Thomas Fjelde Krog

Alder: 7
  RSS

Om Thomas Fjelde

Følgere

Publisert rundt 6 år siden
Shoaib Sultan – gå til den siterte teksten.
Fant etterhvert notatet, det ligger i pdf format her.

Hei Sultan,

Siden PDF er et statisk og ganske lite portabelt format, tillater jeg meg å lime inn teksten din i sin helhet her. Håper det er greit.

"Fagnotat Stiklestad 2030

Shoaib M. Sultan

Kristningen av Norge og drapet på Olav Den Hellige, og hans påfølgende helgenstatus, er og har vært en sentral del av historien om den norske nasjonsbyggingshistorien. Norge, som verden forøvrig, er i stor endring i dag. Nasjonen vår endres både i takt med endringer andre steder i verden, samt som følge av innvandringen de siste 30-40 årene. I 2030 vil denne utviklingen være knappe 60 år gammel, og man vi ha kommet til tredje og fjerde generasjon for de eldste minoritetsgruppene i Norge. Samtidig, med klimatiske de endringer vi opplever er det lite trolig at færre mennesker vil flytte på seg, så problemstillinger rundt et flerkulturelt samfunn vil og bør ha et økt fokus og vil neppe være mindre relevant da.

Nasjonsbygging og en nasjonalfølelse handler blant flere ting om felles historier. Men hva blir den felles historien og hvilken vinkling ender man opp med? Her kan det (og vil det) problematiseres nær sagt uansett hva man velger å gjøre. Fra den økende ikke-kristne minoriteten (Både mennesker med annen religion og mennesker som velger å ikke tro) vil man kunne stille spørsmålstegn ved at nasjonalfølelsen skal bygges rundt en kristen identitet, mens et forsøk på “sekularisering” av Olav Den Hellige vil bringe frem et ramaskrik blant mange kristne som vil se noe slikt som en avkristning av samfunnet, for ikke å snakke om hvilke rolle islam og muslimer spiller på den tiden.

Her kan man mistenke, og frykte, at “islamisering” fortsatt blir brukt som en trussel og at ethvert forsøk på det man antar er et “muslimsk” forsøk på avkristning og islamisering vil skape en sterk motstand. Dette til tross for at den lutherske kirken jo ikke godtar det ortodokse eller katolske synet på helgener. Vi har sett dette blant annet gjennom de sterke reaksjonene i etterkant av at en muslim ble invitert til Stiklestad i 2011 og de reaksjonene hun fikk. (Bushra Ishaq som fikk trusler rettet mot seg) Samt de skarpe reaksjonene i en del kristne miljøer til at Biskop Emeritus Gunnar Stålsett har invitert til en religionsdialogkonferanse på Stiklestad med en del muslimer. Heller enn å se dette som en grunnsten for arbeid videre sees dette på som et angrep på den norske kristne identiteten av flere. Det virker som man i disse gruppene tror at identitet er noe som minsker om man deler den med andre. Et skremmende forkvaklet syn kan man si, men et syn man likevel må ta hensyn til. Jeg mener at man kan oppnå mer med dialog med disse miljøene heller enn å velge en linje hvor man overser eller overkjører dem.

Nå skal man være forsiktig med å ikke bedrive alarmisme, dette er tross alt spenninger som til en viss grad er naturlige i en prosess med utviklingen mot et mer multikulturelt samfunn. Samtidig er det også ganske ubestridt at vi trenger noe som kan fungere som et kulturelt samfunnslim. Det er to ingredienser som er nærliggende å trekke frem som kan ha en slik rolle, ritualer og felles historier (narrativ). Det er nærliggende å tro at med religionsfrihet, økt sekularisering og innvandring vil faktisk religionens rolle som et samfunnslim bli vanskeligere for ikke å si umulig. Det gir oss få felles-ritualer vi kan bruke. Et slikt er dog nasjonaldagen, 17. mai, som vi jo ser at fyller et slikt behov i dag.

Et felles narrativ blir også vanskeligere når man ikke lenger ser de samme programmene på fjernsyn eller forholder seg til de samme tingene. Et ytterligere fokus på norsk litteratur og kultur i grunn- og den videregående skolen kan hjelpe. Videre kan felles ritualer og grunnfortellinger hjelpe med å bygge en kollektiv identitet, samt skape og styrke mellommenneskelige relasjoner.

Så kan man stille seg spørsmålet om det er mulig å bruke nasjonens tradisjonelle - allerede eksisterende grunnfortellinger - som et utgangspunkt for å bygge samfølelse og gjensidig forståelse i et multikulturelt samfunn. I så fall på hvilken måte dette må gjøres. Jeg tror at man er nødt til det. På samme måte som Norge ikke kan eller bør forkaste viking-arven fordi landet ble kristnet, så tror jeg at et forsøk på å legge vekk Olavsarven til fordel for en ny grunnfortelling ikke vil lykkes og ei heller bør være ønskelig. På den ene siden tror jeg det vil skape en voldsom motreaksjon som nevnt tidligere i sammenheng med en sekularisering av Olavsarven, dette vil kanskje i enda sterkere grad være aktuelt når det vi snakker om å legge vekk dette.

Jeg tror heller ikke det vil være nødvendig. Noe nytt vil legges til, over tid, automatisk. Det er helt naturlig, og vil skje over tid. Det som er poenget da er at man ikke endrer eller forkaster grunnhistoriene, men heller bygger videre med nye historier. Men forsøk på å fremskynde en slik prosess vil ikke bare mislykkes, jeg er redd for at det faktisk vil kunne forsinke en slik prosess. Vi må huske på at dette er prosesser hvor tiår er en kort tidsperiode, og som nevnt vil man i 2030 fremdeles ha knappe 60 år med slik utvikling i Norge. Et flerkulturellt samfunn vil automatisk utvide grunnfortellingen over tid, men det er bedre og riktigere å la den endringen komme naturlig.

Her kan grunnlaget for viktig religiøs dialog også legges. I så måte mener jegf faktisk at biskop Stålsett sitt prosjekt med religionsdialog på Stiklestad er en meget gid ide, mine reservasjoner går mer på at man kanskje går litt for fort frem og kan skape en følelse hos enkelte på at de ikke høres eller at de overkjøres. Kanskje må religionsdialogen på Stiklestad komme etter en dialog om religionsdialog på Stiklestad. Sist men ikke minst, Olavsarven må da behandles som det den er, en del (sågar en viktig del) av veien vår nasjon har gått, hverken mer eller mindre"

Gå til kommentaren

Publisert rundt 6 år siden
Olav Nisi – gå til den siterte teksten.
Det vil være interessant å se en diskusjon om et Norge 100 år frem i tid, et land med et flertall av organiserte muslimer som vet å bruke demokratiet til å skaffe seg makt. At dette flertall kanskje vil bestå av høyst splittede fraksjoner, sunni, shia og ahmadiyya er en diskusjon for seg. Men de som kan kalles etniske nordmenn med sekulær eller kristen bakgrunn, hvordan vil de reagere når det fremmes demokratiske flertallskrav om at landet i økende grad må tilpasses islam ved lovendringer og vedtekter ? Vil demokratiet slå sprekker før vi kommer så langt ? Har vi noe land å sammenligne med ? Bosnia ? De russiske randstater ?

Dette er hva jeg tror:

Jeg tror fremtiden er meget kompleks. Jeg tror ikke vi uten videre kan "se på" nåværende tilstand i andre stater og fremskrive Norge i henhold. Til det er det for mange "x-faktorer" som spiller inn. Du har nok rett i at splittelsene i den islamske verden havner rett utenfor stuedøra vår. Det vil kreve enorm kompetanse (historisk, religiøs, sosialantropologisk, etnologisk) for utenforstående å gå i clinch med disse kreftene, og kommer man til kort, har man tapt diskusjonen allerede før de har begynt. Det vil slett ikke være like enkelt å være like kategorisk "islam-kritiker" (i den enkelheten islam-skepsisen fremstår i dag) i fremtiden. Til det kommer virkeligheten til å bli altfor mange-fasettert. Det finnes rett og slett for mange varianter og posisjoner til at islam som helhet kan kritiseres.

Det vil dessuten være et stor buffét av islamkritiske grupper å velge mellom. Hvorav ingen egentlig faller i smak. Den ene gruppen er kanskje for voldelig/hatefull (i kombinasjon med lav IQ hos medlemmene), den andre gruppen er for mye preget av østeuropeisk macho-kultur og sterk-mann-Putin-cowboy mentalitet, den tredje gruppen er overdrevent Israelsvennlig(-servil), den fjerde gruppen består av "gammelkommunister" som bare belyser noen få aspekter ved islamiseringen. Det blir trolig meget trangt for oss "i midten", og et stadig sterkere press om å "velge side".

Den eneste konkrete "profetien" jeg har, er følgende: Ytringsfriheten står for fall, i den forstand at blasfemi vil bli straffeforfulgt. Årsak 1: Selv om muslimer innbyrdes er like forskjellige som oss andre, så tror jeg både moderate og mer rett-troende muslimer har det til felles at de ikke skjønner bæret av hvorfor hån og spott av det andre holder som hellig, skal kalles ytringsfrihet og beskyttes av et demokrati. For dem er dette det motsatte av menneskerettigheter, det motsatte av frihet, det motsatte av demokrati. Årsak 2: Heller ikke mange av "våre egne", langt inn i de kristen-sosialdemokratiske rekker, skjønner hvorfor blasfemi er nødvendig i et demokrati. Et lovforslag kom fra de rødgrønne for noen år siden (som en reaksjon på Karikaturstriden 2.0) og ble nedstemt, men før eller siden vil nok Karthago bli revet. Da i et samarbeid mellom religiøse og sosialdemokrater med de edleste hensikter om fred og fordragelighet.

Sagt på en enklere måte: Færre og færre er Charlie, og innerst inne forakter veldig mange den lyssky og lugubre geskjeften som Charlie driver med. De støtteerklæringene vi kom med for et år siden, er ikke verdt en dritt. For å si det rett ut.

Det meste annet er usikkert for meg. Hvilke allianser som vil dannes i fremtiden, hvilke store hendelser som plutselig endrer opinionen og retorikken til meningsdannerne -- ha'kke peiling!

Det avhenger litt av dagsformen dette. På en dårlig dag ser jeg svært mørkt på fremtiden (vold, terror, borgerkriger så langt øyet kan se). På en god dag hender det at jeg virkelig tror at menneskeheten som helhet skal greie å forkaste ondskapen og grusomhetene og velge kjærligheten i stedet. (Men så innser jeg i samme øyeblikk at dette antagelig forutsetter at uinnskrenket makt overlates til noen få hender, og slikt har aldri tidligere skjedd blant mennesker uten at makten har korrumpert. ;)

Videre tenker jeg: Her, på dette forumet, og på ørten andre fora, sitter det sinte og frustrerte mennesker og skriver sterkt islamkritiske innlegg. Det må være snakk om ganske mange mennesker etterhvert. All statistikk og "de store talls lov" tilsier at ett eller annet sted der ute, sitter det en ny ensom Breivik-ulv og klekker ut en eller annen for jævlig plan. Hvis denne ensomme ulven greier å gjennomføre planene sine, hva kommer det til å gjøre med den nasjonale stemningen?

Det kan endog være at sterke høyreekstreme grupper som vi ennå ikke har hørt om eller kan tenke oss, er i ferd med å dannes, i all hemmelighet. Hva slags hardtslående aksjoner planlegger disse? Her blir vel vilkårlige asylmottak-ildpåsettelser bare som en lett oppvarming å regne. Eller?

Derfor tillatt meg nok en halvveis "profeti": Vi kan meget vel ende opp med en situasjon der islamisme fremstår som den minst motbydelige av flere alternativer. Akkurat dette er en av mine tilbakevendende bekymringer.

Beklager, Nisi, det ble mye "fyllerør" (ikke bokstavelig ment, Mod..) i dette innlegget, mye frem og tilbake, mye uorganiserte tanker. ;-)

Gå til kommentaren

Publisert rundt 6 år siden
Arnt Thyve – gå til den siterte teksten.
men hvorfor kritiserer de ikke den religionen som er årsaken til at hun må ha politibeskyttelse fordi hun benytter seg av ytringsfriheten?

Svaret er enkelt: Det er fordi det faktisk nytter å true folk til taushet.

Best å holde seg til det trygge og vante -- de hjemlige små personkonfliktene -- retorikken om Storhaug som fenomen -- fremfor å risikere å provosere noen som kanskje kan finne på noe slemt, eller å begynne å stille noen spørsmål man kanskje eller kanskje ikke ikke liker svaret på.

I stedet for alt dette pludderet og personfokuset, skulle jeg ønske at de store norske mediene begynte å spørre norske muslimer hvor sympatien deres ligger. Hvor mange prosent støtter IS, ideologisk eller politisk? Hvilke partier stemmer de? Hvor mange prosent ønsker sharialover implementert i det norske lovverket? Hvor mange prosent ønsker å kriminalisere blasfemi? Hvilken holdning har de til frafall? Hvor mange prosent ville godtatt at datteren deres giftet seg med en kristen, ateist eller en annen ikke-muslim?

Jeg vil ha noen konkrete tall, opp på bordet, slik at jeg selv kan bedømme hvor godt integreringen går, og om Storhaug er på rett spor eller på villspor i sine bekymringer om fremtiden. Kan jeg få det, i stedet for alle de betraktningene det som hovedinnlegget beskriver?

Gå til kommentaren

Publisert rundt 6 år siden

Hva ville du gjort hvis du var en kristen mann, da? :-)

Gå til kommentaren

Hva med de vanlige innvendingene?

Publisert rundt 6 år siden

Til Britt Dahl og/eller Liv Therkelsen (hvordan er rollefordelingen her? anyway..)

Hvordan forholder du deg til de vanligste innvendingene mot synspunktene dine? Det er jo ikke første gang dette temaet er fremme.

Altså:

1. Hva hindrer mannen (i dette enkelttilfellet) i å ta med seg barnet og bli med henne på returen? Hvorfor virker det som det ofte i saker som dette er et usagt/uskrevet premiss om at folk bare bo i Norge, et premiss som tydeligvis er så sterkt at reportasjeteamet/artikkelforfatteren ikke engang finner alternativet til å bo i Norge verdt å nevne, eller regner med en innforståtthet hos mottakeren om at hvis vedkommende ikke ønsker å returnere til opprinnelseslandet, så har han/hun alltid en god grunn til det?

2. Et moralsk avveining/avgjørelse bør generelt kunne gjøres til en almenn "lov" (Immanuel Kant?). Her virker det som den almenne "loven" er at morsinstinktet trumfer alt. Hvordan forholder du deg da til alle de som bevisst kommer til å utnytte dette? Er det likevel verdt det, eller er det uheldig? Hvis det første, er det for så vidt en ærlig og helt ok sak. Hvis det siste, hvordan skjelner man mellom de som kalkulerer og de som har mer ærlige hensikter? Må du ikke da inn i hjernen på folk?

I tillegg ligger det også et slags premiss her om at én bestemt avgjørelse er riktigere overfor Gud enn en annen, og videre at kirka alltid skal stå opp denne bestemte avgjørelsen. Dette finner jeg det vanskelig å formulere som et spørsmål/en innvendig, men jeg kjenner at det skurrer litt. Har livserfaring nok til å vite at man i en gitt situasjon kan være helt skråsikker på at man har tatt den svakes side i en sak, kanskje også at man tom. har Gud på sin side, for senere å bli overrasket over hvor mange fasetter av sannheten man utelot, evt. hvor feil man tok.

Med dette forsøker jeg ikke å underkjenne dine gode hensikter eller målbære innvendig 1 og 2, men for debattens skyld så bør innvendingene i det minste nevnes. Dessuten, problemstillingen er så kompleks at jeg synes det blir litt for enkelt å forskuttere hva et kristent menneske ledet av Ånden nødvendigvis mene om saken.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere