Torleiv Haus

Alder: 58
  RSS

Om Torleiv

Er utdannet teolog og arbeider nå i den videregående skolen. Hovedinteressene mine er teologi og filosofi. Apologetikk er også en spesialinteresse innen teologien. Har egen blogg: http://torleiv.wordpress.com

Følgere

Intelligent opphav?

Publisert over 11 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; color:windowtext;} p {mso-margin-top-alt:auto; margin-right:0cm; mso-margin-bottom-alt:auto; margin-left:0cm; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; color:black;} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Betrakt følgende argument:

Premiss 1: DNA-koden inneholder informasjon eller spesifisert kompleksitet.

Premiss 2: Spesifisert kompleksitet har intelligent opphav. 

Slutning: DNA-koden har intelligent opphav. 

Argumentet ser ut til å være logisk gyldig. Det vil si at dersom premiss 1 og premiss 2 er sant, da må nødvendigvis slutninger eller konklusjonen være sann. 

Premiss 1 er et faktum. DNA inneholder informasjon. Store norske leksikon under DNA: Informasjonen i DNA-molekylet ligger i rekkefølgen (sekvensen) av disse nukleotidene, slik rekkefølgen av bokstaver danner ord i et skriftspråk. Et stykke av DNA som har én bestemt rekkefølge (nukleotidsekvens) vil bestemme aminosyrerekkefølgen i ett bestemt protein. På denne måten vil også sekvensen av nukleotider i cellens DNA til sammen beskrive alle de proteinene som cellen kan fremstille.

Premiss 2 ser intuitivt ut til å gjelde i alle kjente tilfeller. Overalt hvor vi har informasjon, kommer denne fra et intelligent opphav.  Skal man vise at premiss 2 ikke gjelder i alle tilfeller, må man vise minst et tilfelle hvor det ikke gjelder.  Men er det noen som kan vise til et slikt tilfelle?

Er dette et godt eller et dårlig argument?

Gå til innlegget

Hvem er Jesus?

Publisert over 11 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; color:black; mso-font-kerning:12.0pt;} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} /* List Definitions */ @list l0 {mso-list-id:1355155804; mso-list-type:hybrid; mso-list-template-ids:1364731776 68419599 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611;} @list l0:level1 {mso-level-tab-stop:36.0pt; mso-level-number-position:left; text-indent:-18.0pt;} @list l0:level2 {mso-level-number-format:alpha-lower; mso-level-tab-stop:72.0pt; mso-level-number-position:left; text-indent:-18.0pt;} @list l0:level3 {mso-level-number-format:roman-lower; mso-level-tab-stop:108.0pt; mso-level-number-position:right; text-indent:-9.0pt;} @list l0:level4 {mso-level-tab-stop:144.0pt; mso-level-number-position:left; text-indent:-18.0pt;} @list l0:level5 {mso-level-number-format:alpha-lower; mso-level-tab-stop:180.0pt; mso-level-number-position:left; text-indent:-18.0pt;} ol {margin-bottom:0cm;} ul {margin-bottom:0cm;} -->

Det er påsketid hvor millioner av mennesker verden rundt er opptatt av det som skjedde i Jerusalem for snart 2000 år siden. Hovedpersonen er Jesus fra Nasaret. Knapt noe menneske har vært så elsket og så hatet som denne mannen. Når alt kommer til alt vil det avgjørende spørsmål være hva han påstod om seg selv og hvem han egentlig var. 

  1. Jesu påstander:
    1. Han påstår at han er Gud:

                                                               i.      Joh 10:30-33   Jeg og Faderen er ett.  31 Jødene tok da igjen opp steiner for å steine ham.  32 Jesus svarte dem: Mange gode gjerninger fra min Far har jeg vist dere. Hvilken av dem er det dere vil steine meg for?  33 Jødene svarte ham: For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse, fordi du som er et menneske, gjør deg selv til Gud.

                                                             ii.      Joh 8:58 Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er før Abraham ble til.

  1.  
    1. Han påstår at han er avgjørende for alle menneskers framtidige skjebne:

                                                               i.      John 14:6 Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.

                                                             ii.      Matthew 12:30 Den som ikke er med meg, er mot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.

  1.  
    1. Han påstår at Guds rike er kommet til verden ved ham.

                                                               i.      John 5:46 For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om.

                                                             ii.      Mark 14:61-62  Men han tidde og gav ikke noe svar. Igjen spurte ypperstepresten ham, og sa til ham: Er du Messias, Den Velsignedes Sønn?  62 Og Jesus sa: Jeg er. Dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.

  1. Jesu tiltrekningskraft
    1. Jesus gjorde et sterkt inntrykk på alle som møtte ham. Alle vitnet om at han ikke hadde gjort noe galt. Og i snart 2000 år har mennesker sett på Jesus som det største menneske som har levd. Hvordan er det mulig at en person med Jesu påstander kan være så tillitsvekkende?
    2. Jesus har bevart den samme evnen til å trekke millioner av mennesker til seg den dag i dag til tross for alle forsøk på å få ham bort.
  2. Sekslemmaet med Jesu identitet- seks prinsippielle muligheter. Jesus påstår at han er Gud og den kristne kirke har vært overbevist om at han har rett. Men om han ikke er Gud, hvem er han da? Skeptikeren må gi en alternativ forklaring. De forklaringer som har vært forsøkt er:
    1. Jesus var morallærer

                                                               i.      Argument mot: Jesus så på seg selv som mer enn morallærer. Han gav seg ut for å være den som den som bringer Guds rike til menneskene.

                                                             ii.      Argument mot: Dersom Jesus tok feil om sin egen identitet, hvordan kan han da være en stor morallærer? Moralsk kunnskap forutsetter sann selvinnsikt.

  1.  
    1. Jesus var løgner: Historien er full av mennesker som har sagt mer enn de kan stå for. Kanskje Jesus visste at han var et vanlig menneske, men valgte å forkynne at han var Guds Sønn like vel?

                                                               i.      Argument mot: Stemmer ikke med hans person. Jesus var uselvisk og talte ofte mot hykleriet.

                                                             ii.      Argument mot: Det finnes ikke noe motiv. Han tapte i grunnen alt på å hevde sine overbevisninger og ble til slutt drept på grunn av dem.

  1.  
    1. Jesus var mentalt syk: Påstander om guddommelighet er vel kjent innen psykiatrien.  Kan det tenkes at Jesus selv trodde på sine påstander og ikke var klar over at han egentlig var mentalt syk og trengte pleie?

                                                               i.      Argument mot: Det stemmer ikke med hans person. Han gir alle inntrykk av å være et balansert og harmonisk menneske.

                                                             ii.      Argument mot: Det stemmer ikke med omgivelsens bedømming av ham. Sinnssykdom ville ha vist seg raskt i en person som levde under det presset Jesus levde under.

  1.  
    1. Jesus var mystiker: Han talte om sin guddommelighet, men mente vi skulle forstå den i tråd med de mystiske tradisjonene innen hinduismen og buddhismen. Den østlige visdom hadde han lært på sine reiser til India før han begynte sin virksomhet i Israel. I løpet av de siste 100 år er denne forståelsen av Jesus nesten blitt en selvfølgelighet i vestens nye åndelighet.

                                                               i.      Argument mot: Jesus var monoteistisk og skrifttro jøde. Jødedommen hevder troen på en personlig Gud som er utenfor det skapte og ikke en panteistisk kraft som gjennomtrenger alt skapt.

                                                             ii.      Argument mot: Teorien om Jesu besøk i India er uten grunnlag. Den finnes ingen anerkjente historiske kilder om en slik reise.

  1.  
    1. Jesus er en myte. Det ser ut til at ut ifra evangeliene er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at Jesus er den han sier at han er, nemlig Messias. En utvei kan være å gå rundt evangeliene og påstå at de gir et bilde av Jesus som ikke stemmer med den historiske Jesus. Evangeliene er et produkt av den tidlige kirkens ønske om å opphøye Jesus. Evangeliene beskriver troens Jesus og ikke historiens Jesus. Hva kan vi vite om Jesus?

                                                               i.      Tre argumenter for Jesu eksistens

1.      Det nye testamente. Inneholder mer informasjon om Jesus enn det vi har om de fleste historiske personer fra antikken.

2.      Ikke-bibelske kilder.

a.       Josefus: Omtrent på denne tiden levde Jesus, en vis mann, om man nå i det hele tatt kan kalle ham et vanlig menneske…(Josefus, Anitquites XVIII 63-64.

b.      Tacitus: …de som allemnt ble omtalt som ”kristne”, og som holdt fram med sin upassende virksomhet. Den som opprinnelig bar navnet Charestus, var blitt henrettet under Keiser Tiberius ettter befaling av stattholder Pontius Pilatus…

c.       Alle ikke-kristne kilder bekrefter det som evangeliene sier.

3.      Det er nødvendig med en forklaring på hvorfor kristendommen oppstod. Verdens største bevegelse oppstår ikke av ingenting. Hvorfor skal vi forkaste en kjent årsak med en ukjent?

                                                             ii.      Tre argumenter for evangelienes troverdighet

1.      Samstemmigheten mellom avskrifter og original. De eldste avskriftene har en tidsavstand på bare 30 år. Det eksisterer nærmere 5000 sammenlignbare håndskrifter.

2.      Tidsavstanden mellom original og hendelse. Standarddateringen for evangeliene er i dag 60-80-tallet. Stadig flere mener de er skrevne enda tidligere. Opplysningene kunne bekreftes av de som var med, venner og fiender.

3.      Troverdigheten i evangelienes gjengivelse av hendelsene. Handler om virkelige hendelser, øyenvitneskildringer, etterprøvbare opplysninger, ærlighet om det mindre flatterende

                                                            iii.      To årsaker til kritikk av evangeliene

1.      Filosofiske forutsetninger: Naturalismen utelukker underet, ergo må NT være løgn

2.      Den personlige utfordringen: Det er umulig å forholde seg til Jesus uten å ta stilling til ham. Enten tro på ham eller flykte bort fra ham. En måte å avvæpne Jesus på er gjennom kritikk av kildene om ham.

  1.  
    1. Jesus er Messias. Det var dette svaret Peter gav ved Caesarea Filippi: Du er Messias, den levende Guds sønn!.

                                                               i.      Stemmer overens med hva han sier, hva han gjør og hva han er.

                                                             ii.      Inkarnasjonen stemmer overens med det historiske materialet som vi har tilgjengelig.

Dersom det ikke finnes flere muligheter enn disse seks, betyr det at vi er henvist til å velge en av dem som sann. Men hvilken?

(Innlegget er i hovedsak et kort sammendrag av kapittel 7: ”Hvem tror han egentlig at han er” i boka: ”Kristen med god grunn” av Stefan Gustavsson. Luther forlag. Oslo 2006.)
Gå til innlegget

Disipler?

Publisert over 11 år siden

Jesu siste ordre til sine lærlinger var å bedrive en virksomhet som vervet nye lærlinger for å så å sette dem i stand til å praktisere alt Mesteren hadde praktisert.  Ingen liten ordre.

Men blir den tatt alvorlig?  Antakelig har aldri en konge gitt en ordre som er blitt så neglisjert. Hvor finnes den kirke eller menighet som har disippelgjøring som hovedagenda? Hvor finnes den menighet som har en systematisk plan for hvordan dette skal gjøres? Hvor finnes den menighet som overhodet tror at det er mulig å verve lærlinger og sette dem i stand til å praktisere alt Mesteren har vist oss?

Jeg bare spør.

Gå til innlegget

Sekulærhumanistisk tankespinn

Publisert over 11 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; color:black; mso-font-kerning:12.0pt;} a:link, span.MsoHyperlink {color:blue; text-decoration:underline; text-underline:single;} a:visited, span.MsoHyperlinkFollowed {color:purple; text-decoration:underline; text-underline:single;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Humanetisk forbund har sørget for at sekulærhumanismen i Norge har fått en konsolidert posisjon. Det betyr blant annet at denne ideologien fungerer som en viktig premissleverandør i den norske livssynsdebatten.  Resultatet er en stadig mer dominerende sekularisme som representerer en reell trussel mot andre religioner og livssyn. 

Sekulærhumanismen gir seg ut for å være grunnlagt på rasjonalitet og vitenskapelighet. Religionskritikk har også vært en viktig anliggende for sekulærhumanister. Imidlertid er grunnleggende kritikk av sekulærhumanismen mindre fremtredende, noe jeg betrakter som beklagelig. Livssynskritikk må være like selvfølgelig som religionskritikk.

I dette innlegget har jeg valgt å ta utgangspunkt i dokumentet: ”Hva er grunnspørsmålene i humanismen?” (http://www.human.no/templates/Page____7676.aspx). Dette dokumentet inneholder noen ”utdypende refleksjoner” om nettopp ”grunnspørsmålene”.  Følgelig antar jeg at den norske sekulærhumanismen, presentert på den offisielle hjemmesiden til Humanetisk Forbund, i dette dokumentet har fått et normativt uttrykk som kan gjøres til gjenstand for kritikk uten at jeg blir beskyldt for å drive med fekting mot stråmenn.

I og med at det er vanlig å si at et livssyn inneholder et syn på virkeligheten, på mennesket og på det gode liv, holder jeg meg til denne tredelingen.

1. Det første handler om virkelighetsoppfatning.

Spørsmålet om virkelighetsoppfatningen er vel egentlig to grunnleggende spørsmål. Det ene er ontologisk og handler om hva som er virkelig. Det andre er epistemologisk, og handler om hvordan vi kan ha kunnskap om virkeligheten. 

Dokumentet inneholder få ontologiske påstander, men det ligger i selve begrepet sekulærhumanismen at vi har med en naturalistisk virkelighetsforståelse å gjøre. Universet er kausalt lukket, og eksistensen av et guddommelig vesen avvises eller utelukkes som irrelevant.

Derimot finner vi flere kunnskapsteoretiske refleksjoner i dokumentet. På den ene side får vi vite at det er ”menneskets lodd å leve med usikkerhet når det gjelder mange av de store spørsmålene om vår menneskelige eksistens”.  Men på den annen side blir det gjort gjeldende at ”når vi skal finne ut hvordan virkeligheten ser ut, når vi ønsker å nærme oss sikker kunnskap, må vi stole på kritisk fornuft og vitenskapelige metoder”.  På den ene siden må vi altså leve med usikkerhet, men på den annen side kan vi nærme oss sikker kunnskap om virkeligheten. Om dette henger i hop, henger det svært dårlig i hop. Her vil man være agnostiker og vitenskapsfundamentalist samtidig uten å angi når det ene eller det andre gjelder.

Videre får vi høre at ”folk som påstår noe allmenngyldig om ”virkeligheten”, må utrykke seg rasjonelt og dokumentere sine påstander.  Med andre ord. Når vi skal finne ut hvordan virkeligheten ser ut, må vi stole på kritisk fornuft og vitenskapelige metoder”. Denne påstanden kan og må vel tolkes som uttrykk for en sterk eller svak form for scientisme: Kun vitenskapelig erkjennelse gir holdbar kunnskap.

Scientismen er problematisk av flere grunner. Den viktigste er at den negerer seg selv fordi den ikke oppfyller sitt eget krav om rasjonalitet og vitenskapelighet. Vi får ikke noen dokumentasjon eller begrunnelse av scientismens gyldighet, og dermed oppfylles ikke kravet om allmenngyldighet.  Scientismen lar seg ikke begrunne rasjonelt eller vitenskapelig, og den bør derfor forkastes. Et livssyn som bygger på scientismen kan ikke være konsistent, og følgelig heller ikke sant. 

Sekulærhumanismen mener at ”det er mer realistisk å bygge menneskelivet på de erfaringer vi har felles, enn å bygge det på trosforestillinger om det ukjente”. Her blir det ikke nærmere definert hva som menes med ”erfaringer vi har felles”. Hva er det ”fellesmenneskelige erfaringsområdet”?  For min egen del vet jeg ikke.  En svært stor del av menneskeheten har på et eller annet tidspunkt i livet gjort erfaringer som godt kan kalles religiøse i mangel av et bedre ord. Tilhører disse erfaringene det fellesmenneskelige?  Hører behovet for transcendens med til det fellesmenneskelige?  Historisk er det vel ingen tvil om at denne type erfaringer er så vanlige at de langt på veg hører med til de fellesmenneskelige, men sekulærhumanismen vil antakelig benekte dette. I så fall med hvilken rett?

Selv om det for meg ikke er klart hva som menes med fellesmenneskelige erfaringer, jeg vil tro at alle mennesker gjør seg sine egne unike erfaringer, får vi hører at det bedre å bygge menneskelivet på disse ”enn å bygge det på trosforestillinger om det ukjente”. Dette er en problematisk påstand. Selv sekulærhumanistene må bygge på noen aksiomer som må tros. Det er en trosforestilling at universet er kausalt lukket eller at kosmos er det eneste som eksisterer. Sekulærhumanismen er like avhengig av trosforestillinger som enhver annen virkelighetsforståelse.  

2. Det andre handler om menneskesyn.

Sekulærhumanismen har overtatt den kristne humanismens høye syn på mennesket. Mennesket skal behandles som et mål i seg selv, og ikke bare som et middel, slik som filosofen Kant skrev. Dette er et uttrykk for menneskets verdighet eller dignitet, og må sies å utgjøre et svært sentralt element i alle former for humanisme.

Men sekulærhumanismen bygger også på darwinismens grunntanke om at ”mennesket er en del av naturen, og står følgelig ikke over eller utenfor den.”  Mennesket har på den ene side verdighet og dignitet, på den annen side er mennesket en del av naturen.  Det er vanskelig å få dette til å henge i hop og i alle fall savner jeg argument for at begge disse påstandene er kompatible. Hvordan kan mennesket være verdifullt i kraft av å være til og samtidig være en del av naturen?  Og hvordan kan det gis noen rasjonelle eller vitenskapelige argumenter for at mennesket bør behandles på en annen måte enn dyr behandles?  Det er selvfølgelig mulig å si at man rent subjektivt føler at mennesket har en større verdighet enn dyrene, men da argumenterer man ikke lenger rasjonelt og vitenskapelig.

Sekulærhumanismen forutsetter som tidligere nevnt en naturalistisk virkelighetsforståelse, som innebærer at kausalitetsprinsippet er gyldig og at virkeligheten er kausalt determinert. En slik determinisme er svært vanskelig å forene med tanken om menneskets frie vilje. ”Humanismen er uforenlig med alle former for universell determinisme” i følge ”Hva er grunnspørsmålene i humanismen”. På den ene side vil og må man holde fast ved naturalismen, og på den annen side vil man avvise konsekvensene av naturalismen.

Så langt som jeg kan se har sekulærhumanismen to muligheter. Enten kan man forsøke å vise at determinismen er kompatibel med fri vilje, eller så må man avvise naturalismen som usann. 

Å la logisk motstridende utsagn stå side ved side kan vel ikke være uttrykk for en rasjonell holdning.

3. Det tredje er etikken.

Etikken handler om ”hvordan vi mennesker bør leve sammen, og hvordan vi bør leve sammen med jordens øvrige liv”. Overgangen fra ”er” til ”bør” må begrunnes, for den er svært vanskelig å forene med naturalismen. 

Hvorfor bør mennesket innta et etisk standpunkt?  Hva er grunnen til at det ser ut til å være en universell erfaring at vi bør leve på en bestemt måte og at vi kjenner skyld om vi ikke gjør det som vi bør gjøre?  Ut fra naturalismens grunnpostulater er den moralske nihilismen mye mer nærliggende enn det etiske standpunkt. Fordi naturalismen er monistisk, eller forutsetter at all virkelighet er enhetlig, oppheves det gode og det onde som moralske kategorier. I et monistisk univers kan ikke ondt og godt være noe annet enn illusjoner, og det er vanskelig å se at illusjoner kan begrunne en etikk.

Videre får vi vite at mennesket er autonomt. Autonomi betyr at mennesket er sin egen lovgiver, det vil si at mennesket selv bestemmer og avgjør hva som skal være de gjeldende livsprinsipper i sitt eget liv. Men vi får også høre det moralske menneske kan ”beskrives som et menneske som bærer med seg instinktet og forståelsen for hva som er de moralsk rette handlingene”. På den ene side er mennesket autonomt, på den annen side har moral med forståelse og erkjennelse å gjøre. Men dette henger dårlig i hop. Enten er vi moralske relativister, eller så må vi erkjenne at det finnes objektive moralske sannheter. Men det er selvmotsigende å hevde begge standpunkter samtidig.

Gjensidighetsprinsippet er den eneste regelen som trengs, blir det påstått. Denne regelen positivt formulert går tilbake til Jesus, og negativt formulert til flere livssynstradisjoner. Prinsippet må antas å ha universell gyldighet. Det problematiske for sekulærhumanismen er som sagt å begrunne hvorfor man bør innrette meg etter dette prinsippet. Hvorfor skal jeg vurdere andre mennesker like høyt som meg selv? Hvorfor skal jeg tenke at andre mennesker har like mye verdi som meg? Osv.

Konklusjon.

Sekulærhumanismen gir seg ut for å være rasjonell og vitenskapelig begrunnet. En nærmere analyse av dokumentet ”Hva er grunnspørsmålene i humanismen?” viser at man neppe lever opp til sin egen standard.  Sekulærhumanismen kan ikke begrunne menneskeverdet rasjonelt og vitenskapelig, den kan ikke begrunne menneskets frihet og den kan heller ikke begrunne hvorfor mennesket bør velge det etiske standpunkt. Disse problemene gjør at jeg kan vanskelig komme til noen annen konklusjon enn at sekulærhumanismen ikke er noe annet enn en form for motsigelsesfullt tankespinn som rasjonelle mennesker bør ta avstand fra.

Gå til innlegget

Det kristne verdensbildets sannsynlighet

Publisert over 11 år siden

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman"; color:black; mso-font-kerning:12.0pt;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Samuel P. Huntington argumenterte for at de framtidige konfliktene i verden vil bli mellom de store sivilisasjonene.  Om han hadde rett i denne spådommen skal jeg ikke ha så sterke meninger om. Men det som er et faktum er at det pågår en kamp mellom de store verdensbildene eller som det gjerne heter på norsk, de store livssynene.

I den vestlige verden ble det sekulære livssynsperspektivet eller naturalismen dominerende mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. Selv om postmodernismen delvis har utfordret naturalismen, er det mulig å argumentere for at naturalismen fortsatt har en tilnærmet enerådende posisjon i vår del av verden.

Det betyr at kristendommens livssynsperspektiv i dag ikke lenger blir tatt på alvor som premissleverandør i den offentlige diskurs. I den grad samfunnet fortsatt er preget av kristen tankegang, tror jeg det er mulig å se dette som et uttrykk for at vi fortsatt høster fruktene av den kristne arv.  For tanker om likhet, frihet, menneskeverd, demokrati, velferdsstat og omsorg for de svake er i grove trekk uttrykk for en sekularisert kristendom og de ville vært utenkelige uten kristendommen. Hvor lenge vi kan høste godene av denne arven er et spørsmål det er vanskelig å vite noe sikkert om. Men det er grunn til å tro at når kristendommen ikke lenger fungerer som aktiv samfunnspåvirker, vil denne arven etter hvert forvitre med de konsekvenser dette kan få.  

Selv om det kristne livssynsperspektivet eller den kristne virkelighetsforståelsen for lengst er avskrevet som veid og funnet for lett av samfunnseliten i akademia, media og stat, betyr ikke det nødvendigvis at det kristne verdensbildet ikke lenger har plausibilitet eller kan være sant. Det er fullt mulig å peke på flere historiske årsaker til den situasjonen vi har i dag, men det innebærer ikke, så langt som jeg kan forstå, at det finnes gode grunner til at kristendommen ikke skulle være plausibel. 

Tankeeksperimenter spiller en ganske stor rolle i tenkningens historie. Et tankeeksperiment kan være å forestille seg hvordan verden ville ha sett ut gitt at kristendommens verdensbilde er sant.

1. Kristendommen forutsetter at det finnes et evig og usynlig vesen som har visse egenskaper som allmakt, allvitenhet og rasjonalitet og at dette vesenet har skapt universet av intet. Ut fra dette er det mulig å forvente visse ting om universet. Blant annet bør vitenskapen før eller senere finne ut at universet kan ikke ha eksistert evig. Det ville også være rimelig å forvente en viss orden i det skapte som menneskene vil kunne oppdage og beskrive med et dertil egnet språk. Et kristent verdensbilde ville også gjøre det sannsynlig at universet og alt det skapte bar preg av å være planlagt og fungere etter en viss lovmessighet.  

2. Et kristent verdensbilde har ganske mye å si om mennesket og menneskets plass i universet. Ut fra dette bør vi kunne forvente at menneskene mener de bør behandles på en annen måte enn dyrene og at de står over dyrene. Menneskene vil ha en subjektiv opplevelse av at de har en viss frihet til å velge mellom ulike muligheter. Noen av disse valgmulighetene vil føre til større eller mindre goder, og noen til større eller mindre onder.  Denne opplevelsen av friheten til å velge innebærer at menneskene vil måtte stå til rette for eller svare for de valg de gjør

I og med at menneskene er knyttet sammen i naturlige familier og slekter, vil vi kunne forvente at det danner seg grupper og folk på basis av dette. Ulike grupper vil over tid utvikle spesielle særtrekk som skiller dem fra andre grupper. Slik vil de ulike gruppene danne sin egen historie.

Kristendommen lærer at mennesket har eller hadde muligheten til å godta Gud og ære ham, eller gjøre opprør og fornekte ham.  Vi vil kunne forvente en kamp mellom de som gjør opprør og de som ærer og tilber Gud. De som gjør opprør, velger i grunnen å gjøre seg selv til gud og vil overta styringen av verden. Men siden menneskene ikke har den makten og kunnskapen som Gud har, vil vi kunne forvente at de ikke uten videre er enige om hvordan de vil styre verden.

I og med at verden vil bestå av mange frie mennesker med hver sin vilje, vil verden være et sted med mye smerte og lidelse. Det kristne verdensbildet lar oss ikke tro at Gud kunne gjøre det som var og er logisk umulig. Han kunne derfor ikke skape en verden med frie mennesker som nødvendigvis gjorde det gode, men vi kan tenke oss at Gud skapte en verden hvor det ville være nok godhet og omsorg til at menneskeheten ville kunne vokse og utvikle seg, men hvor det var umulig å unngå at ganske mange likevel ville velge sin egen vilje.

Med andre ord er det grunn til å tro at verden ville være et sted med utrolig mye godhet og skjønnhet og sannhet, men også så mye ondskap og lidelse og djevelskap at menneskene hele tiden ville være klar over at noen måter å leve på gir større muligheter for livsutfoldelse og samhørighet og harmoni enn andre. Det vil være rimelig å anta at Skaperen av mennesket hadde en tanke om hvordan mennesket ville fungere mest optimalt og at han meddelte dem pålitelig informasjon om hvordan et slikt liv ville arte seg i teori og praksis.

Sagt på en annen måte er det svært mye som tyder på at verden ville ha sett ut omtrent som den ser ut dersom kristendommen hadde vært sann. Nå kan jo det i og for seg være en tilfeldighet, men er det sannsynlig?  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere