Jorunn Økland

Alder:
  RSS

Om Jorunn

Følgere

Publisert over 3 år siden

"Teologien og tellekantene" nivellerer forskjeller mellom teologi og dogmatikk, mellom utgangspunkt og forutsetninger for forskning (valg) og forskningens retning og mål  (normativitet). Men det mest problematiske er at betraktningen glir mellom 'kirka' og 'allmennheten', eller rettere sagt framstiller de to som om de skulle være identiske. Forskjellene er svært vesentlige i denne sammenheng. For det første vil svært mange kirkemedlemmer ikke føle seg adressert om det er kollektivet  'kirka' som adresseres i en teologisk tekst, mens de gjerne føler seg som del av  'allmennheten'. For det andre er en stadig større andel nordmenn ikke medlemmer i Den norske kirke, uten at det gjør dem mindre interesserte i teologi. 

Dokka sier at "teologien vendt seg bort fra menneskelivet, og inn mot den akademiske samtalen. ... Den offentlige samtalen er nær støvsugd for teologi." 

JEg kan ikke forstå at det går an å si dette. Selv opplever jeg at det er mer teologi i den offentlige samtalen enn noen gang - også i samtalene om menneskelivet, og Paul Leer-Salvesen gir noen få eksempler.  Men det er ikke lenger en shortlist av Store Menn som den Dokka presenterer som i dag taler autoritativt på Teologiens vegne. Det er mye større mangfold av teologer, av fora, og av spørsmål som diskuteres, dessuten går samtalen sjelden gjennom kirka, selv om teologene også skulle være prester. "Allmenheten" og teologien (representert av teologer og andre som har lest teologi) er i direkte kontakt eksempelvis på gater, kafeer, litteraturhus, teatre, ikke-teologiske tidsskrifter, aviser, profesjonsfora og i forelesningssaler der teologer inntil nylig ikke hadde noen plattform. Teologien har en 2000-årig kunnskapstradisjon å øse fra, det i seg selv gjør at den har uendelig mye å bidra med. Det er kirken, eventuelt dogmatikken slik Dokka framstiller den, som ikke har lest leksa si. Derfor har Dokka også helt rett når hun påpeker at "Teologiens akademisering, som sikrer dens plass på universitetet, går paradoksalt nok hånd i hånd med samfunnets sekularisering," selv om jeg finner dette logisk heller enn paradoksalt: Dagens nordmenn har mye høyere utdannelse enn ved midten av forrige århundre, mens prestestudiet har blitt kuttet. Sekulariseringen gjør ikke folk mindre religiøse, men endrer konfigureringen mellom religion, teologi og samfunn. Høyt utdannede og sekulariserte nordmenn vil følgelig ha akademisk velinformert, interessant og interaktiv teologi enn å bli tatt i hånden og bygget "opp" av store menn.

Når alt dette er sagt: Det er viktig å kritisere tellekantsystemet og serviliteten som vi akademikere tjener det med. Selvsagt er tellekantsystemet er kontraproduktivt for formidling og for kreative, lange tanker. Men dette kjempeproblemet må takles på andre måter.

Gå til kommentaren

Publisert nesten 7 år siden

Nå forutsetter vel verken jeg eller Lyons at Jesus faktisk bodde i England. MEn selv om så ikke skulle være tilfelle, er det fortsatt veldig mye å lære av fortellingene om at han gjorde det! Blant annet er det jo en tidlig form for stedegengjøring. Jeg har dessverre ikke skrevet om dette på norsk.

Det finnes fortellinger mange steder i verden om at Jesus eller hans næreste disipler kom på besøk, i deres levetid, i løpet av Jesu tre dager i graven, el. lign. Slike fortellinger er med på å legitimere lokale kirker, og altså gjøre kristendom til en gammel og respektabel religion, altså mer rotfestet, i områdene det er snakk om. Om jeg skal sammenligne eksempelvis Adam Smiths fortelling om Jesu besøk i Amerika, og de engelske fortellingene om JEsu lokale besøk knyttet til Josef av Arimatea, er jeg ikke i tvil om hvilket sett av fortellinger jeg liker best!

Gå til kommentaren

Ny bok om temaet

Publisert nesten 7 år siden

Så utrolig spennende at denne historien blir utgangspunkt for en tråd med nesten 100 kommentarer! JEg har en god kollega som i fjor utgav en bok om denne historien i serien "Biblical REconfigurations" som er publisert av Oxford University Press. Boken er fokusert på Josef av ARimatea, som er forutsetningen for ideen om at JEsus dro til England.

JEg hadde selv gleden av å presentere denne og et par andre bøker med lignende tematikk på en konferanse i England i fjor sommer, og kan på den bakgrunn trygt anbefale boka for dem som er interessert i å begynne å nøste i alle disse forvirrende trådene. 

Boken heter:

"Joseph of Arimathea: A Study in Reception History" av  William John Lyons

  • A reception history of Joseph of Arimathea from Bible to present day
  • Includes discussion of techniques used to expand and apply a biblical character
  • Considers representations in different media: literary, aural, and visual
  • Examines the role of a Joseph in the development of English/British national identity to the present day
  • Considers the range and extremes of portrayals of a figure and the gaps within the original sources that enable those portrayals
Joseph of Arimathea: A Study in Reception History examines the extensive and convoluted afterlives of a minor biblical character who nevertheless plays a major role in three pivotal scenes in the passion of Jesus Christ as presented by the four canonical Gospels: the request to Pilate for the body, the descent from the cross, and the burial of Jesus' corpse. Characterised in subtly different ways by each Evangelist, these sparse biblical Josephs were expanded, expounded, translated, harmonised, and extended by early literary sources and developed thematically by the artistic traditions of the Renaissance. In the Medieval Period, Joseph arrived, by 'fortuitous' accident, in the British Isles, becoming an iconic figure for English nationalists (through the Glastonbury tradition) and for British Imperialists (through Parry's musical setting of Blake's Jerusalem). Twentieth-century developments in church life, film, literature, spiritualism, and studies of the historical Joseph round out what such a minor character can accomplish, given a sufficient richness in original texts and the right opportunities afforded by later cultural developments. In Joseph of Arimathea's case, certain aspects proved highly adaptable, especially the sharp contrast provided by his portrayal as a bold active figure in the Gospel of Mark and as a fearful passive character in the Gospel of John, the attractiveness of his wealth and nobility to those who considered themselves of similar (or much higher) status, and the opportunities provided by his swift appearance and departure from the most important event in Christianity's foundational documents.
Gå til kommentaren

Tall og tolkning

Publisert over 7 år siden

Ole Jørgen Anfindsen, det du spør om er jo blant spørsmålene boken ikke gir et fullverdig svar på, og heller ikke kan: siden det er snakk om levende, komplekse samfunn, er det helt umulig å tilskrive et fenomen én årsak alene. Det vet selvsagt forfatterne, og de gjør det heller ikke. De presenterer sine funn, gir noen foreløpige tolkninger, og refererer til andre undersøkelser og andre analyser som peker i samme retning. En blant flere andre forklaringer som trekkes fram, er materiell: at Agder hadde en storhetstid, som falt sammen med seilskuter og shipping, men siden har havnet litt i bakevja. Som jeg selv konkluderer i forordet: "Boken legger fram viktig statistikk, viktige intervjuer og viktige analyser. Her er det mye å arbeide videre med for folk som bor og arbeider på Agder, og for alle som er interesserte i likestilling, tradisjonalisme og religion."

Det betyr at jeg tror at dette er en meget relevant bok blant annet for det religionssosiologiske miljøet på UiA, som Paul tilhører.

Og jeg håper at de som er tettere på og i sørlandsk kristenliv, kan sette seg ned og orke å høre på hvordan noen av koplingene mellom kristendom og manglende likestilling framstår i et utenfra-perspektiv, og så hvis man ønsker å gå i forsvar heller produsere noen litt mindre selv-refererende svar enn de som er kommet til nå. Koplingen mellom kristendom/religion og svak bevissthet om likestilling/svak likestillingspraksis er slett ikke noen nødvendig kopling, men den forekommer såpass ofte at den trenger en forklaring og den trenger analyse, kritikk og selvransakelse.

Noe av det jeg selv sitter igjen med etter å ha lest boken, er en rekke paradokser og spørsmål:

- Det store paradokset for meg er at protestantisk arbeidsetikk står svakest i den del av Norge der protestantisk kristendom angivelig står sterkest. At flere i Agder enn andre steder tar lett på ulike former for trygd, og at det er greit at fellesskapet betaler godt også for dem som velger å ikke arbeide, mener jeg boken dokumenterer godt.

- Motiverer religion og hellige tekster handlinger, eller er de kanoniserte tekstene tilgjengelige som overbygning man kan låne autoritet og legitimering for egne valg fra, etter som det passer? (jeg tenderer nok til å mene det siste).

- Hva er motivasjonen og drivkraften bak valg av en alternativ livsstil? (dette er det punktet der jeg vil posisjonere meg med en viss kritisk-konstruktiv distanse til forfatternes tolkninger, da jeg i deres materiale også ser mennesker som genuint søker en mindre materialistisk livsstil. Men jeg deler bekymringen over hvorfor det plent da er kvinnen i huset med lav lønn og pensjon i utgangspunktet, som skal ta dette valget)

Gå til kommentaren

Publisert over 7 år siden

Jeg har jo skrevet forordet til boka som danner utgangspunktet for diskusjonen, og har derfor måttet sette meg litt inn i denne forskningen.

Jeg reagerte på Pauls kommentar om dem som kommer utenfra. For det første er tallene til en viss grad kontrollert for migrasjon, for det andre er det vel slutt på den tid da danskebåten i Kristiansand var livline til kontinentet? Det går jo båter til utlandet fra Bergen i vest til Oslo i øst. Jeg tror heller ikke det er flere som flyr inn til Kristiansand enn til andre steder i Norge, og de som kommer over land kjører jo gjennom Østfold til Oslo. Østfold og Agder har en del overlappende problematikk, selv om Agder slår dårligere ut, men heller ikke i Østfold er det innvandrerne som skaper de store utslagene, etter hva jeg har skjønt. Grov vold og drap er et eget kapittel, det er dette jeg oppfatter at Paul snakker om, men det er ikke noe hovedfokus i boka.

Videre så er det jo ikke religion i seg selv som framstår som en konserverende faktor, men det jeg som teolog vil kalle manglende sekularisering - m.a.o. at det kristne forsamlingshusets rom og de politiske offentlige rom ikke holdes tilstrekkelig atskilt. At de samme menneskene tar med seg sine samtaler fra ett rom til et annet. Det som beskrives i boka, og som også bekrefter mitt eget uvitenskapelige, personlige inntrykk, er helt annerledes eksempelvis i Stavanger, der jeg selv vokste opp, og der oppslutningen om kirkeliv også er sterk uten at det legger noen demper på levekårene (heller tvert imot, vil jeg hevde. Stavanger er Webers våte drøm).

Selv tror jeg ikke et sekund at sørlendinger er mer religiøse enn andre nordmenn, men referanser til religion har fortsatt en viss vekt i den offentlige samtalen omkring politikk, samfunns- og kulturliv. I slike sammenhenger har dessverre relgiøse argumenter hatt en tendens til å dukke opp som kjønnskonserverende og ikke kjønnsprogressive. Nå snakker jeg ikke om "kristendommens indre vesen", som jeg ser noen her er opptatt av. Det har på en måte lite for seg å spekulere i dette, da det er utenfor rekkevidden til de aktuelle forskerne. At trossamfunn helst vil at likestillingslovgiving ikke skal gjelde for dem, befester jo et inntrykk av at likestillingsverdier er noe de godt kan snakke om men helst ikke vil måles på.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere