Stig Eilert Paulsen

Alder: 68
  RSS

Om Stig Eilert

Følgere

Fordømte engler

Publisert over 7 år siden

Ingen må noensinne bli forulempet eller dømt fordi han eller hun har pleiet sårede eller syke (Genève-konvensjonen)

Norge var et av få land som straffeforfulgte sykepleiere som tjenestegjorde i det tyske Røde Kors. Utrolig, etter som alle som hjelper syke og sårede, i henhold til Genève-konvensjonen, har rett og plikt til å hjelpe sårede og syke på alle sider av krig og konflikt. I Norge ventet fengselsopphold, tap av borgerrettigheter og eiendeler.

I 2004 ga Egil Ulateig ut boken “Fordømte Engler”. Boken handler om de norske sykepleierne – frontsøstrene - som tjenestegjorde på tysk side under krigen. Rundt 450 norske kvinner, de aller fleste av dem bare 19- 20 år gamle, dro frivillig ut i krigen for å pleie syke og sårede soldater. Ingen av dem ante hvilke grusomheter som ventet dem ved fronten - og kanskje verst av alt – ingen av dem hadde en ringeste anelse om hvilken mottagelse de ville få når de kom hjem igjen.

De fleste av frontsøstrene valgte å fortie sin historie og de fleste har gått i graven med en hemmelighet som preget dem livet ut. Igjen sitter barn som arvet skammen som fulgte. I årene etter krigen er det gjort noen spede forsøk på å vinkle lyset over frontsøstrenes innsats i motsatt retning, men uten helt å lykkes. Ulateig gjorde et hederlig forsøk med sin bok, men Landssvikdommen ble stående, og skammen frontsøstrene følte, forble et stort og åpent sår.

Imidlertid, nå 70 år etter krigens slutt, brakte NRK saken opp igjen. Presidenten i Norges Røde Kors, Sven Mollekleiv, beklaget at rundt 450 frontsøstre ble dømt som landssvikere. Tiden er overmoden for å gjøre om den skammelige dommen, som ny generasjon ellers skal måtte bære med seg videre.

Hvem var så frontsøstrene, og hvordan tenkte de? Tilfeldigvis kjenner jeg en av historiene godt. En ung jente på 17 år, som måtte flytte hjemmefra da barneflokken var stor og familieøkonomien i dårlig harmoni med familiens størrelse. Reisen gikk fra en liten vestlandsby og inn til Oslo. Hun fikk seg jobb, og klarte seg greit, tross omstendighetene og usikkerheten denne omstillingen i livet medførte. Så kom krigen, og det å finne ny jobb var ikke blitt enklere.

Okkupasjonsmakten kunne imidlertid tilby så vel utdannelse som jobb og valget hun gjorde var til dels for å overleve, men ikke minst også delta med sine nyervervede kunnskaper for å bidra til å få en hurtig slutt på krigen. Soldatenes nasjonalitet ble således underordnet når behovet for medisinsk hjelp meldte seg. Jobben i fronten ble et mareritt. Den som ikke var tilstede kan vanskelig forestille seg opplevelsene. I tjeneste på et felthospital i Polen, smuglet hun inn litt mat til noen engelske utsultede fanger. Dette ble oppdaget og straffen ble overflytting til et umenneskelig arbeide i en konsentrasjonsleir i Tsjekkoslovakia. Ved krigens slutt fikk hun hjelp av en amerikansk styrke i syd Tyskland, og derfra brukte hun 3 måneder på å komme seg hjem. Dels til fots og dels på et lasteplan.

Hun og hennes medsøstre hadde gjort sin plikt – i hvert fall ifølge Genève-konvensjonen som vi ellers var så opptatt av skulle følges. De reddet liv, og lot seg ikke stoppe, uansett om det var fiende eller andre de jobbet for. De pleiet og reddet livet til soldater og sivile, uavhengig av nasjonalitet. Hjemme i Oslo ventet politiet, og premien for den humanitære tjenesten ble et lengre opphold på Bredtvet landsfengsel samt skamfølelse som hun og mange av de andre valgte å fortie livet ut.

«Det var galt å straffeforfølge de som hjalp syke og sårede og det var galt å dømme dem», sa president i Norges Røde Kors, Sven Mollekleiv, nylig til NRK. Alle som hjelper syke og sårede har i henhold til Genèvekonvensjonene rett og plikt til å hjelpe på alle sider av krig og konflikt. Av respekt for dem som nå har gått i graven med en skam de har båret på hele livet, er tiden definitivt inne for å oppheve dommen disse fikk. Det er derfor godt å se at Norges Røde Kors vil støtter de landssvikdømte eller pårørende som nå ønsker å få frontsøster-sakene gjenopptatt.

http://www.nrk.no/norge/_-orsakinga-kjem-altfor-seint-1.12194330

Gå til innlegget

Hvorfor får ikke fler rusbehandling

Publisert over 8 år siden

En lekkasje fra neste års statsbudsjett viser at helseminister Jonas Gahr Støre vil satse på 200 nye behandlingsplasser for rusavhengige. Det er et svik mot de hundretusener av mennesker i Norge som sliter med alvorlige alkoholproblemer.

 

Den sittende helseministeren har satset tydelig på forebygging mot de mange som bruker rusmidler, og behandling for noen få med de aller alvorligste problemene. Begge perspektivene er viktige, og begge perspektivene bommer på den virkelig store rusutfordringen i Norge som er over hundre tusen mennesker med alvorlige alkoholproblemer.

Les også: Forebygging og behandling - ja takk begge deler!

Livskvalitet og familie

Mange av de som er i ferd med å få livet ødelagt av alkohol har fortsatt en jobb å gå til og en familie som ikke helt har gitt opp håpet. Samtidig viser bred forskning at enkle behandlingstiltak hos fastlegen kan være svært effektive for å hjelpe pasienter med alkoholproblemer til å redusere eller kutte ut alkoholen fullstendig. Noen ganger kan medisiner eller spesialister på rusbehandling være aktuelt, og andre ganger er det rette spørsmålet fra en god lege det viktigste verktøyet for å klare å drikke mindre.

Vi snakker om en pasientgruppe som ubehandlet koster samfunnet enorme summer i sykefravær og uførhet. Behandlingen er derimot billig, de fleste trenger ikke kostbare døgnbehandlingsplasser, og de økonomiske og personlige gevinstene av god behandling vil være enorme.

Ingen retningslinjer

Til tross for kunnskapen om hva som virker innen alkoholbehandling, har ikke norske helsemyndigheter satset på fastlegene i rusarbeidet. Det finnes ingen behandlingsretningslinjer for alkoholbehandling hos fastlegene og ingen blåreseptordning som dekker legemidler mot alkoholproblemer. Det finnes heller ikke takster som oppmuntrer legene til å ta opp alkohol, slik man har innen andre folkehelseproblemer som overvekt eller tobakk.

Mangel på behandlingsretningslinjer, takster og blåreseptordning fører alltid til det samme resultatet – at de mest ressurssterke pasientene med de mest årvåkne legene får best behandling. Dette skjer til tross for at alle norske politiske partier er rørende enige om at medisinsk behandling i Norge skal være like god for alle uansett hvor du bor og hva du tjener.

Lover bedre rusbehandling

Prisen for alkoholproblemer betales ikke bare av NAV og av pasienten selv. Ektefeller og barn, slektninger, venner og kolleger tar også en del av belastningen når ett menneske sliter med alkoholen. Norske tall viser blant annet at alkoholproblemer er en vesentlig årsak til hver tredje skilsmisse, og opptil hvert femte barn i Norge vokser opp i et hjem hvor en voksen har problemer med alkohol.

Rett før stortingsvalget lanserte Gahr Støre Arbeiderpartiets nye plan for bedre kvalitet og økt kapasitet på rusfeltet. Det første punktet i denne planen er bedre oppfølging av mennesker som sliter med alkoholbruk. Når statsbudsjettet for 2014 legges frem i midten av oktober, blir det spennende å se om valgløftet er omsatt til handling.

De borgerlige partiene har også gitt tydelige løfter i valgkampen om bedre rusbehandling. Vi må derfor håpe at en ny helseminister sørger for å bruke enda mer ressurser på tiltak som er dokumentert effektive og gir store gevinster både for lommebok og livskvalitet.

Les også: Verdens beste alkoholpolitikk?

Gå til innlegget

Alle er enige i at forebygging av rusproblemer er viktig. Men kan fokuset på forebygging ta så mye plass at vi glemmer å hjelpe de som allerede har store rusproblemer?

Fra første dag Jonas Gahr Støre ble helseminister, har han understreket hvor viktig det er med forebygging. Forebygging er både bra for samfunnet og god samfunnsøkonomi, god forebygging kan hjelpe flere å holde seg friske for en lavere pris enn å behandle noen få.

I løpet av den samme perioden har antallet rusbehandlingsplasser blitt redusert, ifølge en oversikt fra Helsedirektoratet.

Erling Pedersen som er leder av Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon bekrefter trenden og mener at det i praksis har vært en reduksjon av antallet døgnbehandlingsplasser i løpet av den siste stortingsperioden.

Har Arbeiderpartiets helseministre de siste årene blitt så opptatt av forebygging at de har glemt hvordan vi skal ta vare på de som allerede har alvorlige rusproblemer?

Glemmer pasientene

Alkohol er det rusmiddelet som fører til flest skader og rusproblemer i Norge. Mennesker med alkoholproblemer er like forskjellige som alle andre: noen ønsker å håndtere rusproblemene selv, andre trenger litt hjelp på veien, og noen trenger mye hjelp for å få det bedre.

Til tross for at alkoholmisbruk er et av våre største folkehelseproblemer, er det allikevel forsvinnende få som får et godt behandlingstilbud. Internasjonale undersøkelser har tidligere vist at bare 4-5 prosent av alle med alvorlige alkoholproblemer og alkoholavhengighet i Norge blir møtt med et tilbud i helsevesenet.

En enkel samtale på legekontoret er en god start for mange pasienter, men deretter er behandlingsalternativene få. Noen av de med alvorlige problemer kan få plass på en rusklinikk, andre kan stille seg i køen til psykologene i spesialisthelsetjenesten. Det er et voldsomt gap mellom behandlingsbehov og behandlingstilbud som er vanskelig å finne noen andre steder i det norske helsevesenet.Ville vi akseptert et helsevesen hvor det store flertallet av pasientene med kreft, kols eller diabetes ikke får reell hjelp hos legen eller på sykehuset?

Alle støtter forebygging

Det store flertallet av norske politikere og norske velgere er enige i at vi skal føre en restriktiv alkoholpolitikk. I denne politikken ligger det mange forebyggende og gode tiltak, som aldersgrenser, begrenset tilgang og stengetider, skattelegging av alkohol, informasjonskampanjer, og så videre. Når helseministeren og andre helsepolitikere foreslår enda flere forebyggende tiltak, foreslår de altså ting som virker, og som vekker lite politisk motstand.

Det interessante er derimot hva som IKKE sies i forhold til alkoholpolitikk og behandlingstilbud til mennesker med alkoholproblemer. Burde ikke langt flere enn noen få prosent av de som sliter med alkohol få et godt behandlingstilbud i helsevesenet? Burde ikke allmennlegene ha spesifikke retningslinjer slik at pasienter over hele landet får like god oppfølging? Burde ikke legene ha faste takster for behandling av alkoholproblemer slik de har i forhold til tobakk eller overvekt? Og burde ikke spesialisthelsetjenesten ha god nok kapasitet til å behandle alkoholproblemer slik at pasienter slipper å vente i måneder eller år på å få hjelp?

Behandling er mer enn piller

Som legemiddelselskap kan vi selvsagt kritiseres for å ha egeninteresser i å selge behandling mot alkoholproblemer. La meg derfor understreke at behandling av alkoholproblemer handler om langt mer enn piller. Farmakologisk behandling kan være en god støtte, men våre egne og andres studier viser at oppfølging og motivering av pasienter er den viktigste enkeltfaktoren for suksess, og enda viktigere enn bruk av legemidler.

Det burde ikke være en konflikt mellom forebygging og behandling av rusproblemer. Om noen få dager er det Stortingsvalg, og jeg håper at helsepolitikere fra alle politiske partier kan være enige om at vi i neste stortingsperiode bør kunne si ja takk til begge deler – ja til bedre forebygging og ja til bedre behandling.

LES OGSÅ: Alkoholproblemer – hva kan fastlegen bidra med?

Gå til innlegget

Gamle fordommer mot alkoholproblemer

Publisert rundt 9 år siden

De siste årene har godt dokumenterte legemidler mot nikotin- og alkoholavhengighet blitt tilgjengelige for norske pasienter. Hvor lenge må vi vente før slike legemidler kan dekkes på vanlig blåresept og med dette gjøres tilgjengelig for alle som kan ha hjelp av en slik behandling?

Det er mange sykdommer som ikke kan leges av en enkelt pille alene. Legemidler kan derimot være en verdifull hjelp på mange områder, og gevinstene ved bruk av enkle medisiner kan være enorme både for pasienter og for samfunnet.

Legemidler mot nikotinavhengighet og alkoholproblemer er eksempler på slike lønnsomme legemidler. Pillene alene kan ikke løse problemet, men i kombinasjon med gode råd fra legen, motiverte pasienter og god oppfølging kan resultatene bli svært gode. Hvorfor synes vi allikevel at slike legemidler ikke skal dekkes på vanlig blåresept?

Gammel regel og gammel holdning

Den juridiske begrunnelsen for å holde disse legemidlene utenfor blåreseptordningen, finnes i legemiddelforskriftens paragraf 14.14. «Et legemiddel kan ikke gis forhåndsgodkjent refusjon dersom det hovedsakelig skal benyttes i behandlingen av rusavhengighet, nikotinavhengighet, naturlig håravfall eller erektil dysfunksjon».

At staten ikke ønsker å bruke fellesskapets midler på naturlig hårtap er nå en sak for seg selv. Men at dette også i samme åndedrag skal inkludere alvorlige helseproblemer som røyking og alkoholproblemer er mer tragisk enn komisk. Paragrafen hindrer selvsagt ikke at legemiddelet kan kjøpes for egne penger på apoteket, men uten blåreseptdekning vil det alltid være slik at legemiddelet blir mindre tilgjengelig for de med lavere inntekt. I forhold til mennesker med alkoholproblemer virker dette som et både uklokt og usolidarisk paradoks. Alkoholavhengighet er en sykdom på linje med eksempelvis diabetes. Hvorfor skal disse to pasientgruppene behandles så forskjellig?

I midten av april stilte stortingsrepresentant Bent Høie (Høyre) et skriftlig spørsmål til helseminister Jonas Gahr Støre om hva som i dag er begrunnelsen for å beholde paragraf 14.14.

Les spørsmålet fra Bent Høie og svaret fra Jonas Gahr Støre her: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=57112

Diskriminerte pasienter

Alkoholproblemer og alkoholavhengighet er en av våre dyreste sykdommer, og koster samfunnet mange milliarder kroner hvert år. Enda viktigere enn den økonomiske prisen, er de enorme personlige og familiemessige lidelsene som følger med et alkoholproblem.

Paragraf 14.14 demonstrerer et gammeldags syn på alkoholproblemer, en holdning om at alkoholproblemer er noe du velger selv. Det er en holdning som står i sterk kontrast til moderne forskning på alkoholavhengighet som slår fast at alkoholavhengighet er en behandlingsverdig sykdom. Alkoholproblemer kan ikke avskrives som et «livsstilsvalg» eller et personlig valg. Det er en alvorlig og arvelig sykdom som kan bli bedre med rett behandling.

Lik tilgang til god behandling for alle pasienter, er et veldig viktig prinsipp i det norske helsevesenet. Allikevel har pasienter med rusproblemer mange erfaringer med å bli diskriminert i helsevesenet. Alkoholavhengighet er en sykdom med mye stigma og paragraf 14.14 i legemiddelforskriften bidrar til dette. Paragrafen bekrefter at alkoholproblemer fortsatt regnes som mindre viktig enn andre vanlige helseproblemer som høyt blodtrykk, revmatisme eller diabetes. Mange av rådene og de forebyggende aktivitetene på alkoholområdet bærer også preg av en moralistisk snusfornuft med en underliggende holdning om at løsningen på alkoholproblemer å ta seg sammen og drikke litt mindre.

Det er trist å se at denne holdningen fortsatt lever. Jeg trodde dette kanskje var lagt bak oss når det for en del år tilbake gikk opp for oss at psykiske sykdommer ikke var noe som kunne leges med et “du må ta deg sammen”.

Et annet paradoks er det at høyt blodtrykk, som er forårsaket av skadelig høyt alkoholforbruk, dekkes av blåreseptordningen, men altså ikke årsaken i seg selv!

Det er prisverdig at helseminister Støre nå vil vurdere om paragraf 14.14 bør endres eller fjernes. I denne vurderingen håper jeg at det kommer tydelig frem hvor lønnsomt det er å behandle alkoholproblemer med alle tilgjengelige dokumenterte hjelpemidler som finnes og hvor mange mennesker som med dette vil få et langt bedre og mer verdig liv.

Gå til innlegget

Hva skjer med blåreseptordningen?

Publisert rundt 9 år siden

I to generasjoner har den norske blåreseptordningen sørget for at alle pasienter har råd til nødvendige medisiner, uavhengig av om man har en «dyr» eller «billig» sykdom. Er vi nå i ferd med å skape et helsemessig A-lag og B-lag?

I år feirer blåreseptordningen 60 år. Jubileet blir kanskje ikke markert med festtaler og fyrverkeri, men tilhengere av den nordiske velferdsmodellen bør huske at nettopp denne ordningen gir en av de viktigste bidragene til et solidarisk helsevesen hvor alle pasienter har rett til god behandling.

 

Hvordan er det mulig å dekke legemiddelutgiftene til en voksende befolkning med økende krav til helsetjenester uten en økning i utgiftene på over ti år? Forklaringen ligger delvis i at legemiddelprisene de siste årene har falt, men kan også skyldes at blåreseptordningen uthules fra flere kanter samtidig. Her er noen eksempler:

 

1) Individuell refusjon fremfor blåresept

 

Det er ikke tilfeldig at utgiftene i blåreseptordningen stoppet opp for ti år siden. Omtrent på det tidspunktet foretok helsemyndighetene et bevisst valg om at legene i større grad skulle bruke individuell refusjon fremfor den generelle blåreseptordningen på flere sykdomsområder. Individuell refusjon betyr i praksis at legen må søke om dekning av legemidlene til NAV ved et eget skjema. Dette innebærer både at færre søker om refusjon, og at det tar lenger tid før pasienten får behandling. Dette er en dårlig løsning for både pasient og lege, men en utmerket løsning for helseøkonomer som vil spare penger.

 

I tillegg er det et kjent fenomen at individuell refusjon forsterker sosiale forskjeller. Pasienter som har høy kompetanse og gode relasjoner til leger vil i langt større grad få subsidiert tilgang til nødvendige medisiner, enn de som er lavere på den sosiale rangstigen. Dette er blant annet demonstrert gjennom analyser av bruken av nye og bedre diabetesmedisiner, hvor pasienter med postnummer i Oslo vest og Bærum langt oftere får tilgang til medisinene enn pasienter på østkanten.

 

Legenes erfaring med økt bruk av individuell refusjon er også godt dokumentert. En masteroppgave fra 2008 konkluderer blant annet med at «individuell refusjon etter § 10a innebærer at pasientene ikke får den behandlingen som legen mener er den beste – eller de får den for sent».

 

2) Fallende betalingsvilje

 

De siste årene har det oppstått flere diskusjoner rundt nye legemidler som kommer med en høyere pris enn eldre og rimeligere medisiner. Et av forsøkene på å omgå disse utgiftene var ordningen med «foretrukket legemiddel», en ordning som nå er avviklet. De siste årene har vi også sett noen eksempler på at svært kostbare legemidler ikke blir tatt i bruk på norske sykehus. Totalt sett forteller dette om en dalende betalingsinteresse for legemidler hos helsemyndighetene, til tross for at prisene stadig synker og til tross for at legemidler tross alt utgjør en liten del av de totale kostnadene i helsevesenet.

 

En konsekvens av denne holdningen er også at private sykehus kan tilby en medisinsk godkjent kreftbehandling til de av pasientene som kan betale regningen selv. Mange nordmenn har i dag en egen helseforsikring som gir raskere og bedre tilgang til helsetjenester enn det offentlige helsevesenet, og som kan gi tilgang til behandling som det offentlige sykehuset ikke ønsker å betale for.

 

3) Sykdom er din egen skyld

 

Blåreseptordningen skal dekke utgifter til behandling av kronisk sykdom. Men hva om sykdommen har sterke moralske signaler, som for eksempel seksuelle problemer eller alkoholavhengighet? I legemiddelforskriften finnes en egen paragraf som eksplisitt sier at legemidler mot nikotinavhengighet, håravfall, ereksjonssvikt og alkoholavhengighet ikke kan bli dekket av blåreseptordningen. Å sidestille den alvorlige sykdommen alkoholavhengighet med håravfall er både komisk og tragisk, og gir ingen mening i forhold til de enorme samfunnsøkonomisk og private gevinstene som kan komme av bedre behandling av alkoholproblemer. Det samme kan trygt sies om legemidler som kan bidra til røykeslutt.

 

I dag ser vi mange eksempler på store sosiale forskjeller i tilgangen på den beste medisinske behandlingen, enten på grunn av status og kompetanse, eller på grunn av økonomi. Dersom denne utviklingen fortsetter vil blåreseptordningen neppe overleve i 60 nye år.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere