Ane Bamle Tjellaug

Alder:
  RSS

Om Ane Bamle

Journalist i Vårt Land

Følgere

Med GPS i lomma

Publisert nesten 3 år siden

Mobilen din vet hvor du er. Du må sørge for at den ikke sier det videre.

I trenings-appen Strava kan du logge hvor du løper eller sykler. Ifølge utviklerne blir det lasta opp åtte millioner aktiviteter hver dag, og tidligere i år slapp Strava et kart som viste hvor folk oftest befinner seg når de bruker tjenesten.

Kartet kunne fortelle hvilke joggeruter som er mest populære i de store byene, men det avslørte også noe annet. I flere land, som Syria, Afghanistan og Djibouti, var det lite aktivitet i appen bortsett fra på noen bestemte og til da hemmelige steder: De amerikanske militærbasene.

Vet hvor

Vi deler villig ­treningsøktene våre i ­sosiale ­medier, sammen med forventningsfulle Facebook-inn­sjekkinger på flyplasser i ferien og Snapchat-kart der ­kontaktene våre kan se hvor vi befinner oss. Smarttelefonen gjør at vi ­konstant går med GPS i lomma, og vi tror vi har kontroll på hvem som får vite hvor vi er.

«Mobilen din vet hvor du var i går kveld, og den holder det ikke hemmelig», kunne vi lese i New York Times denne uka. Avisa har kartlagt apper som ­samler inn stedsdata og selger det videre. Funnene bør gjøre oss urolige, for mange av ­appene som vil vite hvor du er i verden, bruker ­informasjonen til å målrette ­annonser og kartlegge forbruksmønstre.

LES OGSÅ: I én måned forsøkte Frode Klevstul å leve uten å etterlate digitale spor. 

Uetisk

I slutten av november ga Forbrukerrådet ut en rapport som kritiserer Google for å skjule eller holde tilbake informasjon og benytte villedende designgrep som gjør at brukerne godtar å bli overvåka uten at de er klar over det selv.

Hvis du har en mobiltelefon som kjører operativsystemet ­Android, er det med andre ord stor sjanse for at telefonen din stadig sender beskjed om hvor du er, med mindre du ­aktivt har skrudd av disse funksjonene. Disse valgene er så godt skjult i menyene at Google ­manipulerer brukere til å la seg overvåke, ­ifølge Forbrukerrådet. De mener praksisen er uetisk, og sammen med seks andre europeiske forbrukerorganisasjoner klager de Google inn for brudd 
på ­europeisk personvernlov­givning.

LES OGSÅ: – Selvsagt har vi noe å skjule; vårt eget privatliv

Verdifullt

Mange av steds­tjenestene er nyttige. Når du skal sjekke værmeldinga, finne veien til et nytt sted eller se når bussen kommer, er det kjekt at mobilen automatisk vet hvor du er.

Men hvor du befinner deg, er også verdifull informasjon for kommersielle aktører. Selskaper som Google lever av å selge annonser, og har interesse av at disse skal være så treffsikre som mulig. Hvis du får reklame for en kaffesjappe akkurat idet du går forbi, er sjansen større for at du stikker innom. Hvis annonsørene vet hvor du er, kan de også sjekke om du faktisk gjorde det.

Selv om du tenker at du ikke har noe å skjule, betyr ikke det at alle bør vite alt om deg. Hva hvis arbeidsgiver ser hvor ofte du går tidlig fra jobb eller hvor mange pauser du tar utenfor kontoret? Eller hvis forsikringsselskapet vet hvor ofte du spiser hurtig-
mat og bruker det til å ­bestemme hvor mye du må betale for ­forsikring?

LES OGSÅ: Kan vi forbedre helsen med å måle stadig flere tall om kroppen?

Intime opplysninger

Bedriftene som driver med dette, sier de er interessert i mønstre, ikke privatpersoner. Men ved å lokalisere huset der hun bor og ­skolen der hun jobber, kunne New York Times enkelt bruke datasettet fra en av appene som samler inn stedsangivelser til å finne ut hvor den 46 år gamle matte­læreren Lisa Magrin handler og går tur med hunden. De fant også ut at hun hadde vært på slankekurs, hos hudlegen og hos eks­kjæresten. Magrin sier til avisa at det er ekkelt å tenke på at folk kan finne intime opplysninger om deg gjennom å se hvor du har vært.

Også Apple samler inn stedsdata. Uten at jeg var klar over det, har mobilen min samla inn det den kaller «relevante steder», for å «lære hvilke steder som er av betydning for deg». Her kan jeg finne adressa til flere av restaurantene jeg spiste på da jeg var i Hamburg i forrige uke, i tillegg til steder jeg er ofte, som ­hjemme og på jobben. Til sammen gir det et utfyllende bilde av hvor jeg ­vanligvis beveger meg. Du kan bli paranoid av mindre.

Aktivt ja

Heldigvis sier ­personvernreglene at du aktivt må si ja til sporing. Og det er fornuftig å ha et bevisst forhold til hvilke apper du gir tilgang til hvor du befinner deg. Det går an å skru av stedstjenestene.

Én ting er hva disse dataene kan fortelle om meg, en annen ting er hva alle dataene samla sett kan fortelle om oss – om samfunnet. De amerikanske soldatene som brukte trenings-appen Strava, ville bare loggføre treningsøktene sine. De tenkte nok ikke på at det kunne avsløre statshemmeligheter.


---

Hvis du har en Android-telefon og vil sjekke hva som er registrert på deg, kan du logge deg inn på din Google-konto og få opp et kart som viser alle stedene mobilen din har fortalt Google at du har befunnet deg. Forbrukerrådet har også laga en veiledning for hvordan du skal skru av Googles sporing. Den finner du her. 

Gå til innlegget

Monkey business

Publisert rundt 3 år siden

Kan et bilde av en trist øyboer med tårer i øynene og vann til knærne få oss til å fly mindre?

Årets mest omtalte julereklame har et budskap skreddersydd for å treffe deg midt i hjerterota:

Det er en orangutang på soverommet mitt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, leser skuespiller Emma Thompson. Teksten er på rim, og tegningene er tatt ut av en barnebok. Vi ser den ville orangutang-ungen kaste mat og hyle mot ei sjampoflaske. Når den lille jenta spør hvorfor orangutangen er der, forteller apekatten at det er fordi menneskene har ødelagt skogen hun bor i på jakt etter palmeolje.

Reklamefilmen er dedisert til de 25 orangutangene som dør hver dag, og budskapet er at dagligvarekjeden Iceland nå skal kutte ut palmeolje i alle sine egne produkter.

Hjerteløs

Filmen kommer aldri til å bli vist på britisk fjernsyn. Før helga kom nyheten om at filmen stoppes fordi den er «for politisk», og på nettet reagerer folk med vantro: Hvordan kan britene være så hjerteløse? Når ble det politisk å ville redde orangutangen?

Det viser seg imidlertid at innholdet ikke er årsaken til at reklamefilmen stoppes fra TV-distribusjon. Filmen er opprinnelig laga av miljøvernorganisasjonen Greenpeace, og det er avsenderen som gjør at reklamen blir forbudt, ikke budskapet.

Den sprer seg til gjengjeld i sosiale medier. Til nå er filmen sett over fire millioner ganger på YouTube, og delt nærmere 650.000 ganger på Facebook. Det er satt i gang underskriftskampanjer for å få reklamen på TV-skjermen. Alle vil redde apekatten.

Kjent mønster 

Kanskje ikke så rart. Orangutang mot anleggsmaskin er en effektiv fortelling. Reklamefilmen følger et kjent mønster vi kjenner fra kampanjer som vil vekke sympatien vår for gode formål. Det er en klassisk David mot Goliat: Det hjelpeløse dyret (eller barnet) mot overmakta, i dette tilfellet menneskene.

Orangutangen har dessuten store, triste øyne, og mora er død. Ikke rart vi får lyst til å løpe til nærmeste Iceland-butikk og hamstre palmeoljefrie frossenvarer.

LES OGSÅ: Å ete kval er ikkje eit vanskeleg val. Det er eit spørsmål om balanse.

Plast

Her hjemme har presset fra forbrukerne fått flere store matvareprodusenter til å kutte palmeolje i sine produkter. Både krembanan, nudler fra Mr. Lee og kapteinkjeks har blitt palmeoljefrie. Det er et eksempel på at forbrukermakta faktisk funker.

Å kutte unødvendig plastemballasje i dagligvarebutikkene er et annet eksempel. Også her hadde hjelpeløse dyr en viss dytteeffekt. Hvalen som ble funnet med magen full av plast, ble en vekker for mange om hvor stort problem det er med plastforsøpling i verdenshavene.

LES OGSÅ: Da Freia ville at folk skulle dele gode øyeblikk gjennom emneknaggen #detnære, ble de bombardert av kritikk.

Problemet

Det er positivt at folk lar seg engasjere av miljøspørsmål. Samtidig er det lurt å tenke gjennom hvem som står bak, og hva de prøver å oppnå.

Palmeolje er skadelig fordi regnskog hogges ned for å opprette plantasjer, noe som ødelegger det biologiske mangfoldet og truer livsgrunnlaget til urfolk i området. Samtidig er det vanskelig å finne erstatningsprodukter som er like arealeffektive. Både raps og soya krever større landområder for å produsere like mye olje som oljepalmene.

Å spise mindre ferdigmat, potetgull og sjokolade, varene som oftest inneholder palmeolje, kan også være med på å redde orangutangen. Men det budskapet kommer neppe fra butikkjeder eller godteriprodusenter.

LES OGSÅ: Oljefondet ser stadig mer på hvor bærekraftig selskapene­ er. 

Følelser

Når alle varsellampene blinker for jordas framtid, er det oppløftende å se at vanlige folks miljøengasjement faktisk kan føre til konkrete endringer. Men hva med alle miljøproblemene som ikke lar seg fortelle med følelsesladde bilder av noen vi får lyst til å redde?

Det finnes mange stygge dyr og utsatte grupper uten markedsføringsbudsjett. Ingen lager emosjonelle reklamefilmer for å redde ferskvannsfisken harr, ålegras eller østmarkmusa på Svalbard, selv om alle er trua av klimaendringene. Kanskje må vi se bilder av beboerne på stillehavsøyene stå med vann til knærne før vi skjønner at vi må fly mindre.

Det er bra at forbrukerne er utålmodige og ønsker å gjøre noe for miljøet. Og det hjelper at budskapet treffer oss følelsesmessig. Vi må bare sørge for at fornuften følger med på kjøpet.

Gå til innlegget

Mellom strikkepinner og plastfostre

Publisert rundt 3 år siden

Er det mulig å snakke om abort uten at det blir et politisk spørsmål? Ungdomsserien Lovleg gjør i det minste et ærlig forsøk.

Mens feminister fra venstresida i forrige uke demonstrerte foran Stortinget med slagord som «Aldri mer strikkepinner» og «Erna og KrF ut av livmoren», kunne de av oss som har fulgt NRKs nyeste ungdomsserie Lovleg, se en mer stille utforsking av samme tema.

Stort eller lite

– Burde jeg være mer i tvil? spør Sara når hun og Gunnhild venter på bussen til Førde, og legekontoret der Sara skal ta abort.

Den tøffe 17-åringen med det blå håret er sikker på én ting: Hun skal ikke ha en baby nå. Likevel er hun nervøs. Gunnhild forsøker derfor å berolige venninna med noen famlende ord om hva det betyr at vi har selvbestemt abort her i landet.

– Det er jo en stor ting. Det er ikke en stor, feil ting. Det kan jo være en liten ting også, prøver hun.

For hva skal en 16-åring si til ei venninne som går gjennom den største eksistensielle krisa så langt i livet, uten å gjøre hennes personlige valg til et stort, politisk spørsmål?

LES OGSÅ: – Jeg vil vise at en abort faktisk betyr å ta et liv

Kryssild 

I den offentlige ­debatten er abort politikk tilsynelatende uten gråsoner. Enten heier du på det ufødte barnet – eller på kvinners rett til å ­bestemme over egen kropp.

Kvinnebevegelsen mot ­kristenfolket. Selvbestemmelse mot menneskeverd. Det er som om alle er nødt til å velge side: ­Kvinnen eller barnet?

Midt i denne kryssilden står kvinnene – i fjor var det 12.733 av dem – som tar valget om å avslutte et svangerskap. Debattantene er så opptatt med å kaste moralsk fordømmelse på hverandre at kvinnene det faktisk gjelder, blir nærmest usynlige.

– Selv ikke de venninnene jeg har som snakker om alt, snakker om abort, sa forfatter Kristina Leganger Iversen til Vårt Land da hun i 2015 skrev boka I ringane.

Hun beskriver abort som et stort ­eksistensielt og moralsk valg som jenter tidlig blir ­bevisst på, men som i stor grad er fraværende i kunsten. Allerede som tenåring tenkte Iversen på hva hun ville gjort dersom hun ble gravid, selv om det ikke var noe som tilsa at det ville bli ­aktuelt. Boka hennes åpner med at hovedpersonen ligger på ­badegulvet og har akkurat tatt ei pille som skal støte ut fosteret hun har i magen.

LES OGSÅ: Savner fortellinger om abort

Få refleksjoner

Det er sjelden å se en så direkte skildring av abort i en ungdomsserie som du får i Lovleg, i hvert fall med utgangspunkt i en norsk virkelighet. Episoden er åpent fortalt, men likevel sår. For Sara er det vanskelig, men ikke så vanskelig, heller. Sara tviler først og fremst på sin manglende tvil.

De store, etiske refleksjonene uteblir. På legekontoret får de to venninnene beskjed om hvordan det hele vil arte seg, rent fysisk. Du skal først ta denne pilla, og så komme tilbake om noen ­dager for å ta noen flere, forklarer ­legen.

De eneste trøstende orda hun kommer med, er å oppfordre Sara til å snakke med noen som er ansvarlige for henne, og som kan støtte henne. I ettertid har Sara dårlig samvittighet for at hun ikke føler seg mer trist.

LES OGSÅ: Skildrer abort med ­positivt fortegn

Åpne svar

Skal det være lett å ta abort? Skal det være vanskelig?

En skal lete lenge etter argumenter som ikke er farga av et tydelig politisk ståsted. Men hvis det finnes rom for refleksjon, er det kanskje i fiksjonsfortellinger som Lovleg?

«Eg anar verkeleg ikkje sjølv korleis eg hadde takla ein slik situasjon. Om eg hadde takla det i det heile tatt», skriver ei jente i kommentarfeltet på Lovleg sine nettsider.

Andre deler fra erfaringa med egen abort: «Det var på en måte feil og riktig på samme tid», skriver én. «Jeg synes det vanskeligste var at jeg ikke følte så mye rundt det», skriver en annen.

Og dermed har ungdomsserien åpna en samtale vi ikke finner så mange andre steder i samfunnsdebatten – om kompliserte ­følelser, vanskelige avgjørelser og ambivalente erfaringer.

Verken rop om strikkepinner eller rasling med plastfostre hjelper­ kvinner i en vanskelig livssituasjon. Men serier som Lovleg kan være med på å gjøre debatten rundt det vanskelige abortspørsmålet litt mer nyansert. Og kanskje er det disse samtalene unge trenger for å finjustere sitt eget moralske kompass.

Gå til innlegget

Bedre kleint enn aldri

Publisert rundt 3 år siden

Glem Salomos Høysang. Hvis kirka skal snakke med unge om sex, må de tørre å være direkte.

Beskjeden fra Ungdommens kirkemøte (UKM) var klar: De vil at Den norske kirke skal snakke mer om sex.

Denne uka vedtok UKM at de ønsker seksualundervisning om makt, grenser, porno og trygge rom i kirka, for eksempel i trosopplæringa eller i konfirmasjonsundervisninga.

Etikk, ikke teknikk

Ungdom krenker hverandres seksuelle grenser, viser en rapport fra Barneombudet. De vet for lite om hva som er ulovlig, og forstår i for liten grad konsekvensene av det som skjer.

Og det er her kirka har sin styrke. For en ting er det juridiske, som at unge må lære at det er ulovlig å spre nakenbilder på nettet. Det andre er de etiske. At sex ikke først handler om teknikk og prestasjoner, men om relasjoner. At uforpliktende sex ikke nødvendigvis er så ukomplisert som Paradise Hotel og Ex on The Beach prøver å innbille oss. At det er greit å vente og greit å si nei.

LES OGSÅ: De unge vil ha seksualundervisning i kirken

Forståelig språk

Unge i dag oversvømmes av seksuelle skildringer. De lever i en digital virkelighet der gutter sender «dickpics» til jenter de ikke kjenner, der jenter opererer kjønnsleppene for at underlivet skal se penere ut, og der gruppesex har blitt TV-underholdning. Da nytter det ikke at kirka kommer trekkende med Salomos høysang. Det er fint at noen har bryster som rådyrkalver, men ungdom trenger noen som tør å snakke direkte med dem i et språk de forstår.

Ungdommens kirkemøte mener en kristen seksualundervisning må være «drøftende, åpnende, ikke-moraliserende og invitere til refleksjon hos de som deltar». Og kanskje er det nettopp kirka som kan ta praten om hvordan det føles når hele skolen har sett deg naken. At konfirmasjonsundervisninga kan være et rom der det er naturlig å snakke om sårbarhet og press, og at kirka kan hjelpe unge til både å sette ord på egne grenser og å respektere andres.

Og kanskje føles det tryggere å fortelle om noe vondt som har skjedd, til en prest eller ungdomsarbeider enn til lærere eller foreldrene.

LES OGSÅ: Ja betyr ja. I hvert fall av og til.

Flaut

Men det krever at kirka er modig. Den må ut av komfortsonen. Å snakke om sex er både vanskelig og flaut. Seksualundervisning i konfirmasjonstida kommer til å kreve sin prest.

– Jeg kan ikke sitte og snakke om «erigerte peniser» når ungdom kaller det ståpikk, sier Tale Maria Krohn Engvik, som er bedre kjent som hele Norges «Helsesista». Hun har vunnet flere priser fordi hun bruker Snapchat til å snakke om ting voksne ikke snakker så mye med ungdom om, som sex og følelser.

Hvis presten begynner å bruke kjønnsord han har lært seg ved å lese på dovegger, vil det nok oppleves i overkant krampaktig. Helsesistas råd er likevel å snakke enkelt, direkte og med ord som ungdom bruker sjøl. Hvis ikke føler de ikke at det angår dem. Her bør det finnes en gyllen middelvei mellom grove uttrykk og poetiske fruktmetaforer.

LES OGSÅ: Hva i all verden skal Den norske kirke si til konfirmantene om sex?

Ord og budskap

– Alle passer sammen nedentil, proklamerte presten den dagen seksualundervisning sto på programmet under min konfirmasjonsundervisning, for snart 20 år siden.

Det jeg tror han prøvde å si i fortsettelsen, var at det ikke er behov for å eksperimentere seksuelt for å finne ut om man passer sammen. At sex ikke først og fremst handler om fysikk, men om følelser.

Det er et viktig og riktig budskap å gi til en femtenåring. Men det er dessverre ikke det som sitter best igjen fra seansen.

For ingen av oss som satt der den kvelden, var forberedt på hvor direkte, men likevel billedlige hans beskrivelser av de fysiske faktorer skulle være. Så da han fortsatte resonnementet med beskrivelsen: «Det er bare en stiv stang og et vått hull», prøvde vi alle simultant å synke ned i jorda.

Det var antakeligvis den mest effektive prevensjonen han kunne gi oss. Det skulle ikke forundre meg om noen av mine medkonfirmanter fortsatt ikke har turt å ligge med noen etter dette. Men jeg er usikker på om det var den egentlige hensikten.

Han skal ha for forsøket. Han var tydelig og direkte. Han turte. Det var vi som var totalt uforberedt.

Svett

Det kommer til å bli mange kleine øyeblikk, rødmende trosopplærere og svette prester når kirka skal sette seksualundervisning høyere på prioriteringslista. Men det er viktig at de tør likevel.

For seksualundervisning er for viktig til kun å bli overlatt til skole og foreldre.

Gå til innlegget

Påvirkningspolitiet

Publisert rundt 3 år siden

Regjeringen vil hindre negativ påvirkning av unge ved å styrke bloggpolitiet. Men er det nok?

Da blogginga fikk sin spede begynnelse rundt årtusenskiftet, var det nok ingen som så for seg at det i løpet av det neste tiåret kom til å bli millionindustri. Opprinnelig var bloggene dagbokinnlegg med en begrensa leserskare, gjemt bort i en avkrok på internett.

Men da bloggplattformene ble lansert, og du ikke lenger måtte kunne kode for å fortelle om deg selv til hele verden, tok fenomenet av. Blogging ble spesielt populært blant unge jenter, som brukte nettet til å fortelle om hverdagslivet sitt og vise fram bilder av hva de hadde på seg.

Jenterommet

Siden da har blogging blitt «big business». Sophie Elise Isachsen startet å blogge fra jenterommet som 16-åring. I fjor omsatte 23-åringen for 4,8 millioner kroner.

I dag foregår påvirkninga like ofte på andre sosiale medium som Instagram og Snapchat, som på en tradisjonell blogg, og vi snakker ikke lenger bare om bloggere, men om influensere.

Influenser har faktisk blitt en yrkestittel, ofte for unge kvinner som driver bedrifter med millionomsetning og seg selv som merkevare. De selger sin egen troverdighet, som forbilder for ungdom. Influenserne er unge som ligner dem selv, men som samtidig har kjendisenes uoppnåelige opphøydhet.

Veien fra jenterommet til å drive sitt eget firma har for mange vært kort. Mange av dem har ikke erfaring med å drive butikk, og enda mindre med å tolke grensene i markedsføringsloven. Konsekvensen er at influensernes påvirkningskraft smøres med penger fra kommersielle aktører som lengter etter å nå nettopp denne målgruppa.

LES OGSÅ: Moddi: – Influencing tapper musikken for mening

Kontroll

Denne uka kunne VG fortelle at regjeringen vil styrke bloggpolitiet. I det kommende statsbudsjettet foreslår barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland at Forbrukertilsynet får en økning på seks millioner kroner, slik at de kan gå bloggere nøyere i sømmene når det kommer til merking av reklame.

Hensikten er å begrense negativ påvirkning. Helleland sier til VG at når bloggere bruker seg selv som reklameplakater, kan det være vanskelig for unge å forstå forskjellen på hva som er reklame og ikke.

Anna Rasmussen, bedre kjent som bloggeren Mamma til Michelle, var den første bloggeren i Norge som fikk bot for brudd på markedsføringsloven. Hun må betale 100.000 kroner etter å ha arrangert konkurranser på Facebook der det aldri har blitt trukket noen vinnere.

LES OGSÅ: Når barn ser heltene sine på Youtube, ser de også skjult reklame. 

Riktig merking

Regjeringen kan ikke hindre at unge mennesker blir påvirka. Men det kan sørge for at det blir tydeligere hvem som prøver å påvirke deg.

Bloggere som VG har snakka med, syns det er urettferdig at regjeringen vil bruke mer penger på et bloggpoliti. De syns reglene er vanskelige å forholde seg til, og at de forandrer seg hele tida.

I fjor lanserte Forbrukertilsynet klarere regler for å hjelpe influenserne med å merke innlegg riktig, og egentlig er det ganske enkelt: Alt du får betaling for, skal merkes som reklame. Hvis du får ting gratis, får delta på noe eller låne noe med forventing om at det skal eksponeres i sosiale medier, så skal det også merkes.

Vet ikke

Da Forbrukerombudet i fjor sjekka hvordan landets tjue største bloggere merka innleggene sine, fikk 18 av de 20 influenserne beskjed om å endre eller fjerne innlegg som har vært ulovlig, eller på grensen til ulovlig markedsføring. Hvis det blir lettere å få bot, vil nok mange av dem skjerpe seg.

Problemet er at barn og unge ikke nødvendigvis vet at de blir utsatt for reklame. En rapport som Forbrukertilsynet lanserte i fjor, viste at reklame mot barn blir gjerne forkledd som underholdning, uten at barna skjønner at innlegget er sponsa av en kommersiell aktør.

LES OGSÅ: At vi trenger en plakat for å lære unge bloggere sunn fornuft, er et tegn på en kultur som er ute av kontroll.

Synlig

Spørsmålet er om merking er nok. Det blir ikke mer akseptabelt å reklamere for plastisk kirurgi bare innlegget merkes som annonse.
Samtidig er det ikke bare produsenter av tannbleking og tilskudd av betakaroten som bruker influensere som markedsføringskanal. Det er også matvareprodusenter, forlag og ideelle organisasjoner. Med synlig merking er det i det minste lettere å ta blogginnleggene for det de faktisk er: Reklame.

De fleste influensere vil hevde at de aldri promoterer noe de ikke kan stå inne for selv. I deres verden går personlighet og produkt hånd i hånd. Det gir dem en sterk påvirkningskraft det ikke er mulig å merke bort.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere