Toril Søland

Alder: 71
  RSS

Om Toril

Beskriv deg selv her
Jeg er blitt bedt om å skrive litt her:
Lærerskole , kr.dom gr.fag ved lærerakademiet i Bergen. Norsk, Spes.ped og halvt statsvitensk. i Oslo. Har flest år som lærer i grunnskolen, men har jobbet noen år i forsikring og noen år som ålefisker. Gift, tre døtre. Har sluttet å røyke og jobber for å bli frisk etter sykdom.

Følgere

Rama, en arier. En meditasjon. Del 3.

Publisert rundt 7 år siden

Begrepet "arier" er snart bare et ubehagelig minne om nazistenes rasistiske lære. Begrepet er anderledes enn nazistene trodde og det har satt grunnleggende spor i vår kultur.

Fortellingen om Rama handler om at han som den rettmessige herskeren ble forvist, mens  hans yngre halvbror, Barata, ble satt som hersker.

Dette temaet, at den rettmessige hersker ikke får herske, men erstattes av andre, er også hovedtema i Indias andre hellige skrift, Mahabarata.

Barata er indernes navn på India.

Det er urfortellingene som viser hva inderne «hadde hørt» og  «husket» av viktige saker fra gammel tid: nemlig, den grunnleggende ordningen vedrørende arv og rangering.

Vi gjenkjenner temaet fra GT hvor urhistoriene nettopp lar den ene arve fremfor den som hadde den naturlige arveretten, Set istedenfor Kain og Jakob fremfor Esau er de mest kjente, og der er  også fortellingen om kong Saul som storparten av sin regjeringstid stred mot en annen kongeviet, kong David.

Jeg vil likevel nevne spesielt den hendelsen hvor det står at Jakob, da han adopterte og velsignet Josefs barn, «med vilje» velsignet den yngre bror fremfor den førstfødte.

Josef som ble lei seg over det faren gjorde, protesterte: «Ikke så, min far…» og han ville vise faren hvem som var eldst, men Jakob fortsatte: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det…» og fullbyrdet sin «feilplasserte» velsignelse.

Jakob gir Josef en begrunnelse for adopsjonen:

«For da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg i Kana’ans land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.»

Vi vet at Rakel var den hustru Jakob elsket, som han tjente i 14 år for å få.

Hun dør under fødselen i Rama, og vi har tidligere nevnt «Ramaskriket», og nå får vi vite at Jakob hadde ønsket de kunne nå frem til Betlehem før hun fødte, men hun rakk det ikke og fødte i Rama, på veien til Betlehem. Rakel, hennes navn kan bety «lam/sau».

I dette glimtet av den høygravide kvinnen  på vei til Betlehem for å føde, ser vi bildet av Maria, høygravid på vei til Betlehem, og Maria rakk frem i tide.

Begge reiste sammen med en «Josef».

Betlehem kan bety «brødhuset»,  og vi ser igjen kornet, «Sita», som målet for reisen, stedet for fødselen.

Her er kornet(Sita) bakt til brød, og peker frem mot hvetehøsten og pinsetiden.

Vi vektlegger Betlehem som Davids by, og Maria og Josef som Davids ætt. Altså også for Jesu fødsel setter skriftene ætten som viktig.

Vi ser av NT at den romerske keiser Augustus også holdt strengt på ættens betydning, selv i manntallsordningene, så alle måtte dra til sin fødeby, der deres ætt hadde sin arv.

Rakel betyr lam/sau og kan som det vise til en karakter av Ram, Værens tid.

De politiske aspektene ved arv, førstefødselsrett, odel og herskermyndighet er urgamle og fremdeles er de ikke ukjente for noen av oss.

Vår historie har sine fortellinger om hvordan de jordløse, de som ikke arvet jord, ble handelsfolk, soldater, håndtverkere, industriarbeidere og i tjeneste i servisnæringene; slik at handel og bykulturer vokste og ble etterhvert en tyngre og viktigere faktor i det politiske bildet enn jord og eiendom.

Og disse to, de som fikk sin arv og de som ikke fikk den, de som arvet ulikt og ble arbeidere og eiere, de med jord og de eiendomsløse, de med et land og de landløse, disse to gruppene har gjennom tidene vist hverandre fiendskap.

Vi har  vår tids smertefulle erfaring med hvordan dette kom til uttrykk ved nazisme og kommunisme.

Vi ser en variant av dette i konflikten mellom sunnier og shiaer og vi har sett de skrekkelige forfølgelser folkene utsatte det » landløse» folket, jødefolket, for.

Ved å gi jødene et land, begikk vi urett mot et annet folk, og disse urettene klarer vår kultur ikke å løse.

Vi er «fanget» i vår felleskultur og klarer ikke finne løsninger på disse konfliktene.

I hele deres historie kretser fortellingene om de som arvet og de som ikke arvet, og lengselen etter «det lovede land».

Det er ikke et vilketsomhelst land, men det landet Gud ga Abram, det er altså deres fedres land, fedrelandet.

Indernes urhistorie er at den rettmessige førstefødte herskersønnen ikke får sin rett, slik at en ikke rettmessig hersker, Barata, styrer India "inntil Rama vender tilbake".

I Ramayama vektlegges at dette rettsprinsippet ble fraveket ved et svik, mens «retten»  begrunnes i den høye rangen ætten har, og hvilken rang man har innen ætten.

Å være øverst i denne rangeringen ga retten til å herske over de andre.

Sviket kalles «uarisk» opptreden,  mens trofasthet mot ordningene kalles «arisk» opptreden.

Hos oss sloss vikingenes kongsemner etter samme prinsipp; vi hadde ynglingeætten  og senere Hårfagreætten som den høyeste. Man måtte bevise sin rett før man sloss for den samme retten.

Vi har altså en slags felles forståelse av arv, ætt og rangering, et felles politisk utgangspunkt, om enn ikke lenger så åpent og fremtredene så ligger det underforstått i vårt språk, og dermed i vår tenkemåte.

Vi (noen utgamle damer blant oss) nevner f. eks. en sjelden gang vår uforståelige forestilling om » blått blod» når noen i vår kongeslekt velger sin ektefelle, men slike tanker blir «selvsagt» blåst bort som gammel overtro,  og man regnes ikke som «helt normal» om det nevnes.

Det var engang viktig for adel og kongehus å ikke blande seg med andre enn med dem av samme stand, og ætt, for «blodets» skyld. Det kongelige blod var «blått», og det var tegnet på herskeverdighet.

Det er nesten umulig å ikke tenke på at «blått blod» i hinduismen var kjennetegnet på «Vishnus ætt», man fremstiller henne og hennes avatarer som himmelblå.

Vishnu er det som styrer og opprettholder det skapte og bevarer det fra ødeleggelse.

Vishnu er himmelen, og det blå er himmelens blå farge. Vishnu gir «fra tid til annen» en gjenfødelse av seg selv til jorden, og de er «blå», som Vishnu.

Rama er en slik «blå avatar» av Vishnu.

«Det blå blodet»  er Hinduismens kjennetegn på «Aries», det aristokratiske ;  ikke som en ætt, men som den ypperste kvalitet fra «Aries hus» .

En kvalitet man strebet efter fordi man var blitt arier i kraft av at tiden som hersket var Aries.

Aries beste kvaliteter er det livsbevarende aspekt i dens fastsatte tid, altså Vishnus egenskaper som den som opprettholder alt liv ved sine ordninger og her er Aries(væren) en av de 12 himmelske  ordningene.

Så når det «blå » ikke lenger styrer, når en tid går mot sin avsutning, er det Shiva, ødeleggeren,  som overtar.

Myten om «blått blod» i våre kongehus er som gamle, glemte spor av de gamle kulturenes «himmelske» fellesskap og dets ordninger.

I Garborgs oversettelse kan vi bl.a. lese om de ariske ordningene i byen Ajodja:

«Ajodja var full av uovervinnelige hærmenn, opplært vel og eldhuga, kraftige karer.

Byen hev mykje folk av gjævaste ariske slaget,

fullkomne menner som vokter trofast den heilage elden,

og som i Veda væl er kjende og inne i Yoga;

desse med all sin hug om det høgste livsmål seg samlar,

likesom også dei hev vunne seg den strengaste sjølvtukt.»

Betegnelsen «arisk» brukes som en karakter folkene besitter, den  brukes adjektivisk, som en egenskap, en kvalitet.

«Arisk».

Ordet har fått en vond klang etter nazismens bruk av det! men jeg går til oppslagsverkene på nettet og ser hva de sier om dette ordet.

De forteller at begrepet  «arier» ikke knyttes til ættene, men heller, om enn noe usikkert,  til språket,  de som snakket det indoeuropeiske språket.

De ulike oppslagsstedene nevner ulike land og folk, når de skal si «hvor arierne kom fra», eller hvor de holdt til.

Det er tydelig at det er usikre og ulike synsinger når det gjelder "opphav", selv om man er sikre på iran som arisk. Iran og arisk sees på som av samme ord.

Men alle er enige om tiden! De kommer ca 2000-1500 år før Kristus.

Wikipedia fører ordet «arier» til sanskrit og gammelpersisk hvor det har betydningen «nobel» og «iraner», mens på latin betyr «aries» Væren.

«Aries(♈) /ˈɛərz/ (meaning «ram«) is the first astrological sign in the Zodiac,» sier eng. wikipedia.

Aries tid, Værens tid, Rams tid, begynte ca 2000 år før Kristus.

Det betød at solen sto i dette tegnet og dermed ga solen tegnet sin «herskerverdighet».

Astrologisk skulle altså alle folk markere at Aries, Ram, Væren var blitt himmelens hersker.

Det betød at man ordnet statlige anliggender etter himmeltegnet, «som i himmelen så og på jorden». Og dette gjorde man overalt der himmelen var forbilledlig.

I Israel var Abram en etterkommer av Aram, og arameernes land fikk etterhvert navnet Syria.

Jesus snakket arameeisk.

Nazistene brukte arisk som en «rase»- betegnelse,  og  de  innførte tidlig på 1930-tallet en lov om at alle skulle dokumentere sin «ariske» avstamning. Hadde man jøder i slekten var man ikke arier.

Dette kun brukt for å avsløre om man hadde jøder i slekten.

En svært misforstått tolkning av «Aries», men faktisk den eneste man kunne gjennomføre, for «arierne» visste ingen hvem var! man var bare sikker på at de ikke kunne vært jøder.

Ram og Aries er bare ulikt navn for samme tid, samme stjernetegn, og dette tegnet er det første i Zoodiaken. Vårpunktet, Sita, kalles også «start of Aries».

Betyr dette så mye?

Hadde dette noe med folkenes religioner og statsdannelser å gjøre?

Jeg lærte på skolen at tidsregningen var kulturens vugge.

Det sto i datidens lærebøker, men den informasjonen er forsvunnet fra lærebøkene.

Ja, den er faktisk grundig forsvunnet! så forsvunnet at det er vanskelig å få tilgang til lærestoff om folkenes tidsregning.

Vi vet at matematikk og astronomi var gamle vitenskaper, men vi har ikke tilgang til hvordan kunnskapen i dette var for flere tusen år siden.

Vi har Euklids verker, selvsagt,  men de er et rent pedagogisk læreverk i matematikk og berører ikke tidsregningen som sådan.

Heller ikke religionshistorien viser til betydningen av tidsregning og matematikkens anvendelse i religionen.

Jeg prøvde å skaffe meg en lærebok i dette, men har ikke funnet noen fra vår tid.  Jeg måtte tilbake til professor J.Fr. Schroeters «Haandbog i kronologi».

Han arbeidet ved universitetet i Kristiania mens han utarbeidet dette bokverket og ga det ut i tiden 1923-1926.

I boken forklarer han tidsregningen hos naturfolkene, de centralamerikanske folk, babylonierne, ægypterne, inderne, kineserne, japanerne, jøderne, perserne, armenierne, araberne, tyrkerne, grekerne, romerne, makedonierne, i Lilleasien, i Syrien, i Europa, hos russerne, germanerne og kelterne(skandinaver), i middelalderen og i den nyere tid.

Jeg har nylig fått bøkene tilsendt og har begynt å se på Hinduismens tidsregning.

Her åpner han med å fortelle om betydningen av det faste punktet,(Sita) og det første tegnet «Væren/Aries» som er utgangspunktet for «månestasjonene».  Noen sitater:

«…i Rigveda nevnes to stjernenavn, som gjenfinnes i listen over navnene på månestasjonene(naksatra) og den gud som var deres regent, samt tegnet, hvor de ble billedlig angitt….. i Veda begynner denne listen med Tyren(Pleiadene), i de to neste perioder ble den første stasjon henlagt til Væren, som hos araberne. Man kan nu gjøre fullt rede for, hvilke stjerner hver stasjon har omfattet, og månens plass i disse huse har meget tidlig grepet bestemmende inn i de eldste stammers levevis og kultus, hvilket hører sammen med astrologiens sterke utbredelse….. i Veda vil man finne tallrike hentydninger til hvilken rolle de spilte i alt hva angår ofringer, oppførelse av ildalter, brylluper, minnefester over avdøde, forskjellige faser av markarbeid…osv… Alltid hdde man å forvisse seg om at månestasjonene var gunstige for det spesielle gjøremål….. Ved siden av månehusene har man i denne tid også hatt en 12-deling av solens vei, zodiakus, – de 12 tegn – kalt «rasi» …. en eiendommelighet man støter på i denne periode, er de lange tidsafsnitt…….som det også regnes med…»

Jeg tenker ikke å komme med alle hans regnestykker her, men det som slår en er den helhetlige tanke for «himmel/jord» kronologiens historie viser oss ved at de utallige observasjoner og beregninger er nedfelt i riter og fortellinger om navngitte tider og makter.

Også evighetsbegrepet, som i vår Bibel er knyttet til mange ulike ord for «lang tid», er her bemerkelsesverdig ved sine lange tidsangivelser; som f.eks at en Mahayuga på 4,32  milliarder år også kalles en «eon» eller en «kalpa» eller en dag i Brahmas liv. 

Apropo vår forståelse av "en dag" i Bibelens skapelsesberetning.

Den fulle tid, eller hele Brahmas liv, er på 311,04 billioner år og kalles en «para».

Jeg nevner dette fordi religionen og astronomien er helt sammenvevet. Slik er det i kultur etter kultur. Det var slik vi fikk vår tidsregning.

Moderne religionshistorie og moderne teologi har her et forklaringsproblem!

Jeg har lest mange ulike lærebøker i religionshistorie, men ingen av dem nevner astrologien, så nær som en, Ludin Jansen «Fremmede religioner».

Her har han et bittelite kapittel for seg, hvor han fremstiller astrologien som en egen religion , men han viser ikke til den enorme tette sammenbindingen mellom matematikk, observasjoner, tabeller og religiøs kultus og gudenavn slik det her fremgår i læreboken om kronologi.

På denne bakgrunn vil jeg hevde at Rama er en Arier og at begge er uttrykk for Værens tid, de er dette tegnets tjenere.

De laget lover som var riktige for tiden og ordnet samfunnet deretter.

Arierne ikke er et spesielt folk eller en spesiell ætt som «kommer til Nord-India», men alle folkene markerte solens inngang i Aries.

Alle ble ariere, det vil si, de godkjente å være under stjernetegnet Aries, men ikke alle viste arisk oppførsel og karakter; i Ramayana fortelles det at Baratas mor viste uarisk oppførsel.

Nå skulle Aries herske, og folkenes ordninger var en tolkning av «tidens tegn»! Vi fikk et «aristokrati», og folkenes førere ble Rama, Abram,Ramses osv…

Da «arameeren» Jesus avsluttet Værens tid, etter 2000 år med loven og ofringene, var han selv offerlammet som oppfylte loven.

Så valgte han seg fiskere som sine disipler og fikk sitt symbol «fisken» på sitt kors,  da var solen gått inn i fiskenes tid for å gjøre fiskene til herskere i 2000 år. Paven inntok keisertronen, tok på sin fiskehatt og hersket over «kirken».

Nå er vi på vei til Vannmannens tid.

Jesus sa til disiplene: …når dere går inn i byen vil dere se "en mann med en krukke". Følg ham, og i det hus han går inn, skal dere gå inn……der skal vi holde påske.»

Da Rama ble fredløs, fulgte en yngre bror, Laksmani, med på vandringen i skogen og det heter om Laksmani at han "bar vannkrukken".

Her er mange "spor i ord".

Jeg undrer meg over dem og over at disse tingene ikke lenger er kjent.

Vi har lett for å glemme helt,  og vi har faktisk nesten visket ut sporene av en fortid vi ikke liker.

Jeg tror ikke det er klokt.

Gå til innlegget

Rama og Sita. En meditasjon. Del 2.

Publisert rundt 7 år siden

Kanhende er du som leser dette svært fremmed for tanken om å ha med «fremmede» religioner å gjøre. Det ligger en naturlig angst for «avguderi» i en slik aktivitet. La meg derfor si det tydelig, så ikke du misforstår meg: For meg er Bibelen alt.

Dette underlige, at det finnes «andre» religioner, er for meg bare flere utslag av «den ene»,  vi har bare ikke nøkkelen til å forstå dette ennå.

Men en gang,  når Menneskesønnen kommer i skyen skal ethvert menneske se ham. Og de vil alle være forberedt,  hver på sitt vis,  slik misjonærene opplevde at forutsetningene for å tro evangeliet var tilstede hos oss alle.

Religionsforskerne har sitt fokus på hva som er "lånt fra andre" religioner, eller hvem som har et opphavelig eierskap til en tanke. Det er deres måte å komme til rette med at religionene kjenner på et innbyrdes slektskap, som likhetene i ulike språk.

Vi er jo svært vant til at kristendom har like person- og hendelsesreferanser med jødedom, mens det ikke er omvendt.

Paulus f. eks. er ikke en person i Jødedommen, men en kristen vil søke også etter forutsigelser om Paulus i GT's skrifter.

Når vi leter etter Jesus, eller Paulus, i GT, søker på en annen måte. Vi tror på det skjulte i en tekst og leter for å hente det frem, enten det er fortellingsstoff, lov eller profetord.

Slik finner vi "de samme" personene igjen på flere måter også i andre religioner.

F.eks. Abram! han omtales i Bibelen som stamfar til dem som ble til tre forskjellige religioner, Israel, Ismael og dem som har Abrams tro.

I Koranen, er han også åpent omtalt.

Jeg vil gjerne vise at Abram også er tilstede i den hinduistiske urfortellingen, bare ikke like åpenlyst som i Koranen, men skjult, f. eks i navnene og parallelle utsagn. Jeg ønsker å vise at dette er nært beslektede religioner.

Dette er til glede og undring, ikke til bekymring!

Vi er f. eks. ikke bekymret når vi leser at Moses ble opplært i all Egyptens visdom, eller at Josef ektet datteren til den øverste presten i On, som var et av datidens store religiøse kunnskapssenter.

Og vi er heller ikke bekymret når våre egne «prester» utdannes i vår moderne materialistiske kunnskapstradisjon!

Hvorfor skulle vi så la oss forskrekke av at det også er visdom i Hinduismen.

Når jeg nå vender tilbake til Rama og Sita er det for å lete etter det vi har felles med dem.

Jeg skrev, i del 1, hvordan Rama og BRama  og AbRam  har en indre sammenheng som også vises i betydningen av navnene , bl a. : "høy far", "begynnelsen", "alles opphav", "stamfar".

De er som beslektede tanker.

I Bibelen kjenner vi livsvesenenes 4 ansikter , og vi tolker dem som bl.a. de 4 evangeliene. På samme vis er Brahmas 4 ansikter tolket som de 4 delene av Veda.

4 ansikter, 4 skrifter! slike likheter gleder meg dypt! for talen i disse likhetene går parallelt…… som en religionenes synopse.

AbRam: Rams far.  Jeg avsluttet "del 1" med den tanke at Rama i Ramayama var et uttrykk for Værens tid.

Abram bodde i fjellene, Brahma bodde på Merufjellet.

Det heter i religionshistorien at de gamle gudene var fjellguder, de  bodde på toppen av fjellet.  Vi lager fremdeles dette gamle verdensfjellet, berget det blå, som hvelver seg over jorden, men nå for å nyte det moderne planetariets tekniske dyktighet. 

Dette er "gudenes tingfjell".

Om vi stiger opp på fjellet, merker vi ekkoet av mange av GTs tekster, bl.a der Moses stiger opp på Sinai for å motta loven.

Vi får «stige opp» med Abram, opp i fjellene der han bor, og skue med Brahma høyt der oppe på Merufjellet og forsøke å se sammen med dem det enorme «Pan-o-Rama» som åpner seg.

Det er der vi får øye på Sita, Ramas hustru.

I Brahma er selve livskraften som et såkorn.

Hans hustru, Saraswati, er som plogskjæret.

Det heter om den nyfødte Sita at hun ble funnet i en plogfure, som barn av moder jord. Hun er altså et såkorn.

Så gjør vi som Rama, leter etter henne!

Leter vi etter henne i det greske språket er Sita(sitos) hvetekornet.

Jesus forteller oss at han sådde godt såkorn i sin åker, men fienden sådde dårlig sæd i den samme åkeren.  Av det gode såkorn vokste «Sita», hveten, frem, og av den dårlige sæden vokste det opp  ugress. Arbeiderne ville luke bort ugresset, men Jesus ba dem om å ikke gjøre det, for de kunne komme til å skade «Sitas» røtter.  «La begge vokse sammen inntill høsten…..» sa Jesus.

Markus evangelium sier det enkelt slik : «av seg selv bærer jorden «Sita»…

Stefanus forteller i sin tale, rett før hans martyrium, om den store hungersnøden som rammet både Egypt og landene rundt om. Der sier han :» men da Jakob fikk høre at det var korn (Sita) i Egypt, sendte han våre fedre dit……» Det var for å finne Sita at Israel dro til Egypt.

Vi aner at det er menneskets lodd å søke Sita, dyrke og ivareta henne.

Også på hebraisk er hvete «Sita»(Chittah).

Hvetehøsten fulgte tett på bygghøsten, pinsen, og byggen gir den første «førstegrøden», men jeg merker meg at de, både»hvete og bygg» er nært knyttet til løftet om «landet», Kana’ans land, det landet som «flyter av melk og honning»!

Profetene, som Joel 1.11, klager over at «Sita» er gått tapt slik Rama klaget over tapet av Sita.

I Matt 13 sier Jesus at såkornet er ordet, og det som vokser frem er «Sita».

Slik er Brahmas livskraft og Jesu såkorn samme urbilde på «det levende ordet».

Kornet og ordet har iboende krefter som virker av seg selv.

På Japansk er «Sita» et ord for språk, folkenes tungemål, og selv her i vårt eget språk har vi «spor av Sita i ord»…. som f. eks. ordet «sitat».

Å lete etter innholdet i ord og navn, og å "sitere" dem, er som å nyttiggjøre seg kornets rikholdige næringsstoffer.

Platon viser eksempler på hvordan navn og ord har ulike lag av betydninger som gir kontaktpunkter til visdomslitteraturen i de ulike kulturene.  I hinduismen er det sagt om mantraene at alles navn skal høyaktes, for de er utsptunget fra himmelen.

Her er altså de gamle veiviserene enige.

Så skulle vel også Sita, det jordbundne kornet, født i en plogfure ha sitt himmelske utspring? Finnes det korn på himmelen?

Stjernebildet Jomfruen har korn i sitt himmelske bilde. Det er uttrykt ved hovedstjernen i Jomfruen, stjernen Spika.

Jeg googlet de to, Sita og Spika, og fant mange utenlandske artikler, bl.a eng Wikipedia, som bandt dem sammen og som viser at Sita er nøkkelen inn i Indisk tidsregning.

Sita er et punkt på ekleptikken som står i direkte opposisjon til Spika i Jomfruen. Dette er startpunktet for «måneknutene» langs ekleptikken.

Måneknutene er ca 27- 28 stykker, etter Indisk tidsregning, fordelt på «års-sirkelen»,  med 2-3 slike «Nakshatra» som de kalles,  i hver måned.

Det punktet der de begynner, er Sita. Det er den 13/14 april. Dette kalles også Meshadi som betyr «Start of Aries» og er en helligdag til ære for Rama.

Rama, Værens tid, starter i punktet Sita. Der er de forbundet. Og der er tidsregningens faste utgangspunkt.

Også i vår kalender er det vårgjevndøgn som er tidsregningens faste punkt.

Og her, i dette punktet på himmelen, er Jomfruens kornaks, Spika, nøyaktig motsatt på himmelen.

Det er herfra vi kan prøve "å telle Abrams ætt".

Det er en forbindelse mellom Abrams ætt og Brahmas såkorn.

Brahmas hustru, Saraswati, er plogskjæret kornet legges i, mens såkornet på hebraisk er «Zara», og hun som bærer frem Abrams ætt, heter Sara.

Plogen trekkes av oksen. Så da "Oksens tid" var over ble Sita lagt i plogskjæret.

Værens tid var tiden for "ordet", den skrevne lov, skrifter og offer. Det er hovedkarakterene i denne tiden fra Abram til Kristus, og det er betegnende at offeret oftest var en vær.

Ser man på denne tiden i hinduismen er det Vedaskriftene, med deres ordninger for lov og offer og skriftet Ramayama som begynner den nye tiden.

Det er hovedordningene i to kulturer som her inntreffer, parallelt.

Jesus, ofrer seg selv som et siste offer, et evigvarende offer.

Om ham het det at han var ordet som ble kjød, og han var hvetekornet(sita) som måtte i jorden og dø for at det kunne spire frem nytt liv.

Slik avsluttet Jesus den gamle tid, Værens tid, og innledet den nye tid, Fiskenes/Jomfruens tid.

Nå som Fiskenes tid er til ende, skal Sita, hveten, høstes og taes vare på, mens ugresset buntes sammen av høstfolkene.

Gå til innlegget

Ramayama. En meditasjon.

Publisert rundt 7 år siden

I India defineres "Hellige skrifter" som "Hva vi har hørt " og "Hva vi husker". Kan hende er det godt for oss å se nøyere på de gamle forståelsene av "Skriftene" i en tid hvor respekten for "Hellige skrifter" er liten.

I den senere tid kom jeg over Arne Garborgs oversettelse av det indiske eposet Ramayana.

Boken kom ut i 1922, på Garborgs mest høytidsstemte nynorsk, og er resultatet av et eksotisk møte mellom to kulturer.

Sri Ananda Acharya, en indisk professor, lærer og sannhetssøker, ble kallet til å reise til Skandinavia. Iført turban og ridende på en hvit hest ankom han en dag Alvdal og bosatte seg oppunder Tronfjell ved en elv der.

Baral, som han ble kalt, vakte noe oppsikt i lokalmiljøet, men han bodde der under Tronfjell  i 30 år, frem til 1945,  sammen med sin norske elev, Einar Beer.

Baral ønsket å oversette Ramayana til norsk og inviterte Garborg til å samarbeide med seg.  Einar Beer oversatte det indiske diktverket Ramayana til riksmål, og Arne Garborg oversatte det til nynorsk. Begge baserte seg på  Anandas engelske versjon.

Ramayana  er ett av to store indiske epos. Det er skrevet på sanskrit, og handlingen er fra tiden arierne ble herskere i India.

Den som etter tradisjonen var forfatteren til diktet, het Valmiki.

Garborg lar det innledende diktet,»fyrekvæde», berette om hvordan Valmiki ble en dikter:

Valmiki ser hvordan den ene av to elskende traner blir truffet av jegerens pil og faller død til jorden, mens den andre tranen «…ropa jamrande sårt på sin ven…»

Mens Valmiki klager over denne udåden, å skyte en elskende, kommer ordene hans «som i pulsslag og rytme»! og siden han ikke kan glemme hverken diktet eller tranens sorg, klager han til Indra som svarer ham slik (etter Garborgs oversettelse):

» Ved min vilje songdisi so deg lærde å kveda. Men du eit større kvad skal skapa, du framifrå vise,  soga um Rama fram skal i kvad du føre for folket….»

For den som er glad i Garborgs nynorsk, er hans oversettelse fantastisk å lese, ellers anbefaler jeg, uansett oversettelse, å lese dette urgamle diktet om prins Rama.

Diktverket fører oss inn i de urgamle tider hvor vi aner kulturenes enhet.

Jeg gir her et lite handlingsresyme :

For lenge, lenge siden i nordøst India, lå det vakre landet Kosala.

Ved bredden av elven Sarayu lå den praktfulle byen Ayodhya og her var slottet til kong Dasaratha.

Kongen, sønn av Vaivasvatha Manu av den ariske Ikshvaku ætten, hadde svært lenge vært barnløs, derfor var gleden stor da han fikk sin førstefødte, Rama.

I fortellingen møter vi Rama som voksen, dagen før han skal krones til medregent.

Hele byen og landet, ja også naboland og bekjente langt utenfra,  gledet seg til kroningsfesten, og alle forberedelsene skildres som travel skjønnhet og lykkelig forventning.

Da gripes en av kongens hustruer, Kaikei, Baratas mor, av sjalusi. Hun minner kongen om to løfter han ga henne og som hun nå vil be ham om å holde.

Kongen som er lykkelig over den kommende kroningsfestenfesten, og som elsker sin hustru, svarer glad at han gjerne gir henne de to løftene og gjerne mer enn det! bare nevn dem, så skal det skje! sier han.

Kaikei ber da om at hennes sønn Barata må bli kront til konge, og at den førstefødte, Rama, Kosaljas sønn, må leve i 14 år som fredløs i skogen.

Dette ønsket gjør kongen så ondt at han blir syk, ute av stand til å handle og han dør senere av sorgen hans hustru påførte ham, men før han dør, forsikrer Rama ham om at det er hans glede å holde Kongens løfte. Rama gir gjerne fra seg kronen til Barata, og gleder seg til å leve i skogen!

Han vil bare ta farvel med sin mor, og med hustruen Sita, så reiser han.

Avskjeden med kvinnene er vanskelig, og Sita overtaler Rama til å ta henne med. Hun argumenterer med at ikke noe skal skille mann og hustru.

Ramas bror, Lakshmani, er leder for hæren, men han forlater den for å følge sin bror.

I skogen røves Sita av Ravan, Lankas hersker.

Så leter Rama etter Sita.

Letingen fører ham sydover hvor han blir kjent med vanarkongen Sugriva som var dømt fredløs av sin bror, kong Vali.  Rama lover å hjelpe Sugriva til å vinne tilbake kongedømmet mot at Sugriva etterpå hjelper ham med å finne Sita.

Kong Sugrivas helt, Hanuman, blir Ramadiktets store helt. Han finner Sita, legger planer for befrielsen og deltar på heltevis  i krigen mot Ravan.

I Arne Garborgs «Rama-kvædet» går Sita tilslutt gjennom ilden for å bevise at hun har vært tro mot Rama gjennom hele fangenskapet. Og så tar Rama henne i armene og fører henne hjem. Der venter Barata som straks gir kongedømmet til Rama.

Det er flere varianter av Ramayana, særlig av avslutningen, men hovedhandlingen og hovedtemaene er alltid den samme:  Rama og Sita viser kjærlighetens høye idealer, deres sjebne rammer dem uforskyldt og de viser hvordan man lever sin sjebne slik at det onde vendes til det gode.

Selv om det er et urgammelt dikt med skikker og idealer som ikke alltid sammenfaller med nåtidens,  så skapes det gjenklang i sinnet ved lesning.

Renheten i kjærlighet og vennskap griper en, slik tranens sorgrop rørte Valmiki, og i tillegg griper historien inn i dypere lag i sinnet.

Det er som om noe «halveis glemt » tilfredsstilles.

Jeg ble sittende lenge med boken og lytte etter hva mitt sinn reflekterer av tanker.

Eventyrene våre starter ofte slik Ramakvedet starter: «Det var en gang en konge.»…   og slik sett passer historien godt inn i vår urgamle fortellertradisjon.

«Kongen hadde lenge ønsket seg barn»……  det lyder også kjent… det er tema i mange eventyr, f. eks i «Snehvit «.

«Så fikk han sønnen Rama».

Det første som «faller meg inn» er ordet «Ramaskrik». Det er den elskende tranen som skriker og dør og som står som bilde på hele bokens innhold som lar det ordet dukke opp.

Ordet «Ramaskrik» er  kommet fra den Bibelske fortellingen om Jakobs elskede hustru Rakel som dør under fødselen i byen Rama.

Der fødte hun Josefs bror, Benjamin (Benoni) som både betyr den elskede sønn og  smertens sønn.

I Rama fødes «den elskede» «smertens sønn».  Abram er hans oldefar. Ab (far) Ram.

Abram.

Stamfaren til tre religioner.

Abram ventet også lenge på å få barn. Hans hustru, Sara, var over 90 år før de fikk sitt første barn. Det var så uvanlig å få barn i den alderen at hun lo da det ble sagt henne.

Hinduismens Rama bodde ved elven Sarayu…Sara…yu…  og Abrams hustru het Sara… Tilfeldig? Tja….

Navnet betyr  «høy far».

Som hinduismens Brahma. ..B..Rahma  … Ab..ram…Ab.raham.

Brahmas kone er Sarasvati… Sara…svati.

Brahmas krefter er «verdenssjelen». Vi er alle en del av Brahma.

Vi er alle Abrams barn.

Verdenssjelen er i Abram uttrykt i  stamfaren først, ved ætt og blodsbånd, og senere, i den nye tid, ved Abrams tro.

Brahma er aktiv ved en tids utgang og en annen tids begynnelse.

Det lyder kjent. En gammel tid avsluttes og en ny tid begynner.

Jeg har tidligere nevnt pleiadeåret, den store tidssirkelen, zoodiaken på over 25000 år, hvor hvert tegn i dyrekretsen er på litt over 2000 år.

I Hinduismen regnes også de store tidenes sykler og Brahma er den den nye tidens begynnelse.

Tidligere har jeg vist at stjernebildet Oksen er fra Adam frem til Abram, mens Abram settes som begynnelsen på Værens tid. Jesus avslutter Værens tid og innleder fiskenes tid. Nå er vi i avslutningen av fiskenes tid, og Vannmannens tid har nettopp begynt.

Brahma avbildes med fire ansikter, det er symbol for de fire verdenshjørner og betyr at han styrer hele zodiakken.

De 4 ansikter  vi kjenner i  Bibelen er livsvesnenes. De har ett ansikt for dyrekretsens fire verdenshjørner: løve, mann, okse og ørn.

Vi kjenner dette best fra de fire evangeliene,  hvert evangelium bærer ett av livsvesenets ansikter.

Jeg  vender tilbake til Ramakvedet med den tanke at Rama kan bety overgangen til Værens tid.

At Inderne er tro mot sine himmelske herskere er den hellige kua et svært godt bilde på.  I de fleste kulturene våre var oksen den kronede hersker. De gamle kulturene formidler ikke mye til oss, men bildet av oksen er kjent fra egypternes Apis, til Mitra som dreper oksen, til jødenes gullkalv. Men her har inderen sin variant med å sette kua som oksens like. Et sympatisk trekk!

Jeg tenker på at vårt stjernetegn Væren heter Ram.

Så langt min meditasjon om «rammene» rundt dette store diktverket.

I neste innlegg vil jeg se nærmere på Rama og hans hustru Sita.

Gå til innlegget

Kongolandsbyen 2014.

Publisert over 7 år siden

I 1914, ble grunnloven, av 1814, feiret med en stor utstilling på Frogner. En del av utstillingen var «Kongolandsbyen» der 80 senegalesiske kvinner, menn og barn levde under primitive forhold til allmenn beskuelse i fem måneder.

Hundre år etter hundreårsmarkeringen har kunstnerne, Lars Cuzner og Mohamed Ali Fadlabi, rekonstruert landsbyen på samme sted som den sto i 1914.

Underlig og fremmed for folk flest, er den blitt gjenstand for mye oppmerksomhet, og diskusjonene den vakte vekker noen ettertanker.

Agnes Moxnes sier at når Grunnlovsjubileet skal oppsummeres og evalueres, kan Kongolandsbyen komme til å innta plassen som årets mest oppmerksomhetskrevende og interessante prosjekt.

Thomas Hylland Eriksen sier at Kongolandsbyen ikke bare manglet innbyggere, men også tekster som kunne knytte prosjektet mer spesifikt til diskusjonen om norsk identitet.

Og det er norsk identitet kunstnerne berører ved kunstprosjektet sitt, men ikke bare norsk identitet, det er en del av den vestlige verdens historie vi møter i gjensynet med de spinkle stråhyttene.

Ved Kongoutstillingen er den Norske delaktigheten i Europas rasisme og imperialisme ubehagelig nærværende.

Vi minnes gamle fordommer, og det «tomme» rommet Hylland Eriksen kritiserer,  gir rom for samtidsrefleksjoner.

Vi tenker at her kunne vi i våre dager hatt f. eks.en Rom-leir, en overbefolket «fremmedarbeiderleilighet», et asylmottak eller et annet nåtidig fenomen som gnager i vår sosiale samvittighet.

Kongolandsbyen viser oss at vi var hva vi fortsatt er, desverre.

Nå skal det sies at da utstillingen ble laget i 1914, var det ikke TV.

Om våre TVprogramskapere hver dag skulle sensurere alle innslag som appelerte til sensasjonslyst, underholdning, eller opplysninger om noe som kunne virke eksotisk, ville verden kanskje vært et bedre sted!  men det er den altså ikke, og det var den heller ikke.

Man tillot seg å tilfredsstille nysgjerrighet og skuelyst dengangen også.

I Kongolandsbyen kan vi ta inn over oss vår kulturs nære skam, utbyttingen av andre mennesker, vår egen griskhet og skamløse plyndring av andre folks livskraft og rikdommer.

Vi betrakter slaveriet som en skamplett i historien, og vi vil helst ikke huske hvordan vi deltok i denne menneskehandelen.

Det kjennes utidig, nesten uhøflig, at noen trekker dette frem i vårt stolte 200 års-jubileum!

Hva betyr denne landsbyen nå? Så lenge etterpå? Nå som vi er opptatt av å sikre oss de siste restene av vårt velferdssamfunn.

Vi tenker ikke over, og vil ikke tenke over, at likesom vi utnyttet de andre dengangen, slik har vi idag tatt våre samfunns realverdier fra våre egne barn.

I våre dager tillater vi de upersonlige, usolidariske internasjonale selskaper å gjøre oss alle til slaver under kapitalens strenge herredømme.

Så når vi vandrer om i Kongolandsbyen og minnes, ser vi nåtidens nye undertrykte og fremtidens kapitalsterke herskere stige frem i det tomme, åpne rommet mellom  stråhyttene:

Her sitter fremtidens fattige, europeernes barn, som slaver og tiggere, forde foreldrene solgte ut alle Europas realverdier for å oppnå et kort glimt av ekstrem luksus.

Her sitter de, uten vannrett, med forgiftet jord og ber om en arbeidsplass mellom kapitalismens stråhytter.

Det er sikkert noen som kommer og filmer.

Noen rebeller som lager et lite eksotisk program som provoserer herskerne.

Jeg har et barndomsminne som dukker opp ved synet av Kongohyttebyen. Kirken delte ut sparebøsser for misjonen.

Sparebøssene var var i rød, stiv papp dekorert med bilder av nettopp slike stråhytter som er bygget i Kongolandsbyen, og mellom hyttene gikk tynne, karikerte innfødte i stråskjørt.

Rundt hele esken stod det en tekst i store bokstaver som jeg kunne stave meg gjennom: «Stakkars små i hedningeland.»

Mor passet på at småmynter ble lagt i esken, for den skulle leveres igjen i kirken.

Jeg klarte i et ubevoktet øyeblikk å bende opp sprekken i bøssa, riste ut pengene og putte dem i bukselomma, men min altseende mor fikk meg til å innrømme hva jeg hadde gjort med ordene: «at du kunne stjele! Også fra de stakkars små i hedningland!»

Så er jeg visst Europeer jeg også.

Gå til innlegget

Det er fantastisk å oppleve «undere», men sørgelig å ikke få delt underet med noen! Og ekstra surt å erkjenne at det var helt og holdent min feil!

Jeg var ute i siste time med klassen min. Vi skulle finne innhold til terrariet, og hadde snakket om hva vi skulle lete etter.  Barna løp omkring ved engen og skogkanten og fant mange småkryp som vi puttet i egnede glass med jord, gress  og blader.

Alt skulle stå i skapet på klasserommet til terrariet var klart. Det skulle lages i den store glasskassen neste skoledag.

Det er morsomt å lage terrarium sammen med barn.  Fantasien er grenseløs,  gleden over en liten bille er enorm. Kreativiteten viser seg i  estetiske innslag som pene stener og levende blomster, og  alle ting skal ha rett navn! Alle oppslagsbøkene vi hadde, ble flittig brukt.

«Se frøken, jeg fant en korsedderkopp!»   og

"Se frøken, se så mange ben denne har."

Slik flyr tiden fort. Da kom ropet:

" En frosk!"

«Ta den!»

«Jeg har den!»

«Frøøøøken!! En frosk! Vi har fanget en frosk!»

Det var en flott frosk.  Vi beundret den med mange kommentarer om hvor stor den var, den fylte jo hele syltetøyglasset!  Det ble nøye diskutert om hullene i lokket var mange nok og store nok, og om den kunne være i terrariet vårt! Den hadde så flotte hoppeben! Kanskje den ville kjede seg i terrariet? Ja, tenk på det, der  kunne den ikke hoppe!

Diskusjonen gikk livlig, med stor empati og sterke følelser:

"Slipp den løs, stakkars frosk!"

" Nehei, det var jeg som fant den! Jeg bestemmer over min frosk!"

«Frøøøøken! Ikke sant vi kan ha frosken!»

"Vi kan vel ha den noen dager og så slippe den løs?» foreslo jeg. «Jeg passer på den til i morgen, så får vi se hvordan den passer inn i terrariet vårt. Vi rekker ikke mere idag. "

Inne på lærerværelset satte jeg frosken i kjøleskapet. Det pleier å være beste oppholdsstedet for frosk i glass, og kollegene er ganske vant til naturinnslag mellom melk og gauda.

Dagen etter, rett før morgenmøtet med kollegene, tok jeg glasset ut av kjøleskapet. Men hva i alle dager var skjedd med frosken? Den flotte, store frosken som hadde struttet i lyse grønngule, grønne og brune farger, var borte!

Og hva var det grapset som lå i bunnen av glasset? Noe formløst brunsort, som en flat-tråkket sviske! Det var alt som var tilbake av frosken. Var dette en død frosk?  Ser døde frosker sånn ut? Nei, det var ikke tegn til noe gjenkjenbart, hverken sjelett eller form av lemmer! Nei, det må være kollegene som tuller med meg, kanskje de ikke likte at frosken sto i kjøleskapet?

«Har noen av dere tatt vekk en frosk jeg hadde her?»

Nei, ingen hadde rørt glasset.

«Tror dere dette kan være en død frosk?»

Nei, ingen visste det. Ingen hadde sett en død frosk. «Men kjøleskapet er for kaldt, maten fryser i det. Så frosken har nok hatt det for kaldt.» Sa de.

Jeg gremmet meg over min mangel på kunnskaper og satte glasset bak arbeidsbunken på pulten min. Jeg fikk se nøyere på dette etterpå. Nå var det morgenmøte og så ringte det inn. Jeg måtte tenke på hva jeg skulle si til elevene. Jeg kunne ikke si at frosken deres var død? At frøken hadde drept den? Nei, det orket jeg ikke!  Jeg bestemte meg for å si at jeg hadde åpnet glasset og så hadde den hoppet sin veg. Jeg bestemte meg for å gjøre så lite vesen av det som mulig. Jeg lyver aldri for barn, og jeg hatet at jeg bestemte meg for det denne gangen. Det var ikke en god følelse. Men jeg orket ikke tanken på å være froskemorder!

Løgnen gikk forbausende lett.

«Å, du skulle ikke åpnet lokket!» var kommentaren. Det var bedre at de syntes jeg var litt dum, enn at jeg var en  morder!

Men dagen var full av gjøremål, og terrariet ble både spennende og vakkert! Det krydde av småkryp og mark, og de ivrigste ville forsøke å finne en ny frosk.

Etterpå satte jeg meg ved skrivebordet for å gjøre noe med arbeidshaugen, flere stabler kladdebøker. Da så jeg, bak haugen av skrivebøker, glasset stå med en flott levende frosk i!

Jeg tok glasset i hånden og ble sittende å se på den.

Den var stor og i fin form, ja, det så faktisk ut som om den struttet av liv.

Jeg var litt «satt ut».   Rent faktisk hadde den innskrumpede sviskeliknende  tingen i glasset vært en høyst levende frosk.

Det jeg hadde sett var ikke en død frosk, men en frosk i dvale! Noe jeg aldri hadde sett før, så jeg skjønte det ikke. Og faktisk hadde ingen på lærerværelset heller sett det før. De hadde heller ikke peiling på froskens dvaletilstand.

Dette kunne jeg ha delt med mine elever! Men jeg hadde vært uvitende og jeg hadde valgt å lyve for dem, og dermed hadde jeg snytt dem for en av naturens rareste opplevelser. Jeg kunne tatt med «den døde» frosken og vist dem, fortalt dem hvorfor den så «død» ut, og latt glasset stå på utstilling slik at vi kunne fått se forvandlingen!

Jeg sørget over min dumhet, at jeg ikke visste bedre, og feighet, som valgte løgn som «enkleste» utvei for meg! Jeg sørget og sa ingenting om dette til elevene.

Jeg orket ikke tanken på at de skulle si at «frøken løy»!

Det var først da klassen gikk i syvende klasse at jeg fortalte dem om det. Og selv så lenge etter følte jeg skyld, ja, jeg skammer meg ennå over det.

Det er dette å ha et under mellom hendene, som man faktisk aldri opplever å se, også visste jeg det ikke!

Min feighet og min uvitenhet stjal  mirakelets øyeblikk fra barna!

Så blir jeg sittende å tenke på at hver dag egentlig er fylt av denne bedrøvelige uvitenheten! og jeg forstår Buddah som holdt uvitenhet for en av de store syndene våre.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere