Ane Bamle Tjellaug

Alder:
  RSS

Om Ane Bamle

Journalist i Vårt Land

Følgere

Hva representerer Faten?

Publisert rundt 4 år siden

Debatten rundt «Faten tar valget» utfordrer fordommer om både de som bruker hijab og de som klager på den.

Det er lett å anta at verden er akkurat som du tror fra før: Det er mye islamhat der ute. Mange er imot hijab. Men mottok virkelig Kringkastingsrådet mange tusen ekstreme, hetsende eller hatefulle klager fra folk i forbindelse med «Faten tar valget»? Nei, de fikk faktisk bare 19 de vil betegne som hatefulle.

De 5.558 andre klagene handla om forskjellsbehandling mellom kors og hijab, meninger om at hijab er et kvinneundertrykkende plagg eller kritikk av kringkastingssjefens håndtering av saken.

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen innrømte på gårsdagens møte i Kringkastingsrådet at han ikke hadde lest en eneste klage da han uttalte seg offentlig om alle de hatefulle ytringene programmet hadde fått. Han forklarte at NRK-ledelsen ikke kan skille klagene til rådet fra de NRK har fått i sosiale medier og til publikumsservice.

Det går an å diskutere hijabbruk med saklige argumenter. At vi automatisk tolker en klagestorm mot en hijabbruker som hatefull, sier også noe om hva vi forventer å finne i en slik debatt.

LES OGSÅ: Svært få av klagene var hatefulle

Programleder? 

– Nå er ikke jeg i målgruppa for dette programmet, sa flere medlemmene i rådet under debatten.

Når vi så hvordan de snakka om P3s definisjon av programledere, blir det tydelig at rådet består av mange godt voksne menn som ikke vil forstå at et yngre publikum kan se ting på en annen måte enn dem selv.

– Ingen mener at det ikke er plass for Faten eller folk med hijab, men bør de presenteres som programledere? spurte rådets leder Per Edgar Kokkvold, som også mente at det aldri var meninga at Faten skulle være en «klassisk programleder».

Også Thor Bjarne Bore tok til orde for at NRK må se på begrepet programleder, mens Sigvald Oppebøen Hansen mente hun egentlig er «profil i en dokumentar».

Samtidig sier flere at publikum ikke skjønner forskjell på en programleder og et nyhetsanker, og derfor heller ikke skjønner hvorfor NRK nekter kors i en sammenheng, men tillater hijab i en annen. Spørsmålet blir da hva denne debatten skal være godt for? Det spiller ingen rolle hvilken betegnelse Faten får når programmet er det samme. 

LES OGSÅ: Går løs på kristen hijab-forakt

For konservativ? 

Redaksjonssjef Håkon Moslet kaller Faten et klassisk P3-talent: Hun er uredd, smart, frekk, ærlig og sjarmerende. Han forteller at P3 jakter subjektive stemmer fra et mangfoldig ungdomsmiljø. Vi ser det samme i dokumentarserien «Innafor», der Emma Claire lot seg undersøke hos en intimkirurg for åpent kamera. P3 vet unge seere vil ha tydelige profiler som bruker seg sjøl i programmene.

Selv om Kringkastingsrådet likte «Faten tar valget» og mener Faten gjorde en god jobb, tar flere av medlemmene til orde for at hun er en for konservativ muslim.

– Det er snålt at man velger minoriteten blant minoriteten, det hadde stått seg bedre om NRK valgte en bredere representant, sa Finn Egil Holm.

Også Marvin Wiseth tok til orde for at NRK heller burde ha valgt en muslim uten hijab, for «man kan ikke helt se bort fra at det er et politisk plagg».

Hva vet egentlig rådet om Fatens religiøse praksis, utover den synlige hijaben?

LES OGSÅ: «Faten tar valget» har et forbilledlig fokus på sak – uavhengig av hva programlederen har på hodet.

Representativ? 

En ny rapport fra Institutt for kirkeforskning viser at mange unge er skeptiske til at religion kommer til uttrykk i det offentlige rom. De minst religiøse er mest religionsskeptiske, og Pål Ketil Botvar i Kifo mener unge mang­ler kunnskap om religiøs virksomhet.

Er det folk i P3s målgruppe som har klaga på programmet? Det vet vi ikke, men det er påfallende at det nesten ikke kom noen klager etter at programmet var sendt. P3-publikummet bryr seg nok ikke om Faten kalles programleder eller dokumentarprofil. Hun er først og fremst en vinglete, ung velger. 

Det ble ingen sterke reaksjoner da Leo Ajkic fronta et lignende program ved forrige stortingsvalg. Han er også førstegenerasjons innvandrer fra et muslimsk land, og har også en personlig programlederstil.

Må en programleder være representativ for en gruppe? Vi må i hvert fall sørge for at vi ikke fratar noen retten til å snakke om andre ting enn religion bare på grunn av et hodeplagg. 

Det bør holde at Faten representerer seg sjøl.

Gå til innlegget

Feil, feil på veggen der

Publisert rundt 4 år siden

Tenk på hvor mye som er gøyere enn å bruke tid foran speilet.

«Hvor ofte renser du huden din?» spør dama og gransker deg opp og ned. «Trenger du hjelp til å finne noe som matcher huden din? Kanskje du skal ha litt rouge så du ikke ser så gusten ut?»

Parfymerier er skrekken. Du har tre muligheter: Juge, rømme­ eller blakke deg på produkter som blir stående i hylla som påminnelser om din egen utseendemessige latskap. Det finnes alltid noe damene mener du kan forbedre, og når du først har blitt gjort oppmerksom på det, er det umulig å leve i fornektelse lenger.

Dropp det

En britisk undersøkelse sier at kvinner bruker i snitt 38 minutter foran speilet hver dag, mens en amerikansk måling mener det er 55. Selv om vi er nede i 20 minutter daglig, tilsvarer det fremdeles fem hele døgn i året med å stirre på sin egen utseendemessige utilstrekkelighet.

Da den britiske forfatteren Zadie Smith oppdaga at dattera brukte mye lenger tid enn sønnen på å komme seg ut av døra om morgenen, innførte hun én regel: Hvis det tar lenger enn 15 minutter, kan du droppe det.

– Broren din kommer ikke til å kaste bort sin tid på dette. Gjennom hele livet kommer han bare til å tre på seg en skjorte før han forsvinner ut døra. Og han bryr seg ikke om du kaster bort ­halvannen time på å sminke deg, var Smiths beskjed til dattera.

Sminkeskatt

Kan kvinner komme lenger ved å bruke mindre tid på utseendet? Kanskje ikke. Forskning har vist at ­attraktive mennesker tjener mest penger, og ifølge The Atlantic finnes det til og med studier som viser at vi er mer tilbøyelige til å gi prestisjefylte jobber til kvinner som har sminka seg enn til de samme kvinnene når de var usminka.

Kvinner bruker mye mer tid og penger på utseendet enn menn, og kanskje er det prisen kvinner må betale for å komme opp og fram. Amerikanske kommentatorer kaller det for «sminkeskatt».

«Nå lurer jeg på dette med høyhælte, spisse sko», skrev folkehelsedirektør Camilla Stoltenberg i Morgenbladet for et par uker siden. Hun syns det er påfallende at mektige kvinner som regel avbildes i sko med så høye hæler at de både må være vonde for føttene og skadelige for ryggen. Må de det for å komme opp og fram i arbeidslivet?

«De skal løfte oss, men i virkeligheten tror jeg de stjeler både frihet og helse,» skriver Stoltenberg om skoa, og etterlyser mer forskning på temaet.

Usminka

Å se usminka ut har vært en av vårens største sminketrender. Det kan høres ut som et skritt i riktig retning, men den sminkefrie sminken er naturligvis en illusjon. Sminkeeksperten MinMote har intervjua, røper at det ikke nødvendigvis krever mindre innsats enn før.

– Istedenfor å bruke to produkter og mye av hvert produkt, bør du heller bruke fem. Og bruk litt av hvert produkt, sier han.

Da Hillary Clinton gjorde sin første offentlige opptreden ­etter valgnederlaget i fjor høst, var det ikke det hun sa som fikk mest oppmerksomhet. At Clinton, som hadde stilt strigla og fin gjennom hele valgkampen, viste seg ­offentlig med ustelt hår og uten sminke, ble umiddelbart tolka som et opprør.

En slags likestilling

Vi lever heldigvis i et land der det går an å bli statsminister uten å prioritere­ falske vipper og kunstferdige løsnegler. I Norge har de kvinnelige partilederne kortklipte, praktiske frisyrer og lave hæler, og statsminister Erna Solberg har brukt valgkampen på å posere i kjeledress og hjelm.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel er heller ikke av de mest utspjåka. Hun har opptrådt offentlig i den samme blazeren i så mange fargenyanser at en nederlandsk kunstner har laga et helt fargekart over de ulike variantene.

Samtidig blir verden stadig mer likestilt. Tidligere i sommer kom det fram at Emmanuel Macron har brukt 26.000 euro på sminke i løpet av sine tre første måneder som president i Frankrike. Det skal visstnok være mindre enn hans forgjengere brukte. Og hvor mange dollar som skjuler seg i ansiktet til Donald Trump, er vanskelig å si, men den oransje gløden kan umulig gjøre seg sjøl.

Det er naivt å tro at utseende ikke betyr noe. Men det er lite tillitsvekkende med folk som ser ut som om de har brukt en tredjedel av dagen foran speilet, om det gjelder politikere eller vanlige folk.

Det er så mye annet gøyere og viktigere vi kan bruke tida vår på.

Gå til innlegget

Det handler ikke om hijab

Publisert rundt 4 år siden

«Faten tar valget» har et forbilledlig fokus på sak – uavhengig av hva programlederen har på hodet.

I kveld er det premiere på NRK-serien «Faten tar valget», serien som har fått over 5.000 klager til Kringkastingsrådet lenge før noen i det hele tatt har sett programmet. Klagene har handla om hijaben til programleder Faten Mahdi Al-Hussaini, men det tar ikke mange minuttene av serien før du har glemt hele hodeplagget.

LES OGSÅ: NRK blir beskyldt for å fremme terrorisme og støtte jødeutryddelsen fordi de har en programleder i hijab. 

Personlig

Gjennom fire episoder skal Faten utforske ulike politiske saker hun er opptatt av, og prøve å finne ut hvilket parti hun skal stemme på ved valget. «Faten tar valget» sin styrke er nettopp at serien er personlig, og at Faten framstår som en gjennomsnittlig urban, ung kvinne, uavhengig av hva hun har på hodet.

De to første episodene, som ble sendt i går, handler om miljø og forsvar. De to neste skal handle om integrering og utdanning. Mot slutten av hver episode møter Faten Dagsnytt 18-programleder Fredrik Solvang, som hjelper henne å plassere sakene i det politiske landskapet.

Faten er forfriskende ærlig og innrømmer at hun er blank på politikk. Når Fredrik Solvang spør henne hvor mye hun er villig til å ofre for miljøet, svarer hun: Ikke så mye. Vi får se Faten høste grønnsaker i en urban åker i Oslo, og leite etter utgåtte matvarer i søppelkonteinere på natta. Faten innrømmer at hun kun kildesorterer hvis hun tror naboen kommer til å se henne kaste søpla, og at hun ikke spiser grønnsaker. Når hun er med forsvaret ut på øvelse og krabber rundt i lyngen iført kamuflasjeantrekk, friker hun ut fordi hun ser en padde.

LES OGSÅ: Valgforsker er sjokkert over at kulturministeren sammenligner Fatens hijab med Siv Kristins Sællmanns kors. 

Voksenopplæring

«Faten tar valget» er politisk voksenopplæring for en generasjon som ikke vet så mye om politikk fra før av. Episodene er bare ti minutter lange, og har dermed ikke tid til så mange nyanser. Programmet er laga for å fenge unge som er vant til å se korte videoer på nettet, og som ikke orker politisk tåketale. De vil vite hva sakene betyr konkret for dem.

Serien er befriende tømt for Team Jonas og Team Erna, og runddanser med «en stemme på det partiet er egentlig en stemme på et annet». Der ukas direktesendte NRK-debatt gjorde et klønete forsøk på å gjøre statsministerduellen ungdommelig og frisk ved å framstilte Erna og Jonas som dataspillfigurer, velger «Faten tar valget» heller å konsentrere seg om sak, uten å bruke påtatte virkemidler for å piffe opp politikken. Selv om partivalg handler om mer enn bare enkeltsaker, bør episodene gi en inngang til politikken som handler mer om engasjement enn å stemme taktisk.

KRINGKASTINGSSJEFEN: NRK mener ingenting om hijab.

Nyttig

I de to første episodene finnes det heller ikke en eneste politiker. I stedet er det Fredrik Solvang som får oppdraget med å fortelle hva partiene mener. Også for litt voksnere seere kan det være nyttig å få en lettfattelig hurtiginnføring av partienes standpunkt om oljeboring og Nato, selv om politikerne antakeligvis ville gitt mer nyanserte svar på spørsmålene.

«We the new generation, we been running this nation», synger Amanda Delara i introen til serien. «Faten tar valget» er laga for generasjonen som på tvers av religion og bakgrunn lot seg engasjere av hijabkledte Sana i Skam. De kommer også til å kjenne seg igjen i Faten.

Gå til innlegget

Turistfella

Publisert rundt 4 år siden

«Dra hjem!» var beskjeden turistene fikk i flere europeiske byer i sommer. Vår økende reiselyst har blitt en belastning for noe helt annet enn privatøkonomien.

I juli og august er det som om vi er i krig, sier turistsjefen i Venezia. I et intervju med The Independent tegner hun et skrekkbilde: Turistene går i badedrakt, har med seg niste som de spiser med beina dinglende over kanalen, og de forlater byen uten å ha lagt igjen en euro. Den italienske byen har 55.000 innbyggere og 20 millioner årlige besøkende. Nylig gikk lokalbefolkningen i Venezia i demonstrasjonstog for å klage på turistene.

De er ikke alene. Også i Barcelona og San Sebastian har det i sommer vært høylytte protester mot de tilreisende, ikke minst fordi utleieselskap som Airbnb presser de lokale ut av boligmarkedet.

I Dubrovnik har myndighetene installert et overvåkningssystem som skal sørge for at det ikke slippes inn for mange folk i den verneverdige gamlebyen. På den kroatiske øya Hvar kan du få flere hundre euro i bot dersom du tar av deg på overkroppen. Roma har innført bøter for å spise eller drikke ved noen av de største turistattraksjonene.

Også Lofoten har fått sitt. I sommer har øyperlene blitt oversvømt av søppel, turistene har satt opp telt på kirkegården og stiene har blitt omgjort til gjørmesumper.

– Turistene blir en belastning istedenfor en berikelse, sier reiselivsdirektør Bente Bratland Holm i Innovasjon Norge til NRK.

Vi er ikke sånn

De siste 30 årene har antallet internasjonale turistankomster blitt firedoblet på verdensbasis, og nå ser vi resultatet. Alle som har besøkt en europeisk storby i sommer, skjønner problemet. Busslast på busslast med turistgrupper fra Japan, Spania og USA presser seg fram i gatene og skaper endeløse køer til de fineste kirkene eller mest interessante museene.

Det er her problemet ligger, tenker vi. Det er jo ikke oss. Vi er jo ikke sånn. Vi kommer hjem fra ferien og sier ting som: «Det var veldig fint der, men det var litt for mange turister.»

Det er få som ser på seg sjøl som turist, i hvert fall som en sånn turist som går i flokk for å se de samme tinga som alle andre. Du reiser jo for å se det som er ekte, for å oppdage de skjulte perlene, og spise der lokalbefolkningen spiser, selv om du ramler innom en restaurant i turiststrøket likevel. Men det var bare fordi du var veldig sulten akkurat da.

Hvorfor? 

I sommer har ulike personer prøvd å svare på hvorfor vi reiser, i en artikkelserie her i avisa. Å reise er å fortelle, sier NRK-journalist Sigrun Slapgard. Hun reiser for å møte andre kulturer og andre mennesker, mens Johan Holberg forteller at han har reist for å møte seg sjøl. Vi reiser for å få avbrekk fra hverdagen, for å oppsøke sol og varme, for å få nye impulser, for å lære noe og for å bli kjent med andre kulturer.

Dessuten reiser vi for å oppleve noe spennende vi kan publisere i sosiale medier, som vi nylig kunne lese om i Vårt Land. Men mest av alt reiser vi fordi vi har tid og råd.

Billige helgeturer får noe av skylda for hvorfor en næring som i utgangspunktet er en viktig inntektskilde, nå har blitt et problem mange steder. Ikke nok med at vi reiser intensivt, vi drar til de samme byene og ser på de samme tinga. Det øker presset på de mest populære reisemålene.

Billig

I Amsterdam etterlyser turistsjefen kvalitetsturister.

– Vi ønsker folk som er interessert i byen, ikke dem som ønsker å bruke det som bakteppe for en fest, sier han til The Independent, og legger til at Ryanair-passasjerer er de mest høylytte.

Antakeligvis har det blitt for billig å reise. Helgeturer i utlandet har nærmest blitt hverdagslig. I tillegg til den store sommerferien, bestiller vi storbyweekend i Europa så fort vi får ferten av en mulig langhelg.
De billige flyreisene tærer ikke bare på lokalbefolkningen i Venezia og Barcelona, men også på klimaet.

Bli lenger

Vi kommer ikke til å slutte å reise. Men det finnes likevel noe vi kan gjøre – utover de åpenbare tinga som å ta hensyn og oppføre oss som folk. Å reise tilbake til byer du har vært i før, er med på å senke presset på de opplagte turistattraksjonene, fordi du antakeligvis velger å se noe annet neste gang du kommer. Det samme gjelder hvis du blir lenger på ett sted, siden det holder med ett besøk i Eiffeltårnet i løpet av en tur til Paris.

Beveg deg utenfor de opptråkka løypene. Prøv mat du ikke har smakt før. Legg igjen penger hos lokalt næringsliv.

Og hvis du først og fremst reiser fordi det er så billig, er det kanskje like greit å holde seg hjemme. Det er nemlig det aller billigste.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere