Torleiv Haus

Alder: 58
  RSS

Om Torleiv

Er utdannet teolog og arbeider nå i den videregående skolen. Hovedinteressene mine er teologi og filosofi. Apologetikk er også en spesialinteresse innen teologien. Har egen blogg: http://torleiv.wordpress.com

Følgere

René Girard og den mimetiske teori

Publisert rundt 7 år siden

Vi lever i en verden preget av konflikt og vold på mange ulike plan. Hvordan skal vi forstå denne volden og hvordan skal vi unngå at vi til slutt utrydder oss selv? Den mimetiske teori forsøker å gi svar på slike spørsmål.

Som menneske har jeg alltid kjent på et behov for mening eller for å få ting til å henge sammen. Hvordan skal vi forstå den verden vi lever i og hvordan skal vi tenke om de fenomener som vi møter der. Sagt på en annen måte er det de store spørsmål som stort sett har opptatt meg gjennom livet så langt. For å finne svar på de store spørsmål er det helt nødvendig å lete etter hva andre har funnet ut og forsøke å fordøye hva de har kommet fram til.

En som virkelig har bidratt med mye mening for meg er den franskamerikanske kulturkritikeren Réne Girard. I 2005 ble han udødeliggjort ved å bli tatt opp i Det franske akademi, en anerkjennelse for de ytterst få. Hans forskning omfatter en rekke ulike områder, men hovedspørsmålene han har kretset rundt er religion, vold og det hellige. Hans teori kalles gjerne for den mimetiske teori, og vanligvis presenteres den som bestående av tre deler.

Den første delen handler om at begjær er mimetisk. Det vil si at vi mennesker lærer av hverandre hva vi skal begjøre. Vi kopierer ikke bare språk og andre ytre egenskaper, mens hva vi skal ha lyst på eller ikke ha lyst på. Tanken om det mimetiske menneske utfordrer og forkaster enhver forestilling om det autonome og uavhengige menneske, en forestilling Girard kaller for den romantiske løgn.

Mimesis kan føre til rivalisering eller konflikt når begjæret rettes mot det samme objektet. Dersom det er snakk om kopiering av en tilstand som velbehag eller tilfredshet, kalles begjæret for metafysisk. Den romantisk løgn går ut på at det er en direkte forbindelse mellom den begjærende og objektet (subjekt A begjærer objekt B). Girard viser at begjæret alltid har en triangulær struktur. A begjærer utelukkende B fordi subjekt C begjærer B. Dette fenomenet blir så illustrert ved hjelp av romanforfattere som Cervantes, Proust, Dostojevski.

Den andre delen kalles for syndebukkmekanismen. Dette er en utvidelse av teorien om interpersonal vold og den antyder en mer generell teori om sosial samhandling. For Girard blir det sakrale eller hellige forstått som et middel til å begrense den mimetiske rivalisering og den påfølgende vold. Syndebukkmekanismen er avgjørende viktig i etableringen og vedlikeholdet av en sosial orden. Denne prosessen er en sosial prosess som utfolder seg på en bestemt måte. Når den kulturelle orden blir truet eller destabilisert av mimetisk begjær, kan hele samfunnet bevege seg mot en krisetilstand. Krisetilstanden kan utvikle seg til alles krig mot alle eller en voldelig naturtilstand, slik Thomas Hobbes beskriver det. I denne kaotiske krisetilstanden er alle forskjeller eller differenser opphevet, og denne opphevingen av differenser forsterker det mimetiske begjæret i form av direkte mediasjon.

I denne kaotiske tilstanden er det ren illusjon å forestille seg at krisen kan løses ved at partene inngår enn sosial kontrakt på rasjonell basis som Hobbes eller Locke tenkte seg. Krisen kan ifølge Girard bare løses ved at aggresjonen transformeres fra "alle mot alle" til "alle mot en".  Gruppen oppnår samling ved å utpeke og utstøte en som gjøres ansvarlig for krisen. Gruppen kan oppnå samme resultat ved å samle seg mot en ytre fiende.

Utstøtelsen eller drapet av det ene offer har som virkning en harmoni som ser ut til å ha kommet utenfra. Ut fra offeret stråler det en form for hellig numinøsitet som gjør at offeret får gudelik status. Offeret blir med andre ord tillagt ansvar for både krisen og løsningen av den, og denne dobbeltheten er både frastøtende og tiltrekkende på samme tid, altså har vi med ambivalens å gjøre.

Sentrale religiøse fenomen som forbud, ritualer og myter har alle som funksjon å avlede og kontrollere den mimetiske volden. Forbud har som funksjon å hindre situasjoner med potensiale for konflikt. Ritualer og ofringer forutsetter en midlertidig oppheving av tabuene, for at samfunnet skal kunne tillate seg en viss dose akseptabel vold og kaos. Myter er tilslørte beretninger om en opprinnelig voldshandling. Mytene inneholder sannheter som gruppen har et sterkt behov for å skjule eller bortforklare.

Denne religionsforklaringen kan oppsummeres på denne måten: "Vold er det sakrales kjerne og skjulte sjel".  Ved å kombinere mimetisk begjær med offermekanismen grunnlegger Girard en teori om religion og opphavet til den sosiale orden.  All sivilisasjon har sitt opphav i mimetisk begjær og vold. Sivilisasjonen er bygd på vold og holdes oppe av vold. Det mimetiske begjærets mytiske symbol er den krypende slange som kryper ubemerket rundt og hisser menneskenes sinnsbevegelser opp mot hverandre. Dette utvikler seg til det sataniske når mengden anklager, det sataniske er nettopp det anklagende, den ene for all elendighet og utrydder elendigheten ved å drepe eller lynsje offeret.

Den tredje delen av Girards teori handler om forholdet mellom Dionysios og Den korsfestede. Syndebukkmekanismen tillater et fellesskap å gjenvinne likevekten etter en krise bare hvis det klarer å skjule for seg selv hva det gjør.  Ingen av de religiøse praksisene - myter, forbud og ritualer - avslører åpent hva som skjer.  Mytene inneholder et samfunns historie om sitt opphav. Denne mytiske historien antyder, men avslører aldri direkte voldens funksjon i samfunnets formasjon. Mytene er mute, de er tause om den voldelige syndebukkmekanismen, og det er umulig å avsløre denne fra innsiden, bare en åpenbaring utenfra kan gjøre det.

Det er med denne bakgrunnen Girard begynner å studere Bibelen. Resultatet av denne forskningen er en overbevisning om at hovedretningen i den bibelske åpenbaring går i stikk motsatt retning av mytene. Gud er på det uskyldige offerets side, ikke på voldsmennenes side. Den voldelige gud er en projeksjon av menneskets egen voldelighet, akkurat som gudene er resultatet av sakraliseringen av de ofrede i de ofrendes bevissthet. Bibelen fungerer som en kritikk og fordømmelse av syndebukkmekanismen, ikke som et eksempel på den. Denne kritikken er tilstede helt fra starten av Bibelen, men det kommer ikke alltid like klart til uttrykk. Flere av de gammeltestamentlige tekstene henger igjen i mytenes verden, men de er likevel dårlige myter.

Det er først med Jesus at den transcendente Gud blir åpenbart fullkomment, og det skjer på primært på korset. Strukturen er den samme i mytene og evangeliet, men perspektivet er totalt forskjellig. Av den grunn hevder Girard en motsetning mellom myte og evangelium. Evangeliene avslører kulturens voldelige opphav ved å ta offerets plass. I Bibelen er målet å overvinne og avskaffe hele syndebukkmekanismen som en akseptabel metode for sosial formasjon.

Dette innebærer at evangeliet bryter ned det sakrale skjold som har fungert som et skjold mot menneskets totale selvdestruksjon. Det sakrales avfortrylling er en konsekvens av evangeliet som vi vanligvis kaller for sekularisering. Men dette betyr også at kristendommens virkning kan være katastrofal. For i den grad den enkelte ikke blir frigjort fra den destruktive formen for mimetisk begjær, vil voldstendensen være voksende. Uten beskyttelsen til det sakrale vil dette ende i en tragisk voldens apokalypse for hele den globaliserte menneskeheten.

Nå kan Bibelen leses på flere måter. Modernitetens kritiske lesning forkaster Bibelen som en samling projeksjoner i samsvar med Feuerbachs religionsteori. Av sin egen frykt og tvangstanker skaper mennesket gudene i sitt eget bilde, og det å ta dem alvorlig fører til at menneskene fordømmer seg selv til infantil avhengighet. I et utall av varianter innebærer denne lesemåten at Bibelens Gud må forkastes som en fiende av menneskeheten, kort sagt som en stor sadist.

For Girard er det nettopp på grunn av denne projeksjonsmekanismen at den bibelske åpenbaring er nødvendig. For mens mytene tilslører volden ved å betrakte volden fra voldsmennenes perspektiv, avslører evangeliene den samme volden ut fra offerets perspektiv. Jesus insisterer på at det er en forbindelse mellom forvrengt begjær og voldelig selvhevdelse. Jesus er spesielt kritisk til systemer dekker over denne forbindelsen og nekter å ta ansvar for den. Derfor er det bare ved direkte å konfrontere systemet at syndebukkmekanismen kan avsløres slik at den mister sin kraft. Det er gjennom denne direkte konfrontasjonen med dette systemet at den sanne Gud åpenbarer seg.

Men dette betyr også at det er en absolutt forskjell på religion og den endelige åpenbaring på korset. Dypest sett innebærer Girards perspektiv at all kultur og religion har et satanisk opphav fordi det er basert på drap og løgn. All kultur bygger fra begynnelsen på drap av et uskyldig offer på grunn av løgn.

For meg ser det som Girard er lite kjent i Norge. Det er en stor mangel som jeg håper dette lille innlegget kan bøte på. For mer innsikt i Rene Girards tankeverden anbefaler jeg denne introduksjonen på Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=BNkSBy5wWDk

Ellers er det kommet ut på dansk en antologi av Rene Girard: «Voldens verden. Verdens vold», Aros Forlag, Danmark. Kan bestilles her: http://www.rpc.dk/aros_writer.asp?txtwriter=girard&Submit1=S%F8g

 

Gå til innlegget

Demokrati i krise

Publisert rundt 7 år siden

Dagens oppslag i VG om hvilke krav IOC stiller til arrangøren av et OL bør få det til å gå kaldt ned over ryggen på noen hver.

Det finnes hvis ikke grenser for hva disse selvhøytidelige gamle menn kan få seg til å sette på papir. For eksempel har de frimodighet nok til å invitere seg selv til audiens hos Kongen, med krav om at Kongen skal spandere alt hva pampene måtte begjære av drikkevarer.

Nå er det i og for seg en kjent sak at IOC for lengst har beveget seg ut av virkelighetens verden. De representerer en bevegelse som i utgangspunktet hadde forbrødring av alle verdens nasjoner som et høyverdig mål. Hundre år senere er virkeligheten en ganske annen.  De olympiske sommer- og vinterleker er i virkeligheten blitt et propagandainstrument for all verdens regimer til å vise fram sin storhet. Et diktatur som Kina fikk arrangere OL uten at det tilsynelatende har fått den aller minste konsekvens for menneskerettighetssituasjonen i det landet. For mitt vedkommende er denne propagandafunksjonen i og for seg ille nok og mer enn god nok grunn til å ønske at IOC og de olympiske leker måtte forsvinne i historiens store skraphaug. Verden trenger ganske enkelt ikke slike arrangementer som er ren gigantomani.

Men enda for meg er hva norske politikere kan få seg til å uttale.  Når politikere kan få seg til å uttale at de vil vise styrke ved å trosse folkeviljen, må da en grense være overskredet for lenge siden. Jeg har alltid levd i den oppfatning at våre representanter nettopp skulle representere folkeviljen og ikke noe annet. For tiden er det en klar overvekt av fornuftige folk i dette landet som sier et klart og utvetydig nei til å bruke over 30 milliarder av våre felles midler til denne galskapen.  En slik diskrepans mellom folket og politikerne kan vanskelig kalles for noe annet enn et demokrati i krise.

IOC er en pampeorganisasjon av og for pamper. Skal vi bruke enorme ressurser på å legge til rette for et gigantisk party for disse folkene, bør det i det minste være folkets vilje at så skal skje. Det kan enkelt finnes ut ved å gjennomføre en folkeavstemning.  Det skulle ikke forundre meg om det allerede er brukt mer penger på søkeprosessen enn hva en folkeavstemning ville ha kostet. IOC får arrangere sine arrangementer der de hører hjemme, i diktaturer som Kina, Aserbajdsjan, Kasakhstan og Qatar. Helst uten norske idrettsutøvere. 

Gå til innlegget

Kampen mot de ti bud

Publisert rundt 7 år siden

I et etterkristent Norge på full fart mot primalisering og paganisering står de ti bud lavt i kurs. For mange representerer de ti bud selve symbolet på undertrykkelse og livsfiendtlighet.

Det står ikke til å nekte for at dekalogen på mer enn en måte kommer i konflikt med mange ting som vi umiddelbart finner attraktive. Særlig er det sjuende bud (etter jødisk tellemåte) om å ikke å bryte ekteskapet som er upopulært. I en kultur som hyller den frie utfoldelse av seksualiteten i alle dens former og uttrykk, er det selvfølgelig utålelig og dirkete provoserende å begrense denne utfoldelsen til et forpliktende og livslangt ekteskap mellom en mann og en kvinne.

Jeg har ikke til hensikt å trekke fram det sjette bud spesielt, men derimot å se litt nærmere på hva budene forbyr og hva som ligger bak dette forbudet. Det sjette, sjuende, åttende og niende bud er enkle og korte. De forbyr voldshandlinger i minkende alvorlighetsgrad: Du skal ikke drepe. Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke stjele. Du skal ikke avgi falsk vitnesbyrd mot din neste.

Men det tiende og siste budet (fremdeles etter jødisk tellemåte, som regner det 9. og 10. bud i den lutherske katekisme som et bud) skiller seg fra de andre. Det er både lenger, og i stedet for å forby en handling, forbyr det begjær. Det tiende bud lyder slik: «Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans eller noe annet som hører din neste til». Det tiende bud forbyr ikke bare et eller annet marginalt begjær, men det forbyr lyst som sådan.

Mange vil hevde at hvis det tiende bud forbyr begjær eller lyst som sådan, så stemmer det virkelig at budene er et uttrykk for hat mot frihet og normal menneskelig utfoldelse. Men før budene fordømmes som undertrykkende og gammeldagse, kan det være på sin plass å se nærmere på implikasjonene av det begjæret som forbys. Dersom dette begjæret er det noe av det vanligste som finnes, hva ville skje dersom det ble tillatt i stedet for forbudt.

Resultat av å tillate fritt utløp av begjæret ville ha blitt en vedvarende krig mellom folkegrupper, undergrupper og familier. Dør ville stå vid åpen for Thomas Hobbes skrekkscenario om alles krig mot alle. Dersom vi tenker at slike kulturelle forbud er unødvendige, kommer det en form for individualisme som går ut fra vi ikke har en iboende tendens til å ha lyst på det som tilhører nesten eller de andre.

Premisset om våre begjærs autonome opphav er åpenbart ikke holdbart. For å innse det er nok å betrakte hvordan to barn kommer i konflikt med hverandre for å få tak i en leke. Det kan finnes hundre leker i et rom, men likevel begynner de å krangle om det samme leketøyet. Når et barn har lyst på et bestemt leketøy, har denne lysten en tendens til å smitte over til det andre barnet. Våre begjær er med andre ord i stor grad bestemt av hva nesten begjærer.

Dersom mennesker har en naturlig tilbøyelighet til å begjære det naboen eier, eller ganske enkelt å ha det samme begjæret som naboen, så betyr dette at rivalisering er kjernen i relasjoner mellom mennesker. Dersom rivaliseringen ikke hindres eller stoppes, vil det true harmonien og i ekstreme tilfeller selve eksistensen til menneskelige samfunn. For rivaliserende begjær har en tendens til å virke forsterkende på hverandre, og denne resiproke eskaleringen av begjæret er så vanlig og så ydmykende for oss, at vi foretrekker å late som det ikke eksisterer.

Det tiende buds intensjon er å løse den fundamentale utfordring ethvert menneskelig samfunn og menneskeheten som helhet står overfor, nemlig intern konflikt og voldelighet. For å hindre rivalisering og konflikt angir det tiende bud først ulike objekter det er forbudt å begjære. Naboens kone og eiendom og så videre. I og med at det er en håpløs oppgave å ramse opp alle mulige objekter for begjær, retter budet oppmerksomheten mot naboen selv.  Vi begjærer alltid det som tilhører naboen eller nesten. Det er åpenbart at det er naboen som gjør dem attraktive å begjære.

Det tiende bud avslører eller angir en grunnleggende omveltning i forståelsen av begjæret. Nesten, den eller de som er nær oss, de som vi identifiserer oss med, er modeller for hva vi skal begjære og hva vi ikke skal begjære.  Det er dette den franskamerikanske tenkeren Rene Girard kaller for mimetisk begjær.

Det er åpenbart at mimetisk begjær nærmest automatisk fører til rivalisering og konflikt. For dersom jeg begjærer det samme objektet som min neste, og dette objektet er uoppnåelig for begge, vil det oppstå en kamp. Den imiterendes begjær vil virke tilbake på modellen og intensivere dennes begjær, og så videre i en resiprok intensivering.

Denne mimetiske karakteren til begjæret forklarer hvor sårbare relasjoner mellom mennesker er.  I og med at det mimetiske begjæret som oftest er skjult for oss, skjønner vi heller ikke at hver gang vi skryter av styrken til våre ambisjoner og begjær, så  bidrar vi til å styrke idoliseringen av oss selv som gode individualister. Men i desto større grad vi dyrker våre oppblåste ego, i desto større grad blir vi også tvunget til å dyrke våre rivaler i en kult som tenderer mot hat.

Rene Girard sier: «Hovedkilden for vold mellom mennesker er mimetisk rivalisering, den rivaliseringen som følger av imitasjon av en modell som blir en rival eller en rival som blir en modell.  Slike konflikter kan bli så intense at rivalene rakker ned på hverandre, stjeler hverandres eiendeler, forfører hverandres koner, og til syvende og sist kan det ende med drap».  For å hindre vold begynner budene med det mest alvorlige først, nemlig voldelige handlinger. Deretter tar det tiende budet for seg årsaken til de voldelige handlingene, nemlig det mimetiske begjæret, og forbyr dette. Dersom vi hadde respektert det tiende budet, ville det ikke ha eksistert vold i verden.

For å ikke gå under i mimetisk rivalisering må et samfunn finne metoder for å begrense og kontrollere dette begjæret. Ulike regulerende mekanismer som differensiering, tabuer, forbud, sosial lagdeling og annet kan virke dempende. Slike sosiale mekanismer kan til en viss grad dempe og holde det mimetiske begjæret under kontroll.

Det er først i Det nye testamentet at Jesus gir en endelig løsning på det mimetiske begjæret og dets potensial for konflikt. I Jesu undervisning er det utelukkende snakk om modeller eller forbilder, og imitasjon av disse.  Det er ikke på grunn av et oppblåst selvbilde at Jesus ber oss om å bli imitatorer av ham, men det er for å få oss til å vende oss bort fra mimetisk rivalisering. Jesu begjær eller indre drivkraft er å være et bilde av Faderen. Hans mål er å bli det fullkomne bilde av Faderen.

Jesus sier han kom for å oppfylle loven. Lovens intensjon er fred på jord, noe som bare kan oppnås viss det mimetiske begjæret opphører. I det lange løp vil forbud være nytteløst. Derimot vil imitasjon av Kristus sitt ikke-mimetiske begjær ha som konsekvens  at mennesker ikke vil komme i konflikt med hverandre og det vil oppstå konflikt.

Verden er full av mimetisk begjær, og det er urovekkende å observere hvordan samfunn på grunn av intern vold mer eller mindre smelter ned mot en tilstand av kaos og alles kamp mot alle. Et eksempel på hvordan slik rivalisering kan få fatale konsekvenser er nedslaktingen av over 10 % av Rwandas befolkning i 1994. Jeg er også overbevist om at all terror kan forklares som et resultat av mimetisk rivalisering. Den fattige del av verden ser hvordan vi i den rike delen av verden lever det gode liv, og de fylles med ressentiment over at deres mimetiske begjær blir hindret ved våre grenser, eller at deres samfunn henger håpløst langt etter i velstand og utvikling.

Kampen mot de ti bud er ikke en kamp for frihet og det gode liv, men det er kamp for vold og undertrykkelse.

Gå til innlegget

Demokraturet

Publisert rundt 7 år siden

I 1988 ble prestehateren og ateisten Niels Christian Geelmuyden sendt nordover for å lage et blasfemisk intervju med hatobjekt nummer en for det liberale og progressive Norge, den inkarnerte mørkemannen Børre Knudsen.

 Forventningene var naturligvis at han skulle levere en presentasjon av et menneske preget av fanatisme og forferdelighet, av hat og alt det som negativt måtte være. Som kjent ble Geelmuyden overrasket over det han møtte. Virkeligheten var en annen enn den mediene hadde skapt.  

Møtet med Knudsen ble til en bok, som jeg i sin tid slukte i sin helhet, og som jeg syntes var utrolig velskrevet. Geelmuyden lagde et portrett av mennesket Børre som brøt med det negative mørkemannsbildet. For dette skulle han komme til å betale dyrt. Ingen identifiserer seg med en profet og sannhetsvitne som Børre Knudsen uten at det får konsekvenser for sosial posisjon og karriere. Geelmuyden skriver at hans arbeidsforhold kan minne om livsrammene til dissidenter i totalitære stater (VL 16.9.14).  

Geelmuyden har all grunn til å være stolt av sin debutbok. For i denne boken har han mot til å se verden med Børre Knudsens øyne. Han ser den andre versjonen, og velger å fortelle den versjonen som alle andre velger å fortie. Børre Knudsens kjempet for menneskeverdet.  En gradering av menneskeverdet vil med nødvendighet føre til alt menneskeverd blir nedgradert. Selve navet i denne dehumaniserende tendens er den offisielle sanksjonen av fosterdrapet.  

Det liberale og progressive Norge har selvfølgelig intet rom for slike tanker. Fosteret er for lengst dehumanisert og har ingen som helst bevaringsverdi med mindre det er ønsket av moren. Straks vi oppgir tanken om et absolutt menneskeverd, vil vi få et gradert eller relativt menneskeverd. Det relative menneskeverdet avgjøres alltid av noen eller den andre som har en eller annen maktposisjon.  

I filmen om Børre Knudsen som ble vist på kino høsten 2013, fikk vi noen glimt fra hans demonstrasjoner. For veldig mange var det provoserende at han tok i bruk blod og ketchup for å få fram sitt budskap. Blodet provoserte, eller kalte fram, et voldsomt hat fra motdemonstrantene. Den store masse samlet seg som en kropp mot ham, og en kvinne går så langt at hun holder for Børres munn, i et totalitært forsøk på å nekte ham en grunnleggende menneskerettighet, nemlig ytringsfriheten. I annen tid og under andre omstendigheter ville det endt med lynsjing og utstøtelse i form av drap.  

Vi har et sterkt behov for å dekke over og skjule vår egen voldelige tendens. Ikke minst som nordmenn er vi av selveste landsmoderen Gro lært opp til å tro at det er typisk norsk å være god. Vi nordmenn liker å smukke oss med et selvbilde som en fredselskende og en fredsskapende nasjon i verden. Og dette til tross for at vi er en stor våpeneksportør og deltatt i krigføring og bombing av Serbia og Libya. Vi liker også å tro om oss selv at vi er en miljøbevisst nasjon til tross for at vi er en av de virkelig store oljeeksportørene i verden. Vi lever med andre ord et liv i sus og du på bekostning av miljøet, eller av å bedrive vold mot vårt eksistensgrunnlag. Og vi ofrer våre ufødte barn på velstandens og den frigjorte seksualitets blodige alter plassert sentralt i alle norske sykehus. Alle disse offer og alle disse overgrep er nødvendige for at samfunnet skal henge sammen og illusjonene om vår godhet holdes oppe.  

Geelmuydens livsmål etter publiseringen av boken om Børre Knudsen ble å presentere den andre versjonen av mennesker, saker og fenomener. Den versjonen som alle andre av uvisse årsaker avstår fra å fortelle. Prisen for å fortelle den andre versjonen er utstøting fra det gode selskap. At slike utstøtingsmekanismer og en slik motvilje mot den andre versjonen er så fremtredende, vitner om vi fremdeles befinner oss i grenselandet til barbariet og umenneskeligheten. Eller som Geelmuyden antyder: Vi lever ikke i et demokrati, men i et demokratur.  

Gå til innlegget

Hvorfor eksisterer noe?

Publisert over 7 år siden

Eksistensen blir vanligvis tatt for gitt. Men jeg vil hevde at noe av det aller merkeligste og uforklarlige for oss mennesker er at det overhodet eksisterer noe som helst. Ved nærmere ettertanke er det ytterst merkverdig.

De fleste debatter om Guds eksistens ender gjerne med mye temperatur og lite lys. Eksemplene her på Verdidebatt er like mange som demonene i svinene ved Gennesaretsjøen, nemlig legio. Mønsteret er gjerne at en eller annen kommer med argumenter for Guds eksistens for så å bli møtt av en hærskare av mer eller mindre opplyste antiteister av ulike avskygninger og temperamenter. Utbyttet av å følge med på disse debattene er omtrent like stort som å spise luft, nemlig null og niks.

En vesentlig årsak til at slike debatter er så lite givende tror jeg er å finne i at det i utgangspunktet blir stilt feil spørsmål. Det å kunne stille de riktige spørsmål er ofte en døråpner til ny og dypere erkjennelse, til å kunne betrakte et tema eller problem fra en annen innfallsvinkel, og til å kunne se ting på en ny måte og komme seg ut av fastlåse tankemønster.

En annen årsak til at debatter om Gud ender med høy temperatur og lite erkjennelse er at begrepet «gud» er langt fra entydig. Jeg vil hevde at det er en ytterst krevende oppgave å forstå hva de store klassiske tradisjonene forstår med «Gud» og «guder».  Få begreper er belemret med så mye historisk og personlig «slagg» som begrepet Gud. Man kan godt hevde at begrepet for alle praktiske formål er ubrukelig og at vi bør finne opp et annet begrep for å betegne den virkelighet som de klassiske og mer sofistikerte tradisjonene forstår med begrepet Gud.

Gjennom hele menneskehetens historie tror jeg det fins en sterk tendens til å forestille en slags «demiurg» som har designet verden og alt som er i den. Det er jo Platon i Timaios som innfører forestillingen om en demiurg som verdens Skaper. Senere har denne forestilling dukket opp med jevne mellomrom, og kanskje særlig etter at det mekanistiske verdensbilde fikk sitt gjennombrudd etter Newton.  Demiurgen ble av gnostiske retninger i antikken oppfattet som ond, fordi han var skaperen, eller kanskje rettere, designeren, av den materielle verden med alle dens ufullkommenheter.

Det er mulig, vil jeg anta, å argumentere for at de fleste debatter for eller mot «gud», egentlig er debatter for eller mot en demiurg eller en designer. Fra senmiddelalderen og utover mot den moderne tid skjedde det et forfall i tenkningen om den guddommelige virkelighet. I de klassiske teistiske tradisjonene hørte Gud og verden ikke hjemme i det samme koordinatsystem, så å si, fordi det var snakk om to helt forskjellige kategorier virkelighet. Mellom den guddommelige virkelighet og den skapte virkelighet forestilte teologene seg et uoverstigelig gap, en kløft som gjorde det umulig å tenke eller forestille seg Guds vesen eller essens.

Men i tidlig nytid ble det mer og mer vanlig å oppfatte Gud som tilhørende verden, han ble langt på hjemmehørende i samme koordinatsystem som den skapte og foranderlige verden. Følgelig ble det mer og mer vanlig å oppfatte gud som en del av den virkelighet vi alle tilhører, og plutselig har Platons demiurg dukket opp. I kombinasjon med fremveksten av det mekanistiske verdensbildet er ikke vegen lang til å tenke seg gud som en slags første årsak som setter verden i gang for siden å overlate den til seg selv, omtrent som ei klokke blir overlatt til sin egen skjebne etter at klokkemakeren er ferdig med sitt verk.

Når slike primitive og vulgære forestillinger om guddommen får feste seg i en hel kultur, er ikke vegen lang til ulike former for ateisme. Det å ta avstand fra slike vulgære forestillinger vitner om et visst høysinn, eller kanskje bedre et slags profetisk klarsyn for hva som kan godtas og hva som ikke kan godtas. Når jeg leser hva de såkalte nyateistene skriver, virker det ganske selvinnlysende at det er tanken om en demiurg de tar avstand fra. Jeg har i alle fall ikke lest et eneste ord hos Richard Dawkins som indikerer kjennskap til den klassiske teismen med læren om Guds enkelthet eller simplisitet. Denne mangelen på innsikt er vel kanskje ikke så merkelig all den tid kristne i stor grad selv oppfatter og snakker om Gud omtrent som en demiurg, eller som et vesen som er i virkeligheten og ikke en virkelighet som omfatter hele den fenomenale verden. For dersom vi tenker oss gud som et slags vesen som svever rundt i det ytre rom og styrer hendelsene her på jorda med en slags fjernstyring, er det åpenbart at vi er langt borte fra den bibelske og klassiske gudsforståelse. Ateisme er langt å foretrekke fremfor en gammel mann med hvitt skjegg i en eller annen fjern galakse.

All tenkning må ta utgangspunkt i den fenomenale verden. Dette bør være rimelig selvinnlysende. For hva annet har vi å ta utgangspunkt i? Vi må jo begynne der vi er og den virkelighet vi er og forsøke å orientere oss derfra og ut til hva til en mer eller mindre dekkende forståelse av hvordan virkeligheten henger sammen.

Noe av det første vi mennesker lærer er at ting kan gå i stykker. Mange tårer har gjennom tidene runnet nedover mangt et barnekinn i fortvilelse over at en leke eller en ball har gått i stykker. Sykler og biler, hus og hytter, klær og sko, eller hva du har, det varer ei kort stund og går i oppløsning. At noe kan gå i stykker eller oppløses indikerer at det har i seg selv ikke det prinsipp som holder det sammen. Eller sagt på en annen måte, det at noe sammensatt, som jo alt fysisk er, kan oppløses, viser at det ikke eksisterer nødvendig, men at det eksisterer kontingent. Det at noe er kontingent betyr jo at noe ikke behøver å være, det kan tenkes at det ikke er.

Den fysiske virkelighet er en sammensatt virkelighet fordi molekyler og atomer er sammensatte virkeligheter. Det betyr at de eksisterer ikke nødvendig. For de kan knuses og brytes ned og gå i oppløsning eller endre tilstand. Med andre ord må den fysiske virkelighet være kontingent, og det kan godt tenkes at det ikke finnes noen fysisk virkelighet. Det store spørsmålet er da: Hvorfor eksisterer det en fysisk virkelighet?

Eksistensspørsmålet ser ut til å være et spørsmål vitenskapen aldri kan svare på. For vitenskapen må alltid forutsette at det den studerer eksisterer, eksistensen kommer alltid forut for vitenskapen, og ikke som et resultat av et eller annet forsøk. Vitenskapen må forutsette at den fysiske virkelighet er alt som er, og den kan bare studere og forsøke å beskrive de lovmessigheter som synes å gjelde for denne virkelighet. Men det å si noe om hvorfor det overhodet eksisterer en fysisk virkelighet kan derfor aldri bli et vitenskapelig spørsmål.

I all hovedsak synes det å være to ulike svarmuligheter på eksistensspørsmålet. Det ene svaret går ut på at det finnes ingen årsak til at den fysiske verden eksisterer. Den kontingente verden er oppstått av intet uten noen grunn og den holdes oppe av intet. I så fall er det snakk om mer enn magi. For kaninen som blir tryllet fram er i det minste avhengig av at det finnes en magiker som kan trylle og som har til hensikt å trylle fram en kanin.

Den annen forklaring er at det må finnes en nødvendig og ikke-fysisk, ikke sammensatt eller simpel virkelighet, som er all værens grunn og som holder den kontingente verden oppe fordi den selv er nødvendig og absolutt. Denne virkelighet kan ikke være fysisk av de grunner som er angitt, nemlig at den fysiske verden er kontingent og dermed ikke nødvendig. Noe kontingent kan nemlig ikke være årsaken til at det eksisterer en kontingent virkelighet. Alle de store teistiske tradisjonene har alltid funnet den siste muligheten mest rasjonell. Det gjelder hinduismen, jødedommen, islam og kristendom. I seinere tid har det blitt en motesak å holde den første muligheten for rasjonell. Men hvordan kan det være rasjonelt å tro at noe kan komme av intet uten noen årsak? Hvor finnes det evidens for et noe slikt? Har noen sett en kanin poppe fram ut av det store intet? 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere