Torleiv Haus

Alder: 58
  RSS

Om Torleiv

Er utdannet teolog og arbeider nå i den videregående skolen. Hovedinteressene mine er teologi og filosofi. Apologetikk er også en spesialinteresse innen teologien. Har egen blogg: http://torleiv.wordpress.com

Følgere

Et ubesvart spørsmål?

Publisert over 8 år siden

Kristen tro står eller faller med Jesu legemlige oppstandelse. Denne er enten en historisk hendelse eller ikke. Hvis oppstandelsen ikke har skjedd, hvem var det i så fall som fikk apostlene til å handle?

Apostlene ble enten bedratt eller var selv bedragere. Begge deler er vanskelig å tro, for det er ikke mulig å anse et menneske for å være stått opp fra de døde. Mens Jesus Kristus var sammen med dem, kunne han støtte dem. Men hvem var det som fikk dem til å handle senere, hvis han ikke viste seg for dem?  (Pascal, Tanker (802), s. 215HB og s. 215Lutz)

Dersom apostlene innbilte seg oppstandelsen, var de enten de mest stupide menneskene historien kjenner, ute av stand til å skjelne et lik fra en triumferende, oppstanden Herre over liv og død, eller så virket deres hallusinasjon svært ulikt alle andre hallusinasjoner i historien, i det den oppstadne viste seg mange ganger og for mange mennesker over lang tid. Paulus nevner at fem hundre var til stede en gang Jesus viste seg, og de fleste var fremdeles i live da han skrev sitt brev, slik at hvem som ville kunne spørre dem ut om hva som skjedde (1 Kor 15,6). Den oppstandne spiste virkelige fisker (Luk 24, 26-43), og var sammen med dem i 40 dager (Apg 1,3). Ikke bare det, men denne hallusinasjonen hadde den ytterst påfallende virkning at en gjeng med reddharer, som flyktet fra korsfestelsen, som fornektet sin Mester, som gjemte seg bak låste dører, ble forvandlet til en kraft som erobret verden, som gjorde harde romerske hjerter myke, og som stålsatte martyrenes beslutning om å gi sitt liv, slik at de gikk til løvene og korsene med lovsang på leppene. 

Dersom Jesus ikke stod opp fra de døde, skjedde faktisk et enda større mirakel enn oppstandelsen med dem, og det helt uten noen som helst årsak: Apostlene og tusenvis av andre oppgav jordiske forlystelser, sosial tilhørighet og trygghet, prestisje, innflytelse, makt, velstand, og ofte livet selv for intet og uten noen grunn. Ingen har noen gang gitt et svar på Pascals enkle spørsmål: Hvem var det som fikk dem til å handle?

Pascals utfordring står fremdeles der: Hvem var det som fikk apostlene til å handle?

Gå til innlegget

Modernitetens offer

Publisert over 8 år siden

Mennesket er et søkende vesen på jakt etter faste holdepunkter og evig lykke. Dette er drivkraften bak de fem store revolusjoner i menneskehetens historie. Men er moderniteten virkeligh veien til lykken?

Pascal sier: Vi driver omkring på en veldig vidde, alltid usikre og flytende, skjøvet fra side til side. Finner vi et punkt vi tror vi kan holde fast ved og hvor vi kan finne fotfeste, vakler det og trekker seg bort. Og hvis vi følger etter, unnslipper det vårt grep, glir unna og flykter i en evig flukt. Ingenting står stille for oss. Dette er den tilstand som er naturlig for oss, og likevel den som strider mest mot våre lengsler. Vi brenner av trang til å finne fast grunn og en siste urokkelig grunnvoll hvor vi kan bygge et tårn som strekker seg inn i det uendelige, men hele vår grunnvoll revner og jorden åpner seg til en veldig avgrunn.

La oss derfor ikke søke sikkerhet og urokkelighet. Vår fornuft blir alltid skuffet over den den synlige verdens ustadighet. Ingen kan fastholde det endelige mellom de to uendeligheter som omslutter det og flykter fra det. Når vi virkelig har innsett dette, tror jeg hver av oss vil holde seg i ro i den tilstand naturen har anbrakt ham i (Pascal: Tanker, Pax Forlag 2007, s 140)

Hva er årsaken til rastløsheten og fremskrittsiveren? Vår manglende evne til å nyte lykken i stillhet og passe våre egne saker. Fordi menneskene ikke utholder uvissheten sitt eget selskap, søker det ut over seg selv etter visshet og et fast holdepunkt. Når det ikke finnes et fast holdepunkt, må det skapes et fast holdepunkt eller et omdreiningspunkt.

De fem store revolusjoner i menneskehetens historie kan utmerket vel tolkes som et gjør et forsøk på å skape holdepunkter som er absolutte:

1. Den industrielle revolusjon absolutterer makten. Mennesket vil forme naturen etter sitt eget begjær og bilde. Kunnskap er makt sies det at Bacon skal ha sagt. Dette ønsket om kontroll over naturen har vært årsaken til utallige kriger for å få tak i råvarer. Imperialismen er hovedsakelig en kamp for tilgang til ressurser. Millioner av mennesker er offer for imperialismens kriger.

2. Den franske revolusjonen absolutterer friheten: Alle mennesker skal kunne følge sin egen vilje. Alle som var av en annen oppfatning hadde ikke rett til å leve, og i frihetens navn gikk Frankrike og Napoleon til krig for friheten. Napoleonskrigene alene kostet mellom 3 og 4 millioner mennesker livet.

3. Den russiske revolusjon absolutterer likheten: Alle mennesker skal være like.  Ulike mennesker er et bevis på at alle ikke er like. Alle kan bli like ved å ta livet av de som er ulike. Derfor måtte 100 millioner, om vi skal tro «The Black Book of Communism», dø fordi de ikke var like nok.

4. Den nasjonalsosialistiske revolusjon absolutterer hovmodet: En gruppe mennesker er bedre enn en annen gruppe mennesker.  De som er mindre verdige har mindre rett til å leve. De mest uverdige har ikke rett til å leve. Derfor måtte millioner av jøder dø, i tillegg til de nærmere 50 millioner andre mennesker som måtte dø i Andre verdenskrig.

5. Den seksuelle revolusjon absolutterer lystprinsippet: Det høyeste gode er tilfredsstillelse av animalske instinkter og begjær. Alt som kommer i vegen for dette prinsippet må ryddes av vegen. Fosteret kommer i vegen for dette prinsippet, og må derfor vike. Millioner av tause foster får derfor aldri se dagens lys i den nidkjære etterfølgelsen av Epikur i vår såkalt sekulære kultur.

I virkeligheten kan disse fem revolusjoner sammenfattes i en revolusjon: Et metafysisk opprør mot den absolutte. Når mennesket ikke lenger vil bøye seg for den absolutte, må det gjøre noe relativt absolutt. Prisen er de offer som må bæres fram. Millioner av mennesker på modernitetens høyalter. Er moderniteten virkelig verdt disse millioner av menneskeoffer? Og hvordan kan det moderne menneske klage på kristendommen som nøyer seg med at bare ett menneske må dø for alle mennesker?

Gå til innlegget

Er moralske lover objektivt virkelige?

Publisert over 8 år siden

Den moderne verden har i stor grad forkastet tanken om at det eksisterer en objektiv morallov som gjelder for alle mennesker. Den følgende artikkelen vil forsøke å godtgjøre at en slik objektiv naturlov eksisterer.

Innvending 1:Det ser ut til at moralske lover ikke er objektivt sanne eller virkelige, for om ting som er objektivt sanne vil det alltid oppnås enighet til slutt. Men alle er ikke enige om moralske lover. Alle steder og til alle tider har det vært uenighet om moralske lover, og denne uenigheten beviser at de er subjektive. Dersom moralske lover var objektivt sanne, måtte det finnes en objektiv metode for å avgjøre moralske diskusjoner. Men en slik metode finnes ikke.

Innvending 2: Moralske lover er åndelige: de har ikke utstrekning, form, masse eller farge. Ånd eksisterer bare i den subjektive bevisstheten, og ikke i det objektive universet, som er materielt, har utstrekning, form, masse, og farge. Det som eksisterer i den subjektive bevisstheten, er ikke objektivt. Derfor er ikke moralske lover objektive.

Innvending 3: Moralske lover er verdier. Verdier er ikke kjensgjerninger, for de handler om hva som bør være, eller om de forpliktelsene vi har, og ikke om det som er. Derfor er ikke moralske verdier kjensgjerninger eller fakta. Men det som er objektivt virkelig består utelukkende av kjensgjerninger. På grunn av forskjellen mellom «fakta» og «verdier» er ikke moralske lover objektive.

Innvending 4: Et drap er en moralsk situasjon. Et vitne kan bedømme drapet som en dårlig handling. Men det eneste som skjedde var at en mann skjøt en annen mann. Verdidommen er ikke i geværet eller i kula, men i den som observerer drapet. Verdidommen «en dårlig handling» betyr egentlig ikke noe annet enn at vitnet har «dårlige følelser om handlingen».

Innvending 5: Moralske spørsmål hører til den kategori spørsmål som forblir mysterier, det vil si at fordi de involverer subjektets deltakelse, vil endelige svar være umulige. Men derfor er heller ikke moralske spørsmål objektive.

Mot dette: Alle mennesker, til alle tider, på alle steder, i alle slags kulturer, krangler eller argumenterer om bestemte handlinger, både som prinsipper, og som enkelthandlinger, er moralsk rette eller gale. Men vi argumenter bare om objektive sannheter, ikke om subjektive følelser. Derfor, med mindre alle mennesker alltid tar feil når de argumenterer om et moralsk spørsmål, innebærer det at moralske lover er objektive. Uenighet og vedvarende argumentering om moralen beviser det motsatte av hva den moralske subjektivisten antar. For vi argumenterer aldri om utelukkende subjektive spørsmål, som smak og behag, heller ikke om objektive spørsmål som lett lar seg avklare, som sidetallet i en bok, men utelukkende om objektive spørsmål som ikke er lette å avklare.

Jeg sier: Å si at en moralsk lov er objektiv er ikke det samme som at den er en ting eller en enhet, som en sykkel, men det er å si at den er objektivt sann, slik som fysikkens eller matematikkens lover er sanne. Akkurat som ulike fysiske veier fører til ulike mål, slik at det er umulig å gå til Bergen ved å bevege seg østover fra Finse, eller som det er umulig å få et oddetall ved å legge sammen to partall, selv om du utviser stor oppriktighet, er det umulig å oppnå moralsk godhet, eller sann lykke, eller salighet, ved å velge det onde og nekte for det gode, om du er aldri så subjektivt oppriktig og ivrig.

Vi oppdager moralske sannheter snarere enn at vi oppfinner dem, akkurat som vi oppdager fysiske, matematiske eller filosofiske sannheter. Dette er umiddelbart innlysende og trenger ikke bevises. Vanligvis kalles den mentale egenskap som gjør at vi er oss bevisste, og erfarer en forpliktelse til å adlyde, for samvittighet. Oppdagingen eller erfaringen av en moralsk forpliktelse er subjektiv, men handlingens objekt er det ikke. Dersom handlingens objekt var subjektiv, ville den ikke være en forpliktelse, men bare et ideal, det er et subjektivt ønske.

Respons til innvending 1:

a. Det stemmer ikke at det alltid er enighet om objektive ting. Derimot stemmer det at det alltid er objektive ting som gjøres til gjenstand for debatt og argumentering. Ingen krangler om subjektive følelser. Når jeg sier at «jeg føler meg ikke vel», er det ingen som svarer med å si at «jo, du føler deg frisk».

b. Argumentet forutsetter at det som ikke alle er enige om ikke er objektivt. Men dette stemmer ikke. Ingen vitenskapelig oppdagelse oppnådde enighet blant alle før den ble bevist å være sann. For eksempel var det til å begynne med langt fra enighet om at bakterier var årsak til sykdommer. Men siden det var en sann oppdagelse, var det likevel en objektiv sannhet.

c. Fundamentale moralske prinsipper er en av de få tingene det er enighet om av alle, eller tilnærmet enighet om av alle. Ingen tror at mord, stjeling, og ekteskapsbrudd er moralsk rett. Mennesker er bare uenige om en bestemt krig er et eksempel på mord, en bestemt skatt er et eksempel på tyveri, en bestemt form for flørting er et eksempel på ekteskapsbrudd.

d. Uenighet beviser ikke subjektivitet. Dersom det gjorde det, ville det være nok at en person som var uenig i at 2+2=4 gjorde det til en subjektiv påstand. Årsaken til at mennesker er uenige om moralske lover er dobbelt: Deres egen subjektive uvitenhet og lidenskaper, og den objektive karakteren til moralske lover, som er mer kompleks og krevende å erkjenne enn matematiske lover eller fakta.

Respons til innvending 2: Alle dommer eksisterer bare i den subjektive bevissthet, også dommer om materielle ting som størrelse, om matematiske sannheter, og dommer om moralske lover. Men gjenstanden for disse dommene, ulikt følelsene, er objektive. Det er grunnen til at vi argumenterer eller er uenige om dem, men ikke krangler om følelser.

Respons til innvending 3: Dersom «fakta» betyr «utelukkende empiriske fakta», da er det ikke sant at det som er objektivt sant består bare av fakta, med mindre materialismen er sann. For Guds eksistens, andre bevisstheter, engler, matematiske sannheter er alle objektivt sanne, men ikke empiriske. På den annen side, dersom «fakta» betyr «det som er objektivt virkelig», forutsetter argumentet det som skal bevises, nemlig at moralske verdier ikke er fakta. De er fakta om hva som er våre plikter, lover, forpliktelser, rettigheter og goder. Det er derfor vi kan ta feil med hensyn til dem, og det er derfor vi er uenige og argumenterer om dem. «Fakta-verdi» forskjellen er ikke absolutt.

Respons til innvending 4: Analysen passer ikke til situasjonen med mindre du er en materialist. Et drap har en materiell kvalitet, men det har også en moralsk kvalitet. Det er selve handlingen vi dømmer å være ond, ikke våre følelser. Dersom det var våre følelser, ville «handlingen er ond» bety at vitnets «følelser er onde», som er tåpelig. Vi føler oss rettferdige når vi møter en morder, og ikke onde.

Respons til innvending 5: Mysterier betyr ikke totalt subjektive spørsmål, men bare spørsmål vi er personlig involvert i, selve om mysteriene i seg selv er om objektive og allmenngyldige sannheter.

(Kommentar: Artikkeln er hentet fra Peter Kreefts utmerkede bok "Summa Philosophica". Boken tar for seg 110 ulike sentrale filosofiske problemstillinger, og den her skrevet i det klassiske summa formatet som blant annet ble benyttet av Thomas Aquinas)

Gå til innlegget

Er provosert abort drap?

Publisert over 8 år siden

Det sentrale spørsmål i abortdebatten er om fosteret er en person eller ikke.

I det følgende har jeg forsøkt å oppsummere hovedargumentene som vanligvis blir brukt i debatten. 

Innvending 1:Det kan se ut som provosert abort ikke er drap. Norges lover slår fast at abort er legalt. Provoserte aborter er en oppgave som det statlig finansierte helsevesenet tar seg av. Når staten definerer provosert abort som noe annet enn drap, er det ikke drap. Dette kan ikke overprøves siden det ikke finnes noen høyere myndighet enn staten.   

Innvending 2: Fosteret er en del av kvinnens kropp, og intet som er en del av kvinnen har en selvstendig rett til å leve. Det å fjerne et foster er derfor ikke noe annet enn å fjerne blindtarmen.

Innvending 3: Fosteret har ingen selvbevissthet og kan derfor ikke ha status som fullt ut person. På dette grunnlaget må det være klart at provosert abort ikke er drap av en person.

Innvending 4: Morens liv og helse og livskvalitet går foran fosterets rettigheter. Fosteret kan være en trussel mot morens liv og helse, og det kan redusere eller totalt ødelegge hennes livskvalitet. Det å fjerne noe som kan true livet eller livskvaliteten, kan ikke kalles drap.

Innvending 5: Alle barn som fødes har en rett til å være ønsket og rett til gode oppvekstvillkår. Barn som ikke er ønsket vil bli utsatt for mishandling og dårlige sosiale levekår. Uønskede graviditeter fører til uønskede barn, og uønskede barn blir misbrukte barn. Abort forebygger barnemishandling.

Innvendig 6: Moderne genteknologi har gjort det mulig å luke ut genetiske defekter på fosterstadiet. Hensynet til menneskehetens genetiske renhet gjør at det er helt i orden å fjerne foster med genetiske defekter. For dersom fosteret er en person med rett til liv vil det innebære at fosteret har en rett til å påføre alle senere generasjoner genetiske skader. Siden ingen har rett til å skade andre, har ikke fosteret rett til å leve. 

Innvending 7: Det skjer en stor mengde spontane aborter. Dersom det skjer en stor mengde spontane aborter kan et ikke være så farlig med provoserte aborter.

Innvending 8: Det mest nedverdigende en kvinne kan bli utsatt for er voldtekt. Dersom kvinnen i tillegg blir gravid, vil hun stadig bli minnet om denne ydmykelsen resten av livet, og dette er mer enn noen kan forlange. I slike tilfeller er det urimelig å kalle provosert abort for drap. 

Innvending 9: Det å kalle provosert abort for drap, påfører mange kvinner unødig skyldfølelse, og derfor en grov fornærmelse av mange kvinner som er i en vanskelig situasjon.

Mot dette: Fredsprisvinner Moder Theresa sa: Den største trussel mot freden i dag er det uskyldige ufødte barns rop. For hvis en mor kan drepe sitt eget barn i sitt eget skjød, hvor mye mer kan ikke da du og jeg drepe hverandre? I Skriften står det skrevet: Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, ---? Men i dag blir millioner av ufødte barn drept. Og vi sier ingenting. I avisene kan du lese at så og så mange blir drept eller ødelagt, men ingen snakker om de millioner små som har vært til, som er blitt fylt med det samme liv som du og jeg er fylt med.

Jeg sier:

(1)    Alle uskyldige menneskelige personer har rett til liv og må ikke drepes.

(2)    Alle ufødte menneskefoster er uskyldige personer.

(3)    Derfor har alle ufødte menneskefoster rett til å leve og de må ikke drepes.

Premiss (1) er i samsvar med etikkens grunnleggende minimumsprinsipp: Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Ingen mennesker ønsker å bli påført skade av andre, og det å bli fratatt livet er å bli påført maksimal skade. Alle personer har rett til liv, og denne retten er noe vi har i egenskap av å være personer. FN’ menneskerettserklæring anerkjenner denne retten, den gir den ikke. Retten til liv er en iboende rett alle mennesker har i kraft av å være menneske. Denne retten er ukrenkelig.

Premiss (2) går ut på å finne objektive kriterier for å avgjøre om vi har med en menneskelig person å gjøre eller ikke. I fravær av objektivt og empirisk verifiserbare kriterier for hvem som er menneskelige personer eller ikke, henfaller vi til subjektive kriterier som ikke er offentlig tilgjengelig for alle. Slike subjektive kriterier er i strid med grunnlaget for rettsstaten som går ut på retten skal ikke være bestemt av subjektive innfall eller vilje.

a.      En menneskelig zygote har menneskelig opphav og sin egen unike DNA kode. Essensielt er en encellet zygote lik et aktualisert menneske. Dette kan konstateres ved hjelp av en DNA sekvenser slik dr. Jerome Lejeune demonstrerte.

b.     Vi vet i dag mer enn noen gang om at livet begynner ved unnfangelsen, d.e. i det øyeblikket en egg- og sædcelle smelter sammen. Det skjer ingen essensiell endring av DNA til et embryo og en voksen. I prinsippet er det bare næring, vann og luft som tilføres.

c.      Mellom unnfangelse og død er mennesket en kontinuerlig strøm av liv. Det finnes intet punkt mellom unnfangelse og død som er kvalitativt forskjellig fra et tidligere eller senere tidspunkt. Ethvert forsøk på å definere et slikt punkt er arbitrært.

d.     Det fundamentale etiske minimumsprinsippet om ikke å påføre andre unødvendig skade eller ulemper, og at om det er nødvendig å påføre andre skade eller ulemper, så må skaden eller ulempen gjør så liten som mulig, krever at må vi avstå fra handlinger som kan bety slutten på et liv i tilfelle det er en person.

e.      Både Norges grunnlov, og arveloven, forutsetter at fosteret er en person. For grunnlovens paragraf 6 sier: Blandt Arveberettigede regnes ogsaa den Ufødte, der strax indtager sit tilbørlige Sted i Arvelinjen, naar hun eller han fødes til Verden. Og arvelovens paragraf 71 sier: Rett til arv har berre den som lever eller er avla når arvelataren døyr.  I og med at det bare er personer som har arverett, og at loven regner med at fosteret helt fra unnfangelsen har arverett, innebærer det at fosteret er en person med alle de naturlige rettigheter som tilkommer en person. Men det er en selvmotsigelse å ha arverett, men ikke livsrett.

f.       Etikkens grunnprinsipp er: Påfør ikke andre unødvendig skade eller ulempe, men dersom skade eller ulempe er uunngåelig, gjør alt som er mulig for å gjøre den så liten som mulig. Dersom det foreligger tvil om at et vesen med menneskelig opphav virkelig er en person, er det eneste rette å anta at det er en person, og handle deretter. For usikkerhet eller tvil beviser ikke noe objektivt, det manifesterer bare subjektiv uvitenhet.

g.      Det finnes en lang tradisjon i alle de større religionene om at fosteret er en person hvis verdi er ukrenkelig. Også legekunstens far, Hippocrates, gjorde beskyttelse av fosteret til en del av den forpliktelse legen påtok seg ved avleggelse av legeeden.

h.     For å rettferdiggjøre drap på fosteret må det demonstreres at et foster med et fullt menneskelig genom og menneskelig opphav ikke er en person. Ingen har gitt en slik overbevisende demonstrasjon, og det er derfor tryggest å anta at vi har med en person å gjøre.

Respons til innvending 1: Dersom staten eller folkeviljen avgjør hva som er rett eller galt, betyr det at flertallet alltid har rett, og at makten bestemmer retten. Dette prinsippet ble forkastet i Nürnbergprosessen etter 2.vk. Naturretten står over folkenes rett, og lover er bare rettferdige i den grad de er i samsvar med grunnleggende fundamentale etiske og moralske prinsipper. Påstanden om at staten er den høyeste myndighet forutsetter det som skal bevises, og er derfor ikke en påstand som er holdbar. 

Respons til innvending 2: Fosteret er i kvinnen, men det er ikke en del av kvinnens kropp. Fosteret har sin egen unike DNA kode, og det har et kjønn som kan være det motsatte av morens kjønn. At fosteret er fysisk avhengig av mora innebærer ikke at fosteret er en del av mora. Alt som er en del av mora vil forbli en del av mora, men fosteret vil, om det får utvikle seg normalt, søke å bli skilt fra mora.

Respons til innvending 3: Selvbevissthet kan ikke være et kriterium for om noen er en menneskelig person eller ikke. Den som sover eller er i koma mangler selvbevissthet, men det betyr ikke at de som sover eller er i koma opphører å være menneskelige personer. En absurd implikasjon av det ville være at det ikke er et drap å ta livet av noen som sover, mens det er et drap å ta livet av noen som er våkne. 

Respons til innvending 4: Locke slo i flere viktige avsnitt i the Second Treatise on Government fast at grensen for et menneskes frihet må settes der hvor en annen persons rettigheter begynner. Montesquieu tolker dette slik at en persons rettigheter kan ikke være til skade for eller true en annen persons trygghet. Den mest grunnleggende retten er retten til liv og en rett som truer retten til liv må vike for denne. Dersom liv står mot liv, vil det rette være at fosteret rett til liv må vike for morens rett til liv. Retten til god livskvalitet må vike for retten til liv. 

Respons til innvending 5: Statistisk materiale viser at vold mot barn og misbruk har økt i samfunn som har tillatt morsbestemt abort. Samfunn som tillater morsbestemt abort har en tendens til å nedvurdere menneskeverdet, og dette vil ikke bare gjelde de ufødte, men også de fødte. Det beste vernet mot vold og misbruk er å oppvurdere storheten i det å være menneske.

Respons til innvending 6: Genetiske feil oppstår stadig, og det er i praksis umulig å luke ut genfeil. Tvangssterilisering ville ha vært en mer skånsom måte å hindre videreføring av genetisk overførbare sykdommer, men dette har allerede vært forsøkt og forkastet som umoralsk selv om livet til den steriliserte ikke ble tatt. Provosert abort er verre fordi personens liv blir tatt.

Respons til innvending 7: Om vi skulle følge denne tankegangen, ville det være helt greit å ta livet av små barn i land med høy barnedødelighet, men ikke greit i land med lav barnedødelighet. I land med høy barnedødelighet er det etisk rett å forsøke å sørge for at flest mulig barn lever opp, og ikke ta livet av dem. Ellers er det hundre prosent dødelighet for alle mennesker, men det gjør det ikke greit å forkorte levetiden til noen av dem.

Respons til innvending 8: Fosteret er alltid den totalt uskyldige part ved en voldtekt. Er det noen som bør miste retten til liv må det være den som begår et grovt overgrep mot en kvinne og gjør henne gravid mot hennes vilje. Alt rettferdighet krever at det er den skyldige som bør straffes, og ikke den uskyldige. Erfaringen viser dessuten at voldtektsofre i ganske mange tilfeller velger å bære fram fosteret til tross for den uverdige måten barnet har blitt unnfanget på. Adopsjon er et mindre onde enn å ta fosterets liv, og det er alltid det mest moralske å velge det minste onde.

Respons til innvending 9: Det er et faktum at en ikke ubetydelig andel av kvinner som gjennomfører aborter, sliter med senvirkninger som sorg og skyldfølelse. Denne sorgen og skyldfølelsen er i stor grad en forbudt sorg og skyldfølelse som kvinnen må bære alene. Det kristne budskap er at alle som erkjenner sin skyld, kan få tilgivelse og en ny start. Det å kalle noe ved sitt rette navn er vegen til frihet. Sannheten skal gjøre dere fri, sa Jesus, og erfaringen viser at dette stemmer.

Gå til innlegget

Den fremmede

Publisert nesten 9 år siden

Jesus var en fremmed da han ble født. Er han fremdeles den fremmede i Norge julen 2012?

Den første julenatt måtte de fattige foreldrene søke ly sammen med esler og okser. Det var nemlig ikke plass på det lokale motellet i Brødhuset, eller Betlehem som vi er vant til å kalle byen noen steinkast sør for Jerusalem. Årsaken til at motellet var fullbooket var at staten hadde tvunget alle til å registrere seg i skatteregisteret for om mulig å pine noen ekstra denarer ut av den okkuperte befolkningen. Storpolitikken har alltid hatt en tendens til å gripe inn i fattige menneskers livsvilkår, og Josef og Maria var det offer for dette.

Det som synes viktig og det som er viktig, er sjelden det samme. Der og da var det viktig å bli registrert i skatteregisteret. Men på sikt var dette så uviktig at det er ikke engang kilder som forteller om noen folketelling i Israel da Jesus ble født. Da folketellinga skjedde var dette ganske sikkert noe som alle var opptatt av og alle snakket om. 

Over 2000 år senere er det veldig få som er opptatt av folketellinga, men veldig mange som er opptatt av ham som ble født julenatt. Denne interessen begynte i det små. De første som ble invitert til å beundre barnet var noen kasteløse og marginaliserte gjetere. Mens de kloke og mektige var opptatt med sitt, var gjeterne nysgjerrige og små nok til å ta turen til den lille familien som søkte nattely i et fjøs.

For den nyfødte hørte ikke hjemme i det gode selskap. Han ble født som en hjemløs flyktning av en mor som tilsynelatende var havnet i «uløkka» og som måtte søke seg bort fra de vante omgivelsene for å unngå sosial stigmatisering. Det ukjente Betlehem må ha fortont seg som et fristed i forhold til lille Nasaret.

Som millioner av andre mennesker gjennom tidene var Maria og Josef fattige mennesker som måtte slite for det daglige brød. I sin lille krets var de ganske sikkert respekterte mennesker. Men de bodde langt utenfor allfarvei, på et sted som ingen regnet med at det kunne komme noe godt fra.

Det er sjelden plass for de marginaliserte. De lever i skyggen av samfunnet, uten den sosiale og kulturelle trygghet det gir å høre til et sted. Flyktninger, kriminelle, utstøtte, prostituerte, fattige, mistilpassede, misbrukte, tapere, offer for uheldige omstendigheter, og ganske sikkert mange andre, er eksempler på slike mennesker. Slike mennesker har eksistert til alle tider, og de finnes fremdeles. Kanskje mer enn noen gang. 

Barnet som ble født julenatt, tilhørte de marginaliserte. Han var en fremmed, og han passet ikke inn i det forventede mønster. Derfor kom han stort sett i konflikt med samtidens elite. Han så tvers gjennom hykleriet til de religiøse lederne og avslørte det for det var. Han hadde et ord å si til de politiske lederne også, og var ikke redd for å kalle en spade for en spade. Slikt blir man ikke populær av. 

Men folket elsket ham. I alle fall til å begynne med. De forstod at Jesus var en mann som var på deres side. Ryktet om hans under og gode gjerninger spredde seg som ild i tørt gress, og de kom til ham i tusentall for å høre ham og for å få hjelp av ham. Ganske snart har nok den tanken dukket opp at Jesus er rett mann til å befri folket fra de forhatte romerne, og at han derfor måtte gjøres til opprørsleder og konge.

Men Jesus ville ikke. Han trakk seg tilbake og det som så ut til å bli en folkebevegelse endte med tilsynelatende fiasko. Alle unntatt noen ytterst få forlot ham. Jesu budskap var for ubegripelig til at folk flest kunne ta det på alvor. Han ble ikke forstått av sine samtidige, og han passet ikke inn i samtidens forventninger.

Jesus var med andre ord en fremmed i sin samtid. Og fremmede mennesker er plagsomme, de rokker ved tryggheten, de er i veien, og det er best å rydde dem av veien og bli kvitt dem. Flyktninger kan returneres til der de kom fra. Denne muligheten var ikke åpen for Jesus. Han var jo en av folkets egne. Likvidering var da eneste utvei for å bli kvitt ham.

Likvidering er normalt en effektiv metode å bli kvitt folkefiender og andre uønskede elementer. Under krigen likviderte Heimefronten andre nordmenn som samarbeidet med fienden. De fleste synes det var nødvendig. Bedre at en dør enn at hele folket går til grunne. Likvidering praktiseres fremdeles i ulike områder av verden for å bli kvitt brysomme personer. Vanligvis fungerer dette etter hensikten.

Men i tilfellet Jesus fungerte det ikke. Henrettelsen av den fremmede på et kors løste ikke det problemet det skulle løse, men forverret det. For allerede tre dager etter at han ble henrettet begynte ryktene å svirre om at han var blitt levende igjen. De nærmeste etterfølgerne rapporterte også om at de hadde sett og snakket med den korsfestede. Den tomme grav og synet av den korsfestede lys levende overbeviste de nærmeste etterfølgerne om at Jesus virkelig var stått opp fra de døde, og at fremdeles var nær dem.

Kjernen i ryktene om oppstandelsen kan sammenfattes i tre punkter:

1. Jesus interagerte med sine venner ved sitt synlige nærvær og vanlig menneskelig kommunikasjon. 2. Jesus hadde en kropp med mange vanlige egenskaper og noen uvanlige. Det var en herliggjort kropp med påfallende evner i relasjon til den fysiske verden, og denne kroppen var en overgang til det tredje punktet. 3. Jesus fortsatte å være aktiv i denne verden helt til i dag, og for alle som søker ham og står for ham nå.

Det som taler for at disse kjernepunktene virkelig skjedde er transformasjonen eller forvandlingen som skjedde med hans etterfølgere. Opprinnelig var dette en liten gruppe med marginaliserte individer, som opplevde å bli offer for statens unåde og forfølgelse. Men i løpet av noen få generasjoner var denne lille gruppen blitt en kraft for moralsk og sosial fornyelse som var spredt til alle avkroker i Romerriket, og senere ble den til den dominerende tro. Alt dette skjedde uten at Jesu venner hadde en privilegert status. Deres eneste middel var ordene de talte og livene de levde, uten noen form for bruk av vold, og vanligvis med dødelig motstand.

Henrettelsen av Jesus var en fiasko hvis målet var å bli kvitt denne mannen. Knappe 300 år senere hadde Konstantin den store ikke så mange andre valg enn å gi opp kampen mot Jesus fra Nasaret, og innføre trosfrihet i Romerriket. Ingen person har som Jesus preget den verdensdelen vi bor i slik som Jesus har gjort det. 

Jaroslav Pelikan bemerker at «Jesus fra Nasaret har vært den dominerende skikkelsen i den vestlige kulturens historie i snart 20 århundrer. Dersom det var mulig, med en spesiell slags supermagnet, å trekke ut av den historien hver metallbit som i det minste bærer et spor av hans navn, hvor mye ville da ha blitt igjen?».

Antakelig er det ikke mye som ville ha vært igjen. Hva Jesus har oppnådd gjennom historien er absolutt mirakuløst, og det roper etter en forklaring. Er det tenkelig at denne verdenskraften ville ha vært det den er om ikke Jesus hadde evnen til å berøre vanlige menneskers liv fra dag til dag? Hva er forklaringen på at Jesu vedvarende relevans for menneskene? Hvorfor betyr Jesus fremdeles så mye? Hva kan det komme av at en tredjedel av jordens befolkning identifiserer seg som kristne?

Jeg er overbevist om at Dallas Willard har rett når han skriver: «Jeg tenker vi må si at Jesu vedvarende relevans er basert på hans historisk velprøvde evne til å snakke til, til å helbrede og gi kraft til enkeltmennesker. Han betyr noe på grunn av det han har gitt og fremdeles gir til ordinære mennesker, som lever deres alminnelige liv og må hanskes med sine omgivelser. Han lover helhet i livene deres. Ved å delta i vår svakhet gir han oss styrke og meddeler gjennom sitt kompaniskap et liv som har evighetens kvalitet. Han kommer der vi er, og gir oss det livet vi hungrer etter. En tidlig rapport sier, «livet var i ham, et liv som gav mening til menneskets eksistens» (Joh 1,4). Å være livets lys, og å gi Guds liv til kvinner og menn der de er og slik som de er, er hemmeligheten til Jesu vedvarende relevans» (The Divine Conspiracy, s. 13).

Til tross for dette har Jesus forblitt den fremmede som aldri har passet inn i denne verdens politiske, økonomiske, kulturelle og religiøse systemer. Den generelle tendensen i samtida er uten tvil et ønske om å bli kvitt ham ved å overse ham eller aktivt stenge ham ute. Selve om den globale kalender teller årene fra Kristi fødsel, og dermed har gjort Kristi fødsel til det sentrale tidspunkt for hele kloden, er det likevel i ferd med å bli tabu å snakke om før og etter Kristi fødsel.

Den samme tendensen kan vi også se i media. Visstnok finnes det enda programmer på radio som gir rom for å nevne Jesu navn, men den generelle tendens på fjernsyn er adventsprogrammer som er kjemisk rene for Jesu navn. Det var ikke plass for Jesus i herberget i Betlehem, og det er heller ikke plass for ham i det moderne Norge.

Vi må også spørre om det er plass for Jesus i kirken. Det er kanskje et mer alvorlig spørsmål. For strengt tatt kan vi aldri forvente at den sekulære verden skal løfte fram Jesus. Men vi bør kunne forvente at kirken løfter ham fram slik han har gjort seg kjent gjennom historien. Men Jesus har tradisjonelt passet dårlig sammen med det religiøse etablissementet. Han ble kastet ut av sin barndoms synagoge i Nasaret, og han passer også dårlig inn i en folkekirke som er mer opptatt av å tekkes folket enn sin Herre.

Sannheten er den at Jesus passer ikke inn noe sted og i noen sammenheng. Han har aldri latt seg fange og bruke av noen, men han er den strengeste kritiker av alle som vil bruke ham til egne formål. Han er den fremmede og utstøtte, den forfulgte og marginaliserte.

I denne Kristusmessen eller julen er Jesus nærværende i verden akkurat som før, og han er nærværende på mange måter. Hans lære har en utrolig evne til å bryte i stykker alle menneskeskapte systemer. Han passer ikke inn og er derfor tilgjengelig for alle som søker ham. Hans korsfestelse og oppstandelse forkynner slutten på alle menneskeskapte systemer. Han er mennesket på korset som kaller oss til å bli ett med ham der. Han gjør seg selv tilgjengelig for den enkelte som hører om ham og søker ham.

Den politiske elite kan forkaste ham. Det kirkelige etablissement, som har så stor interesse av at tingene fortsetter som før, kan forsøke å tilpasse ham tidens krav. Media og akademia kan overse og marginalisere ham. Men Jesus vil aldri bli borte. Han kommer gjennom på tross av alt. Han er den sterkeste kritikeren av samfunnet og religionen. Religionen har mange kritikere, men Jesus har få. For han er en virkelighet som bekrefter seg selv uavhengig av sosiale «bobler», eller sosialt konstruerte samfunnsvisjoner. I all forvirring og usikkerhet, som vår tid er så full av, står Jesus fast og inviterer oss alle til en pilegrimsreise inn i hans hjerte og liv. Alle som gjør dette med ydmykhet og åpenhet, vil erfare sannheten i dette etter hvert som de tar hans liv for å være deres liv.

Velkommen fra din Himmelsal
Til denne Verdens Grædedal,
Hvor man dig intet andet bød,
End Stald og Krybbe, Kors og Død.

Hans Adolph Brorson

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere