Steinar Steinkopf Sund

Alder: 65
  RSS

Om Steinar Steinkopf

Lektor ved Hønefoss videregående skole

Følgere

Støtte til terror

Publisert over 9 år siden

Debatten om PLOs deltakelse på Stiklestad dreier seg i bunn og grunn ikke om støtte eller ikke støtte til det palestinske ønsket om en egen stat. Det dreier seg om støtte eller ikke støtte til bruk av terror som kampmiddel.

Med å invitere en åpen Holocaust-fornekter og en av den palestinske terrorens frontfigurer til Stiklestad har arrangørene gitt et farlig signal, et signal som vi burde vært spart for når vi nærmer oss 22.juli som skal markeres over hele landet.

Et år har snart gått siden terroren rammet oss som folk. I løpet av denne tiden har avisene knapt skrevet om noe annet samtidig som terrorbombene hagler over Israel omtrent daglig og israelerne lever i daglig frykt fordi de ikke vet når og hvor terroristene slår til neste gang. Dette nevnes sjelden i norske aviser, annet enn i de tilfellene da Israel slår tilbake for å prøve å stoppe terroren.

Samtidig har Stiklestad-arrangørene invitert en som åpent støtter terror som kampmiddel til vår nasjonale arena for å snakke om fred. Hvilket hykleri! Sjokk nummer en fikk jeg da jeg leste om dette i et leserbrev (!) i lokalavisa Verdalingen for en måned siden. Sjokk nummer to har jeg fått i ukene etterpå når jeg konstaterer at dette ikke er noe som tas opp av norsk presse i det hele tatt. Et samlet norsk pressekorps, med Vårt Land i spissen, dysser hele problemet ned, nevnes ikke med et ord, trykker ikke leserbrev og gjør sitt beste for at saken ikke skal bli kjent.

Hva er problemet? Er man redd for publikumssvikt på Stiklestad under årets spill? Saken er egentlig alvorlig, for Stiklestad-arrangørene har med dette sendt ut et signal som får støtte av et samstemt norsk pressekorps. Terror er greit så lenge målet og hensikten er akseptabel. Det er med andre ord ikke greit å begå terror når målet er å stoppe den muslimske innvandringen til Norge, men det er helt greit når målet er å hjelpe palestinerne med å løse sitt jødiske problem. Hitler og Gøring ville ha omfavnet dagens norske presse og Stiklestad-arrangørene med.

Jeg greier ikke å se noen prinsipiell forskjell på å drepe uskyldige jødiske skolebarn i den palestinske frihetskampens navn og det som Hitler gjorde under siste krig. I begge tilfeller dreper man uskyldige menneskker for å nå et politisk mål.

Diskusjonen om årets Stiklestad-spill gjelder derfor ikke palestinernes sak, hvorvidt vi skal støtte deres kamp for en selvstendig stat, utbygingen på Vestbredden, palestinaarabernes situasjon i Israel eller hva det måtte være. Meningene om disse spørsmålene kan være mange og alt dette kan selvsagt diskuteres. Spørsmålet er, kan vi akseptere terror som kampmiddel i det hele tatt? Er det greit å bruke terror som kampmiddel når bare målet er viktig nok?

Her mener jeg Stiklestad-arrangørene har sendt ut et farlig signal som Anders Behring Breivik og hans likesinnede helt garantert kommer til å gripe tak i. Stiklestad-arrangørene har gitt et indirekte støtte til terror som kampmiddel. Norske aviser, inkludert Vårt Land og alle andre som ikke slipper saken til i media, sender ut akkurat det samme signalet.

Jeg kan love at om ikke denne saken nevnes med et ord i avisens trykte utgave, som er ikke jeg blant abonnentene etter 29.juli.

Gå til innlegget

Boikott Stiklestad-spelet!

Publisert over 9 år siden

Holocaust-fornekteren Hanan Ashrawi er invitert av Stiklestad Nasjonale Kultursenter til å tale om fred under årets olsok-feiring på Stiklestad. Alle Israel-venner oppfordres til å bokotte årets arrangement.

Temaet for Ashrawis tale er i følge avisen Verdalingen, refleksjoner over «ytre og indre faktorer som påvirker spørsmålet om fred i Midt-Østen». 

Det at noen tar til orde for å skape fred i Midt-Østen er selvsagt ingen grunn til boikott. Måtte alle gode krefter forene seg for å skape fred i dette området. Spørsmålet er imidlertid om hun er rette person og om hennes uttalte fredsvilje er noe mer enn ord, taleformer og hykleri.

Hvem er egentlig Hanan Ashrawi, som altså er invitert til å være æresgjest under Stiklestad-spelet?  Ashrawi er i følge et leserbrev signert Ragnhild Heggdal i avisen Verdalingen 28.juni d.å  ikke bare kjent for å være en av toppfigurene innen PLO og Yassir Arafats nære medarbeider. Hun er også kjent for å være en Holocaust-fornekter som aldri har tatt avstand fra glorifiseringen av terror. I sin ungdom studerte Ashrawi i følge Heggdal i Moskva og tok hovedfag på at Holocaust er løgn. Hennes forhold til terror og selvmordsbombere avsløres i en rapport utgitt i juli 2010 av Palestinian Meda Watch. Rapporten dokumenterte hvordan PLO og PA hedrer selvmordsbombere og terrorister ved å navngi barnehager, grunnskoler, sommerleire og offentlige områder etter kjente terrorister.  Mahmood Abbas selv foreslo å navngi et datasenter etter terroristen Dalal Mugrabi som har 37 sivile liv på samvittigheten. Denne typen glorifisering av terror har Ashrawi ikke vært villig til å ta avstand i fra. Under en markering uttalte en annen palestinsk leder, Mufti Muhammad Hussein at «alle muslimer er forpliktet til å drepe jøder». Videoen ligger på Youtube til fri avspilling. Her sitter Hanan Ashrawi på første benk mens uttalelsen faller.  

Hvilket hykleri er det ikke å la en slik person tale om fred på et tradisjonsrikt arrangement som olsokfeiringen på Stiklestad!

Hva slags fred er det så Ashrawi og hennes likesinnede egentlig ser for seg i Palestina? Da PLO ble opprettet i 1967 var formålet ødeleggelse av staten Israel.  Offisielt ønsker de en tostatsløsning der de palestinske flyktningene får vende tilbake til Israel og på den måten sikre et muslimsk flertall i den jødiske staten og dermed den jødiske statens endelikt.  Meningsmålinger utført blant palestinerne viser at bare et fåtall av palestinerne ønsker en tostatsløsning, og da kun som en midlertidig løsning. På sikt ønsker de en enstatsløsning.

Hva slags fred blir egentlig det? Kan jøder leve i fred som en minoritet i en muslimsk stat? I Israels naboland har det tradisjonelt alltid levd jødiske minoriteter. I dag er de stort sett historie. All erfaring viser at jødiske minoriteter ikke får være i fred i muslimske land.

I dag bor det rundt 2 milliioner arabere i Israel som nyter godt av landets demokratiske styresett, stemmerett og religionsfrihet.  I hvilket av Israels naboland finnes det tilsvarende demokratiske ordninger for jøder?

Hva slags fred blir det om Ashrawi og hennes meningsfeller får det som de vil? I alle fall ikke en fred som er gunstig for det jødiske folk. Den fred som hun og hennes disipler ser for seg har i virkeligheten mer til felles med Hitlers visjoner og Hitlers løsning på det jødiske problem enn med en virkelig fredsløsning.  Er det virkelig en slik fred vi ønsker og som vi spesielt ønsker markert under olsokfeiringen på Stiklestad?

Gå til innlegget

Produserer snyltere og latsabber

Publisert over 9 år siden

Trygdesystemet i Norge er laget slik at det premierer dem som ikke gidder å jobbe og straffer dem som ønsker å gjøre det.

Jeg vet om en person som har gått arbeidsledig i flere år og har vært på desperat jobbjakt i lang tid. I mellomtiden har hun naturligvis fått støtte fra NAV. Endelig åpnet det seg en mulighet da NAV greide å skaffe henne en egnet praksisplass. Dette gikk veldig bra og bedriften ønsket å ansette henne etter praksisperioden. De hadde imidlertid ikke råd til å gi henne full stilling, men hun fikk 60%. 

På grunn av regelverket i NAV endte det imidlertid med at hun fikk MINDRE utbetalt i lønn enn hun fikk da hun var arbeidsledig og utelukkende levde på NAV. For henne ville det med andre ord faktisk ha lønt seg å takke nei til jobben og fortsatt på trygd. Nå er hun en ærlig sjel som foretrekker å tjene pengene sine selv framfor å leve på trygd, så hun strever seg likevel gjennom hverdagen i en altfor dårlig betalt jobb. Litt bittert kan hun konstatere at mange andre som ikke har jobb har bedre økonomi enn henne som bruker en stor del av dagen på å gå på jobb.

Men dette ga meg noen refleksjoner. I velstandslandet Norge lønner det seg faktisk ikke å jobbe. Det lønner seg mye bedre å gå på trygd. Hva slags signaler er det på denne måten vi sender ut til våre egne innbyggere og flyktninger og innvandrere? 

Hit kan dere komme og leve veldig bra uten å løfte en finger. Dette signalet har allerede mange oppfattet og det er ikke uten grunn at trygdemisbruk er et stort problem her i landet. Mange ungdommer som dropper ut av videregående skole lever veldig godt på NAV, har muligheten til å jobbe, men velger å la det være fordi de uansett synes det har det OK, kan sove så lenge de vil, sitte oppe og spille hele natten og likevel ha til det daglige brød.

Vi får det samfunnet vi lager selv. Hva slags samfunn er det på den måten vi skaper? Vi jager bort alle de dyktige og velutdannede menneskene, de som faktisk ønsker å jobbe og er i stand til det og får i stedet et samfunn av døgenikter og slabbedasker som lever godt på trygd selv om de både er i stand til å jobbe og har muligheten til det.

Spørsmålet mitt er om det er et slikt samfunn vi vil ha? I så fall er vi faktisk i ferd med å sage over den grenen vi sitter på, for på denne måten kan vi ikke fortsette. Den dagen de som lever på trygd utgjør en større utgift enn det de arbeidsføre greier å få inn i fellesskapets kasse, så er det slutt. Da er vi like bankerott som Spania og Helles - uansett hvor stort oljefondet er i dag.

Gå til innlegget

Fortapelsen og den kjærlige Gud

Publisert over 9 år siden

Mange mener at Bibelens lære om fortapelsen er uforenlig med troen på en kjærlig Gud. I virkeligheten er det hell er slik at læren om fortapelsen er en logisk konsekvens av Bibelens gudsbilde.

Det moderne gudsbildet og det gudsbildet som normalt forkynnes fra våre prekestoler har i virkeligheten fjernet seg radikalt fra den Gud vi møter både i det Gamle og det Nye Testamentet. Det moderne gudsbildet minner mer og mer om den snille bestefaren som ser gjennom fingrene og ikke tar det så nøye eller julenissen som belønner snille barn og ikke tar det så nøye med de andre. Bibelens Gud er en helt annen og jeg tror ikke det er mulig å begripe Guds kjærlighet og forsoningens under hvis en ikke ser det på bakgrunn av det Bibelske Gudsbildet.

Den Bibelske Gud er kjennetegnet av hellighet og opphøydhet. I opphøyd majestet troner han over verden samtidig som han aktivt tar del i menneskenes liv og lar seg bevege til harme og raseri over ondskap og rett.

Allerede i 1.moseboks tredje kapittel møter vi den straffende Gud for første gang. Som reaksjon på menneskenes synd, kastes de ut av Edens hage samtidig de begge får sine byrder å bære. Sodoma blir ødelagt med ild og svovel som følge av sin synd, mens israelittene får merke Guds straffedom på forskjellige måter under vandringen i ørkenen. Som følge av folkets klaging og murring under ørkenvandringen, ble flere av dem slått ned og rammet av pest, 4.Mos 11,33. Selv Moses ble nektet adgang til det lovede land som følge av folkets vantro og manglende tillit til Gud under ørkenvandringen.

Gå til innlegget

Arvesynden gammeldags?

Publisert over 9 år siden

Syndefallet er i følge Annhild Tofte Haga og Petter Skippervold ikke noe annet enn oppdagelsen av seksualiteten og læren om arvesynden er i følge dem totalt utdatert i forhold til vårt moderne menneskesyn.

De to nevnte artikkelforfatterne hevder læren om arvesynden ikke har noen rot i Bibelen og mener syndefallsberetningen i 1.Mos 3 ikke handler om menneskets første synd, men om hvordan de første menneskene oppdaget seksalteten og lærte å kle på seg. Tolkningen kan sikkert virke besnærende på teologiser som ikke føler seg komfortabel med arvesyndslæren som slett ikke er "kirkens" lære, men Bibelens og som slett ikke utlukkende er knyttet til Adams og Evas fall. Deres tolkning av beretningen passer imidlertid dårlig i konteksten og den etterfølgende domstalen. Hvorfor skulle Gud dømme dem så strengt for å ha oppdaget seksualiteten som han selv har skapt? Hvis ikke beretningen handler om synd og opprør mot Gud, så stemmer det dårlig med at Gud dømmer dem og jager dem ut av Edens hage som følge av denne hendelsen.

Det stemmer heller ikke at læren om arvesynden kun er grunnet på denne ene beretningen, men menneskets synd og ondskap er noe som gjennomsyrer hele Skriften, både det Gamle og det Nye Testamentet. Eksemplene er mange:

   Salme 51, 7: "Ja, med skyld ble jeg født,  med synd ble jeg til i mors liv."

Paulus understreker dette flere steder. Mest kjent er følgende fra Romerbrevets kapittel 3, som også representerer en samling av gammeltestamentlige skriftsteder:

 10 For det står skrevet: Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste.        
    11  Det finnes ikke én som forstår,  ikke én som søker Gud.          
    12  Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode,
           ikke en eneste.           
    13  Strupen deres er en åpen grav, på tungen har de svik,
           under leppene ormegift,
   14  munnen er full av forbannelse og bitterhet.          
   15  De er raske på foten når de vil utøse blod,          
   16  der de ferdes, er det ødeleggelse og elendighet.          
   17  Fredens vei kjenner de ikke.          
   18  Frykt for Gud har de ikke for øye.

I vers 23 oppsummerer han slik: "for alle har syndet og mangler Guds herlighet".

Ut i fra disse skriftstedene og mange flere er det egentlig ingen tvil om hva Bibelen lærer om disse spørsmålene, og det er mye mer interessant enn hva "Kirken" til enhver tid lærer. Spørsmålet er bare hva som menes med synd og det er her artikkelforfatterne etter min mening blander kortene for alvor.

Synd er ikke det samme som umoral og er heller ikke det samme som den iboende mulighet vi har til å begå umoralske handlinger. Bibelen opererer med to plan. Mennesket står i forhold til Gud og til sine medmennesker. Begrepet synd handler primært om menneskets forhold til Gud. 

Jeg mener beretningen om syndefallet fra 1.Mosebok illstrerer dette godt nok. Menneskets synd bestod ikke i at de stjal en frukt som Gud ville ha for seg selv, men at de tok av treet til kunnskap om godt og ondt (som ikke har noe med seksualitet å gjøre). Godt og ondt på hebraisk har en litt videre betydning enn de har på norsk og må forstås i retning av lykke og ulykke. Det syndefallsberetningen derfor skildrer er hvordan menneskene gjør opprør mot Gud og fratar Gud råderetten over godt og ondt, lykke og ulykke. Menneskene vil gjøre sine egne valg og frigjøre seg fra Guds styre. Det er menneskets synd. Det er ursynden og en synd som gjennomsyrer menneskene fra vugge til grav. Vi vil greie oss selv, stå på egne ben, greie oss uten Gud, frelse oss selv. Derfor kan også Jesus si om synden: "Synden er at de ikke tror på meg" (Johs 16,9).

Et ødelagt forhold til Gud får imidlertid også konsekvenser for forholdet til våre medmennesker. Resultatet blir umoral.

Jeg har ingen tro på at mennesker blir depressive av å høre evangeliet. Tvert om finnes det nok av eksempler på evangeliets kraft til å frigjøre mennesker både fra depresjoner og andre lidelser. Det er det nok av eksempler på både i Bibelen selv og i moderne tid.

Men konsekvensen av den vranglæren som disse to stipendiatene fra TF sprer gjennom sin artikkel i Vårt Land 4.april er ganske alvorlig. Hvis ikke menneskene har synd, så har de heller ikke behov for noen frelser. Hvis det er sant, så døde Kristus forgjeves og Kristus framstår da som en løgner og en bedrager. For hvis vi ikke har synd, så har vi følgelig muligheten til å frelse oss selv. Men dermed har vi også gjort oss skyldige i den største av alle synder: vi har forkastet Kristus og hans frelsesverk. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere