Toril Søland

Alder: 71
  RSS

Om Toril

Beskriv deg selv her
Jeg er blitt bedt om å skrive litt her:
Lærerskole , kr.dom gr.fag ved lærerakademiet i Bergen. Norsk, Spes.ped og halvt statsvitensk. i Oslo. Har flest år som lærer i grunnskolen, men har jobbet noen år i forsikring og noen år som ålefisker. Gift, tre døtre. Har sluttet å røyke og jobber for å bli frisk etter sykdom.

Følgere

4. adventslys: Et tegn.

Publisert nesten 8 år siden

Advent er å vente på det som kommer. De fire adventslys er ment til ettertanke ved å se på de lys vi har mottatt.

«Og det skjedde i de dager…»

Slik begynner vår mest kjente julefortelling, den fortellingen alle tenker på som selve juleevangeliet.

Keiserens bud om å innskrive all verden i manntall, omfattet også Josef og Maria. Derfor reiste de til Davids fødeby, Betlehem, for å la seg innskrive.

I følge våre juletradisjoner red Maria på et esel den over 10 mil lange veien fra Nazareth til Bethlehem. Selv om det ikke nevnes i teksten, er det naturlig å tenke seg at hun, som høygravid, ville ha behov for en form for transport. Å sitte på eselryggen hører naturlig tiden og stedet til.

Jeg nevner dette, fordi vi har en rik juletradisjon med mange detaljer som virker riktige og hører med,  selv om de ikke står direkte i bibelteksten.

Jeg har lest kjernefortellingen flere ganger nå, og jeg ser at min julekrybbe har flere figurer enn Lukas nevner i sin knappe, malende tekst:

…»da kom tiden da hun skulle føde.  Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble såre forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn:  Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:  Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!»

… Min julekrybbe er et fjøsrom, som en bås, med okse og asen i sidebåsene, men jeg ser at hverken fjøset eller dyrene er nevnt teksten.

Det er englene som er de mest i øynefallende: «Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem… og engelen sa…. en himmelsk hærskare som lovet Gud og sa…..»

Disse elementene er dominerende i den korte teksten og lar oss alle være vitner til et gledesmøte mellom himmel og jord, det profane og det hellige.

Hyrdene, de har det enkle menneskets hverdagslige preg. Det er skikkelser vi kan identifisere oss med.

Ellers har tekstene gitt oss konger og herskere, utvalgte personer av kongelig og prestelig ætt, men her møter vi de enkle menneskene av folket.

Slik tenker jeg mens GTs mange ord om Israels hyrder plutselig legger et noe videre perspektiv på fortellingen.

Alle overhoder i Israel, alle som skulle ivareta en tjeneste, både politisk og religiøst, ble kalt hyrder. De hadde et særlig ansvar for å forvalte loven og å håndheve retten for Israels barn.

I GT kan vi lese utallige utsagn om hvor dårlig de skjøttet sine oppgaver. Dårlige hyrder ble de kalt, fordi de alltid tenkte først på egen vinning, og det nevnes stadig at det engang skal komme en god hyrde i Israel.

Jesus ble kalt Den Gode Hyrde, selv sa han at «Den Gode Hyrde setter sitt liv til for fårene».

Jeg ser, at jeg, likesom Israels folk, er av dem som Den Gode Hyrden har omsorg for: sauene!  Vi er som Israel, som «får uten hyrde».. Vi er prisgitt våre tilfeldige dårlige hyrder,  og vi lengter også etter den gode «lederen» som sørger for våre daglige behov og løser våre små og store problemer.

I Matteus kom  engelen til verdens vismenn og varslet dem om Herodes onde planer.  I Lukas, kommer engelen til hyrdene med gledens budskap.

Hyrdene er  dem som er satt til å håndheve loven i samfunnet, Mose lov.

De vise menn fulgte stjernen.  Hyrdene, de som holdt nattevakt over sin hjord,  hørte budskapet og fikk et tegn:

«En frelser er født!…… Fred på jorden!…Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe...»

«Barnet svøpt, i en krybbe» nevnes ikke andre steder, mens i Luk. 2., står det tre ganger.

Første gangen vi hører om tegn er i skapelsesberetningen: …» Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de(himmellysene) skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år….»  Himmelens lys gir de himmelske tegn.

Neste gangen det fortelles om tegn,  er da Moses førte Israel ut av Egypt.  Gud gjorde kraftige gjerninger og tegn ved Moses.

Israels utvandring fra Egypt er Israels påske: Gud som med sterk hånd  frelser Israel av Faraos hånd og fører dem ut av Egypt.

Jeg har tidligere skrevet om at «den nye tiden» vi nå går inn i,  er «påsken»:

Da Jesus skulle spise det siste påskemåltidet før sin død, sa han til disiplene at de skulle møte «en mann som bar på en vannkrukke». De skulle følge etter ham, og det huset han gikk inn i der skulle de også gå inn og finne det rom hvor de skulle spise påskemåltidet. Mannen med vannkrukken er vannmannens tid, det er den tid vi nå er gått inn i.

Moses gjør tegn, men her, i vår tekst,  ertegnet«å finne barnet svøpt, i krybben».

Moses ble lagt i en liten «flettet sivkiste». Fortellingen om spebarnet, som legges på Nilen i en liten kurv, er så eventyrlig og gripende at de fleste husker den.

Både det bibelske ordet for krybbe, og vårt norrønne ord for krybbe, har det felles at de har en grunnbetydning av en kurv, flettet av strå.  Likedan er det med ordet for den kisten Moses lå i, «tebhah» hvor en form av ordet betyr strå, og en annen er oversatt med «ark», og det brukes om Noahs ark.

Faraos soldater skulle drepe alle Israels guttebarn, men spebarnet Moses ble reddet fra Egypts soldater ved at han ble svøpt og lagt i den lille flettede kisten.

Herodes drepte alle guttebarn opp til toårsalder i Betlehem og i områdene rundt byen, men engelen advarte Josef og Maria. De berget barnet ved å reise til Egypt, for, sier profeten, «fra Egypten kalt jeg min sønn.»

Hyrdene, de som var satt til å sørge for lov og rett i Israel, fikktegnet :  barnet i krybben. Jeg tror de tenkte på barnet, Moses, hans underlige sivbåtreise på Nilen, hvordan han frelste Israel, mottok Loven direkte fra Gud, på fjellet og på Mose profetord:  «En profet av din midte, av dine brødre,likesom meg, skal Herren din Gud oppreise deg….»

Jødenes påske var da Moses førte Israel ut av Egypt.  Deretter gikk Moses opp på fjellet Sinai og mottok loven fra Gud, skrevet på stentavler.

Det er jødenes pinse.

Engang skal loven skrives på hjertets kjødtavler, og hele verden komme under Åndens veiledning. Denne store, verdensomspennende  glede fikk sin begynnelse i vår pinse.

Denne natten, i Bethlehem, så hyrdene Herrens herlighet lyse om dem, og de hørte budskapet fra Herrens engel og lovprisningen fra den himmelske hærskare.

Lovens tavler ble lagt i Paktens Ark, Israels høyhelligdom, som sto i skyggen under kerubenes vinger i Det Aller Helligste.

Slik leser jeg tegnet som gis til Israels hyrder.

Jesus sa at en ond og vantro slekt krever tegn, men at det ikke skal gis dem annet tegn enn Jonas tegn.

Jonas ble slukt av en fisk og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter. Navnet Jonas betyr «duen» og duen er bl. a symbol for den Hellige Ånd. Fisken kjenner vi som et symbol for Jesus, men også som den nye tid verden gikk inn i ved Jesu fødsel, fiskenes tid. Jeg leser bl.a  dette tegnet slik at  Ånden som kom på pinsedag,  har vært i «fiskenes tegn» siden, og skal være der inntil fiskenes tid er over, og den, som Jonas, «spys ut» på det tørre land.

På mange måter ser vi idag hvordan alt som har med kristendom å gjøre «spys ut» av den rådende tidsånden. Vår kristne sivilisasjon er blitt sekulær og «lysestaken» er i ferd med å flyttes.

Jeg ser på oksen og eselet i «julefjøset» mitt, har jeg satt inn dyr som egentlig ikke nevnes? i et bygg som ikke nevnes?

Man tenker seg at det var «fjøs og okse og asen»  fordi det passer og utfyller bildet av begivenhetene. Tradisjonene er så sterke at vi ser for oss fjøset med «okse og asen» mens vi hører evangeliet lest, selv om det ikke står der.

Ordet for krybbe, «phatne», er bare brukt i Lukas. Her, i kap 2, er det brukt tre ganger, og så er det brukt i Luk. 13 .15,  hvor Jesus helbreder en kvinne på sabbaten. Synagogeforstanderen refser ham for å bryte sabbaten, men Jesus svarer ham og sier bl.a.:

«..Dere hyklere! vil ikke enhver av dere på sabbaten løse sin okse eller sitt asen fra krybben og gå bort og vanne dem?……

Her er okse og asen bundet til krybben, og jeg merker meg at i den engelske bibelen jeg har, oversettes «phatne» med «stall» i dette verset,  istedenfor krybbe.

Det er et ord i Hab, 3.17 som er oversatt med fjøs på norsk ,»rephathim»,   Det kan virke som en språklig sammenheng mellom dette hebraiske ordet  og det greske ordet.

Ordene for «krybbe»og «fjøs» har et slektskap,  og jeg finner samme dobbelthet i vår nordiske bruk av ordene. Alf Torps etymologiske ordbok sier at ordet «krybbe» og «bås» har samme rot: et rom for å oppbevare noe i, og rommet er et flettverk, som en kurv og som de avdelte rommene i fjøset, det er båsen der feet bindes.

Tradisjonen med okse og asen, stall og fjøs, har kanhende ivaretatt noe en bør tenke over.

Leksikalt nevnes Frans av Assisi som den første som skapte «julekrybben», i 1223. Siden ble det å lage julekrybber en kirkelig tradisjon, særlig knyttet til fransiscanerne.

Så skjer det som ofte skjer når noe blir populært: «I andre halvdel av 1800-tallet dannet murerne og snekkerne i Krakow et nytt laug – krybbemakerlauget. De lagde to typer krybber: små miniatyrer som kunne settes under juletreet, og store krybber som kunne være opptil tre meter høye og omfattet figurer fra juleevangeliet omkranset av andre figurer fra samme fortelling.»

Denne virksomheten, kombinasjonen av kirke og  laug, er interessant.  Handtverkslaugene forbindes ofre med  frimureriet, og deres kjennemerke er taushet.  Jeg tenker litt på at Johannes far, Sakarias, var taus mens Johannes var i mors liv, men jeg evner ikke følge opp den tankegangen.

Vel, julekrybben fikk sin form i samspillet mellom kirke og laug, og ble allemannseie.

I Salmonsens leksikon leser jeg at Krybben er betegnelsen på den sterkeste stjernehopen i stjernetegnet Krepsen. Det er det 4. tegn i dyrekretsen og ligger mellom Tvillingene og Løven. Pleiadene og Hyadene ble kalt «de to esler» som sto bundet ved Krybben, og araberne kalte Krybben for «Muleposen». Salmonsen forteller videre at når Krybben er tilsløret, så man ikke kan se dens stjerner, varsler det regn. Pleiadene ligger i Stjernebildet Tyren.

 Jeg nevner dette for å peke på at i himmelens lysende fortellinger står både oksen og asenet ved krybben. Kanskje noen har kjennskap til mytotlogien for disse stjernebildene? I  så fall ville jeg gjerne få vite om den!

Siden Krybben er hovedstjernene i stjernebildet Krebsen får jeg en pussig ettertanke angående tidspunktene for Jesu og Johannes fødsel.

I den gregorianske kalender, hvor vårpunktet står fast, er Johannes født 25 juni, det er i «krepsens tegn», altså tiden på året hvor «solen står i Krebsen».

Jesus er født 25 desember, tiden hvor solen står i stjernebildet Stenbukken. Ettertanken min blir da attegnet: «å finne et barn svøpt, i Krybben»,  blir i «tiden for Johannes fødsel». Selv Johannes fødsel vitner om Jesus. Det var dettegnhyrdene fikk.

Jeg har med «de 4 adventslys » forsøkt å nærme meg julens budskap slik jeg finner det beskrevet i NT ved Matteus og Lukas.

Beretningene formidler oss en stor glede, og viser oss lyset og lyden av himmelens jubel.

Den gangen, i tidens fylde, sendte Gud sin sønn, verdens frelser, og nå er tiden igjen fullkommet, og vi går inn i oppfyllelsens tid,  tiden hvor «ordet blir kjød», og hvor Gud skal utgyde sin Ånd over alt kjød.

Og fremdeles gjelder dette juleevangeliets tegn:  Barnet svøpt, liggende i krybben».

Måtte bare våre hyrder finne det.

Gå til innlegget

3. adventslys: De to salvede.

Publisert nesten 8 år siden

De to første adventslysene var fra Matteus. Det tredje lyset er for adventsberetningen i Lukas evangelium.

Lukas evangelium begynner slik:

«Ettersom mange har tatt seg fore å sette opp en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblandt oss således som de som fra først av var øyenvitner og ble ordets tjenere, har overgitt oss det, så har også jeg foresatt meg, efterat jeg nøye har gransket alt sammen fra først av,  å nedskrive det i sin sammenheng for deg, gjeveste Teofilus………»

I en fotnote i «King James version» av Bibelen, kommenteres uttrykket «fra først av» som en dårlig oversettelse av det grunnordet som er brukt.

Det greske ordet «anothen» ville bedre vært gjengitt med ordet «ovenfra», slik det ellers er oversatt , f. eks i Joh.3. 31 hvor døperen Johannes bl.a. sier:

«Han som kommer ovenfra, er over alle;den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle….»

Og fra Jakobs brev : «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader…..»

«Ovenfra» er altså synonymt med himmelen.

Det er godt å ha King James fotnote i minne når vi går inn i Lukas fortelling om Jesu fødsel, for dette er et «himmelsk» kapittel på mange måter!

Her kommer Herrens engel og formidler Herrens budskap først for Sakarias, så for Maria. I kapitlet står det om fire stykker som fylles av den Hellige Ånd, og tre av dem lovpriser Gud og taler profetiske ord.  Så det meste i dette kapittelet er direkte budskap ovenfra! Som en innvielse, en salving ovenfra ved den Hellige Ånd, som all salving med olje er et bilde på, og her er den i overflod, så rikelig at man nesten ikke vet å «bruke» det alt sammen, det blir som salmisten bekriver «…..den gode olje på hodet, som flyter ned i skjegget, Aron skjegg, som flyter ned på sømmen av hans kledebon, som Hermons dugg, som flyter ned på Sions berg….»

1. kap. åpner sin fortelling med prestetjenesten i tempelet.

Presten Sakarias gjorde prestetjeneste for Gud ved å ofre røkelse i Herrens tempel, og hele folkemengden stod utenfor og ba i røkofferets stund.

Vi så i 2. adventslys at røkelse rent språklig  ga assosiasjoner til innvielse, til kongeverdighet og til den nye tid vi nå går inn i, vannmann/løve, og her hos Lukas møter vi røkelsen knyttet til prestetjenesten.

I Åp.b 5.8 heter det at under lovprisningen av Lammet, bar alle gullskåler fulle av røkelse, og at røkelsen er de helliges bønner.

Altså hadde røkelsen i tempeltjenesten, et åndelige motstykke i folkets bønn og et profetisk sikte til den tid hvor Lammet åpner boken med de 7 segl.

Mens Sakarias forrettet røkelsen, åpenbarte Herrens engel seg for ham og sa :

«Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabeth skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Johannes; og han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel. For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv; og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud, og han skal gå i forveien for ham i Elias  ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdighets sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk.»

Johannes skulle  være en nasireer fra mors liv av, som Samson, han skulle ha Elias ånd og kraft og det var Herrens engel, engelen Gabriel,  som kom med bud om dette.

Vi ser likhetene mellom Johannes og Jesus, og som Samson skulle Johannes  begynne å frelse Israel.

Setningen, «å vende fedres hjerter til barn»,  kan virke litt underlig kanskje, men den peker direkte på GTs avslutningsord, de to siste versene i Malakias:

«Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.»

Budskapet Sakarias fikk fra Herrens engel måtte lyde som en fortsettelse av deres Hellige skrift, likevel kunne han ikke helt tro det, men ba om tegn.

Sakarias var på den måten ikke ulik de fleste av oss, men tegnet han fikk rammet ham selv, han ble stum inntil han sa: «Hans navn er Johannes». Så i hele Johannes’ fostertid var hans far stum. Det var ikke den slags stumhet som Jesus helbredet, det var den tausheten som kom over dem som ble truet til å tie.

Luk. 1 er viet fostertiden.

Å være i mors liv,  beskriver salme 139  som «jordens dyp»: «….du har skapt mine nyrer,du virket meg i min mors liv……..da jeg ble kunstig virket i jordens dyp….da jeg bare var et foster, så dine øine meg……»

Og slik lyder også profetordene om Jakob: «Juble i himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, I jordens dyp! Bryt ut i jubel I fjell, du skog, hvert tre i deg! For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpenbare sin herlighet. Så sier Herren, din gjenløser,han som dannet deg fra mors liv…..»

Slik blir det naturlige et bilde på Guds mangfoldige skapelses og frelseshistorie når vi kaller jorden «mater», materien, vår mor! og naturen,natus, det er fødsel.

Så ble Elisabeth fruktsommelig, og da hun var i den sjette måneden kom engelen Gabriel til Maria og sa:

«Vær hilset, du benådede! Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!….Frykt ikke ,Maria! for du har funnet nåde hos Gud;  og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes sønn, og Gud Herren skal gi ham Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme…. Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høiestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds sønn. Og se, Elisabeth, din slektning, har også unnnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som kaltes ufruktbar, er nå i sjette måned…….»

Maria, var av Davids ætt av Juda, og her ser vi at hun også var i slekt med Elisabeth som var av Arons ætt.  Aron var av Levi, presteætten, og han kalles alle presters stamfar.

Her føres kongeætten og presteætten sammen, Maria er bærer av begge slektene, og kunne derfor bli mor til den høyeste kongen, prestekongen Messias, som var profetert.

«Og det skjedde da Elisabeth hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv …..»

Det er et godt uttrykk for at Johannes var fylt av den Hellige Ånd fra mors liv av, at han som foster «sprang av fryd» ved dette møtet! Hans mor, Elisabeth ble fylt av den Hellige Ånd og lovpriste Gud.

Maria lovpriste også Herren, og hun var hos Elisabeth i tre måneder, så dro hun hjem, og Elisabeth fødte Johannes.

Kapittelet avsluttes med at Sakarias ble fylt av den Hellige Ånd og talte profetiske ord hvor han bl.a. sa om Johannes:

«….også du, barn, skal kalles den høyestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss…………»

Som Malakias profeterte i kap.3. 1. » Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn……..»

Lukas lar oss møte to gravide kvinner, hvor de to fosterene er spesielt innviet til hver sin tjeneste.

Kirken har satt begges fødsel inn i kalenderåret: den 25 juni er Johannes fødselsdag (St. Hans) og seks måneder etter, den 25 des. er Jesu fødsel.

Ser vi dette litt «ovenfra«, og lar årets 12 måneder fremstå som en sirkel, vil de to fødslene stå rett overfor hverandre i sirkelen, som to motsatte tegn i den himmelske storsirkel.  Hvem er de to ?

Jesus er » Løven » og Johannes, i sin kamelhårskappe, bærer «Vannmannens» bilde, men han er ikke selv Vanmannen. «Han skal vokse, jeg skal avta,» sa Johannes om Jesus og seg selv. «Jeg er ikke engang verdig å løse hans skorem,»sa han.

Her taler «presteembedet» om «prestekongen».

Jeg vil sitere litt fra det nest siste skriftet i GT, profeten Sakarias hvor han ser to stå ved tempelets lysestake :

«….Hva er disse to oljetrær ved lysestakens høyre og venstre side?….. Da sa han: Det er de to oljesalvede som står hos all jordens herre.»( fra kap.4. 11+14)

Her er det fotnote ved oljesalvede: de to Herrens salvede er folkets prestelige og fyrstelige overhoder, her Josva og Serubabel.

Til Josva sier Herren hærskarenes Gud:   «…. Hør nå, Josva, du yppersteprest! Du og dine venner, som sitter her foran deg,dere er varselmenn. For se, jeg lar min tjener Spire (Messias, spiren av Davids ætt) komme……… og jeg tar dette lands misgjerning bort påendag. …… (fra Sak.kap 3. 8+9)

Dette å være «varselmenn», som rydder vei for Herren forut for Messias komme, er budskapet om Johannes: …»han skal gå i forveien for ham»…

Prestetjenesten var en tjeneste som skulle bringe en Hellig Gud til samfunn med ufullkomne, syndere, men hvordan blir prestetjenesten om landets misgjerning er borte?  Ypperstepresten Josva opplever å bli renset for misgjerning og ikledt nye klær og så sier Herren til ham:

«…. ta imot sølv og gull… og gjør kroner og sett dem på Josvas, yppersteprestens hode! Og si til ham: Se, det skal komme en mann som heter Spire (Messias av Davids ætt); og han skal bygge Herrens tempel, og han skal vinne herlighet og sitte og herske på sin kongetrone, og han skal være prest der han sitter på sin trone………»(Sak.kap.6. 12+13)

Gud demonstrerer den kommende prestekongen ved å sette  kongekroner på Josvas hode, men da prestekongen, Spire, kom, ble kronen lagt bort …..

Johannes skulle lære folket om frelse før Herrens komme, og han forkynte omvendelse og syndenes forlatelse, og døpte dem som omvendte seg i elven Jordan, og folk trodde han var Messias men han sa: «Jeg er ikke Messias. Jeg døper med vann, men han skal døpe med den Hellige Ånd og ild.»

Johannes er den som vidner om ham og sier:» Han skal vokse, jeg skal avta……Han som kommer efter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»

I himmelens mange lys, ved den store lysestaken i Herrens tempel, hos lysenes Fader, er det «å vokse og å avta», og «å komme efter og å være foran» og det «å møtes», uttrykk som kjennes ved bl.a.omtale av måne og planeters bevegelser og sol og stjerners posisjoner ved jordens gang. Ordbruken er «ovenfra», og her er ordene fylt av det innhold de var bilder på!  Her møtes himmel og jord, prest og konge, Johannes og Jesus, mens de er i jordens dyp.

En gang til blir vi vitne til et møte mellom de to.

Da Johannes så Jesus komme til seg og sier han : «Se, der Guds lam, som bærer verdens synd! «

Jesus kom for å bli døpt av Johannes, men Johannes ville heller bli døpt av ham. Da sa Jesus :

«La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet.»

«…og se, himmelen åpnet segfor ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.»

Her fullbyrder Johannes prestetjenesten og overgir det til Jesus.

Og slik uttrykker Esaias dette:

«….Så sier Herren til sin salvede,til Kyros, som jeg holder i hans høire hånd……Drypp,  i himler, fra oven, og fra skyene strømme rettferdighet ned! Jorden skal åpne seg og bære frelse som frukt, og rettferdighet skal den tillike la spire frem. Jeg, Herren, skaper det……»

Gå til innlegget

2. adventslys: Jødenes konge.

Publisert nesten 8 år siden

«Jesu Kristi, Davids sønns, Abrahams sønns ættetavle….» Slik begynner Det Nye Testamentet og Matteus evangeliet.

«Jesu Kristi, Davids sønns, Abrahams sønns ættetavle….»

Slik begynner Det Nye Testamentet og Matteus evangeliet.

Matteus forteller om Josef og hans rolle som Marias trolovede og hvordan han ble Jesu far.  Fortellingen begynner med kongeætten gjennom Josef.

Vi vet jo at både Josef og Maria var av Davids ætt, siden begge måtte innskrives i Davids by, Betlehem, men her ser vi at det er Josefs ætt som vektlegges.

Kongeætten er, både symbolsk og egentlig, et uttrykk for folkets håp om frihet og deres rett til å velge sin egen konge i stedenfor kong Herodes, som var den romerske okupasjonsmaktens mann i Jødeland.

Herodes var fra Arad i Edom, han var en etterkommer av Esau, og hele kap 2 hos Matteus er viet Kong Herodes og hans rolle i fortellingen om Jesu fødsel.

I 1.adventlys så vi på Abrams sønn, Ismael, som var Abrams førstefødte med trellkvinnen Hagar, at det ikke var han, men Isak, Abrams sønn nr to og Saras eneste barn, som arvet Abram og at det er Isaks ætt som følges videre i GT.

Esau var Isaks førstefødte, og også her var det en yngre som arvet fremfor den eldste. Det var Esaus bror, Jakob, som fikk førstefødselsretten og velsignelsen av sin far.

Det angis et par årsaker til dette:   En gang Esau var sulten, solgte han sin førstefødselsrett til Jakob for en porsjon linsesuppe, slik viste han sin forakt for den, står det. Senere lurte Jakob sin gamle far, Isak, slik at han fikk både retten og velsignelsen som Esau hadde solgt ham.

Dette førte til at Esau hatet Jakob så sterkt at Jakob flyktet for sitt liv. Han dro østover, til Abrams slekt i Kaldea.

Etter å ha tjent sin onkel Laban i over 20 år ville  Jakob reise hjem og det innebar å forsone seg med Esau. Han gruet seg og var redd for å møte sin bror, derfor sendte han tjenere i forveien med rike gaver og hilsener til Esau, og samtidig forberedte han seg på fiendtlig svar fra sin bror. I 1. Mos 32 leser vi bl.a.:

«…så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde. Og da mannen så at han ikke kunne rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg før morgenen gryr!  Men han sa: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg. Da sa han til ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel(en som kjemper med Gud); for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet……. Og Jakob kalte stedet Pniel; for, sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet…..

(fra kap 33)… Da Jakob så opp ,fikk han se Esau som kom med 400 mann…….han gikk ….. og bøyde seg 7 ganger til jorden, inntil han kom frem til sin bror. Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham og falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. ……og han (Esau) sa: Hva ville du med hele den leir som jeg møtte? Jakob svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne. Da sa Esau: Jeg har nok; ha du selv, min bror, det som ditt er!

Jakob svarte: Nei kjære! Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så ta imot min gave! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds ansikt, siden du var så vennlig mot meg…..»

Både Ismael og Esau var den førstefødte som ikke fikk sin rett, de ble stående utenfor pakten til Abrams, Isaks og Jakobs Gud, men som vi så i «1. adventslys», var Ismael under under Herrens engels omsorg og nå vet vi at Esau og Jakob forliktes og at Jakob så Guds ansikt i Esaus ansikt.

Nå var Herodes av Esaus ætt, og kanskje kan hans navn peke på flere likheter med Ismael.

Betydningen av kong Herodes navn er det ikke enighet om, for det er ikke brukt andre steder i Bibelen, men på Kaldeisk (Abrams språk) betyr det villesel og på arabisk betyr det å være vill og utemmet, og slik styrker navnets betydning inntrykket av at urfedrene Esau og Ismael deler en slags felles skjebne (se «1 adventslys»).

Til Kong Herodes palass i Jerusalem kommer de vise menn fra Østerland og de spør :

«Hvor er den jødenes konge som nå er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe ham.»

Herodes ble forferdet… han sammenkalte alle yppersteprestene og de skriftlærde blandt folket og spurte dem hvor Messias skulle fødes.

De sa til ham: I Betlehem i Judea; for så er skrevet ved profeten…«

Det er klart det skremte Kong Herodes, både som Jødenes konge og som okkupantenes representant, å få vite at det var født en Konge av folket.

Enda vanskeligerer var det for ham fordi «alle» ventet på Messias, den store Gudekongen.

«All verden» ventet på at noe skulle skje! «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand» som det står i King James oversettelse.

En «fullfilled» tid får meg til å tenke på ordet «tids-rom» som vi sier på norsk,  ordet gir oss bildet av et avgrensetromsom fylles opp medtid, ettersom «tiden går». Slik at  når det store tidsrommet, Væren, var over, kunne man si at dette «tids-rommet» var fullt,  «tiden var full-kommet», og nå, «i tidens fylde», skulle verden gå inn i en ny tids epoke, en ny «eon» et nytt hus.

Hver epoke het også «hus», og det heter at solen går ut av «huset», og solen går inn i «huset», og det menes med det at det «hus» solen går inn i, er tidens herskende tegn.

På gammelnorsk ble jorden  med det synlige verdensrommet rundt seg, kalt både «svirresten» og «snurrebaas». Snurrebaasen hadde 12 baaser, hvor ordet «baas» er det avgrensede rom hvert enkelt dyr i et fjøs disponerer, og vi bruker fortsatt ordet bås for det helt private oppholdsstedet for den enkelte ku og okse.

Ordet snurrebas bruker vi ennå om en av verdens eldste leketøy, vi leker med den uten å tenke særlig over at den er en modell av datidens forståelse av «himmel og jord».

Verden ventet noe nytt i «den nye tid», man ventet Gud immanens, Gud selv som konge, og verden gjorde seg Keisere.

I følge tradisjonen hadde kongene Guds særlige yndest, og så lenge kongen hadde det, var han en god konge for sitt folk.

Nå krevet den nye tid noe nytt.

Keiserne var langt mer enn konger. De var i sin person Guds tilstedeværelse på jorden,  i besittelse av guddommen selv.

Herodes var ikke et øyeblikk i tvil om at vismennene som spurte etter Jødenes konge, mente Messias, den profeterte gudekongen som skulle komme og gjøre jødene til verdens herskere i et evig fredsrike.

Da Herodes yppersteprester og skriftlærde svarte:

«… Betlehem i Juda land……

hadde Herodes sin egen plan klar: å drepe kongsbarnet, men av respekt for vismennene ville han ikke foreta seg noe så lenge de var der, og han ville være ganske sikker i sin sak, så han ba vismennene komme innom på tilbakeveien og fortelle om barnet.

Vismennene, som vi sier på norsk, kalles i Matteus for «magian» av det persiske «magoi»som er tittelen til astronomene i Zaratustras presteskap, og de nøt høy anseelse. Samtidig formidler stavelsen «goi» på hebraisk, bl.a. innholdet «hedningene, folkeslagene, nasjonene.» De vise menn var i beste forstand bærere av all verdens visdom!

I følge tradisjonen var de også konger, de Hellige tre konger, og står slik som symbolet for all verdens visdom, presteskap og kongsmakt, og det harmonerer godt med de gamle idealene om prestekonger.

I vår oversettelse heter det at vismennene kom fra Østerland, et uttrykk som kanhende virker noe upresist, men som ga assosiasjoner den gangen som vi ikke lenger gir akt på.

Fra både gresk og hebraisk gir ordene som oversettes med «øst», foruten betydningen himmelretning øst, også betydningen «det som var før», altså «urtiden».

I tillegg betyr det «å stige opp», ofte brukt om soloppgangen som er i øst.

Øst var den herskende av de 4 himmelretninger og ble gjenstand for mange symbolske handlinger, og samtidig er Østen landområdene der Abram kom fra.

Så sterk var denne forståelsen av østen at vi har rester av det i språket her nord. Det engelske ordet «easter», som betyr påske, forklares nettopp ved solens komme om våren, hvor vårmåneden April, som oftest er påskemåneden, tidligere het Easter.

Her i vår fortelling, er ordet for «Østerland» «anatole», som også er navnet på Lilleasia.

Hovedbetydningen av ordet «anatole» er «å stige opp», men her brukes det ikke om soloppgangen, men om den stjernen som vismennene hadde sett.

Det var en stjerne som «steg opp» og fylte de vise menn med glede! for ved den visste de at det var født en guddommelig konge i Jødeland.

Det var den stjernen moabitten(Lots ætt) Bileam ufrivillig spådde om da han ble utsendt av Moabs Konge for å forbanne Israel:

«…så sier han hvis øye er lukket, så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra den Høieste, han som skuer syner fra den Allmektige….Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel; ……..»

Vismennene reiste straks avsted for å hylle ham, gi fyrstelige gaver og tilbe ham, men hvor var han? Hvem andre enn Kong Herodes kunne gi svar på hvor kongefødselen hadde funnet sted?

Stjernen, «Io (den som beveger seg)aster», ledet vismennene til fjøset i Betlehem:

«Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det, og opplot sine gjemmer og bar frem gaver til det; gull og røkelse og myrra.»

De vise menn gikk inn i «huset», «den nye tiden», og så «barnet med Maria», det er det nye tegnet «Fiskene og Jomfruen», og vismennene visste at det var dem som skulle herske i verden de neste 2000år.

Og som vismennene har hele verden hyllet ham og gitt ham disse gaver:

Gull, som er holdt for å være naturens ypperste metall og et bilde på visdommen, det edle metall som fremdeles er den verdi man samler på når verdensøkonomien vakler.

Røkelse, ordet er språklig beslektet med med «løve» og «hjerte» og står som sinnbildet på den gode konge, og «mannen og løven», den nye tid vi nå er gått inn i.

Myrrah, innvielsens kostelige bitterstoff, en viktig ingrediens i de hellige salver til innvielse av tempeltjeneste og prester, som salving for død og begravelse, til kvinnens innvielse til ekteskapet og salme 45, om gledens olje:

«Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Av myrra og aloe og kassia dufter alle dine klær……»

Vi har igjen denne situasjonen i verden: «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand».

Gå til innlegget

Adventslys: Herrens engel

Publisert nesten 8 år siden

Adventstanker over julekrybbens kjente figurer. Er de kjente? Eller er vi bare vant til dem?

Jeg har tatt frem julekrybben og setter figurene på plass.

Skikkelsene er kjente og meningsfulle for meg: Josef, Maria, Jesusbarnet, englene, hyrdene, de tre vise menn og så dyrene: okse, esel og sauer og vismennenes kameler.

Beretning om Jesu fødsel er den mest kjente bibelfortellingen i vår kultur.

Oftest hører vi fortellingen slik den fortelles av evangelisten Lukas, mens den som fortelles av Matteus er noe mindre brukt. Johannes har en svært «åndelig» fremstilling av Ordet som ble kjød, mens Markus bare forteller om den voksne Jesus.

Standard_evangelistsymboler

Lukas fremstilles etter tradisjonen som en okse, og det er han som skriver om fødselen i fjøset.

Oksen er også et av de fire hodene til livsvesenet i GT,  og oksen er den himmelske dyrekretsens navn på tiden fra Adam til Abram.

Væren var tiden fra Abraham til Jesus, og kamelen er bilde på vannbæreren, den kommende tid vi nå nylig er gått inn i, vannmannens tid.

Matteus er etter tradisjonen fremstilt som mannen.

Maria er «jomfruen», som er fiskens motstykke i dyrekretsen, og fisken er et kjent Kristussymbol.

Her i julekrybben er de møtt fram alle sammen, unntatt løven(Markus) og ørnen(Johannes) . Det var de to som ikke skrev noe om Jesu fødsel, og rovdyrene hadde faktisk virket forstyrrende i dette fredfulle fjøset. De hadde heller ikke sin tid den gangen, men de berører oss ved å være motstykket til oksen og mannen.

Det er de fire dyrene, okse, esel, vær og kamel, som ser på den nyfødte jødenes konge.

Hva med eselet? Og engelen?

Matteus åpner sin fortelling med å dokumentere Jesu ætt gjennom Josef til David, Juda  og Abraham, og så sier han at Josefs trolovede var fruktsommelig ved den Hellige Ånd og at Josef , som var rettferdig, ville skille seg fra henne i stillhet og i v. 20:

«Mens han nu grundet på dette, se, da åpenbarte Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta din hustru Maria til deg! for det som er avlet i henne, er av den Hellige Ånd; og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.

Men alt dette skjedde forat det ord skulle oppfylles som er talt av Herren ved profeten, som sier: Se, en jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og han skal kalles Immanuel, det er utlagt: Gud med oss. 

Da Josef våknet opp av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og tok sin hustru til seg.»

«Herrens engel» er en betegnelse vi kjenner fra GT. Der er Herrens engel som kommer med bud fra himmelen, som ser, som velsigner, hjelper, redder fra ulykke og gjør kraftige gjerninger.

Den første gangen vi møter Herrens engel i GT er i 1.Mos.16.kap.,  og jeg vil sitere noe fra denne underlige historien som også handler om en gravid kvinne.

Abraham var barnløs og Sara som selv var blitt for gammel til å få barn, hadde gitt sin mann trellkvinnen sin, forat hun skulle få barn for henne. Etterpå var Sara så hård mot trellkvinnen at hun rømte fra henne:

«Men Herrens engel fant henne ved vannkilden i ørkenen, ved kilden på veien til Sur.

Og han sa: Hagar, Saras trellkvinne, hvor kommer du fra, og hvor akter du deg hen?

Hun svarte: Jeg har flyktet fra min frue Sara.

Da sa Herrens engel til henne: Gå tilbake til din frue, og bøi deg under henne!

Og Herrens engel sa til henne: Jeg vil gjøre din ætt så tallrik at den ikke skal kunne telles for mengde.

Og Herrens engel sa videre til henne: Se, du er fruktsommelig og skal føde en sønn, og du skal kalle ham for Ismael (Gud hører),for Herren har hørt din nød. Og han skal bli et villesel av et menneske; hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham; og han skal bo østenfor sine brødre.

Og hun gav Herren, som hadde talt med henne, navnet «Du er Gud, den som ser.» For hun sa: Har jeg virkelig fått se ham som ser meg?

Derfor kaller de brønnen Lahai Rois brønn; den ligger mellom Kades og Bered.

Og Hagar fødte Abram en sønn; og Abram kalte den sønn Hagar hadde født ham, Ismael(Gud hører).»

De to beretningene, om Ismaels og Jesu fødsel er svært like:

Herrens engel hilser både Hagar og Josef ved navn og sier dem  begge hva de skal gjøre.

Eengelen forkynte for begge fruktsommeligheten og hva sønnen skulle hete og hvorfor sønnen skulle ha det navnet.

Profetens ord om jomfruen som blir fruktsommelig og hva han skal hete er som et sitat fra Herrens engels ord til Hagar og som nå forkynnes Josef.

I denne adventstiden, hvor vi minnes Jesu fødsel, tenker jeg på at verden nå er i en  ny adventstid. Vi venter et nytt «komme» til jorden, Jesus som jødenes konge. Derfor er striden mellom de to, jøde og araber, større enn noen sinne.

Selv her, langt oppe i nord, kjenner vi trykket av fiendskap mellom «araber, jøder og kristne», vi som er brødre enten av blod eller ånd kjenner sorgen ved dette!

Ved lesning i GT ser vi desverre ofte at det nettopp er brødre som sloss. Alt ved bokens første brødreberetning  slår den ene den andre ihjel.

Historien om Abrams ætt deler seg her ved Abram to sønner Isak og Ismael.  Deling og splid gjentar seg ved Isaks sønner, tvillingene Esau og Jakob.

I GT følger vi Isaks  og Jakobs ætt,  men vi ser i denne beretningen at Herrens engel har omsorg for begge ættene.

Herrens engel kaller Ismael et villesel.

Jeg har tidligere skrevet om Israel som eselet, som trelldyrets fole, Guds tjener.

Om Juda, bæreren av kongeætten i Israel, heter det at han binder eselet til vintreet (et annet bilde på Israel).

Jesus, ved den høygravide Maria, som selv var en bærer av kongeætten, red på eselet inn i Betlehem, Davids stad, og som voksen ba han disiplene løse trelldyrets fole så han kunne ride på det inn i Jerusalem. Den gangen hyllet de kongen som kom ridene slik profeten sa: på trelldyrets fole.

I bildet av det ville eselet og det tjenende trelldyret, ser vi likheten og forskjellen mellom de to folkene, og våre to fødselsberetninger viser oss at begge er i Herrens engels omsorg, men at Israel ble satt til å tjene.

Jeg setter eselet inn i fjøset. Her inne skal trelldyret Israel, Judas esel,  stå og se Jesu fødsel.

Ismael(han som hører), villeselet, løper ute i det fri også denne julenatten! og hører Herrens engels røst.

Gå til innlegget

1814. Snart jubileum.

Publisert nesten 8 år siden

I 2014 er det 200 år siden Norge laget landets grunnlov og vi forbereder oss på jubileet. Grunnloven står sterkt i vår bevissthet! Den er, mer enn noe annet, symbolet på vår nasjonale selvstendighet, og feires årlig som det.

Spør man hvorfor vi feirer 17 mai, vil  hvert barn i Norge svare at vi feirer den norske grunnloven.

Pussig for oss er det derfor at den svenske forklaringen på den norske nasjonaldagen er «at Norge fikk sin egen konge».

Begge disse forklaringene gir de historiske fakta, men vi kjenner oss fremmede i den svenske fremstillingen av hvorfor vi feirer nasjonaldag.

Både grunnloven og folkets aksept av den danske arveprinsen som Norsk konge er korrekt historie, men forsøker vi å forstå hvorfor nordmenn og svensker vektlegger hver sin av disse to historiske fakta, kommer vi fort inn i den  konfliktfylte historie som dengangen var forspillet til vår selvstendighet.

I feiringen neste år vil ganske sikkert de historiske hendelsene fra den tiden stå sentralt, og bli grundig belyst, likevel vil jeg gjerne dele med dere  en «historisk godbit» fra litteraturen.

I boken «Lindeby» fra 1933, skildrer forfatteren, Ingeborg Møller, et møte mellom «Ponte Corpen», som man kalte  Karl Johan, og to av Eidsvoldsmennene, forretningsmannen Carsten Tank og prosten Peter Hount.

I Norge var det store stridsspørsmålet Kielfreden, hvor den dansknorske kongen avsto Norge til Sverige, og det norske folks selvstendighetstrang.

Nordmennene ønsket ikke krig, men kunne heller ikke godta å bli «gitt» til svenskene.

Mange var trette av årene under Dansk herredømme, og ville heller slåss for selvstendighet enn å komme under «nytt åk».

Folket hadde ulike tanker om dette, ulik tro på om Norge ville klare å håndtere selvstendighet, ulike følelser for de to nabolandene, men enighet om å forsøke å skape selvstendighet og å unngå krig.

Alt dette kom frem i debattene under lovarbeidet på Eidsvold og valget av Prins Christian Fredrik.

På Eidsvold støttet man enten «svenskepartiet» eller «prinsepartiet» og man vektla at landet hadde økonomiske interesser i Sverige og konstitusjonell og kulturell avhengihet til Danmark.

Uansett hva det politiske utfallet av Kielfreden ville bli for Norges del, var Eidsvoldsforsamlingen enig om at det viktigste var å bevare grunnloven.

Boken «Eidsvold 1814″, ble skrevet til hundreårsjubileet i 1914. Denne boken gir levende og svært grundige skildringer av dette spennende året, men møtet med «Ponte Corpen», som skildres i boken «Lindeby», har jeg ikke lest andre steder.

Dette møtet omtales ikke i boken Eidsvold 1814, men nevnes på s 280 som underforstått : (sitat)

«… Men ut på sommeren(1814) har han(prost Hount) fra sine prestegårdsvinduer daglig vært vitne til til fiendens(svenskenes) fremrykning på den andre siden av Svinesund, og han lot seg da av Carl Johan, som sagtens har kjent hans vaklende holdning, sende sammen med Carsten Tank med fredsforslaget til det norske hovedkvarter. Siden følte han alltid sine landsmenns bitterhet og mistanke hvile på seg, likesom Carl Johans nåde, og sinnslidelser skal sterkt ha bidratt til at han døde alt 1815…..»

Denne kortfattede fremstillingen, forfattet av Koht og Schnitler, etterlater mange spørsmål og man ønsker en bredere gjennomgang av dette viktige temaet: fredsforhandlingenes første fase.

Ellers nevnes samme møte, også som underforstått, i den leksikalske informasjonen om Carsten Tank, forretningsmannen fra Rød herregård i Halden.

Han var i desember 1813  aktivt med på å skape de gode forholdene for arbeidet på Eidsvold og «store norske leksikon» sier:

«…..Han var med på møtet i Christiania for å drøfte opprettelsen av en egen norsk bank; deltok i Notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 og ble «medlem av Finansdepartementet» i regjeringsrådet 2. mars samme år, medlem av statsrådet fra 17. mai, bestyrte Finansdepartementet til han tok avskjed i juli.

I begynnelsen av august 1814 var han Karl Johans formidler under forhandlingene om våpenhvile, og overbrakte bl.a. dennes våpenstillstandstilbud til Christian Frederik. …..»

Det er dette møtet, hvor Carsten Tank og prosten Hount forhandler om fred med Carl Johan, vi får levende skildret i boken «Lindeby».

Det interessante ved denne skildringen er at forfatteren Ingeborg Møller hadde svært god anledning til å ha førstehånds kjennskap til denne historiske hendelsen. Hun var barnebarn av Zacharias Møller på Torsø og dermed ble Dikka Møller hennes tante.

Dikka var født Anker og var fra  Rød Herregård i Halden. Hun ble født i 1838 og hadde fra barnsben av hørt familien fortelle om små og store hendelser hennes nærmeste var involvert i, som f eks Carsten Tank og Carsten Ankers innsats i 1814, bare 24 år før.

Hun lærte å kjenne samtidshistorien slik den fremkom i samtaler og i selskapelighet med både kongelige og adelige, næringsliv og politikere, kunstnere og kirkelige, arbeidere og eiere, og senere ble hun politisk engasjert for fredssaken, «Fredsmoren» ble hun kalt.

Gjennom Dikka kunne Ingeborg få levende, nære skildringer av familiens personlige opplevelser.

Ingeborgs far, som var offiser, hadde militær kjennskap til hendelsene, og det er også grunn til å merke seg brevene fra prost Hount som omtales i boken som mulig kildemateriale.

Samtidig kjenner man Ingeborg Møllers forfatterskap som et kulturhistorisk fremragende godt og etterrettelig arbeid. Det er ingen grunn til å betvile ektheten i hennes skildringer.

Med dette som utgangspunkt siterer jeg litt fra romanen «Lindeby» hvor hovedpersonen Karen, 13. august 1814, drar for å advare prost Hount:

«…..(sitat begynner)

-Kammerråden har svoret å skyte deg og Tank!

- Ikke annet! Foruten å skyte oss vil han stille oss for krigsrett for høyforræderi.  Han påstår også at Tank har villet bestikke general Ohme til å overgi Fredriksten……..Nu vil jeg fortelle dere de siste ukers hendelser i sammenheng. Jeg vil at dere skal høre det av min egen munn…..dere husker nok, hvordan jeg skrev til dere fra Eidsvold, at for meg var avslutningsdagen der oppe det helligste øyeblikk i mitt liv……å være med i en stor fellessak gir fryd, selv i motgang. Å måtte bære frem en sak alene er alltid et martyrium, Og jeg er alene. Ikke engang med Tank deler jeg de innerste drivende motiver……Grunnloven av 17 mai er Norges sanne konge. En ytre konge kan være en foreløpig nødvendiget……..For meg blir den beste regent foreløpig den som best ser og erkjenner disse retningslinjer…..Christian Fredrik er og blir først og fremst den danske tronarving……at hans kongedrøm her i landet ville ført til gjenforening med Danmark kan vel ingen tenkende sjel tvile på……nåja, alle disse tanker har jeg ofte drøftet med Tank, og her var vi helt enige….. og at den svenske regent, dersom han først gikk med på å garantere maigrunnloven, ville la den i fred og derfor bli temmelig ufarlig for landets indre selvstyre, håpet vi sikkert….jeg vet Tank ser mere på landets økonomiske oppblomstring. For meg har det åndelige alltid stått i forgrunnen. Men nok av det – Carl Johan kjente til Tanks sympatier – eller rettere hans antipatier, for dem legger han sjelden skjul på, hverken overfor landsmenn eller utlendinger.

Omkring midten av forrige uke sendte derfor den svenske kronprinsen bud til statsråden, som straks med fritt leide dro over Svinesund og var et døgn i svenskenes hovedkvarter. Før avreisen skrev han en liten seddel til Ohme på festningen om muligens å stanse skytingen etpar timer mens han konferrerte med Ponte Corvo. Det var kun for å spare byens borgere og det fantes ikke et ord om overgivelse eller lignende ting i den korte skrivelsen.

Da statsråd Tank kom hjem fra hint første møte var han sterkt betatt av den svenske tronarvings strålende personlighet. Det var ingen storsvensk usurpator, ingen «norsketare» han hadde talt med – det var en ildsjel fra Frankrikes store tider, en som selv hadde kjempet med i 1791 for de nye folketanker: Frihet, likhet og broderskap.

Tank budsendte meg like etter og fortalte om sitt inntrykk av gascogneren. Han ba meg innstendig om å være sin hjelpesmann i det som nå måtte skje til fedrelandets redning: Snarest mulig slutt på krigen, d.v.s. på Christian Fredriks skinnkongedømme i Norge, og en fredelig forening med svenskene under full anerkjennelse av Eidsvoldsgrunnloven….

Hele fjerde august, samme dag som Kongstenfestningen uten sverdslag falt i svenskenes hender…….satt Tank og jeg sammen på Rød og oversatte grunnloven til fransk.

Imens rykket svenskene frem, egnen omkring blev først omringet og siden besatt av fienden, og Cark Johans hovedkvarter ble flyttet over på norsk grunn.

Den femte august var oversettelsen ferdig, renskrevet og korrigert av en franskmann som bodde i Fredrikshald. Med det dyrebare dokument på barmen og en svensk ordonnans i hælene red vi i kveldingen avsted til kronprinsens nye hovedkvarter på gården Vestgård, omtrent en fjerdingsvei fra Rød…… Vi var ventet og slapp gjennom vaktene like inn til kronprinsen, som hadde sitt rom i første etasje.

Allerede synet av ham var en opplevelse: den høye, magre skikkelsen, ørnenesen – men først og sist øynene. Ett øyeblikk var de som to ildsprutende kratere og det neste lyste de som vennlige aftenstjerner. Hans hele åsyn var kongelig og folkelig på en gang…..værelset han losjerte i var utstyrt med den største frugalitet. En tarvelig treseng stod i det ene hjørnet og var om dagen tildekket med en bred bordfjel, hvorpå det lå en mengde dokumenter sammen med ridehandsker og sporer. Noen nødtørftige toalettgjenstander skimtedes i hjørnet bak et stripet kattunsforheng. Ellers bestod bohavet av fem trestoler og et uhyre bord, øyensynlig tryllet frem for anledningen ved at alminnelige bordskier var lagt efter hverandre tvers over trebukker.. jeg kunne ikke unnlate å trekke sammenligninger mellom denne magre, herdete krigerskikkelsen i sitt spartanske losji og vår bløttformete, pikesmukke Christian Fredrik i sine silkebolstre.

«Messieurs, que Dieu conduise notre coferance!» var hans første hilsen.

To av de svenske herrer som var tilstede da vi kom trakk seg tilbake til sideværelset, bare kronprinsens privatsekretær, den tause krigsråd Ulrich, satt ved vinduet og noterte. Et talglys brente på bordet og et annet i vinduskarmen ved sekretærens plass. Tank og jeg ble plasert på to trestoler ved det store bordet like overfor fyrsten.

Han grep ordet og talte med mange gestus og med sydlandsk livlighet….:

«Si meg nå mine herrer, hva det er som hindrer det norske folk i å motta mitt tilbud om å sjenke det en fri forfatning? Dersom sakene virkelig forholder seg slik som De fremstilte dem for meg i vår forrige samtale, min kjære Tank, da begriper jeg det på ingen måte!

De påstod at denne ulykksalige broderkrig, som ingen beklager dypere enn jeg, kun er fremkalt ved Danmarks intriger, som i denne smukke «prince de boudoirs» skikkelse har satt griller i hodet på enkelte av Deres forvillede landsmenn!

De fremholdt at det norske folk sukker etter en ny konstitusjon, bygget på de store frihetsideer, en konstitusjon, som kunne sikre det en bedre tilværelse enn det for en tapper nasjon uverdige skinnliv det gjennom århundrer har ført som den danske krones tålmodige lastdyr. Dette er nettopp et folkeønske, som det både er min plikt og min glede å kunne etterkomme! Hvorfor har da ikke nordmennene den samme tillit til meg som deres svenske frender nå har vist? Det er jo min redeligste hensikt til siste stund å virke for de to skandinaviske folks, såvel særskilte som gjensidige lykksalighet.»

«Sire, det er just kjennskapet til disse Deres edle og humane hensikter som gjør at vi sitter  her i kveld og vil vove å fremlegge saken i hele sin sammenheng for Deres Kongelige Høyhet!» svarte Tank……. «som Deres Høyhet sikkert vil innrømme bør ethvert folk styres efter grunnsetninger og retningslinjer som er avpasset efter dets særegenheter. Ingen kan kjenne disse særegenheter bedre enn angjeldene folk selv. Norge og dets behov kjennes best av nordmennene. Det stolte, ærerike Sverige har helt andre behov. Det svenske folk viste ved sin holdning i 1809 at det ennu ikke ønsket en efter Frankrikes lysende forbillede utarbeidet fri forfatning.»

Ved disse ord gled  et varmt, strålende skjær over prinsens ansikt …..

«Sire,» fortsatte Tank – «en slik «constitution a la suedoise» ville være en ulykke for Norge. Vi har ingen gammel og mektig jordadel som Sverige, vi har ingen store krigstradisjoner fra nyere tid, vi har ingen av disse mange – og for Sverige sikkert berettigete – bånd med fortiden. Slike bånd er på flere vis en styrke, men de kan også lett bli hindringer på et folks vei fra nutiden over i fremtiden………… vi er et folk av bønder, sjøfolk, fiskere og handelsmenn, vi er fredelige utad og stridbare innbyrdes – just motsatt det svenske.  Nettopp disse egenskaper – at vi helst sloss med hverandre, men nødig med våre naboer – har lenge vanskeliggjort vårt krav på en mere selvstendig stilling overfor verden.  Som følge av en rekke merkelige skjebnetreff, som Deres Kongelige Høyhet kjenner like godt som jeg – kunne det norske folk ved sine representanter i denne vår for første gang på århundrer samles under ett tak, nemlig på Eidsvold. Her fikk de endelig anledning til å strides med hverandre på «fornuftig vis», som jeg pleier å uttrykke det. Resultatet av denne førti dagers ordstrid ble meget fruktbart: Nemlig den grunnlov som Deres Kongelige Høyhet har funnet å måtte forkaste uten å kjenne, uaktet den er et ektfødt barn av Priser-nasjonalforsamlingens verk i 1791.»

«Hvorfor har man ikke straks forelagt meg denne grunnlov til nøyaktig gjennomgåelse!» utbrøt gascogneren …… han bøyet seg mot oss, spørgende og intens, som ville han på flekken trekke hele den norske grunnlov ut av munnen på oss.

«Det anser også vi for en stor forsømmelighet, Sire!» svarte Tank rolig, «derfor har jeg, sammen med min her tilstedeværende venn, prost Hount, efter ringe evne forsøkt å oversette Norges grunnlov til Deres Kongelige Høyhets vakre og smidige tungemål. Hount har den med og vil gjerne foredrage den på fransk, så snart det måtte behage Deres Kongelige Høyhet å lytte. Ingen vil kunne gjøre det bedre, sire, for min venn var tilstede på Eidsvold som en av folkets kårne menn. Han har selv vært med å skrive dette dyrebare dokument, så å si både med tårer og med hjerteblod.»

«Magnifique, messieurs! Jeg ønsker intet heller enn å sette meg inn i det norske folks tenkemåte, forlagt meg av så innsiktsfulle menn som de tilstedeværende!»

Jeg hadde sittet nesten taus under hele denne første del av konferansen. På Tanks opfordring reiste jeg meg og tok frem rullen med den franske grunnlovsoversettelsen.

«Nå er det min tur til å sitte, og deres til å stå, votre Reverance!» sa kronprinsen med et fortryllende smil – «tillat at jeg plaserer meg på denne måskje litt særegne måte! Jeg lytter nemlig langt bedre når jeg ikke distraheres av de talendes eller lesendes – i dette tilfelle for øvrig meget interessante – ansikter!»

Dermed tok han stolen, snudde den rundt og satte seg uten videre med ryggen mot oss.

Jeg begynte da – ikke uten sterk indre bevegelse – å lese Norges grunnlov på fransk, langsomt og med en kort pause etter hver paragraf.

Allerede efter første setningen så jeg at kronprinsen nikket bifallende. Efter hvert som jeg leste begynte han også å gjøre håndbevegelser, hele mannen kom i stadig voksende affekt.

Da jeg hadde lest disse viktige paragrafer: Paragraf 104: «Ingen kan dømmes uten efter Lov eller straffes uten Dom. Pinligt Forhør må ikke finne sted.» og paragraf 108 «Enhver Statens borger er i Almindelighet lige forpliktet til i en viss tid at verne om sit Fædreland, uten hensyn til stand, Fødsel eller Formue.» da spratt han opp fra stolen og ropte:

«Dette er jo herlig! Dette er min ungdoms drøm, for hvilken jeg vovet liv og blod! Mine herrer, for disse ideer har jeg stått i kuleregn under trikoloren! Vene que je vous embrasse, cher monsieur le doyen!» og før jeg fikk sukk for meg styrtet han rundt bordet og tok meg i sin favn. Tank smilte  – jeg selv fikk tårer i øynene. Men sentimentet varte ikke lenge…..

«Allez messieurs! Nå raskt videre!»

Ved somme paragrafer stanset han meg og gjorde forstandige bemerkninger. Det var slett ikke alt som huet ham; særlig ved paragrafene om religionen, om jødene og om kongens innskrenkede veto hørtes en besynderlig misbilligende knurren fra ham.

Da slutningssetningen fra den siste paragrafen, 115, var sagt til ende med disse ord: «Når Rigsforsamlingen har antaget denne konstitusjon vorder den Rigets Grundlov. Viser Erfaring at noen Del av den bør forandres, da må en sådan forandring aldri modsige denne Grundlovs Prinsipper og ikke rokke eller forandre denne Konstitusjons Ånd. Derfor bør to tredjedele av Stortinget være enige inden en sådan Forandring kan skje.» – satt kronprinsen med hodet bøyet i hendene.

Jeg foldet sammen papiret og det ble en lang taushet.

Da reiste han seg med ett, tok stolen på strak arm og snudde den mot bordet igjen med et smell……

«For dette skjønne dokuments skyld vil jeg elske det norske folk til min dødsdag, messieurs! Det har hermed til fulle bevist sin folkeadel og sin rett til en hedersplass i nasjonenes rekker! Jeg takker Gud dersom jeg nå på fredelig vis kan bli styrer for dette folk, der nok er forskjellig fra, men ingenlunde står tilbake for sine svenske brødre!»

Prinsen gikk til døren og ropte ut efter skrivepapir. Så satte han seg og utdelte selv gåsefjærer til oss alle.

«Denne lovs grunnsetninger vil både De, mine herrer, og jeg verne om i fremtiden – såvel mot indre som mot utenlandske overgripere – vær viss på det!…..enkelte ting må selvfølgelig forandres, sådan som de nye forhold som vil fremkomme ved foreningen med Sverige under samme monark, krever det. Alt dette er kun biting  – selve grunnlovens ånd hverken kan eller må røres. Men Christian Fredrik skal vekk……….»

Adjutanten, major Toll, kom inn med en stor bunke papir og fikk straks ordre til å hitkalle oberst de Champs, som hele tiden har vært kronprinsens fortroligste rådgiver i de vanskelige skandinaviske spørsmål. De  nye tilstedekommende herrer hilste uhyre høflig på oss, men dog med sterk indre reserverthet ……. En helt annen stemning ble straks rådende i værelset, og det gikk opp for Tank og meg at nu skulle vi forhandle med fienden.

Resten av natten gikk med til forhandlinger og til å sette opp utkast om betingelsene for våpenstillstanden.  Den gryende dag begynte å lyse inn over våre trette, grågustne ansikter. Bare gascogneren synes å være i samme vigør som da vi kom – olivenbrun og livlig. Han holdt oss alle i ånde ved sin spontane – og av og til nokså umotiverte forslag som han bredvillig trakk tilbake når de viste seg for «sydlandske».

Det var full morgen da vi omsider hadde fått i stand det første brukbare meglingsutkast. Riktignok inneholdt det adskillige fordringer som vi visste den norske regjering hverken kunde eller burde gå med på – f. eks. kravet om at svenske tropper skulle besette store deler av Syd-Norge, og at halvdelen av garnisonen på Akershus skulle være svensk. Det var også flere anstøtspunkter – men alt dette mente vi kunne bli gjenstand for forhandlinger og gjensidige tilpasninger. For det viktigste, ja, det avgjørende var oppnådd: den svenske kronprinsen hadde anerkjent Norges grunnlov – Eidsvoldveket var frelst!

Vi var så nogenlunde ferdige, da et ur et sted slo seks. Ennu mens de siste slagene lød reiste kronprinsen seg og gav en hånd til hver av oss tvers over bordet. «Que Dieu vous benisse!» sa han som til avskjed og velsignelse….Tank og jeg reiste over Svindal til det norske hovedkvarteret på Spydberg prestegård, hvor vi dagen efter ankom med den for Nordens fremtid så skjebneavgjørende skrivelse…… Allerede samme aften kunne jeg reise tilbake til svenskenes nye hovedkvarter med det forløpige svar, at Christian Fredrik var villig til å begynne forhandlinger……(sitat slutt)

Tank og Hount hadde meglerrollen og var, som det står i boken: «ustanselig på veg mellom de to hovedkvarterene inntil våpenstillstanden var sikret, Christian Fredrik fjernet og Norge  forenet med Sverige under Carl Johans regime. Mange håp og illusjoner falt, men grunnloven besto!»

Noe forkortet gjengivelse, så jeg anbefaler å lese boken! Den er et merkelig og lesverdig dokument i romanform.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere