Toril Søland

Alder: 71
  RSS

Om Toril

Beskriv deg selv her
Jeg er blitt bedt om å skrive litt her:
Lærerskole , kr.dom gr.fag ved lærerakademiet i Bergen. Norsk, Spes.ped og halvt statsvitensk. i Oslo. Har flest år som lærer i grunnskolen, men har jobbet noen år i forsikring og noen år som ålefisker. Gift, tre døtre. Har sluttet å røyke og jobber for å bli frisk etter sykdom.

Følgere

Om kirkens vonde sitteplasser.

Publisert nesten 10 år siden

I julen besøker mange kirken. Man setter seg for å nyte en konsert eller en messe, også, etter en stund, opplever noen av oss kanskje at vi sitter vondt. Det kan kanskje være en trøst å vite at det er de mest følsomme av oss som sitter vondt.

De eldste, største og mest tradisjonsrike kirkebyggene våre ligger ikke på “tilfeldige” steder.
De ligger på hellige steder.
De følsomme blant oss merker denne helligheten med en gang de nærmer seg bygget, eller når de kommer inn, eller når de står ved alteret. Alt etter hvor følsomme de er.
Det var mange små og store “hemmeligheter” i de gamle kirkebyggene, både arkitektonisk og i valg av beliggenhet.

Våre kirkebyggere fulgte de gamle tradisjonene for beliggenhet, steder som var utvalgt tidligere av de gamle naturreligionene og deres innsikt i hellige steder.

Et hellig sted skulle bl.a ha spesielle vannforekomster i grunnen , forekomster av en slik art at de følsomme kunne merke det.

Deres erfaringer var at slike spesielle vannforekomster skulle gi vesentlig sterkere følelser enn vanlige vannforekomster andre steder.

For eksempel valgte man å bygge der det var flere dybder og lag av kryssende strømmer.

Robert Endrø sier om fenomenets betydning, rent psykosomatisk:

” Befinner man seg innenfor strålingsfeltet fra en underjordisk “mandelbuet” vannåre, vil den spontane virkningen fra de endokrine kjertler vise økt aktivitet, først i Thymuskjertelen som har en direkte “løftende” virkning på stemningsleie.

Deretter øker kjønnskjertlenes aktivitet til det flerdobbelte i forhold til det normale på strålingsnøytrale steder.”

Vel,da var det kanskje en strategisk dårlig ide å legge klostre på gamle fruktbarhetskultsteder! Steder valgt med omhu for å øke sexualdriften.

Særlig med tanke på munkeliv, sølibattjeneste og kirkens noe pietetiske moral.

Vi vet at ca en tredel av befolkningen har følsomhet nok til å finne underjordisk vann.

Heldigvis er det såpass mange som kan lære seg vannfinnerkunsten, for brønner, og særlig gode brønner har det  alltid vært avgjørende å kunne finne.


Disse følsomme menneskene kan fortelle at det slett ikke er en “god” følelse de får når de kjenner påvirkningen fra underjordisk vann.


Nei, det sies at denne følelsen er anderledes enn “lystfølelsene”.
Det er enslags sansing , som ved kulde og varme, og er ikke behagelig.

Den inngir mer en konsentrasjon, eller en advarsel, som om den “sier” at man bør flytte seg vekk.

Reaksjonene varierer noe, alt etter arten av følsomhet, men felles i kulturene er at man unngår den, og hus og seng vil man ikke ha slike steder.


Endel svært følsomme mennesker sier at de blir “utslitt” av å utsette seg for denne påvirkningen og at man utsetter seg for sykdommer av flere slag ved å bo på slike steder.

Så når du sitter i kirken og kjenner ryggen lide i “vonde benker”, så trøst deg med at du er en av dem.
En av de følsomme for hellige steder! Jo verre du har det i kirken, desto sterkere er din følsomhet.
Det vil ikke hjelpe om man bruker  mykere  stoler!
Løsningen for den svært følsomme  må bli en nybygget, moderne kirke, hvor man har forsøkt å unngå de underjordiske kreftenes påvirkning.


Vil du virkelig teste deg på dette, så må du søke i de store katedralene. Det sies at de hellige steder kan virke så sterkt at selv “ikke følsomme” personer kan merke det,

Personlig kjente jeg dette ved et besøk på domkirkeruinene ved Hamar.
Jeg mente selv at jeg var helt ufølsom for “denslags” krefter, men da jeg gikk inne mellom ruinene og nærmet meg høyalteret ble jeg sterkt oppmerksom på at “noe ” virket på meg.

Jeg gikk bort til noen trær utenfor ruinområdet og brakk meg en kvist.

En delt, frisk kvist. Så vandret jeg tilbake i ruinene mot høyalteret.

Og der, foran høyalteret bøyde kvisten seg.

Den reagerte så kraftig i  hendene mine at jeg ikke kunne klare å holde den i stilling.


Dette var min eneste befatning med det eldgamle underjordiske hellige, og min eneste vellykkede vannfinnervirksomhet.

Men jeg fikk en klar forståelse for at hellige steder skal ha “vonde” sitteplasser!

I boken “Ønskekvisten” av Trond Winje(Cappelen 1983),nevner han at både Europa og Sovjetunionen, den gangen,  kom med mange beskrivelser av biofysisk prospektering efter malmforekomster, og også biofysiske metoder ved utforskning og restaurering av historiske og arkitektoniske kulturminner.

Blant annet,sitat :
“I Mellom-Europa har interessen for arkeologiske studier i hovedsak vært rettet mot kirkebygg og hellige steder, ganske særlig de katedraler og kirker man vet er bygget på tidligere Keltiske kultsteder.
F,eks Santa Croce i Firenze, domen i Milano og Barcelona, katedralen i Toledo og chartres, stiftskirken i St.Gallen, Westminister Abbey i London og mange flere…”


Robert Endrøs nevnes som en som har samlet mange data om slike kultsteder med kirkebygg på , og hvorledes det påviselig er en sammenheng mellom byggets plassering og de underjordiske , mangebuede vannstrømmer som alltid omslutter slike bygg, både kirker og en del fyrsteslott, og for kirker helst om selve koret.


Så riktig god jul, med mange sterke kirkeopplevelser ! Og er du blant de plagede som vrir deg på kirkebenken og ønsker at seansen er over, så vit at du er en av de følsomme!

Men trøst deg med at du må være der svært lenge for å få virkningene fra de endokrine kjertlene.

Gå til innlegget

Det onde, Satan og Djevelen.

Publisert nesten 10 år siden

Eksistensfilosofen, Søren Kierkegaard, skrev at “det egentlige onde er angsten for det gode”. Det er svært nyttig å tenke over hva dette utsagnet innebærer.

Eksistensfilosofen, Søren Kierkegaard,  skrev at  “det egentlige onde er angsten for det gode”.
Det er svært nyttig  å tenke over hva dette utsagnet innebærer.

Det er en uvanlig  måte å nærme seg “det ondes problem ” på.

Han snur vår tradisjonelle tankegang opp ned og får oss til å tenke over dette på nytt.

Det onde personifiseres gjerne ved Djevelen, den gamle slange og Satan.

Tenker man seg Kierkegaards utsagn med personifiseringen av det onde og det gode, vil

det si at "den egentlige Satan er angsten for Gud".

Det er mange folkelige forestillinger om Satan og Djevelen.

Frodige bilder og malende beskrivelser av disse fyller oss med nysgjerrighet:

Hvorfor har vi gitt disse skikkelsene slike atributter?


Jeg tror at mange har en annen forestilling om “Satan” enn den som  fremkommer i Bibelen. 

Språklig betyr navnet “motstander".

Mer presist betyr det ” anklageren” i en rettsak. Han som skal bevise at den anklagede er skyldig. Aktor, ville vi si.

I Det Gamle Testamentet er det pakten og  loven som angir menneskets forhold til Gud.

Satanfunksjonen  er å finne dine pakts- og lovbrudd, peke på dem,  bevise dem,

og bevise din skyld overfor dommeren(Gud).

Dommeren utmålte straffen som du kunne “gjøre opp” uretten med.

Den gangen måtte du “ofre”  noe,  det sto i lovboken alt som måtte gjøres.


Vi ser nok at vi ofte overfor oss  selv , og andre desverre, inntar aktor/Satanrollen.

Når vi ser og hører om folk som gjør noe vi ikke liker, er vi raske til å rope det ut.

Vi peker gjerne på andres feil, og kan hisse opp både oss selv og andre til  ren lynsjestemning.

Når vi i flokk “værer blod”, og "setter etter" en som har “tabbet seg ut”,  er vi mer ivrige i vår aktorgjerning enn “den onde” selv!

Vi frykter at aktors søkelys skal rettes mot oss.  

Vi frykter både vår egen og andres dom over våre liv. 

Guds dom er fryktingytende,  aktors prosess mot oss  er mer enn vi kan tåle.


Det å  anklage og bevise skyld  er Bibelens Satan.

Og så redd er vi for Satan at vi  i folketroen har i utstyrt ham med en rekke “ondskapens” attributter:

Høygaffel til å stikke ofrene med,  horn i pannen  og  hestehov.

Han er den som holder menneskene i den evig ilds pine.


Vår angst for å bli anklaget, og  vår angst for skyld, er slett ikke bare et religiøst begrunnet fenomen.

Vi har alle en sosial fellesforståelse av hva som er rett eller galt,

og ofte er vårt sosiale miljø verre mot sine lovbrytere enn GT noen gang var.

Der(i GT) kunne man i det minste ofre noe for å rette opp tabben.

Det å dømmes av sitt sosiale miljø er skrekkingytende, og det er ofte uopprettelig.


Selv hos helt små barn som blir tatt på fersk gjerning  ser vi hvordan de tviholder på at “det var ikke meg”.

Vi burde nok tenke over,  litt oftere,  vår “Satan”funksjon i det sosiale liv.

I religionen har de en måte å håndtere dette på, men hvor godt er dette  behandlet  i våre  moderne sosiale relasjoner?

Satan nevnes også som djevelen.

Språklig er ordet djevel kommet av “diabol”,  som betyr “gjennom kulen” (dia/gjennom og bol/kulen) .

Dette er altså en “ond” funksjon:  å dele opp helheter, å skille, og spalte….det som er helt.

Vår måte å tenke på er “diabolsk”,  det er analytisk.

Vi tenker i årsak/virkning,  vi deler og stykker opp og undersøker helt ned i de minste deler, ja enda lenger.

Vår analytiske  utforskning av helheten og av oss selv, vår søken etter helhet, den transendente søken, blir i vår jordbundne , materielle virkelighet,  det diabolske, det djevelske.

I denne diabolske prosessen  blir alle helheter fragmentert, ødelagt, sønderrevet.

Å ødelegge og søndrerrive er gjerninger som tillegges djevelen.

Tilværelsen splittes i ånd og materie, materien deles opp i grunnstoffer , stoffene deles  ned til molekyler og atomer, atomene som var “det udelelige” , deles, og vi åpner for den forferdelige, dødbringende  kraften av denne prosessen.

Grensene for vår evne til å forstå helheten, tilværelsen, viser seg like tydelig på et hvert trinn i denne oppdelende virksomheten, men vi fortsetter likevel, for vi kan ikke annet.

Det er vår drift å tenke analytisk.

I denne ”diabolske” virksomheten er vår tids  angst og smerte.

Når man ikke fastholder helheten, men vraker den og opphøyer delene som det eneste virkelige, har man opphøyet det diabolske.

Bibelens første møte mellom mennesket og det onde, gir en klassisk presentasjon av dette :

Slangen, som er Djevelen og  Satan, viser sin ondskap så vi kan lære den å kjenne.

Det var bare gitt ett forbud i Edens hage:  “Ikke spis frukten av kunnskapens tre. “

Og bare en konsekvens av lovbruddet :  ” For da skal du dø.”

Den listige slange analyserte utsagnet: ..” du skal ikke dø,  men bli som gud : 

lære å kjenne forskjell på godt og ondt”.

Her er dødens og det ondes problem: 

Døden er knyttet  til lovbruddet mens aktor søker å bevise vår skyld.

Og mens den diabolske, analytikeren, sier at døden er å bli som gud, å kunne kjenne forskjell på godt og ondt, tapes paradiset.

Vår angst for disse  onde funksjonene  gjør at vi “kamuflerer” dem.

Det onde kamufleres med mange “morsomme”,  eller “skremmende” attributter . 

Vi kjenner atributtene  godt, og er ikke i tvil når noen tegner “fanden” .

  Men vi har “glemt” betydningen av dette, hvilke rolle han spiller.

Og i vår angst for det onde tar vi selv aktors rolle. Vi setter andre på tiltalebenken og gir dem vår nådeløse analyse av deres lovbrudd.

Kjærligheten er lovens helhet.

Når denne helhet stykkes opp i mange enkeltlover er kjærlighetsinnholdet utdypet,

men samtidig er den blitt diabolsk og har anklagen, straffen og døden i seg.

Mens den hele, fullkomne, udelte kjærlighet driver frykten ut.

Gå til innlegget

Om innvandring og åpenhet

Publisert nesten 10 år siden

Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Han er blitt rasistisk fordi han ikke er blitt tatt på alvor, ikke blir vurdert som “skikket” til å få riktig informasjon. Denne nedvurderingen av ham og hans demokratiske evner er en politisk feilvurdering.

Det over to år siden EUs regler om “fri flyt” av arbeidskraft begynte å gjelde fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai 2009 er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.

Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU,  og  man kan ikke endre noe på regelen.  Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem,  men man kunne forberedt landet,  med informasjon og  samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.

Og her er sakens vanskelige poeng.  Hvordan presentere noe i all åpenhet, noe som kanskje mange er imot?

Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?

Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet  man trengte av importert arbeidskraft.

Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO   var en sterk fagforening, ville LO selv overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte  innvandringen. De ville sikre seg "god kvalitet" på dem vi "hentet" hit.

Tidligere  hadde Journalist Ragnar Kvam Jr.  skildret  en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk. 

Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge.  

Kvam har også skrevet en grundig analyse av “Den billige arbeidskraften”, Pax forlag 1971,  hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere.    

Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge,   og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene  landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og  forholde oss til.

  Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen  som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.

Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå,  i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra øst-EU.

Og jeg er redd vi ikke er mindre “rasistiske” i dag.

Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : ” Frykten for å være rasistisk.”

Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, men man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet.

Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og mange forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.

Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole på den tiden, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole. 

Det var ikke så mange innvandringsbarn den gangen, og det var mest et storbyfenomen, men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og vi som arbeidet med dette var i sterk villrede om hvordan man skulle gjøre det.

Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.

Skolene fikk direktiver fra et eget kontor i Oslo som tok seg av dette.

Direktivene inneholdt hvordan vi skulle organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om fremmedarbeiderbarna i klassene:

” De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi  hjalp dem.”  

Selv barn blir rasistiske av denslags prat!

Noen hadde arbeidsledige foreldre og så kom sinnet over at det kom fremmede  og tok jobbene deres.

Kunne vi ikke bare fortalt folket vårt om behovet for ekstra mennesker for å holde inflasjonen nede? Sagt det som det var ?

Nei, det ville politikerne ikke!

Kanskje det hadde ført til at folk hadde blitt sinte på dem som styrte landet.  Dermed nektet fagbevegelsen å ta denne debatten i fagforbundene.

I alle demokratiske fora ble denne debatten stoppet.

Jeg besøkte dette kontoret. De sa selv at de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi ingen andre gjorde det.

Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.

Det viste seg at grasrotbevegelsen var en mann som tidligere hadde vært  skoledirektør Helge Sivertsens  sekretær.

Det var hele grasrota.

På grunn av dette spesialkontoret  ble fremmedarbeiderspørsmålet en “ikke sak” i alle demokratiske fora. 

Jeg erfarte det i lærerlaget  og jeg hørte om flere som så det samme i sine fagforeninger.

Jeg sjekket også statens oversikt over saker som var til behandling.   Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: “Ikke behandlet”

Man unndro arbeidsinnvandringen all offentlig debatt! 

De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger. 

Likefullt,  LO krevde å få ta hånd om arbeidsinnvandringen.

Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir “mangemilliardær”.

Man valgte kanhende å sluke noen kameler. Men man kunne vært åpen og redelig.

Arbeidsinnvandringen reddet altså landet vårt fra økonomisk kaos, og ble derfor vanskelig å diskutere.

Man følte nok at en slik holdning virket kynisk og diskriminerende

Da hørtes det bedre ut å si at vi var snille og ga dem jobb! For det var jo også delvis sant!

Det var sant at de var uten jobb og at de fikk jobb her, men det var ikke sant at det var derfor de kom hit.

De kom hit fordi vi trengte dem og vi hentet bare så mange vi trengte.

Folks sinne rettet seg mot dem de mente hadde ansvaret for det som skjedde, og når  politikerne bare var snille så kunne ingen bebreide dem noe ihvertfall!

LO utførte sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia.

Der besto utvelgelsen av egnede Jugoslavere av:  Helsesjekk, tannsjekk og amerikanske tester .

Dem som holdt mål fikk et krittkryss på ryggen!  

 Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!

Slik skaper man rasisme i folket.

Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.

Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen.

Hvermansen er ikke bare rasistisk av natur!

Tvert om er han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han  ikke  ble vurdert som “skikket” til å få ” riktig informasjon.

Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!

Jeg håper ikke at politikerne gjør samme feilvurdering nå, etter 22/7.

En åpen debatt krever åpenhet fra alle, også fra ansvarlige politikere.

Selvom det ikke er behagelig, så er det nødvendig å snakke sant om tingene.

Gå til innlegget

NAV og Kafkaprosessen.

Publisert rundt 10 år siden

Kafka våknet en morgen og fant at han var blitt en gjødselbille, men det var faktisk flere som kom og spurte etter ham. Når du er kommet gjennom Kafkaprosessen ved NAV og kommer ut derfra med avslag, er du alene.

Jeg har i den senere tid blitt kjent med NAV.

Selv om jeg personlig har helt grei erfaring med saksbehandlingen frem til en halv uførepensjon og halv jobb, har  jeg på nært hold sett noen som ikke har hatt det like enkelt. 

Det er noen forhold som jeg vil peke på fordi de så åpenbart har et stort forbedringspotensiale. Det ene er søknadsprosedyrene og det andre er håndteringen av persondata.

 Det en ” trippel” saksgang for en søknad, hvis alt forløper  normalt, “etter reglene”:

Først møter man en “åpen” skranke, hvor man ikke har noen saksbehandler, og hvor all info spørres og svares i det åpne landskapet, som på et postkontor.

Den som står bak skranken har ikke noe ansvar for deg, eller den informasjonen du gir fra deg. 

Dette er første skranke, hvor skjermarbeiderne  er navnløse “ikke saksbehandlere”, bare tilstede for å møte og å ta imot  “kundebølgen”, gi den papir- og dataarbeid  for å holde dem  beskjeftiget  på noe avstand.

De fleste som orker å møte opp der etter fjerde og femte brev om hvilke  papirer som mangler i deres søknad, har allerede da passert  Kafkatesten:

Det er ingen som er din saksbehandler,

ingen har ansvar for at din søknad blir riktig. 

Du har selv ansvar for å spørre om hvilke papirer som må være med i din søknad, men ingen har ansvar for å gi deg full oversikt. 

Du får vite hva som mangler pr. brev , hver tredje uke, ved hvert avslag p.g.a. manglende dokumentasjon.”

Det sier seg selv at slik flyr månedene fort.

Er man heldig  og passerer denne første skranke, har man rent psykisk nådd det stadiet hvor man roper egne persondata i affekt og stapper sakspapirene i flere eksemplarer inn i alle luker og sprekker.

Første skranke avsluttes ved et vedtak, som, forhåpentligvis, har en underskrift.

Man har fått et navn å forholde seg til!

Dersom dokumentet ikke er underskrevet, kan det by på tunge runder for å få det.

Så er du kommet til andre skranke, saksbehandleren.

Man kan ikke be om en time hos saksbehandler og få det, saksbehandleren kontakter deg om han/hun  ser at det er nødvendig.

Og etter lang venting innser man at saksbehandleren  ikke fant det nødvendig.

Man ringer, for å be om veiledning, og for å si at man har behov for hjelp, og at man har fått vite at man har rett på en samtale med saksbehandler,  og om man i det minste kan ta den samtalen over telefon, eller få en mailadresse.

Dette er en lang prosedyre hvor henvendelsen din betraktes som :

“uklart  hvorfor du ikke får en samtale du har rett på”. 

Det viser seg at  det kan være  at saksbehandleren er

a. syk,

b. på ferie,

c. ikke tilstede,

d. i et møte,

f. sluttet her,

g. opptatt 

h. vet ikke,

i.  det er mange foran deg i køen,

j. hun inkaller deg til en samtale når hun får tid,

eller vi registrerer henvendelsen din.

Enten dette meddeles skriftlig,  muntlig,  pr. tlf. ,  eller ved første skranke,  kan tiden her trekkes svært langt ut. 

Din henvendelse kan rett og slett glemmes.

Når man purrer det opp, får man vite at samtalen, eller brevet,  ikke er registrert, eller at man ikke finner det, eller den du snakker med har ikke tilgang til din saksbehandlers informasjonen.

Dette kan ta uendelig lang tid. Dette er Kafkaoppfølgeren :

Det er saksbehandleren din og ikke deg som avgjør om du har behov for en samtale.

Ingen har ansvar for å formidle dine behov for samtale.

Ingen har ansvar for å registrere ditt ønske, selv om de smilende forsikrer at de noterer det, viser deg at de taster noe på skjermen, oppgir navnet sitt om du ber om det og forsikrer deg om at du har rett på denne samtalen.

Dette gjentar seg som normalprosedyre ved hver oppfølging og purring fra din side.

Dersom  man får samtalen, er man tilstrekkelig “mørnet”, så man er klar for  prosedyren med papirene som nå må sendes til et eget “saksbehandlende kontor” eksternt.

  Du må sende det selv, på eget ansvar, i papir eller elektronisk form.

Man får ingen kvittering for at noen har mottatt papirene.

Ingen ekstern saksbehandler.

Ingen tidsramme å forholde seg til.

Ingenting.

Dette er skranke tre.   Kafkaprosessen:

Her, ved den usynlige, fjerne skranke tre, er det ikke annet å gjøre enn å vente. 

Alle dine spørsmål og henvendelser skjer til skranke to , saksbehandleren i nærkontoret,  som man må kontakte via skranke en, dersom man ønsker å vite hva som skjer.

Da har kanskje din saksbehandler sluttet,

 ingen vet noe,

 dine papirer er ikke mottatt noe sted,

de er ikke registrert noe sted,

du må sende nye.

Jeg var heldig for jeg hadde statens pensjonskasse som skulle samordnes NAV og det var som å ha en storebror i systemet, men dem jeg kjenner som ikke har hatt noen form for hjelp, har fått store NAV -vegringer.

Det oppleves livstruende å bli “trenert”, man føler seg personlig trakkasert ved denne åpenbare “utfintingen” i alle ledd, man mister kontakten med følelsen av eget verd og egen evne til å tenke rasjonelt.

Når syke, fattige, uheldig stilte, arbeidsledige og andre støtteberettigede privatpersoner må be om  hjelp av sosionomer, advokater og andre hjelpere  for å komme gjennom dette, er det  vanskelig å tenke at dette er tilfeldig surr.

Tvert om oppleves dette som nøye uttenkt,  planlagt og ønsket strategi.

Det oppleves som om  NAV motarbeider deg, og gjør sitt ytterste for å utmatte deg.

NAV sa selv, åpent, på TV,  at de har  mandat til å gå  inn på alle dine data,  altså også den type data som nylig ble vedtatt lagret for at politiet skal kunne etterforske kriminelle. 

Den tilgangen politiet ikke hadde, hadde NAV.

Deres tilgang til dette, og, særlig  forlengelsen av datalagringstiden vil  hjelpe  NAV så de kan få tid til å finne trygdemisbrukere,  eller finne begrunnelser for at du ikke kan få innvilget trygd.

Deres avgjørelse er dermed ikke etterprøvbar av andre enn NAV selv.

Kafka våknet en morgen og fant at han var blitt en gjødselbille, men det var faktisk flere som spurte etter ham. Når du er kommet gjennom Kafkaprosessen ved NAV og kommer ut derfra med avslag, eller mislykket søknad,  er du alene. Dette er Kafkadommen:

Etter et avslag fra NAV er det ingen som spør etter deg.

Ingen har ansvar for deg, selv om du er alvorlig kronisk syk, ikke engang med en eneste liten bekymringsmelding.

Veien gjennom disse tre skrankene gjør noe med deg som menneske, og forståelsen av NAV som forvalter av velferdsordninger, blir betydelig svekket.

Bevisstheten om all informasjonen om deg, som du har gitt fra deg underveis, i flere eksemplarer, til mange navnløse saksbehandlere i et system som virker menneskefiendtlig,  gjør også noe med deg som menneske.

De tusner av navnløse skjermansatte, de som har mandat til å sammenfatte all info om deg, og har i sin makt  “ å bruke det mot deg”, har ikke selv skapt dette systemet. 

Det er politikerskapt, og bør kunne forbedres via samme kanal!

Gå til innlegget

Hva var galt med middelalderens skolastikk?

Publisert rundt 10 år siden

Vi liker å tenke at våre vitenskaplige metoder er et uttrykk for vår opplyste tid, mens middelalderen er det verste eksempelet vi har på uopplyst virksomhet. Slik blir vi selv et godt eksempel på at det er vi som er de uopplyste.

Uttrykket “den mørke middelalder” betegner et uopplyst, overtroisk og latterlig samfunn.

For riktig å vise hvor galt det kunne være nevner man skolastikken.

Skolastikken , man smaker på ordet.

Det smaker av middelalderens munkekapper, vakkert utførte manuskripter og lange diskusjoner på latin.

Ordet skole betyr, fra både gresk og latin,  fritid, noe skolebarn idag har vanskelig for å fatte, og det er fritid i betydningen ro og mak, gjerne sent på kvelden når arbeidet er opphørt og lampene tennes.

Skolastikken begynte som en fritidsaktivitet ved klostrene. Når arbeidet var over, kunne man i ro og mak fordype seg i studier. Interessen for å kunne fordype seg slik ,økte, og mulighetene for å vie seg  til studier åpnet seg ved klosterlivet.

Der var det samlinger av litteratur, flere interesserte som skapte miljøer for studier og frihet fra økonomiske krav.

Kirken hadde også en rolig tid. Folkevandringstiden, misjonstiden og den dogmatiske striden var over. Man kunne unne seg “schola”, studier i ro og mak!

Man hadde skrifter av flere slag i tillegg til de Bibelske skrifter, både de nyere skrifter knyttet til utviklingen av egen dogmatikk, synodebestemmelsene og Fedrenes uttallelser. Dette var alle svært viktige skrifter for kirken!

Man studerte også skrifter fra den gresk/romerske oldtid og  arabiske oversettelser til latin,  matematikk, fysikk, astronomi, legevitenskap og filosofi.

Det knyttet seg etterhvert store studieskoler til klostrene. Flere studiesteder ble opprettet i tilknytning til domkapitlene og man kalte disse friere skolene Universiteter.

Omkring 1400 tallet var det 46 slike Universiteter i Europa. De mest berømte var Bologna, Paris, Oxford og Salamanca.

Man ansatte lærere, geistelige de fleste, som ble kalt professor, doctor og magister.

Anselm av Canterbury nevnes som en av de første og viktigste skolastikere. Hans store styrke var logikk og intuisjon og han hyldet den platonske realisme. Hans hovedsetning ble berømt:

“Jeg vil ikke forstå for å tro, men tro for å forstå.”

Han la grunnlaget for den skolastiske formen:

1. De skrev alt på latin og bearbeidet alt det overleverte dialektisk!

2. De definerte begrepene, stillet dem overfor hverandre, gjendrev innvendinger og utgjevnet forskjellene mellom enkelte av  Fedrene.

3. De samlet alle dogmene til en sammenhengende sannhetstotalitet.

Aristoteles ble innbegrepet av fornuft. Hans måte å ordne og å begrunne på ble skolastikkens ideal.

Tomas av Akvinas  skrev, siste halvdel av 1200tallet, sitt hovedverk ” SummaTheologiæ”.

Dette verket omfatter alle vitenskaper og  hele menneskelivet innført i det katolske læresystem. Hvor stor betydning dette skriftet fikk ser vi av den debatt som fulgte, og så sent som ved Pave Pius x, 1903-1914, ble dette skriftet satt som enegyldig sannhet som legges til grunn i all katolsk opplæring.

Skriftet bygger på to grunnstener: den naturlige fornuft og troen.

Den Aristoteliske formen ble en overordnet rettesnor innen den skolastiske vitenskap:

1. Man formulerer først problemet, tesen.

2. Man fremfører fornuftsgrunner, fedrenes utsagn og skrifter som taler for tesen,

deretter henter man fra det samme det som taler mot tesen.

3. Først da debatterer man og trekker slutninger, setter en avgjørelse fulgt av betraktninger for og imot.

Denne formen var idealet. Og hva var galt med den?

Det er slik vi stort sett arbeider i skolen og i  forskningen i våre dager.

Hentet fra Wikipedia:

Den Hypotetisk-deduktive metode er et vitenskapsideal som står svært sentralt i vitenskap og forskning. Denne metoden går ut på at man

1.Starter med å fremsette en hypotese, basert eksempelvis på gjetninger, kalkulasjoner og/eller intuisjon, for deretter

2. Å teste disse hypotesene opp mot observasjoner fra eksperimenter og lignende, for til slutt

3. Å enten avkrefte den opprinnelige hypotesen eller styrke den.

Metodene er  sammenfallende, så når man ler av, eller forakter skolastikken, er det ikke den vitenskaplige formen man finner komisk. Det er mangelen på praktisk forankring.

Det er nettopp i møte med Galilei at dette blir tydelig.

Han var en praktiker, maskinmaker, i tillegg til sin teoretiske begavelse.

Når han fant ut noe,  laget han apperatur som kunne anvendes. Han oppdaget f. eks. lovene for pendelsvingningene og laget så et apparat til måling av pulsslag.

Han debatterte selv etter den skolastiske form, men innførte eksperimentet som gjevnbyrdig med skrifter og fedre.

Det grensesprengende var likevel at han uttalte seg kategorisk og ikke hypotetisk om det han så i kikkerten han hadde laget. Og særlig fordi det han så i kikkerten beviste at solen roterte om sin akse.

Man ba ham kalle det for en hypotese, så ville han slippe inkvisisjonen.

For kirken var det ikke et mål  å finne ut  hva som virkelig skjedde , det var skaperen og ikke det skapte man søkte, og nå kom det en som ikke hadde fattet poenget og pukket på å ha et “bevis ” på noe som sparket ben på et av dogmene deres!

Galileis eksperimenterende vitenskap ble opplysningstidens ideal. Man målte, veiet og definerte, observerte og eksperimenterte og laget ting. Gløden og iveren var stor.

Ettersom kunnskapen innen de ulike fagene økte, ble det vanskelig å etterprøve alt. Man måtte stole på fedrenes observasjoner og  de mange aksiomer og hypoteser som etterhvert ble nødvendige for å “komme videre”.

Man fikk igjen bruk for den skolastiske formen for vitenskaplig ordning og metode, og filosofien for å skape helhet av enkeltresultater.  Samtidig utviklet man et fagspråk,  ikke så ulikt det latinske.

Den hypotetisk- deduktive metoden ble  tatt i bruk først på 1900 tallet.

En elev i dag, vil gjennom utdannelsen utføre svært få eksperimenter, men han vil lese om noen utvalgte.

Han vil lære å le av skolastikken, og beundre Fader Galilei. Men han vil ikke lære at han selv , i hovedsak, får en skolastisk utdannelse, og han vil ikke lære å rette et kritisk søkelys mot egen virksomhet.

Svært likt den teoretiske  skolastiker vil han stole på sine kilder og utøve sin vitenskap som en klassisk Aristoteliker.

Hypoteser og teorier står som dogmer og aksiomer i vår nye “vitenskapskatedral”, og for de nye skolastikerne er eksperimentet en “hellig ” handling, rituelt utført og myteskapende.

De senere år har man vært nøye med at elevene må “tenke riktig” om “faktastoffet”, så man har , for sikkerhets skyld utviklet en fagdogmatikk som elevene må lære.

Og likesom man i middelalderen siterte Fedrene og Skriftene,  har man i våre dager et system for viktigheten av å sitere og å bli sitert i de viktigste tidsskriftene.

Den store forskjellen mellom vitenskapen nå og dengang er ikke i den utøvende form, men i forskningens objekt.

Mens våre forskere søker i materien etter “virkeligheten”, søkte datidens skolastikere i “virkeligheten” etter Gud.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere