Torleiv Haus

Alder: 58
  RSS

Om Torleiv

Er utdannet teolog og arbeider nå i den videregående skolen. Hovedinteressene mine er teologi og filosofi. Apologetikk er også en spesialinteresse innen teologien. Har egen blogg: http://torleiv.wordpress.com

Følgere

Moderniteten som ekstremisme

Publisert nesten 9 år siden

Moderniteten er i dag et globalt fenomen. I dette innlegget ser jeg litt på opphavet til moderniteten og hva slags konsekvenser den kan få. Er moderniteten egentlig en form for ekstremisme?

Dersom vi skal gi moderniteten en fødselsdag, må det bli den 10. november 1619. På denne dagen hadde René Descartes litt tid til overs og kunne tilbringe dagen i ensomhet i et oppvarma rom et sted sør i Tyskland. I ensomheten kom det tanker om geometri og koordinatsystemer strømmende inn i Descartes’ bevissthet. Verden var ikke lenger den samme. Moderniteten var i ferd med å komme til verden. Dette er snart fire hundre år siden, og vi lever i en verden som er formet av de tankene som ble konsipert denne dagen. Hva er sammenhengen?

På 1600-tallet var det ganske mange som var angrepet av en sykdom som rammer en helt bestemt kategori mennesker, nemlig de som hadde så mye tid at de kunne forlese seg på en bestemt type bøker. De fleste folk tviler aldri på at dersom de ser et tre, så er det lurt å forsøke å unngå det treet. De vet av erfaring at trær er trær, og at den som kolliderer med et tre, får seg en aldri så liten bråstopp. Og forhåpentligvis en lærepenge. Men dersom man har forlest seg på bøker om skeptisisme, er det enkelte som begynne å lure på om trærne virkelig eksisterer «der ute», som de gjerne sier, eller om trærne bare finnes i hodet, eller tanken. 

Skeptisisme er en sykdom som virker lammende på omtrent samme måte som en kreftsvulst virker lammende ved å ete som seg. Det er nemlig mulig å tvile på alt mulig, og det er vanskelig å finne en kur som tar knekken på tvilen. Skeptikeren kan nemlig møte alle forsikringer om at tvilen er uberettiget med å kreve bevis. Det er komplett umulig å bevise at treet der ute virkelig er der ute, og ikke bare en tanke eller idé i mitt hode.

Det er mulig å ta knekken på hodepine ved å kappe av hodet, men de fleste vil vel si at ulempene til denne kuren er større enn fordelene. Descartes fant en kur for skepsis, men kuren kan sammenlignes med å kappe hodet av en som lider av hodepine. Og dermed er vi tilbake på hotellrommet og Descartes. 

Descartes’ lille bok «Diskurs om metoden» har gjort uendelig stor skade på Vestens tankegang akkurat fordi den gir seg ut for å være en god medisin. Descartes gikk til angrep på skeptisismen, men bare ved å fornekte virkeligheten. Han holdt fast ved tanken om en immateriell sjel mot samtidens grove materialister, men bare ved å gjenskape oss som nonsubstansielle spøkelser fanget i biologiske maskiner. Han beviste Guds eksistens, men bare ved å gjøre ham avhengig av at vi tenkte ham inn i eksistensen.

La det være sagt at Descartes levde i ei tid hvor det var mange meninger om mange spørsmål. Reformasjonstida hadde som konsekvens at kristenheten var splittet i en rekke ulike retninger som ikke akkurat kom godt utav det med hverandre. Det er ikke til å unngå at stridigheter om hva som er den rette forståelse av det kristne budskap fører til skepsis om det overhodet er mulig å vite noe sikkert om Gud.

Descartes begynner altså sin Diskurs med å være skeptisk til den nedarvede eller tradisjonelle visdom. Bøkene fra fortida og tradisjonen inneholder så mange ulike oppfatninger som er i direkte konflikt med hverandre, og denne konflikten kan bare bety, om vi skal holde oss til Descartes form for logikk, at de ikke kan innehold kunnskap eller visdom. Selv hos de aller skarpeste hoder som har levd, finnes det uenighet, og følelig intet som ikke er tvilsomt. Heller ikke tradisjonen er til å stole på. For det finnes ikke en tradisjon hos alle folk, men mange ulike tradisjoner, som ikke er kompatible med hverandre. Hos forfatterne er det bare forvirring, og det samme gjelder de mange tradisjonene.

Men det finnes grunn til å tvile på mer. Sansene kan bedra oss. Vi kan nemlig se ting som ikke er der, og vi kan høre lyder uten at vi klarer å identifisere hva det er vi hører. Konklusjonen for Descartes er at det eneste fornuftige er å anta at intet er som det synes å være.

Heller ikke fornuften er til å stole på. Stadig vekk gjør vi tankefeil, selv i matematikken. Det eneste fornuftige er å finne en metode som gjør det unødvendig å slutte seg ved hjelp av rasjonelle argumenter fram til sannheten. Fornuften kan nemlig ta feil.

Til slutt er det ifølge Descartes umulig å vite om vi er våkne eller drømmer. Følgelig kan vi ikke være sikre på om det som er i bevisstheten er noe annet enn illusjoner, slik som i en drøm. 

Det kan altså se ut til at vi kan ikke være sikre på noe som helst. Fortida, sansene, fornuften eller bevissthetstilstanden kan bedra oss. Men da er det han gjør sin makeløse oppdagelse, nemlig at for å kunne gjøre seg slike tvilsomme tanker, må man være til. Descartes kunne ikke benekte at han tenkte disse tankene, og kommer derfor fram til følgende berømte setning: Jeg tenker, ergo er jeg til.

Denne setningen er en dødelig felle, som Vesten har vært fanget av de siste 400 år. Descartes flykter fra skeptisismen ved å flykte inn i seg selv og sine egne tanker. Den fluktveien leder inn i den rene solipsisme. Den som begynner å lide av skeptiske vrangforestillinger om det virkelig finnes et tre der ute, må komme seg ut og gå rett på et tre. Dette møtet vil forhåpentligvis føre til realitetsorientering, om det ikke er altfor kraftig vel å merke. Medisinen for alle som vil tenke seg inn i et hjørne er ikke å krype inn i et hjørne, men å komme seg ut og la seg bli grepet av virkeligheten. Enten det er et tre eller et fjell.

Setningen «jeg tenker, derfor er jeg», er absolutt forvirret. Spørsmålet er om det forholder seg slik at jeg er til fordi jeg tenker, eller om jeg tenker fordi jeg er til. Hva kommer først? Det at jeg er til eller det at jeg tenker? Selvfølgelig må jeg være til for å tenke, eller spille, eller lukte eller gå. Verden eksisterte selvfølgelig lenge før jeg dukket opp med min tenkning, og det er grunn til å tro at den kommer til å fortsette aldeles utmerket om jeg skulle slutte å tenke. Det eneste rimelige er å si at «jeg er, derfor tenker jeg».

I det praktiske liv må alle mennesker forutsette at virkeligheten eksisterer før vår tenkning. Dersom vi ikke er til, kan vi heller ikke tenke.  Det burde være selvinnlysende opplagt. Videre tilsier all sunn fornuft at tanken må tilpasse seg virkeligheten. Vitenskapelige teorier er sanne dersom de representerer virkeligheten slik den virkelig er.  Det første prinsipp i filosofien er realitet eller væren, ikke tanken.  Det eneste sunne prinsipp er «scio aliquid esse» (jeg vet at noe er) og ikke «cogito ergo sum» (jeg tenker, derfor er jeg).

Dersom jeg forlater realitetsprinsippet kan vi ikke annet enn å fare vill og bli et offer for våre egne forestillinger. Descartes demonstrer hvor ille det kan gå. «Jeg kan forestille meg at jeg ikke har en kropp eller at det ikke finnes en verden eller noe sted hvor jeg oppholder meg, men jeg kan ikke forestille meg at jeg ikke eksisterer». Av dette trekker han denne slutningen: «Av dette visste jeg at jeg var en substans hvis hele essens eller natur var utelukkende å tenke, og som, for å være til, ikke var avhengig et sted eller noe materielt». 

Neste argument er enda verre. Det var altså en klar tanke for Descartes at fordi han kunne tenke, så måtte han være til. At dette slutter han at enhver klar og distinkt tanke må være sann. Konklusjonen er selvfølgelig helt absurd, og følger ikke på noen som helst måte av premisset. Det er selvfølgelig mulig å ha både klare og distinkte tanker uten at de på noen som helst måte er sanne. Eksemplene er legio.

Det moderne mennesket har fulgt i Descartes fotspor og tviler på alt annet enn sin egen tanke. Konsekvensen er at subjektiviteten er hevet opp til kriteriet for sannhet. Sagt på en annen måte er det helt korrekt å kalle Descartes’ metode for metodisk egoisme. Merkelig nok kunne han komme til den bisarre konklusjon at han ikke nødvendigvis hadde en kropp fordi han bestod av en substans hvis eneste natur eller essens var tenkning.

Denne substansen, res cogitans, forestilte Descartes seg som en ånd som romsterte inne i kroppen som et spøkelse herjer i et hus. Descartes tenkte om at kroppen og naturen ikke var noe annet enn en mekanisk innretning, en maskin. Planter og dyr er ikke mer levende enn biler, klokker eller barbermaskiner er levende. De er kanskje litt mer komplekse, men ikke vesentlig forskjellige.

Dette er bakgrunnen for at Descartes regnes for den moderne dualismens opphavsmann. Kroppen er ikke lenger en nær og essensiell forening av kropp og sjel, men to ulike og uavhengige substanser, en spøkelsesaktig «sjel» som styrer på inne i en kald maskin. Denne dualismen kan ikke føre til noe annet enn et splittet menneske. På den ene siden er mennesket ikke noe annet eller mer enn en robot. På den annen side er mennesket en ren ånd som kan manipulere og herske over naturen og sin egen kropp som over en maskin. På den ene siden har mennesket gjort seg til et fullstendig determinert vesen, på den annen side har mennesket gjort seg selv til en gud.

Dermed er vi kommet til Descartes «bevis» for Guds eksistens. Dette er helt skrekkelig og er omtrent som følger. Descartes kan tenke seg et vesen som er mer fullkommen enn ham selv. Fordi Descartes kan tenke denne tanken må den komme fra et vesen som er mer fullkommen enn ham selv. Og siden Descartes har en klar og distinkt tanke om Gud, må den være sann. Derfor eksisterer Gud.

Dette er et håpløst «bevis». Fordi jeg kan forestille meg en fullkommen rase mennesker som bor på en planet i en annen galakse, må den nødvendigvis eksistere. Tanken er absurd, og man må antakelig være filosof for ikke å innse hvor tåpelig den er. At vi tenker på noe er ikke et bevis for at det vi tenker på eksisterer, om det er aldri så klart og distinkt.

Descartes er antakelig opphav til den moderne tanke at Gud er ikke noe annet enn hva vi forestiller oss at han er. Det moderne menneske skaper seg en gud etter sine egne ønsker og behov, eller hva vi veldig klart og distinkt forestiller oss at han er. Det betyr også at vi veldig klart og distinkt kan forestille oss at Gud ikke er. 

Det moderne menneske befinner seg i et dilemma som er skapt av Descartes falske dualisme. Han forvirrede tenkning har gjort at det moderne menneske forkaster troen på Gud fordi det moderne menneskes tanker om Gud er forvirret. Det har også ført til at det moderne menneske har godtatt de mest bisarre og naive utopiske fantasier om mennesket og dets mulighet. Marxismen er kanskje den aller verste og mest dødelig frukten av Descartes absurde idéer. Men marxismen er langt fra den eneste.

Anklagelisten mot Descartes kan oppsummeres på følgende måte:

1. Han er subjektivismens far. Subjektivisme er egentlig et skalkeskjul for egoisme, og lite annet.

2. Han blander sammen sann kunnskap om Gud med det vi måtte tenke om Gud. Mennesket vil selv definere Gud, slik som vi vil definere alt annet i samsvar med dette.

3. Realiteten reduseres til hva vi tenker om den eller vil den skal være. Et problem med Descartes’ substansdualisme er at den ganske snart ble til monisme. «Ånden» forsvant og det eneste som var igjen var maskinen. Også mennesket ble redusert til en slags biologisk mekanisme, som kunne tas i fra hverandre og settes sammen etter eget ønske.

4. Siden Gud er et produkt av våre tanker om ham, så er han bare en tanke og ikke en realitet. Gud ble redusert til en projeksjon av vårt eget ego. Og siden Gud ikke er virkelig, kan han heller ikke stå i veien for hva vi måtte ønske å gjøre med naturen eller kroppen. Vi er frie til å manipulere naturen og menneskene etter vår egen vilje. I stedet for å tenke at vi er skapt i Guds bilde, med alle de fysiske og moralske begrensninger det innebærer, tror vi at vi selv skaper virkeligheten og det ikke finnes noen grenser for vår stadig økende makt. Menneskene gjør seg selv til idoler eller avguder, som alle kjemper om makt og innflytelse, i kamp mot hverandre. 

Descartes’ filosofi og tenkning har hatt en enorm betydning for Europa etter hvert hele verden. Vi er antakelig et resultat av hans tanker i mye større grad enn vi aner. En konsekvens av hans radikale dualisme mellom res cogitans og res extensa er at bare det som lar seg kvantifisere i utstrekning og masse, og kan beskrives med matematikkens språk, regnes for virkelige. Alt som ikke lar seg kvantifisere, blir ganske enkelt definert til å være et produkt av bevisstheten. Slik dukker den absurde problemstillingen om de såkalte qualia opp.

Descartes filosofi lar seg illustrere på følgende måte. Tenk at du er flyingeniør og skal konstruere en flymaskin. Det som da har interesse for deg er gjennomsnittsstørrelsen på passasjerene og hvor mye de veier i gjennomsnitt. Størrelsen på setene og lastekapasiteten til flyet må konstrueres ut fra disse kvantifiserbare størrelsene. For flykonstruktøren er det en rekke aspekt ved passasjerene som komplett irrelevant. Konstruktøren bryr seg ikke om hudfarge, religion, kjønn, seksuell orientering, etnisk tilhørighet, utdannelse, statsborgerskap, familiebakgrunn, genetisk materiale, evolusjonshistorie, bokpreferanser, favoritt fotball-lag. Selve om alle slike forhold er komplett irrelevante for konstruktøren, betyr ikke det at konstruktøren regner disse egenskapene eller aspektene for ikke-eksisterende. 

Problemet med Descartes og moderniteten er reduksjonismen som postulerer, helt uten noen rasjonell grunn, at bare det som er kvantifiserbart i rommet, er virkelig. Denne reduksjonismen tar et aspekt av mennesket, og virkeligheten, og gjør den til hele virkeligheten. Det å ta et aspekt og gjøre det til helheten er selve erkesynden i alle former for ekstremisme. 

Selvsagt finnes det ekstremisme før moderniteten. For det å gjøre en del av virkeligheten til hele virkeligheten er noe som med nødvendighet følger av menneskets begrensede erkjennelse. Det som gjør moderniteten til noe annet og noe mer enn alle tidligere former for ekstremisme er omfanget og konsekvensene.

Modernitetens konsekvenser er nemlig tveeggede. På den ene side har moderniteten gitt oss mye som er positivt og godt. Men på den annen side rommer moderniteten et ekstremt destruktivt potensiale. Atombomben har gjort det mulig å drepe milliarder av mennesker på et øyeblikk. Rovdriften på verdens ressurser kan også få fatale konsekvenser. For å nevne noe.

Om verden står om tusen år kan det godt tenkes at de som lever da vil se tilbake og tenke at moderniteten var et utslag av en grov feilvurdering av virkeligheten. Eller kanskje de vil se på moderniteten som ekstremisme.

Gå til innlegget

Viljens tyranni

Publisert nesten 9 år siden

Av mange regnes William av Ockham som en av fornuftens forløpere. Er dette en oppfatning som lar seg begrunne?

Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg har møtt Ockhams barberblad i ulike debatter.  Det ironiske er at dette svært fornuftige prinsippet tillegges en person som høyst sannsynlig aldri har uttrykt det.  Uttrykket «Entia non sunt multiplicanda praeter necessitatem» er faktisk ikke eldre enn 1639 om vi skal tro William Thorburn. Slike detaljer er selvfølgelig komplett likegyldige for en den avdøde hestemannen Christopher Hitchens. Han tillegger nemlig dette prinsippet til Ockham i boka «God is not Great» (side 70).

Det store, om vi skal tro Hitchens, var at Ocham var i stand til å følge sin egen logikk hvor den enn måtte føre ham, og at han så å si var en av forløperne for den moderne vitenskap. Ockham skal nemlig ha hevdet at det var mulig å kjenne naturen til av «skapte» ting uavhengig av om det fantes en skaper eller ikke. Hvordan noe kan ha en natur når det ikke eksisterer universalier sier ikke Hitchens noe om, av gode grunner. 

Hitchens betrakter altså Ocham som en av forløperne for rasjonalitet og moderne vitenskap. Antakelig fordi han kom fram til konklusjoner om vanskeligheten med å bevise Gud som passer som hånd i hanske med moderne holdninger. Der er det som bekjent slik at bare konklusjonen stemmer med det man vil skal være sant, så er det likegyldig hvordan man når den konklusjonen. I tilfellet Ockham er det, dessverre for Hitchens og hans kumpaner, lite som taler for rasjonalitet, men mye som taler for irrasjonalitet.

Aquinas hevdet den oppfatning at «viljen følger etter intellektet», at intellektet er mer grunnleggende enn viljen. Ockham snur opp ned på denne intellektualistiske posisjonen til fordel for voluntarisme, som betrakter viljen som mer grunnleggende enn fornuften. I følge Aquinas utøvde Gud sin vilje i samsvar med tingenes essens. Ockham gjør Guds vilje til det primære og nekter for at essensialismen er kompatibel med Guds suverene frihet. Ved å nekte for at ting har essenser som Gud må handle i samsvar med, er det bare kontradiksjonsprinsippet som setter grenser for hva Gud kan eller ikke kan gjøre. For Ockham får altså Gud et mye større «handlingsrom» enn hos Aquinas.

Hans anti-essensialisme innebærer en fornektelse av at det eksisterer allmennbegreper eller universalier. Denne holdningen er begrunnet i hans volutarisme. For siden Gud er suverent fri og allmektig, kan det ifølge Ockham ikke finnes noe i tingenes natur som kan sette grenser for hva han kan befale. Følgelig hevdet Ockham at Gud i prinsippet kunne befale oss til å bedrive horeri eller endog hate ham, og at dersom Gud gjorde dette, ville dette være godt for oss.

I følge Ockham kan Gud også bryte den kausale forbindelsen mellom ting. Enhver virkning som Gud kan produsere ved hjelp av sekundære årsaker, kan han også produsere direkte. Av dette følger at det kan aldri demonstreres at en virkning skyldes sekundær årsak. Det kan med andre ord synes som at årsak og virkning ikke er noe som kan tas for gitt. Det er godt mulig at vi her aner røttene til Humes skepsis til kausalitetsprinsippet.

En annen implikasjon av Ockhams syn er at finale årsakers realitet aldri kan bevises filosofisk uavhengig av åpenbaring. Finale årsaker er jo begrunnet i en tings essens. Ockham reduserer finale årsaker til en form for effektive årsaker, mens finale årsaker for Aquinas var «årsakenes årsak». Finale årsaker er for ham nødvendige for å gjøre effektive årsaker intelligible.

Alt dette bidrar selvsagt til å undergrave kausale argumenter for Guds eksistens. Selv om han ikke benektet at det er mulig å argumentere for en slags første årsak, tenkte han at det var filosofisk umulig å argumentere for at det kun er en slik årsak, og at den er fri, ubegrenset og alle tings årsak. For slike konklusjoner kan vi kun stole på troen.

Naturlig teologi blir altså kastet over bord av Ockham. Det samme skjer med den naturlige lov. Gitt Ockhams voluntarisme, kan moralen bare begrunnes i Guds arbitrære bud og ikke i menneskets natur. Disse budene kan bare erkjennes ved guddommelig åpenbaring. Troen alene kan etter Ockhams syn gjøre den jobben Aquinas holdt forstanden kapabel til.

Men fideisme i etikken er ikke den eneste konsekvensen av Ockhams voluntarisme. Når viljen ikke lenger er underlagt intellektet, blir viljen radikalt autonom slik at den ikke lenger av sin egen natur er orientert mot det objektivt gode. Viljen frigjøres fra alt som er fremmed for den: fornuft, sensibilitet, naturlig inklinasjon og alle eksterne faktorer. Frihet er å være skilt fra natur, lov og nåde, moralsk lære fra mystikk, fornuft fra tro, individet fra samfunnet. 

Ockham var ikke libertinist. Men siden han hadde gjort de guddommelige bud til den eneste mulige kilde for moralen, måtte ockhamismen føre til libertinisme straks troen på Gud falt bort i den vestlige sivilisasjon, noe den før eller senere nødvendigvis måtte gjøre. Fideisme har ganske enkelt ingen mulighet til å hevde seg i kampen mot empiristiske argumenter. 

Moralsk teori måtte derfor komme til å legge vekten som loven som sådan, og ikke på virkeliggjørelsen av det gode definert som det finale mål. Plikten i og for seg måtte vektlegges framfor dygdene som gjør det mulig å virkeliggjøre det gode. 

Men dette er bare begynnelsen. Humanismen har blant annet sine røtter i Ockhams vektlegging av viljen. For dem er mennesket et villende vesen, og ikke er rasjonelt dyr.

 Luthers frykt for å bli dømt av en fryktinngytende og uberegnelig Gud har også, antakelig, sine røtter i nominalismen og voluntarismens jord. En allmektig og lunefull Gud som ikke er styrt av rasjonale prinsipper, er nemlig en årsak til fortvilelse. Siden forstanden ikke kan forstå en slik Gud og gode gjerninger kan ikke blidgjøre ham, kunne bare tro alene være Luthers tilflukt.

For Descartes åpnet nominalismens og voluntarismens Gud dørene til en radikal tvil på virkelighetens intelligibilitet som førte til at endog matematikkens sannheter ble usikre.

De politiske implikasjonene av nominalismen kan vi observere i de amoralske, selviske individene i Hobbes såkalte naturtilstand, og i den fryktinngytende absolutte monarkisten i hans Leviathan. Monarkens forhold til sine undersåtter er parallell til hvordan nominalismens Gud forholder seg til universet.

Ockhams pulverisering av virkeligheten til en samling av ikke-relaterte individer innebar en tendens til å redusere Gud til et individ blant flere, selv om dette individet var mektig og fjernt. Gud er ikke lenger Ren Væren, som fyller og opprettholder verden i et hvert øyeblikk, men han er nå ikke mer enn en overmenneskelig tilskuer, som arrangerer tingene fra utsiden. Kort sagt blir den klassiske teismen til Augustin og Aquinas erstattet av «neo-teisme» eller «teistisk personalisme». Når dette kombineres med en nominalistisk og voluntaristisk oppfatning av Gud som en ubegripelig vilje som proklamerer tilfeldige kommandoer, er det ikke vanskelig å forstå at ateisten kan forestille seg Gud som en slags kosmisk Saddam Hussein eller en tilsvarende oppblåst utgave av Kim Jong Il, en anklage som ikke er intelligibel når den rettes mot Gud slik han forstås i klassisk teisme.

Men i vår demokratiske tidsalder har Gud, akkurat som Saddam Husein, blitt detronisert, og hvert enkelt individ er nå en suveren. Individet er sin egen konge, sin egen prest, sin egen guddom. Det moderne liberale selvet har bevart en likhet med Ockhams Gud, bare i litt mindre skala. Det moderne mennesket er ren vilje, ikke begrenset av fornuftens krav eller en objektiv moralsk orden. Dette ockhamiske menneske har rett til å virkeliggjøre alle sine lyster, ikke fordi det er gitt i en eller annen form for rasjonalitet, men utelukkende fordi viljen genererer sine egne rettigheter. 

Dette er grunnen til den enorme frustrasjonen og det raseri som melder seg straks det er snakk om å begrense viljens utfoldelse. Selv om det moderne menneske hevder determinismens gyldighet, holder det paradoksalt nok fast ved voluntarismen. Det finnes ingen essenser, det finnes ingen begrensende natur, det finnes ingen tvingende rasjonalitet for de begrenser viljen. Hvordan noen kan betrakte Ockham som rasjonalitetens forløper er for meg ubegripelig. 

Ockham fant Aquinas for rasjonell. Derfor var han voluntarist. Den moderne tid regner middelalderen for det store mørke. Da hersket irrasjonaliteten. I virkeligheten er det moderniteten som har fornektet rasjonaliteten. Vi er på veg mot viljens tyranni. Siden det er mange «viljer» eller «guder», kan det bare ende med konflikt.

Gå til innlegget

Den utålelige friheten

Publisert nesten 9 år siden

Det tenkte møtet mellom Storinkvisitoren og Kristus i "Brødrene Karamasov" aktualiserer forholdet mellom nødvendighet og frihet. Tåler mennesket frihet eller er den en for stor byrde?

Et av verdenslitteraturens mesterverker er Brødrene Karamasov av Dostojevkskij. Disse brødrene representerer hver sin verdensanskuelse, i brytningene mellom dem får vi et blikk inn i kampen mellom de ulike måter å forstå verden på.

Det mest berømte kapitlene i dette mektige verket handler om Storinkvisitoren. Etter at hundre kjettere vel er brent på torget i Sevilla, dukker Kristus opp og blir straks gjenkjent av den store folkemengden. Hans milde og undergjørende nærvær trekker straks til seg alles oppmerksomhet, og hans brennende kjærlighet vekker deres hjerter til gjensvar. Kristus strekker sine armer mot menneskene og velsigner dem, og når de rører ved ham, bare ved berøringen av hans klær, føler de hans legende kraft. På vegen inn i kirken i Sevilla bæres en liten kiste med en syvårs gammel pike, under gråt og jammer. Barnets gråtende mor kaster seg for hans føtter, og fylt av medlidenhet uttaler han enda en gang ordene: «Talita kumi»- og piken reiser seg opp.

I dette øyeblikk kommer kardinalen, selveste storinkvisitoren, gående over plassen. Det er en nesten nittiårig olding, høy og rank, med inntørket ansikt og innfalne øyne, som likevel brenner med glødende kull. Han har sett alt som har skjedd, og straks sørger storinkvisitoren for at Kristus blir arrestert, og han må stå til rette for sin forbrytelse.

I følge storinkvisitoren var den store forbrytelsen til Mesteren fra Nasaret at han ikke gav etter for verdensåndens tre fristelser i ødemarken. Han fikk tilbud om brød, å vise sin makt gjennom spektakulære mirakler og å utøve sin makt over hele menneskeheten. Men i stedet for å gi menneske det de ville ha, og som kunne gjort alle lykkelige, tilbød Kristus menneskene friheten. 

Storinkvisitoren anklager Kristus for at dette er for stort for menneskene. Menneskene tåler ikke friheten. Kristus er derfor i virkeligheten bare en som forstyrrer menneskene, og storinkvisitoren hevder at «i femten århundrer har denne friheten vært en plage for oss, men nå er det slutt». Kristus hadde sjansen da de tre spørsmålene ble stilt, men han tilbakeviste dem. «Du vil gå ut i verden og du går med tomme hender, - du har ikke annet å tilby menneskene enn et løfte om en frihet som disse enfoldige og opprørske skapningene ikke er i stand til å forstå: de frykter denne friheten, for ingenting er så uutholdelig for mennesket og det menneskelige samfunn som friheten! Men ser du disse stenene i denne golde, brennhete ørken? Gjør dem til brød, og da vil menneskeheten løpe etter deg som en hjord, takknemlig og lydig, men også skjelvende av frykt for at du skal trekke din hånd tilbake, så de mister brødet».

Menneskets lengsel er å slippe bort fra den uutholdelige friheten. Menneskene lengter etter «å underkaste seg en høyere makt. For et menneske som er blitt fritt, finnes det ingen bekymring som er større og mer plagsom enn denne: så fort som mulig å finne seg noen å underkaste seg. Men det menneskene søker, er en guddom som også alle andre mennesker er villige til å bøye seg for. For disse ulykkelige skapningers bekymring er ikke å finne noen som de kan underkaste seg, men å finne noen som alle kan tro på og underkaste seg, alle i fellesskap. Det er nettopp dette behov for fellesskap i tilbedelsen som vært den største kval for menneskene helt siden tidenes morgen. For denne felles tilbedelses skyld har de søkt å utrydde hverandre med sverdet. …Vet du virkelig ikke at menneskene bare trakter etter hurtigst mulig å finne noen som kan ta frihetens byrde fra dem? Men herre over menneskenes frihet er bare den som kan berolige deres samvittighet.

Kristi forbrytelse er at han kom for å tilby menneskene friheten, men friheten er den største byrde som menneskene gjør alt for å slippe unna. Med friheten følger ansvar, og med ansvar følger samvittighetskvaler. Kunne jeg gjort noe annerledes? Var mine valg de rette? Opplevelsen av skyld er kanskje den tyngste byrden som friheten legger på oss.

Å være menneske er å leve med utrygghet fordi menneskets eksistens ikke er nødvendig. Det finnes ingen grunn for at akkurat jeg skal være til, selv om det kan være at jeg er til for en hensikt. Mange av oss liker å tro at vi er uunnværlige, men sannheten er at verden vil gå videre uten deg og meg. Kirkegården er full av mennesker som trodde de var uunnværlige, at deres eksistens var nødvendig.

Døden minner oss om at vi er bare en mulighet. De største og mektigste kan være her i dag og borte i morgen. Alt er tomhet, sa forkynneren. Men menneskene fortrenger denne sannheten med alle midler. Vi søker trygghet i eiendom og penger og sosial status og jeg vet ikke hva. Intet hjelper. I disse dager hvor vi kan lese om alle rikingene i blant oss, de som håver inn millioner på millioner, kan jeg ikke la være å tenke på at desto mer vi eier, desto mer har vi å bekymre oss over.

Den gamle bok, som så mange forakter i dag, gjør det ganske klart for oss at vi er skapt av fri vilje. Vår eksistens er ikke nødvendig, den har ingen grunn. Men det er også grunnen til at vi lengter etter å være frie, samtidig som friheten er den største plage for oss. Friheten forteller at vi er ren mulighet, ren potensialitet. Friheten minner oss om vår utrygghet, den rene mulighet.

Derfor ønsket menneskene, som Dostojevskij sier, å være i fengsel. I sitt eget selvlagde fengsel. For det gir mulighet til å si: Jeg hadde ikke noe valg. Dette måtte bare skje. For det som skjer med nødvendighet påfører meg ikke noe ansvar. Friheten uttrykker hvem vi er essensielt, nemlig manifestasjoner av Guds frie vilje.

Friheten er en tung byrde å bære for menneskene. Derfor er det ikke merkelig om de gjør alt de kan for å finne utveier inn til sitt eget fengsel. En velprøvd metode er fornektelsen. Fortrengning er en fantastisk problemløsningsmetode. Hvem er det som sier at jeg er ren mulighet? Hvem er det som sier at Gud skapte verden av fri vilje at den ikke må være? Nei, verden måtte være. Naturen er nødvendig, den uttrykker den absolutte realitet. Naturen er bare et bestemt evighetsmodus.

Dette var Spinozas posisjon. Naturen er det absolutte. Den var alltid. Den er. Og den vil alltid bli. Den er nødvendig. Mennesket, som en del av naturen, er nødvendig. Vi er ikke mulighet, ikke uten grunn. Vi er en annen form for eksistensmodus. Derfor er frihet en illusjon. Alt er predeterminert.

Denne posisjonen, kjent som panteisme, er egentlig avgudsdyrkelse. Avgudsdyrkeren søkte forening med naturen. Ved å bli ett med naturen fant mennesket trygghet, omtrent som en dråpe vann finner «trygghet» ved å forenes med det store hav og utslette sin egen identitet. Dette er grunnen til at i de gamle kulturene ble dyrene gjenstand for tilbedelse. Dyrene befant seg nemlig i følge den vanlige mening på et høyere bevissthetsnivå enn menneskene. For dyrene er totalt naturlige, de styres utelukkende av instinkter, helt frie for å bli plaget av tanker om fri vilje.

Den moderne paganisme lengter tilbake til foreningen med naturen. Det er grunnen til at mange mennesker er villige til å ofre mye for å berge hvaler fra utryddelse, men de synes det fullkomment i orden at millioner av fostre hvert år drepes i mors liv. 

Vi ser dette kanskje aller klarest i nazismen. Nazismen er paganisme i sin reneste form. Hitler var en ekte hedning. Derfor skriver han i Min Kamp: «I naturen, finnes det ingen medlidenhet for de svakere skapningene når de ødelegges, slik at de mer tilpassede kan overleve. Å gå mot naturen fører til at mennesket blir ødelagt. Det er bare jødisk hovmod å kreve at vi skal overvinne naturen».

Omskjærelsen er tegnet på at mennesket er mer enn natur. Målet er ikke at naturen skal ødelegges eller fornektes, men at skal underlegges rasjonell kontroll og forbedres. For mennesket er alene bærer av Guds bilde, som blant annet innebærer at mennesket var tiltenkt en posisjon mellom Gud og resten av skaperverket. Tegnet på dette er omskjærelsen, og når dette tegnet i dag angripes er det nøyaktig hva vi må forvente når den moderne paganismen er i framgang. 

For hedningen er friheten utålelig. Jesus anklages av storinkvisitoren for å ville tilby frihet, og ikke brød, show og diktaturets trygghet. Den moderne gud, eller velferdsstaten har gitt det Jesus ikke gav. Materiell trygghet, brød og sirkus i form av for det meste kommersiell vulgærunderholdning direkte inn i de tusen hjem, og illusjonen om at vi lever i frihet i massedemokratiet. Storebror ser deg, og de fleste synes det er helt greit.

Men determinismen er en illusjon. Den danske filosofen Søren Kierkegaard må vel være en av de her i Norden som har kjempet mot determinismen. På hans tid var jo Hegels panteistiske system det dominerende, og tanken om at verdensånden beveget seg framover dialektisk slik at tesen avløses av antitesen og resultatet er syntesen, før bevegelsen starter på ny.

Mot denne deterministiske historieforståelsen er det Søren Kierkegaard protesterer av alle krefter. I «Philosophiske Smuler» skyter Kierkegaard inn et «Mellemspil», som handler om historiefilosofi, eller om det som skjer, skjer av nødvendighet, eller frihet. «Er det mulige ved å være blitt virkelig derved blitt mer nødvendig enn det var», er det spørsmål han behandler. Kan det nødvendige bli til? Tilblivelse er en forandring, men det nødvendige kan ikke forandres, da det alltid forholder seg til seg selv, og forholder seg på samme måte. 

Ved virkeligheten ødelegges muligheten, og det at noe blir til, eller at forandring skjer, beviser nettopp ved tilblivelsen, eller forandringen, at det ikke er nødvendig. Det nødvendige kan ikke bli til, fordi det nødvendige er. Derfor skjer all tilblivelse ved frihet, ikke nødvendighet. Intet tilblivende blir til av en rasjonell grunn, men alt har en årsak, og enhver årsak ender i en frittvirkende årsak, som er Gud. «Selv en naturlovs konsekvens forklarer ingen tilblivelses nødvendighet, så snart det reflekteres definitivt på tilblivelse. Med frihetens ytringer er det likeså, så snart man ikke lar seg bedra av dens ytringer, men reflekterer på den tilblivelse».

Alt som blir til, blir til av frihet. Denne friheten viser seg subjektivt i angsten. «Begrebet Angest» er Kierkegaards dyptpløyende analyse av angsten som fenomen. Angst skiller seg klart fra frykten, som alltid har en konkret gjenstand. Angsten kan sammenlignes med svimmelhet, den er både dragende og avstøtende på samme tid. Angstens mulighetsbetingelse er den objektive frihet. Angsten oppstår i det subjektet skuer inn i den uendelige mulighet. Men denne angsten tåler ikke mennesket, og derfor søker det trøst i nødvendigheten eller determinismen. Friheten er med andre ord utålelig.

Gå til innlegget

Alle mennesker er religiøse

Publisert rundt 9 år siden

En vanlig tanke er at det finnes religiøse og ikke-religiøse mennesker. I dette innlegget forsøker jeg å vise at denne tanken er feil. Spørsmålet er ikke om du er religiøs eller ikke, men om hvordan du er religiøs.

Menneskene har til alle tider hatt behov for myter. Mytene er fortellinger som ordner den verden vi lever i. De gir gjerne en forklaring på hvor vi har kommet fra og hvorfor verden er som den er, og om hvordan fremtiden kommer til å bli.

Vi oppfatter verden i stor grad gjennom myter. De gir oss bestemte tankemønster for hvordan vi oppfatter virkeligheten, og virkeligheten må mer eller mindre tilpasse de mytene vi har. Den store samtidsmyten som forklarer verden for millioner av mennesker er naturligvis myten om evolusjonen. Denne myten forklarer i prinsippet alle fenomener for moderne mennesker, og det kan aldri dukke opp et fenomen som ikke lar seg forklare ut fra denne myten.

Dette blir i stor grad tatt for gitt. Akkurat som jeg som brillebruker til vanlig ikke tenker på at jeg ser på verden gjennom briller, tenker vi vanligvis ikke på at vi erkjenner verden ved hjelp av bestemte tankemønster, eller livssyn, om du heller fortrekker det. Og det finnes flere myter enn evolusjonsmyten, om noen skulle kjenne seg urolige over akkurat det.

En av de store mytene i samtiden er at det finnes noen som er sekulære og noen som er religiøse. Oppdelingen av menneskeheten i religiøse og sekulære, eller ikke-religiøse, om det måtte passe bedre, hører hjemme i moderniteten. Det å være religiøse er ensbetydende, i følge moderniteten, med å være irrasjonell, og det å være ikke-religiøs blir oppfattet som et uttrykk for rasjonalitet. Veldig grovt, og selvsagt veldig karikert sagt.

Selvsagt vil de ikke-religiøse framstille seg selv som de nøytrale, og alle andre som ikke-nøytrale. Det er jo grunnen til at alle fellesarenaer i samfunnet skal være ikke-religiøse, det vil si de skal være absolutt renset for alle religiøse uttrykk, i alle fall om Humanetisk Forbund får det som de vil. Og det gjør de jo ganske ofte, men selvsagt ikke så ofte som HEF vil, for de vil at det skal være slik alltid.

Det som gjør hele oppdelingen av menneskeheten i to store grupper, nemlig de religiøse og de ikke-religiøse, meningsløs, er at alle mennesker er religiøse. Det er i alle fall min påstand og min mening. Og alle mennesker er religiøse fordi de ikke har noe valg. Alle mennesker er dømt til å være religiøse i den grad de er mennesker.

Jeg sier ikke at alle mennesker tror på noe overnaturlig eller på en eller flere guder, i alle fall ikke om ordene betyr det de vanligvis betyr. Men jeg sier at alle mennesker er religiøse i den forstand at alle mennesker har noe som de bryr seg maksimalt om, eller, i mangel av ord på det norske språk, noe som kan kalles deres ”ultimate concern”.

De fleste mennesker vil jeg tror bryr seg om mer enn en ting. Det er ofte en hel mengde av ting som er viktige for dem. Men alle tingene er ikke like viktige, noen ting er viktigere, i den forstand at de holder fast på disse tingene nærmest samme hva det koster. Og det er dette som et menneske sist av alt er vil gi slipp på, som jeg kaller dette menneskets ultimate concern.

Nå varierer det selvsagt veldig mye hva som er menneskenes ultimate concern. Men uansett hva det enn kan være, så er i funksjonell forstand et menneskes ultimate concern dette menneskets gud. Det er relativt lett å gi eksempler på hva det kan dreie seg om.

I forbindelse med krakk på børsen, eller bare usedvanlig store tap på aksjespekulasjon, er det svært ofte noen som finner ut at livet er ikke lenger verd å leve. I enkelte land kan fotball få fatale konsekvenser om favorittlaget taper. En kjent sak er at relasjonsbrudd kan være dødelige. De har satset livet sitt på en person, og når den personen ikke lenger er der, er selve meningen med eksistensen borte.

I disse dager kan vi jo tenke på hvordan det går når noen har profetens ære som sin ultimate concern. Profetens ære er viktigere enn selve livet, og en liten provokasjon rettferdiggjør drap på uskyldige. For andre er det kampen mot rasisme, eller menneskerettigheter, eller det klasseløse samfunn, eller den rene rase, eller kampen mot islam, eller kampen mot religion, eller kampen for ytringsfrihet, eller you name it, som er det ultimate.

Eksemplene er mange. Status, rikdom, skjønnhet, luksus, makt, sex, popularitet, frihet, selvstendighet, helse, trening, image, og jeg vet ikke hva, kan utmerket vel bli det aller viktigste for et menneske, og funksjonelt være dette menneskets gud. Det store spørsmål er selvsagt om det man satser på holder når det kommer til stykket, men det er et tema for et annet innlegg. 

Henry Zylstra skrev: ”Å være menneske er å være vitenskapelig, ja, og praktisk, og fornuftig, og moralsk, og sosial, og kunstnerisk, men å være menneske er også å være religiøs. Og dette religiøse i mennesket er ikke bare et annet aspekt ved det, utelukkende en annen side av dets natur, bare en annen del av helheten. Det er forutsetningen for alt det andre og begrunnelsen for det øvrige. Dette er nødvendigvis og uunngåelig således for alle mennesker. Intet menneske er religiøst nøytralt i sin kunnskap og bemektigelse av virkeligheten.”

Intet menneske er religiøst nøytralt, slår Zylstra fast. Enten det det dreier seg om en ateistisk filosof som argumenterer mot Guds eksistens, eller det er en humanetiker som vil fjerne ethvert spor av religionen fra den offentlige arena, eller det er en radikal islamist som kjemper for profetens ære, eller det er en kristen som ofrer livet sitt for sin tro, så er ingen av dem religiøst nøytrale.

Verden består ikke av religiøse og ikke-religiøse mennesker. Men den består av mennesker som har ulike ting som angår dem maksimalt, som er deres grunnleggende eksistensberettigelse, eller kort, deres ultimate concern. 

Hvert enkelt menneskeliv er en manifestasjon av dette menneskets grunnleggende lojaliteter og svar på de store livsspørsmål. Det som kjennetegner kulturer er gjerne at flere mennesker gir de samme eller lignende svar på disse spørsmålene. 

Hvis bunnlinja er det som har størst interesse for mange nok mennesker får vi et kapitalistisk samfunn hvor alle andre hensyn må vike eller kommer i andre rekke. Hensynet til mennesker og miljø må vike for de jernharde økonomiske realitetene, og millioner av mennesker må lide.

Hvis ens eget selv og utfoldelsen av dette er det primære mål, får vi et samfunn hvor det store flertall er opptatt av å mæle sin egen kake, og naboen og de andre får klare seg som best de kan, i alle fall dersom de ikke er i vegen for mine planer. Et samfunn uten solidaritet og samfunnsbevissthet blir lett et samfunn hvor alle er i kamp med alle.

I den grad mange nok mennesker synes det viktigste i livet er å få mest mulig nytelse ut av det, altså at holdningen er noe i retning av den gamle ordet om at la oss ete og drikke, for i morgen dør vi, får vi et samfunn som er ute av stand til å møte livets utfordringer konstruktivt. Om mange nok ikke setter tæring etter næring, får vi før eller senere en gjeldskrise, og det som følger med en slik.

Dypest sett er alt dette uttrykk for menneskenes religiøsitet, det som angår dem maksimalt, det som har deres maksimale interesse. Sekulærhumanismen er et religiøst livssyn akkurat i like stor grad som kristendom og jødedom og islam. Men akkurat derfor er det så viktig å ta et oppgjør med illusjonen om at religiøs nøytralitet er mulig. Spørsmålet er aldri om et menneske er religiøst eller ikke, men om hvordan det er religiøst.

Gå til innlegget

Verdidebatt og anonymitet

Publisert rundt 9 år siden

Jeg har i lenger tid lagt merke til at deltakere her på Verdidebatt ikke identifiserer seg med bilde. Bør deltakere som ikke vil legge ut bilde og operere med en sikker identitet ekskluderes?

Mye positivt kan sies om Verdidebatt som et forum for utveksling av tanker og synpunkter på en rekke aktuelle og mindre aktuelle tema. Det er for eksempel positivt at en rekke forskjellige meninger og oppfatninger slipper til, og at takhøyden er stor for hva som tillates av deltakerne.

Men det som etter min mening ikke er positivt er muligheten for å delta her under falsk identitet, blant annet fordi det ikke er et ufravikelig krav at deltakerne må legge ut et bilde som gjør det mulig å identifisere dem.

Jeg mener at deltakere som ikke vil stå fram med et bilde som gjør det mulig å kjenne dem igjen bør ekskluderes. Det må være et absolutt ufravikelig krav at vi kan stole hundre prosent på identiteten til de vi debatterer med.

Jeg vet ikke hva slags rutiner redaksjonen har for å føre kontroll med deltakernes identitet, og om vi kan stole på at de som deltar, virkelig er de de gir seg ut for. Men uten fullt navn og et gjenkjennbart bilde oppstår det i alle fall hos meg en usikkerhet, som gjør at lysten til å delta her blir mindre. Det er ikke så trivelig å debattere med "spøkelser" på høylys dag, for å si det slik.

Min mening er ganske enkelt at de som ikke vil eller har mot til å delta med fullt navn og bilde, ikke har noe her å gjøre, og at redaksjonen bør ta grepe for å gjennomføre en mer konsekvent holdning til kravet om at identiteten til deltakerne må være kjent. Det finnes nok av lugubre "avkroker" på nettet for de anonyme, og det kan derfor ikke være noe krav om å få delta her i under tvilsomt eller falsk flagg.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere