det er den rike belønning han utlover til dem som gir sitt liv i kamp for Allah. Den dag i dag skal ikke en som dør som martyr vaskes eller stelles før han begraves. Martyrens sår er så å si beviset på at han eller hun døde i kamp eller jihad. Med dette beviset på plass er vegen til paradisets sensuelle gleder vid åpen.

Den som kjemper i jihad for Allahs sak befinner seg altså i en såkalt vinn-vinn situasjon. Ved seier venter krigsbytte og materiell velstand, ved martyrdød venter paradisets velstand. Den siste motivasjonsfaktoren finnes ikke i rent sekulære ideologier, og derfor er det få som har vært villige til å gi livet sitt for kommunismens sak, for å ta et eksempel.

De første hundre år av islams historie var en historie full av framgang. Store deler av Midt-Østen og Nord-Afrika ble erobret av islamske jihadister. I tider med nederlag og tilbakegang er det ikke merkelig om muslimer søker inspirasjon i pionertiden.  Særlig etter at Napoleon erobret i Egypt i 1798 og dermed innledet den moderne periode med europeisk dominans i Midt-Østen, har flere muslimske tenkere og reformatorer forsøkt å finne årsakene til islams tilbakegang og sørgelige tilstand.

De første muslimene praktiserte islam på den riktige måten, og derfor kunne de triumfere over sine fiender. Når denne triumfen uteblir, må forklaringen være at islam ikke blir praktisert slik Muhammed og de første rettledede kalifene lærte. Løsningen må da være å praktisere islam slik det ble gjort til å begynne med.

Men dermed er vi tilbake til kombinasjonen av det religiøse og det politiske aspekt av islam. Muhammed lærte at disse to aspektene ikke kan skilles fra hverandre.  Han renset Arabia for avgudsdyrkelse, og han opprettet en stat styrt etter Allahs vilje. Den som vil følge Muhammeds eksempel må gjøre det samme som han gjorde. Det første er å rense ut alt som ikke er i samsvar med Sharia, dvs. alt som kommer fra andre kilder en islams sanne kilder. Dernest er målet å fullføre det prosjektet som Profeten begynte, nemlig å legge hele verden inn under islamsk styre, for på den måten å gi alle mennesker muligheten til å kunne leve som muslimer.

Kombinasjonen av religion og politikk er unik for Muhammed. Den har gjort at islam i dag er et globalt fenomen, og at Muhammed av stadig flere blir betraktet som det store forbilde og den største inspirasjonskilde, også i Europa. En muslim vil si at Muhammed kunne gjøre dette fordi han var Allahs sendebud. En kafir eller vantro som undertegnende er nok mer tilbøyelig til å mene at Muhammed var et av de største religiøse og politiske genier som har vandret på denne jord.

Gå til innlegget

Kristen monoteisme og kampen mot slaveriet

Publisert over 10 år siden

Sterke krefter vil utelukke spesifikt kristne argumenter fra den politiske debatt og beslutningsprosess. I dette innlegget forsøker jeg å vise at uten kristen monoteisme er det sannsynlig at slaveri fremdeles hadde vært legalt.

 

I det følgende skal jeg forsøke å argumentere for følgende påstand: En nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for organisert kamp mot slaveriet som praksis og institusjon er kristen monoteisme.

At kristen monoteisme er en nødvendig betingelse innebærer at det kun er i kulturer hvor kristen monoteisme har vært en sentral kulturimpuls at organisert motstand mot slaveriet har oppstått. Denne påstanden kan lett falsifiseres ved å vise til eksempler, om slike finnes, på abolisjonistiske bevegelser i kulturer upåvirket av kristen monoteisme. Finnes det eksempel på abolisjonistisk aksjonisme i den islamske, hinduistiske, buddhistiske eller i en annen kulturkrets?

At kristen monoteisme ikke er en tilstrekkelig forklaring på abolisjonistiske bevegelser innebærer at andre faktorer også har vært avgjørende viktige. Rodney Stark argumenterer for at abolisjonistiske bevegelser og organisert motstand mot slaveriet oppsto når følgende tre betingelser var oppfylt: 1. Det måtte være tilstede en moralsk antislaveriholdning. 2. Slaveriet og dets det dehumaniserende virkninger måtte gjøre seg gjeldende på en påtrengende måte, for eksempel når det ble observert hvor hjerteskjærende det kunne være å skille barna fra foreldrene. 3. Motstanden oppstod lettest i grupper som ikke hadde noen egeninteresse av slaveriet.

Den første betingelsen forklarer hvorfor det ikke har oppstått noen abolisjonistiske bevegelser i ikke-kristne nasjoner eller kulturer. Den andre betingelsen forklarer hvorfor organisert motstand mot slaveriet oppstod der hvor folk opplevde at de hadde et direkte ansvar for slaveriets eksistens. Og den tredje betingelsen forklarer hvorfor antislaveribevegelser hadde usedvanlig trange kår i Sørstatene og i de europeiske koloniene.

Abolisjonismen har ikke sitt opphav i eksplisitte bud eller lover i Bibelen, men den er uttrykk for en bestemt teologisk forståelse av Bibelen. Poenget er altså ikke, for å gjenta meg selv, at alle kristne erkjente at slaveriet var galt, eller at de var aktivister for å få slutt på slaveriet, men at noen gjorde det og var aktivister.  Slaveriet har eksistert i alle utviklede sivilisasjoner, og kristne har til alle tider, dessverre, i for stor grad blitt formet av den dominerende kultur. Derfor er det ikke overraskende med eksempler på mer eller mindre stilltiende aksept av slaveriet som fenomen. Men det som er virkelig overraskende, og som trenger en forklaring, er et fenomen som går mot den dominerende kultur.

Rodney Stark demonstrerer hvordan disse betingelsene var oppfylt i den organiserte motstanden mot slaveriet i USA, Storbritannia og Frankrike. Her nøyer jeg meg med historien til abolisjonismen i USA.

Historien til antislaveselskapene lar seg etterspore med stor nøyaktig, og jeg referer stort sett bare hva Stark skriver om dette.

Den første antislavetraktaten som var forfattet i Amerika kom ut i 1700. Den var skrevet at Samuel Sewall og bar tittelen ”The Selling of Joseph”. Han var en velkjent dommer som deltok i hekseprosessene i Salem, noe han senere offentlig angret veldig for. Denne traktaten ble et slag i løse luften.

Den første antislavebevegelsen begynte i 1754 i Philadelphia hvor kvekerne var samlet til sitt årlige møte. På dette møtet ble en traktat forfattet av John Woolman distribuert. Woolman var en gudfryktig ung mann som hadde fått alvorlige samvittighetskvaler etter at arbeidsgiveren hans hadde bedt ham om å skrive en kontrakt i forbindelse med salget av en kvinnelig slave. Hans kvaler over slaveriet ble forverret da han reiste gjennom Virginia og så de elendige forhold slavene levde under. Hans betraktninger (Some Considerations on the Keeping of Negroes) ble offisielt anerkjent av kvekerkonventet.

Woolman tar utgangspunkt i Matteus 25:40: Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg. Av dette trekker Woolman den slutning at det å gjøre en neger til slave er å gjøre Kristus til slave. De svarte er våre medskapninger, og deres situasjon krever hele vår oppmerksomhet. Som Venner er vi forpliktet på rettferdighet, kjærlighet og forbedring av menneskeheten, og ikke på egeninteresse.

Traktaten var skrevet allerede I 1746, men det var ikke før i 1754 at han fant tiden moden for offentliggjøring. For først da var det blitt så få kvekere som hadde egeninteresse i slaveriet til at det kunne være håp om å oppnå tistrekkelig enighet om motstand mot det. Allerede året etter ble kvekerne enige om å publisere en enda krassere traktat som saken: An Epistle of Caution and Advice, Concerning the Buying and Keeping of Slaves” :

The Characteristic and Badge of a true Christian is Love, and good Works; our Saviour’s whole Life on Earth was one continual Exercise of them: “Love one another,” says he, “as I have loved you.” How can we be said to love our Brethren, who bring, or for selfish Ends keep them in Bondage? Do we act consistently with this noble Principle, who lay such heavy Burdens on our Fellow Creatures? Do we consider, that they are called, and sincerely desire that they may become Heirs with us in Glory, and rejoice in the Liberty of the Sons of God, whilst we are with-holding from them the common Liberties of Mankind? Or can the Spirit of God, by which we have always professed to be led, be the Author of those oppressive and unrighteous Measures? Or do we not thereby manifest, that temporal Interest hath more Influence on our Conduct herein, than the Dictates of that merciful, holy and unerring GUIDE?

På kvekermøtet i 1755 ble de også enige om å sette i gang undersøkelser for å finne ut om alle vennene hadde satt fri slavene sine, og forsøke å overbevise dem som enda ikke hadde gjort det. I 1770 årene vedtok kvekerne forbud mot slavehold, og de som ikke godtok dette ble ekskludert.

Det fantes nok på denne tida enkelte stemmer som talte mot slaveriet, men de var ikke organiserte på samme måten som kvekersamfunnet. Kvekerne fikk stor gjennomslagskraft fordi de først forpliktet seg selv til å kvitte seg med ondet, og deretter få slutt på slaveriet overalt. I følge Starks analyse kom de mye lenger i dette prosjektet enn noen i samtiden hadde forestilt seg. Det er også få i dag som er tilbøyelige til å gi dem den anerkjennelsen de virkelig fortjener for sin innsats.

Kvekerne hadde begynt som en foraktet kristen sekt i England på midten av 1600-tallet. Amerikanske kvekere oppnådde stor økonomisk og politisk makt ganske enkelt fordi mange ledende menn tilhørte gruppen. Mange brukte sin økonomiske makt til å frikjøpe slaver. Puritanerne, og andre kristne konfesjoner, kunne ikke la kvekerne få monopol på å være moralske. Den lovgivende forsamlingen i Massachusetts, som var dominert av puritanere, vedtok en lov som gjorde slaveimport forbudt i 1771. Etter hvert kom ledende kristenledere til å ta avstand fra slaveriet. I 1833 ble det American Anti-Slavery Society stiftet, og vokste hurtig. En stor andel av selskapets reisende agenter var ordinerte prester. Etter hvert som de abolosjonistiske tankene fikk stadig større utbredelse, var det hovedsakelig kirker og lokale forsamlinger som lot seg engasjer.

Hovedsaken er at abolisjonistene brukte nesten utelukkende bibelske og kristne argumenter i sin kamp mot slaveriet. Og selv om en stor del av geistligheten i sør forsøkte å gi et teologisk forsvar for slaveriet, var det helst sekulære argumenter som ble brukt for det. På sekulært hold ble det gjerne henvist til ”frihet” og statens rettigheter, ikke til begreper som ”synd” og ”frelse”.

De historiske kildene gjør det overveiende sannsynlig at kristen monoteisme var en helt nødvendig betingelse for en moralsk holdning mot slaveriet som institusjon. Men det er ikke vanskelig å finne kritikere som ikke vil godta dette som en kjensgjerning.  Marxistisk inspirerte samfunnsforskere godtar at religiøst troende mennesker startet kampen mot slaveriet. Men de bortforklarer det med at de kristne var under en ”falsk bevissthet” og at det egentlig var andre grunner enn de teologiske som forklarer abolisjonismen. Man tyr da til vanlige marxistiske forestillinger om at det er noe i de materielle eller økonomiske forhold som gjorde slaveriet ulønnsomt.

Ironisk nok var det liberalisten Adam Smith som først lanserte denne teorien. Han argumente med slaveri var en ineffektiv produksjonsmetode fordi slavehold kostet mer enn leid arbeidskraft. Siden slaver ikke får lønn for arbeidet, har de ikke samme motivasjon for å arbeide som en ansatt som får lønn i forhold til innsatsen. I det lange løp er arbeid utført av frie menn billigere enn arbeid utført av slaver. Smith tanker fikk gjennomslag i en slik grad at flere intellektuelle argumenterte for å oppheve slaveriet fordi det var økonomisk ulønnsomt.

Marxistiske tenkere tok opp den hansken og hevdet at det var kapitalismen som fikk slutt på slaveriet. Deres egentlige hensikt var å få bort et hinder for videre utvikling av kapitalistenes interesse, som var å tjene enda mer penger.

Argumentet er neppe holdbart. Slaveri var svært lønnsomt, og i arbeidsintensive former for jordbruk var slaver mye mer produktive enn leiearbeidere.

Et argument som ofte blir brukt for å minimalisere religionens betydning for abolisjonismen, er å peke på at mange oppriktige kristne var ivrige forsvarere av slaveriet. Følgelig kan det umulig ha vært kristen monoteisme, men noe annet som forklarer abolisjonismen, i følge denne innvendingen.

Men denne motforestillingen er neppe holdbar. For abolisjonismen er en teologisk slutning på basis av en bestemt tolkning eller forståelse av Skriften. Av den grunnleggende tanke i Bibelen at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og derfor likeverdige, trakk de den konklusjon at slaveriet ikke er et utrykk for at alle er likeverdige med lik rett til selvdeterminasjon, og at det derfor må bli slutt på slaveri i alle former.

Eksempler på kristne som argumenterte for slaveriet rokker ikke ved holdbarheten i denne slutningen. For det er nok at noen kristne var mot slaveriet og aksjonerte mot denne onde institusjonen. Kvekerne var de som første i Amerika som erkjente slaveriets urettferdighet og tok opp en organisert kamp mot det. Senere fulgte andre opp denne kampen mot slaveriet helt til det ble forbudt. Etter en borgerkrig og tusenvis av drepte. Uten kristen monoteisme hadde antakelig slavehold fremdeles vært legalt.

(For de som måtte ønske å gå dypere inn i temaet henvises til boken ”For the Glory of God” av Rodney Stark. Her finnes også en rikholdig bibliografi om temaet.)

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere