Toril Søland

Alder: 71
  RSS

Om Toril

Beskriv deg selv her
Jeg er blitt bedt om å skrive litt her:
Lærerskole , kr.dom gr.fag ved lærerakademiet i Bergen. Norsk, Spes.ped og halvt statsvitensk. i Oslo. Har flest år som lærer i grunnskolen, men har jobbet noen år i forsikring og noen år som ålefisker. Gift, tre døtre. Har sluttet å røyke og jobber for å bli frisk etter sykdom.

Følgere

Morsmelk eller farsmelk?

Publisert rundt 10 år siden

Når man oppdager noe som rammer de apsolutt svakeste i samfunnet vårt, plikter man ikke da å si ifra? Når vi har sagt fra, hva da? Har man da fortsatt plikt til å fortsette å si ifra inntil forholdene er rettet opp?

“Jeg vil gi henne like god mat som du gir ,” sa mannen min, ” hun skal ikke tenke at : Æsj! Der kommer farsmelken! “

Dette var bakgrunnen for at jeg stadig la litt morsmelk i frysen.

” Jeg har satt en flaske til tining, så lunker du den til hudtemperatur, se her, drypp noen dråper på hånden , der ja, så kjenner du når den har lik temperatur med huden din.” Jeg peker og forklarer mens min mann ser skeptisk på meg.  At han tenker ” kjerringråd”,  lyser lang vei, og” bruker du ikke temperaturmåler?”, henger som en mørk sky over samtalen.

Da jeg senere kom hjem, var Nan morsmelkstillegg fremme på benken, og  flere av mine nedfryste morsmelker lå åpnet og strødd utover. “Problemer?” spurte jeg.

“Melken din var harsk”, sa han, ” alle sammen!”

“Nei! Klart den ikke er harsk! Hvordan kan du si noe sant?” protesterte jeg, sur over beskyldningen  og alt arbeidet som nå lå strødd utover.

“Smak på den selv!” sa han.

“Smake?……. har du ….smakt…på min melk?” 

Jeg kjente faktisk at intimområdet mitt var truet, og at jeg var iferd med å skamme meg over å ha vond melk, “hvordan kunne du finne på noe sånt?”

“Enhver kokk smaker på maten før han serverer den,” sa han, “tror du jeg vil være han med den harske melka?”

Jeg ga etter for trangen til å straffe ham for å være så ufin mot meg: 

“Det er ikke riktig å smake på andres melk, og dessuten så er ikke  morsmelk  for mennesker… det er kumelk som er for mennesker!” eksploderte jeg.

“Har du ikke smakt på din egen melk?” han så bekymret på meg.

” Det må være noe feil med måten melken fryses på, siden den er harsk.”

“Jeg har fulgt fremgangsmåten de lærte oss på sykehuset”, sa jeg, ” frisk melk rett i ren emballasje, så holder den seg frisk i tre mnd. Denne melken er ikke 14 dager engang! “

Jeg slutter dialogen vår her, men det er her melkehistorien og flere andre dialoger egentlig begynner.

Jeg ringte sykehuset og ba om å få høre fremgangsmåten på å fryse morsmelk en gang til.

De gjentok det jeg alt hadde hørt, men nå spurte jeg dem hvorfor min melk ble harsk etter bare 14 dager, hva kunne jeg ha gjort feil?

De svarte at den ble ikke harsk, og at jeg ikke hadde gjort noe feil.

Jeg spurte om de smakte på melken før de serverte den til kuvøsebarna.

” SMAKE på melken? Nei, det er det ingen som gjør! ” svarte de.

“Men da vet dere ikke om den er harsk?” sa jeg.

“Vi behandler melken etter forskriftene”, sa de. 

“Hvem har gitt forskriftene?”, spurte jeg.

“Departementet”

Jeg brukte statens gratis rådgivningstelefon, og spurte meg frem til  vedkommende som hadde greie på forskriften om frysing av morsmelk.  Jeg spurte vedkommende hvordan man var kommet frem til at melken holder seg frisk og god i garantert tre mnd.  Jeg fikk vite at den bygget på uttalelsene til et testpanel som i et undersøkende oppdrag fastsatte fremgangsmåten og satte kriteriene for kvalitetene ved melken, bl.a.smak.

“Smakte hele panelet på “fremmed” morsmelk?” spurte jeg, “det var modig”.

“Nei,” lo damen , “dette oppdraget  ble ikke utført med morsmelk. Det står : homogenisert kumelk! Men det spiller jo ingen rolle!”

” Jo, det er stor forskjell på homogenisert melk og naturlig melk!” sa jeg, ” på ubehandlet melk flyter fløten opp og legger seg som et lokk på melken. Homogeniseringen er jo nettopp å fordele fløten gjevnt i ørsmå perler rundt i hele melken.  Vi vet fra annen mat at fett med lufttilgang, harskner svært fort. “

“Ja, det var jo merkelig dette!” sa departementdamen.

“Er det ingen forsøk med naturlig kumelk?”

“Nei, dette er det eneste matrialet vi har om frysing av melk. Det er dette vår informasjon bygger på, så da kan jeg ikke hjelpe deg noe mer.”

“Hjelpe MEG? Hva med alle kuvøsbarna som må drikke harsk melk flere ganger om dagen! Ikke særlig livsstimulerende! Og alle pappaer som serverer den harske  farsmelken?  Skal de bli :  Æsj, han med den fæle melka?  Bare fordi de får feil informasjon?  Det går vel ut ny info til sykehusene ihvertfall?”  Jeg skjønte at jeg måtte legge på før jeg gikk helt i fistel, og tok et raskt farvel og takk for hjelpen.

Dette er nå mange år siden.

Selv om jeg ringte både sykehuset og  ammehjelpen og gjenga historien, er ingenting endret.

Jeg vet ingen god måte å fryse morsmelk på, annet enn ved å ha den i et oksygenfritt miljø for å hindre harskning. Og det klarer man ikke å få til så enkelt  hjemme på kjøkkenet. Og om jeg fikk det til, hvor lenge ville melken holde seg da? For meg er det uansett ikke aktuelt mer heller. Men jeg syns det er trist at ikke noe er endret. Og komisk at vi er så redde for melken vår. Både melken og puppene er vi jo stolte av!

Jeg tror vi har dype sperrer på dette med å smake på morsmelk. Jeg har det, selvom jeg etter den hendelsen prøvde å bearbeide  denne siden ved mine følelser.  Sperrene får vi i  avvendingsprosessen!  Når vi avvendes fra mors bryst. Det er sikkert en smertefull prosess for barnet, så vond at vi får avversjon, eller skam eller reservasjon for morsmelken som sitter i oss livet ut.

Det har desverre ført til at  "seriøse" forskere  gir gale råd, og departementet feil instrukser til sykehusene  om noe så "enkelt" som frysing av morsmelk. 

Dette innlegget er altså et forsøk på å si ifra om dette en gang til.

Gå til innlegget

Å finne vann med Richard Dawkins

Publisert rundt 10 år siden

Store komersiellelle selskaper bruker ofte “vann/olje/metallfinnere” fordi det er billig , raskt og har høy treffsikkerhet. De gamle lokale brønnene våre var det noen som fant. Men Dawkins viser i sin vitenskaplige test at de ikke fant noenting.

  Richard Dawkins hadde et program på NRK 2 hvor han ville se kritisk på vår tids overtro. Jeg liker ekte og ærlig søken, så til å begynne med så jeg på programmet med glede. 

Jeg gledes over opplysningstidens idealer, og jeg gledes over menneskenes åndelige erfaringer.  Jeg liker redelighet!


Det var “de åndelige retningers marked” Richard Dawkins tok seerne med til.  I vrimmelen av aktører, fikk han frem mangfoldigheten og viste oss “ånds”markedets selgere og troende i mange nyanser.

Men så avviklet Dawkins et eksperiment.

Han satte  frem “poster”  med “vann/eller ikke vann”,  rundt omkring inne i et stort telt. Postene var lukket, så ingen kunne se hva de innholdt. Han hadde hjelpere til å utføre testen.

De som mente de kunne finne vann med kvist, skulle nå få sjansen til å teste dette ut i en vitenskaplig test.

Alt var  nøye rigget til:

flaskene med vann/eller ikke vann lå skjult på ulike steder i det store teltet.

Enhver som ikke kjenner fenomenet godt, ville tro at dette var en vitenskaplig test,.

Men jeg så at denne testen, slik den var rigget til,  ikke kunne vise mer enn en mangelfull kunnskap om selve  fenomenet.

Jeg må gå ut fra at hverken Dawkins, eller deltakerene, var klar over denne mangelen på kunnskap som førte til at ingen av aktørene fikk til testen. Kvistgjengerene  fant ikke vann og Dawkins mente at hans test beviste at kvistgjengere ikke kunne finne vann.

De deltok i noe de trodde var vitenskaplig, men ingen av dem hadde tilstrekkelig fagkunnskap  eller erfaringskunnskap nok  om fenomenet, til  å kunne påpeke eller rette opp feilen i testen.

Jeg vil derfor dele med dere noen glimt fra min mange års erfaring med en kvistgjenger.

Det er ulike grader av evne og erfaring blant “vannleterne”. 

Noen er ekstra  “følsomme”,  eller har gått så lenge i” lære”,  at de kan finne alle sorter vann og alle sorter metaller, selv på ganske store dyp. 

Men de fleste  som har følsomheten, kan bare finne “et felt med sterk aktivitet”,  eller “vannårer”, uten å kunne si noe om kvaliteter og dybder.

Det offentlige vannet har gjennomgått  rensing  og behandling. 

Dette vannet  gir ikke de  samme “signalene” som grunnvannet,  og  som  vannfinneren “føler” ved en vannåre. 

En svært følsom, eller godt trenet vannfinner,  kan nok finne det offentlige flaskespringvannet, men for den uerfarne, den som bare har lært seg å finne vannet i vannårene, er det ikke mulig.

Det blir som om man vil vise magnetismen med en avmagnetisert magnet.

Testen til Dawkin har denne åpenbare svakheten. Det vannet han ber kvistgjengerne om å finne er vann tappet fra offentlig renset springvann,  og hans resultater blir,selvsagt, nedslående for kvistgjengeren.

 Dawkins test holder derfor ikke vitenskaplig mål.

Min mann kan finne vann med kvisten.  Han kan si hvor dypt ned i grunnen vannet befinner seg.

Han brukte ofte kvisten ute i naturen og fulgte av ren nysgjerrighet vannårene i næmiljøet. Jeg får ikke noe utslag med kvisten, men jeg hadde glede av å være med.

Ute i naturen gjorde han flere fine oppdagelser.   Bl.annet at den ville enerbusken vokser over “vannårer”,  og at mauren bygger sin tue der minst to,  helst tre eller fire vannårer krysser hverandre.

Vi så at de brede maurveiene,  hvor mauren marsjerer i brede strømmer, var over vannårer. Vi moret oss over at de hadde "antenner" som kjente hvor " hovedveien"hjem til tua gikk, og at en kryssende åre lå dypere og ga andre signaler.

Flott måte for små vesner å orientere seg i verden! Det var som om de hadde et nett av “riksvannveier” som krysset tua.

Vi hadde en stor mauertue som lå så nærme huset at vi hadde planer om å drepe den.  Nå sa mannen min at vi skulle  be maurene om å flytte tuen sin selv, “frivillig”,  til noe de ville oppfatte som “mye bedre”.

Han startet med å finne vannårene gjennom tua.

Vi markerte dem,  hvor de var, og hvor de gikk videre ut i skogen.  Så kartla han hvor andre årer krysset disse “vannveiene”,  og der det var flere satte han markører.

Vi diskuterte hvor det var best å ha tua, for vår part og for mauren, og markerte stedet.

Den nye tuetomten vi nå hadde markert for dem, var et flott “vannveikryss” av fire ulike årer, et godt stykke unna huset.

Så “stresset” vi mauren.

Vi vannet tua med sterk kunstgjødselblanding. Vi vannet også de "veiene" vi ikke ønsket at de skulle følge ved flyttingen, og lot den ene "veien" til den nye tueplassen være uten kunstgjødselvann.

Vi vannet ikke områdene mellom "vannveiene". Der kunne mauren komme og gå om de ville det , uten å bli plaget av kunstgjødselvann.

De mislikte åpenbart kunstgjødselvannet, og etter noen dager hadde mauren fått nok. De tok eggene og flyttet.

Og de valgte den veien vi ikke hadde vannet med kunstgjødsel, og de bygget sin ny tue der min mann hadde satt markøren.

Vi gjorde mange morsomme opservasjoner med “kvisten”,  men et eksperiment til vil jeg fortelle om, for det viser at vitenskaplige eksperimenter ikke er lette å sette opp, når det er et fagområde man ikke kan nok om.

Det var selskap med ca 25 gjester. Jeg serverte  to sorter vann til gjestene. Noen fikk av det offentlige vannet,  og noen fikk vann fra en lokal brønn med  kildevann. Gjestene fikk vite hva slags vann de fikk.  Mannen min kom inn etter at vannet var drukket, og så fant han med kvisten, alle de som hadde drukket kildevann.

Han hadde ikke utslag på det offentlige springvannet etterat det var tappet.  Hadde han vært i Dawkins test, ville han heller ikke funnet de flaskene med offentlig vann.

Ved universitetet sa de, den gangen, at det ikke var gjort noe vitenskaplig arbeid med “vannfinning”,  men de sa at  det var “vannfinnere”  som fra gammelt av hadde sørget for å finne brønnene rundt i hele landet vårt.  

Selv  hadde  professoren brukt “vannfinner ” for å få brønn på hytta. Det var den beste og billigste måten å skaffe seg en god brønn på. 

Han mente at det var fint om noen startet med å samle inn materiale om brønner og deres lokalhistorie. Hver grend hadde sin “vannfinner”, og ofte visste folk hvem som hadde funnet brønnen.

Dette er forøvrig en “truet” kunnskap, truet ved at boligmønstrene nå er anderledes, og brønners historie går i glemmeboken, hvor ingenting skrives. Så her bør “noen” ta tak i det gamle stoffet før det blir borte.

Store,  komersielle selskaper bruker ofte “vann/olje/metallfinnere” fordi det er billig , raskt og har høy treffsikkerhet. Det settes bare ikke opp som “vitenskaplig” eksperiment.

Spørsmålet for vitenskapen er ikke om fenomenet virkelig finnes, men hva som skjer,  altså den vitenskaplige forklaringen.

Jeg  tror ikke Richard Dawkins arrangerte dette eksperimentet  for å henge ut "enkle folk"!  Men hans eksperiment viser at han ikke hadde kunnskaper nok.

I dette brokete spirituelle markedet, var han  ikke  istand til å skille  egen “tro" fra egen    "viten”.

Derfor bør fenomener man ikke forstår, møtes med ekstra nøye og grundig forarbeid, når man gir seg i vitenskapens tjeneste. Og man må åpent vedkjenne seg de begrensninger som ligger i egen uvitenhet.

Ellers blir man lik dem som boltrer seg i egen tro og fortreffelighet. I dette programmet ble Richard Dawkins  en  “misjonær” hos  “misjonærene”.

Gå til innlegget

Svake lesere gir "god " valgkamp!

Publisert rundt 10 år siden

Valgkampen er i gang. Fokus er skolen og dårlige lesere. Nok engang. Men hvem er de "dårlige leserne"? Og hvem kan etter denne valgkampen kalle seg "god leser"?

Man blåser igang valgkampen med det store tallet:

300 000 leser for dårlig!

Det må høye tall til skal man få folk til  å høre etter når valgkampen i år igjen dreier seg om  skolen.

300 000 leser for dårlig, får vi vite.

Tallet forteller svært lite når det står slik uten oppfølgende analyse.  En overfladisk kommentar om at :

“….De fleste av dem er ikke analfabeter, men de mestrer ikke lesing på det nivået som kreves for å fungere i et moderne samfunn, sier førsteamanuensis Egil Gabrielsen ved Universitetet i Stavanger…..”   og

“….Så mange som en av ti voksne nordmenn leser så dårlig at de sliter i det daglige:

- 300 000 er faktisk et forsiktig anslag. Ifølge tallene til OECD ligger rundt en million nordmenn under grensen, sier førsteamanuensis Egil Gabrielsen ved Universitetet i Stavanger….”

viser at  både aviser, forskere og politikere behandler denne informasjonen  som  uvesentlig.  Det var ikke analyse av tallet man ville ha, bare en åpning på valgkampen.

Slik viser de at de holder oss alle for å være svært dårlige lesere! Vi bryr oss ikke om å forstå alt vi leser, men vi har behov for sensasjon.

Å skape en liten sensasjon for å åpne en valgkamp er vel det eneste dette tallet kan brukes til.

Hva er vel 300 000?

Under 10 % av befolkningen!

1 milion er under  25% !

Er det en nyhet at ca 10 % av befolkningen  ikke er gode nok lesere til å fullføre høyere utdannelse?

I Stortingets egen melding om kunnskapsløftet er dette allerede tallfestet som et forventet, selvfølgelig resultat.

Deres beregninger er at 5-15% vil klare å bli så sterke lesere at de vil klare å ta høyere utdanning, mens 5-15% ikke vil nå slike ferdigheter at de kan klare det. Resten, de 60%, som de fleste av oss er en del av, vil nå et nivå hvor vi kan klare å arbeide ved automatiserte prosesser.

Vi ser at de 300 000 ligger godt innenfor stortingsmeldingens prognoser.   Og det gjenstår å få vite hvor mange av de 300 000 som invalidiseres / uføretrygdes pga leseproblemene, hvilke aldersgrupper de representerer, kjønn, etnisitet ol.

Hvilken målestokk som legges til grunn  for å vurdere graden av leseferdighet, er også uklar. Det er interessant og berører oss alle:

* å ikke kunne lese /skrive navnet sitt, eller enkle stavelser, er ett nivå .

*å ikke forstå alle ordene man leser i grunnskolen er et  annet nivå.

*å ikke forstå ord godt nok til å ta høyere utdanning, er altså nå definert som “lesesvak”!

Jeg forstår jo at arbeiderbevegelsens mål er at alle skal ta høyere utdanning, men jeg har aldri før opplevet at vi skal definere de 85 % av befolkningen som ikke tar høyere utdannelse som  “dårlige lesere”.

Den millionen Egil Gabrielsen henviser til er faktisk da bare under 25% av befolkningen.

Og det står virkelig ikke som mål for norsk grunnskole at den skal føre alle elever frem til et leseferdighetsnivå som krves for å klare høyere utdannelse.

Nei, prosentfordelingen for leseferdighet som stortinget har kalkulert med og planlagt i sin siste skolemelding, er 15% 60% 15%.

Stortinget var forresten svært realistiske i sin prognose om at bare 5-15% kan klare å ta høyere utdannelse/ lederstillinger i samfunnet.

I 2010 var det registrert ca 241 000  innen alle sorter høyere utdanning.

Så mange har vi aldri før hatt på høyere utdanning!

Det er all grunn til å rope det høyt! Vi har idag flere på høyere utdanning enn noen gang tidligere.

Stigningen i dette antallet er formidabel:

Det var under 5000 universitetsstudenter i 1960, dette steg til 18 000 frem til 1980 og videre til 69 000  frem til år 2000.  Frem til 2010 steg universitetets elevmasse til 93.000  og samtidig steg elevantallet på all annen høyere utdanning, slik at vi i 2010 har dette rekordstore tallet :

241 000  registrert ved vår høyere utdanning!

Det fremstilles i mediene og i valgkampen som om skolens dårlige lærere er årsaken til at nesten en million mennesker er dårlige lesere.

Ja, vi lærerne har ansvar for, og  utfører så godt vi kan,  stortingets planer for elevene.

Vi jobber intenst for å kunne gi spesialundervisning  til alle dem som ikke lenger har spesialskoler.

Vi bruker mye tid på å planlegge hvordan  gi tilpasset opplæring til alle  som ikke lenger har rett på ekstra hjelp.

Men  dette har jeg forklart  i to innlegg jeg linker til her.

Forøvrig ønsker jeg at riksrevisjonen også undersøker forholdene mellom stortingets rammer for skolen og skolens gjennomføringer av disse.

Det kan være at både journalister og politikere kan defineres inn under begrepet “svake lesere”.

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

Gå til innlegget

Hva vet vi om dataspill og vold ?

Publisert rundt 10 år siden

"Man blir ikke voldlig av voldsspill," sier mange, og de er selv beviset på at de ikke er blitt mordere av å spille drapsspill, men hva vet man egentlig om dette? "Vi tror jo reklame virker ," sier andre, "og hvordan virker spillene på små barn?

Mens vi fremdeles er berørt av massakeren på Utøya,

mens vi lover oss selv og hverandre “aldri mer” den 22. 07.11,

mens vi møter ondskap med kjærlighet,

mens vi taler om åpenhet og mer demokrati,

lar vi våre barn leke med, og perfeksjonere sine drapsferdigheter ved,  “spennende” data spill.

Barn er på mange måter involvert i vår voksenverden gjennom moderne media,

ofte en ensom foreteelse for barnet, alene på barneværelset foran skjermen,

en ensom mottager av all søppel vårt samfunn underholder seg med.

Aldersgrense 18 år står det på boksen 9åringen har satt på.

Hvem kan han dele inntrykkene med?

Hvem vet hvordan hans underbevisste sinn svarer på denne “barneleken”?

Det er noen som vet dette, som har førstehånds spesialkunnskap om dataspillet og hva det bevirker.

Som professor i  både militærvitenskap og psykologi, har Dave Grossman blitt tilkalt ved massedrap som fagperson innenfor vitenskapen drapspsykologi.

USA har ofte skolemassakre,  og hver gang har han konstatert det samme:

Barnet/ungdommen som skyter, har oppøvet drapsferdighetene sine gjennom voldlige dataspill.

Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.

Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.

Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen “trygt” under sin kontroll og ledelse.

Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.

Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de  samme prinsipper som militærets spesialtrening:

Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.

Det nevnes, som et eksempel, en 14åring som avfyrte 8 skudd mot sine medelever og traff  en medelev med hvert skudd.

Fem kuler traff hodet og tre overkroppen.

Ifølge FBI er det en treffsikkerhet som langt overgår en vanlig trent amerikansk soldat.

Det var første gang han brukte et håndvåpen.

Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.

I hans bok:  “Stop teaching our kids to kill”,  ønsker han at produsentene av slike spill blir stilt til ansvar for det.

I USA er det forlengst slått fast at spillbransjen benytter samme strategier i spillstrukturen som det millitære bruker for å trene soldater til å bli “flinke” mordere.

Soldater  som ikke nøler,  som dreper på refleks og som har oppøvd ferdighetene til det.

Her sitter våre små barn, time etter time, dag etter dag med spesialtrening beregnet på militær spisskompetanse.

“De fleste som spiller spill blir ikke voldlige”, sier man.

Nei, det er klart at de fleste av oss skjelner mellom virkelige drap og spill, og vi skiller mellom  sivilt og militært.

Men det er naivt å tro at spesialtrening ikke har effekt, eller ikke bevirker noen endringer i sinnet.

For enhver er den type voldstrening en påtrengende destruktiv kraft.

Jorurnal of Medical Association, av 10 juni 92, oppsummerte forholdene i USA slik, dengangen:

“Uten påvirkning fra skjermmediet ville det årlig skjedd 10 000 færre mord, 70 000 færre voldtekter og 700 000 færre voldlige overfall. “

Nå er det 10 år siden. Hva ville tallene vært idag?

Vi har fått en mektig lobby som hindrer at industrien av volds-spill og filmer blir holdt ansvarlige, men hvem hindrer oss i å ta ansvar for hva våre barn får ” leke”  seg med?
Jeg har hentet informasjonen i dette innlegget fra Kristina Parow.

Hun skriver om dette i debattspalten i Morgenbladet 12-18 aug. og er foreldrerådgiver ved Institutt for pedagogikk og medieøkologi i Stuttgart.

Hennes sterke påminnelse til oss vil jeg på denne måten føre videre.

Gå til innlegget

Morgenbladet og NAFKAM

Publisert rundt 10 år siden

Det hersker noe forvirring om opphavet til vår helsepolitikk, og til de mange endringer som har pågått i helsenorge over de siste tiårene. I sommer hadde Morgenbladet en artikkel hvor forfatteren ga Høybråten ansvaret for NAFKAM...

Jeg leste artikkelen “Placeboaffekten” av Maren Næss Olsen, i Morgenbladet for 24-30 juni.

Den handlet om NAFKAM , nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, og den stilte noen spørsmål til Vinjar Fønnebø, NAFKAMS direktør.

Jeg ble  skuffet da jeg leste denne artikkelen,  fordi den fremstiller forskningssenteret som et påfunn av Høybråten og hans parti.

Siden dette er faktisk feil, undrer det meg at Maren Næss Olsen fremstiller det slik.

Hun nevner Aarbakkeutvalget, så hun er kjent med det, men nevner bare sluttdatoen for dette utvalgets arbeide, 10. des. 1998, og denne datoen  passer med tiden for Bondevikregjeringen hvor Høybråten var helseminister.

Men Olsen nevner ikke når utvalget ble oppnevnt.

Det ble ble opprettet av Sosial- og helsedepartementet i april 1997, under Aps regjering med Jagland , mens oppnevnelsen hadde sin årsak i et  stortingsvedtak  i 1995.

Det var  APs regjering, med Gro Harlem Brundtland i spissen, som planla og startet dette arbeidet.

Hvorfor nevner ikke Olsen det?

Hun velger å fokusere på Høybråten,  for å få frem et inntrykk av at Statens forskningssenter, NAFKAM,  egentlig er  et typisk  KrF-påfunn,  som om det dreier seg om religion og " liknende overtro".

Vi som fulgte med dengangen vet at  forskningssenteret i Tromsø var et av resultatene av arbeidet med en  gigantisk helsereform som  EU gjennomfører, og som har vært så krevende at vi fremdeles sliter med å gjennomføre alt sammen.

Ettav målene i EUs helsereform, er ålikestillealternativ medisin med skolemedisini det offentlige helsetilbudet.

Dette målet i helsereformen var formulert i Amsterdamtraktaten og var traktatensmilleniumsvisjon.

Det foregikk en debatt i EU, og i Norge, om hvordan man skulle gå frem med milleniumsvisjonen.  Det ble sett på som spesielt vanskelig å håndtere dette.

Alle landene skulle arbeide for å løse dette på hver sin måte, men de skulle samarbeide  om utformingen av dette i helsereformen.

Norge valgte sin modell for å løse denne vanskelige oppgaven.

Jeg vil sitere NOU 1998 “Alternativ medisin”  som er resultatet av Aarbakkeutvalgets arbeid. Her fra historikken meldingen selv presenterer:

Etter forslag fra Sosialkomiteen
fattet Stortinget 7. juni 1995 følgende romertallsvedtak vedrørende
alternativ medisin:


*Vedtak VI «Stortinget ber Regjeringen om å opprette egnede samarbeidsfora
bestående av helsepolitikere, fagfolk og representanter for fagforbund innenfor
alternativ medisin. Arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av
alternativ medisin i et eget register må intensiveres.»


*Vedtak VII «Stortinget ber Regjeringen om å oppnevne et helsepolitisk
utvalg sammensatt av representanter fra fagdepartement og utvalgte organisasjoner
innenfor alternativ medisin for å utrede hvilken plass alternativ
medisin skal ha innenfor det samlede helsevesen, både sentralt og lokalt.»


*Vedtak VIII «Stortinget ber Regjeringen vurdere en godkjenningsordning
av utdanningen innen alternativ medisin i forbindelse med det videre
arbeidet med lov om helsepersonell.»


*Vedtak IX «Stortinget ber Regjeringen sørge for at arbeidet med å dokumentere
effekten av ulike former for alternativ medisin intensiveres. På
dette grunnlaget bør det defineres krav til kriterier for seriøse former for alternativ
medisin.»

Interesserte kan jo lese NOUen i sin helhet, den er svært interessant og gir svar på f.eks. hvordan man omdefinerer betegnelsen alternativ medisin og hvorfor. Det er nyttig lesning dersom man vil finne  igjen alternativ medisin i  dagens/fremtidens helsetilbud.

Vi ser altså at oppnevnelsen av Aarbakkeutvalget, og NAFKAM, har sin årsak i denne henvendelsen fra  Sosialkomiteen til Stortinget, under APs regjering.

I tillegg var det:

(sitat NOU1998)

“allerede oppnevnt en referansegruppe
for alternativ medisin som har gitt råd til departementet i forbindelse med
departementets oppfølging av vedtakene. Som videre oppfølging av vedtakene
oppnevner Sosial- og helsedepartementet i tillegg Alternativ medisinutvalget.
Utvalget får i oppdrag å utrede hvilken plass alternativ medisin bør
ha i det samlede helsevesen i Norge.”

Doktor Gro Harlem Brundtland  sørget for å sikre grundig håndtering av EUs 1000års-visjon. Hun kjente, bedre enn noen, hvilken motstand en slik ordning ville møte i fagmiljøene, og hun hadde klare strategiske grep for å arbeide med dette.

Jagland overtok da Gro gikk av. Han var statsminister frem til valget var over, høsten 1997.

Han sa dengangen,  offentlig, til stor glede for pressen som slo det stort opp, at han hadde vært hos homøopat.

Han lanserte  “positiv til alternativ medisin”  tanker, så vi fikk  inntrykk av at Jagland var visjonær og at dette  å oppvurdere alternativ medisin var hans nytenkning.

Da han ikke fikk valgoppslutning over 36,9%  og måtte overlate  til Bondevik å danne regjering, var arbeidet med helsereformen godt igang.

Bondevik fulgte opp det  Stortinget hadde vedtatt.

At det var Høybråten som da var helseminister og rent konkret startet NAFKAM, hadde liten betydning den ble opprettet som en følge av en lang politisk prosess i stortinget.

Enhver helseminister måtte ha opptrådt lojalt overfor Stortingsvedtaket.

NAFKAM ble opprettet for å håndtere vedtakene Stortinget fattet i 1995.

Og, som Olsen riktig påpeker, nåværende direktør i NAFKAM, Vinjar Fønnebø, var medlem av Aarbakkeutvalget.

Det var et svært vanskelige mandatet som lå til grunn for opprettelsen av  NAFKAM,  men de har  håndtert dette så dyktig at de internasjonalt er blitt et flaggskip i arbeidet for å realisere Europas milleniumsvisjon.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere