Toril Søland

Alder: 71
  RSS

Om Toril

Beskriv deg selv her
Jeg er blitt bedt om å skrive litt her:
Lærerskole , kr.dom gr.fag ved lærerakademiet i Bergen. Norsk, Spes.ped og halvt statsvitensk. i Oslo. Har flest år som lærer i grunnskolen, men har jobbet noen år i forsikring og noen år som ålefisker. Gift, tre døtre. Har sluttet å røyke og jobber for å bli frisk etter sykdom.

Følgere

Periodontitt og alternativ behandling

Publisert rundt 11 år siden

 Jeg hadde fått en plage som het periodontitt.  Det er en tannløsningssykdom som utvikler seg i “dybden” og ødelegger festet for tennene . Dette vil etter hvert  føre til at man må trekke tennene en etter en, og det  er veien til gebisset.

Røkere er mer utsatt for å utvikle periodontitt, og jeg hadde fått denne løse tannen en kort tid etter røykestoppen, bakre tann øverst på høyre side. Den var vond. Kunne ikke tygges med, og virket mer som et hinder enn en hjelper i spisejobbingen.

Den måtte trekkes sa tannlegen, for den var ikke lenger til nytte for meg, og den ville påvirke de andre tennene negativt ved å spre sin betente plage til nabotannen.

Jeg gikk til alternativ tannlege for å kjempe for å beholde tennene mine. Det var to grunner til det:

Den ene grunnen lå i en sterk vegring mot dyprens. Jeg stålsatte meg og forsøkte det, men holdt bare ut  den ene gangen hvor tannlegen rakk over ca 1/6 av tennene. Skrekkelig. Og dette var noe en kontinuerlig måtte holde på med i håp om å kanskje kunne utsette gebissprossesen noe.

Den andre grunnen var at jeg allerede benyttet meg av alternativ behandling mot røke – og røkestopprelaterte helseplager. Og der var erfaringen positiv. Desuten hadde jeg fått vite at røking også kunne relateres til denne tannplagen, og altså kanskje komme inn i samme sort behandling.

Ihvertfall,  jeg forsøkte å benytte kvantemedisin mot periodontitt.

I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling av periodontitt, en behandling av de betennelsesfremmende bakterielle forekomstene i tannfestene og en behandling  for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.

Denne diagnosen gledet meg ved å være helt i tråd med mine røkeabstinensproblemer, som i særlig grad var relatert til kroppens for lave verdier av acetylkolin. Så jeg  gledet meg til behandlingen. Dyprens hos tannlegen var svært mye dyrere og langt mer smertefull enn denne behandlingen, så jeg gledet meg på alle måter!

Denne alternative behandlingen tar jeg en gang i mnd.  Jeg hadde holdt på vel et halvår, og nå i august hadde jeg kontrolltime hos tannlegen. Han skulle, etter programmet, trekke den løse jekselen min.  Jeg tok plass og gapte opp.

“Ja, her ser jeg behandlingen har hjulpet,” smilte han strålende mens han kikket rundt på tennene og rugget i dem.

Jeg var ikke i stand til å føre samtale, så jeg fikk ikke sagt noe, men jeg lurte på hvilken behandling han mente. Jeg hadde jo avbrudt dyprensen, og noen annen behandling kom jeg ikke på.

“Du har vært flink med tannpirker og tråd, ser jeg, og den tannen du skulle trekke har festet seg kjenner jeg!” Jeg hørte han var overasket. ” Jaja,” sa han, ” helt fast er den ikke.” Han rugget raftig på den.  “Er den vond?”

“Nei,” gurglet jeg mellom spyttsugeren  og andre håndinstrumenter. Jeg var redd han skulle løsne tannen helt med den ruggingen, men vond var den ikke lenger.

“Det er nok fordi betennelsen er gått tilbake,” sa han forklarende, ” den er mindre vond når betennelsen ikke er så aktiv.”

Mens tannlegen skiftet en gammel plombe som var løsnet i en fortann, småpratet han fornøyet om at periodontitten ikke var så aktiv nå, og at det var viktig å være flink til å holde på med tannpirkeren.  Han mente at jeg burde fullføre dyprenseprogrammet, og at  jeg kunne få refundert slik behandling.

Han var så hyggelig og glad! Jeg orket ikke å fortelle ham om kvantemedisinen. Det ville kjennes som et uhøflig utspill!

Og han trakk ikke tannen.

“Sålenge den ikke er vond og du har nytte av den, kan den stå der.  Men det er bare en liten utsettelse.”

Før jeg gikk spurte jeg om det var mulig å bli kvitt periodontitten.

“Nei,”  sa han, ” den kan være mer eller mindre aktiv, men den går ikke over.

Jeg kjente meg litt uredelig og feig da jeg gikk, men jeg hadde ikke hjerte til å fortelle om alternativbehandlingen.

Hadde jeg vært helt frisk, ville jeg ikke nølt med å snakke med ham om det, men siden jeg  ” bare” viste  bedring, var jeg redd for å starte en verdiløs diskusjon! Han var jo så glad for at rådene hans hadde ført til bedringen. Han kunne jo ikke vite at jeg hadde pusset tennene slik jeg hadde gjort i alle år, uten tannpirker, og ikke endret adferd på det.

Jeg tenkte at neste gang er jeg kanskje enda bedre, og det blir lettere å fortelle om “min tro på kvakksalve og plasebo” dersom han sier at  fremgangen er uvanlig god.

Det er bare to mnd til neste time, men det betyr to behandlinger til.

Sammenheng mellom periodontitt og de alvorlige lidelsene  hjerteinferkt og kols er påvist ved studier av den bakterieflora som gir periodontitten.

Forsøker å gi nettadressene her:

Pass hjertet ditt – puss tenna!

http://www.forskning.no/artikler/2005/februar/1107778198.59

og

LØSE TENNER: Bakteriene ødelegger over en halv centimeter av tennenes festeapparat hos nesten halvparten av KOLS-pasientene.

http://www.warfog.org/forum/viewtopic.php?p=9217&sid=f003c4ca1f478bd619a8c00a761b5b7b


Gå til innlegget

Hvem diskriminerer?

Publisert over 11 år siden

Stortinget har vetatt “fri flyt” av arbeidskraft.    Fra 1.mai gjelder EUs regler om “fri flyt” av arbeidskraft  fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.

Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU,  og  man kan ikke endre noe på regelen.  Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem,  men man kunne forberedt landet,  med informasjon og  samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.

Og her er sakens vanskelige poeng.  Hvordan presentere noe i all åpenhet, som kanskje mange er imot?

Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?

Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet  man trengte av importert arbeidskraft.

Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO dengangen  var en sterk fagforening, ville LO  overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte  innvandringen.

Tidligere  hadde Journalist Ragnar Kvam Jr.  skildret  en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk.  Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge.   Han har også skrevet en grundig analyse av “Den billige arbeidskraften”, Pax forlag 1971,  hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere.     Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge,   og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene  landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og  forholde oss til.  Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen som som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.

Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå,  i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra østEU. Og jeg er redd vi ikke er mindre “rasistiske” i dag.

Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : ” Frykten for å være rasistisk.”

Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet. Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og de fleste forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.

Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole  noen få år etter, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole.  Det var ikke så mange den gangen, og det var mest et storbyfenomen. Men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og var i sterk villrede om hva man ville med dette.

Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.

Skolene fikk direktiver fra et eget kontor som tok seg av dette.  Direktivene inneholdt alt vi trengte å vite for å organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om det i klassene: ” De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi  hjalp dem.”   Selv barn blir rasistiske av denslags prat!

Jeg besøkte dette kontoret. De sa de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi  fagorganisasjonene  ikke gjorde det. Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.

Jeg sjekket dem litt, og fant at grasrotmannen som drev kontoret tidligere hadde vært  skoledirektør, Helge Sivertsens  sekretær.

Det var hele grasrota.

På grunn av dette kontoret og denne typen ordninger ble fremmedarbeiderspørsmålet en “ikke sak” i alle demokratiske fora,  lærerlaget var bare en av alle fagforeningene. I alle LOs lag var det likedann. Jeg sjekket det året også statens blad over saker som var til behandling.   Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: “Ikke behandlet”

De første 10 årene med arbeidsinnvandrere i Norge unndro man dette fenomenet all offentlig debatt!  De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger.  Likefullt,  LO krevde hånd om arbeidsinnvandringen, og dette kulminerte i en stortingsmelding  hvor LOs innslag om dette var så rasistisk formulert at meldingen ble trukket tilbake.

Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir “mangemilliardær”. Man måtte kanhende sluke noen kameler.  Arbeidsinnvandringen reddet altså landet fra økonomisk kaos, og fordi den var et “must” ble den vanskelig å diskutere.

LO viste sitt menneskesyn på sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia:  Helsesjekk og tannsjekk , amerikanske tester og krittkryss på ryggen til dem  som “holdt mål”!   Det var nok ansett som en katastrofe å la folk med slike holdninger lede diskusjonen i de mange lokallagene i landet vårt. Det måtte avverges.

Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!

Slik skaper man rasisme i folket.

Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.

Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen. Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Tvert om er  han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han  ikke  ble vurdert som “skikket” til å få ” riktig informasjon. Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!

Tenkte på dette  idag fordi stortinget nettopp har vedtatt enda en innvandrerregel

Gå til innlegget

En kapitalists trosbekjennelse.

Publisert over 11 år siden

Jeg tror på økt forbruk

høyere avkastning

og en evig stigende børs.

Jeg tror på

den vellykkedes rett

kapitalens makt

og “frihandelens” styrke.

Jeg tror at

anbud, prognoser, budskjetter,

banker, renter, avgifter,

lover

og avtaler

er kapitalens tjenere

og at

oppkjøp av media

bestikkelser og politisk styring

vil sikre økonomisk globalisering

slik at

den evig ubrytelige kundekrets vil sikre meg eierskapet i

den evig stigende fortjeneste.

Gå til innlegget

Palestinaskjerf på stortingets talerstol.

Publisert over 11 år siden

Det er ikke ofte man ser stortingsrepresentanter med Palestinaskjerf.

Etter den ” vellykkede” og “fredelige” aksjonen mot Israels blokade av Gasa, fikk man altså oppleve å se stortingsrepresentanter sitte i stortinget, og stå på stortingets talerstol, iført Palestinaskjerf.

De forklarte  at det var en sympatierklæring med Gasa , og at de slik ville uttrykke sin avsky for Israels voldsovergrep mot uskyldige “hjelpearbeidere”  i en fredelige aksjonen.

Vi så våre folkevalgte  “tone skjerf” midt i en politisk/religiøs følelsesladet debatt.

Det var underlig å se politikerne så oppglødd, og å høre dem så engasjerte, disse saklige partiprogramsnakkerne. Jeg har bare sett  liknende engasjement fra EFstriden på 70tallet,  eller på vekkelsesmøtene i indremisjonen, slik jeg husker det fra min ungdom.

Jeg setter pris på engasjement og glød, og jeg setter pris på saklighet. Jeg tror ikke de to kvalitetene forringer hverandre. Tvert om, de foredler hverandre.

Det er godt det er “noe som fenger” også norske politikere. Partiprogrammet, med sine bindende formuleringer, virker sterkt disiplinerende og gir nok litt lite handlingsrom for spontane følelser og uortodokse aksjoner.

Ja, en er fristet til å spørre om partiprogrammet nevner noe om Palestinaskjerf?

Den sier kanskje noe om Burka og andre religiøse symboler, men har “glemt”  å nevne Palestinaskjerfet?

Så her hadde man kanskje “frie hender”?

Glemmer man saklighetens krav når man beveger seg utenfor partiprogrammet?

På 70-tallet fremsto Palestinaskjerfbrukerne som  millitante,  intellektuelle, engasjerte kvinner med politiske røtter  i SV og ML,  og med  kvinnekamp høyest på dagsorden.  Det er ikke mye som har forandret seg, annet enn at nå er noen av dem  også folkevalgte.

Jeg vil berømme Atle Bjurstrøm for å gi oss en svært god utgave av Debatt den 3 juni. Han hadde samlet  mange ulike “parter”  aktører og sympatisører, både i panelet og blant publikum.  Slik fikk vi  ulike vinklinger på det som hadde skjedd, og flere måter å forholde seg til dette på.  Det ble et reflektert og ballansert program.

Jeg vil spesielt nevne Evin Kohn, nestleder i Det Mosaiske Trossamfunn. Han fremsto som en usedvanlig klok person.  Det strålte frem fra ham både kunnskap og kjærlighet, tett sammenvevet og integrert i personligheten.  Det er   sjeldent å se en  vismann,  men det er gledelig!  Det  inspirerer og stimulerer.

Jeg kjenner ubehag på vegne av våre palestinaskjerfbærende stortingsrepresentanter. Ikke det at jeg forventer så veldig høyt nivå på våre folkevalgte, men jeg ønsker  meg en bredde i fremstillingen istedenfor ivrig agitasjon.  Jeg ønsker meg kunnskaper istedenfor propagande,  og kloke politiske argumenter og handlinger fremfor kjappe, uærlige strategier. Ja, man kunne rett og slett ønske at de ble “ferdige med gymnaset”.

Palestinaskjerfet brukes som “et signal om solidaritet med det palestinske folk i deres kamp for frihet og land”.  Det er fint, men den kompleksiteten i et saksforhold  som man dermed forenkler ved “å velge side”, den ville vi gjerne reflektere over.

Istedenfor folkeopplysning ser det ut til at  våre folkevalgte  foretrekker å servere oss  palestinaskjerfet over øynene , som i leken blindebukk.

Jeg finner det morsomt at det er  mennenes hodeplagg som vestens kvinner bruker  om halsen.  Ja, for det er faktisk oftest kvinnene som bruker dette .  I solidaritet med den palestinske mann?    Palestinerkvinnenes hodeplagg er ikke like populære.

Jeg må tenke på Wikipedias illustrasjon til palestinaskjerfet:

«Tilgivelse». Brasiliansk tegning.

Som vi ser er det faktisk  likheter mellom den jødiske “kippaen”og den arabiske “kefijeen”,    de avslutter ” kalotten” med hoderingen.  Denne moten , hvor toppen av hodet, månen, avgrenses med en ring, kan også leses ut av kirkens mange moteuttrykk,  bl.a. munkemoten, blank måne med hårkransen rundt. Glorien er f.eks. selve hoderingen som opphøyes i betydning.  Det er solformørkelsens bilde.

Når månen kommer mellom jorden og solen slik at den dekker solen, ser vi fra jorden en solformørkelse. Da ser vi månen på solens sted, og det eneste som røper at solen står bak månen er den gyldne stråleglansen, koronaen, som stråler rundt månen som en ring av lys.

Slik stråler den gudommelige korona ut fra menneskene.  Vi, skapningen, er som månen, vi dekker skaperen så han ikke  er synlig fra vårt ståsted, men hans gudommelige lys ser ut til å stråle frem fra oss.

Kirken lar  ekstra hellige menn avtegnes med glorien, og da Kristus især.

Så bæres solformørkelsens bilde på hodet, vendt mot himmelen, som om man sier til Gud :  Se, jeg dekker mitt hode med et symbol for din skjulte herlighet.

Hele  Midt-Østen, med Saudi- Arabia, Jordan, Syria og Palestina  har denne hodeplaggmoten, selvom Vestlige “venstre”kvinner bærer  skjerfet om halsen som  et  symbol for  Palestina.

Gå til innlegget

Kristin, hvorfor ikke si det som det er?

Publisert over 11 år siden

I 1972 gikk jeg ut av lærerskolen.  Jeg husker hvor raust vi kunne hjelpe elever med lese/skriveproblemer. De fikk hjelp av både logopeder og spesialpedagoger, og det var aldri snakk om at det  ikke  var midler til å gi dem ekstra kompetente lærere.

Lærerskolen ga ikke dengangen, og heller ikke nå,  kompetanse i å undervise  barn med spesielle behov.  Nei, kompetanse til å kartlegge og å undervise barn med f. eks  lese/skriveproblemer var et mangeårig  studium.  Det  var “spesial”kompetanse. Jeg vet ikke hvor gode resultater de hadde i sitt arbeide, men det ble ihvertfall ikke spart på datidens ekspertise.

Jeg husker godt diskusjonene i 1975 da “integreringsloven” ble innført.   Lærerne var redde for at de integrerte elevene, som kom fra spesialskoler,  ikke ville bli fulgt opp med midler og ekspertise.  Denne bekymringen ble besvart med beskyldninger om at lærerne diskriminerte de funksjonshemmede.

Staten sparte penger på integreringen, og selvsagt fulgte ikke all kompetanse med ut til alle landets grunnskoler.

Den gangen hadde   PPT kontorene  ihvertfall ambisjoner om at de skulle kunne tilby skolene spesialkompetanse som dekket all spesiallæring.   Fremdeles fikk de lese/skrivesvake  tildelt spesialisttimer. Da kom den ansatte på PPT  til skolen  og underviste eleven..

Læreren, som skulle administrere undervisningen for opp til 30 barn pr  klasse,  måtte  inkludere både hørselssvake og synssvake,  rullestolbrukere og andre mer uvante funksjonshemminger.   Det var best å ikke klage over mindre tid til rådighet for undervisningen, eller påpeke at man hadde for liten kompetanse til å kunne følge opp alle elevene på best mulig måte.  Da kunne man bli beskyldt for å være diskriminerende.  Tilsvarende skjedde ved innvandrerbarnas spesielle behov.

I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt , og det ble opprettet   spesialpedagogiske kompetansesentre.

Vi opplevet  den samme argumentasjonen som hadde vært i 1975:

Lærerne var bekymret for at midlene ikke ville komme ut til brukeren på grunnskolenivå, og læreren ble beskyldt for å diskriminere spesialelevene.

Vi, lærerne,  prøvde å si at vi tvert om unnet disse menneskene optimale forhold i sitt utdanningstilbud.   Og vi betvilte at de ville få det i ordinære klasser, selv om det ble lovet både midler og ekspertise.

1999  kom den nye opplæringsloven.  Året etter var det de nyopprettede kompetansesentrene som fikk lovfestet midler og ekspertise.

Skolene skulle fortsatt benytte PPT som nå   stort sett ansatte sosionomer.

Spesialkompetansen på læringsprosessene var fraværende. Ja,  den ble omtalt som en kompetanse man forutsatte at skolen hadde selv.  PPT sjekket nå hvordan eleven fungerte.

Elevens funksjonsnivå   i klassen ble hovedfokuset.

Man så på elevens læringsmuligheter som en del av et helhetlig tibud.   Opplæringsloven  vektla en helhetlig vurdering av elevens oppvekstmiljø i skolen, slik det er  i barnehagen, og sosionomene ga kontaktlærer råd i forhold til dette.

Her mistet skolene fagkompetansen som kunne gi  den enkelte funksjonshemmede  optimal kunnskapstilegnelse.

Skolene måtte tilpasse opplæringen selv.

Den enkelte kunne få hjelp til å mestre hverdagen på tross av sitt handicap, og til dette fikk man en assistent som kunne hjelpe  den funksjonshemmede i ulike situasjoner. Læringsstrategiene og målene  var det kontaktlæreren som utformet og assistenten som gjennomførte sammen med eleven.

Skolenes spesialundervisning hadde nå mistet  spesialkompetansen,  den var  overført til kompetanssentrene.

Personer med lese/skriveproblemer fikk bare tilbud om hjelp dersom de hadde tilleggsproblematikk,  som f.eks svært utagerende adferd ol.  De sosiale problemene kunne eleven få hjelp til å håndtere, men lese/skriveproblematikken forutsatte man at skolen løste selv ved tilpasset opplæring.

Logopeden og spesialpedagogen var fraværende, og ingen erstattet dem.

Kunnskapsløftet er en samling  læringsmål.

Uansett hvordan man tilpasser en elevs undervisning, skal man ikke tilpasse læringsmålene. Det er kun en helt egen opplæringsplan, med  godkjente vedtak,  som frigjør eleven fra læringsmålene.

Dette fører til at de fleste kontaktlærere ikke gir egne læringsmål  til lese/skrivesvake .

Disse elevene får istedenfor lydbøker i fagstoffet, slik at de skal kunne følge klassens normale fagmål.  De får også muligheter til å benytte PC i langt større grad, ja, de får ofte egen PC av det offentlige. Men de får ikke kvalifisert lese/skrivehjelp.

Dersom eleven både er dyslektisk og  utagerende, eller har annen tilleggsproblematikk, kan det utløse ressurser og egne fagplaner og læringsmål. Denne planen lages av kontaktlærer,  og følges ofte i praksis opp av en assistent. Selv da er spesialkompetansen i leseopplæringen fraværende, mens  den utagerende adferden blir hovedsaken for PPT.

Spesialpedagogen har mange års studie og lang erfaring,  og noen skoler er heldige og har denne kompetansen i lærerstaben. Man kan ikke vente at kontaktlæreren skal besitte denne spesialkompetansen. Man kan heller ikke forvente at tilpasset opplæring i en klasse på opptil 30 elever kan gi tid og rom nok til fullverdig veiledning og hjelp til hver enkelt.

I tillegg øker omfanget av “nye”  diagnoser, og klassekontakten skal håndtere dette samtidig som alle får en meningsfull opplæring.  Jeg tror personalsjefer  i  større konserner vil forstå vanskelighetene ved det  administrative  arbeidet  som kontaktlæreren utøver.

Fremdeles er det læreren som får høre at “han ikke gjør jobben sin”!

“Det har aldri vært satset så mye i skolen!” sier de.  ” Det er ikke 30 elever, men 12 elever pr voksen!” sier de.  Men de forteller ikke at fagpersoner er konsekvent byttet ut med ufaglærte.

De sier heller  ikke at der flere spesialelever før kunne få spesialistveiledning direkte i undervisningen, er det nå en “voksenressurs “  som oftest er knyttet helt opp til en enkelt elevs helhetlige behov for hjelp

Den voksne personen er altså ikke for 12 elever, men for en, mens kontaktlæreren  fortsatt har gjennomsnitlig 24 elever , og opptil “fullt klasserom” på 30 elever.

Jeg vil påstå at det er dette  planleggerene har planlagt og ønsket.

Staten vil ikke bruke “så mye midler” på de svakeste i samfunnet. Og de vil heller ikke si dette høyt.

Politikerne  sier stadig at “aldri har skolen fått flere midler pr elev i grunnskolen enn nå”.     Det er muligens riktig, men så slipper de utgiftene på alle de spesialskolene de har nedlagt. De har byttet kostbare spesiallærere ut med ufaglærte assistenter, og definert store elevgrupper ut av hjelpe”potten”!

Alt dette kaller de fremskritt, og  satsing på skolen!

Skoleforskerne,  som Peder Haug og andre,  kamuflerer sparetiltakene og bebreider lærerne for elendig jobb,  og  journalistene applauderer dem og lar   læreren være årsaken til skolens elendige læringsutbytte!

Kontaktlæreren har mistet sine fagveiledere,  og det forventes at hun klarer seg med lærerutdanningen.

Kristins svar til hva man gjør med de “altfor dårlige resultatene i skolen”, er at man nå har et systematisk  arbeid med læringsmålene.  Mener man virkelig at det å sette opp læringsmål er tiltak nok?

Mener man at psykososial  spesialkunnskap er tilstrekkelig hjelp til lese/skrivesvake?

Mener man at kontaktlæreren skal, på  privat initiativ og fritid, skaffe seg  en spesialkunnskap som tidligere var spesialskolenes samlede kompetanse? Eller bryr man seg ikke om den? Er den for kostbar?

Opplæringsloven og kompetanseløftet  forutsetter en kontaktlærer med svært høy tilleggskompetanse, langt utover det man får i lærerutdanningen.

Når man bytter ut vårt ypperste fagpersonell med sosionomer og  ufaglærte assistenter , bør noen kunne fortelle oss hvorfor!

Hvis du vil ta  ” noen grep”   for norsk skole,  Kristin,  begynn med å snakke sant om tingene!  Si det som det er!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere