Toril Søland

Alder: 71
  RSS

Om Toril

Beskriv deg selv her
Jeg er blitt bedt om å skrive litt her:
Lærerskole , kr.dom gr.fag ved lærerakademiet i Bergen. Norsk, Spes.ped og halvt statsvitensk. i Oslo. Har flest år som lærer i grunnskolen, men har jobbet noen år i forsikring og noen år som ålefisker. Gift, tre døtre. Har sluttet å røyke og jobber for å bli frisk etter sykdom.

Følgere

Med Hamsun i Kaukasus

Publisert over 9 år siden

Det er politisk uredelig å vektlegge at Hamsun var nazist. Nesten hele hans liv og forfatterskap var før nazismen. Å reise med ham i Kaukasus, å lytte til hans skildringer av de ulike folkegrupper er herlig fritt for slikt han anklages for.

Boken “I æventyrland” er en av Norges første reiseskildringer, utgitt 1903.

Den er et sterkt møte med forfatteren og hans reiseopplevelser i Rusland og Kaukasien.

Det er som om løytnant Glahn har fått reisestipend, og at  vi slik reiser sammen med en gammel bekjent.

Selv om man danner seg tanker om  forfatteren, Knut Hamsun, ved å lese  romanene hans, er likevel denne reiseskildringen unik i så måte.  Både hans kunnskaper, lynne og særheter kan hver for seg være underholdende nok, men å reise sammen med ham, og å møte stedene og opplevelsene gjennom ham, er fantastisk!

Første gang jeg leste boken måtte jeg stadig lese noe høyt for min mann for å dele en og annen skildring eller betraktning. Boken er underfundig og vokser ved annengangs lesning, og  bør slett ikke stå  i skyggen av hans romaner. Hamsun selv er som en sum av sine romanskikkelser, så leseropplevelsen ligger derfor nær  romansjangeren, eller man kan si at Hamsun løfter reiseskildringen til hva reiseskildringer bør være:  Høiverdig  litteratur!

Det har nettopp vært “Hamsun-år”, og det vekker til  ettertanke at  Hamsuns person  fremdeles skaper splid her hos oss fordi han efter våre definisjoner var “nazist”.

Dette lå tungt i min tanke da jeg leste boken.

Kaukasus er et  knutepunkt både geografisk og åndelig:

Her tenker man seg  det opprinnelige, våre forfedres opphav.

Her kom æsene og vanene  fra, ifølge Snorre.

Her dro jøder, grekere ,  persere , tyskere og  svensker og opprettet små handelssentre blant Kaukasus mange folkeslag.

Her reddet Nansen en halv million  flyktninger med Nansenpasset,  han skaffet matforsyninger til folk som sto på grensen til sultedøden og han hjalp armenerne som hadde  flyktet fra masseutryddelsen i Tyrkia.  Et enestående arbeid som ga ham Nobels Fredspris.

Her sto Quisling og ledet dette hjelpearbeidet  for Nansen,  og ingen visste at om 20 år skulle han bli landsforæder.

Her søkte Hitler å underlegge seg landområder, og mange av våre norske frontkjempere var med divisjon Viking hit. Og man kan undres;  hva ville Hitler  der?

Her dro Heyerdahl på jagt etter Odin, og fant de spor han søkte etter.

Den papirløse flyktningen, Maria Amelie fra Nord Ossetia, og vår utvisning av henne fra Norge , har aktivert   minnene fra  dette stedet.  Hvorfor valgte våre myndigheter å ta nettopp henne? Hvorfor legge  Nansenskolen til åsted for pågripelsen? Er vi fremdeles i en ideologisk “krig”?

Da Hamsun dro til Kaukasus i 1899 var han uvitende om fremtidens kriger ,    Hitler var bare ti år og hadde ennå ikke satt sin farge  på Europa, og det var  fire år før Lenin fikk flertall og innførte Mensjevik og Bolsjevik- begrepene i Rusland.

Hamsuns  tanker var tanker i tiden, vestens tanker. Når han ser og kommenterer underveis på reisen, får vi også et møte med hvordan  den vestlige kultur tenkte på den tiden.

Hamsun er 40 år ved reisens begynnelse, hans tanker er formet ferdig, i hovedsak. Når han i 1920 får Nobels litteraturpris for boken “Markens Grøde” er det et sterkt uttrykk for at verden liker hans tanker. Da er han 60 år.

Det var derfor ikke  en nyfrelst nazist som støttet Hitler, men en gammel, tenksom mann som så slaverne bli kommunister, og som håpet på at en norsk variant innen et storgermansk rike kunne bli til noe godt.  Desuten mislikte Hamsun  England og Frankrike som koloniserte verden.

Men  her på reisen  er Hamsun helt uten slike bekymringer, han reiser dit hvor han og mange andre tenkere har hentet inspirasjon.

Jeg vil sitere hans tanker idet toget kjører inn på stasjonen Kasbek ved elven Terek:

“…Vi befinder oss nu 1727 meter over havet og har på de 43 verst steget nær et tusen meter siden i morges. Her omkring Kasbek skal osseterne bo, dette folk hvis avstamning og navn ingen kan utgrunne, folket kaller seg selv Iron. Jeg ville gjerne utrette noget for vitenskapen mens jeg er på denne reise, det lå da nær å forta nogen undersøkelser blandt osseterne. Jeg kunne bare klatre oppover bergene i nogen timer og så komme til osseterne og utgrunde dem. Jeg hadde nogenlunde bra forutsætninger dertil, jeg hadde læst mange bøker i tidens løp om Kaukasien. Her er menneskehetens vugge, her var Prometheus lenket til klippen, her er den evige ild ute ved Baku, hit kom en hel mængde jøder og bosatte seg efter det Babyloniske fangenskap og her i nærheten ligger berget Ararat som riktignok ligger i Armenien, men det er synlig også herfra.  Jeg burde ha god tid på meg og ikke bare et par usle timer. Jeg har lest om at osseterne skal ha en mængde redskaper som ellers ikke er kjent av andre stammer i Kaukasien, både ildtænger og deigtraug og smørdritler og ølkrus og høiriver og meget andet; dette har forundret alle tidligere forskere og sat dem i bet. Men slapp nu bare jeg over til dem så vilde jeg spørre dem bent ut hvor satan de hadde disse instrumenter fra, om de hadde kjøpt dem eller om de var dem medfødte. Det kunne muligens komme uanede ting for dagen, jeg blev kanskje endog nødt til å opfinde en helt ny lære om folkevandringerne, gjendrive mine forgjængere i faget, både Ercert og Brosset og Opfert og Nestor og Bodenstedt og Reclus og komme til selvstendige resultater. Det ville kanskje ikke bli uten betydning for meg selv heller, det ville flages for mig når jeg kom hjem, jeg vilde få anmodning om å holde foredrag i Det geografiske selskap, jeg vilde få en stor St. Olaf.  Jeg så det alt i ånden.

Så kommer Karnej bort til meg der jeg står langt borte under et berg og mælder at nu skal vi avsted…….” sitat slutt.

Her favner han vestens  Kaukasusfeber.

I tillegg til interessen for Kaukasus har Hamsun stor respekt for og kjærlighet til det slaviske folk:

“…….det sitter noen gode, gamle folk et stykke borte og småprater og spiser og de er ikke meget stygge og hærjede i ansiktet som gamle folk i regelen er, men tværtimot åpne og stærke i ansiktet, og de har alt sit tykke hår. Slaver! tænker jeg og ser på dem, fremtidens folk, verdens seierherrer efter germanerne! I et slikt folk kan en litteratur som den russiske vælde op, grænseløst, himmelstormende, i otte tykke varme væld fra deres diktergiganter……sitat slutt.

Her nevner han også germanerne. Det var den  folkegruppen  han selv tilhørte, og var stolt av. Men tyskeren beskriver han slik:

“…….Folk går og kommer. Et selskap av tyskere stiger ind og slår sig ned i nærheten av mit bord og bierprater og verdamter og famoser med høi røst……”

Og engelskmannen beskriver han slik:

“……. Den lille brite forsøkte nok endda å gjøre mig til luft; men han var for ung, han kunne ikke holde stand, og det var morsomt å se ham streve med sin uøvde verdighet……. Han forsøkte å redde restene av sit storbritanniske væsen da han gikk: han så meg atter ikke.

Jeg sa da: Lykkelig reise! Husk på å hilse høflig når de kommer og går. Det er skikken i verden.

Han blev sprutrød og tok i forfjamselsen litt op til sin hat. Så kjørte han……”

Senere på reisen holder han et oppgjør med verdens store diktere, det er fornøyelig lesning!  Og her sier han faktisk, blandt annet : “…”Krig og fred” og “Anna Karenina” – større diktverker i sit slags har ingen skapt.”

Om jøden sier han:

“……Armeniske jøder går forbi. Det er handelsmenn, rikfolk som ingen jordisk nød synes å trykke. De går i kaftaner av sort silkeatlask og har sølv og guldbeslåt bælte. Et par av jødene er meget vakre. men en ung gutt de fører med har en gildings ansikt og laskete krop. Det gjør et ublandet motbydelig indtryk å se hans reisefæller behandle ham som en dame. Det farer til stadighet handlende jøder mellom Rusland og Kaukasien. De fører med seg varer fra de store byer ind mellom fjældene , derfra tar de fjældfolkenes tøyer og tæpper tilbake til de store byer…….

Det er mange  karakteristikker og  skildringer av de ulike typer mennesker han møter på reisen, jeg siterer noen:

“….Det er tre slags stepper: græsstepper, sandstepper, og saltstepper; men her er bare græsstepper…. av alle steppeboeres poesier er vel kosakkens inderligst følt og skjønnest sungne. Hverken om kalmukens eller om kirgisens eller om tartarens stepper er sagt så skjønne og kjære ord som om kosakkens. ……   ……. Men kosakken er forskjellig fra de øvrige steppeboere. For det første er han stedets urbeboer, mens de andre er innvandrere, nogen levninger av den “gyldne”, andre av den “blå” horde. Dernest er han kriger, mens de andre er hyrder og jorddyrkere. Han har aldri været trel under en khan, en plan eller en bojar, det har de andre. “Kasak” skal bety “fri mand”, har jeg læst.

……Tartarene findes overalt i Sydrusland, også her i kosakkenes land. De er væsentlig hyrder, det er flinke, høit begavede mennesker, de kan alle uten untakelse læse og skrive, men jeg har læst om at det kan ikke alle kosakker….

…på perronen traf jeg til å se en flok kirgisere. …For mine øyne skilte de seg ikke meget ut fra tartarer.. Jeg ser på de mørkegule litt skjævøiede mennesker…… vakre er de ikke etter våre begreper, men deres blik er barnslig og deres hænder overmåte små og likesom hjælpeløse.  Mændene er kledt i fåreskind og grønne og røde skaftestøvler, de har dolk og lanse som våpen. Kvinderne er i spraglete bomuldskjoler; en av kvinderne har en stråhat som er kantet med ræveskind. De har ingen smykker på og ser ut til å være meget fattige……..

…En av de armenske jøder sier noe til meg hvorav jeg forstår navnet Petrovsk. Njet, svarer jeg på godt russisk, njet Vladikaukas, Tiflis. Han nikker og forstår hvert ord. Jeg kan altså begynne å føre en samtale på russisk; nu skulde nogen der hjemme ha hørt meg! Da jeg tenker meg at jøden kunde ville se efter officeren i telegaen ute på steppen, rækker jeg ham min kikkert. Han ryster på hodet og mottar den ikke. Derimot løser han av sig sit sølvur i lang sølvkjede, holder det frem mot mig og sier: Vosjemdjesjatj rublj!  Jeg slår efter i min talliste og ser at det er otti rubel han forlanger. Jeg ser for moro skyld på uret, det er stort og tykt og likner de gammeldags spindelurer, jeg lytter til det: det står! Da tar jeg mit eget guldur op av lommen og vil knuse jøden med dette syn. Men han viser intet tegn til bestyrtelse, det var som om han hadde fåt nys om at jeg har dette ur ene og alene for i nødstilfælde å pantsætte det…… Njet! sier jeg bestemt og viser hans ur tilbake……

…på perronen her på stationen går blandt mange andre en ung tsjerkessisk officer. Han er således klædt: han har lakerte skaftestøvler med gyldne spænder opover yttersiden av læggen. Hans brune klædes tsjerkeska som rækker ham nesten til anklerne sammenholdes om livet av et forgyldt bælte hvori står en guldbeslåt dolk på skrå over maven. Over brystet står toppene av atten forgyldte patronhylser. Han har lang, smal sabel ved siden, sabelen slæper, hæftet er inlagt med turkiser. Han har en skjorte eller en underkjole av hvit råsilke; tsjerkesaen er åpen nedover brystet og dette hvite råsilkebryst ser ut i solen som sølv.Han har sort hår som glinser og en aldeles snehvit lue av langhåret Tibetskind hvis uld henger ham litt ned i panden. Hans påkledning gjør et lapset indtryk, men ikke hans ansikt. Man forklarer meg at vel er hans uniform reglementeret, men hvad andre har av lin har han av silke og hvad andre har av messing har han av guld. Han er fyrstesønn………..To musjiker, bønder, i bluse og lærbelte om livet går frem til ham og hilser, de tar luerne av og stikker dem under armen og bukker og sier noget……så begynner de å tale mere, de forklarer noget og falder herunder hverandre i talen. Officeren avbryter dem med et kort ord og musjikerne sætter sine luer på. De blev vel befalet dertil for hetens skyld. Og efterpå vedblev de å snakke videre; men da ler officeren og ryster på hodet til avslag og sier njet, njet, hvorpå han går sin vei. Men musjikerne følger efter. Plutselig vender officeren sig om , peker på dem og sier Stajatj! Og musjikerne står. Men de klynker endnu og vedblir å tale……Man adlyder en mand som kan befale. Man adlød Napoleon med henrykkelse. Det er en nydelse å adlyde. Og det russiske folk kan det endnu……

…….Månen er ganske blank, klokken er fem, solen og månen skinner begge to på en gang i landskapet og det er meget varmt. Denne verden er ikke som noen annen verden jeg kjenner og det kommer atter dertil at jeg kunde ville være her for livet…….Folket her har utholdt kampe som truet med å legge det øde, men alt har det overvundet, det er stærkt og sundt, det florerer, det er idag et folk på ti millioner i alt. Kaukasieren kjender vel ikke New Yorkbørsenes hausse og baisse, hans liv er intet kappløp, han har tid til å leve og kan slå maten ned av trærne eller slagte sit får å leve av. Men europæerne og yankee’erne er dog  større mennesker? Gud vet det. Gud og ingen anden vet det, så tvilsomt er det……….Kaukasien, Kaukasien! Det er ikke for intet at de største diktergiganter verden kjenner, de store russere, har været hos dig og øst av kilderne…. Sitat slutt.

Det er så mye jeg ville nevnt, som de mange strabaser  med hest og vogn opp og ned de skyhøye fjellene, morsomme hendelser, gode skildringer og typiske Hamsunrefleksjoner, men mest kanskje oppholdet i Baku, hvor de spør etter Nobelhuset og bor hos Hagelin, Nobels svenske ingeniør. Han viser dem oljefeltene og produksjonen på stedet. De får også gjeste “den evige ild”, før de av økonomiske årsaker må dra til Tiflis.

Boken avsluttes i Batum:

“….Dens gater er brede, men ikke brolagte, man kjører og går i sand. Ved havnen  vrimler det av skibe, av små seilfartøier sydfra byerne like ned til Tyrkiet og svære europeiske dampere, rutebåter på Aleksandria og Marseille.

Byen ligger i en sumpig og usund, men frugtbar egn, omgit av skoger, maisfelter, vinhaver. Høit oppe er bergene hist og her avbrændte og på disse bare pletter går kurder og gjæter sine får. Borgruiner rager op av de lodne skoger…….”

Flere ganger har han nevnt borgruiner, det er borger og kirker fra dronning Tamaras tid, 1184-1212.

Det var en krigersk  tid hvor muhammedanere og kristne tok hverandre til fange. Hamsun dikter seg inn i denne tiden. Han gjendikter Dronning Tamara og hennes rike og skaper et interessant  skuespill hvor konflikten nettopp er mellom muslimer og kristne.  Dette er Hamsuns eneste skuespill. Jeg anbefaler den lille boken og mener  at dette dramaet er mer aktuelt nå enn noen gang.

Så lar jeg Hamsun få siste ordet:

“….. Det er ut på ettermiddagen. Jeg sitter her ved det åpne vindu og ser nakne mænd som rider hester tilvands i Sortehavet. Deres kropper er mørke mot den blå sjø. Og solen skinner endnu på ruinerne av Tamaras borg som reiser seg op av den lodne skog.

I morgen drar vi igjen til Baku og siden videre mot Østen. Så er vi snart ute av dette land. Men jeg vil alltid længes tilbake hertil. For jeg har drukket av floden Kur.”

Gå til innlegget

Den viser oss at vi ikke er ferdige med vår angst. Vi glemmer at kristendommen faktisk ikke fant opp helvetestanken, men alle religionene gir oss sine visjoner av livet etter døden.

Det forundrer meg at man stadig snakker om helvete som en “kristen” oppfinnelse.
De fleste religioner har et “helvete”, med mange like forestillinger om hva det innebærer.

De mest “saftige” forestillingene, med sterkest utmaling av pinene og lidelsene knyttet til det å oppholde seg der, er fra den etruskiske kultur som var forløperen til det Romerske riket.

Roma hadde altså sine historiske og kulturelle røtter, flere århundrer før kristendommen,  i de sterkeste helvetesforestillinger verden kjenner.

Den Greske underverden, ved Hades, blir nesten vakker og estetisk  ved sammenligning med det Etruskiske Helvete.

Likedan er vårt Helheim, blekere og stillere enn det brennende Etruskiske.

Det Bibelske materiale om dette er sparsomt, så jeg ser at kirken har fylt godt på av de gamle Romerske tradisjoner for å gi mer “pedagogisk” utmalende skrekk til sine menigheter. 

Her fant Dante inspirasjon til sine litterære skrekkvisjoner av Helvete!


Samler man alle ord i Bibelen om “livet etter døden”, så ser man at det ikke fremkommer noen stor stoffmasse. 

Det hinsidige referes til med enkeltkarakteristikker, som når man henviser til noe som forutsettes kjent.

Det gis ingen oppskrift eller fasit på "hvordan det virkelig er".

Man nevner dem som om de forestillingene som allerede er tilstede i kulturen fra før er tilstrekkelig.  

Det holdes heller ikke frem som noe hovedbudskap! 

Hovedbudskapet er det gode! Det glade budskap! Frelsen!

Omtrent slik en lege er opptatt av kuren, medisinen, det som gjør frisk.

Det å bli frisk er målet for legebesøket, ikke  å utmale sykdommens ulike grusomheter.

Så langt jeg finner det har GT en "underjordisk søvn" hvor man venter på å vekkes til dommens dag.

Det skildres flere aspekter ved Guds dommer, blant annet tilintetgjørelsen av det onde.

Forestillingen om Gehenna er nettopp tilintetgjørelsen av det onde, søppelbrenningen.

Det er en fortelling i Samuels bøkene som få henter frem, men som gir oss noe  innblikk i hvordan de tenkte om livet etter døden.

Jeg vil hente frem loven mot dødningemaning.

Altså, å mane frem døde mennesker var forbudt hos jødene.

Den som ble tatt i å gjøre slikt, mane frem en død person, skulle utryddes av Israel.

Men det var helt vanlig å gjøre dette både hos jødene og blant folkene i Israels nærmiljø.

Israels første konge, Kong Saul, bryter selv dette forbudet.

Han var en krigerkonge og hadde mange store kriger bak seg, men natten før hans sisste kamp i krigen mot filisterne, kom han i sterk tvil om hva han skulle gjøre.

Han ønsket å rådføre seg med profeten Samuel som han hadde gjort så ofte før, men Samuel var død.

Da forkledte han seg og oppsøkte en dødningemaner som drev med denne ulovlige virksomhet i nærheten.

Da Kong Saul, forkledt, ba henne mane frem profeten Samuel, og hun var igang med det, kjente hun igjen Kong Saul og ble redd for sitt liv.

Kong Saul forsikret henne om at hun ikke skulle straffes, og profeten Samuel ble manet frem.

Kongen sa til henne : “Vær ikke redd ! Men hva så du?”

Og kvinnen sa til Saul: “Jeg så en Gud stige opp av jorden.”

Han spurte henne:” Hvorledes ser han ut?”

Hun svarte: “En gammel mann stiger opp, og han er svøpt i en kappe.”

Da forsto Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mot jorden.

Og Samuel sa til Saul: “Hvorfor har du urodd meg og hentet meg opp?”

Det følger så en lengre samtale mellom Saul og Samuel, hvor Saul får vite hvordan krigen vil gå, at han vil falle i kampen, og filistrene vinne.

Dette kan leses i sin helhet i 1.Sam.bok kap.28.

Jeg vil bare peke på at denne  historien viser at det var vanlig blant folkene rundt omkring på den tiden å mane frem døde, og at det var en egen profesjon, deres yrke oversettes til norsk med “dødningemaner”.

I denne fortellingen har den døde en kledt,  gjenkjenbar skikkelse, han kan kommunisere med de levende og har i sin døde tilstand samme evne til å spå Sauls og Israels fremtid som han hadde da han levde.

Hans profetiske gave var altså uendret.

Dette er den mest konkrete og innholdstunge fortellingen om de dødes tilværelse i GT.

Likevel er den ikke vektlagt  som  en “livet etter døden “historie! Den fortelles  bare for å vise Sauls svik mot Gud! Og slik avsluttes Sauls historie i lovbrudd og vanære.

I NT er den sterkeste beretningen Jesu lignelse om den rike mannen og Lasarus.

Den fremstilles som en lignelse og ikke slik GT skildret en historisk hendelse.

I lignelsen viser Jesus den fattiges rett til "det gode", og at den rike  hadde tatt "det gode" mens han levde.

De to forestillingene, uttrykt ved hades og gehenna, er altså forestillingen om en tilværelse frem til dommens dag, og deretter tilintetgjørelsen.

Ved Jesu oppstandelse heter det at “døden har mistet sin kraft”, og at Jesus i dødsriket overvant alle dødens våpen.

Han har nøklene til døden og dødsriket.

Mange har trodd at vi skulle være ferdige med slike forestillinger, men jeg ser de lever fortsatt!

De lever i kraft av vår angst for døden.

Og døden vil vi alle stå overfor en gang.

Det er vår frykt som trellebinder oss.

Vi frykter det onde, dommen og  tilintetgjørelsen.

Det er dette påsken handler om.

Det er denne dommen og tilintetgjørelsen Jesus tok på seg så vi skulle slippe å trelle under frykten for døden.

Det er dette som er hovedbudskapet i kristendommen.

Døden er overvunnet av livet.

Frykten er overvunnet av kjærligheten.  

Frykt er ikke i kjærligheten, den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.

Frykt er mangel på kjærlighet.

En slik “mangelsykdom”, hvor frykten har fritt spillerom, er skrekkelig, men er denne mangelen noe som finnes?

Når mørket er mangel på lys, finnes da mørket som noe reelt eksisterende?

Min fysikkbok har mange sider om lysets egenskaper, men om mørket sier den bare at den er mangel på lys.

Det er dens eneste egenskap!

Likevel er vår opplevelse av mørket svært forskjellig. 

Når vi beskriver mørket,  beskriver vi vår store,  eller lille, frykt for mangelen på lys.

Mangler viser seg og virker på oss, men de er ikke eksisterende som noe reelt, de eksisterer bare ikraft av det som mangler!

Adskilthet fra Gud.

Det representerer, i kristendommen, mangel på kjærlighet, liv og lys. 

Frykten er mangelen, altså fokuserer troen ikke på dette, men på det som gir frelsen, helbredelsen.

Gud, som skapte oss, og utsonet døden for oss og åpnet livet for oss, gjorde dette for alle.

Og det Gud gjør varer evig.

Og dette gledens bud gjelder uavkortet for hvert enkelt menneske.

I påsken er det seieren over døden og helvete som lovsynges.

Dette er kristendommen.

Så hvorfor trekke evangeliet , det glade budskap, ned på et førkristent stadium?

Adskilthet fra Gud er ikke så lett å oppnå, for Kristus søker etter enhver “bortkommen” til han finner den, og han mister ikke en av dem!

Og om noen søker seg bort fra Gud..hvor vil de gå? Hvor kan de finne et sted uten Gud?

Hvem kan gjøre hans verk ugjort?

Vi var alle adskilt fra Gud ved loven, men nå er vi alle ved nåden i Kristus brakt nær.

Den som tror dette har muligheten til å gledes ved dette!

Den som ikke tror dette er i de gamle religionene hvor de sloss med frykten for lovens straff,  Satans anklager og Helvetes frykt, som om Kristus aldri hadde vært til, eller som om det han gjorde ikke var noe særlig tess.

Det er ikke verre med dem enn at de  vil bli gledelig overasket når de blir opplyst.

For det er vanskelig med troen, den er en gave! Og har du ikke fått den kan ingen laste deg for det!

Vi vandrer i natten i tro på lyset, for vi ser de nattlige lys vitne om dagen som kommer.

Målet er lyset, å kjenne Gud og å bli kjent av ham uten fykt!

Mangelsykdommer er ikke noe vi vil dvele ved eller forkynne som noe vi tror på!

Tvert om! Vi vil forkynne ham som helbreder slikt.

Han som viste seg som seierherre over døden! og faktisk sendte Helvete til Helvete!

Gå til innlegget

En skål for dagen!

Publisert over 9 år siden

Man ser hvor seieren er, og skåler for den. Men tanken og ettertanken har noen betenkninger, som malurt i begeret.

Kjære arbeiderbevegelse!

Helt fra mine første leveår, har dere vært fremmede for meg.
Nærmiljøet,  der jeg vokste opp, var preget av det “gamle venstre”,  og de få gangene jeg hørte om dere, var f.eks. 1. mai.

1.mai var en hyggelig dag hvor alle var ute og gjorde vårarbeider av mange slag i hagene sine.

Det var utekaffe, grilling og naboprat og vi, ungene, lekte og hjalp til ettersom det falt seg.

Noen få, fjerne naboer dro pyntet til forsamlingshuset.

Vi tenkte ikke over det, men om en av oss spurte hva de skulle, siden de hadde pyntet seg, hørte vi fra de voksne små kommentarer om at “de feiret dagen”. Mer ble ikke sagt.

Utover dette var ikke partipolitikk noe tema i seg selv.

Det politiske mangfold møtte jeg etterhvert, først og fremst gjennom avislesning.

Jeg lærte hva partiene mente i ulike saker ved å lese deres aviser. Slik var det dengangen, vi hadde partiaviser.

Det var først da det gikk opp for meg at mye av de voksnes småprat og  samtaler var ulike bearbeidinger av nettopp disse dagsaktuelle sakene partiavisene skrev om. Man kunne lese hva de forskjellige partiene mente om samme politiske sak.

Noen kommenterte med enkle ord, noen begrunnet mer, andre spurte.

Det viktige for meg i ungdomsårene var ikke så mye innholdet, eller den politiske retningen de hadde i sine samtaler, nei, det som ga verdi til min forståelse av voksenverdenen var samtalen!

Samtalens retning var å belyse en sak med alt man visste om den, trekke det frem, se på det, kommentere det.

Man var genuint interresert i samfunnsdebatten, sakene og omstendighetene.

Ved overgang til høyere utdanning møtte jeg ml’erne.

Jeg møtte dem før jeg egentlig fikk øye på selve arbeiderbevegelsen. Det var selvsagt fordi de stakk seg frem, dengangen.

I kryssilden fra deres krigerske fremstøt mot kapital og religion, og unge høyres forsvar av det samme, måtte alle stå til regnskap for hva de mente.

Det var mange sterke følelser i brytningen mellom disse to politiske motsatsene, hippibevegelsen og kristenmiljøene, få fikk gå upåvirket.

Jeg merket meg at den trangen jeg hadde til “normal” samtale om tingene, ikke var så normal.

Jeg fant meg selv, blant disse politiske “krigsfronter”,  i et slags partiløst sentrum, og jeg merket meg at min trang til å beskytte det jeg oppfattet som  demokratiske verdier, hadde sine røtter i barndommens opplevelse av de voksnes samtaler.

Jeg var langt inne i voksen yrkesaktiv tilværelse før jeg møtte selve arbeiderbevegelsen.

Første møtet var med fagbevegelsens sterke tvangsmidler mot den som ikke var fagorganisert.

Det var skremmende.

Jeg opplevet det som en ond maktarroganse at man i tillegg til tvang,  forfulgte og mobbet den som ikke  var “solidarisk”.

Jeg brukte lang tid i mitt forsøk på å forstå dette fagforeningsvesen.

Jeg forsto arbeidernes trang til å beskytte seg mot å bli utnyttet som dårlig betalt arbeidskraft, men jeg forsto ikke deres trang til å straffe den som ikke organiserte seg.

Jeg forsto at deres organisasjon var en mektig beskyttelse for arbeideren, og at den var pådriver for mange gode reformer som tjente arbeideren, men jeg kunne ikke forstå den voldsomme anstrengelsen hver vår for “høiere lønn”.

Det årlige lønnsoppgjør avdekket hver vår et monstrøst “pengeslukerdyr”, som, om den ikke fikk sin årlige lønnsvekst, kunne velte industrier og knuse samfunnets institusjoner og arbeidsplasser.

Det var et årvisst maktskuespill hvor arbeisgiveren i sin “gyldne rustning” måtte ut å “fore dyret” eller “kjempe til døden”.

Som et skuespill, en rite, hvor fremførelsen består i å vise makt:

Dette store “dyret” har arbeidernes røde fane,  og “dyretemmeren” bærer kapitalismens blå rustning.

Forhandlingene følges med spenning fra time til time. De enorme konsekvensene av streik ,og “det som verre er”, fjetrer publikum.

Etter maktdemonstrasjonen er alle parter fornøyde: ” jern og metall”  har forhandlet frem kr 2,50 tillegg pr arbeidstime, og har med det lagt lista for neste slag.

Bevares, ritualer har sin verdi! Men som dere ser har jeg ikke forstått dette slik man kanskje bør forstå det.

Hvordan bør man forstå det?

Fra arbeiderrevolusjonens første kamper i Europa, har man brukt det enorme våpenet, streik.

Med dette voldsomt virksomme våpen, har man hatt fremgang, hevet arbeiderens levestandard og selvfølelse, og fundamentert det gulvet arbeiderklassen står på.

Da industrien tiltok, skapte den mange arbeidsplasser.

Folk som ikke eiet jord eller drev håndverk, arbeiderklassen, økte. Det var handelsstanden og fabrikkeierne som ble rikere, mens arbeideren var og ble fattig.

Borgerskapet vokste seg rikt på bekostning av arbeideren, slik økte naturlig nok den revolusjonære forbitrelsen.

Revolusjonen som brant i Europa var, og manifisterte seg i, de mange og langvarige streiker hvor man viste sin styrke for å få sin rett.

De ville ikke bekjempe kapitalen, for det var kapitalen som kunne skape industri og dermed arbeidsplassene.

En arbeider må ha arbeid.

Derfor var det bare en større del av det utbyttet de var med på å skape,  som de  sloss om.

I denne årlige rituelle lønnskampen ser man  at rebellen, villdyret, er et tamdyr. Han er hunden som må ha en herre.

Derfor sier han selv, i sin praktiske politikk:  “Utdannelse! Det er det viktigste av alt!”

Så intenst sier han det at jeg tenker:  De vil skolere seg ut av arbeiderklassen! Bli ledere, eiere og forskere så de også kan overta makten i samfunnet, makten og kapitalen!

Det er slik de skapte vårt “Utopia”, den Europeiske Union.

Mellomkrigstiden, som var fagbevegelsens glanstid, la grunnlaget for de løsningene den store systembyggeren, Monnet, skapte etter krigen.

Verden trengte kull for å gjennoppbygges etter krigen, og Europas store kullområder lå i Tyskland.

Monnet, det franske organisatorgeniet, så at en ny krig raskt ville komme om ikke alle kunne få tilgang til det tyske kullet.

Først skapte han en overnasjonal avtale mellom seks europeiske land om disponeringen av kullet i Ruhrområdet. IAR.

Så samlet han styrkene i Europas fagbevegelse,til en overnational kull og stålunion.

I 1952 overtok den  IAR og Monnet var deres leder.

Fra denne lederposisjonen skapte han Romatraktaten, EFs grunnlov, Eus første traktat.

Den inneholdt de 4 friheter: Fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.

Og den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmurene.

Her vinner fagbevegelsen.

Under Monnets ledelse går fagbevegelsen fra å være Europas rebell,  til å bli Europas håp!

Monnet fikk fagbevegelsen til å gå i allianse med erkefienden, kapitalen!

De gikk fra fra å sloss mot kapitalkreftene, til å samarbeide med dem.

Nå skulle de  tjene hverandres sak: Trygge et felles marked for deres produkter.

Hverken kapital eller arbeidsplass er trygge om ingen  etterspør deres produkt.

Det var en utrolig allianse, men ved nærmere ettertanke, forståelig.

Begge parter var trette av de voldsomme streikene som bare evnet å utarme begge parter.

Begge parter ønsket seg rolige, forutsigbare forhold, og dette klarer Monnet å sette rammene for i sine planer.

I Europa har traktat fulgt traktat, Monnet er død, EKSF, det Europeiske Kull- og Stålfellesskap, hadde i 2002 oppfyllt Monnets 50årsplan!

Da  overførte de, etter planen,  sine funksjoner, oppgaver og sin makt til Unionen.

Jeg vil i min tale i dag skåle for Monnets evner! og spørre oss alle:

Det jerngrep fagbevegelsen har i Europa, er det godt?

Det er ikke arbeiderbevegelsens partiprogram vi møter i Europapolitikken, men grunnfjellet i industrisamfunnet:  Unionen av arbeidskraft og kapital for å skape “markedet”.

Fellesmarkedet, som det betegnende het før.

Noen, du og jeg,  må jo kjøpe varene for å holde liv i industrien!

Altså må man skape best mulige forhold for markedet(oss)!

For du og jeg er arbeidskraft og forbrukere! Vi er de fastlenkede, som uavlatelig trekker spillverket i industrisamfunnets tredemølle.

Jeg tenker  på mine barndomsminner av bråtebrann og de voksnes småprat og samtaler. De hadde det ikke så travelt med å forbruke ressurser, nei, de fikset og reparerte, pusset opp og vedlikeholdt alt i hus og hage.

Jeg må innrømme det, jeg klarer ikke å gripes av industrisamfunnet og dets formålsløse bruk av ressursene.

De lager ting og selger det for å tjene mest mulig.

Nyttig, eller ikke, det er underordnet.

Selger, selger ikke, det er overordnet.

Det er en korruperende kamp hvor man konkurrerer om å selge mest.

Den rike vil bli rikere, den store vil bli større.

De engasjerer verdenseliten innen forskning og rådspør de dyktikste økonomer mens de gnikker og gnur på “materien” som “Alladin på sin lampe”, og den eneste “ånden” de finner er begjæret etter den stadig økende fortjensete.

I denne kampen utnytter også de arbeideren, de vil helst bruke arbeiderne utenfor fellesskapet, der deres egne lover ikke kan nå dem.

Kjære arbeiderbevegelse! Gratulerer med dagen!

Den som har lært langtidsplanlegging av Monnet,  skaper fremtiden.

Skål.

Gå til innlegget

Vi er alle synsere.

Publisert over 9 år siden

Vi ønsker oss demokratiet fremfor andre styreformer, men tar vi arbeidet det medfører? Saksmengdene er enorme og avgjørelsene taes fjernt fra oss. Betyr det noe hva vi gjør? Vi er jo bare synsere!

Vet du dette?  Er det helt sikkert?”  spør man kanskje når noen hevder noe.

Svaret blir ofte:

“Tja.. jeg har lest om det”,

eller  “Wikipedia sier”,

eller “det sto i avisen”,

og ” Jeg har ikke personlig undersøkt dette, men jeg syns…”

De aller fleste saker vi møter er  slik at  vi vet noe,  har lest noe, verdsetter noe og føler noe,  og slik danner vi oss en foreløpig mening  og sier : “Jeg syns at….”

Altså, man vet ikke sikkert,   men man har søkt kunnskap,  man har reflektert over informasjonen, man har gjennomtenkt saken  og  foretatt et verdivalg.

Denne prosessen hvor man spør, tviler, søker, diskuterer og velger  kjennetegner menneskets adferd.

Slik orienterer vi oss i tilværelsen, slik vokser vi  som personer  og slik former vi samfunnet.

Hele vår politiske aktivitet ,ja, samfunnet vårt, bygges ved disse aktivitetene.

Det er  fundamentet i vårt demokrati.

Noen velger standpunkt  litt kjapt, kanskje.

De orker ikke sette seg inn i sakene, og de er ikke interessert, eller de har ikke tid til det.

Likevel  føler de hva de skal mene.

Ja, selv  om synsingen bærer preg av overfladiskhet og lite saksopplysninger, kan man likevel stemme det samme som en som har satt seg grundig inn i sakene.

I politiske valg er det ingen kvalitetskrav til synsingen vår.

Vi kan høre politikerne snakke om politiske saker,  men like slipset til Jens best og dermed føle for å stemme på ham.

Ingen vil etterprøve om dine valg har med den politiske saken å gjøre. Man spør ikke etter motivene for synsingen.

En slik stemme teller helt likt med den stemmen som har fremkommet ved grundig gjennomgang av de politiske sakene.

Vi kan også føle tilhørighet med en gruppe og dermed, enkelt og greit, overta meningene deres. Det er så vanlig at man kalkulerer med det:

“Svenskesuget” kalte de den bølgen av “ja- stemmer”  som de ventet ville komme i Norge når svenskene gikk inn i EU, og politikerne ville gjerne "time" vår  stemmegivning slik at “ja-siden” kunne nyte godt av den effekten.

Vi har hemmelig valg. Ingen skal kunne stille deg til ansvar for hva du stemmer, eller motivene for din stemme.

Demokratiet er å godta  at alle stemmer er likeverdige.

I den demokratiske prosess er det det følelsesmessige verdivalget som blir avgjørende for hva du stemmer.

Kunnskaper og intellekt kan og bør påvirke følelsene våre, men selve valget  skjer i følelsene.

Demokratiets talsmenn, politikerne,  har et ansvar for å opplyse velgerne om alle saker.

Dersom partienes valgkampanjer legger stor,  eller ensidig, vekt på de emosjonelle sidene ved valgprosessene, har de sviktet sin samfunnsoppgave.

Demokratiet bygger på opplysning.

Det er viktig at alle får mest og best mulig informasjon om en sak før de blir bedt om å velge. Slik sikrer vi høyest mulig kvalitet på samfunnet vi bygger sammen.

Det er sørgelig at universitetene svikter oss nettopp i den demokratiske prosessen.

De lener seg tilbake i taus passivitet når valgsakene presenteres.

De, som representerer det høyeste kunnskapsnivået i samfunnet, setter kunnskapen utenfor debattene.

De lar medienes halvskolerte synsere styre debattene og stille spørsmålene, journalister som ikke er interessert i samfunnets ve og vel, bare interessert i om de kan skape en liten mediesensasjon som f. eks.:

“Sa han at Erna var tykk?”  og ” Liker damene Jens?” og “Hørte du hva Siv sa?”

Fagfolk bør ikke sitte på sin skrivebordsbak og le av den “dumme” debatten! De bør gå ned fra kunnskapspidestalen og delta i debattene med sin kvalitetssynsing!

De har, som kunnskapsbærere, et større samfunnsansvar enn  oss, og det er et stort svik mot oss alle når de trekker seg ut av den politiske arena.

Likedan har kirken, og humanistiske organisasjoner,  et stort ansvar i å skolere oss i verdivalg.

Hvor er deres hjelp når vi søker å foreta verdivalg?

De skulle være der, i den offentlige debatt, og vist oss hvordan følelsene kan skoleres ved etiske refleksjoner.

De skulle hjelpe oss til å se hvilke verdier som ligger i de ulike valgalternativene og bevisstgjøre oss egne motiver.

I mangel av  fagfolk og verdiveiledere, står vi som politiske barn i en propagandastrøm.

Hvem som helst kan servere oss hva som helst, og vi stemmer på det dersom vi ikke vet bedre.

Vi vet at barnets handlinger alltid springer ut av følelseslivet:  sympati/antipati og egen tilfredsstillelse.

Etterhvert som intellektet ser og tolker de sosiale og etiske kodene, og kunnskapen om tilværelsen vokser, vil barnet oppleve frustrasjoner.

Når den voksne sier :

“Hvordan kunne du gjøre dette, du som er så stor?”  og “Du som er så intelligent! Du skulle vite bedre nå! “

så er den unge egentlig enig i den voksnes kritikk. Han blir svar skyldig, for han visste bedre, men han forstår ikke at hans valg av handlinger fremdeles  ligger i følelseslivet.

Han kjenner på spriket mellom følelser og intellekt uten å lære å identifisere dette.

Dermed “stenger” han for innsyn noen år. For ordens skyld kunne han hatt et skilt i pannen : “Beklager! Stengt p.g.a. ommøblering!”

Puberteten er en kaotisk prosess på mange vis, og dette er en av de mange forvirrende saker som ungdommen må få på plass:

Å starte prosessen med å ta egne valg, altså, å la intellektet skolere følelsene som former våre handlinger.

Barnets “Jeg vil” og “Jeg kan”, viker for den mer reflekterte “Jeg tror” og “Jeg syns”.

Synseren er modnet og kan ta del i de politiske prosesser.

Synseren befinner seg i samspillet mellom kunnskap og mening, mellom sak og vurdering.

I denne prosessen er fagmiljøene våre viktigste inspiratører og oppdragere!

Dersom kirker og universiteter svikter oss,  står demokratiet i fare:  kunnskapen blir liten og valgene emosjonelt styrt,  som hos barnet.

Når politikerne  baserer  valgpropagandaen på emosjonelle knep,  vil mange reservere seg for den formen, og valgdeltagelsen går ned.

De intellektuelle finner ikke tilhørighet i det politiske liv, for man satser mest på de emosjonelle som man mener det er flest av.  Dermed håper man på at det skal gi høy valgdeltagelse.

Man finner det ut ved meningsmålinger, sies det, hvordan folk vil ha det. Så legger man opp til det,  for det viktigste er jo at de stemmer. Eller er det det?

Er virkelig politiske saker viktige i våre dager?

Hva vi stemmer er kanskje viktig for den enkelte karrierepolitiker, men er det av betydning for samfunnet?

Kanskje er så mange politiske avgjørelser  bundet opp i internasjonale avtaler at det ikke betyr noe hvem som sitter ved roret?

Kanskje er virksomhetene våre så detaljregulert  ved utallige forskrifter at politisk virksomhet bare dreier seg om kampen om vervene?

Er det å styre Norge redusert til administrasjonsarbeid?

Er det derfor slipset til Jens blir viktigere enn “de politiske sakene”?

Jeg kjenner meg som et uopplyst barn i dette fraværet av informasjon om saker i et samfunnet jeg trodde jeg kjente .

Mer enn noen gang trenger jeg fagpersonene med kunnskaper om det som har skjedd og skjer, for å kunne finne mening ved de demokratiske prosessene.

Jeg syns vi trenger kunnskapsbasert synsing! Og jeg syns våre kunnskapsinstitusjoner svikter sin demokratiske plikt.

Når synsingen blir kunnskapsfattig, florerer de sterke følelsene. Man får de kjappe misjonerende synsingene, og de ekstreme følelsesutbruddene.

Veien til de lave egoistiske verdiene er kort og enkel. Uten kunnskaper, refleksjoner og verdier,  fanges man lett opp av misjonerende og aggiterende krefter.

Buddah hadde rett i at en av de store ødeleggende kreftene i verden er uvitenheten.

Demokratiet er avhengi av en viss kvalitet for å fungere som samfunnsbyggende.

Vi, i dag, i vår “opplyste tid” representerer vel den største karrikatur på et samfunn:

Kunnskapen sitter tilbaketrukket på universitetene og ler av det politiske valg som ikke lenger evner å engasjere hverken  intellekt eller følelser, mens  politikerne appellerer til vår primitive og infantile følelse.

Og de politiske sakene? Hvem bryr seg? Er det ikke EU som bestemmer?

For å gi folk flest en politisk peiling, har man Rikssynserne! De forteller oss hva de syns i ulike saker utfra hva som er “politisk korrekt”!

Rikssynserne “syns” påfallende godt,  som skaldene eller  hoffnarrene i gamle dager.  De oppsummerer enhver sak og  legger føringene for den offentlige synsingen.

Man burde kunne stille store krav til deres synsing:

Klare krav til kunnskapsutvalg og åpenhet om og  dokumentasjon av utvalget.  Klare krav til å innvolvere oss i refleksjonsprosessene og til at de redegjør for deres verdivalg.

Desverre  har de medienes kjappe stil, hvor kompliserte saksområder forenkles, eller utelates, mens man bruker mest mulig sendetid på personlige vinklinger, når det er mulig.

De serverer synsingen sin med emosjonell styrke og overlegen mine, trygge på at de aldri vil få vanskelige eller krevende spørsmål fra sine kolleger. De behøver aldri redegjøre for sine verdivalg, og de serverer sin synsing som autoriserte sannhetsvitner.

Nå er det ikke slik at noen kan påberope seg sannheten. Vi er synsere, alle sammen! Mer eller mindre kunnskapsbasert, mer eller mindre etisk reflektert står vi i den samme prosessen:

” Å skape et godt samfunn for innbyggerne, et sunt og sterkt demokrati!”  Det skulle være vårt politiske mål, synsingens kjerne og motivasjon.

Jeg bebreider aktørene i mediene, kunnskapsinstitusjonene og trossamfunnene for å overlate “politikk” til “politikerne”.

Jeg syns at vi, synserne, må ta tilbake vårt ansvar for å innhente kunnskap.

Vi må ta tilbake gleden over å reflektere åpent og diskuterende.

Vi må gjennopplive viljen til å klargjøre hvilke valgmuligheter vi har.

Vi må tåle å vedkjenne oss og å erkjenne  hvilke verdier man selv vektlegger og være villige til å debattere våre valg med oss selv og hverandre.

Slik kan vi  øke respekten for oss selv, hverandre og for demokratiet.

Gå til innlegget

Tanker fra rettssaken, 19 april.

Publisert over 9 år siden

Glimtet av massemorderen. Aktoratet holder på å pakke ham ut av hans selvkonstruerte motiver. Uansett politiske realiteter, det er massemordene han skal dømmes for.

I dag fikk vi et glimt av massemorderen.

Selv om vi var forberedt på at han kom til å skiokkere oss, og selv om vi visste hva han hadde gjort, ble vi dypt rystet.

Han fremsto med ett som skremmende og umulig å forstå.

Vi har fulgt ham noen dager, mens aktors spørsmål har ført oss gjennom hans motiver og forberedelser frem til ugjerningsdagen.

Han har lest sin forklaring på hvorfor han ble drapsmann  og han er blitt spurt om sitt manifest.

Ordene hans blir vurdert av mange, rettsaken følges nøye  rundt om i verden, og vår felles holdning har vært som aktoratets:  Vi tror ikke noe på deg!

Da har vi ment hans motiver! for mordene vet vi han har gjort.

Absurd nok forsøker vi å distansere oss fra massemorderens motiver!

Det spesielle ved motivene hans er at vi alle føler oss berørt av dem!

Morderens motiver er hans personlige forklaring på hvorfor han drepte, hans rettferdiggjørelse av drapet, hans bevis på hvorfor han ikke kunne handle anderledes.

Motivet er hans kontakt med  virkeligheten, hans grep om den, slik at den ytre, moralske verden ikke kan nå ham og  hindre ham i å utøve de onde gjerninger han ønsker å gjøre.

Morderen forstår seg selv og sine handlinger i lys av motivet.

Motivet er hans konstrunksjon, som et overbygg over ugjerningen, slik at han selv skal tåle å gjøre det han gjør.

Aktoratet skal dekonstruere dette, slik at morderen ser sine gjerninger uten sitt forsvar!

Det er for morderen så utålelig at reaksjonene kommer frem, blir synlige.

Det er sjelden en morders motiver får så stor oppmerksomhet som i tilfellet ABB.

Han har kledt sine mord inn i en politisk ramme som er høyaktuell for store deler av verden.

Den politisk undertryktes rettferdige handlinger, rebellens rolle, heltens!

Aktoratets holdning er: “Vi tror ikke på deg”!

Aktor spør for å avsløre for morderen at hans logikk og verdensbilde ikke holder,  de  skal ” kakke hull på” hans vrange selvbilde.

Vi, tilskuerne, følger denne drakampen mellom tiltalte og påtalemundighetene, mellom aktors spørsmål og ABBs svar.

Det er fiurlig at ABBs motiver berører oss alle, enten vi er for eller mot innvandring, enten vi er politisk høyre eller venstre sympatisører.

Vi gjenkjenner endel av hans motiver og sitter derfor med mange ulike spørsmål selv, men vi kan ikke se at en kjent politisk problemstilling som ABB  henviser til, på noen måte står i forhold til massemordene!

Vi vet at alle sorter demonstranter kan, for å bli hørt, ty til mange krumspring for å bli sett av mediene!

De kan demonstrere, utøve uvanlige handlinger,  for å få sakene sine på trykk, men massemord hører ikke hjemme i denne kategorien.

Politiske massemord er vårt land fremmed.

Vår massemorder vil starte en millitant arme, han vil bygge en korstogsorganisasjon mot Islam.

Javel.

Jeg lytter og distraheres av at spørsmålene mine søker svar på de reelle politiske kjennsgjerningene for min egen orienterings skyld.

Når han forklarer hvorfor han valgte å drepe eliten og ikke muslimer, viser han til “Benjamindrapet” som eksempel på en mislykket strategi!

Han viser til strategiske valg, til hensiktsmessigheten! ikke til personlig hat.

Når aktor gjør litt narr av at han gir våpnenet sitt et navn, svarer han med en historisk begrunnelse og viser til at de norske krigerne i Afgahnistan også gjør det.

Jeg tenker da at det var “Moses og Aron ” som senket Blucher¨i april 1940, og undrer meg over aktor.

Slik opplever vi rettsaken som et vekselspill mellom det som skjer og egne referanser for å skjønne det som skjer.

Men aktors  spørsmål tjener ikke mitt behov for å få bekreftet, eller avkreftet,  de politiske realiteter, heller ikke mitt behov for å få alle sider ved de politiske referanser  belyst.

Aktor skal dekonstruere ABBs forklaringskonstruksjon, ikke for å avsløre de politiske forhold, men for å avkle ABBs mord i Abbs øyne, slik at ABB selv konfronteres med sine mord uten sitt forsvar.

Jeg hører mange journalister også spør om ABBs opplysninger er etterforsket, om de kan refereres til som fakta.

Slike spørsmål avviser aktor med at de ikke tar stilling til det, det er det politiet som eventuelt etterforsker.

Og jeg irriteres faktisk over at jeg må forholde meg til to sorter tro:

Aktors tro på at ABB tar feil, og ABBs tro på at han har rett.

Ville ikke aktor stått sterkere om flere forhold hadde vært etterforsket? Så kunne aktor sagt til ABB hva fakta i saken er, og slik motbevist ham i alles øyne.

Men vi får ingen avklaring på de virkelige forhold, det er ikke aktors hensikt.

Aktors hensikt er bare å avsløre ABB for ham selv.

ABB skal bare dømmes etter mordhandlingene, ikke etter sine motiver, eller politiske tanker.

I dag, torsdag den 19 april,  fikk vi et glimt av massemorderen.

I dette glimtet så vi avgrunnen, Ginnungagapet, og ble rystet!

Vi hadde vært så opptatt av motivet! det er tross alt gjenkjennbart, forståelig, engasjerende!

Men så kom spørsmålene om selve mordene.

Den veltalende massemorderen viste  frem sine ugjerninger, tegnet et malende bilde av alt han hadde tenkt å gjøre, og beklaget at han ikke hadde klart å gjøre alt sammen.

Han forklarte detaljert om alle strategiske vurderinger og at han ville gjort det samme igjen.

Jeg merket meg spesielt at han brukte dataspill som både mental trening og perfeksjonstrening, og at han vurderte disse spillene til å egne seg særlig godt til det.

Ja, han så på spillene som en nødvendig trening for å sette seg selv istand til å utføre det han hadde bestemt seg for.

Jeg skrev rett etter 22 juli om  Dave Grossman, professor i  både militærvitenskap og psykologi  og forfatteren av boken “Stop teaching our kids to kill”.

Hans erfaringer som sakkyndig i massedrap og drapspsykologi er kanhende viktig at vi tar konsekvensen av!

Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.

Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.

Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen “trygt” under sin kontroll og ledelse.

Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.

Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de  samme prinsipper som militærets spesialtrening:

Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.

Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.

Det er verdt å merke seg at ABB tillegger disse spillene stor betydning!

Han brukte dem bevisst til å klargjøre seg for å klare å utøve massemordene.

Han hentet sine motiver fra politikken, svært dyktig utført, men helt avhengi av internett i både teoretisk og praktisk planlegging.

Deretter brukte han dataspill for mental trening og ferdighetstrening.

Deretter kjemiske preparater for å innstille seg ytterligere til handlingen.

Vår moderne tid har unike hjelpemidler til den som vil det onde!

Det er fint at noen bekymrer seg for om barn får høre noe fra rettssaken, men jeg må si at jeg bekymrer meg mer over hva  barna omgåes av voldsfilmer og spill!

De er kanhende langt mer forberedt på ABBvold enn vi er.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere