Torgeir H. Persett

Alder:
  RSS

Om Torgeir H.

Følgere

Andakt?

Publisert 5 måneder siden

Om frykten for det uttalt kristelige og sosial kontroll på egne premisser

Her forleden dag overhørte jeg andakten på NRK P1. Jeg sier overhørte for det har gjerne blitt slik nå om dagen. Med eteren full av inntrykk. Bilder, lyd og store bokstaver hele dagen. Fra ulike medier. Samtidig. Også tidsskrifter og aviser med sine kompenserende fete fonter, i tillegg til det grenseløse internettet. Tid for stillhet og ettertanke kommer ikke. Den må oppsøkes. Målrettet.

Denne morgenen var det Herborg Kråkevik som var andaktsholder. Skuespiller og artist, ble sagt. Hun hadde på hjertet å fortelle oss en flyttehistorie. Den handlet om henne og broren, om søskenkjærlighet og hverdagslige opplevelser i så måte. I møte med en eldre herre som hadde noe å lære de litt yngre, Kråkevik-ene, og som endret dagen deres der og da. En fin fortelling, utmerket og profesjonelt fremført og med et greit budskap. Om de nære ting og relasjonelle ferdigheter. Det hele ble avsluttet med Fadervår, velsignelsen og Bjørn Eidsvågs Se i nåde til oss. En god opplevelse, som flere andre denne dagen. Men andakt? Neppe!

Ser en bort fra avslutningen var det ingen referanser til våre hellige skrifter, verken Gud eller Jesus var eksplisitt med i fortellingen, heller ikke andre bibel-sitater, hendelser eller personer ble pekt på, og det var lite av filosofering og refleksjon omkring livets store spørsmål. Lite mat for det religiøse. Men i takt med en for tiden tydelig gjennomført NRK-holdning.

Dette er statskanalen av i dag. Følsomt og vart overfor den gemene hop. For ikke å virke for inkorporert og førstehånds versus religiøsiteten. Slik ofres våre egne religiøse referanser. Ikke bare stille og rolig gis avkall på. Men ofres. Bevisst. I andre settinger - retning det kristelige - er stilen og oppdraget mer markant; å rydde og renske. Forfølge, vil nok de mest stigmatiserte selv oppleve. Brennpunkt- serien Guds Utvalde på NRK1 tar for seg blant annet sosial kontroll i marginale kristne miljøer. Marginale og perifere i forhold til folks oppfatning og antallet medlemmer, rett-troende og sentralt plasserte i forhold til det å forstå det hellige, vil de nok selv mene. 

Mye av det NRK her setter søkelyset på er viktig. Og disse tankene er ikke et forsvar for forholdene det pekes på. Ikke minst barns oppvekstsvilkår er både rett og tilbørlig å fokusere. Betenkeligheten og skepsisen dukker imidlertid fort opp når spørsmålene og problemstillingene avgrenses til, og gjøres større i, akkurat disse miljøene. Og en viktig del av metodikken er alt vesentlig å bruke og intervjue utbrytere tilsynelatende uten særlig av analytisk distanse til problemstillingen. Dette blir billig og med lett forutsigbar output. Det finnes nemlig mange barn – mange flere barn - som er underlagt streng sosial kontroll, og det som verre er, ellers i samfunnet. Sett i gang. Det er mye å ta av!

 Så hva er poenget? En andaktsholder som selv sier at hun ikke har for vane å prakka bibelvers på folk, og heller ikke gjør det i utrengsmål, og en TV-serie som vil rydde i uheldige kulturuttrykk hos de som muligens mener seg mest rettroende blant oss: 

Joda. Sett fra NRKs ståsted synes et minste felles multiplum å være frykten for det direkte konkret uttalte kristelige, og det største felles målet en slags sosial kontroll på egne premisser!  Verken mer eller mindre – men å se det skal nok mer til! ...Eller?...når selveste Fantorangen åpenbarer det hele!!

Gå til innlegget

Det hender man lar seg provosere!

Publisert 6 måneder siden

Av floskler, bruk av irrelevante sammenligninger og begreper tiden har devaluert til misbruk. Som retorisk redskap for tidsriktige interesser. I salig samrøre med kirkelige ordninger. I utakt med den virkelige verdens motiver og plan.

Vårt Land sist uke inneholdt det meste. Fra hva en kan få ut av kongen om likekjønnet vigsel, via mannlige prester som ikke ‘liker’ prester av hunkjønn, til kvinnen som offer om noen skulle sette opp grenser hun ikke liker. Det siste fra avisens politiske redaktør som forsvar for kvinneprestene, og fra en feministprest som tydeligvis avviser jomfrufødselen og fantasifullt knytter jomfru Maria til MeToo. De to førstnevnte som en slags oppfølging av pågående debatter innenfor kirkeveggene, men mye styrt av høye stemmer utenfor.

Her skal det først og fremst handle om realitetene bak Kongens Ja. En slags motsats til avisens vel positive artikkellayout. Begrunnelsen avisen gjengir, at ingen har lov til å bestemme over individet på det private området, kan  fort komme i klasse med andre typer retoriske ja-forsvar. I samsvar med allmenn haltende logikk og metodikk, om ekteskapet gjøres til en privat greie. Only. 

Motivet bak kvinneprest-debatten er et helt annet, men også den – i hvert fall et stykke på vei - møtes av media etter samme type metodikk. Dog med noe mer substans i argumentasjonen. 

Kvinner i fastlåste offerroller skal få ligge. Selv om disse tidvis har rett i sine valg av perspektiv, hender det gjerne at slike saker er mer nyanserte enn media så langt har klart å gjengi. Det blir ofte ensidig, fastlåst og monotont. Selv når offerperspektivet er mer søkt enn relevant. Devaluert, om du vil. 

At noe holdes for rett, og annet for galt eller utilbørlig, er ikke uvanlig. Om konsekvensen er ulikebehandling, kalles det fort diskriminering, hvis det moteriktige og mediegodtatte rammes. Mens motforestillingene metodisk blir negativt fokusert, trakassert og latterliggjort, og med utestemme krevd ytringsnektet og ekskludert. Med andre ord diskriminert. Gjerne av de samme medier som ellers snakker høyt om ytringsretten. I noen tilfeller fører slikt til bortfall av offentlig økonomisk støtte, noe som gjør det enda tyngre å kunne tro og mene. Slik er ekteskap mellom to av samme kjønn mer og mer blitt normalisert. Kirkeinternt også godt hjulpet av sammenligninger à la liker du bananer, må også sure epler smake godt.

Samfunn og roller for to tusen år siden, var andre enn de er i dag. Det er vesentlig for kvinneprest-debatten. Mens kjønnsdriftens primære formål og forutsetninger fra tidenes morgen og fram til vår tid har vært det samme. Noe det også vil være i morgen. Der de hyggelige bieffektene bidrar til å sikre formålet og styrker konseptet. Ja, til kvinneprester, eller andre samfunnsmessige endringer de siste totusen årene, er ingen (logisk/naturlig/relevant….you name it) begrunnelse for ja til ekteskap basert på en kjønnsdrift hvor primærformålet i utgangspunktet ikke kan innfris.  

Kjærlighet mellom mennesker er viktig. En bærebjelke i våre liv og vår kultur. Men når den brukes retorisk til innpakking og akseptbegrunnelse, for å gjøre avvik mer meningsfylt, kan det fort bli ord. Bare ord, uten substans. Som gjennomskues, og derfor ikke tiltres av alle. Men i det offentlige rom likevel får gjennomslag også fordi motforestillingene, med from mediestøtte, tydelig og taktfast defineres som negativt sære og gammelmodige

Strategien virker. Motforestillingene dempes og slipper lite til uten stemplende haleheng. Truende retorikk med juss-følge hindrer fort trangen til motmæle ytterligere. Uten å endre realitetene. Det samme gjelder koblinger til menneskeverdet. Dette endres ikke om en takker nei til å sette i system en praksis utenfor livets grunnleggende og klare ordninger. På et området hvor for øvrig ingen enkeltvis har noen rettighet.

De fleste av oss har rundt seg mange mennesker vi er glad i. Av begge kjønn. Det er massevis av kjærlighet der ute. Blant folk. Hvor det også er viktig å møte enkeltmennesket der enkeltmennesket er. Med medmenneskelighet og innsikt. Men gir dette oss retten til å underslå det som - enten man liker det eller ei - er i disharmoni med livets fundamentale forutsetninger? Eller produserer uorden og ugreie, der orden og helhet er av stor betydning, og har vært basis for utviklingen vår fra tidenes morgen.

Når skal disse høyttalende, som i frihetens navn med store bokstaver og høy stemme kaver for å gjøre det unormale normalt, forstå at det finnes premisser utenfor egne tanker og ideer? Som så langt er absolutte. Vi er ikke verdens eller universets navle. Og vi kontrollerer ikke alt! Selv om vi kaver på så godt vi kan, med å bygge oss en forståelse av det motsatte. Både på dette og andre områder. Møt heller mennesker som faller utenfor normalen med sann kjærlighet, og hjelp den disharmoniske til harmoni, ved å akseptere, ikke ved å late som. Skaperordningen er først og fremst naturvitenskap og biologi. Basal biologi. Som var der i går og vil være der i morgen! 

Ingen er vi fullkomne. I så måte skal vi være forsiktige med å kaste stein. Men gjør en nødvendigvis det, kaster stein, om en i kjærlighet og omsorg peker på realitetene; på objektiv sannhet og helhet? Hva den enkelte måtte tenke og finne av løsninger, får være den enkeltes valg og ansvar. Det motsatte av full aksept er ikke kriminalisering. Er det noe à la dette kongen diplomatisk egentlig prøver å si, inn i en situasjon hvor media er mer tro mot egen moteriktighet enn de lytter og er realister? 

Vi mennesker foretar oss mye rart, som verken naturen eller Vår Herre supporterer. Uten at det her endrer formål, sammenhenger og sannhet. Tragedien oppstår når samfunn, kirke og organisasjoner – hovedsakelig støttet av retoriske grep og tvilsom logikk - later som det konstruerte, og i realiteten formålsløse, via lovgivers velsignelse, forsøkes gjort minst like virkelig, formålstjenlig og absolutt som virkeligheten. Men ikke er det. Foruten å være narraktig, er ikke det en provokasjon i forhold til den enkelte, selve livet og premissene for dette, som vi ellers - og spesielt i disse dager - er så opptatt av å respektere og verne om? Sannheten gjør fri, lærte vi som barn. Ligger det mer der enn vektlagt blir?

Gå til innlegget

Spillet om folkets virkelighet

Publisert 9 måneder siden

Er det ikke snart på tide at samfunnets herolder får opp øynene for hva som egentlig foregår? Og har foregått vel lenge nå. Tid for at de mediene som ser spillet, våger rope høyere, tydeligere og mer utholdende avkle retorikkens forførende vendinger?

Aksjoner gjerne for likebehandling og likeverd. Selvfølgelig! Det skulle bare mangle!! Likestilling og likeverd er viktige verdier for gode og meningsfylte liv.

En forutsetning for å lykkes er imidlertid sannhet, retorikk fri for tomme slogans, alt basert på objektive realiteter vi alle kjenner. Ellers blir det hele fort en bløff ingen tror på, uten ved tvang da. Sloss også for retten til å være deg selv, og retten til det gode liv i pakt med de felles forutsetninger vi alle har fått, sistnevnte vesentlige vilkår for suksess. 

Artikkelen Bare liberal mot seg selv i Vårt Land (VL) 27.07.2020, av lege og forfatter Usman Rana, peker på viktige sider ved slike kamper: En liberalisme illiberal mot alle andre enn seg selv! Hvor røkla skal tvinges til å mene, og tvang til tro som dårers tale, synes helt glemt. Uten at det sånn umiddelbart synes påvirke suksessen. 

Liberalernes sanksjoner sitter løst, veldig løst, mot andres innvendinger og tydelige motforestillinger. Fra nedsettende holdninger,  fnysing, markant vrede, utfrysing og blokkering av meninger, som de mest hverdagslige variantene i repertoaret av represalier, om en ikke holder seg innenfor de selvdefinerte grensene. Til yrkesforbud og det som verre er. Alt ikledd i egne øyne edle hensikter. 

Dette er imidlertid ikke noe nytt. Historien er full av eksempler på at såkalte frigjøringsbevegelser ender opp i intolerante totalitære regimer med krav om absolutt underdanig meningslydighet, som sluttresultat. Fordi ideen ikke er levedyktig aleine.

To dager senere (29.07.2020) kom teolog og informasjonsleder Espen Ottosen med noe av forklaringen på hvorfor det fort kan bli som det blir, når han sier at gruppetenkning iblant er nyttig – og umulig å komme forbi. De to, Rana og Ottosen, utfyller nok mer enn de motsier hverandre. Ranas illiberale liberalister tenker som Ottosen beskriver. I tillegg er hersketeknikkene deres nettopp det de sier de forsvarer seg mot.

Har du levd noen år, har du sett strategiene og teknikkene i praksis. Rana nevner fightene om abort, likekjønnete ekteskap og nå tema omkring kjønnsidentitet, som eksempler på hvordan meningstvang er blitt pådyttet folk flest. Med en pride-ideologi i front, hvor lobby-aktivister vil ha ytterligere aksept for egne ideer. Objektive fakta ofres på de subjektive opplevelsenes alter, nådeløst intolerant i forhold til de mange motforestillingene som tross alt finnes. Biologiske fakta relativiseres og parkeres, og velprøvde etablerte sosiale verdier skrinlegges. Det er mindre brysomt å hevde at jorda er flat, enn å være aktiv motstander av ideologien.

Hvordan kan slikt være mulig i et samfunn som gjerne vil være tuftet på kunnskap skal styra rike og land

Kunnskap utvikles, vi vet det, men ikke i strid med grunnleggende fakta, som fortsatt gjelder. Det handler om basale og absolutte sider ved livet. Slik de var i går og blir i morgen. Om menneskeverd og fysiologi, om mål og betingelser. Der innvendingene mot pride er et tiltrengt motsvar til en pågående dyrking av avvik, i utakt med livets betingelser og ordninger som ivaretar helheten. Avvik pakket inn i glamour og fremstilt som en subjektiv rettighet. Helt uten vilje til realitetstilpassing, slik det ellers kreves av mennesket versus våre betingelser for å være her på kloden.

Denne utviklingen har ikke skjedd helt av seg sjøl. Men med solid support og applaus fra sterke påvirkere, med sentrale medier i spissen. Hjemme som ute. På den måten blir tankene våre formet. Suksessivt, bit for bit. Selv VL bidrar. Om ikke i front, likevel aktivt og medstrøms nok til at det merkes. Det samme gjelder våre sentrale og lokale myndigheter. Motstand og motforestillinger males – og skal males - sakte, men sikkert, i senk. Først via retorikk, stigmatisering, uthenging og ekskludering, deretter ved hjelp av juss og lovverk.

Vi er alle unike og i sin ytterste konsekvens, ulike. Det er viktig å møte hver og en av oss der vi er. Uten at det rokker ved den objektive virkeligheten. Det må være utgangspunktet. Å velge annerledes blir derfra den enkeltes ansvar, men for unge mennesker også påvirkernes. Og lovgivernes.

Å velge i motstrid til intensjoner og objektive sannheter, gjør logisk nok veien tyngre. Fordi kunnskapen hele tiden vil fortelle. Uavhengig av våre valg. Det blir derfor feil at staten og samfunnet …og for den slags skyld kirken... skal til med ordninger som understøtter det irrasjonelle, i sin ytterste konsekvens formålsløse, som om det er reelt. Men likevel ikke står på egne bein uten kunstig støtte. Svermerisk backet opp med pride-parader, en freidig stjålet regnbueham, og kamuflerende slagord. Samt et politikerkorps som i stort synes kjøpe det hele forholdsvis rått.

Det er på tide samfunnets herolder får opp øynene for hva som foregår, og har foregått lenge nå. Kanskje er det tid for at mediene som ser spillet, våger rope høyere, tydeligere og mer utholdende avkler retorikkens forførende vendinger via livets realiteter? Samtidig som omsorg og omtanke fortsatt er der for den og de som faller utenfor normalen. Det vil ikke være enkelt, spesielt ikke om pride-ideologien med sine medievenner og en ideologi-tilpasset lov i hånden, skal kunne vokte omsorgen. Men det er mulig.

Om en tenker barnet først! Slik det nå er, synes barns – fødte som ufødtes – rett til fullverdige liv, mer og mer overkjørt av voksnes ideer, nære behov og/eller manglende vilje til å godta alle premissene. Riktignok er barn tilpassingsdyktige, men det gjør vel bare det hele ytterligere ille? Her er det de voksnes betingelser som rår, barnets rett og vern kommer nedover i rekkene av prioriteter. Og knapt nok det. Med den nye bioteknologiloven er barn endog gjort til objekt og handelsvare. Sier ikke det sitt?! Da hjelper det lite å kompensere med fine ord, festtaler og vikarierende tiltak…som for noen muligens også kun er en del av spillet, og ideologien?

Gå til innlegget

Hvem og hva har tapt?

Publisert 11 måneder siden

Det vil alltid være noen som sloss barnets sak og utfordrer samfunnets dominerende koder om rett og galt. Inkludert viktigheten kunnskap om den biologiske rekken vi er en del av, har for livet. Det som skjedde i Stortinget tirsdag den 26. mai 2020, vil neppe være endelig.

Så gikk det som forventet og fryktet! Trist og tragisk, et nederlag for livets byggende krefter! Og ikke for Kjell Ingolf Ropstad, først og fremst, slik en eks-KrF-statsråd i Vårt Land (VL) sier det den 30. mai. …Eller er det VLs holdning til KrFs sidevalg, med egentrang til moteriktighet, som via heading, ingress og ikke minst fotobruk, ønsker å understreke et personlig nederlag?

Artikkelen i VL lørdag, på side 26 og 27, oser personfokus, og leder oss vekk fra det den egentlig handler om; parti, politisk strategi, taktikk og samarbeid. Eller mangel på sådant. 

Om nederlaget var historisk er imidlertid en relativ greie. Det kan da ikke være vanskelig å finne mange politiske tap av mer absolutt og endelig karakter enn dette. Men vesentlig var det, ikke minst for barna og menneskene det rammer! 

VL står seg på layout-edruelighet, og ikke løpe etter bulevard-medienes trang til krigsoverskrifter med personfokus. Spesielt i en sak av denne karakter. Hvor overskriften, om en skal strekke litt i det, like gjerne kunne vært: Barn taper for korttenkt feminisme, som selv vil være Herre over liv og død! Sikkert upassende å si høyt, politisk og strategisk usmart i dagens Norge, men heller ikke helt usant.

Taktikk, strategi og gjennomføring kan alltid diskuteres. Ikke minst i denne saken. Det skal selvfølgelig også KrF og Ropstad gjøre. Hans stadig gjentakende mangfold-argumentasjon virket lite troverdig, da den er lånt fra en debatt der Ropstad og KrF inntar en langt mer forbeholden holdning enn den de har i bioteknologi-saken. Hvor partiet ettertrykkelig sloss for livet og likeverdet, mot en opinion og medier som synes ha problemer med å ta poengene. 

Mangfold er bra, men markedsføringen slo likevel ikke helt til, også fordi den - som nevnt - er plagiert fra en debatt hvor den gjerne kan fremstå som et hult disharmonisk slogan. Slik det også ble her, selv om det nok var ærlig ment og med livslovene på KrFs side. Partiet kjempet en viktig og ekte kamp mot noe som i praksis helt klart vil utvikle et tydeligere sorteringssamfunn vi ikke bør være stolte over. Og som vi i andre settinger tydelig tar avstand fra. Praksis har vist og viser det!

I tillegg til sortering er det nå gitt en tillatelse som fratar kommende enkeltmennesker en selvfølgelig rett til kunnskap om seg selv, samt nærhet til sitt genetisk opphav. Til foreldre de er en del av. Og vi gjør dette med overlegg, ikke for å hjelpe barnet, men for å realisere oss selv. I mitt hode blir det både selvisk, rått og brutalt!

Venstrevingpolitikerne, samt de i posisjon ‘indre venstre’, har i vårens korona-debatt vært svært så opptatt av barns situasjon. I saken om bioteknologi dropper de helheten og svikter barnet totalt. Barna som rammes av vedtakene. Flere av disse politikerne har i mediene ved flere anledninger vist en patetisk sårhet i møte med Ropstads argumentasjon for barna, noe som vel bekrefter at ‘spikeren treffes’, men at den naturlig medfølgende smerte som skulle føre til endring, uteblir. I dag kan downs-barna sorteres ut. Men teknologien utvikles, så hvordan debatten blir den dagen også potensielle ekstremfeminister eller skeive kan forutses og frasorteres, gjenstår å se.

Miljøpartienes holdning til saken er inkonsistent. De som er veldig opptatt av klodens framtid, går i denne saken - til tross for en befolkningsvekst som utfordrer klodens bærekraft – inn for at veksten også skal kunne stimuleres der naturen synes det er greit å la det være. MDG kom i debatten seint på banen, taktisk smart i forhold til eget standpunkt i denne spesifikk saken, men avslørende i forhold til partiets bekymringer for jordas framtid. Og hjerterått i forhold til barn som med overlegg skal kunne fratas naturlige deler av seg selv. Så når en snakker etterpåklokskap og taktikk: Dette burde KrF ha utfordret på et langt tidligere tidspunkt.

Kampen er imidlertid ikke over. Det vil alltid være noen som sloss barnets sak, og i så måte utfordrer samfunnets dominerende koder om rett og galt. Også i forhold til viktigheten kunnskap om den biologiske rekken vi er en del av, har for livet. Det som skjedde i Stortinget tirsdag den 26. mai 2020, er neppe endelig. Til det var perspektivet for smalt. Skorter det også på livserfaring og innsikt? Mange representanter har, blendet av det nære og moteriktige, ikke villet se helheten og alle konsekvensene ved sine valg! Noe som krever et fokus av en høyere orden enn den smale personvinklingen main stream og andre medier, med få unntak, synes bidra med i saker som denne.

Gå til innlegget

Barn til salgs…?!!

Publisert 11 måneder siden

Å frata et barn retten til kjennskap og nærhet til eget opphav, er å frata barnet egenkunnskap. Det er i konflikt med det som finnes av begrunnelser for menneskerettighetene, og bryter direkte med barnekonvensjonen, for å si det forsiktig. I realiteten er det betydelig mer brutalt. Og fortsettelsen ser ikke lys ut. I en setting preget av de dominerende koders diktatur. Friheten som forkynnes er både betinget og begrenset!

Tirsdag 28. april får en rådgiver i Humanetisk forbund (HEF) breie seg over to sider i Vårt Land. Hvor hun via relativisering og andre retoriske grep imøtegår og i realiteten bagatelliserer mange vektige begrunnelser mot bioteknologiloven Stortinget nå har til behandling. Folk tar til motmæle, også i avisens spalter, riktignok ikke like synlig og vidt, men dog. Med det resultat at HEF-rådgiveren igjen dukker opp, den 14. mai, med like betydelig spalteplass som sist, i.e. nok en to-sider. Tilsynelatende veies det for og imot, men uten å påvirke konklusjonene, og uten å bringe særlig nytt til torgs.

Ytringsfrihet er også å slippe til ulike syn. Men avisen prioriterer, velger hvordan og hvor ofte de samme hodene skal få repetere sine resonnementer, for å fremme egen posisjon, og redusere viktige motforestillinger. Selv om saken er av svært så viktig betydning for den enkelte og i samfunnet. Som bioteknologisaken er.

Å frata et barn retten til kjennskap og nærhet til eget opphav, er å frata barnet egenkunnskap. Det er i konflikt med det som finnes av begrunnelser for menneskerettighetene, og bryter direkte med barnekonvensjonens artikkel 7, for å si det forsiktig. I realiteten er det betydelig mer brutalt. Og fortsettelsen ser ikke lys ut. I en setting preget av de dominerende koders diktatur. Friheten som forkynnes er både betinget og begrenset!

Dama fra HEF må eksempelvis gjerne få si at «Tore på sporet» ikke sier noe kvalifisert om saken. TV-serien til Tore Strømøy gir likevel en overbevisende indikasjon på grunnleggende og iboende menneskelige behov: Trangen til kunnskap om hvorfor jeg er den jeg er, og hvilken sammenheng jeg er, eller har vært, en del av. Hjemmesnekrede resonnementer som avviser dette behovet, vil aldri forbli annet enn vikarierende.

Det er bra at vi kan hjelpe barn som lider, eller er født under krevende forhold, til et bedre liv. Eksempelvis gjennom adopsjon eller ordninger med fosterforeldre. Men er det en god begrunnelse for med overlegg å kunne frata barn en rett de fleste av oss tar for gitt? Retten til kunnskap om eget opphav, og den trygghet som ‘by default’ ligger i nærhet til egen foreldre. De vi er en del av! En rett som i utgangspunktet er naturgitt og videreutviklet til de holdninger og bestemmelser vi i dag har for oppfostring og barnevelferd. I en setting hvor vi ellers ønsker det beste for barnet.

Det som nå er forslag om, vil på sikt kunne rasere verdier det er brukt lang tid på å bygge. Og det kan gå fort. Så hvor er barneombudet? Hun dominerer i hvert fall ikke debatten. Og hva med venstrevingpolitikerne? De som i disse korona-tider tilsynelatende er svært så opptatt av hvordan barna har hatt det. I bioteknologisaken er tydeligvis ikke optimale forhold for barnet det viktigste.

Fredag 15. mai fikk vi i Dagsrevyen et konkret eksempel på en godt mulig framtidig konsekvens av det Stortinget nå skal ta stilling til. Om vi er realitetsorienterte, da. En reportasje om bestilte barn i Ukraina, som på grunn av korona-situasjonen ikke kunne leveres bestillerne. Assosiasjonene til landbrukets klekkerier er nærliggende. Om vi ikke er der ennå, er avstanden kortere enn vi liker å tro. Og selv om vi nødvendigvis ikke må dit, er parallellen mer relevant enn enkelte vil innse. 

For vi har vært der før. Med abortmotstandernes hypoteser på syttitallet; om sortering og retten til å frarøve levedyktige fostre livet, om egenskapene skulle være uønskede. Den gangen kontant avvist som fantasi! Men i dag, godt innpakket i positive termer, åpent kjempes for som en selvfølgelig rett. For kvinnen å kunne velge. Uten at et bortvalg av den grunn nødvendigvis blir mer humant?

Reportasjen fra Ukraina gir klart inntrykk av at barn er blitt en handelsvare. Endog prislisten fulgte med. Det er bare et tidsspørsmål før økonomene er på banen, og da er vi der. Så hva next step blir, er i grunnen et unødvendig spørsmål? Men ønsker vi å utvikle en næring på dette området, med de bindinger det gir oss? Kanskje Vårt Land heller skulle bruke mer av tilmålt spalteplass på slike spørsmål? Forhold som via avvising og relativisering ønskes holdt unna dagens debatt, men som likevel ligger der og lurer bak neste hjørnet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere