Tom Arne Møllerbråten

Alder: 53
  RSS

Om Tom Arne

Lektor. Folkehøgskolelærer. Forfatter.

Følgere

Den israelske forfatteren Amos Oz holdt forelesninger om fanatisme i Tübingen i Tyskland i januar 2002. De er gitt ut i boken Hvordan helbrede en fanatiker? som kom på norsk første gang i 2005, nyutgitt i 2010. Det begynner å bli noen år siden 2002, men det han sa er minst like aktuelt i dag som den gang.

 

De to første forelesningene, Hvordan helbrede en fanatiker? og Når begge har rett, bør leses i sin helhet, men jeg skal gi noen smakebiter her.

Det handler om Midtøsten, om Israel og israelerne, om Palestina og palestinerne, om jøder, om arabere, men det handler om så mye mer enn det. Og det har sterk overføringsverdi til mange områder. Vi kan bli fanatikere på det meste.

Amos Oz er omstridt. Han er vanskelig å plassere, og han passer ikke inn i enkle kategorier. Han er krass mot Israels politikere, som han er det mot Palestinas politikere. Han er veldig krass mot europeeres holdning til konflikten, europeeres arroganse og behov for å tenke svart-hvitt. Om Israels nyere historie har han også tanker som i ene øyeblikket ser ut som pro-israelske, for så i neste øyeblikk å se ut som pro-palestinske. Rett og slett en spennende og utfordrende stemme.

Men tilbake til foreleseningene. Her kommer noen gode sitater:

Fanatisme er eldre enn Islam, eldre enn kristendommen, eldre enn jødedommen, eldre enn noen stat eller regjering, politiske systemer, eldre enn noen ideologi eller religion i denne verden. Fanatisme er dessverre en alltid tilstedeværende bestanddel av menneskenaturen; et ondt gen, om man ønsker å uttrykke det slik.

Fanatisme er ofte nært knyttet til dyp fortvilelse. Når man føler at livet ikke er annet enn nederlag, ydmykelse og ringeakt, kan man i fortvilelse lett gripe til voldelighet.

Vi husker sikkert hvordan nyateistene bruker et mantra om at moderat religion legitimerer fundamentalister og ekstremister, og at vi derfor bør kvitte oss med de moderate. Oz tenker nok litt annerledes:

Jeg vil påstå at det er kun de moderate i et gitt samfunn som er i stand til å legge en demper på fundamentalistene. Moderat islam er den eneste makt som kan innlemme fanatisk islam. Moderat nasjonalisme er den eneste makt som kan innlemme fanatisk nasjonalisme i Midtøsten og andre steder. Men dersom de moderate skal komme ut av skapet og ta makten fra fanatikerne, må det først være håp om bedre forhold og en løsning på problemene.

Jeg tror at fanatismens innerste vesen kan søkes i behovet for å tvinge andre til å forandre seg. Den alminnelige tilbøyeligheten til å forbedre sin neste, forandre på ektefellen, dirigere sine barn eller å rett på broren sin i stedet for å la dem være i fred. Fanatikeren er en svært uselvisk person. Fanatikeren er en stor altruist. Han er ofte mer interessert i deg enn i seg selv. Han vil frelse din sjel, fri deg fra synd, fra feiltakelser, fra røyking, fra din tro eller mangel på sådan, han vil forbedre dine spisevaner, eller helbrede deg for dine drikkevaner eller dine poliske valg.

Vær på vakt, fanatisme er svært smittefarlig og sprer seg fortere enn virus. Man kan lett pådra seg fanatisme, selv når man forsøker å bekjempe den. Ved avislesning eller ved å se nyhetene på TV hver dag, vil du se hvor lett det er å bli anti-fanatisk fanatiker, anti-fundamentalistisk reformator eller korstogfarer mot hellige krigere.

Det er litt morsomt når han skriver at humor er en av løsningene på fanatisme. Han har aldri møtt en fanatiker med humor, en som kan le av seg selv. En fanatiker er ofte sarkastisk, selvhøytidelig og sarakstisk. Humoren kan redde forholdene mellom menneskene.

Om selve Israel-Palestina-konflikten skriver han at den ikke er en borgerkrig, men en internasjonal konflikt.

Kampen mellom israelske jøder og palestinske arabere er dypest sett heller ikke en religionskrig, selv om fanatikerne på begge sider gjør sitt beste for å få den til å være det. I virkeligheten er det ikke noe annet enn en kamp om et territorium, et smertefullt spørsmål om retten til "hvem sitt land er det egentlig". I sitt innerste vesen er det en konflikt mellom to parter, som begge har rett.

En av de tingene som gjør den israelsk-palestinske, den israelsk-arabiske konflikten spesielt vanskelig, er det faktum at den i alt vesentlig er en konflikt mellom to ofre. To ofre for den samme undertrykkeren. Europa [...]

Men hvis jeg var europeer, ville jeg passe på ikke å vifte med fingeren til noen i det hele tatt. I stedet for å vifte med fingrene og kalle israelerne ditt eller palestinerne datt, ville jeg gjøre alt jeg kunne for å hjelpe begge sider, for begge er på nippet til å ta den mest smertefulle avgjørelsen i hele sin historie.

Oz minner oss europeere på vår egen historie, og vår egen rolle i denne konflikten. Nei, vi har kanskje ikke så mye å slå oss på brystet for. Jeg forstår godt at både israelere og palestinere sukker oppgitt over europeeres enkle og naive løsninger og pekefinger. Fanatikere finnes det både hos de og oss, i mange varianter. Vi får være på vakt. Amos Oz kan være en god påminnelse.

Også publisert på min blogg tenktom.blogspot.no

Gå til innlegget

Kristen tro i spenning

Publisert over 8 år siden

Det lever en slags forestilling der ute om at kristen tro er enkel, og at kristne bare tror slik og slik og lukker øynene for virkeligheten. Er det slik at alt i livet på en måte går opp når man er kristen? Kanskje noen kristne har det sånn, men langt fra de fleste, tror jeg.

I disse dager foregår det en debatt rundt og med biskopen i Borg, Atle Sommerfeldts påstander om at mange ateister ikke har tenkt dypt nok, eller befinner seg på barnestadiet. Ikke sjelden kommer liknende påstander om kristne. De har valgt en enkel løsning på livet, men hadde selvfølgelig tenkt annerledes hvis de bare hadde giddet å tenke nok.

Tanken om at min tro ikke skulle ta livet på alvor, eller forholde seg til det som utfordrer, er for meg ganske fjern. Her er noen av spenningsfeltene min tro hele tiden lever i:

1. Finnes Gud eller ikke? Jeg blir ofte, kanskje hver eneste dag, konfrontert med at jeg lever i en del av verden der et stort antall mennesker hevder at Gud ikke finnes. Hvordan de argumenterer, om de i det hele tatt gjør det, varierer veldig med alt fra naturvitenskap til psykologi. Eller rett og slett ignoranse for religiøsitet. Min tro lever konstant i denne spenningen mellom Guds fravær og Guds nærvær som griper langt inn i eget liv. Gud føles ofte langt borte.

2. Hvordan forholde seg til Bibelen generelt og GT spesielt? Problemstillingene er mange, fra ting som ikke går opp, til vanskelige tekster om hva Gud har sagt og gjort. Jeg kjenner ikke mange kristne som ikke føler dette på kroppen, eller i sjelen, for å si det sånn. Religionskritikere siterer villig vekk vanskelige bibelsteder. Kristne lever i spenningen mellom en tro på Gud som viser seg i historien til jødene og en Gud som er vanskelig å forholde seg til. Er det en og samme Gud i GT og NT? Mange kristne tenker seg en gradvis åpenbaring, men hvordan skal vi da lese GT?

3. Bibelens tilblivelse og tolkning av den. Dette henger jo sammen med det forrige, men byr på flere spenninger. Blant annet hva skjedde og hvor inspirert var egentlig forfatterne av Gud når de skrev? Med andre ord, hvor menneskelig er Bibelen og hva får det å si for hvordan vi leser den som kristne?

4. Hvordan forstå dette med Jesus? Hvem var han egentlig? Hvis han ble født av en jomfru, hvordan skjedde det? Gikk han virkelig på vannet? Stod han opp fra de døde? Hvis han var Gud, hvorfor skjedde det og det og ikke det og det? Problemstillingene er mange. En ting er søndagsskolebildene av Jesus, men hva når disse "søte" fortellingene møtes av andre tolkninger, andre virkelighetsforståelser? Kanskje en del kristne, kanskje mange, syns dette med Jesus er det enkleste å forholde seg til, for det er jobbet mye med det fra fagfolk, men likevel, det er nok av stoff som utfordrer også.

5. Hvis kirken er Guds redskap på jord, hvorfor står det da så ille til? Historien er full av feilgrep. (Selvsagt stappfull av gode ting også, men de utfordrer ikke akkurat troen.) Dagens kirker er splittet. Hvor er det sterke fellesskapet mellom alle kristne? Hvorfor er man ikke enige om mer enn man er? Hvorfor uenigheter som gjør at man ikke kan samarbeide eller ha gudstjenester sammen?

6. Det ondes problem. Utfordrer stadig.

7. Hvorfor så mange religioner? Det hadde vært enklere om det bare hadde vært kristen tro og ateisme som var alternativene.

8. Hvordan i all verden har Gud tenkt å få til en rettferdig dom for alle mennesker til slutt?

Dette var åtte store områder i min kristne tro som utfordrer meg. Det er sikkert flere også. Poenget er at jeg må forholde meg til disse. Enkle svar holder ikke. Flere av punktene skjærer dypt inn. Troen blør godt innimellom. Jeg holder fast ved min kristne tro, men den slites og dras mellom lysten til å gi opp og en trygghet på at den er sann. På en eller annen måte tror jeg den er sann, midt inni dette. Forstå det den som kan. Selvfølgelig finner du kristne personer og bøker som gir enkle og lite gjennomtenkte svar. Dem om det. For meg er kristen tro å leve i denne spenningen som nok ikke finner en tilfredsstillende løsning i dette livet.

Det skal sies at mange kristne fagfolk har jobbet mye med det meste av dette, og det er mye stimulerende å hente i mange bøker. Jeg finner stor glede i å oppdage hva kloke folk har tenkt. Mange ganger skulle jeg ønske de som lett kritiserer kristen tro, forstod hvor alvorlig kristne tar kritikken, fordi kristne selv ser at det er mye å kritisere. Jeg tenker ofte, som også andre har sagt, at kristendommen er tvilens religion.

Innlegget er også publisert på min blogg: tenktom.blogspot.no

Gå til innlegget

Sunn skepsis - også for kristne!

Publisert over 8 år siden

Boken "Skepsis - Guide til kritisk tenkning" utgitt på Humanist forlag vil nok av mange kristne kanskje bli møtt med nettopp skepsis, men det er gode grunner til at den bør lyttes nøye til. En slik innføringsbok i vitenskapelig tenkning og metode er mer relevant nå enn noen gang. Mona Hide Klausen og Kjetil Hope er redaktører for artikkelsamlingen.

Etter noen sider, av rundt 300, smiler jeg. Etter 100 tenker jeg at det er en nyttig bok som flere må lese. Etter å ha lest den ferdig, er jeg overbevist. Jeg kjenner nok både en og to og flere som vil føle seg tråkket på av det som skrives, samtidig tenker jeg at det er ingen god grunn til det, egentlig. Boken framstår for meg som sunn, rett og slett sunn. Som kristen har jeg ingen problemer med å støtte det som står. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke er utfordringer for meg som kristen, og for de fleste andre, å finne i det å leve etter kritisk tenkning som prinsipp.

Første del er en innføring i vitenskapsteori og forskning. Burde vært obligatorisk. Sett det på pensum et eller annet sted. Det er så nyttig å kunne noe om dette. Selvfølgelig (!) får alternativbransjen, vaksinemotstandere, UFO-troende, spøkelsestroende, etc. gjennomgå når påstandene deres skal undersøkes. Med god grunn. Det samme mener jeg om kristne kreasjonister som blankt avviser etablert vitenskap. Jeg blir stadig brydd over kristne som kommer med påstander som avfeier vitenskap. Det er ikke bra.

Jeg mener kritisk tenkning er en nødvendighet, selv om du ikke blir lykkelig av det. Og merk, jeg tror i hvert fall ikke at du trenger å bli ateist av det, heller. De skriver da også:

Det er også forskjell mellom skeptisisme og ateisme, og en kan utmerket godt være både religiøst troende og ha en skeptisk holdning til tilværelsen.

Dette stemmer godt med mine erfaringer. Jeg erfarer også at en del ateister tror de er vitenskapelige bare fordi de er ateister, samtidig som de helt overser store blinde felter i sitt eget liv der ikke kritisk tenkning akkurat er påtakelig. Dersom kristne ikke lærer å leve naturlig med kritisk tenkning, tror jeg mange vil føle at de må hoppe av kristen tro for å få en del ting til å gå opp. Det vil i så fall være både synd og unødvendig, tenker jeg. Dette gjelder nok særlig i miljøer hvor det dyrkes en litt for positiv innstilling til folks historier om mirakler i en eller annen form. Man trenger ikke være naiv selv om man er kristen.

Skepis er ikke et mål, men et middel.

Det støtter jeg.


http://tenktom.blogspot.no/

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere