Toril Søland

Alder: 71
  RSS

Om Toril

Beskriv deg selv her
Jeg er blitt bedt om å skrive litt her:
Lærerskole , kr.dom gr.fag ved lærerakademiet i Bergen. Norsk, Spes.ped og halvt statsvitensk. i Oslo. Har flest år som lærer i grunnskolen, men har jobbet noen år i forsikring og noen år som ålefisker. Gift, tre døtre. Har sluttet å røyke og jobber for å bli frisk etter sykdom.

Følgere

Vår tid er i revolusjonens favn..

Publisert over 9 år siden

Det er mange forsøk på å kneble Anders B.Breivik og vi undres: Mener styresmaktene at vi alle er potensielle rebeller som lar oss begeistre av en partisan?

Man er så bekymret for Anders B. Breiviks samfunnskritikk at man sensurerer ham.

Det norske folk skal ikke få høre hans forklaring, for man er redd for at det han mener “smitter” over på dem.

Våre styresmakter betrakter hans tanker som en farlig sykdom. og oss, folket, som mulige, ja, potensielle offer for denne farlige epidemien.

Vi skulle vel være glade for å bli spart for ABBs sykdom, men, siden det er tanker dette dreier seg om, sensuren etterlater oss et spørsmål:

Har virkelig hans tanker og handlinger den effekt våre myndigheter frykter?

Mener de virkelig at han er en partisan? Er han  en rebell som kan evne å tenne massene?

Ser de på ham slik han selv ønsker å fremstå?

Vil ikke nettopp de misfornøyde oppildnes ved sensuren?

Er ikke sensuren  deres bekreftelse av hans tanker?

Hva er egentlig galt med å gjøre opprør? 

Hele vår moderne tid står jo i revolusjonens tegn!

Vi markerer sterkt den franske revolusjon som vår moderne tids begynnelse!

De blodige rebeller er våre  idealer , vår tids stolthet og ære.

I skolens historiebøker er den franske revolusjonen blitt  kjernepensum!

Den vektlegges, på bekostning av annet stoff,  som vår moderne tids vugge.

Den historieforståelse  som er malen for våre lærebøker i dag, har  betegnelsen ”New history”  og ” School Council History Project 13 – 16 ”   oppsummeres i 5 punkter (sitat):

Hovedtesen kan sies slik:

Historie er en skapende fremadrettet prosess ;   man studerer fortiden for å forstå nåtiden for å forme fremtiden,

For å igangsette denne skapende prosessen har  man behov for å

1.forstå den verden eleven lever i
2. la eleven finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
3. gi eleven forståelse av endring og kontinuitet over tid.
4.la eleven utvikle egne interesser i fritiden.
5. la eleven utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.

Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.

Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.

Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.

Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.

Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man inspirert av historien skaper  sannheten selv i fremtidsrettet aktivitet.

Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytter og hvordan vi tolker dem.

I lys av dette historiesynet er det interessant at man gir den franske revolusjon  kjernetiden.

Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg har et annet historiesyn.

Jeg vektlegger ikke den ønskede subjektive prosess, men jeg vektlegger maksimal kunnskap om hva som faktisk foregikk.

I min tanke er det svært god oppdragelse i å ikke selv være sentrum for læringsinnholdet.

Men vi lærer altså våre barn at vår moderne tid er i revolusjonen og opprørets tegn.

De får alle den enkle lærdommen at det er helt flott å kappe hodene av dem som har makten når det tjener en selv!

Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter og historiekunnskapen er fragmentarisk og hensiktsmessig utvalgt.

Med dette idealet fra skolens side og med vår ære i det fortsatte opprør mot autoriteter og alt som kan hindre en fri selvvalgt livsstil…. hva er så det gale med ABB?

Rammer han feil autoritet?

Glemte vi at vi faktisk selv har makten nå?

Vi er selv den autoritet som det skal opponeres mot. Den "adel" man vil halshugge!

Har vi faktisk tenkt og gjort noe feil her?

Var det dette man ville skape?

Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!

Og den er en avgjørende drivkraft i oss i våre fremtidsrettede handlinger!

Generasjonene med revolusjon og opprør som hovedbudskap har rebellenes drivkrefter, de elsker voldsspillene og har sin moralske forankring i hensynet til seg selv.

Ja, kanskje det er dem som kan “smittes” av å høre Breivik?

Gå til innlegget

Barna skal , i dagens grunnskole, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital. Tidligere skulle barna bli gagns mennesker, og det var den kristne oppdragelsen man var for eller imot. Hva har skjedd?

Vi tenker litt forskjellig om hva mennesket er.

Det er ikke så ofte man tenker på slikt, men når man leser hva den siste  skolereformen,  kunnskapsløftet,  sier om barna, så begynner jeg å tenke over saken. 

Skolen har som regel speilet samfunnets menneskesyn, men nå er jeg ikke lenger sikker på om skoleplanleggernes syn på barna er i tråd med samfunnets menneskesyn. 

Refomen kommer til uttrykk i bl.a  NOU 2003. 

Her omtales  barna som humankapital.

Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle.

Det viktige for varen  er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet.

Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet.

Det er dette som ligger i begrepet “livslang læring”.

Barna skal , i skolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste  selvgenererende humankapital.

Tidligere skulle barna bli gagns mennesker, og  det var den kristne oppdragelsen man var for eller imot.

Hva har skjedd?

Har våre skolepolitikere fått et helt nytt menneskesyn?

Skal våre  barns verdi måles etter hvor attraktive de er på arbeidsmarkedet?

De gamle kristne idealene gav hvert enkelt individ uendelig verdi som Guds skapning.

Mennesket var en treenighet, skapt i Guds  bilde, en syntese av legeme, sjel og ånd.

Man hadde et bevisst forhold til at barnet skulle utvikle sin personlighet i lys av dette.

Disse idealene ble etterhvert erstattet av idealene fra opplysningstiden, men man fastholdt, ubetinget, barnets uendelige verdi, som verdifullt i seg selv.

Og selv om man også dengangen snakket  om kropp og sjel, var det ikke så stor  og merkbar forskjell på de to menneskesynene.

Lenge kunne de to menneskesynene virke parallelt, både i skolen og i samfunnet.

Det skapte litt debatt om man nærmet seg det kristne livssynet “i for stor grad”, eller om man nærmet seg det humanistiske menneskesynet, med en ekskludering av det kristne.

Det er et langt sprang, fra disse to ideelle syn , til  kunnskapsløftets syn på barnet:

Barnet betegnes nå som “en vare, kalt humankapital.”

Deres verd er målbart og målene er internasjonale tester.

Dette har våre politikere gått inn for, også Krf.

Hvorfor?

Våre politikere har utformet dette i NOU 2003.

Det er diskutert, vedtatt og gjennomført i alle norske skoler.

Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven.

Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet.

Skolen setter nå barnets verdi, etter arbeidsmarkedets etterspørsel.

Er dette det riktige menneskesynet vi har for alle mennesker nå?

Vår arbeidsevne?

Er det hvor raskt vi får jobb, som sier hvor verdifulle vi er?

Dette er internasjonal skolepolitikk.  

Selv om Stortinget har forpliktet oss på reformen,  har de  ikke selv utformet dette, noe kyniske menneskesynet.

Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS,  og  EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS.

Her er Norge med.

Så uansett hvilket parti det er, her hjemme,  som lanserer “sin” skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene  Norge har forpliktet seg på.

De pedagogiske “grepene”  kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet og hovedinstrumentene for å nå målene, er fastlagt. 

Og infrastrukturen for de store nasjonale/internasjonale testene, var et stort løft, som alle politikerene var med på å løfte, enten de var enige eller ikke.

Dette gir grunnlaget for NOU 2003, og for den skolereformen vi nå er midt inne i.

Jeg forstår at WTO kan betrakte barn som humankapital, og at de kan utvikle skreddersydde skolestrategier for at denne varen(barnet) , skal bli mest mulig ettertraktet på arbeidsmarkedet. 

Våre politikere har altså sagt ja til dette, og har utarbeidet norske utgaver av WTOs planer. Vi tilpasser oss et utdanningssystem som er internasjonalt, målrettet og med total styring og kontroll.

I europakonferansen i Lisboa 17.03.03 , erklærer EU:

Innen 2010 skal EU bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi.

2010 er forbi.

Det ble kanhende  tungt for dem å ta en evaluering av denne erklæringen?

I planleggernes egne prognoser og mål for hva barna vil bli etter å ha godt i dagens skole er tallene klare:

Fra 5-15% vil bli flinke nok til å betjene ledende stillinger.

Fra 5-15% vil ikke nå opp til å kunne betjene noen form for arbeid.

Resten, fra 90- 60 % vil kunne betjene automatiserte prosesser.

Jeg tenker at uansett planer, så vil den norske lærerstand formidle barnas uendelige verdi! 

Ihvertfall i  noen år til, kanskje?  Til de nyutdannede lærerene har lært seg alt dette nye. 

Innen da er det vel kommet nye reformer, med enda et annet menneskesyn enn dette fra WTO?

Jeg håper mange føler at det er viktig hva vi setter som mål og betingelser for barna!

At det er viktig å tenke gjennom hva mennesket er. 

Vil vi at skolens syn på barnet skal være vårt syn på mennesket?

Gå til innlegget

De stod på Stiklestad, fylka til strid...

Publisert over 9 år siden

Skal Stiklestad være et sted for vår kristne kulturarv eller skal det bli et sted hvor islam og andre religioner likestilles med kristendommen? spør historiker Roy Vega.

Bakgrunnen for dette underlige spørsmål er at man planlegger å gjøre Stiklestad til møtested for religiøse ledere fra verdens fremste religioner.

Gunnar Stålsett, tidligere biskop i Oslo, tidligere statssekretær i kirke og undervisningsdepartementet, tidligere formann i Senterpartiet, tidligere generalsekretær i det Lutherske verdensforbund og det norske bibelselskapet ønsker å bruke sin politiske, religiøse og økumeniske erfaring til å virkeliggjøre  et multikulturelt engasjement.

Umiddelbart tenker jeg at han vel er rette mann til å håndtere slikt,  jeg ser også hvorfor han ønsker å gjøre dette akkuret på Stiklestad.

Stiklestad var stedet Olav Haraldsson, Harald Hårfagres tippoldebarn, kjempet for egen makt og Kristi makt.

På Mostratinget i 1023 hadde Olav knyttet den Kristne kirke til kongen!

Og dette holder vår konge seg til den dag i dag, til ergrelse for endel (nå som da) og  for enkelte til glede!

Nå var kong Olav den første som skapte en “statskirke”, og i dag, 1000 år senere, har den rødgrønne regjeringen  avviklet statskirkeordningen mens kong Harald holder sin ed til kirken.

Det er vanskelig for et folk å være religionsløs, og det er vanskelig for en regjering å styre et folk som kan tro hva de vil.

Det synes derfor viktig å fylle  et annet, mer ” tidsriktig og moderne” innhold i de gamle symboler!

Stålsetts ide passer  godt inn i regjeringens strategier for moderne internasjonal toleranse:

*Det multikulturelle er “in”,

*”politisk korrekt”

*passer til religionsundervisningen i skolene

* passer også  med FNs regler

*Alle livssyn skal presenteres likt. Kristendommen skal ikke favoriseres .

*Det multikulturelle som ide  skal inspirere og erstatte “religiøs” begeistring!

*Religionene kan med fordel tones noe ned, de er jo litt gamle og umoderne, da!

*det multikulturelle prosjektet skal vise hva vi kan enes om, samarbeide om!

Jeg kjenner det økumeniske arbeidet som en lang omstendelig prosess hvor man bygger broer over uenigheter og skjuler uenighetene godt under broene.

Man blir ikke enige, men finner veier å benytte slik at man kan unngå krangel og krig.  Egentlig svært nyttig  om det hadde virket sånn.

Mot seg har de folk som fremdeles ønsker å bevare den gamle historien om HelligOlav og Kristi kirke:

Dette er i en tid hvor man har

*en voksende frykt for Islam

*en sterk spenning mellom jøder og resten av verden

*en aggresiv materialisme som kjemper for å fjerne kristendommen helt

*en rød mediekultur som partisk fremstiller saker slik AP ser verden.

* skilt stat og kirke

*fjernet kristendomsfaget i skolen

* sterkt hevdet retten til å mobbe kristendommen offentlig

Så skal man ikke undres over at man samler seg til strid om Stiklestad.

På Stiklestad fylket  Olav Haraldsson seg for Kirke og Kongsmakt.

For åsa-troen  kom Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson med over dobbelt så mange menn som Olav hadde.

Striden raste, men åsa-makten var for stor.

Torstein Knarresmed hugg Olav i venstre kne så han sank om, Tore Hund rente sitt spyd i magen hans og en Kalv hugg ham i halsen.

Åsatroen seiret.

Men en blind mann fikk Olavs blod på hendene og da han gned seg i ansiktet med dem ble han seende.

Ett år etter var ryktene om undergjerninger knyttet til Olavs levninger så mange at han ble helligkåret og fikk tilnavnet “den Hellige”.

Dette var før moderkirken ble delt, derfor ble Olav den Hellige også helgen i den gresk-ortodokse kirke og de utviklet tidlig en egen Olavikonografi og han ble en av de  største helgener i hele den samlede kristenverden og hans legendariske sverd “Bæsing” er i Olavskapellet i Konstantinopel.

Nå skal han altså utkonkurreres av Stålsett. Skyves, som gammelt gods, under ny moderne historie.

Roy Vega snakker for mange når han ber Stålsett finne et annet sted for det multikulturelle prosjekt.

Stiklestad er selve symbolet på kristningen av Norge. Det er et sted med sterk symbolkraft!

Den som underlegger seg denne nasjonalhelligdommen, og fyller det med nytt innhold,  har demonstrert sin styrke.

Slik blir Stålsetts handling svært symbolmettet og det er nettopp hva han ønsker.

Han mener stedsvalget er ideelt og sier at alle møtedeltakerne ønsker fred og han poengterer at verdens kristne aldri har vært redd for å møte mennesker med annen tro.

– Religion kan bidra til fred og forsoning, men blir flere steder misbrukt til konflikt og terrorisme. Vårt fellesskap av religiøse ledere mener at religion har et positivt bidrag å gi til verdensfreden, sier Stålsett.

Olav ble utnevnt til Rex Perpetuus Norvegiae, Norges evige konge, hans kongesymbol er øksen i riksvåpenet.

Vi begynner å forstå at selv økumenikere og  multikulturelle fredsstiftere  kan vekke til strid når de utfordrer “symbolene” fra Stiklestad!  Og tap og seier er ikke alltid hva de ser ut som i første runde!

Mens jeg leste  hva Roy Vega skrev om dette,  kom jeg til å tenke på Per Sivles vakre kvad “Tord Foleson” .

Diktet er kanhende mer aktuelt nå enn den gangen:

Dei stod på Stiklestad, fylka til strid,

den gamle og so den nye tid:

Det som skulle veksa, mot det som skulle siga,

det som skulle falla, mot det som skulle stiga.

So dreg dei sverdi i same stund,

den bjarte kong Olav og den grå Tore Hund.

Og hær-ropet dunde, so jordi ho dirra,

og spjuti dei suste, og pilene svirra.

Men so er det sagt at ein gasta kar,

Tord Foleson, merket hans Olav bar.

Og denne Tord merkesmann, honom me minnast

so lenge i Noreg merkesmenn finnast.

Då Tord han kjende han banesår fekk,

der fram i striden med merket han gjekk,-

då støyrde han stongi so hardt han kunne

i bakken ned, før han seig inn-unde’.

Og gamle soga, ho seier so,

at Tord han stupte, men merket det stod.

Og soleis må enno den kunna gjera

som framgangsmerket i Noreg skal bæra.

Mannen kan siga, men merket det må

i Noregs jord som på Stiklestad stå.

Og det er det store , og det er det glupe,

at merket det står, om mannen han stupe’.

Gå til innlegget

Vann og eldreomsorg.

Publisert nesten 10 år siden

I det øyeblikket du avgjør at en person ikke skal få hjelp til vesketilførsel, praktiserer du aktiv dødshjelp. Omsorg er tidkrevende. Er den aktive dødshjelpen et valg begrunnet i hensynet til tid og økonomi?

Ketil Bjørnstad forteller om en omsorgssvikt mange kjenner igjen.

Desverre er de fleste av oss ikke så oppegående i livets sluttfase at vi bestiller vann eller saft på sengekanten. Som det sto i Aftenposten:

- Som Husebø påpeker mister ofte pasienter i livets sluttfase interesse og behov for mat og drikke. . .......

og videre at det å slutte å tilby mat og drikke er vanlig i sykehjemmene:

I utgangspunktet er det veldig utbredt, og det skal det være, sier Stein Husebø, overlege og daglig leder ved Verdighetssenteret ved Røde Kors sykehjem i Bergen til Aftenposten.no.

- Naturen har ofte gode løsninger. Og det naturen har planlagt for oss, er at mot slutten av livet, når sykdom og alderdom tar overhånd, er at vi mister interessen for å spise og drikke, også dør vi tidligere enn om vi hadde blitt tvangsernært. Det å ikke spise og drikke i en slik situasjon, tror befolkningen er kjempeplagsomt, men det er sjelden tilfelle, sier han.

Han sier tilførsel av næring og drikke mot slutten av livet i mange tilfeller vil forlenge dødsprosessen og gjøre den mer komplisert og smertefull...

Så langt Husebø.

Jeg har sett mange miste synlig interesse for å be om vann, men aldri har jeg sett noen miste behovet for vann. Hvorda kan Husebø si noe slikt?

De fleste av oss vet at det er helt naturlig å dø når man ikke får tilført vann, men hvorfor gir man folk flest en slik utgang på livet? Det går fort, og koster minst.

Da farfar ble lagt på sykehjemmet og jeg ønsket at de skulle gi ham vannet opp til munnen, for da kunne han drikke, sa de at det hadde de ikke tid til.

Vannet ble satt foran ham og om han tok det var helt opp til ham.

Jeg spurte hans primærlege om hva hans veskebehov var, og legen sa minimum 2,5 liter.

Jeg ba ham føre dette opp som daglig medisinering, men han sa at det kunne han ikke pålegge pleierne.

Farfar fikk medisiner, bl.a. vanndrivende, men ingen holdt vannglasset opp til munnen hans så han kunne drikke vann, bare når han skulle svelge ned tablettene ble dette gjort. Da var omsorgen på plass , det var viktig å ta alle tablettene!

Vi gikk der hver dag og sørget for at han drakk sitt dagsbehov.

Når inntaket hans hadde passert halvannen liter, løftet han hodet, øynene klarnet og han snakket med oss rundt ham, også sang han på sine beste stunder.

Enhver som har vannet en uttørret potteplante og har sett den reise seg igjen vet hva jeg snakker om.

Om vi ikke hadde gjort dette ville han vært en slik døende potteplante etter få dager, og man hadde fattet vedtaket om å ikke tilby mer av vått eller tørt.

Den som ikke drikker selv på pleiehjemmet tørker ut, i uttørringen øker sykdom og dødsprosesser kraftig, og da "går det fort"!

Hvordan vet man at den dårlige tilstanden som innleder den aktive dødshjelpen ikke er fremskyndet av vannmangel?

Jeg mener at tilstrekkelig vanntilførsel bør sikres før man snakker om "medisiner og diagnoser", fordi det opplagt er mange alvorlige bivirkninger av for lavt veskeinntak.

Man kan snakke om menneskeverd, men det reduseres ganske kraftig dersom man ikke er verd den enkle omsorgen.

Hvem  tar disse avgjørelsene?

Hvem  sier at farfar er så syk at nå bør han dø fort?

Når blir slik aktiv dødshjelp mord?


Gå til innlegget

Tro, viten og filosofi

Publisert nesten 10 år siden

Når vi forholder oss til virkeligheten, gjør vi bruk av disse tre. Når vi samtaler eller diskuterer, kan vi ofte blande disse tre uten å reflektere nærmere over det. Jeg prøver her å tenke høyt om dette.

Jeg vokste opp med en glede over både eventyrenes verden, troens mysterier, vitenskaplig undring og samtalens gleder.

I voksen alder har jeg ikke funnet noe bedre enn det jeg lærte som barn, men jeg har møtt mange som lager motsetninger mellom disse ulike måtene å forholde seg til livet på.

Det snakkes ofte om viten og tro. Man setter de to begrepene opp mot hverandre.

Ordet viten representerer da vår tids moderne oppfatning av vitenskaplighet, mens ordet tro oppfattes som en religiøs aktivitet.

I debattens hete opplever man ofte at tro knyttes til den “uvitende/mørke” middelalder,  synonymt med “overtro”.

Det sies: Hvordan kan du tro det? I vår opplyste tid!…..”

Og: ” Det er bare overtro! Vitenskapen sier jo at….

Eller det sies:  Jeg tror ikke på noe før det er bevist.

Denne polariseringen av begrepene møter man ofte i debatter og populariserte fremstillinger, men den viser oss hvor  dypt skillet er  mellom de to hovedformer for bevisst bearbeidelse av tilværelsen.

Ja,  man  gjør det til en trossak å velge  mellom viten og tro.

I dette “valget” ser man ikke at man skaper et nytt fenomen: vitenskapstro.

Man sier: Jeg tror på vitenskapen.

Dermed mister man den åpne, søkende, spørrende vei, opplysningstidens vitenskapsideal,  hvor vi hele tiden legger ny viten til det vi visste fra før, og slik stadig endrer vår viten.

Denne ideelle erkjennelsesprosess kaster nettopp usikkerhetens skjær over vår viten i øyeblikket.

I våre dager betrakter man viten som en fast størrelse, noe man kan tro på.

Da brukes begrepet tro synonymt med ” å stole på”, og ordet har fått tilbake noe av sitt egentlige innhold:

Gleden over å ha tillit til,  stole på og å være sikker, trygg og glad, som barnet er trygg i foreldrenes kjærlighet og omsorg.

Troen er menneskets helhetsopplevelse i tilværelsen.

De enkelte trosspørsmål er mer en intellektuell øvelse, de influerer ikke på den dype grunnleggende helhetsopplevelsen .

Denne  hengivenhet i sinnet er troens anliggende, og når vitenskapen ønsker å  erstatte denne, ja, når den selv vil være gjenstand for troen, har den forlatt sin egenart.

Vi har mistet forståelsen for de vitenskaplige prosessene når vi sier :  “..Vi vet! Det er bevist at!..Så tro på det..!”

Og dermed har man postulert tolkningen av vitenskaplige enkeltresultater  som apsolutt sanne,  svært likt pavens uttalelser “ex katedra”.

At vi, vanlige mennesker, kan uttale oss slik, er forståelig. Vi har kanhende behov for å forenkle virkeligheten til absolutter, fakta og bevis.

Men når vitenskapen selv  fremstiller seg som  forkynneren av ufeilbarlig viten, har den gått inn i rollen som  religion.

Den har sviktet sine egne idealer og gitt etter for trangen til å pryde seg med pavehatten,  erte religionene og innta maktposisjonene :

“Her er svarene på hvor menneskene kommer fra  og hvordan alt ble til”

og  “Tror du ikke på BigBang kan du ikke få arbeide ved dette universitetet”

og   “Tror du ikke på Darwin kan du ikke arbeide her!”

Den har byttet sin forskersjel mot autoritet og herskertrang og sin ungdoms undring med  død dogmatikk.

Vitenskap, tro og filosofi er som tre søsken på veg ut av samme vugge:  undringen over livet.

De tre holdt sammen i tidlige tider:

Gudene hersket og lærte opp menneskene, kultiverte dem, sier de eldgamle , og  ære og trofasthet var deres lønn.

Viten, tro og tanke  sto i en Gudstjenende sammenheng. De tre var underkastet Gudekongen og var rikt benyttet.

Vår historieskrivning gir oss bare et ekko av urtiden.

Myter, legender og eventyr overtar og legger små spor i sinnet om at “det var engang…”

Europa våknet til bevissthet ved de greske filosofenes grunnleggende spørsmål og ved den nye religionens magiske vekst.

Skoler og utdannelse fortrenger de lukkede profesjoner, og den åpne  kunnskapen står et øyeblikk alene før den finner filosofene og igjen samordner seg både tanke og tro.

I kirken blir skolering i alle vitenskaper  en naturlig del av ethvert teologistudium.

Slik ivaretok kirken helheten:  Viten, filosofi og tro i Guds tjeneste.

Men kirkens makt ble stor, og etterhvert ble det tydelig at deres gudstjeneste ble brukt for å fremme kirkens egeninteresser.

Tro, viten og filosofi ble brukt for å fremme kirkens makt og rikdommer.

Så kom skillet.

Individet sto opp mot helheten og krevde å bli hørt.

Luther(1500tallet) ville fortelle om den riktige tro.

Galileo (1600tallet) ville fortelle om den riktige viten.

Men kirken hadde  alt i sine skrifter.  Den forvaltet helheten:  tro, tanke og viten.

Teologien bygget de vakreste og mest komplekse teorier med disse vidunderlige redskaper.

Og kirken var generøs:  “Kall det en teori! Bare ikke kall det sannhet! Så er alt i orden.”

Men Luther og Galileo hevdet individets rett til å ha sin helt private sannhet.

Det innledet et systemskifte.

Luther ble talsmann for den individuelle tro, hvor troen alene var frelsende!

Mennesket kunne stå alene med sin tro og si: “Jeg tror at…!”

Galileo ble talsmann for den eksperimenterende og observerende  metode i vitenskapen.

Mennesket kunne stå alene med en vitenskaplig observasjon og si : “Jeg vet at…!”

Filosofiens hjelpende hånd fikk de begge etterhvert med, men Luther hadde  lite bruk for henne så hun skjenket  sin tjeneste til vitenskapen .

Både Luther og Galileo var talsmenn for å stå alene og å stole på sin egen dømmekraft:     “Tenk selv…!”

Protestantismen og opplysningstiden ble forløperne for vår moderne tid.

Men moderkirkens helhetlige anskuelse, deres synteser av tro, tanke og viten, fulgte ikke med på lasset.

Den protestantiske presten leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare teologi.

Vitenskapsmannen leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare en. Han fordypet seg i et område innen ett fag og drev bare med å måle fysiske  størrelser og observere dem.

Disiplinene ble ukjente for hverandre og konkurrerte om fyrstens gunst og midler.

De så skjevt til hverandre, som sjalu ektefolk, og hver for seg hadde de kongstanken i seg:  “Jeg har rett..!”

Fyrsten innkalte dem begge i sitt råd når han ville drøfte viktige saker, sammen med landets stormenn, og den helhet man hadde underordnet seg i moderkirken, var byttet med fyrstenes fragmenterte innsikt og skiftende interesse.

Den protestantiske verden var på veg inn i sekularisering , og den vitenskaplige disiplin led mest ved å stå alene med sine enkeltresultater og funn. Den manglet det helhetsbilde hvor disse funnene kunne ha noen betydning.

Filosofien ble vitenskapens  systematiske og helhetstenkende redskap.

Man utfordret den fragmenterte troen  ved å uttale seg om dens anliggender:

“   Er naturen guddommelig styrt?…”    og      “..Er ånden en funksjon av materien?…”

Og man fikk mange ulike retninger og skoler som speilet den vitenskaplige synsingen.

Filosofien ble en umistelig del av vitenskapen:

* Dens tenkning og forskning har til formål å forstå og å erkjenne tilværelsen i alle dens former.

*Den utmerker seg ved sin metodiske fremgangsmåte .

*Den legger avgjørende vekt på å bevise eller begrunne en påstand og ta hensyn til begrunnede innvendinger.

*Den er alltid klar for å la de forutsetninger man bygger på bli gjenstand for kritikk.

*Er bevismaterialet utilstrekkelig, skal man oppgi hvor stor sannsynlighet det er for hypotesen.

I tillegg til disse ideelle arbeidsmetoder, har filosofien vært systembygger:

Den har fastholdt og  frembragt helhetlige hypoteser og teorier. Disse står som det ypperste innen våre dagers helhetstenkning.

Denne fortreffelighet og deres store vekst og makt har ledet også dem i den samme fellen som moderkirken en gang gikk i.

Det blir viktigere å beholde og å øke egen posisjon enn å være tro mot egne ideer.

Hypoteser og teorier fremstilles ofte som vitenskaplige fakta, mens de egentlig er  filosofisk/vitenskaplige  tankemodeller og ledd i den helhetlige forståelsen.

Etter annen verdenskrig var man  opptatt av metodologiske spørsmål:

” Skal man bruke samme vitenskaplige metode i naturvitenskapene og i samfunnsvitenskapene?…”

Og, siden 1970 har vitenskapsfilosofien mere vektlagt å studere seg selv:

” Hva er vitenskapens sosiale og samfunnsmessige funksjon….?”

Og,endelig, i 2008 opprettet man “Prosjekt Vitenskapshistorie” ved universitetet i Bergen.

I denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, ble troen stående veldig tilbake:

Kirkene mistet sin politiske innflytelse, og folk hadde ikke lenger så stort behov for kirkens tjenester.

Troen ble en privatsak, og troens innhold opp til enhver.

Vitenskapen var blitt selvbevisst og ga klart uttrykk for at kirkens tro var ensbetydende med overtro.

I våre dager stiller vitenskapen trosspørsmålene:

“.. Vi tror på Higgs partikkel  og  jobber her ved Cern for å finne om det vi tror stemmer…!”

“…Vi trodde  at organismen er en utskrift av et genetisk program….”

Filosofiens fortjeneste i denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, kan neppe måles.

Både tro og viten har hatt sine storhetstider godt hjulpet av filosofien, men selv har den problemer med å stå på egne ben. Som egen disiplin har den påvirket oss, men ikke nådd ønsket makt i det brede lag av befolkningen, men ved denne aktiviteten har den igjen fått sin egen lille platform.

Det er en pekepinn når en bok som “Sofies verden” er oversatt til over 50 språk.

Filosofien har tenkningen som kan gjøre både tro og viten tilgjengelig , forståelig og attraktiv.

Den virker best sammen med sine søstre, og samhandlingen med vitenskapen har gitt dem begge enorm makt.

Antallet forskere og professorer i våre dager overgår langt antallet biskopper og prester.

F.eks. bare i Japan er antallet forskere 756 000, mens det totale antallet katolske prester i verden i 2008 var 408 024 .

Både USA og Kina har over 1.42 millioner forskere hver, og Kinas antall stiger raskt for hvert år.

Hva i de vitenskaplige teoriene som er viten og hva som er filosofi, er ganske uoversiktelig for oss legfolk.

Vi får servert syntesen og helheten som en viten vi skal tro på.

Vi har ikke, hver for oss,  kapasitet til å etterprøve deres påstander, eller å skille mellom tankebyggverk og faktisk viten.

Vi er  henvist til å tro på dem.

Men vi kan ha glede av å tenke over at viten, tro og filosofi er en metode/en veg vi går for å nå frem til erkjennelse av det som er.  Ordet metode er gresk og betyr nettopp “etter veien”.

Vi har i praksis bare  to metoder/veier å gå:

Tro eller viten.  Begge veier er blitt tilgjengelige (til-gjenge=gå -lig, altså mulige å gå på) ved  filosofien.

Det er de to veiene som åpner Monopolspillet:  Kirkeveien og Parkveien.

De har hatt hver sin storhetstid, og deres maktkamp er uskjønn, for den følger Monopolspillets kamp om midlene.

Likevel har begge veiene bevart for oss, om enn fragmentert, den egenart som gjør dem attråverdige.

Det er likevel mulig å se helheten. Det er mulig å vandre både “Kirkeveien og Parkveien”.

Det skjer når man, som i urtiden, har Gud som konge. Da går de tre stridige søstrene sammen og yter maksimalt i troskap mot sannheten.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere