Toril Søland

Alder: 71
  RSS

Om Toril

Beskriv deg selv her
Jeg er blitt bedt om å skrive litt her:
Lærerskole , kr.dom gr.fag ved lærerakademiet i Bergen. Norsk, Spes.ped og halvt statsvitensk. i Oslo. Har flest år som lærer i grunnskolen, men har jobbet noen år i forsikring og noen år som ålefisker. Gift, tre døtre. Har sluttet å røyke og jobber for å bli frisk etter sykdom.

Følgere

Å dø med ære?

Publisert over 10 år siden

Selv "Schrødingers katt" lar seg bruke til å fremstille døden i et attraktivt skjær . En "vitenskaplig" dokumentasjon av gledesopplevelser i dødsøyeblikket. Vi får sikkert flere slike strategiske utspill etter helsedirektørens uttalelser.

Morgenbladet uke 26 har en lesverdig kommentar av Maria Reinertsen.
Hun kommenterer helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger, og hun tydeliggjør  hans moralistiske krav til pasientgruppen: “Vi må se på døden  mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.”

Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med  støtte til helsedirektøren ved å gi  reklame for egen  bok,  “Døden- skal vi danse”,  som han gir ut  nå i sommer.

Etter deres utspill er vi mange som faktisk godt kunne ønske oss en noe bredere debatt om dette. For som første følelsesmessige svar på helsedirektørens utspill,  kjenner jeg det slik at jeg som gammel, eller syk,  må  skamme meg over at jeg ønsker meg frisk.

Som om det å ønske seg frisk er å være umoralsk og  grådig , ja,  at ønsket om  å leve er urimelig  fordi det belaster fellesskapet.

Å belaste fellesskapet er en stor del av sorgen og fortvilelsen til enhver som er  syk og gammel. Det er mange som heller vil dø enn å være til bry.  De nekter å la legen undersøke seg, vil ikke stelles og vaskes,  nekter å spise og å drikke, og slik blir ofte  disse til større  belastning for helsevesenet enn dem som tar imot hjelpen med takk.

Idealet er at jeg som syk og gammel må forstå og akseptere min helsetilstand, og at jeg skal imøtese døden som en naturlig avslutning av mitt liv.  Jeg skal ikke insistere på, eller stresse med, å utsette denne sjebnen, men takke ydmykt og glad for den hjelp samfunnet gir.

Det regnes som  ufint å be om kostbare behandlinger. Det er egoistisk, fordi det ikke tjener fellesskapet.

Det virker umodent å forsøke å rømme fra sin sjebne.

Det vitner om  psykisk uballanse om man insisterer på å få leve litt til.

Man skal stå rolig i smerten, møte døden med sinnsro , akseptere at man blir borte og gi omgivelsene positiv, takknemlig tilbakemelding så de befries for enhver følelse av utilstrekkelighet og skyld.

Det er krevende å dø en ærefull død.

Naturen er  krevende.

Å se på døden som en  naturlig utgang på livet høres vakkert og riktig ut, ja, det er faktisk slik at  det eneste vi med sikkerhet vet om livet, er at vi engang skal dø. Ordet naturlig høres kanskje trygt og godt ut,  men  naturen er ingen trygg og beskyttende storebror, naturen er oppbyggende og nedbrytende krefter, skremmende i sin tilfeldige  ubarmhjertighet  og  voldsom i sin mektige villskap.

Nettopp derfor, fordi døden er  naturlig, og fordi  den ved denne anledningen møter meg med sine nedbrytende krefter  i det for meg siste avgjørende slag,  kunne man ønske seg noen lysstreif av kultur. En tro på at fellesskapet yter maksimalt. En tro på at kjærligheten er sterkere enn døden. En tro på dødens motkraft,  troen på livet.

Den siste tiden min far levde  skildret han ofte en underlig reise som endte i en stor, vakker, blå lagune. I bunnen av lagunen lå  det et høyt fjell, og det var et platå høyt oppe i det fjellet som var reisens mål. Det var strevsomt å klatre oppover, og det siste strekket krevde alle hans krefter. Like innunder platået samlet han sine siste krefter og trakk seg møysommelig opp. Og der oppe på platået  var hun!  Hans elskede gjennom hele livet var der og tok imot ham. Og utsikten var fantastisk.

Jeg  merket meg at han hadde sitt livs drama på det indre plan, og ofret ingen oppmerksomhet på  de ytre omstendigheter, mens vi, barna, kjente oss plaget ved å se de ytre rammene for den døende,  den minimaliserte pleien, slik den var fastsatt av sykehjemmet.

Det var i sykdomsfasene flere år tidligere far kunne nyttiggjort seg kostbare behandlinger.

Jeg tenker at om han hadde visst om den drepende sykdommen på et så tidlig stadium at den kunne bekjempes, skulle han da latt være å behandle den hvis det hadde vært en kostbar behandling, men tatt behandling dersom den var billig?

Er det OK at noen setter prisen på fars og bestefars liv?  Og dermed  også på ditt liv?

Har ikke denne prislappen også med æresfølelse å gjøre? Er du priset lavt kan det forstyrre følelsen av egenverdi, og det i en livsfase hvor vi er sårbare for denslags vurderinger.  Når vi i språket  har uttrykket “å bli satt pris på” som et positivt uttrykk, er det fordi det underforstått er “en høy pris”.

Alle ønsker vi å bli satt pris på. Vi ønsker at fellesskapet skal se oss og vurdere oss høyt, ja, det er en av våre sterke drivkrefter i alt samfunnsliv. Hele livet har vi øvet oss i å tilpasse oss et fellesskap: På skolen, i venneflokken, i familien og på jobben. Vi har lært verdien av å leve i fellesskap, og vi har utviklet oss i samspill med andre.

Men den siste reisen gjøres alene.

I vår kultur har vi litt lite trening i å møte dette.

Å ha  refleksjoner, og å utvikle  styrke er ikke vektlagt annet enn som nyttige fellesskapsverdier. Det å ha egne tanker om  livets store spørsmål , og egne  verdier,  sees mer som hinder enn nytte i samfunn og arbeidsliv. Vi er vant til et sterkt regulerende samfunn, hvor fellesskapet tar og gir og setter prisen på oss alle.

I døden går man ut av fellesskapet. Man gjør som indianerne, forlater leiren og går opp i fjellene for å møte Manitu, alene. I vår kultur ligger man alene på sykehjemmet, prisgitt kommunens budsjetter for bemanning. Slik faller den døende utenfor fellesskapet midt i fellesskapets omsorgstilbud.

Det er en stadig voksende ungdomsgruppe som faller utenfor fellesskapet, eller rettere sagt som fellesskapet ikke evner å ta vare på. Vårt fellesskap er kanhende ikke hva det burde være?

Er det barnets feil at det ikke passer i utdanningsformen? Er det fotens feil at den ikke passer i skoen? Kanskje er det formen og skoen vi burde se nøyere på?

Som pasient kan man oppleve at “dårlig” livsstil brukes mot en:

“Man får som fortjent”:  Røkere får kols og lungekreft, sukkerspisere får sukkersyke, fete folk spiser for mye ,  stressa folk får hjerteinfarkt osv.   ” Fellesskapets midler skal ikke brukes til å reparere selvpåførte skader.!”

Fellesskapet er blitt så tungt å bære. Det er for mange som må ha hjelp. Det er for dyrt å gi alle så god hjelp som vi kunne gitt.  Man kan kanskje skrelle vekk noen, så kan de som fortjener det få skikkelig hjelp ?

Men av de mange syke er det 90000 årlig som rammes av sykehusinfeksjoner. Skal vi godta det? At leger og sykehuspersonell ikke takler renslighetskravene?

Ofte er det dødlige infeksjoner.

Skal vi ydmykt finne oss i  tanken om at alle kan feile og at vi ikke kan bruke opp fellesskapets penger på å bekjempe slikt?

Maria Reinertsen etterlyser opprøret, og hun minner oss om at helsevesenet faktisk er historien om  selve kampen mot sykdom og død.

Jeg håper at debatten om dette også kan føres med ære:

At våre politiske ledere respekterer de grunnleggende spillereglene i demokratiet, og ikke bare “kjører sitt løp” i også denne helsesaken.  Det er ikke god nok demokratisk praksis  å la reaksjonene på deres planlagte ” lille prøveballong” danne grunnlaget for politiske avgjørelser.

Men først skal vi vel gjennom en rekke kvasivitenskaplige programmer for å legge en demper på folks dødsangst.

Gå til innlegget

Skolepolitikk pleier å engasjere, men WTOs internasjonale skoleprogram har vært lite debattert. Kanskje den ikke riktig har gått opp for oss ennå.

Vi tenker litt forskjellig om hva mennesket er.

Det er ikke så ofte man tenker på slikt, men når man leser hva den siste  skolereformen,  kunnskapsløftet,  sier om barna, så begynner jeg å tenke over saken.  Skolen har oftest speilet samfunnets menneskesyn.

Jeg sier  oftest, for nå er jeg ikke lenger sikker på om skoleplanleggernes syn på barna er i tråd med samfunnets menneskesyn.  Refomen kommer til uttrykk i bl.a  NOU 2003.  Her omtales  barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen  er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet “livslang læring”.

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste  selvgenererende humankapital.

Tidligere skulle barna bli gagns mennesker, og  det var den kristne oppdragelsen man var for eller imot.

Hva har skjedd?

Har våre skolepolitikere fått et helt nytt menneskesyn? Hvor våre  barns verdi måles etter hvor attraktive de er på arbeidsmarkedet?

De gamle kristne idealene gav hvert enkelt individ uendelig verdi som Guds skapning. Mennesket var en treenighet, skapt i Guds  bilde, legeme, sjel og ånd. Man hadde et bevisst forhold til at barnet skulle utvikle sin personlighet i lys av dette.

Disse idealene ble etterhvert erstattet av idealene fra opplysningstiden.  Men man fastholdt, ubetinget, barnets uendelige verdi, som verdifullt i seg selv. Og selv om man nå snakket  om kropp og sjel, var det ikke så stor  og merkbar forskjell på de to menneskesynene. Og lenge kunne de to menneskesynene virke parallelt, både i skolen og i samfunnet.

Det skapte litt debatt om man nærmet seg det kristne livssynet “i for stor grad”, eller om man nærmet seg det humanistiske menneskesynet, med en ekskludering av det kristne.

Det er et langt sprang, fra disse to ideelle synsmåtene, til  kunnskapsløftets syn på barnet:

“en vare, kalt humankapital.”

Dette går altså våre politikere inn for, også Krf.

Og de har utformet dette i NOU 2003. Det er diskutert, vedtatt og gjennomføres nå i alle norske skoler. Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Der skal skolen nå sette barnets verdi, etter arbeidsmarkedets etterspørsel.

Er dette det riktige menneskesynet nå? Vår arbeidsevne? Er det hvor raskt vi får jobb, som sier hvor verdifulle vi er?

Dette er skolepolitikk.   Og selv om alle partiene har forpliktet seg på reformen,  har de  ikke selv utformet dette, noe kyniske menneskesynet.

Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS,  og  EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme,  som lanserer “sin” skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene  Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske “grepene”  kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet og hovedinstrumentene for å nå målene, er fastlagt.  Og infrastrukturen for de store nasjonale/internasjonale testene, var et stort løft, som alle politikerene var med på å løfte, enten de var enige eller ikke.

Dette gir grunnlaget for NOU 2003, og for den skolereformen vi nå er midt inne i.

Jeg forstår at WTO kan betrakte barn som humankapital, og at de kan utvikle skreddersydde skolestrategier for at denne varen(barnet) , skal bli mest mulig ettertraktet på arbeidsmarkedet.  Våre politikere har altså sagt ja til dette, og har utarbeidet norske utgaver av WTOs planer. Vi tilpasser oss et utdanningssystem som er internasjonalt, målrettet og med total styring og kontroll.

I europakonferansen i Lisboa 17.03.03 , erklærer EU:

"Innen 2010 skal EU bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi."

2010 har vært.  Vi venter på en evaluering av denne erklæringen.

Jeg tenker at uansett planer, så vil den norske lærerstand formidle barnas uendelige verdi!  Ihvertfall i  noen år til, til de nyutdannede, kanskje, har lært alt det nye.  Innen da er det vel kommet nye reformer, med enda et annet menneskesyn enn dette fra WTO.

Jeg håper mange føler at det er viktig hva vi setter som mål og betingelser for barna, og at det blir viktig å tenke gjennom hva mennesket er.  Og hva vi vil at det skal være!

Gå til innlegget

EØS,et nytt Eidsvoll?

Publisert over 10 år siden

EØS medlemsskap skapte store endringer i landet vårt, sa Tore Slaatta , "det er verdt å tenke over det når vi nå feirer Eidsvolls betydning for landet vårt." Arbeidet i Europautredningen er godt igang, og de satser på en bredest mulig debatt.

Europautredningen hadde sitt niende møte i Tårnsalen, Kunstmuseum, Bergen, torsdag 12. mai 2011.

Dette møtet, og tidligere møter, kan man finne streamet på denne nettadressen.

http://www.europautredningen.no/

Ulf Sverdrup ledet møtet og presenterte følgende problemstilling for kvelden:

Fortiet, forsinket og forvrengt? Norske mediers dekning av forholdet til EU.

Dette er også navnet på den eksterne rapporten de la frem på møtet,  som de hadde bestilt av Tore Slaatta.

Tore Slaatta var også møtets  første innleder. Jeg gjengir her kort noen av hovedpunktene i innlegget hans:

Denne rapporten  ser på norske mediers dekning av EU- saken over så lang tid  som 10-20 år .

Den handler om medienes rolle i samfunnet,  og selv om det ikke er definert noe sted, har det stor betydning for demokratiet hva slags pressedekning man har.

EØS- medlemsskapet er “et nytt Eidsvoll”! sier Slaatta.

Konsekvensene av EØS for det norske samfunnet er store.

EØS er en kontrakt som underordner både Storting og Høyesterett  Eus institusjoner, og dette håndteres i EØS- avtalen.

Mediene dekket ivrig den politiske drakamp om EU-medlemsskap frem til 1994, men da politikerne var ferdige med den saken, var mediene det også.  De fulgte politikerne ut av debatten og viste en slags tretthet og likegyldighet i EØS- og EU spørsmål.

Slaatta presiserte at det er et demokratisk problem når pressen, som er sterkt medvirkende i å definere vårt forhold til omverdenen, ikke klarer å følge opp en dekning av EU- stoff som angår Norge.

Noen sier at årsakene til denne mangelen på dekning er en valgt “fortielse”, men  det anser Slaatta som en for drøy påstand. Han peker på flere andre forklarende årsaker:

*Norsk presse defineres  etter innen- og utenriks stoff, og  denne modellen gjør EU/EØS vanskelig å plassere.

*Mediene har underlagt seg partipolitikernes ønsker om å ikke ha noen debatt.

*Viljen til å fortie er en form for latskap.

*EU-stoff er eksotisk, fjernt, utenfor oss.

*EU-stoff er komplisert, saksutredningene  omfangsrike.

*EØS er alle partiene enig om, selvom ingen hadde ønsket den løsningen.

*Man var for eller mot EU,  men EØS ble ikke diskutert, bare godtatt.

De andre innleggene av Kjetil Wiedeswang, Alf Ole Ask, Thomas Vermes,  Frank Rossavik hadde ulike holdninger til dette, men deres argumenter til temaet var godt sammenfallende med Tore Slaattas synspunkter.

Listen over suppleres derfor bare med noen punkter:

*Mediekrisen gjorde at utenriksdekningen  generelt gikk ned.

*Europa var selv rammet av mediekrisen og fikk  dårligere dekning av EU saker.

*EU- søkte å bøte på dette ved å streame møtene, men ingen så på dem.

*EØS- saker som engasjerer evner  ikke å engasjere mens de er EU-saker:

-  Konkrete saker,  som f. eks. datalagringsdirektivet,  belyste at det ikke ble noen politisk reaksjon ,

eller noe folkelig engasjement,  mens det  bare var en EU-sak under planlegging og behandling.

Det var først da den var ferdig  behandlet og ble en EØS-sak, at man reagerte.

*Alle interesseorganisasjoner har sine egne informanter og informasjonskanaler, til og med kommunene.

*Pressen selger informasjon til forbrukeren som vil ha:

——konfliktstoff , ellers blir det kjedelig.

—– enkeltsaker, ellers blir det for komplisert.

—– personlig vinklet, for å kunne føle engasjement.

* Norske journalister er EU-tilhengere og velger stoff og vinklinger ut fra egne motiver.

—–Er du ikke “mainstream”, så er du inhabil.

*Det er ikke mulig å påvirke et EØS direktiv. Dette  er et utsagn som ofte støttes opp om  i mediene, men det dekkes ikke at:

——Sveits sier ofte nei til direktiver de ikke ønsker, deres modell blir ikke belyst.

——men man belyser det negativt: Nå får nok Sveits snart straff og bøter, som fortjent…

*Utenriksdepartementet “legger på en måte lokk på” debatten  : “Fortiet, forsinket og forvrengt?”

1.Det er mange årsaker til dårlig mediedekning, men fortielse er for sterkt å bruke om dette.

2.Forsinket, ja, fordi jorurnalistene ikke evner å vekke til engasjement mens saken er EU-sak.

3. Forvrengt, ved punkt 1+2,  og ved deres  vinklinger som pro EU,  og deres valg av stoff for å tekkes leserne.

*******

Jeg anbefaler å lytte til streamen og lese rapporten.

Fra salen var det bl.a. spørsmål om:

“Hvorfor skrive så mye om USAs helsereform, men ikke om vår?

” Hvorfor dekket man godt det politiske spillet om saken, men ikke innholdet i “postdirektivet”.

Spørsmålene ble ikke besvart.

********

Jeg blir sittende å tenke etter å ha lyttet.

Hvor mange ganger har jeg ikke beklaget  hvor fraværende, eller elendig, mediedekning har vært ved alle disse store endringene i samfunnet. Hvor pinlig det har vært å høre de politiske partiene, særlig arbeiderpartiet, fremstille endringsforslagene som egen politikk.

Og journalistene har ikke kommentert eller spurt hvorfor APs politikk er identisk med, eller en forløper for, EØS- direktivet om saken. I ukevis kunne man holde på med både debatter og synsinger blandt folk  om en sak, uten å nevne EØS med et ord.  Slik det f. eks var da posten ble aksjeselskap, og de postansatte ikke lenger var offentlig ansatte, bare for å nevne en av de mange tusen sakene. Dette gjaldt 6000 offentlig ansatte som ikke lenger var offentlig ansatt.

Det virket absurd på meg at et sosialdemokratisk parti kunne føre en 100% liberal, blå politikk, blåere enn Fremskrittspartiet kunne hatt som program, uten at noen spurte dem nøyere ut om dette.  At pressen har latt både Gro og Jens få beholde arbeiderparti-auraen, er utrolig!

Det er bare mulig med svært god hjelp fra en samarbeidende presse.

På Europautredningens møte  sa de  faktisk at Utenriksdepartementets måte å håndtere EØS-prosessen på,  var ” å legge lokk på” den.

Hvordan gjorde de det, rent konkret? Det ble ikke utdypet.

Regjeringen selv “la lokk på”  protokollen fra Stortingets EØS -utvalg ble unntatt offentlighet i et år.  De gjorde det åpent og begrunnet det med at EØS-direktivet skulle tilpasses våre forhold.

Slik fikk de tid til å forme politikken sin etter direktivene.

Slike ” lokk”  blir bare liggende så lenge vi (det demokratiske flertallet)  lar det ligge der.

Pressen lot være å bry seg, og vi andre, spredte enkeltmenneskene,   klarte ikke å skape oppmerksomhet, eller politisk press, alene.

Et demokrati må ha en presse som er “på parti med”  demokratiet.  Svikter pressen, er det demokratiets dødsstøt.

Våre “Ja”, eller “Nei til EU” organisasjoner,  evnet ikke å holde folks engasjement etter EØS- avtalen.  Jeg vet ikke om de orket  annet enn å forsøke å holde liv i egen organisasjonen.

Jeg husker Steinar Hansson, redaktør av Arbeiderbladet (Dagsavisen),  i en debatt på TV brukte nettopp de samme ordene :

“Vi ble jo enige om “å legge lokk på”  Europa- debatten”….

Så grundig la journalistene lokk på EØS-stoffet at de ikke engang kunne kommentere sin egen situasjon da avisene gikk fra å være partiorganer til å være en fri og uavhengi presse..

Ingen av debatt-deltagerne  motsa ham, og dette var journalister, ja, redaktører! som var omfattet av ordet “vi”.

Så, jeg tror ikke, tross Europautredningens grundige rapport og debatt, at alle fakta ligger på bordet.

At EØS medfører  store endringer i samfunnet,  som Eidsvoll engang,  har vi etterhvert fått oppleve. Men vi har savnet en forståelig nyhetsformidling til disse endringene.

Kanskje har Tore Slaatta svar på noe av dette i sin rapport, men etter møtet hadde jeg fortsatt mange ubesvarte spørsmål.

Gå til innlegget

Påskemorgen , dagen da all verdens angst og skrekkbilder forsvant som dugg for sol!

Det forundrer meg at man stadig snakker om helvete som en “kristen” oppfinnelse.
De fleste religioner har et “helvete”, med mange like forestillinger om hva det innebærer.

De mest “saftige” forestillingene, med sterkest utmaling av pinene og lidelsene knyttet til det å oppholde seg der, er fra den etruskiske kultur som var forløperen til det Romerske riket. Roma hadde altså sine historiske og kulturelle røtter, flere århundrer før kristendommen,  i de sterkeste helvetesforestillinger verden kjenner.

Den Greske underverden, ved Hades, blir nesten vakker og estetisk  ved sammenligning med det Etruskiske Helvete. Likedan er vårt Helheim, blekere og stillere enn det brennende Etruskiske.

Det Bibelske materiale om dette er sparsomt, så jeg ser at kirken har fylt godt på av de gamle Romerske tradisjoner for å gi mer “pedagogisk” skrekk til sine menigheter.  Som også inspirerte Dantes litterære skrekkvisjoner av Helvete!


Samler man alle ord i Bibelen om “livet etter døden”, så ser man at det ikke fremkommer noen stor stoffmasse.  Det referes til med enkeltkarakteristikker, som når man henviser til noe som forutsettes kjent, som om de forestillingene som allerede er tilstede i kulturen fra før er tilstrekkelig.

Livet etter døden holdes sjelden frem som noe hovedbudskap, omtrent slik som når en lege er opptatt av kuren, medisinen, av det som gjør frisk. Det er å bli frisk som er målet for legebesøket, ikke  å utmale sykdommens ulike grusomheter.

Det er en fortelling i Samuels bøkene som få henter frem, men som gir oss noe  innblikk i hvordan de tenkte om livet etter døden.
Jeg vil hente frem loven mot dødningemaning.

Altså, å mane frem døde mennesker, slik  folkene rundt omkring  drev med, var forbudt hos jødene.

Den som ble tatt i å gjøre slikt, mane frem en død person, skulle utryddes av Israel.

Israels første konge, Kong Saul, bryter selv dette forbudet. Han var en krigerkonge og hadde mange store kriger bak seg, men natten før hans sisste kamp i krigen mot filisterne, kom han i sterk tvil om hva han skulle gjøre. Han ønsket å rådføre seg med profeten Samuel, men Samuel var død. Så forkledte han seg og oppsøkte en dødningemaner som drev med denne ulovlige virksomhet i nærheten. Da Kong Saul, forkledt, ba henne mane frem profeten Samuel, og hun var igang med det, kjente hun igjen Kong Saul og ble redd for sitt liv. Kong Saul forsikret henne om at hun ikke skulle straffes, og profeten Samuel ble manet frem.

Kongen sa til henne : “Vær ikke redd ! Men hva så du?”

Og kvinnen sa til Saul: “Jeg så en Gud stige opp av jorden.”

Han spurte henne:” Hvorledes ser han ut?”

Hun svarte: “En gammel mann stiger opp, og han er svøpt i en kappe.”

Da forsto Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mot jorden.

Og Samuel sa til Saul: “Hvorfor har du urodd meg og hentet meg opp?”
Det følger så en lengre samtale mellom Saul og Samuel, hvor Saul får vite hvordan krigen vil gå, at Saul vil falle i kampen, og filistrene vinne.

Dette kan leses i sin helhet i 1.Sam.bok kap.28.
Jeg vil bare peke på at denne  historien viser  at det var vanlig blant folkene rundt omkring på den tiden å mane frem døde, og at det var en egen profesjon, deres yrke oversettes til norsk med “dødningemaner”.

I denne fortellingen har den døde en kledt,  gjenkjenbar skikkelse, kan kommunisere med de levende og har i sin døde tilstand samme evne til å spå Sauls og Israels fremtid som han hadde da han levde. Hans profetiske virke var altså uendret.
Dette er den mest konkrete og innholdstunge fortellingen om de dødes tilværelse, selvom den ikke vektlegges  som  en “livet etter døden “historie, men bare som dette at Saul fikk vist sitt svik mot Gud på flere måter, og Sauls historie avsluttes slik i vanære.

Ved Jesu oppstandelse heter det at “døden har mistet sin kraft”, og at Jesus i dødsriket overvant alle dødens våpen. Derfor kan vi slippe å trelle under frykten for døden. Det er dette som er hovedbudskapet i kristendommen. Døden er overvunnet av livet. Frykten er overvunnet av kjærligheten.   Frykt er ikke i kjærligheten, den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.

Frykt er mangel på kjærlighet.

En slik “mangelsykdom”, hvor frykten har fritt spillerom, er skrekkelig, men er denne mangelen noe som finnes?
Når mørke er mangel på lys, finnes da mørket som noe reelt eksisterende? Min fysikkbok har mange sider om lysets egenskaper, men om mørket sier den bare at den er mangel på lys.

Det er dens eneste egenskap.

Likevel er vår opplevelse av mørket svært forskjellig.  Når vi beskriver mørket,  beskriver vi vår store,  eller lille, frykt for mangelen på lys.
Mangler viser seg og virker på oss, men de er ikke eksisterende som noe reelt, de eksisterer bare ikraft av det som mangler!
Adskilthet fra Gud. Det representerer, i kristendommen, mangel på kjærlighet, liv og lys.  Frykten er mangelen, altså fokuserer troen ikke på dette, men på det som gir frelsen, helbredelsen.
Gud, som skapte oss, og utsonet døden for oss og åpnet livet for oss, gjorde dette for alle.

Og det Gud gjør varer evig.
Og dette gledens bud gjelder uavkortet for hvert enkelt menneske. I påsken er det seieren over døden og helvete som lovsynges.
Dette er kristendommen.
Så hvorfor trekke evangeliet , det glade budskap, ned på et førkristent stadium?
Adskilthet fra Gud er ikke så lett å oppnå, for Kristus søker etter enhver “bortkommen” til han finner den, og han mister ikke en av dem! Og om noen søker seg bort fra Gud..hvor vil de gå? Hvor kan de finne et sted uten Gud?

Hvem kan gjøre hans verk ugjort?

Vi var alle adskilt fra Gud ved loven, men nå er vi alle ved nåden i Kristus brakt nær.

Den som tror dette har muligheten til å gledes ved dette. Den som ikke tror dette er i de gamle religionene hvor de sloss med frykten for lovens straff,  Satans anklager og Helvetes frykt, som om Kristus aldri hadde vært til, eller som om det han gjorde ikke var noe særlig tess. Det er ikke verre med dem enn at de  vil bli gledelig overasket når de blir opplyst.

Så er målet å kjenne Gud, bli kjent med ham uten fykt! Mangelsykdommer er ikke noe vi gidder å degge for! (Noen har det med å dvele ved lidelsen og sykdommene de har hatt.)

Man kan faktisk si at det har "gått til Helvete" med Helvete!

Gå til innlegget

Tanker ved en grav.

Publisert over 10 år siden

Du søkte din trøst i den døde, og dvelte ved gravnatten, kun. Så fikk du den levende møte, å salige, salige stund.

Det er snart påske, og jeg sitter i tussmørket og tenker på livet og døden.

Man setter blomster og lys på en grav, foran stenen med navn på.
Selv etter døden søker man å opprettholde den andres identitet. Født 24/4 1917 og død 14 /11 1993, og så navnet.  Man skal ikke være i tvil om identiteten til den som hviler her.

Når jeg tenker på livet, så tenker jeg at det er noe som stråler ut av alt som lever.   Man kan se det,  og observere det mikroskopisk helt ned på cellenivå, men det er utilgjengelig for eksperimentell kjemi og fysikk.

Man vet ikke hva det er, men vi kaller det liv.

Døden ser vi bare ved at livet opphører.

Hva er det som blir borte fra kroppen til den døende?

Lyset, varmen, bevegelsen,  bevisstheten og personligheten blir borte. Vi kaller det livet.

Og det vi opplever som det essensielle i vårt liv er vår identitet. At vi er! Og hvem vi dypest sett er.

I hver enkelt celle i kroppen vår skjer uavlatelig kampen om liv og død, nedbrytning og oppbyggning, og vi kaller det cellemetabolisme. Denne dynamiske prosess er i hver av våre utallige celler. Og det er disse deler som utgjør mennesket.

Men om man veier, måler og undersøker en død,  er det ikke noe som mangler, så alt er der! Likevel kjenner vi at liket mangler noe vesentlig!   Livet innebærer noe fundamentalt annet enn det kjemien og fysikken kan gi svar på.

Selvsagt er livet en del av naturen, og dermed en del av  naturlovene  som behandles i fysikk og kjemi, det er bare det at disse vitenskaper ennå kan for lite.

Cellenes komplekse systemer er  der fortsatt,  selv om livet er borte.  Alle stoffer og systemer og koder og virkestoffer er tilstede.   Denne biologiske organismen, mennesket, er en helhet, og når døden inntreffer dør hele mennesket. Armen fortsetter ikke sitt eget liv, selvom den er helt frisk. Men enkelte cellegrupper lever lenger i den døde kroppen , og moderne medisin har etterhvert klart å vekke tillive “svært døde” mennesker, etter drukning f.eks., så man må stadig gjennomtenke våre definisjoner av død, og når den er et faktum.

Det er vanskelig  å benytte   årsaksloven  på livet.

Det  er som om avstanden mellom helheten , mennesket, og cellenivå ,atomnivå,  i menneskekroppen skulle ignoreres.

Om man går bakover i tiden til livets begynnelse, for ca 3 milliarder år siden, så vet selvsagt ingen hva som skjedde, men våre teoribyggere, har  med  vitenskaplig kvalifiserte gjetninger, forsøkt å etterligne forholdene slik de regner med det var den gangen. De sier at det kan, av seg selv, dannes sukker, primitive proteiner og nukleinsyrer av uorganisk materiale, selv om det ikke er sannsynlig. Dette er  viktige stoffer i en celle, men at cellelignende strukturer har kunne dele seg og formere seg, uten å ha et gen, en styringskode og tilhørende enzymer, er enda mindre sannsynlig. Men det er slik man tenker seg det.

Man vil nå lage en etterligning av de delprosesser som danner proteiner.  Hvert protein dannes på bakgrunn av en genetisk kode , eller rettere et sett av genkoder som ved kjemiske prosesser “oversettes” til et protein. Proteiner gjenkjenner stoffer og skjelner ørsmå variasjoner, som forskjellen mellom is og vann, sukkertyper som har lik atomsammensetning og flere.

Forskere innen nanoteknologi ønsker å utnytte disse egenskapene.  Ved å utstyre nanopartikler med ulike egenskaper, kan proteinene skjelne mellom dem til ulike formål.  Her er veien til svært avanserte roboter  åpen.

Jeg sitter og tenker på Norbert Wieners bok : “Gud og Golem A/S”.

Han regnes som kybernetikkens far, en internasjonalt anerkjent og etterspurt lærer ved vestens universiteter,  og han var opptatt av de filosofiske  og moralske aspekter ved å skape roboter, maskiner som likner mennesket. Dette drøfter han i boken.

Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.

Det er meddelelses-strukturer som kan gjennomgå mange tilstandsformer, og opprettholdes av ulike materialer og inneholde ulike mengder energi, som f.eks.: blekk og papir, lydbølger, elektrisk strøm, radiobølger, og disse kan ha samme meddelelse. Strukturen er felles.

Med kvantefysikken får man muligheten til å erkjenne paradokser som viser seg som to sider som ikke møtes.

Slik er livsformene og dødsprosessene  i naturen.

Piet Hein spurte Norbert Wiener om det var prinsipielt mulig å sende mennesket pr telegraf.  Siden det var strukturen som var viktig, var det kanskje ikke så viktig om rekonstruksjonen ble i et annet materiale enn det som ble sendt.

“Naturligvis” svarte Norbet Wiener, “et menneske er en meddelelse.”

Dette , at alt  er en form for informasjon, det gjelder bare å forstå kodene og å tolke dem, gir meg  så stor glede!

Naturen er en meddelelse.

Det vi kan vite om Gud, ligger åpent, for Gud har åpenbaret det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av.

Naturen , og dermed vi, er en meddelese  fra Gud.

Meddelelse= dele med.  Når Gud meddeler seg, deler han med oss.

Vi, og naturen rundt oss, bærer i oss alt vi kan vite om Gud.

Vår sterke trang til identitet er nettopp trangen til å tolke og forstå oss selv og naturen rundt oss, for i vår identitetstrang ligger hele vår dype forståelse av Gud.

Kirkegården , med sine gravskrifter, identiteter skrevet i sten, synliggjør hvor viktig dette er for oss.

Vi legger en sten over våre jordiske levninger, og selv den ivrigste materialist vil ha en grav med en sten, med sin identitet hugget inn.  Så her hviler Anna, og her hviler Jon. Det er som om de ligger her og hviler i en dyp søvn, og bare venter på det skapelsens under som er beskrevet om Adam, det første mennesket:

“Og Gud Herren dannet mennesket  av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.”

Det er en kilde utenfor oss selv, som gir oss livet.   Som jorden selv er øde og kald, og  får sin livgivende energi fra  solen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere