Thomas Fjelde Krog

Alder: 7
  RSS

Om Thomas Fjelde

Følgere

B-ordet

Publisert rundt 6 år siden
Jan Hårstad – gå til den siterte teksten.
borgerkrig

Dette er ordet jeg av og til tenker på, men som jeg ikke helt tør å ta i min munn.

Det er litt som at i et ekteskap skal du helst ikke ta ordet "skilsmisse" i din munn, for det kan gå troll i ord..

Jeg foretrekker helst å bryte utfordringene ned i mindre, håndterbare bestanddeler, og ta dem for meg enkeltvis, og ikke putte dem i én stor sekk og kalle sekken for "borgerkrig" eller "brytningssamfunn".

Eksempel 1 på et enkeltvis problem: Når lovgiverne en dag definerer kritikk av religion som "hate speech" og dermed i praksis gjeninnfører blasfemiparagrafen (de rødgrønne prøvde i 2008/2009, men ble nedstemt), vil da sivil ulydighet være fullt ut legitimt, ja, nesten påkrevd? Også selv om man risikerer å bli satt bak lås og slå?

Eksempel 2: I den situasjonen vi er i akkurat nå, er det riktig å jobbe for en gjenkristning av Norge, eller er det riktig å jobbe for mer sekularisering? F.eks., gitt at islam vil spille en betydelig rolle i fremtidens Norge, hva er det taktisk riktige standpunktet å innta i en tilsynelatende bagatellmessig sak som søndagsåpne butikker? Hva med religiøse privatskoler og barnehager og etterhvert høyskoler og universiteter - for eller mot? Mer eller mindre Gud?

Eksempel 3: Hva skjer når arbeidsledigheten øker kraftig og innvandrere/gjestearbeidere plutselig møter stor konkurranse fra etniske nordmenn om det som inntil nylig ble ansett som lavstatusjobber? Hvilke konsekvenser får dette? Vil det redusere arbeidsinnvandringen og utlendingers syn på Norge som et mulighetenes land, eller vil den klassiske "arbeiderklassen" få den samme sosiale status som alle de nyankomne, anført av voldsomme protester?

Eksempel 4: Hva er det magiske antallet "interne flyktninger" som en nasjon tåler før ordensmakten gir opp og innfører "soner"? Og, når bikker en "sone" over til å være et internt selvstyreområde til å kunne ansees som et landområde som i praksis okkuperes av en annen nasjon?

Eksempel 5: På nøyaktig hvilket tidspunkt er det legitimt å gjøre opprør mot en stat som kaller seg demokratisk, men som innfører stadig flere begrensninger i folks bevegelses- og ytringsfrihet for å oppnå fredelig sameksistens mellom subkulturer?

Dette er eksemplet på problemstillinger jeg finner ekstremt interessante, men som ofte overdøves av altfor sterk pessimisme eller fatalisme ("alt går til helvete uansett"). Jeg føler vi er nødt til å dele det store problemet opp i mange små og beholde fatningen.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 6 år siden
Jan Hårstad – gå til den siterte teksten.
Dette vil bli det nye skillet som splitter det norske folk.

Jeg tror du bare delvis har rett, Hårstad.

Fremtiden for Nord- og Vest-Europa og de nordiske land slik jeg nå ser den for meg, består av at den sosiale nøden kommer til å øke enormt i omfang som følge av en langvarig og komplett uhåndterlig tilstrømning av mennesker uten særlig "startkapital". Gatene i de store byene vil være stappfulle av stort sett fattige utlendinger fra fattige og krigsherjede land. Inkl. alt dette fører med seg av organisert og uorganisert kriminalitet - dessverre. Den jevne tryggheten og gjensidige, litt naive tilliten vi har smykket oss med i vårt kjære gamle Norge, kommer til å forsvinne og bli erstattet av mistillit, og privatisert sikkerhet.

Midt oppe i alt dette kommer den fortsatt kjempestore middelklassen til å gjøre alt for å beholde privilegiene sine, noe som bare kommer til å gjøre skillet mellom "utenfor" og "innenfor", "oss" og "dem", enda større. Den berømte fremmedgjøringen som alle snakker om, blir stadig sterkere - begge veier.

I forlengelsen av dette igjen -- ja, hva skjer da? La oss spare på kruttet og ikke meske oss for mye i dommedagsprofetier her.. Men jeg må si, jeg har gjort meg noen tanker, og de er ikke alltid like hyggelige - de varierer med dagsformen, så å si... ;-)

Men poenget mitt: Joda, de gammeldagse klasseskillene kommer også bare til å blir større og større. Uten at det nødvendigvis medfører at du tar feil. Hvilken sosial klasse som kommer til å lese statlige nyheter og hvilken som leser usminkede utenlandske nyheter, er ikke godt å si. Kanskje den klassiske "arbeiderklassen" kommer til å lese stoff som ligger nærmest realismen, mens "over-" og "middelklassen" stort sett ruser seg på reality-tv og Downton Abbey for å glemme sorgene en stakket stund. Hvem vet.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 6 år siden
Dan Lyngmyr – gå til den siterte teksten.
Kan man da ,med troverdighet, fastslå at barnet ikke vil føle fortvillelse og savn etter en far? Eller vil dette bare være et marginalt problem som

Dette er jeg helt enig med deg i, og derfor mener jeg også at barn som en selvfølge burde ha rett til å få vite alle detaljer om sitt opphav. Dette burde være en like stor selvfølgelighet som andre rettigheter barn har.

Å vedta lover og forordninger som avvikler barnets rett til å vite alt, slik at voksne (foresatte og lovgivere) kan skape den virkeligheten de ønsker, og i tillegg på en irreversibel måte, er i mine øyne ganske arrogant, og vitner om at man er overbevist om å ha funnet Det Absolutte Svaret som skal gjelde evinnelig, for all fremtid, og som herved avvikler all fortid. Minner til forveksling om den historieforfalskningen som totalitære regimer driver med.

I sin aller mest ekstreme konsekvens er dette den samme holdningen som fikk foreldrene Goebbels til å forgifte sine barn i Hitlers bunker, i stedet for å åpne luka og gi dem en mulig fremtid utenfor den virkeligheten de selv så som eneste mulige.

Men denne svartmalingen er selvsagt ikke fair mot all den godviljen som lovgiverne har vist når de litt etter litt har sluppet kontrollen over innbyggernes familieplanlegging. Alt i alt mener jeg det er godt at vi i våre vestlige samfunn har frihet til å innrede livene våre slik vi ønsker. Jeg argumenterer bare for at vi må vise oss ansvaret verdig, og ikke la oss friste til å snu friheten til totalitarisme på andres vegne.

Jeg tror ikke en innskjerping av loven er særlig realistisk, hvis det er det du etterlyser. For meg er det ikke ønskelig heller. Men kanskje vi skal gi gjennomsiktighet et forsøk? Altså, ikke lenger planlagt far- eller morløshet, men planlagt kompleksitet?

Gå til kommentaren

Akkurat nå

Publisert rundt 6 år siden
Sturle Litland – gå til den siterte teksten.
Hvilket land vil ta på seg å være vertsland, og hvilken garanti har man for at ikke krigens redsler og terrorister følger etter? (Husk kaoset, lovløsheten og terroren i Libya). For det andre: Slike leire vil nødvendigvis måtte bosette ulike etniske og religiøse retninger, noe som innebærer fare for sterke spenninger.

Vel, akkurat nå er situasjonen at store deler av Europas nasjonalstater er vertsland for flyktningene, og nei, vi har som stater heller egentlig ingen garanti mot noen av tingene du beskriver her. Med noen av menneskene som kommer, følger nødvendigvis - og dessverre - krigens redsler, terrorisme og sterke indre spenninger med på lasset.

Eneste forskjellen mellom Europas vanlige nasjonalstater og gigantiske, organiserte flyktningeleire på dedikerte steder, er måten alt organiseres på. Nasjonalstatene sprer riktignok menneskene i større grad rundt i landet. Men etterhvert som strømmen tiltar, vil den tendensen avta, og også nasjonalstatene må begynne å samle flere mennesker på samme sted til samme tid. De fleste land vil også begynne å stramme inn migrasjonslovene slik at statusen på flyktninger i mottak blir mer og mer lik den de ville hatt i en gigantisk flyktningeleir.

Ergo vil de samme argumentene du bruker mot store flyktningeleire, etterhvert også kunne brukes mot store asylmottak, eller mot i det hele tatt å slippe så mange mennesker inn på kort tid. Altså, deler av argumentasjonen din kunne like gjerne vært brukt av Simonsen selv. Enhver stor ansamling av mennesker fra krigsområder innebærer en risiko, uansett hvor denne ansamlingen av mennesker befinner seg.

Du skriver: "[...] i mellomtiden bør vi som nasjon ta imot dem på en måte som er olje- og kulturnasjonen verdig." Det kommer til å ta lang tid før konfliktene i bl.a. Syria og Afghanistan, skriver du, med rette, skulle jeg tro. "I mellomtiden" er med andre ord ganske lenge, ettersom du mener det er umoralsk å forvise mennesker til store flyktningeleire i andre land. Når du skriver at "Branner må slukkes før evaluerer brannforebyggende tiltak," så fremgår det ganske klart at vi her snakker om en brann som tar flere titalls år å slukke.

"I mellomtiden" kan man ikke lenger kalle ting for "i mellomtiden". På den tiden som går mens brannen slukkes, blir midleritidigheten permanent. Hva om det også begynner å brenne i vårt eget hus som følge av faktorer du selv nevner, mens vi febrilsk forsøker å slukke en brann et annet sted? Hva vil du si til alle som bekymrer seg over disse tingene, og som kanskje nettopp derfor synes Simonsens argumentasjon virker rimeligere og mer betryggende enn din?

Gå til kommentaren

Synspunktet jeg har landet på

Publisert rundt 6 år siden
Dan Lyngmyr – gå til den siterte teksten.
både prøverør og surrogati,innenlands - og utenlandsadopsjon, eggdonasjon, enslige mødre , mor og medmor med kjent eller ukjent donor

La meg presentere synspunktet jeg omsider har landet på, etter årevis med vingling frem og tilbake:

(Er er nå jeg skal si "ta-daaa" og slå en trommevirvel? ;-)

JA til alle mulige måter å fremskaffe barn på (så lenge det ikke medfører tvang, utilbørlig utnyttelse av en skjev maktbalanse mellom tjenesteyter og tjenestemottaker, eller andre etisk sterkt betenkelige forhold). JA til alle mulige former for overtakelse av omsorgen for barn fra voksenpersoner til andre voksenpersoner. Kort og godt: JA til alt som er mulig å foreta seg av voksne, så lenge det holder seg innenfor god "inter-voksen" etikk.

Men alt dette kun på én betingelse: At man plikter å opplyse barna om identiteten til hver eneste involverte person, hvilken rekkefølge ting skjedde i, hvem som bestemte hva, og hvilken rolle de ivolverte personene spilte. Altså, hvert bidige egg (og deres rettmessige eiere) som ble flyttet fra A til B, hver involverte sæddose og dens rette eier, hver eneste livmor og omkringliggende kropp som ble brukt til å kultivere fosteret, hvilke fysiske og juridiske personer avtaler ble inngått mellom, osv.  osv.

At det måtte en eller flere menns sæd til å muliggjøre at et lesbisk par kunne få de/de barna de ønsket seg, er åpenbart for alle som ser to kvinner med felles barn. Det blir feil å holde sæddonoren anonym for barna det gjelder.

At et mannlig homofilt par nødvendigvis har betalt for surrogati (eller har noen fryktelig greie venninner) for å kunne gå rundt med en felles barnevogn, er også åpenbart. Da blir det på grensen til hjerterått å tilbakeholde navnet på den indiske kvinnen som bidro for å skaffe seg en bedre familieøkonomi (hvis det er det det er snakk om) hvis barnet en dag spør.

Det samme prinsippet burde selvsagt også gjelde enslige som skaffer seg barn med hjelp fra andre.

Å tilbakeholde slik informasjonen fra en - la oss sette grensen et sted - 16-åring som spør om den, burde være straffbart.

Poenget bak tankegangen min er: Samfunnets selvbedrag er ikke at vi i vår kultur har hatt mulighet til å definere oss en helt ny virkelighet og en helt "ny natur", løsrevet fra den klassiske mor-far-barn-tanken - delvis pga. fremskritt i forskningen og delvis pga. liberalisering og individualisering. Dette anser jeg nesten som platte selvfølgeligheter. Nei, selvbedraget består i at dette fremskrittet gir oss blod på tann, slik at vi antar totalitære holdninger overfor barna, slik at vi i det hele tatt kommer på ideen om at barna ikke "trenger" å vite om sitt opphav! Hvordan kan vi bare "vedta" det. Hva vet vi om hva selv barna tenker om X antall år? Er det ikke fryktelig arrogant av oss å "vite" hva barna kommer til å tenke og føle når de blir eldre`?

En ordning slik jeg antyder ville naturlig nok virke begrensende på mennesker som involverer seg i tilblivelsen av barn. De kan ikke (lenger) gjøre det over en lav sko eller som en stabil inntekstkilde, for nå forplikter det mer. Dette mener jeg, til tross for at voksne i liberalismens navn kan tillate seg det meste, likevel innebærer et lite steg i den retningen Lyngmyr ønsker.

[Tankene mine er selvsagt helt utopiske. Noe slikt som dette vil aldri noensinne bli vedtatt. Intet menneske, ingen styresmakt vedtar gjennomsiktighet og tosidig opplysthet før de evt. blir tvunget til det, for ingen har noe å tjene på gjennomsiktighet. Bare se på hvordan korrupsjon fungerer - et spill der begge parter vinner på det og ingen er interessert i at det skal avsløres.]

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere