Ane Bamle Tjellaug

Alder:
  RSS

Om Ane Bamle

Journalist i Vårt Land

Følgere

Ikke bare hvitt

Publisert over 4 år siden

Helgas kinopremierer er eksempler på at afroamerikaneres liv og historie får stadig større betydning for den amerikanske film­industrien.


Denne helga har filmene om Whitney Houston og Tupac Shakur kinopremierer i Norge. Begge har vært med på å gjøre svarte artister mainstream i USA.

Helgas premierer føyer seg inn i en
rekke filmer som tematiserer rase og svartes rettigheter. I forrige uke kom I’m Not Your Negro, en dokumentar som trekker linjene fra kampen mot rasesegregering på 1950- og 60-tallet, til de problematiske fremstillingene av svarte amerikanere i dagens kulturuttrykk.

Mangfold

Den amerikanske filmbransjen har fått øynene opp for afroamerikanernes fortellinger. Etter en blendahvit Oscar-utdeling i 2016, der kun hvite skuespillere var nominert, ble årets utdeling den mest mangfoldige noensinne. Moonlight, en oppvekstskildring om en homofil, afroamerikansk gutt, ble kåret til beste film. I tillegg vant Mahershala Ali prisen for beste birolle i samme film, mens Viola Davis fikk prisen for beste kvinnelige
birolle i Fences, en fortelling om rasemessige konflikter fra 50-tallets USA.

Et annet eksempel er dokumentarserien O.J. Simpson – Made in America, som ble sendt på NRK tidligere i år. Den handler ikke bare om den populære fotballspilleren som ble frikjent for drapet på ekskona, men like mye om hvordan O.J. ble den svarte fotballspilleren som ble omfavnet av den hvite middelklassen, og hvordan de svartes rettighetskamp innvirket på rettssaken.

Identifikasjon

Mangfold selger. Det er konklusjonen fra forskere ved det amerikanske universitetet UCLA, som hvert år undersøker hvordan det står til med
representasjon av minoriteter i de 200 mest populære kinofilmene i USA. Årets rapport viser at selv om minoritetene utgjør 40 prosent av befolkningen i USA, utgjør de bare 14 prosent av hovedrollene i kinofilmer og ti prosent av filmregissørene.

Likevel er det filmene som speiler mangfold, som gjør det best økonomisk. «Først og fremst fordi dagens publikum er mangfoldig og på jakt etter fortellinger og rollefigurer de kan identifisere seg med,» skriver forskerne i rapporten.

Andre fortellinger

I et innlegg i The Guardian skriver journalisten Afua Hirsch om da hun diskuterte en ny film, som skal handle om en ung, svart kvinne i USA under slavetida, med en av sjefene for et stort filmselskap. Slike historier er overalt for tida, var selskapssjefens beskjed: «Vi blir bokstavelig talt oversvømt med historier om den første svarte ditt og den første svarte datt. Det er begrensa hvor mange av dem du kan lage.»

Victoria Thomas, som var casting­ansvarlig på filmen Hidden Figures, mener det er her utfordringa for bransjen ligger framover. Hidden Figures er nettopp en slik fortelling – om tre svarte kvinner som hadde viktige, men til nå ganske ukjente roller under NASAs månelandingsprosjekt.

– Det kan muligens bli brysomt for svarte skuespillere å hele tida spille rollefigurer der historien handler om rase, i stedet for å spille noen som går gjennom en skilsmisse eller lignende, sier Thomas.

– Det er det neste hinderet vi må komme over.

Gå til innlegget

I sosiale medier blir reklame mot barn forkledd som underholdning. Bransjen må skjønne at det ikke er greit.


Makeup-Malin holder ei pakke Oreo-kjeks mot kamera. Den populære videobloggeren har 35.000 følgere, og hun forklarer i videoen at hun har inngått «et samarbeid» med «den beste kjeksen noensinne».

Halvparten av norske barn bruker Youtube daglig, og sjansen er stor for at mange av de som har sett kjeksvideoen, er under 16 år. Og har de ikke sett denne, har de sett andre med tilsvarende budskap. Samtidig viser en ny kartlegging gjort av Forbrukerrådet at barn ikke alltid skjønner at slike videoer er betalt reklame.

Frivillig reklame

Ei 13 år gammel jente som er intervjuet i rapporten, kaller kjeksvideoen for «frivillig reklame» og forklarer forskjellene slik: Når reklamen er betalt, ville youtuberen kanskje ikke brukt produktet, men må legge fram de positive sidene fordi du får penger for det.

– Noen ganger er de ikke sponset heller, da er det frivillig reklame, for eksempel hvis man synes produktet er veldig bra og vil si det videre, sier 13-åringen.

Youtubere er forbilder, og troverdigheten er høy. Derfor skjønner ikke barn at de har fått penger av produsenten for å snakke varmt om produktet når det ikke blir fortalt dem direkte.

Hjelper forbud? 

Nå vil Forbrukerrådet stramme inn reglene for hvilke produkter det er lovlig å markedsføre mot barn. Initiativet handler om å forby reklame for usunn mat mot unge under 16 år.

Spørsmålet er om et forbud hjelper dersom bedriftene kan gjemme seg bak at reklamen treffer bredere enn den tiltenkte målgruppa, slik kategoridirektøren i Tine gjorde til Dagsrevyen tidligere denne uka.

– Vi henvender oss aldri til unge under 15-16 år, men vi har ikke kontroll over hvordan mediet brukes av yngre, sa Unn Grønvold Nikolaisen.

Betyr det at de er fritatt for ansvar?

Engasjement

Reklame rettet mot barn er ulovlig i Norge. Men i sosiale medier bruker markedsførerne morsomme oppgaver og konkurranser, eller artige videoer laget av profilerte rollemodeller til å eksponere barn for et kommersielt budskap. Barna i Forbrukerrådets undersøkelse ble irritert av reklamevideoer på Youtube og pop-up annonser på nettsider, men syns morsomme reklamer var underholdning.

Trikset er dermed å skape engasjement. Produsenter som Coca Cola, Pepsi og McDonalds bruker konkurranser og oppgaver for å spre innleggene og ber følgere kommentere eller like. Tines sjokolademelk Litago oppfordret folk til å ta bilde av kartongen, tegne på kua i Snapchat og sende inn resultatet. I en annen konkurranse skulle du filme at du trikser med ei iste-flaske. Begge kampanjene forutsatte at du kjøper produktet, og for så å lage innhold som Tine kan bruke i sin markedsføring.

På den måten blir ikke barna bare eksponert for reklame, de blir selv en del av markedsføringsapparatet. Det skjønner ikke nødvendigvis en 13-åring.

Ansvar

Voksne deltar også i slike konkurranser, uten at de heller tenker over at de da er med på å spre et kommersielt budskap. Vi selger gladelig navnet vårt hvis vi får muligheten til å vinne et gavekort på Burger King. Det trengs med andre ord mer bevissthet rundt hvordan sosiale medier fungerer.

Men det er ikke nok. Bedriftene har et etisk ansvar for å sørge for at de faktisk ikke aktivt påvirker barn under 16 år, slik som de selv påstår. Det burde ikke være nødvendig med et forbud for å forstå at det ikke er greit å lure barn til å kjøpe produktet ditt.

Gå til innlegget

Direkte lykke

Publisert over 4 år siden

Sosiale medier har ødelagt begrepet lykke. Det betyr ikke at de automatisk gjør deg ulykkelig.

I Facebooks første leveår­ var det eksotiske ferier, vellykkede barn, personlige løpe­rekorder og «noe godt i glasset» som dominerte, gjerne­ ­etterfulgt av det euforiske utropet­ «Lykke!»

I iveren etter å vise fram solsida av livene våre, innbilte vi oss sjøl at lykken er et øyeblikk i ekstase. I sosiale medier har ­begrepet lenge vært synonymt med «se hvor fantastisk jeg har det!»

Men ting er i ferd med å ­endre seg. De nyeste bildene som er lagt ut under emneknaggen #lykke på bildedelingstjenesten Instagram, er en strøm av bikkjer, blomster, babyer og bestemødre – hverdagslige øyeblikk uten den forskjønnende iscenesettelsen vi pleier å kritisere sosiale medier for.

Kutte ut

Hvis vi ikke er ­bevisste på hvordan vi bruker sosiale medier, kan vi fjerne oss fra det å være menneske, sa psykolog John Petter Fagerhaug i Vårt Land forrige fredag. Eksperter sammenligner Facebook med dop og advarer mot at det blir en digital gapestokk. Med andre ord: Sosiale medier gjør oss så ulykkelige at det er god grunn til å kutte ut hele greia.

Det er lett å finne forskning som støtter påstanden. Danske Happiness Research Institute fikk tusen dansker til å være med på et eksperiment der halvparten av dem kuttet ut Facebook i ei uke. Undersøkelsen viste at halvparten av Facebook-brukerne var misunnelige på alt det fantastiske de så andre hadde opplevd. Dårlig selvtillit, depresjon og ensomhet er konsekvenser som er påvist i andre under­søkelser.

Styrke vennskap

Samtidig finner du forskning som sier det motsatte. En belgisk studie ­utført ved universitetet i Leuven­ fulgte­ tenåringer som bruker ­Instagram aktivt, og så på hvordan ­deres mentale helse ble ­påvirket. Mange­ unge fortalte­ at tjenesten ga dem et nærere forhold til venner og en økt følelse­ av å bli elsket og satt pris på. ­Andre ble deprimerte.

Det handler med andre ord om hvordan du bruker sosiale medier.­ Hvis det er til å kommunisere med folk du bryr deg om, kan det gjøre deg lykkeligere.

En til en 

Tenåringer gidder ikke lenger å dele hverdagslivet sitt med gamle tanter og perifere­ bekjente. De yngste brukerne rømmer derfor Facebook til fordel for andre tjenester.

– Mange går inn i det som kalles­ Dark Social; ­private meld­ings­-
applikasjoner som Whatsapp, Snapchat og Kik for å skjule seg for de store massene på Facebook og Twitter, sa ­Sintef-forsker Petter Bae Brandtzæg til Vårt Land for ei uke siden.

Å kalle disse plattformene for «mørke», får det til å høre ut som om de unge gjør noe ulovlig de har behov for å skjule. Men hensikten med meldingstjenester som Snapchat og Whatsapp er at de lar deg kommunisere på samme måte som når vi møtes ansikt til ansikt – en til en eller i grupper med folk du kjenner fra før.

Enkel kommunikasjon

Også blant voksne blir Facebook mer og mer en kanal for nyheter og debatt, mens de private opp­dateringene flyttes inn i lukkede fora. En normal dag på sosiale medier kan se omtrent slik ut: Ei tante sender bilder av blomstene i hagen på Snapchat, mens pappa­ sender en video av pus som gjør noe rart. En kollega sender en lenke til en interessant artikkel via Facebook, og ei venninne sender et bilde av noe morsomt hun så på vei til jobb.

På den måten holder vi kontakten gjennom korte, hverdagslige drypp. Det høres kanskje overfladisk ut, men bidrar samtidig til at du klarer å holde relasjonen varm på en enkel og effektiv måte, og med flere enn de du normalt ville møtt eller snakket med på telefonen.

Eget ansvar

Selvfølgelig ­finnes det negative sider. De lukkede plattformene gjør det mulig for barn å mobbe uten at de voksne får vite det. Noen blir avhengige av kommentarer og ­likes, som forskning viser påvirker belønningssenteret i hjernen vår.

Sosiale medier er blanke ark, og alle vi som bruker dem, velger hvilke bilder og ord de skal fylles med. Du bestemmer om du vil oppdateres på kjendiser, politikere eller mora di, eller om du er mest interessert i rare dyr, nyheter, håndarbeidstips eller humor. Du kan følge mennesker som er opptatt av å vise fram sine til­synelatende perfekte liv, eller du kan la være. Ikke minst har du ansvar for hva du sjøl legger ut.

Og dem du ikke liker, kan du ­enkelt kutte ut. Det er lite som gir en like umiddelbar lykkefølelse som å slette kontoen til en irriter­ende bekjent fra barneskolen.

Publisert i papirutgaven av Vårt Land 25. mai 2017

Gå til innlegget

Sekten er verst

Publisert over 4 år siden

Vi vet ikke hva vi har før vi mister det. The Handmaid’s Tale minner oss på hvor skjør friheten vår kan være.

Dagen etter at Donald Trump ble valgt til president, føyk The Handmaid’s Tale oppover på bestselgerlistene i USA. Margareth Atwoods roman fra 1985 handler om et totalitært samfunn kontrollert av kristenfundamentalister, der kvinnene som fortsatt er fruktbare, blir gjort til rugemaskiner for overklassen. Boka har blitt lest som et pessimistisk frampek til et samfunn med Trump som president, og under kvinnemarsjen i Washington D.C. tidligere i år ble en kvinne avbildet med skiltet «Make Margareth Atwood fiction again».

Bekmørkt

Nå har romanen også blitt TV-serie. The Handmaid’s Tale er en bekmørk fortelling, vond og vanskelig
å se på, men samtidig skremmende­ godt laget. Det aller skumleste­ er at den ikke er absurd 
nok til å avfeies som totalt urealistisk. I stedet blir serien marerittet du aldri håper vil gå i oppfyllelse.

Vi vet ikke helt hva som skjedde­ da den kristne sekten tok over USA. Men vi ser at ­hoved­personen Offred (glimrende spilt av Elisabeth Moss) hadde et annet og friere liv tidligere. Da het hun June, hadde mann og barn og jobbet i forlagsbransjen.

I Gilead har de fleste kvinnene blitt infertile. De få kvinnene som fortsatt er fruktbare, blir satt til å skaffe barn til familier med høyere status.

Først blir the handmaidens, slavekvinnene, indoktrinert og disiplinert på et eget senter. De har alle feil: Vært utro, er lesbiske­, blitt voldtatt. Og hvem er det sin skyld? «Hennes skyld, hennes skyld,» messer kvinnene i kor. Slik innprentes de med en kollektiv skam.

Bot

Men Gud har gitt dem en mulighet til å gjøre opp for seg. Fruktbarheten er en gave. Ved å gi en annen kvinne et barn, kan de gjøre bot for syndene. Sekten bruker Bibelen som begrunnelse. Rakel kunne ikke få barn, og ga Jakob slavekvinnen Bilha. «Hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne,» sa Rakel til mannen sin.
Hver eneste gang den såkalte «seremonien» blir utført, leses denne teksten høyt fra 1. Mosebok. Offred tar så plass mellom knærne til fru Waterford, kvinnen hun tjener. Mannen trenger så inn i Offred samtidig som han har øyekontakt med kona. En syk, rituell voldtekt, som ingen av partene finner glede i.

Uten protest

Seriens veksling mellom kontrollregimet Gilead og Offreds liv som fri kvinne, skaper en foruroligende kontrast. Vi får se hvordan kvinnene­ gradvis mister rettighetene sine når fundamentalistene tar over samfunnet. Først sperres bankkontoene. Deretter kommer væpnede vakter inn på kontoret og forteller at kvinnene ikke lenger får lov til å jobbe. Mennene står stille og ser på. Sjefen beklager, men sier han ikke kan gjøre noe.

Hvorfor er det ingen som 
reagerer? At samfunnets grunnleggende verdier kan inndras på et øyeblikk, uten at noen protesterer, er en skremmende tanke­. Det er også en vekker. Hvor 
mye av uretten som skjer i 
verden i dag, engasjerer vi oss egentlig i?

Kan skje

Margareth Atwood er født i 1939, året 2. verdenskrig brøt ut. Hun vet at et etablert samfunn kan endres over natta. «Alt kan skje overalt, under de rette omstendighetene,» skriver hun i et essay i New York Times. I et annet intervju forteller forfatteren at hun var nøye med kun å beskrive grusomheter mennesker allerede har utført gjennom historien.

– Vi tenker på framskritt som en rett linje som alltid går opp­over. Men sånn har det aldri vært. Du kan tro at du lever i et liberalt demokrati, og så bang – 
så ­befinner du deg i Hitler-
Tyskland. Det kan skje veldig plutselig, sier Atwood til The Guardian.

Frihet

Bildet av Donald Trump omgitt av en gjeng mannfolk som signerer en lov som innskrenker kvinners tilgang på reproduktiv helsehjelp, viser at skremmebildet serien tegner, ikke er så langt unna som vi liker å tro. At rike kvinner i vesten bruker fattige kvinner som surrogatmødre, er også en åpenbar parallell.

Men noe av det mest skremmende med fortellingen er ikke de brutale overgrepene, den ­totalitære kontrollen eller det forvrengte bibelsynet. Det er alle menneskene som lar det skje, fordi de er for feige eller for sløve til å gjøre noe med det.

I dag – på frigjøringsdagen – er The Handmaid’s Tale en brutal påminnelse om at friheten våre forgjengere kjempet for, ikke må tas for gitt. For vi vet ikke hvor mye frihet vi faktisk har, før vi har mistet den.

Gå til innlegget

Snikturbanisering

Publisert over 4 år siden

Tusenvis av oslofolk sto forrige helg to timer i kø for å prøve noen andres religiøse hodeplagg. Hva hvis det hadde vært en hijab?

– Hva er det som skjer her?

Mannen i femtiåra ser spørrende på en gjeng tenåringsjenter. Kanskje ikke så rart, siden køen de står i, kveiler seg rundt hele Spikersuppa, forbi skulpturen av Henrik Wergeland, før den forsvinner inn i et hvitt plasttelt dekorert med fargerike tepper.

– Det er turbandagen, svarer jentene blidt.

Mannen ser skeptisk ut, mens jentene forklarer at i andre enden av køen skal de få prøve hvordan det er å gå med turban.

– Hvorfor det? svarer mannen forundret.

Annerledes

Folk som besøkte Oslo sentrum forrige lørdag, ble møtt av lukta av kikertcurry og søt chai, lyden av sitarmusikk og synet av tusenvis av osloboere ikledd fargerike turbaner. ­Turbandagen har blitt en årlig begivenhet i hovedstaden, og i år sto folk over to timer i kø for å få prøve sikhenes religiøse hodeplagg. Jeg var en av dem, og forstår godt at flere forbipasserende hadde behov for å spørre hvorfor.

«Alle er annerledes» er turbandagens slagord. Sikhene påstår til og med at Norge er verdens beste land å være ­annerledes i. Men ville nordmenn stått flere timer i kø for å prøve en hijab?

Likestilling

Mens køen snegler seg framover, serverer en frivillig med velfrisert skjegg og oransje turban krydret snacks fra små pappbegre. En annen ­deler ut brosjyrer med informasjon om sikhismen og deres tradisjoner. Én beskriver turbanvett-
reglene, som blant annet sier at røyking, alkohol og turban ikke hører sammen.

«Hvorfor turban?» spør en annen av brosjyrene, og svarer at turbanen er som en krone alle har rett til å gå med. Det representerer likestilling på tvers av kaster, i et India der hodeplagget tradisjonelt var reservert for de kongelige. Å ha på seg turban innebærer «å elske alle, oppføre seg solidarisk, være ærlig, ydmyk og være generelt awesome».

Prøv hijab

Det finnes en internasjonal hijabdag – nemlig 1. februar. I år hadde muslimske kvinner i Malmö rigget opp et telt der de som ville, kunne prøve en hijab, stille spørsmål til hijabbrukere og få godteri.

– Målet er at vi vil vise at vi ikke bruker slør fordi vi blir tvunget av en mann. Vi har valgt det sjøl, sier Kashifa Khan, en av kvinnene bak arrangementet, til avisa Sydsvenskan.

Selv om mange var nysgjerrige, forteller kvinnene om flere negative tilbakemeldinger. Khan sier de respekterer at det finnes ulike meninger om hijab, men at de samtidig prøver å forklare på en hyggelig måte hva som er ­begrunnelsen for deres valg.

– Vi tror det er bra for andre å kunne mer om det, sier hun.

Ufarliggjøring 

Å ta på seg hijab er en mye større symbolhandling enn å tre en turban ned over ørene. En turban er kjønnsnøytral og ukontroversiell. En ­hijab er politisk.

Likevel hadde det vært interessant å prøve hijab. Ikke nødvendigvis for å kjenne hvordan det føles å ha den på, men fordi det ville vært en god arena for å møte folk du ikke omgås til daglig på en uformell måte.

Turbandagen er et godt eksempel på hvordan du kan ufarliggjøre annerledeshet. Arrangementet bruker åpenhet og humor til å bygge ned skiller mellom mennesker. Sikhene kunne flottet seg med ord som integreringstiltak og religionsdialog, men skriver i stedet at «det er helt konge å få gå med krone hver dag, syntes du ikke?» Jentene i køen svarte for øvrig «det er kult» når de fikk spørsmål om hvorfor de ville prøve turban.

En selfie med hijab hadde nok generert flere spørsmål enn likes på Facebook. Men kanskje kunne en hijabdag hjulpet oss til å forstå mer av hvorfor noen bruker det religiøse hodeplagget.

Blikk

Stoffremser i alle regnbuens farger er stablet i sirlige bunker. Ei jente fester en perle i panna mi, før to menn med langt skjegg strekker stoffet, kveiler det opp i en bylt og sender meg videre. Snart sitter jeg i et nytt telt klar for å bli ikledd turban.

– Hold denne, sier turban-­eksperten, og rekker meg enden på det rosa tøystykket. Så ruller han stoffet nennsomt rundt ­hodet mitt. Han stryker, strekker og strammer, før han til slutt ser på meg og sier: «Veldig fint!»

På vei ut av teltet hilses jeg med: «På gjensyn, deres majestet!»

Jeg tar trikken hjem med turbanen på. På butikken prøver folk å late som ingenting, selv om de kikker. Jeg lurer på hvilke blikk jeg ville fått hvis hodeplagget var en hijab.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere