Ane Bamle Tjellaug

Alder:
  RSS

Om Ane Bamle

Journalist i Vårt Land

Følgere

«Pussygrabbing er en greie»

Publisert nesten 4 år siden

Unge krenker hverandres seksuelle grenser, men metoo treffer ikke nødvendigvis de yngste. Nå må voksne ta ansvar for å hjelpe dem.

Nakenbilder, å bli tatt på, ropt etter, utsatt for seksualiserte rykter og trua til ting de ikke ønsker, er en stor del av hverdagen for mange unge. De vet for lite om hva som er ulovlig, og forstår i for liten grad konsekvensene av det som skjer.

Det viser Barneombudets nye rapport om seksuelle krenkelser, som ble presentert denne uka. Den oppsummeres med et sitat fra ei ung jente: «Alle kjenner noen som har opplevd det, eller så har man opplevd det selv».

Endring

Metoo-kampanjen har satt seksuelle krenkelser på dagsordenen. Men har kampanjen nådd tenåringene? Det er vanskelig å vite.

Barneombudets arbeid ble påbegynt før metoo. Samtidig sier barneombud Anne Lindboe at ungdom har vært opptatt av temaet helt uavhengig av den internasjonale kampanjen.

Unge har en hjerne under ombygging. Konsekvenstenkninga er ikke ennå fullt utvikla. Er du forelska og sender et nakenbilde til kjæresten din, tenker du ikke nødvendigvis på at han kan lagre det og bruke deg mot deg den dagen det blir slutt. De som deler bilder, tenker ikke på hvor psykisk skadelig det kan være at hele skolen har sett deg naken. Og at det faktisk er ulovlig.

Egne regler

Siden sosiale medier fortsatt er nytt og vanskelig å regulere, skaper ungdom mange av reglene selv. Seksuelle grenser kan være tøft nok å håndtere når vi møtes ansikt til ansikt, men er enda mer grumsete i våre digitale liv. Voksne har ikke klart å gi ungdom de verktøyene de trenger for å unngå seksuelle krenkelser på nettet. Og det er enda vanskeligere for foreldre å følge med når ungdom stadig finner nye digitale plattformer.

«Pussygrabbing er en greie. Det skjer når som helst, og gutta ser på det som en joke eller kødd, men det er vondt og det er ubehagelig», sier ei av jentene i rapporten.

«Pussygrabbing» betyr å ta ei jente i skrittet, og ungdom har mange slike begreper. De snakker om «groping», «slutshaming», «catcalling», «dickpics» og «nudes». De engelske begrepene er tegn på at disse fenomenene ikke er noe de hovedsakelig har snakka med foreldrene sine om eller diskutert på skolen. Det er ord og uttrykk de har plukka opp på nettet.

Digitalt

Der ryktene før spredte seg muntlig, spres de i dag på nett, og ofte gjennom bilder. Unge er enige om at det er greit å sende nakenbilder til en du stoler på, men det er ikke greit å spre dem videre. Likevel har rettsvesenet behandla flere saker det siste året der unge mennesker har blitt dømt til bøter eller fengselsstraff for å spre nakenbilder på nett. En undersøkelse NRK har gjort, viser at en av fire tenåringer har sendt et lettkledd- eller nakenbilde til en annen.

Krenkende rykter spres mye fortere og lengre enn før. Skolegården er ikke lenger et fysisk avgrensa område, og at kommunikasjonen foregår digitalt, skaper et filter som gjør at det er lettere å miste hemninger.

Vet ikke

Nesten hver tredje jente i alderen 18-19 har en eller annen gang i livet opplevd en kroppslig, seksuell krenkelse, viser Ungdata-rapporten fra 2017. Ungdommene tror sjøl at seksuelle krenkelser er vanlig fordi de ikke helt vet hva som er rett og galt. De er usikre på både egne og andres grenser.

Mer og bedre seksualundervisning er en av Barneombudets anbefalinger. De mener at unge må få bedre opplæring i hva som er straffbart, at vi må styrke ungdoms digitale dømmekraft og at foreldre må engasjere seg mer.

Hjelp

Selv om ungdom trenger å bli mer bevisst på hva som regnes som seksuelle krenkelser, er det ikke sikkert metoo-kampanjen er den rette for dem. En fjortenåring kjenner seg ikke automatisk igjen i problemstillinger som handler om at mektige politikere og filmprodusenter utnytter posisjonen sin og tafser på yngre kvinner. For de aller fleste vil de seksuelle grensene heller bli utfordra på fest, i klasserommet eller på nettet, av jevnaldrende som er like usikre som de er sjøl.

Men metoo kan være en viktig påminning til oss voksne. Tenåringene trenger hjelp fra voksne til å diskutere og definere sine egne grenser. Helst før festen der den kuleste i klassen prøver å presse dem til noe de egentlig ikke vil.

Gå til innlegget

«Små jenter er ikke små for alltid»

Publisert nesten 4 år siden

156 kvinner har fortalt hvordan idrettslegen forgrep seg på dem. Saken viser hvor fort ønsket om oppreising kan bikke over i hevnlyst.

«Nå, Larry, er det din tur til å høre på meg.»

Sju dager. 156 kvinner. Én etter én inntar de vitneboksen. De henvender seg til ham direkte og bruker fornavnet hans: «Bordet har snudd, Larry. Vi er her, vi har en stemme, og vi kommer ikke til å forsvinne.»

Kjent lege 

Rettssaken som pågikk i Michigan forrige uke var historisk. Ikke bare fordi det var den verste overgrepssaken i amerikansk idrettshistorie, men fordi dommer Rosemarie Aquilina lot ofrene innta vitneboksen og fortelle sine historier: Om hvordan den anerkjente idrettslegen Larry Nassar, som skulle hjelpe turnerne, samtidig utnytta tilliten til å begå grove overgrep.

– Jeg hadde lært at det ikke var greit at noen tok på meg der nede, med mindre det var en lege. Og du var en verdenskjent lege, sa en av kvinnene henvendt til Nassar under rettssaken.

Forstå 

I USA har det vært vanlig praksis at ofrene ikke har en formell rolle i rettsprosessen, fordi en frykter at sterke følelsesmessige vitnemål kan påvirke juryen og dermed gi strengere straffer. Samtidig viser Nassar-saken at ofrene ønsker å bli hørt av gjerningspersonen, og at det i seg sjøl kan være viktig for å komme seg videre.

– Jeg er her for å møte deg ansikt til ansikt, Larry, så du kan se at jeg har fått styrken min tilbake og at jeg ikke lenger er et offer. Jeg er en overlever, sa Aly Raisman, en olympisk mester som hadde Nassar som landslagslege.

Kvinnene fortalte om hvilke fysiske og psykiske påkjenninger Larry Nassar hadde påført dem. De ville at han skal forstå hvilken skade han har gjort.

– Små jenter er ikke små for alltid. De blir til sterke, voksne kvinner som kommer tilbake for å ødelegge verdenen din, sa Kyle Stephens.

Det var hun som ringte politiet og fikk Nassar pågrepet. Til CNN forteller hun at sjøltilliten hennes vokste da hun skjønte at den sterke mannen som hadde påført henne så mye smerte, ikke orka å møte blikket hennes i rettssalen.

Unnskyldning

Men synker det inn? Under 22. juli-rettssaken hørte terroristen de overlevendes vitnemål. Det eneste som fikk ham til å gråte, var da han fikk se sin egen propagandavideo. Å vitne mot den som har påført deg skade, er også en påkjenning, men det må være ekstra vanskelig dersom vedkommende er tilsynelatende uberørt av det du forteller.

Det tok en stund ut i rettssaken før Larry Nassar løfta blikket og så på kvinnene i vitneboksen. I forkant av rettssaken hadde han skrevet et brev der han mente det var en for stor påkjenning for ham å sitte og høre på alle historiene. Til slutt valgte turnlegen likevel å komme med en unnskyldning.

– Jeg innser at mine følelser blekner i forhold til all smerte, traumer og følelsesmessige påkjenninger jeg har forårsaket, sa Nassar med tårer i øynene.

Over streken

At dommer Rosemarie Aquilina gir ofrene en stemme, har gjort et stort inntrykk på alle som har fulgt rettssaken. Samtidig har hun gått mye lenger enn vi er vant til fra en som representerer rettssystemet, ved å ta tydelig stilling i saken.

– Du skal reise deg, mens han vil falle, sa Aquilina, som omtalte kvinnene som survivors – overlevende – ikke ofre, fortalte dem hvor sterke de var, og takka dem for å bryte stillheten.

Men hun balanserer på en knivsegg. Da Nassar ble dømt til 175 år i fengsel, sa Aquilina at det var en «ære og et privilegium» å dømme ham, fordi han «ikke fortjener å sette sine føtter utenfor et fengsel igjen». Hun sa også at dersom grunnloven hadde tillatt det, ville hun latt Nassar bli utsatt for det samme som han hadde gjort med de unge jentene, altså grove seksuelle overgrep.

Dette viser at grensa mellom å ønske oppreisning for ofrene og ville hevne forbrytelsen, kan være hårfin. Og her bikker dommerens edle motiver om å gi de overlevende verdighet, over til å være et ønske om å hevne seg på overgriperen.

Kaldt

Vi forventer at rettssystemet skal være kaldt og rasjonelt. Følelser skal ikke få styre utfallet. Samtidig skal vi ikke undervurdere at noen ofre føler behov for å konfrontere gjerningspersonen med det han har gjort. Om det bør skje for åpen rett, er et annet spørsmål.

Gå til innlegget

Det hvite blikket

Publisert nesten 4 år siden

Når en kleskjede ikke oppdager at det er uheldig å bruke ape som betegnelse på en mørkhuda modell, ser de verden med et hvitt blikk.

Coolest monkey in the jungle’ – jungelens kuleste ape – sto det på brystet til den unge modellen som poserte i grønn hettegenser for kleskjeden H&M tidligere denne uka. 

«Har dere gått fra vettet?» skrev en kommentator i New York Times. 

«Våkna i morges sjokkert og flau over dette bildet. Jeg er dypt fornærma og kommer ikke til å jobbe med H&M mer», skrev den kanadiske artisten The Weeknd på Twitter.

Kleskjeden var raske til å beklage og fjerne både bildet og genseren fra nettbutikken.

Ulikt blikk

De reagerte fordi modellen var mørk i huden. Som hvit er det lett å tenke at dette høres overdrevet ut. Apekatt er ikke et uvanlig kjælenavn på aktive unger. H&M har ikke vært rasistiske med vilje. Vi som aldri har blitt kalt ape som noe nedsettende og rasistisk, ser ikke hva som er så fornærmende. Men en mørkhuda fotballspiller som har fått ropt apelyder etter seg fra tribunen, vil naturligvis oppleve betegnelsen veldig annerledes.

Tidligere denne uka skrev Vårt Land-kommentator Une Bratberg om Lindex-reklamen som av ytre-høyre nettstedet document.no ble tolka som at butikkjeden har en skjult, multikulturell agenda. Enkelte beskriver ­reklamefilmen, der barn med ulike hudfarger leker i juleklær, som «multikulti reklame-­porno».

Denne gangen anklages en kleskjede ikke for å forherlige det flerkulturelle, men for rasisme.

De hadde antakelig samme mål: Å bruke modeller som speiler det mangfoldet kundegruppa deres består av. Kleskjedene vil tjene penger, og da lønner det seg å favne bredest mulig. Den andre modellen i serien er en hvit gutt med oransje tigergenser der det står «Official survivor expert». At den mørke gutten ble valgt til genseren med apetekst, er ­antakeligvis tilfeldig. Samtidig har ape lenge vært brukt som nedsettende betegnelse på svarte.

Misforstått

Kommersielle aktører vet hvor mye kritikk de får hvis de ikke speiler et flerkulturelt samfunn, men det også lett å trå feil når de prøver å gjøre noe med det.

I fjor lanserte hudpleiemerket Dove en reklamefilm for hudkrem, der modeller med ulik hudfarge tok av seg en T-skjorte og ble forvandla inn til en kvinne med en annen hudfarge. Mange ble opprørte over at den svarte kvinnen ble forvandla til en hvit, og Dove trakk reklamefilmen.

I ettertid har Lola Ogunyemi, den britisk-nigerianske modellen som deltok i filmen, skrevet i The Guardian at hun ikke var noe offer, og at hele filmen var misforstått. Hun mener hudpleieprodusenten burde forsvart sitt kreative visjon, ikke bare beklage­ at noen følte seg støtt. Hun var stolt over å bli spurt om å være med i reklamen. Feilen var ifølge henne at det kun var et kort klipp som ble spredt på nettet.

«Jeg er ikke bare et taust vitne etter en mislykka skjønnhetskampanje. Jeg er sterk, jeg er vakker og jeg lar meg ikke viske vekk», skriver hun.

Tonedøvt

Den danske avisa Information skriver på lederplass at vi ikke kan sette likhetstegn mellom H&Ms identitetspolitiske tonedøvhet og rasisme, selv om det er rart at ingen hos kleskjeden forutså bråket og trakk i nødbremsen. «Det blir først rasistisk hvis en mørkhuda gutt ikke kan ta på seg en genser med en ape. For det ville være et uttrykk for at omverdenen fortsatt tenker på ham som en», mener avisa.

I et innlegg på sosiale medier skriver mora til gutten med apegenseren at gutten har stått modell for hundrevis av antrekk for kleskjeden. Og at hun velger å ikke se det som kritikkverdig. «Slutt å rope ulv, ulv hele tida», skriver hun.

Fargeblinde

Hudfarge og ­etnisitet er med andre ord et minefelt der det er lett å tråkke feil både den ene eller andre veien. At ingen internt i H&M skjønte at dette bildet ville bli kontroversielt, kan være et tegn på at konsernet ser verden med de hvites blikk. 

For selv om koblinga har skjedd på grunn av en raseblindhet som i utgangspunktet kan være positiv, hjelper det ikke når reaksjonene blir så massive. At så mange har reagert på bildet av gutten med genseren, viser at H&M har dårlige antenner.

I en ideell verden er vi alle fargeblinde. I den virkelige verden kan det være greit å sette seg inn i andres situasjon.

Gå til innlegget

Jag etter jul

Publisert nesten 4 år siden

Den lar seg ikke fange eller framprovosere. Likevel er desember en desperat jakt etter julestemning.

Enkelte ganger kan lukta av en ferskbrent fyrstikk være nok. Vi er tilbake i klasserommet på barneskolen, der desembermorgenen dirrer i blått utenfor vinduene, og læreren myser i lyset fra adventstaken mens hun leser høyt fra Julemysteriet.

Den følelsen

«Åh, nå fikk jeg julestemning!»

Kanskje har du allerede sagt det høyt denne adventstida. Det skal ikke alltid så mye til før følelsen sitter i magen, kanskje bare synet av noen snøflak utenfor vinduet eller duften av en nyskrella klementin. Det spiller ingen rolle om det skjer på en fullstappa buss eller i lunsjen på jobben. Den kommer når du minst venter det.

Lett lykke

Julestemning er desembers nirvana, et slags sekulært zen-øyeblikk. Det er alt vi lengter etter, alt vi trenger i desembermørket, denne lette lykkerusen, den varme votten rundt hjertet.

Og den gjør oss desperate. Vi fyller hjemmet vårt med blafrende telys, Sissels jul, adventstaker, pepperkaker og julesmaker. Hele desember har blitt en intens jakt på en stemning alle kjenner igjen, men ingen klarer å sette ordentlige ord på.

Synlig i hjernen

Samtidig viser det seg at julestemning faktisk er en fysisk reaksjon som lar seg lese av i hjernen. Det fant danske hjerneforskere ut under forsøk som egentlig skulle avdekke migrene. Da hjerneforskerne viste bilder av nisser, juletrær og julegaver til testpersonene i migrenestudien, fikk de overraskende utslag på hjerneskanninga.

For å sjekke funnene nærmere, viste forskerne fram julete bilder til en gruppe dansker som har feiret jul siden de var små, og til en gruppe danske innvandrere som har vokst opp uten juletradisjoner. Deretter så de på hvilke felter i hjernen som ble aktivert hos de to gruppene.

Hos innvandrerne gjorde ikke bildene særlig stort utslag.

Hos danskene som pleide å feire jul, blinka hjernene som juletrær.

Bittersøt

For øyeblikket er den norske julestemninga på 48 prosent, kan vi lese på nettstedet Norsk juleindeks. Sammen med Opinion spør statens egen kjøttpusher Matprat nordmenn om hvordan det står til med julestemninga hver dag gjennom desember. De siste tre dagene har stemninga sunket, men den pleier å stige igjen når det snør, i helgene og på luciadagen.

Det handler naturligvis om nostalgi. Jula er en eneste lang retrofestival, der vi kopierer barndommens jul i håp om å trigge den samme kriblende julefølelsen vi hadde som barn.

Vi vet at det ikke funker. Nostalgien er bittersøt av natur. Minnene er gode, men vi vet at vi aldri vil få oppleve dem igjen.

Å forsøke å framkalle julestemning er et risikabelt prosjekt. Du blir som regel skuffa.

Konstruerer

Du kan ikke fange et minne i en snøkule, påpeker hukommelsesekspert Ylva Østby. 
Hukommelsen konstruerer nemlig minnet på nytt hver gang du henter det fram i bevisstheten. Når vi tenker på jul, henter vi fram det vakre juletreet, den sprø svoren og Sølvguttene, men lar de utålmodige ungene, den svidde grøten og omgangssyken ligge.

Når hjernen spiller av minnet ditt, bruker den de ulike rekvisittene i et hukommelsesteater, der smak, lukt, lyd og synsinntrykk hentes fram fra ulike deler av hjernen. Det er fortsatt et mysterium akkurat hvordan hjernen puster liv i minnene, forklarer Østby, men forskerne vet at det skjer ved hjelp av et samspill mellom flere områder i hjernen.

Plutselig

Og jo mer vi jager julestemninga, jo vanskeligere er det å få tak på den. Når du prøver å provosere den fram, med nynninga i Tre nøtter til Askepott, skriket til Kevin som er hjemme alene, eller lunka brus med nisseetikett fra bryggeriet du bodde i nærheten av som barn, skvetter den unna.

Vi konstruerer jula med alle de rekvisittene vi har tilgjengelig, alt fra våre egne minner til alle forestillingene vi har av hvordan den perfekte høytiden ser ut. Men egentlig er det umulig. Jula er en utopi. Den er best i teorien.

Likevel kommer julestemninga på nærmest magisk vis. Uanmeldt, og utløst av en mystisk kombinasjon av colareklamen, kongerøkelse og kram snø. Da gjelder det å være klar.

For selv om jula ikke blir 
ekstatisk i år heller, er det fint når julestemninga plutselig sprer seg i kroppen. Selv om den bare er på besøk et lite øyeblikk.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere